Torstein Tvedt Solberg (A) [10:04:14]: Vi som er født i Stavanger, har til alle tider fått tilnavnet siddiser. Det har endret seg de siste tiårene. Unge i Stavanger nå får tilnavnet oljeunger. Om det er fordi vi bader i olje, drukner i olje eller har olje konstant på maten, kan en jo velge selv, men referansen er tydelig: De oppvoksende generasjoner i Stavanger er, om de vil eller ikke, farget av byens oljerikdom.

Jeg må vel innrømme at selv jeg er en oljeunge. Denne oljeungen ble 30 år i går. Og når en legger 20-årene bak seg og begynner å dra på årene, blir slike jubileer, når de dukker opp, en tid for refleksjon.

I 1985, det året jeg ble født, var året de første estimatene sa at Ekofisk-feltet ville gå tomt – kun 15 år etter at produksjonen startet. Det ble antatt at utvinningsgraden ville være 16–19 pst. Selv optimistenes forventninger har blitt gjort til skamme: I dag er perspektivet for Ekofisk-feltet en utvinningsgrad på 50 pst., og produksjonen er ventet fram til år 2050.

Men selv om perspektivet for oljealderens varighet mildt sagt var kort, hadde en et langsiktig perspektiv på forvaltninga av inntektene fra «oljå». Produksjon av olje og gass var ikke produksjon i tradisjonell forstand, men en omplassering av formue, fra petroleumsformue til finansformue.

Akkurat dette ble først formulert av Tempoutvalget, som fikk i oppdrag å utrede «alle forhold som er av særlig betydning for vurderingen av den framtidige utviklingen av petroleumsvirksomheten». Og det var Tempoutvalget som først foreslo å etablere et fond der staten kunne spare oljeinntektene.

Veien derfra kjenner vi godt. I 1990 vedtar Stortinget loven om fondet. I 1996 får fondet den første overføring fra Finansdepartementet. Verdien er på 43 mrd. kr. I 2013 passerer fondet 5 000 mrd. kr. Og nå – jeg sjekket NBIMs nettsider i går – er fondet på 6 750 mrd. kr.

Man har gått fra bare å investere i obligasjoner til å åpne for aksjeinvesteringer, og senere investeringer i eiendom. Det er vedtatt etiske retningslinjer for fondet, og en har blitt tydeligere som eier. Skritt for skritt har en gradvis justert og forbedret forvaltningen av fondet.

Statens pensjonsfond utland er eid av det norske folk. Det skal vare i generasjoner, og derfor har vi ikke vært likegyldige til hvordan fondet investerer. I motsetning til andre oljenasjoner med lignende fond er Norge et demokrati og har derfor brede og åpne debatter som har fulgt utviklinga av fondet.

I høstens budsjettforlik mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene baner en vei for et nytt steg for fondet. I merknadene står det at en skal komme

«tilbake til spørsmålet om det skal åpnes for at Statens pensjonsfond utland kan foreta unoterte investeringer»

osv., med klare referanser til fattige land og investeringer i fornybarprosjektet.

Flertallet ber i sine merknader om at problemstillinga omtales i meldinga om forvaltninga av Statens pensjonsfond våren 2015. Den meldinga er rett rundt hjørnet, så jeg håper finansministeren allerede i dag kan si noe om hvilken prosess regjeringa legger opp til.

Men bakgrunnen for denne interpellasjonen er ikke først og fremst å diskutere unoterte investeringer. Det skal Stortinget tidsnok komme tilbake til. Jeg tenker mer på den brede og åpne debatten rundt utviklinga av fondet: spørsmålet om Stortingets ønske om åpenhet rundt fondet, og om dagens organisering av kontroll og tilsyn med fondets virksomhet nå er moden for en helhetlig gjennomgang – et tema som er blitt ytterligere aktualisert av den nevnte flertallsmerknaden.

For samtidig som vi videreutvikler forvaltninga av fondet, må også tilsynet, kontrollen og åpenheten rundt fondet utvikles. Kun sånn sikrer vi at de brede og åpne debattene kan fortsette, og kun sånn sikrer vi at det norske folk fortsatt får eierskap til fondet.

Som alt annet rundt Statens pensjonsfond utland har Norges Bank og NBIMs system for styring, kontroll og tilsyn vært gjenstand for gradvis justering og forbedring parallelt med fondets utvikling. Men fra tid til annen vil det også være behov for en grundigere helhetlig gjennomgang av disse systemene. Arbeiderpartiet mener nå at det er på tide at en tar en ny helhetlig gjennomgang. Målet i dag er ikke å tegne opp den nye strukturen, men å sette i gang en prosess. Det er mer enn den nevnte merknaden som aktualiserer dette.

For det første: Det er et stadig voksende fond med en mer omfattende forvaltning: Antall selskaper, bransjer og markeder en er investert i, øker, en har i det siste nå utvidet miljømandatene, som er komplekse, en har innlemmet Etikkrådet i Norges Bank sin struktur, og en har større ambisjoner om å delta aktivt som eier. Det er en ønsket utvikling, men den setter også press på kontroll- og tilsynsfunksjonene.

For det andre viser erfaringa med å åpne for eiendomsinvesteringer at det følger store utfordringer med å utvide investeringsuniverset. NBIM har tatt tiden i bruk og ikke forhastet seg. Sånn har en underveis høstet erfaringer og rettet på kursen deretter, men selv med en sånn tilnærming har en støtt på utfordringer. Vi kjenner til debatten og spørsmål rundt opprettelse av datterselskaper, beskatning og forhold rundt skatteparadiser.

Det er heller ikke til å legge skjul på at eiendom er ressurskrevende administrativt og stiller fondet overfor en ny type utfordringer når en skal ivareta åpenhet rundt investeringene.

Og nå til sist – vurderinga av å åpne for unoterte investeringer. Formel 1-saken, eller rettere sagt investeringa i Delta Topco, viser kompleksiteten i denne typen investeringer og hvilke utfordringer en vil stå overfor om en ytterligere utvider investeringsuniverset til fondet. Igjen kan stikkord som skatteparadiser og åpenhet nevnes.

Jeg kritiserer ikke de investeringene som er gjort, og de valgene som er tatt. Stortinget har stått samlet bak utviklinga av fondet. Men skal vi sikre den brede og åpne debatten, og skal vi sikre at det norske folk føler eierskap til fondet, er det viktig å få fram at den økende kompleksiteten fondet har fått, setter oss overfor nye utfordringer. Jeg tror neste skritt vil være å få en helhetlig vurdering av om kontroll- og tilsynsfunksjonene også er innrettet optimalt, og hvordan en samtidig kan styrke arbeidet med åpenhet rundt forvaltningen.

Som sagt tidligere: Målet med denne interpellasjonen er ikke å tegne opp den nye strukturen, men å sette i gang en prosess. Jeg ser fram til finansministerens svar og den påfølgende debatt.

Statsråd Siv Jensen [10:11:23]: Regjeringen sa i Sundvolden-plattformen at rammeverket som er skapt rundt forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, ligger fast. Det innebærer at Finansdepartementet har det overordnede ansvaret for pensjonsfondet, at den operasjonelle forvaltningen ivaretas av Norges Bank innenfor et mandat fastsatt av departementet forankret i Stortinget, og at et stortingsoppnevnt representantskap fører tilsyn med bankens virksomhet, herunder forvaltningen av fondet.

I meldingen om Statens pensjonsfond, som ble lagt frem våren 2010, Meld. St. 10 for 2009–2010, ble alternative forvaltningsmodeller drøftet. Det ble lagt vekt på at disse burde legge til rette for profesjonell og kostnadseffektiv forvaltning, angi klare ansvarslinjer og forutsigbare rammebetingelser, legge til rette for god kommunikasjon mellom oppdragsgiver og forvalter og mellom forvalter og allmennheten, bidra til at det er sammenfallende interesser mellom eier og forvalter, være robust overfor fremtidige utfordringer, bl.a. stadig større fond, større eierandeler i enkeltselskaper og en mulig utvikling i retning av illikvide aktiva med større styringsutfordringer, ta hensyn til fondets rolle som instrument i finanspolitikken og ta hensyn til forhold som har vært viktige i den internasjonale debatten omkring statlige investeringsfond, og reflektere det som regnes som beste praksis internasjonalt.

Det er krevende å lage en forvaltningsmodell som ivaretar alle disse hensynene på en god måte. Vurderingen den gang var likevel at dagens modell har fungert godt. Finansdepartementet skrev samtidig at en ved behov ville foreta ytterligere justeringer for å videreutvikle organiseringen av Norges Bank, i tråd med beste internasjonale praksis.

Det er samtidig en løpende utvikling i den viktige oppgaven med å forvalte SPU. Fondet vokser, eiendomsforvaltningen er under oppbygging, og vi har sagt at det skal utredes om det skal åpnes for investeringer i unotert infrastruktur.

Vi må være åpne for at behovet for å delegere mer til Norges Bank vil øke i takt med at forvaltningen videreutvikles. Unoterte investeringer stiller nye krav til forvaltningen. Det er bl.a. mindre åpenhet rundt unoterte investeringer enn noterte investeringer. Avkastningen er også vanskeligere å måle enn i noterte aksjer og obligasjoner. Det understreker at det er behov for en god styringsmodell og et godt system for tilsyn og kontroll. Regjeringen mener at styrings- og kontrollstrukturen for Norges Bank må utvikles i takt med de oppgavene banken tildeles.

Representanten fra Arbeiderpartiet spør om jeg vil gå gjennom kontroll- og tilsynsfunksjonene for å vurdere om disse ivaretar behovet for kontroll og tilsyn med fondets virksomhet. Det er viktig å understreke at Norges Bank har et selvstendig ansvar for å videreutvikle og tilpasse sin interne organisering til de oppgaver som banken er satt til å utføre. Dette er noe jeg følger med på i den løpende oppfølgingen av Norges Banks arbeid, og som jeg vil holde Stortinget orientert om. Jeg vil også komme tilbake til behovet for eventuelle ytterligere tiltak for å styrke de styrende organer i Norges Bank. Jeg har i den forbindelse merket meg at representanten Tvedt Solberg peker på dagens ordning med representantskapet.

Tvedt Solberg spør også om jeg vil gjennomgå åpenheten rundt forvaltningen av fondet sett opp mot ambisjonene for åpenhet satt av Stortinget. Åpenhet er en grunnleggende forutsetning for å bevare befolkningens tillit til forvaltningen av fondet. Forutsetningen om åpenhet er eksplisitt reflektert i forvaltningsmandatet, der det heter at det skal være størst mulig åpenhet om forvaltningen innenfor de rammer som settes av en forsvarlig gjennomføring av forvalteroppdraget. Videre er det over tid satt nye krav til hva Norges Bank skal rapportere om. Ett eksempel er at kravene til rapporteringen om arbeidet med ansvarlig forvaltning nylig er utvidet. Rapporteringen skal omfatte hvordan prinsippene for arbeidet med ansvarlig forvaltningsvirksomhet er integrert i forvaltningen, herunder bruken av virkemidler og virkningen av eierskapsarbeidet. Banken er også meddelt at det er forventet at den skal rapportere om dialogen med enkeltselskaper på egnet måte. Det er videre presisert at banken skal gi en særskilt redegjørelse for investeringer i fremvoksende markeder og fornybar energi.

I tillegg til Norges Banks rapportering om SPU rapporterer representantskapet årlig til Stortinget om sitt arbeid. Jeg har for øvrig merket meg at representantskapet siden 2014 har etablert en praksis med å offentliggjøre protokollene fra sine møter. Etter mitt syn er offentlighetens muligheter for å vurdere forskjellige sider ved forvaltningen av fondet godt ivaretatt gjennom offentlig tilgjengelig informasjon, men som representanten Tvedt Solberg også selv sa i sitt innlegg, kommer jo snart meldingen om Statens pensjonsfond utland til Stortinget, hvor regjeringen får anledning til å presentere ulike spørsmål, ulike redegjørelser, for Stortinget, og derigjennom diskutere både eksisterende og nye utfordringer med Stortinget.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:17:29]: Først av alt vil jeg takke finansministeren for svaret.

Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvilken linje finansministeren skulle legge seg på. Hun valgte litt av alle alternativene, både den imøtekommende, den avventende og den litt avvisende, akkurat som en finansminister pleier å være, kanskje.

Jeg er glad for at også finansministeren ser at problemstillinga er aktualisert. Jeg tror vi alle i denne salen er enige om at målet er at man skal ha den beste praksisen internasjonalt. Ja, det er krevende. Ja, man må jobbe løpende med dette. Men skal målet være nettopp beste praksis internasjonalt – skal man klare å sikre den brede og åpne debatten i Norge, ikke minst at det norske folk føler eierskap – må man jobbe med problemstillinga kontinuerlig.

Finansministeren nevnte at unoterte investeringer kommer til å være krevende. Det kommer til å bli en spennende del av stortingsmeldinga som kommer senere i vår. Derfor synes jeg det var viktig å komme den debatten litt i forkjøpet. Jeg merket meg at finansministeren hadde merket seg det jeg sa i innlegget om at man må se grundig på dette.

Som jeg sa i hovedinnlegget mitt, tror jeg at neste skritt må være at vi får en helhetlig vurdering av om kontroll- og tilsynsfunksjonene er innrettet optimalt. Jeg er spent på hva som kommer i meldinga, og vil følge det nøye.

Det tilligger jo Stortinget å starte en slik prosess, og jeg oppfattet at finansministeren ser på denne interpellasjonen som starten på en slik prosess.

Jeg er videre spent på kommentarene fra noen av de andre partiene. Jeg vet at finansministerens samarbeidspartier er i Nydalen og derfor ikke til stede her i dag, dessverre, men dette er et tema som også andre partier i Stortinget har vist interesse for tidligere.

Statsråd Siv Jensen [10:19:36]: La meg bare understreke at jeg er glad for at interpellanten reiser dette spørsmålet for diskusjon.

Det er sånn at forvaltningen av fondet, rammeverket rundt banken, har vært bygget stein for stein, skritt for skritt gjennom bred enighet i Stortinget hvert eneste år, og det er derfor meldingen som snart kommer til Stortinget, er viktig. Det er et viktig verktøy for god dialog mellom regjering og storting om videre utvikling av forvaltningen av fondet. Jeg mener at noe av det som har gjort forvaltningen god, ligger i Stortingets alltid tilstedeværende iver etter å danne bred enighet om videreutviklingen av fondet.

Det er viktig å løpende diskutere flere av spørsmålene som interpellanten reiser. Det handler selvfølgelig om hele tiden å ha fokus på organiseringen av banken, slik at vi til enhver tid har det vi mener er den beste måten å løse oppgaven på. Da blir også tilsynsfunksjonene vesentlige. Det er også viktig med jevne mellomrom å sjekke ut om vi har organisert på en riktigst mulig måte, og selvsagt kriteriene for forvaltning – viktige spørsmål.

Det som samtidig har vært viktig, er den svært brede enigheten som vi aldri har avveket fra i Stortinget, som handler om hva fondet skal være, og hva det ikke skal være. Det danner en betydelig grad av forutsigbarhet for fondet i dets virksomhet og i dets møte med store, viktige markeder internasjonalt. Det at vi har evnet å holde fast på noen helt grunnleggende prinsipper i vår videreutvikling av dette, gir fondet troverdighet, og sammen med den betydelige grad av åpenhet som ligger rundt fondet knyttet til de etiske retningslinjene, gir det også et veldig godt rammeverk ute, og ikke minst et godt rammeverk når vi hele tiden bygger videre stein på stein for en ytterligere forvaltning.

Svein Flåtten (H) [10:22:15]: Det er beroligende når også oljeunger fra Stavanger begynner å interessere seg for vår felles fremtid, og gratulerer med dagen i går! Det er bra at også ungdommen bekymrer seg for fremtiden, slik at ikke dette blir et «privilegium» for oss som er betydelig eldre, som jo alltid bekymrer oss for ett eller annet, ikke minst fremtiden til de unge.

Derfor er dette en bra interpellasjon, for dette er en av bærebjelkene i vårt fremtidige velferdssamfunn. Det er bare å se på de årlige budsjetter og hva som tilføres budsjettene av penger og ressurser fra oljefondet.

Derfor er det fra Høyres side liten uenighet i det som har vært systematikken i dette, nemlig at åpenheten, tilsynet og kontrollen med fondet er i en gradvis utvikling, sammen med den utviklingen som går, og som interpellanten bruker som inngang til dette, nemlig utviklingen i endringene i investeringsporteføljen i områdene inn på unoterte porteføljer og hva det måtte være. Men det er også en langsom prosess som varsles etter hvert i meldingene, og som Stortinget etter hvert greier å stå samlet om. Det er riktig som interpellanten også sier, at han kritiserer ikke det som har vært, det ville da også ha vært underlig, siden hans parti veldig lenge har sittet i regjering og stått for dette, men han understreker at man står samlet.

Jeg tror et hovedpoeng fra Høyres side nettopp må være at dette må være en langsom prosess som må stå i forhold til hvordan forvaltningen endrer seg. Derfor er jeg litt i stuss over hva interpellanten egentlig mener når han snakker om en mer helhetlig gjennomgang. For vi har en helhetlig gjennomgang hvert år når dette legges frem, og spørsmålet er da: Mener man at det skal være en helhetlig endring? Det er nemlig noe helt annet. Jeg føler at de gjennomgangene vi har, er bra. De er helhetlige, men de endrer seg veldig smått, og kontroll- og tilsynsregimet må endre seg på samme måten.

Vårt organ for å føre tilsyn er, som finansministeren helt riktig peker på, Norges Banks representantskap. Der får vi også de årlige meldingene – finansministeren peker på at protokollene er åpne. Men det er ingen tvil om at etter hvert som fondet vokser, etter hvert som det brer seg ut på flere investeringsområder, kreves det ikke bare kompetanse i forvaltningen, men det vil jo kreves kompetanse hele veien i kontroll- og tilsynssystemet. Det er en oppgave for Stortinget å sørge for at man har den nødvendige kompetansen. Jeg sier ikke at den ikke finnes, jeg bare sier at det er en forpliktelse til å sørge for at den finnes, for å føre det nødvendige tilsynet.

Det er som vanlig ikke de store revolusjonære endringer fra Høyres side. Jeg tror at ikke minst på dette området bør vi gå langsomt frem helt fra forvaltningsområdene og opp til kontroll og tilsyn. Det er ikke bare for vår egen del, det er også fordi dette fondet betraktes fra utsiden. Det er en stor aktør i de internasjonale finansmarkeder. Derfor må det være veldig forutsigbart det vi foretar oss.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:26:52]: Jeg vil gratulere interpellanten med dagen og takke ham for å reise en veldig viktig sak.

Representanten Flåtten sa at det ikke var «de store revolusjonære endringer» Høyre ville ta til orde for i forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Det hadde vel heller ingen forventet. Men finansministerens parti har en bedre historikk enn Høyre på dette området og var i sin tid med på å innføre de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland, og jeg har forhåpninger om at det fortsatt skal være mulig å motivere finansministeren til å være enda mer aktiv.

Finansiell åpenhet er ikke bare et spørsmål om at SPU, som forvalter enorme verdier – 6 750 mrd. kr, sa Tvedt Solberg nå var siste oppdatering – på vegne av det norske fellesskapet skal skikke seg vel. Det er også et spørsmål om hvordan vi skal te oss internasjonalt i møte med en av verdens aller største utfordringer, nemlig ulovlig kapitalflyt, skatteunndragelse og korrupsjon. Svært mye av verdens urettferdige ulikhet er helt avhengig av illegitime og ulovlige strømmer av kapital for å kunne opprettholdes. I Russland f.eks. er det et hundretalls personer som står for om lag 35 pst. av eierskapet til hele landets økonomi. Det ville ikke vært mulig uten å bruke illegitime og skjulte mekanismer for å flytte penger som det skulle vært skattet av, og som skulle vært oppgitt, og som det skulle vært åpenhet rundt.

All den tid den ulovlige kapitalflyten ut av utviklingsland langt overgår verdien av samlet bistand – den er mange ganger større – og også overgår verdien av utenlandsinvesteringer, er ikke dette bare en teoretisk problemstilling om åpenhet og gode idealer og etikk, det er et spørsmål om hvorvidt våre investeringer i det hele tatt skal bidra til en positiv utvikling. Etter hvert som fondet vokser, og områdene fondet skal investere i, utvides, blir det så klart stadig mer utfordrende også å holde tilsyn med fondets virksomhet.

Tiden er overmoden for mer politisk vilje på dette feltet, og jeg er helt enig med interpellanten i at vi trenger en mer helhetlig tilnærming til dette og en grundigere gjennomgang. All den tid Norge gjennom NBIM er en av verdens største eiere, med en betydelig eierandel i svært, svært mange internasjonale selskaper, er praksisen vi som eiere etterstreber, av helt konkret betydning for mange lands arbeid mot korrupsjon og skatteflukt. Den ideen som noen ganger formidles her i stortingssalen om at SPU er en nøytral, upolitisk sparegris, er feil. For alle andre land og aktører i verden anses oljefondet i høyeste grad som noe politisk, nettopp fordi det er et stort fond, med betydelig makt, som eies av Norge.

Én ting er at mange selskaper vi gjennom NBIM eier, eller har en eierandel i, i flere land mistenkes for det jeg vil kalle regelrett bandittvirksomhet, av en art som ikke nødvendigvis omfattes av de etiske retningslinjene, men som likevel er svært alvorlig. Norge eier f.eks. en betydelig andel av selskapet Lonmin, som har vakt stor oppsikt i vinter i Sør-Afrika, da det ble oppdaget at milliarder av kroner har blitt internfakturert ut av landet og til skatteparadiset Bermuda. Denne måten å flytte overskudd på for å unngå skatt er ikke et unntak som noen ganger inntreffer, det er tvert imot en viktig del av hvordan veldig mange store multinasjonale selskaper i dag opererer, og der SPU etter all sannsynlighet i svært mange tilfeller er inne på eiersiden. Det er svært vanskelig å holde oversikt over denne praksisen, fordi mange selskaper organiserer seg på måter som er så komplekse at bare noen få mennesker i selskapets egen administrasjon fullt ut kan gjøre rede for hvordan pengestrømmene egentlig er.

Så én ting er at fondets størrelse i seg selv og de nye markedene og områdene fondet skal investere i, er et selvstendig godt grunnlag for en gjennomgang av den typen interpellanten tar opp. Men også fordi ulovlig flyt av kapital allerede er en av vår tids største utfordringer, må det gjøres et arbeid. Vi trenger ikke bare å gjennomgå dagens tilsynsfunksjoner og åpenhet, det er mer vi kan gjøre allerede i dag, og som Stortinget ikke burde ha problemer med å vedta.

For det første må et minstemål være at Norges Bank ikke selv bidrar til skatteparadiser og hemmelighold. At SPUs eiendomsinvesteringer i stor grad skjer fra Luxembourg og Delaware, to av verdens viktigste skatteparadiser, er helt uakseptabelt, og det reduserer både NBIMs og Norges mulighet til positivt å påvirke andre land og aktører. Dette må ta slutt, og det kan Stortinget bestemme allerede i vår. For det andre kan skatteuredelighet være et selvstendig grunnlag for uttrekk – det må vurderes i vår – og for det tredje kan Norge hjelpe verdens selskaper å oppnå en helt nødvendig åpenhet overfor fattige land ved å innføre den helt nødvendige utvidelsen av land-for-land-rapporteringen som den rød-grønne regjeringen fikk på plass. Det må det også være mulig å stable opp et flertall for i Stortinget i vår.

Tom E. B. Holthe (FrP) [10:32:16]: La meg først få benytte anledningen til å gi ros til Norges Bank og NBIM for det arbeidet som er gjort med å forvalte SPU så langt.

Interpellanten reiser i sin interpellasjon mange spørsmål om dagens organisering – kontroll, åpenhet om fondets virksomhet og om den er moden for gjennomgang.

Gjennom en rapport utarbeidet av Norges Bank som er kalt «Ansvarlig forvaltning 2014 – Statens pensjonsfond utland», en rapport på hele 76 sider, som for øvrig er utarbeidet helt på eget initiativ og tar opp i seg de fleste spørsmål reist av interpellanten, viser man samtidig at sentralbanken har stort fokus på nettopp åpenheten.

Finansministeren var innom at representantskapet siden 2014 har valgt å offentliggjøre protokollene fra sine møter, noe som også bidrar til – i mine øyne – stor åpenhet fra Norges Banks side.

Vi kan i rapporten lese om sentralbankens fokusering på nettopp verdien av videreutvikling av kunnskap på en rekke områder – også de som er reist her i dag. Sentralbanken har satt dette på dagsordenen, og det står i rapporten både tydelig og greit at dette er noe man virkelig vil sette i førersetet.

Videre har vi i dag fått høre at finansministeren tar interpellantens spørsmål på største alvor og følger med i utviklingen, og at Stortinget til enhver tid bør være orientert om deres arbeid.

Jeg vil påpeke, som også finansministeren har gjort her i dag, at det er Norges Bank som har ansvaret for å videreutvikle og tilpasse sin interne organisasjon, noe jeg har full tillit til at Norges Bank vil gjøre.

Jeg kan bare igjen vise til rapporten som er utarbeidet av Norges Bank, og anbefaler at man leser den nøye – og ser at banken har stort fokus på spørsmålene som er reist i interpellasjonen her i dag.

Ketil Kjenseth (V) [10:34:29]: Først av alt takk til interpellanten for å reise denne debatten. Takk også til finansministeren for et grundig svar.

For Venstres del har vi vært opptatt av både etikk- og miljøkriterier når det gjelder plasseringene til Statens pensjonsfond utland, og det er viktig å ha en løpende debatt i Stortinget om det. De innleggene som har vært her, viser jo også den langsiktigheten som det må være i denne forvaltningen. Når en ser tilbake på årsrapportene, ser en også at forvaltningen har endret seg. Så må vi være tålmodige når det gjelder mulige framtidige endringer. Dette er jo langsiktig forvaltning, og det er krevende å navigere.

Det er to forhold jeg har lyst til å peke spesielt på når det er snakk om åpenhet og kontroll. Det ene er veksten i fondet, som jo er stor. På et eller annet tidspunkt vil det innebære en kapasitetsutfordring fordi det krever mye kompetanse og personale å forvalte så store summer. Vi har mye IKT med som kan hjelpe oss, men på et tidspunkt blir det en utfordring.

Det andre jeg vil ta opp, er konfliktrelatert eierskap. Jeg hadde i forrige uke en interpellasjon om norsk vannbransjes kapasitet utenfor Norges grenser. Statens pensjonsfond utland har de siste årene investert stadig mer i vannrelaterte aksjer. Som representanten Snorre Serigstad Valen var inne på, er det en økt bruk av fondet som et politisk virkemiddel i utvikling, kan en si. Jeg synes det er en interessant utvikling og en mulighet for Norge å bidra til å bruke kapitalen fornuftig. Men det åpner også for mulige konflikter. Så langt har vannrelaterte aksjer hørt den vestlige verden til, men i stadig større grad er det slike aksjelselskap også i afrikanske, asiatiske og søramerikanske land, der det er mer nærliggende konfliktområder. Det stiller oss og enhver aktør og eier i sånne regioner overfor nye utfordringer.

Miljøkriterier har også vært nevnt i debatten så langt. Det er en utfordring som setter oss på prøve for å utvikle miljøindikatorer. Jeg synes Norges Bank og SPU så langt har gjort en bra jobb når jeg ser tilbake på de siste tre–fire års utvikling når det gjelder vannrelaterte aksjer og bærekraftig utvikling. Der har de faktisk gjort en bra jobb, og jeg skulle ønske Stortinget av og til hadde hatt samme tempo når det gjelder å utvikle miljøkriterier. Jeg tror vi skal skjele litt til den jobben som er gjort der.

Når det gjelder unoterte aksjer, er det også, synes jeg, verdt å se litt på den norske forvaltningen av infrastruktur og ikke bare skjele til at vi skal investere i utlandet. Det er mer hvordan vi skal organisere dette på hjemmebane som vi bør se litt i sammenheng. Hvis vi skal bruke kapital på å investere i unoterte aksjer og infrastruktur utenlands, bør vi også ta med i den samme debatten hvordan vi f.eks. kan hjelpe norsk langsiktig kapital til å investere i norsk infrastruktur.

Rasmus Hansson (MDG) [10:39:05]: Jeg vil som andre takke interpellanten for et svært godt initiativ.

Som interpellanten selv påpeker, er dette fondet nå så stort at det vel langt overgår det noen hadde forestilt seg at vi som nasjon ville ha å rutte med da Statens pensjonsfond utland ble opprettet, og da styringsmekanismene for det fondet ble etablert. Derfor er det svært viktig at vi nå får opp og får drevet fram en debatt om de helt grunnleggende spørsmålene knyttet til dette fondet. Og det er ikke spørsmål om en kritikk av dem som har forvaltet fondet og den måten fondet har vært forvaltet på hittil – det har skjedd på de premissene Stortinget har gitt. Men det er nødvendig å ta inn over seg det grunnleggende faktum at vi nå har til rådighet et internasjonalt virkemiddel som enten vi liker det eller ikke, har politisk effekt, har klimapolitisk effekt og har politisk effekt på en hel rekke andre områder. Det er ikke spørsmål om vi skal eller ikke skal bruke Statens pensjonsfond utland som et politisk virkemiddel. Spørsmålet er: Hvilken politisk effekt ønsker vi at det fondet skal ha? Det har også en politisk effekt å bestemme seg for at man ikke vil bruke fondet aktivt i utøvelsen av norsk politikk og norske målsettinger.

Så fra Miljøpartiet De Grønnes side hilser vi velkommen en debatt som i siste instans innebærer hva vi skal bruke dette fondet til, og som i første instans stiller spørsmålet: Hvordan skal vi bruke fondet? Satt litt på spissen er jo kjernespørsmålet i interpellasjonen: Er det riktig at et fagmiljø som utelukkende har sitt utspring i å drive pengepolitikk, skal være bortimot det eneste som styrer og fører kontroll med hvordan vi investerer dette enorme pengefondet?

Vi vet at måten vi investerer 6 750 mrd. kr på, har en enorm klimaeffekt. Spørsmålet er: Hvordan vil vi at den klimaeffekten skal være? Vi vet at vi allerede har en rekke politiske føringer på hvordan dette fondet investeres – vi vil ikke investere i barnearbeid, vi vil ikke investere i tobakk, vi vil ikke investere i landminer. Kynisk sett kunne det antakelig vært ganske lønnsomt å gjøre alt dette, men vi har altså fattet politiske og moralsk baserte beslutninger om at dette skal vi ikke gjøre. Det er en tenking som må føres videre. Da Yngve Slyngstad, sjefen for oljefondet, ble spurt om hvorvidt oljefondet burde investere i kull, tok han en liten kunstpause, og så sa han: Det må jo politikerne bestemme. Da må vi altså bestemme det.

Det vi nå står overfor, er en vurdering av på den ene siden hvorvidt oljefondet utelukkende skal investeres ut fra en tradisjonell økonomisk investeringshorisont og på den andre siden om Stortinget i større grad skal ta tak i forholdet mellom hva vi bruker 6 750 – og stadig flere – mrd. kr til, og den verdenen vi ønsker at de pengene skal være investert i om 10 år, om 30 år og om 50 år. Det er et spørsmål om politiske valg, og det er et spørsmål om hvem som styrer.

Vi i energi- og miljøkomiteen har nettopp vært i Tanzania og Sør-Afrika. Det er to land som har veldig gode eksempler på veivalg som nå er forestående på energi- og infrastruktursektoren. Begge landene har store muligheter til å velge en fornybar vei, begge land står i stor fare for å fortsette en fossil vei og valgmulighetene er i veldig stor grad basert på hvorvidt det finnes investeringskapital for å velge fornybarveien. Dette er ett av mange eksempler hvor Statens pensjonsfond utland i vesentlig større grad kan velge en investeringsprofil som også er knyttet til de langsiktige politiske målene som Norge oppgir å ha internasjonalt, og hvor vi har et virkemiddel som vi i dag eksplisitt sier at vi ikke vil bruke. Det er den typen problemstillinger som jeg er glad for at interpellanten i hvert fall legger opp til at vi etter hvert kan få en diskusjon om, med å starte med å diskutere i større grad hvem som skal føre kontrollen, og hvordan vi skal gjøre det.

Vi ser fram til fortsettelsen av denne debatten.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:44:32]: :Først av alt vil jeg takke alle dem som har deltatt i debatten. Jeg synes debatten har vist at dette er et tema som det er tverrpolitisk interesse for å komme videre på. Alle innleggene har vært med og støttet opp om det store målet, som både jeg og finansministeren var inne på, om beste internasjonale praksis. Det krever noe av Stortinget. Det krever noe av regjeringa, og det krever noe av Norges Bank, at en hele tiden forbedrer seg og deltar i den løpende debatten.

Representanten Serigstad Valen var inne på noe viktig, dette med ulovlig kapitalflyt. Venstre og representanten Kjenseth var inne på dette med veksten i fondet, ikke minst de konfliktrelaterte eierskapene, og representanten Hansson var inne på dette med veivalg og klimaaspekt. Jeg er enig i det som ble sagt i alle disse innleggene. De er alle viktige tilleggselementer i denne debatten.

For å oppklare for representanten Flåtten, som spurte hva jeg mente med en helhetlig gjennomgang, og om det betydde en helhetlig endring. Jeg skal gjerne utdype det. Det jeg ser for meg, er at vi må ha en gjennomgang utover stortingsmeldingen. Det har vi gjort flere ganger før, f.eks. i forbindelse med etikkarbeidet, at en har hatt utredninger som har vært en del av det grunnlaget som har blitt senere stortingsmeldinger. Det som jeg mener er essensen i det hele, er at vi nå må stoppe litt opp, se på denne helheten, men selvfølgelig vil vi se på hva som kommer i meldingen, og komme tilbake til det da og formulere noe i den forbindelse.

Jeg vil igjen takke finansministeren for svaret, og jeg håper at Finansdepartementet ser at denne debatten kan være et startskudd for en prosess som det virker som det er stor enighet om. Som sagt, tidligere merket jeg meg at finansministeren merket seg at en skulle se på dette i meldingen, så vi er spent på hva som kommer der. Jeg ønsker uansett å ta med meg de ulike elementene som har kommet fram i debatten, til behandlingen av stortingsmeldingen, som blir om bare noen måneder. Etter å ha lyttet til de ulike innleggene er jeg styrket i troen på at vi kan finne en felles formulering å samles om, slik at vi kan se konkrete resultater av denne debatten allerede senere i år.

Statsråd Siv Jensen [10:47:04]: Jeg ser frem til å legge frem meldingen om SPU. Den kommer om en drøy måned. Det vil gi Stortinget rikelig anledning til å drøfte mange viktige spørsmål, også spørsmål som ble varslet i fjorårets melding. Da kan jeg også bare nevne for representanten Kjenseth at spørsmålet om norsk forvaltning av infrastruktur og unoterte ble tatt opp i fjorårets melding. Da fikk regjeringen tilslutning til at vi skulle i gang med en utredning også av det spørsmålet for SPN sin del. Det arbeidet er godt i gang.

Noen få refleksjoner rundt noen av de spørsmålene som representanten Serigstad Valen var innom: Det er jo slik at selv om man ikke nødvendigvis knytter en del av de problemstillingene til forvaltningen av fondet, er det viktige spørsmål som representanten Serigstad Valen tar opp. Det gjøres nå et bredt stykke arbeid fra norske myndigheters side så vel som på den internasjonale arenaen knyttet til å bekjempe korrupsjon, skatteunndragelse, hvitvasking og flere andre problemfylte spørsmål. Det gjøres gjennom at regjeringen nylig har satt ned et hvitvaskingsutvalg, noe som er viktig. Det gjøres gjennom det såkalte BEPS-arbeidet, Base Erosion and Profit Shifting, som pågår med full kraft internasjonalt. Det handler selvfølgelig også om nylig inngåtte avtaler om internasjonal skatteinformasjonsutveksling. Mye av dette arbeidet vil være viktig for gradvis å evne å bekjempe skatteunndragelser og korrupsjon, som er globale problem, og som i første rekke gjøres gjennom effektive virkemidler fra myndighetenes side.

Men så er det heller ingen tvil om at fondet særlig gjennom eierskapsutøvelsen også gjør et viktig stykke arbeid knyttet til dette og andre spørsmål som er trukket opp av Stortinget gjennom de retningslinjer fondet skal være forvaltet basert på. Det var gjenstand for mye diskusjon under høringen som finanskomiteen hadde om meldingen i fjor, hvor særlig spørsmål om eierskapsutøvelse ble viet mye tid. Det er viktig, for det er et av de fremste verktøyene vi har, og fondet har, for å bidra i ulike selskaper rundt omkring i verden.

Alt i alt oppfatter jeg at denne interpellasjonsdebatten understreker den brede enigheten som ligger rundt hovedtrekkene i forvaltningen av fondet, men at vi løpende, hele tiden, fortsetter det som har vært grunnlaget – bygge sten på sten og videreutvikle. Jeg vil takke interpellanten nok en gang for å ha satt et viktig spørsmål på dagsordenen.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 avsluttet.