Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som tegner seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stefan Heggelund (H) [18:59:38]: (ordfører for saken): Mens nordmenn utålmodig ventet på utviklingen av et bedre nett, jobbet rumenere på spreng for å sørge for at vi skulle få det. Som betaling fikk de 7 kr per time – 7 kr. Det skjedde i år, i Norge. To litauere jobbet 209,5 timer i Norge og tjente 3 400 kr – 16 kr per time. Dette er grove eksempler på sosial dumping. Dessverre vet vi at det finnes så mange flere.

I fjor gjennomførte Arbeidstilsynet 1 800 tilsyn mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Flest tilsyn er det i bygg- og anleggsbransjen og i overnattings- og serveringsbransjen. I 2012 var det slik at over 200 av tilsynene resulterte i umiddelbar stans på grunn av fare for liv og helse. Det minner oss om at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping handler om mer enn lønn, og det burde rive i sjela vår når vi hører at folk har det slik på jobb.

I det store og hele er norsk arbeidsliv seriøst. Det er et trygt og godt arbeidsliv, med spilleregler utviklet i fellesskap. Det er vårt felles arbeidsliv. Vi aksepterer ikke trusler mot dette arbeidslivet. Vi aksepterer ikke at noen vil undergrave dette arbeidslivet. Vi aksepterer ikke at noen vil gjøre vårt arbeidsliv til sitt eget, med egne spilleregler – eller mangel på det.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet handler først og fremst om dette: om menneskene, om den uretten som blir begått mot mennesker. Samtidig, hvis vi skal møte utfordringen, behøves bredere blikk – et blikk på bakmennene, et blikk på de arbeidsgivere som mener seg truet av dem, et blikk på de sektorer som mener de er i faresonen, et blikk på partene som hver dag kjenner hvor skoen trykker.

Kriminaliteten er kreativ, dessverre ofte mer kreativ enn det vi er i denne sal. Kriminaliteten kan spres som den parasitten den er, og ramme seriøsitet og anstendighet. Derfor er det offensivitet og fremoverlenthet som må prege vår jobb og vår innstilling. Vi nekter å tape.

Arbeidslivskriminalitet er årsaken. Sosial dumping er konsekvensen. At vi får inn mindre skatt til å betale felles velferdsordninger, er konsekvensen. At seriøse aktører risikerer utkonkurrering, er konsekvensen. Spørsmålet er: Kan vi gjøre noe? Vi kan og må.

La meg derfor få lov til å gi ros til de rød-grønne partiene, som satte søkelyset på dette da de satt i regjering. Jeg er glad for at vi har en politisk situasjon som i det store og hele er preget av konsensus på dette området. Jeg forventer ikke at borgerlig side og rød-grønn side kommer til å være enig i alt, men jeg forventer at vi klarer å bli enige om en retning. Problembeskrivelsen kjenner vi. Nå skal vi ta arbeidslivet videre. For eksempel tror jeg vi alle kan være enig i regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven og i allmenngjøringsloven om strengere straff ved brudd på disse lovene. Det er rimelig. Jeg tror vi alle kan være enig i viktigheten av å styrke Arbeidstilsynet. Vi er også enige om viktigheten av høy organisasjonsgrad og et velfungerende trepartssamarbeid.

Tiltak mot arbeidslivskriminalitet må utvikles i samarbeid og i samspill med partene i arbeidslivet. Nettopp derfor tror jeg at vi alle er enige om at regjeringen gjør riktig i å samarbeide med partene når man utvikler en strategi mot arbeidslivskriminalitet. Jeg registrerer at rød-grønne partier ikke er med på merknaden om det, men det kan jo bare være fordi det sto noe positivt om regjeringen.

I tillegg er det viktig at vi legger opp til at ulike etater kan samarbeide mer og bedre. Der vet vi at det er et viktig arbeid som allerede er satt i gang. Regjeringen har også sørget for en tredobling av innsatsen som gjelder koordinering og samordning.

Alle disse momentene er viktige elementer. Men det er når det skjer samlet, at kraften er størst. Kampen mot arbeidslivskriminalitet må være tverrfaglig, tverretatlig og tverrpolitisk.

Med det ser jeg fram til regjeringens varslede strategi om arbeidslivskriminalitet og å ha en konstruktiv tone.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [19:04:45]: Vi fikk høre at det river i sjela til representanten Heggelund når han hører om eksemplene på grov utnytting av arbeidskraft. Og så snakker han om hvor viktig Arbeidstilsynet er i kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Ja, det er ikke måte på hvor stor tillit han har til at Arbeidstilsynet er det virkemiddelet som skal løse hele dette problemet, bare Arbeidstilsynet får penger nok. Jeg lurer på hva som skjer i sjela til Heggelund når han leser høringssvaret til den saken som kanskje er mest relevant for debatten vi har her i dag, kampen mot arbeidslivskriminalitet – høringssvaret til de forslagene som regjeringen nå har ute om mer midlertidighet osv. Når Arbeidstilsynet skriver at dette forslaget vil vanskeliggjøre deres kamp mot ulykker, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet – gjør det inntrykk på representanten Heggelund i det hele tatt?

Stefan Heggelund (H) [19:05:35]: Det er riktig at regjeringen har fremmet noen forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Det gjør vi fordi norsk arbeidsliv i det store og hele er et seriøst arbeidsliv, og vi vet at i det arbeidslivet trengs det noe mer fleksibilitet. Hvis representanten Trettebergstuen hadde hørt nøye etter – hun hadde egentlig ikke trengt å høre så veldig nøye etter, heller – det jeg sa i mitt innlegg, hadde hun hørt at jeg sa at en annen ting som er viktig i kampen mot arbeidslivskriminalitet, er høy organisasjonsgrad, sterke fagforeninger og samarbeid med partene. Vi tror på at lokale tillitsvalgte skal få mer makt. Jeg nekter å gå med på at om en lokal tillitsvalgt får mer innflytelse over avtaler om arbeidstid, så vil det føre til mer kriminalitet og mer sosial dumping. Snarere tvert imot – det vil føre til at man får bestemme litt mer selv lokalt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:06:50]: Representanten kommer med sterke beskrivelser, beskrivelser som er gitt på en måte som om dette er ting som for få år siden ikke var situasjonen i Norge. Det er bra. Representanten sier at en ikke aksepterer at arbeidslivets egne spilleregler undergraves. Det er bra. Men hvor er analysen? Hvor er analysen av hvorfor det blir sånn? En må jo analysere en situasjon og finne årsakene til en fordervelig utvikling! Hvis en ikke analyserer hvorfor det skjer, kan en jo ikke sette inn de rette tiltakene! Hva er representantens analyse av hvorfor det er blitt sånn som representanten så sterkt beskrev?

Stefan Heggelund (H) [19:07:45]: Jeg vet akkurat hvor representanten Lundteigen vil med spørsmålet sitt. Først har jeg lyst til å minne om og si at jeg er glad for den konsensusen som preger dette spørsmålet. Det er også grunnen til at borgerlige partier støttet veldig mange av de tiltakene som den rød-grønne regjeringen foreslo i forrige periode. Men jeg vet hvor representanten Lundteigen vil med sitt spørsmål. Han vil at jeg skal si EØS, for det er Senterpartiets og representanten Lundteigens svar på absolutt alle utfordringer som dette landet står overfor. Så mitt spørsmål tilbake til representanten Lundteigen må da bli: Er det slik at hvis norske virksomheter får det vanskeligere – noe de ville fått hvis vi ikke hadde vært med i EØS – vil situasjonen på det norske arbeidsmarkedet bli bedre? Og er det virkelig slik at vi ikke skal kunne prøve å løse utfordringene med arbeidslivskriminalitet og sosial dumping i et rom der folk fra ulike land har lov til å reise over landegrenser for å søke lykken og tjene litt mer penger? I så fall er jeg uenig.

Ingunn Gjerstad (SV) [19:09:00]: Eg er glad for at representanten Heggelund i innlegget sitt viste så mykje til partane i arbeidslivet som viktige denne førjulsettermiddagen. Men kan Heggelund gje meg nokre fleire døme på kva saker representantane i arbeidslivet skal vera med og greia ut no framover i tillegg til det som blei referert? For det har jo ikkje vore nokon god tradisjon for det det siste året, m.a. med arbeidsmiljølovendringane og sånt. Og korleis vil representanten styrkja fagrørsla samtidig med at det blir fleire mellombels tilsette, og dermed etter alle solemerke færre fagorganiserte?

Stefan Heggelund (H) [19:09:48]: Er det slik at representanten Gjerstad mener at fagbevegelsen ikke har kunnet si sin mening om ulike forslag som er kommet fra regjeringen det siste året? Det må jeg si at jeg i så fall er ganske uenig i. Også vi her på Stortinget har hatt gode møter med representanter både for arbeidsgivere og for arbeidstakere. De møtene har vært akkurat slik jeg forventet at de skulle være: konstruktive, hyggelige og lærerike. Men jeg følger ikke den logikken som er på venstresiden, nemlig at man skal ha en høring før en høring. Det er for meg en venstresidelogikk som ikke gir mening.

Jeg er opptatt av at vi har slitt med organisasjonsgraden i Norge den senere tid. Vi vet at fagbevegelsen sliter med å rekruttere flere som kan være lokale tillitsvalgte. Derfor tror jeg det er veldig viktig med de forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven som vil gi lokale tillitsvalgte mer innflytelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dag Terje Andersen (A) [19:11:09]: Jeg vil få lov til å starte med å si at jeg er positivt overrasket over det første innlegget til representanten Heggelund, i og med at han erkjenner hvor stort samfunnsproblem sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er. Jeg går ut fra at det er lov til å si det. Jeg skal for øvrig si det om igjen hvis representanten skulle komme med andre innlegg som jeg mener det er positive innspill i, men jeg er litt redd for at det ikke kommer til å bli noe mas fra min side.

Jeg syns det er riktig å ta det utgangspunktet, for dette samfunnsproblemet er så utrolig stort. Vi snakker om et trekk i samfunnet vårt som kan undergrave samfunnets arbeidsliv. Det kan undergrave seriøse bedrifter. Det undergraver åpenbart i dag arbeidsvilkårene også til norske arbeidsfolk fordi de blir presset av de altfor lave lønningene, og i tillegg er det overslag til kriminalitet, til svart økonomi, ja sågar menneskehandel. Derfor syns jeg det var positivt at saksordføreren tok den innfallsvinkelen han gjorde, med å nevne noen eksempler som vi har sett den siste tida på sosial dumping, og jeg vil også understreke medias positive rolle med å avdekke det.

Dette er ikke noe nytt problem. Det som er nytt, er at erkjennelsen åpenbart er så brei som vi nå fikk en illustrasjon på. I vår tid i regjering la vi fram tre handlingsplaner mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, men det er ikke slik som representanten Heggelund sa, for det sprakk litt da han kom til replikkordskiftet. Han sa at det har vært en stor grad av enighet om de tiltakene som har vært gjennomført. Nei, sannheten er at det er nettopp det det ikke har vært. Jeg har stått her og lagt fram noen av tiltakene da jeg var arbeidsminister, og det var slik at de viktigste og mest effektive tiltakene stemte Høyre og Fremskrittspartiet imot. Det er den realiteten som vi har sett. Nettopp derfor er jeg glad for at de kjente problemene som altså har vært der i lang tid, nå tilsynelatende blir erkjent av de to regjeringspartiene. Vår kamp mot sosial dumping har også vært en kamp mot Høyre og Fremskrittspartiet her i Stortinget.

Selv om problemet ikke er nytt, er det slik at partene engasjerer seg i spørsmålet på en positiv måte. Innledninga til den prosessen vi nå har sett, er jo LOs brev til statsministeren i vår, som i stor grad – uten nødvendigvis fullstendig overlapping på alle tiltak, men i stor grad likevel – fikk støtte fra NHO. Partene er engasjert nettopp fordi de ser at det seriøse arbeidslivet i Norge blir undergravd.

Så ble det etter hvert – etter lang tid – et møte med partene, der brevet fra LO ble fulgt opp i et møte med statsministeren. Jeg tror det var Dagbladet som skrev at et land skal prise seg lykkelig fordi en har slike parter i arbeidslivet som tar et så stort samfunnsansvar som partene i Norge gjør.

På den bakgrunn og på grunn av at det skjedde lite, fant vi det riktig å begynne å jobbe grundig med det Dokument 8-forslaget som vi har til behandling. For vår del er dette i forlengelsen av de tre handlingsplanene vi tidligere har lagt fram, og det er et resultat av møtet med både LOs leder og sjefen i NHO, som ble invitert for å være med og komme med innspill til hvilke tiltak vi nå kan gjennomføre for å møte de nye smutthullene som kjeltringene finner i systemet. På den bakgrunn fikk vi skriftlige innspill fra NHO. Vi fikk skriftlige innspill fra LO, og etter hvert som arbeidet med Dokument 8-forslaget skred fram, vil jeg spesielt takke de to, i tillegg til Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet, som virkelig har kommet med tunge innspill i denne prosessen. Jeg viser i den sammenheng til det, syns jeg, lysende eksempel på det faglige, politiske samarbeidet i Norge og samarbeidet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversida i Norge, dokumentet «Enkelt å være seriøs», som Byggenæringens Landsforening har lansert i et tett samarbeid med sine ansatte i Fellesforbundet.

På den bakgrunn og med de innspill vi har fått, fant vi grunnlag for å fremme 22 konkrete tiltak, og formen de er fremmet i, er en invitasjon til regjeringa om å diskutere de 22 tiltakene og bruke dem i det arbeidet som må gjøres for å møte utfordringene. Der er det noen forslag som nettopp skal underbygge partenes sentrale rolle i den norske modellen. Jeg hørte at Scheel-utvalget – det mye omtalte utvalget som har sett på selskapsbeskatning og annen beskatning i Norge – sa at det ikke var noen god begrunnelse for fagforeningsfradraget i skatten. Da har ikke Scheel og hans utvalg lest verken Fafos store forskningsrapport om NordMod, den nordiske samfunnsmodellen, og de kan heller ikke ha lest rapporten fra Holden III-utvalget, som så til de grader understreker hvor viktig partenes rolle er i det norske samfunnet for den norske modellen generelt og for tiltakene mot sosial dumping. Derfor peker vi på det å styrke partenes rolle som et av de mest kraftfulle tiltakene for å møte utviklinga. Det bør være enhver regjerings ansvar å prøve å bidra til at organisasjonsgraden, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersida, er høy.

Det samme er begrunnelsen for vårt forslag om allmenngjøringsordninga, der vi sier at vi kanskje bør lempe på dokumentasjonskrava, for det er et virkemiddel som partene disponerer for å kunne møte utslag av sosial dumping. Det samme er treparts bransjeprogram som er et godt eksempel, som vi har sett innenfor flere bransjer. Innenfor bygg og anlegg har vi sett det, og hotell og restaurant og reinhold er bransjer hvor vi nå holder på med programmer, som virkelig ser ut til å treffe.

Så har det offentlige sjøl en viktig rolle – en viktig rolle fordi det offentlige er en betydelig arbeidsgiver, men også fordi det offentlige er en betydelig kjøper av tjenester og en betydelig anbudsinnhenter. Derfor foreslår vi for å hjelpe de seriøse aktørene at de som skal ha anbud i offentlig sektor, bør ha 25 pst. egenproduksjon. De er rett og slett fordi vi ikke ønsker en utvikling av – skal vi si – postkasseselskap eller den type anbydere som i all hovedsak baserer seg på å hente inn kompetanse fra andre, for vi vet at der er det sårbart når det gjelder sosial dumping.

Vi foreslår samtidig at det skal være maks to ledd i kontraktkjeden. Det viser seg at jo flere ledd det er i kontraktkjeden, jo vanskeligere er det å holde oversikt, og jo større er muligheten for å få innslag av underbetalt arbeidskraft. I den grad det skal være avvik fra det, må det særskilt begrunnes.

Vi understreker behovet for at offentlige anbudsinnhentere undersøker seriøsiteten til de firmaene som legger inn anbud. Vi mener at en seriøs faktor som er veldig god å måle på, er kravet om lærlingklausul, og hvis ikke presidentskapet har funnet på noe nytt i denne perioden, er Stortinget et eksempel på en bedrift der en faktisk krever lærlingkontrakt av dem som skal ha anbud her på huset. Det kan alle kommunale, fylkeskommunale og statlige selskaper stille krav om.

Et av de tiltakene som jeg hadde gleden av å foreslå i min tid, var solidaransvar, det at en står ansvarlig dersom noen hos underleverandørene ikke får betalt den lønna de skal ha. Det var veldig upopulært den gangen, men det er veldig populært bl.a. i Byggenæringens Landsforening, ja så populært at de sier at det også bør gjelde for byggherrer. Vi har valgt å foreslå det for offentlige byggherrer, fordi vi mener at offentlige byggherrer har de ressursene som skal til for å kunne kvalitetssikre at de som er underleverandører på anbudet, har skikkelige arbeidsforhold.

Dette er noen eksempler på de mange tiltak som er mulig for kommuner, for fylker og for staten å bruke som kriterier for å dyrke fram det seriøse arbeidslivet i Norge og å gjøre det vanskeligere for det useriøse. I den sammenhengen vil jeg peke på Skien kommune som et veldig godt eksempel. De har hatt en fullstendig gjennomgang av sitt arbeidsgiveransvar og sitt tjenestekjøp og laget klare kriterier for å motvirke sosial dumping og for å styrke de seriøse anbyderne.

Så er tilsyn viktig. Det er riktig, som det ble sagt fra saksordføreren innledningsvis, at det er ingen uenighet om å styrke samhandlinga mellom offentlige etater. Det oppfatter vi som en videreføring av den linja vi sto for, og det som gjelder å styrke tilsyna på tvers av etatsgrenser. Vi er heller ikke imot sterkere sanksjoner for brudd på lovverket. Vi går lenger enn det regjeringa gjorde i budsjettet når det gjelder å styrke det. Jeg vil understreke at i tillegg til etater som skatteetaten, tolletaten, politiet og Arbeidstilsynet, som oftest blir nevnt, vil f.eks. Mattilsynet være en etat som i veldig stor grad kan bidra til å avsløre useriøsitet innenfor restaurantbransjen, som vi har sett en god del eksempler på. Det er grunn til å støtte alt slikt samarbeid.

I tillegg til det foreslår vi å styrke Arbeidstilsynet. Vi foreslår i tillegg, og har satt av penger til det, en egen tips- og varslingstelefon, for det aller viktigste for å få til tiltak mot sosial dumping der ute er faktisk at de som oppdager det, har mulighet for å henvende seg et sted og fått varslet om det, slik at myndighetene så kan gjøre noe med det.

På samme måte foreslår vi – som apropos til den interpellasjonen som var litt tidligere i dag om olje- og gassektoren – en styrking av Petroleumstilsynet. Vi hadde tidligere, da vi satt i regjering, som ambisjon at vi skulle være verdensledende på helse, miljø og sikkerhet. Den ambisjonen har dessverre den nåværende regjeringa fjernet, men vi mener at det er et område med de innsparingene som nå skjer i den sektoren, der det er spesielt grunn til å ha fokus på at ikke-helse, ikke-miljø, ikke-sikkerhet, men heller ikke sosial dumping får anledning til å utvikle seg.

Så er samarbeid viktig. Jeg har alt nevnt Byggenæringens Landsforening og deres samarbeid med Fellesforbundet, «Enkelt å være seriøs», og noen av de forslagene som ligger der, har vi tatt inn både i Dokument 8-forslaget og i vårt budsjett. Det er å utvikle ID-kort-ordninga, som var upopulær da den ble innført, men som i dag er etterspurt, og som faktisk bør forbedres for å oppdatere informasjonen bedre og for å være mer komplett i informasjonen. Vi foreslår flere bransjeprogrammer. Vi har det innen bygg, reinhold, der NHO Service har vært en veldig god medspiller. Vi trenger det i hotell- og restaurantbransjen, vi trenger det i fiskeri – vi trenger det på flere områder. For det viser seg at når partene er engasjert gjennom et bransjeprogram, får vi resultater, og sosial dumping blir avslørt. Derfor syns vi det var synd at regjeringa foreslo å flytte bransjeprogrammet bort fra departementet og til Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet skal være en viktig medspiller når det gjelder sosial dumping, men det å flytte bransjeprogrammet dit syns vi tyder på manglende interesse fra statsrådens side.

Så er vi i den situasjonen nå at regjeringa og regjeringspartiene sier at de ser problemet, men så langt har regjeringa vært passiv eller gått i feil retning. Samarbeidet med partene er ikke, som det ble sagt av saksordføreren, et godt eksempel på hvordan regjeringa jobber. Samarbeidet med partene er noe av det regjeringa virkelig har forandret sin holdning til. Det fins ikke noen tidligere regjering, heller ikke borgerlig regjering, som har hatt et så dårlig samarbeid med partene som den nåværende regjeringa har, og da understreker jeg alle partene, alle arbeidsgiverorganisasjonene, alle arbeidstakerorganisasjonene og andre organisasjoner som tidligere regjeringer, uansett farge, faktisk har brukt kompetansen til for å utvikle politikk, men som nå altså ikke lenger er medspillere, men blir oppfattet som fiender.

Vi har sett det når det gjelder permitteringsregelverket, der nåværende statsråd, da han var stortingsrepresentant, kritiserte daværende regjering for å gi for dårlige løsninger i permitteringsregelverket, noe som kunne føre til økt bruk av midlertidighet, som han sa den gangen. Vi ser det på arbeidsmiljøloven. Vi ser det på svekkelsen av kollektiv søksmålsrett, og vi ser det på likebehandling av tariffavtaler med hensyn til vikarbyrådirektivet. Det er slik at regjeringa sier at den ser problemet, men foreløpig ser det ikke ut som om regjeringa vil gjøre noe med det.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Dag Terje Andersen (A) [19:26:26]: Da tar jeg opp det forslaget som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Dag Terje Andersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stefan Heggelund (H) [19:26:47]: Jeg har lyst til å takke for innlegget. Hvis man ser bort fra alle de gangene representanten Andersen tvilte på de borgerlige partienes intensjoner i denne saken – han mente at vi var for trege, for passive og gjorde for lite – så synes jeg det var et konstruktivt innlegg. Men det kan igjen bli mer konstruktivt enn det var. Jeg har lyst til å ta avstand fra påstanden om at man ikke har vært aktiv. Det er grunnen til at partene har vært involvert i utarbeidelsen av strategien mot arbeidslivskriminalitet, og det er grunnen til at Gerd Kristiansen har sagt at det er gledelig å konstatere at regjeringen nå lytter til oss og følger opp innspill og plan.

Jeg ser forslagene som ligger i representantforslaget fra Arbeiderpartiet. Der står det:

«Evaluere de tre handlingsplanene som ble fremmet og iverksatt av regjeringen Stoltenberg II.»

Da vi hadde budsjettdebatt i fjor, var dette noe det ble harselert med av de rød-grønne representantene. Hvorfor har de skiftet mening?

Dag Terje Andersen (A) [19:27:50]: Det er fordi vi har lagt vekt på innspillene vi har fått fra organisasjonene jeg nevnte. Vi tar innspill fra det organiserte arbeidslivet i Norge på alvor, og en av de tingene som det faktisk har vært enighet om, er at det er grunn til å se på resultatene av rapportene som ligger der. Når dette ble harselert med i fjor, vet jeg årsaken til det. Det var fordi det ble oppfattet som et alternativ til å gjøre noe. Dette er ikke et alternativ til å gjøre noe, det er ett av 22 punkter, hvorav de 21 andre peker på handling som konkret skal gjennomføres.

Tor André Johnsen (FrP) [19:28:30]: Jeg registrerer at Arbeiderpartiet er opptatt av å øke organisasjonsgraden, og at det er så viktig at dette tema er løftet fram som det første punktet i forslaget. Men om man skal stimulere til økt organisasjonsgrad, er det vel en fordel at organisasjonene er partipolitisk nøytrale, eller, sagt på en litt annen måte, kanskje uavhengig av Arbeiderpartiet? Er representanten enig i at det er en fordel med partipolitisk nøytrale fagforeninger og organisasjoner – spesielt sett i lys av målet om økt rekruttering?

Dag Terje Andersen (A) [19:29:06]: Denne representanten synes det er en fordel at organisasjonene selv bestemmer det. Jeg synes ikke Stortinget skal bestemme hva de forskjellige organisasjonene skal mene. Men jeg vil understreke at når vi tar det opp som et punkt i vår handlingsplan nå, snakker vi om alle arbeidstakerorganisasjonene, og vi snakker om alle arbeidsgiverorganisasjonene, for det er ingen tvil om at det velorganiserte arbeidslivet i Norge og det gode samspillet med myndighetene, som nå blir utfordret, er en vesentlig årsak til at vi har et så velorganisert arbeidsliv som vi har i Norge, og det er en vesentlig årsak til at vi har god økonomi og god produktivitet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:29:56]: Representanten Andersen er oppriktig opptatt av forholdene i arbeidslivet ut fra sin egen fagarbeidererfaring, og det står det stor respekt av.

LO-kongressen i 2013 gjorde følgende vedtak:

«EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensninger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.»

Mitt spørsmål er enkelt: Er representanten Andersen enig i en slik forrang?

Dag Terje Andersen (A) [19:30:45]: Jeg er veldig glad for – jeg må få lov til å begynne der – at LO er tydelig på at vi trenger EØS-avtalen som et rammeverk som gir anledning for viktige norske arbeidsplasser til å konkurrere på det internasjonale markedet, der Europa er vårt aller største marked. Så tror jeg nok, når det kommer til konkrete saker, at det vil være noen saker der representanten Lundteigen og jeg er uenige om det som blir innført i EU, og noen saker der vi er enige. Jeg tror f.eks. at vikarbyrådirektivet var en sånn sak. Jeg mente at det var riktig at det ble innført, jeg tror representanten Lundteigen mente at det var feil. Jeg mener at det har bidratt til et mer velorganisert arbeidsliv at vi fikk innført vikarbyrådirektivet. De internasjonale avtalene som forplikter oss, bl.a. fra ILO og andre, som vi er deltagere i, skal vi selvfølgelig følge. Men så vil jeg også si at vi trenger å bruke det internasjonale nettverket som EU er, gjennom vår EØS-avtale, for sosial dumping er et internasjonalt problem, det må løses på den internasjonale arena.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tor André Johnsen (FrP) [19:31:57]: Norge er et lite land med små, ryddige og oversiktlige forhold. I all hovedsak er den norske samfunnsmodellen basert på gode og velfungerende demokratiske prinsipper. Dette gjenspeiler seg også i arbeidslivet. Norsk arbeidsliv er i utgangspunktet meget bra. Det store flertallet av arbeidsplasser er preget av en felles vilje til og et felles ønske om å etterleve lover og regler. Det norske arbeidslivet er preget av godt samarbeid og forståelse mellom partene – felles innsats mot felles mål, og en felles forståelse om at innflytelse på egen arbeidsplass, enighet, samarbeid og medbestemmelse bedrer både arbeidsmiljøet og produktiviteten.

Dette har vært hovedlinjene i det norske arbeidslivet og er det heldigvis fortsatt. Men økende globalisering og internasjonalisering medfører press på det norske arbeidsmarkedet og også press på arbeidsmiljøet. Det gode samarbeidet og forholdene vi har i norsk arbeidsliv, er ikke like framtredende i alle andre land. Land som vi har økonomisk samarbeid med, har en annen arbeidslivskultur enn oss. Også innenfor vårt viktigste handelsområde – EØS – er det en rekke utfordringer. Noen av disse utfordringene møter vi best i samarbeid med våre internasjonale partnere, mens andre utfordringer møter vi best hjemme.

Følgelig opplever vi en endring vedrørende både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette viser seg kanskje spesielt sett i lys av flere utenlandske aktører på det norske arbeidsmarkedet. Følgelig er det viktig at norske myndigheter følger situasjonen nøye og er forberedt på å iverksette nødvendige tiltak for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er klar på at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er viktig å bekjempe. Kampen mot sosial dumping er også nedfelt i den politiske plattformen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Der står det bl.a. at vi skal fortsette å arbeide mot sosial dumping ved å styrke Arbeidstilsynet og evaluere tiltakene mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår som hittil er satt i verk, og vurdere nye tiltak.

Allerede i budsjettet for 2015 er dette en prioritert oppgave, med økte bevilgninger og forslag om felles tiltak hos politiet, skatteetaten og Arbeidstilsynet. Men mer penger og mer kontroll er ikke tilstrekkelig alene. Straffen man kan få for arbeidslivskriminalitet, må også være tilstrekkelig streng, så det kan gi en preventiv effekt. Følgelig er Fremskrittspartiet meget tilfreds med at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har lagt fram forslag om strengere straffer for brudd på arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er også opptatt av å styrke og videreutvikle samarbeidet mellom offentlige kontrolletater. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen foreslår felles tiltak hos politiet, skatteetaten og Arbeidstilsynet. Men samarbeidet bør ikke stoppe med disse etatene, det bør være mulig å styrke samarbeidet mellom flere offentlige aktører, som f.eks. UDI, Nav, brannvesenet og Mattilsynet. Heldigvis har vi allerede sett viktige og gode eksempler på et bra samarbeid mellom disse etatene.

Fremskrittspartiet er for øvrig av den oppfatning at innføring av nasjonal minstelønn også ville bidratt positivt i arbeidet med å bekjempe sosial dumping.

Det er heldigvis unntak når det begås arbeidslivskriminalitet i Norge, og sosial dumping er også sjelden på norske arbeidsplasser. Men det er bekymringsfullt at det ser ut til å være en økende trend. Årsaken til denne utviklingen kan være sammensatt, men økt internasjonalisering og migrasjonspress, spesielt i tider da konjunkturene ikke er så bra, kan føre til at en del aktører krysser lovens grenser.

Fremskrittspartiet setter pris på at flere representanter er opptatt av temaet sosial dumping, og at de løfter dette fram i et eget Dokument 8-forslag.

Vi har alle et felles mål om å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Mange av punktene som blir framsatt i forslaget, vil nok regjeringen komme tilbake til. Men det er viktig å huske på at regjeringen tross alt er godt i gang med denne viktige jobben. Følgelig blir det litt ulogisk å be regjeringen starte på et arbeid som allerede har startet, og som regjeringen faktisk snart er ferdig med. Statsministerens kontor, Arbeids- og sosialdepartementet, Næringsdepartementet, Justisdepartementet, Kommunaldepartementet og Finansdepartementet arbeider allerede godt sammen med en helhetlig strategi mot sosial dumping og mot arbeidslivskriminalitet. Statsministeren har også hatt flere møter med bl.a. LO og NHO om saken, og regjeringen vil snart legge fram en helhetlig handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) [19:37:04]: Tor André Johnsen sa at han sette pris på at fleire er opptekne av sosial dumping. Men eg trur han har gløymt at då Stortinget behandla arbeidslivsmeldinga, meinte alle parti, unnateke Framstegspartiet, at arbeidet mot sosial dumping er ei hovudutfordring på arbeidslivsområdet. Der kunne det sjå ut som Framstegspartiet var mest oppteke av å så tvil rundt heile omgrepet, og i det store og heile har partiet vore imot dei fleste tiltaka som vart lanserte av Stoltenberg-regjeringa.

Men eg høyrer at med Framstegspartiet i regjering er det no lova nye taktar. Arbeidet mot sosial dumping skal halde fram, trepartssamarbeidet skal liggje fast, og Framstegspartiet skal slutte å kalle LO-leiarar «pampar». Det siste har ikkje partiet heilt lagt frå seg, sjølv om det til tider går litt i surr med kven som høyrer til kva for ei hovudsamanslutning.

Spørsmålet mitt til Johnsen i dag blir: Det at Framstegspartiet no plutseleg snakkar om sosial dumping, er det ei reell erkjenning av problemet, eller er det eit spel for galleriet? Og finst det eigentleg noko tiltak mot sosial dumping som Framstegspartiet er for?

Tor André Johnsen (FrP) [19:38:06]: Det er absolutt ikke noe spill for galleriet, det er en erkjennelse – uten tvil – av at samfunnet har endret seg. Det har skjedd mye siden Arbeiderpartiet fremmet sine forslag og kanskje startet mye av denne kampen mot sosial dumping. Det er dessverre blitt vesentlig mer framtredende eksempler på grove overtramp. Nettopp derfor jobber regjeringen med en handlingsplan. Og som jeg sa i stad: Vi er godt i gang med den planen og har jobbet på bred front med flere departementer, og vi har en helhetlig tilnærming til problemet for å begrense sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Fredric Holen Bjørdal (A) [19:38:46]: Eg registrerer at representanten var oppteken av å arrestere representanten Andersen på det med organiseringsgrad. Viss vi går tilbake til arbeidslivsmeldinga – det er ikkje meir enn to år sidan ho kom, og samfunnet har ikkje endra seg så mykje på to år – var Framstegspartiet det einaste som ikkje var med på ein merknad om at organisasjonsgraden burde bli auka. Alle andre parti meinte det var eit gode at organisasjonsgraden auka, både blant arbeidstakarar og arbeidsgjevarar.

Meiner Framstegspartiet i dag at det er eit mål å få fleire organiserte i arbeidslivet, og ser representanten Johnsen betydninga av eit organisert og regulert arbeidsliv i kampen mot sosial dumping?

Tor André Johnsen (FrP) [19:39:27]: Nå skal ikke jeg gå inn her og forskuttere på enkeltpunkter i en helhetlig, viktig plan. Det kommer vi tilbake til, og så får vi en total oversikt. Noen tiltak er viktigere enn andre, og noen er mindre viktige enn andre, så jeg vil ikke gå inn og gradere det akkurat her og nå.

Ingunn Gjerstad (SV) [19:40:00]: Representanten Johnsen tok opp minsteløn som eit verkemiddel mot sosial dumping i innlegget sitt. Det er store område i norsk arbeidsliv i dag som er uorganiserte, og der det ikkje er tariffavtalar. Nede på Aker Brygge spring det f.eks. servitørar rundt om kveldane med ølglas som kostar 98 kr, og sjølv har dei ei timeløn på 100 kr. Det er langt under det som er minstetariffen i tariffavtalen.

Kva minsteløn meiner representanten Johnsen er rimeleg i Oslo og i den næringa i dag, viss han skulle setja eit tal på det?

Tor André Johnsen (FrP) [19:40:46]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg synes kanskje den næringen og det eksemplet som representanten her viser til, faktisk er et godt eksempel på hvorfor det ville vært viktig å innføre minstelønn. Da er jeg overbevist om at nivået i hvert fall ville blitt høyere. Men jeg kan ikke stå her og på sparket definere og bestemme eller prøve å synse om – på høytlesing, holdt jeg på å si – nivået på minstelønn i forskjellige bransjer. Det blir det ikke riktig av meg å prøve å spekulere i. Men poenget er at jeg tror minstelønn ville bidratt positivt til å forhindre slike eksempler, og man ville nok garantert fått en høyere lønn enn det representanten kom med et eksempel på her.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:41:36]: Det er en veldig viktig sak som vi i dag diskuterer, og det har vært gode innlegg før meg.

Heldigvis er det slik at arbeidslivet er seriøst, og det er få saker som er så alvorlige som dem som gjelder sosial dumping. Men samtidig er det også slik at dette har skjedd i økende grad, og vi har sett at de tilfellene som har blitt avdekket, har vært veldig grove. Sosial dumping, svart økonomi og rett og slett menneskehandel og slaveri er blitt et alvorlig samfunnsproblem, og uavhengig av hvor stort det er, er viktigheten av å bekjempe det veldig stor.

Lime-saken er et skremmende eksempel som viser hvor alvorlig problemet er. Der er mistanken både grov menneskehandel, skatteunndragelse, lånebedrageri, misbruk av andre menneskers identitet, osv. For å se på det fra et justisperspektiv har heldigvis Riksadvokaten oppfordret politi- og påtalemyndighetene til å avdekke og etterforske flere saker innenfor arbeidslivskriminalitet, og det mener jeg er på høy tid. Det er viktig at det kommer flere saker til høyeste hold, og at det avdekkes flere saker.

Men jeg vil også etterlyse en holdningsendring blant forbrukere, for når en ser på anslagene, som går opp mot 420 mrd. kr i tapte inntekter for staten i svart arbeid, viser det at omfanget kan være veldig stort. Det å kjøpe svart arbeid betyr at en sørger for at det er mennesker, ansatte arbeidstakere, som går glipp av rettigheter og beskyttelse, som jo det norske arbeidslivet gir, i tillegg til at det gir store tapte skatteinntekter for staten. Og det er heller ikke usannsynlig at man indirekte ved å kjøpe svart arbeid er med på å støtte prostitusjon, narkotikasmugling og hvitvasking av penger, for vi vet at mye av det som er svart arbeid, også er organisert av nettverk. Min påstand er at det hadde vært færre som hadde kjøpt eller brukt svart arbeid, dersom de reelt sett visste hva det er. Hvis prisen er for god til å være sann, er det som regel noe som er galt.

Som representanten Andersen var inne på, er det også viktig å skjerpe kravene som offentlige innkjøpere stiller til leverandørene. Representanten Andersen nevnte Skien. Det kjenner ikke jeg så godt til, men Oslo er også et eksempel. Der har de stilt krav om at det skal være maksimalt to underleverandører, at alle underleverandører skal godkjennes av kommunen, at kommunen skal ha mannskapsliste over alle som arbeider på kontrakten, at de skal lønnes etter landsomfattende tariff, og at kontrakten kan heves hvis det oppdages sosial dumping. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Så til Kristelig Folkepartis stemmeforklaring: Det er slik at vi har fremmet seks forslag som ligger til behandling i finanskomiteen. Representantforslaget fra Arbeiderpartiet inneholder en rekke gode forslag som vi kommer til å se på i den sammenheng. Så hører jeg at regjeringa er kommet langt i arbeidet med strategien mot arbeidslivskriminalitet. Derfor forventer jeg at den snart kommer til Stortinget, og at vi kanskje også kan se på den inn mot representantforslaget vårt. Det behandles i finanskomiteen, og jeg synes det er interessant å se de to forslagene opp mot hverandre, se dem i sammenheng, se på innfallsvinkelen, se på økonomibiten og følge pengene – for skal man få bukt med bakmenn og i ytterste konsekvens menneskehandlere, må det også følge penger med. Derfor ser vi på det å gi skatteetaten flere virkemidler for å kunne bekjempe det svarte arbeidet, bedre skatteattestene, slik det er i dag, gå direkte på holdningskampanjer for å styrke forbrukernes bevissthet, stille den type krav til offentlige innkjøp som det er i Oslo, rundt om i hele landet, eller i hvert fall til offentlige innkjøpere, og også stille krav om lærlinger, som vel er et forslag som har kommet fra NHO. Det er et viktig innspill fordi man da også får silt ut de mer useriøse aktørene.

Derfor kommer ikke vi til å støtte forslaget i denne saken. Vi venter på den varslede meldinga fra regjeringa, og så kommer vi heller til å bake inn en del av det som Arbeiderpartiet har av punkter i dette forslaget, i behandlinga av representantforslaget som vi har i finanskomiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [19:46:44]: Det er godt å høre at Kristelig Folkeparti fortsatt er på lag med Arbeiderpartiet når det gjelder å finne nye forslag og tiltak i kampen mot dette alvorlige problemet. Representanten Ropstad peker nettopp på hva dette handler om i ytterste konsekvens – det handler om prostitusjon, om svart arbeid og om menneskehandel. Den analysen deler Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet.

Kristelig Folkeparti er et parti som er opptatt av føre-var-prinsippet, at man skal være varsom. Er representanten Ropstad enig med Arbeiderpartiet i at regjeringen bør lytte til Arbeidstilsynet når de sier at nettopp dette problemet med svart arbeid – utnyttelse av arbeidskraft, prostitusjon og menneskehandel – kan bli verre dersom man innfører f.eks. forslagene om midlertidige ansettelser, slik regjeringen nå har foreslått?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:47:35]: Ja, vi kommer til å lese de høringsuttalelsene grundig, og det er også klart at når Arbeidstilsynet kommer med slike advarsler, er det noe vi tar på stort alvor.

Og så må jeg innrømme at de proposisjonene som har kommet til Stortinget, har jeg ikke rukket å lese gjennom ennå, men vi varsler et grundig arbeid i vår stortingsgruppe. Vi kommer til å ha tett dialog med partene i arbeidslivet. Vi kommer også til å gå inn i konstruktive samtaler og forhandlinger med regjeringspartiene. For vi ser at det er mye der som vi kan støtte – mye som handler om å hjelpe enda flere mennesker inn i arbeidslivet, som vi brenner for. Men vi er opptatt av at det fleksible, familievennlige arbeidslivet som vi skal skape i framtida, også må ta vare på arbeidstakeren. Derfor må vi bekjempe det svarte arbeidet og den risikoen det er for sosial dumping. Så jeg kan love representanten Trettebergstuen at det er noe vi kommer til å ta på ytterste alvor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:48:39]: Menneskehandel og den type kriminell aktivitet er alle her enige om er lovstridig. Representanten sa at det var viktig å se på holdninger, på holdningsendringer, men kanskje det viktigste er å beholde og styrke de holdninger vi har hatt – nemlig at en skal betale for det arbeidet en får utført.

Mitt spørsmål er: Det er vel noen som tjener på, og noen som taper på sosial dumping. Kunne representanten gi sitt besyv med hvem som tjener på, og hvem som taper på sosial dumping?

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:49:22]: I mine øyne er det klart at i de mest alvorlige tilfellene er det noen som står bak, som er kyniske arbeidsgivere, og som utnytter mennesker i en vanskelig situasjon. De gir dem dårlig betaling, og de stikker av med en større del av overskuddet.

Men når jeg snakker om holdningsendring, og hvorfor jeg mener det er viktig, tror jeg det bare er å gå i seg selv. Det kan være fristende når man kommer til et sted og skal vaske bilen, for 200 kr kjapt å få vasket den innvendig og utvendig mens man er på butikken og handler. Det er disse tilfellene jeg mener vi må være bevisste på. Sannsynligvis er det et eller annet muffens med en så lav pris. Jeg synes det er ytterst problematisk at når man skal pusse opp et bad eller en leilighet, er det nesten vanskelig å finne en snekker som ikke først spør om man vil ha kvittering. Det er kanskje satt litt vel på spissen, men at det er sånne tilfeller, synes jeg er bekymringsfullt. Jeg som kommer fra et mindre sted, synes det f.eks. er mye vanskeligere å klare å luke ut de hvite snekkerne her i Oslo.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:50:39]: Først vil jeg ta opp Senterpartiets forslag i innstillinga.

Jeg vil gi honnør til Arbeiderpartiets representanter som har tatt opp forslaget om å utarbeide en handlingsplan med tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i Norge. Det er et svært viktig tema.

Jeg finner grunn til å starte med det som er vårt overordnede lovgrunnlag, nemlig § 93 tredje ledd i Grunnloven:

«Ingen skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid.»

Og videre i § 110:

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.»

Til § 93, om tvangsarbeid: Stadig flere opplever slike kriminelle saker, og det er skremmende. Når det gjelder § 110, er det full sysselsetting for lønnsmottakere og sjølstendig næringsdrivende å tjene til livets opphold. Altså: En person som har en full jobb, skal kunne ha en inntekt med det norske kostnadsnivået som man kan leve av. Det har sterkt vern i vår grunnlov, og det blir mer og mer aktuelt fordi det er stadig flere som føler på at man må se etter flere jobber for å få nok inntekt å leve av.

Før 2004 var ikke dette noe høyaktuelt tema ved spisebordet hos norske arbeidsfolk. Hvorfor blir dette mer og mer aktuelt? Jo, utvidelsen av EU østover i 2004 og i 2007 var noe som for Norge – gjennom EØS-avtalen – førte til fri bevegelse av arbeidskraft fra land med kanskje bare 10 pst. av norske lønninger og tilhørende svært høy arbeidsledighet. Det har skapt denne situasjonen. Det kan ikke være en overraskelse for noen, tvert imot. Den politiske eliten i Norge ønsker en utvikling med billigere arbeidskraft velkommen fordi man tjener på det ved lavere priser på egne kjøp av varer og tjenester.

Det tragiske nå er at Stortingets flertall svikter norske arbeidsfolks interesser i en rekke fagarbeideryrker som følge av EØS-avtalens frie og ukontrollerte bevegelse av arbeidsfolk. Dette gjelder yrker som er helt avgjørende for å bygge Norge framover, og det er yrker som tidligere hadde høy status og respekt fordi de gjennom politisk strid var blitt en del av det jambyrdige Norge. Jeg kan ikke sterkt nok presisere det. En rekke yrker hadde for få år siden en respekt i det norske samfunnet som var meget høy, men respekten er nå dramatisk fallende som følge av en ny situasjon i arbeidsmarkedet. Dette er en meget farlig utvikling.

Senterpartiet ønsker derfor å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale, hvor vi sjølsagt vil ha arbeidsfolk fra andre land, men under kontrollerte forhold når det gjelder omfanget. Inntil videre har vi EØS-avtalen. Og – som jeg tok opp i replikken til representanten Andersen – vi stiller oss fullt ut bak vedtaket på LO-kongressen, at norske arbeidslivsregler skal ha forrang framfor EØS-avtalens regler.

Senterpartiet har tidligere støttet handlingsplaner mot sosial dumping, og det gjør vi også i denne innstillinga. Vi er sterkt opptatt av å styrke felles tiltak mot arbeidsmarkedskriminalitet, hvor både Arbeidstilsynet, kriminalomsorgen, Kripos, Mattilsynet, Nav, Politiets utlendingsenhet, skatteetaten, tollvesenet, Utlendingsdirektoratet og Økokrim arbeider sammen. Her kreves det økte bevilgninger, derfor har vi i vårt forslag til statsbudsjett økt bevilgninga med 75 mill. kr til Arbeidstilsynet, som er en av de aller viktigste institusjonene for å få bukt med en feilaktig og negativ utvikling. Det er viktig at vi nå får gjort dette. Det er også viktig for seriøse bedriftsledere, for får vi ikke bukt med det, truer det hele den rettferdige konkurransen mellom de ulike gruppene i samfunnet.

Senterpartiet har gjennom forslagene presisert en del av forholdene, og vi står ved det. Samtidig er vi sterke tilhengere av å styrke fagorganiseringa, slik at vi får en balanse mellom partene i arbeidslivet. Eksempelvis gjør Fagforbundet en forbilledlig jobb innenfor sine bransjer og greier å holde oppe organisasjonsgraden og balansen i maktforholdene, slik at det er vanskeligere å få til en negativ utvikling der enn på andre områder. Det er noe som vi er svært glade for, og vi ønsker å styrke Fagforbundet på alle områder for å sikre det videre framover.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bente Stein Mathisen (H) [19:56:03]: Senterpartiet og representanten Lundteigen kommer stadig tilbake til at de store utfordringene vi ser innen arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, skyldes de åpne grensene og manglende regulering av arbeidskraft fra Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, jf. EØS-avtalen.

Jeg er litt forundret over Lundteigens holdninger, som jeg synes stigmatiserer arbeidssøkere fra Europa som søker jobb og lykke i Norge. Det er ikke arbeidsinnvandreren som er problemet, men kriminelle arbeidsformidlere og useriøse aktører i arbeidslivet. Norge er avhengig av europeisk arbeidskraft.

Kan Senterpartiet og representanten Lundteigen se at det er mulig å jobbe mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping innenfor de rammene og reglene vi har med EU gjennom EØS-avtalen, som gir arbeidssøkere lov til å flytte seg over landegrensene for å søke arbeid?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:56:49]: Ja, det er mulig å arbeide for å forbedre forholdene innenfor EØS-avtalen. Derfor støtter vi handlingsplanene mot sosial dumping. Det er helt opplagt mulig å arbeide bedre når det gjelder den kriminelle utviklinga og de useriøse aktørene – helt opplagt. Men flere må stille spørsmålene: Hvorfor har det blitt sånn som det nå har blitt? Hvorfor har det skjedd på så få år? Hva er de grunnleggende årsakene? Har det sammenheng med at balansen i arbeidsmarkedet er blitt endret ved at tilførselen av arbeidskraft i enkelte bransjer er så stor at det presser lønns- og arbeidsvilkår nedover? Her bør flere tenke seg om. Det var gjennom østutvidelsen i 2004 og i 2007 at dette skjøt fart, og det er grunn til å se nærmere på det. Derfor har vi også fokus på EØS-avtalen.

Tor André Johnsen (FrP) [19:57:56]: Jeg har et spørsmål som går på forslag nr. 3, fra Senterpartiet, om at offentlige innkjøpere må kreve norske lønns- og arbeidsvilkår av leverandørene. Jeg føler vel ikke helt at det spørsmålet forholder seg til hvordan arbeidslivet fungerer i internasjonal økonomi, så hvordan ser representanten for seg at forslaget om norske lønnsvilkår skal gjennomføres i de tilfellene der arbeidet utføres utenfor Norge? For det er jo ikke slik at alt arbeid som inngår i leveranser til norske offentlige innkjøp, utføres på norsk jord.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:58:31]: Dette forslaget er satt opp med tanke på hva som er offentlige innkjøp i Norge. Det er det vi med rimelighet har mulighet til å kontrollere, så det er det det angår. Det offentlige vet, som alle andre store arbeidsgivere og kjøpere av tjenester og varer, hva som er normen, hva som er det normale i Norge. Derfor presiserer vi dette om å kreve norske lønns- og arbeidsvilkår. Det skulle vært interessant å høre hvilke partier som mener at en ikke skal gjøre det.

Sveinung Rotevatn (V) [19:59:26]: Kampen for å seie opp EØS-avtalen var overraskande nok hovudtema for innlegget til representanten Lundteigen. Eg skal ikkje polemisere med Lundteigen om det utover å slå fast at vi nok er djupt ueinige, både om analysen og om forslag til løysing.

Men det eg vil spørje representanten Lundteigen om, er noko eg har lurt på ganske lenge. Det er: Dersom ein no ser for seg at Noreg går ut av EØS-avtalen, korleis ser Senterpartiet for seg at arbeidsinnvandring til Noreg frå EU-landa skal vere regulert? Er det f.eks. tilstrekkeleg, dersom ein tysk snikkar får seg jobb i Noreg, at han har tilbod om jobb? Er det tilstrekkeleg for å få lov til å kome hit, eller vil Senterpartiet setje ytterlegare vilkår for kven som skal få lov til å kome til Noreg og jobbe frå dei europeiske landa? For det er jo ikkje slik at ein handelsavtale vil dekkje spørsmålet om arbeidsinnvandring. Det er eit anna spørsmål, og der har eg ikkje sett at Senterpartiet har kome med så mange svar i den offentlege debatten foreløpig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:00:28]: Det er et interessant og godt spørsmål. Tidligere skulle en ha fast heltids arbeid i Norge før en fikk arbeidstillatelse i Norge, det er et grep som er vesentlig å ha med seg. Det har også vært for en rekke bransjer – og er det fortsatt utenfor EØS-området – slik at en ser på hvilke fagfolk det er en har behov for i Norge, og i hvilket omfang en trenger ulike fagfolk for å dekke det behovet som vi har. Det er tre premisser som kan være viktig å ha med seg i måten en regulerer størrelsen på, og hvem som skal være arbeidsinnvandrer i Norge.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sveinung Rotevatn (V) [20:01:39]: Utgangspunktet i Noreg er godt. Norsk arbeidsliv er hovudsakleg prega av anstendige løns- og arbeidsvilkår, og det skal vi vere glade for. Det kjem av mange års godt arbeid både frå folkevalde og – ikkje minst – arbeidstakarar og arbeidsgjevarar. Likevel ser vi stadig tilfelle av sosial dumping, som det er all grunn til å ta på største alvor. Useriøse aktørar er eit trugsmål mot så vel arbeidstakarar som arbeidsgjevarar – mot arbeidstakarar fordi dei blir dårleg behandla, og mot arbeidsgjevarar, som må konkurrere med aktørar som ikkje følgjer spelereglane.

Eg opplever at kampen mot sosial dumping, og arbeidslivskriminalitet ikkje minst, er eit tverrpolitisk prosjekt i Noreg. Eg trur ikkje det er nokon grunn til å vere overraska over at alle parti gjev uttrykk for det her i dag. Samtidig er det nokre fallgruver vi må vakte oss litt for i sånne debattar. Éi av dei er å ikkje innføre altfor rigide og byråkratiske reglar som kan gjere det så tungvint å drive kvitt at aktørar fell for freistinga til å ta snarvegar og jobbe svart. Difor er det viktig at tiltak mot sosial dumping blir utarbeidde i samarbeid med partane i arbeidslivet, slik at reglar og kontrollmekanismar er føremålstenlege og treffsikre.

Ei anna fallgruve vi må unngå, er at tiltak fungerer proteksjonistisk. Vi skal naturlegvis vere klar over og ærlege om at mange av dei som blir utsette for sosial dumping, er utanlandske arbeidstakarar. Samtidig må vi klare å slå ned på det utan at vi avgrensar moglegheitene utanlandske arbeidstakarar har til å kome til Noreg og arbeide for eit betre liv for seg og sine.

EØS-avtalen og rørslefridomen gjev 500 millionar menneske i verdsdelen vår ein grunnleggjande verdi å ta vare på. Det framsteget er dessutan i all hovudsak noko som tener Noreg godt. Det gjer at vi får tilgang til arbeidskraft som trengst for å løyse viktige arbeidsoppgåver i samfunnet vårt, det vere seg på norske byggjeplassar, på sjukehus eller i norske kyrkjelydar. Utan kloke hovud og varme hender frå utlandet ville det vore vanskeleg å sjå for seg den utviklinga vi har hatt i Noreg i vekst og verdiskaping dei siste ti åra.

Regjeringa markerte at dei vil halde fram arbeidet mot sosial dumping, og det er Venstre glad for. Vi er også glade for at gjennom statsbudsjettet for 2015 vil ein styrkje Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet speler ei avgjerande rolle i arbeidet mot sosial dumping. Det er likevel ikkje éin enkelt aktør som kan løyse denne utfordringa åleine. Det betyr at Arbeidstilsynet jobbar godt saman med partane i arbeidslivet, for ikkje å snakke om med politiet og med skatteetaten.

Fleire forskingsrapportar har dei siste åra avdekt useriøsitet og omfattande sosial dumping innanfor fleire bransjar. Dei som synest å vere særleg utsette, er m.a. bygg, industri og privat tenesteyting, som reinhald og bemanning.

Arbeidsmiljølova regulerer mange vesentlege forhold knytte til arbeidsvilkår i Noreg. Hovudtrekka i den lova skal vi byggje vidare på, sjølv om Venstre meiner at reglane i arbeidslivet burde bli meir universelle og mindre avhengige av om ein har tariffavtale eller ikkje. Dessutan burde arbeidsmiljølova bli styrkt med betre rettar for den enkelte arbeidstakaren knytte til informasjon om permittering, og vi burde styrkje Arbeidstilsynet gjennom ei eiga varslareining der.

Det lovverket derimot ikkje regulerer, er ei nedre grense for kva som er akseptabel løn. Dette har tradisjonelt vorte overlate til partane. Austutvidinga av EU i 2004 gjorde likevel at vi såg oss nøydde til å endre denne modellen på det punktet og supplerte den frie lønsdanninga med allmenngjering av minstelønssatsar innanfor bransjar som var særleg utsette for sosial dumping. Venstre meiner at det er tid for å vurdere om ikkje denne allmenngjeringa bør supplerast med ei lovfesta nasjonal minsteløn, og viser i denne samanhengen til representantforslag 74 S for 2013–2014, som dessverre ikkje fekk fleirtal i denne sal.

Når det gjeld forslaga som ligg framfor oss i dag, meiner Venstre at somme av dei frå Arbeidarpartiet er verdt å sjå nærmare på, sjølv om vi langt ifrå kan gå god for alle forslaga. Venstre stemmer difor for at representantforslaget blir lagt ved protokollen, og oppmodar regjeringa til å følgje opp og forsterke arbeidet mot sosial dumping i tida framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [20:06:08]: Representanten Rotevatn nevnte i sitt innlegg forslaget fra Venstre om å innføre minstelønn. Venstre har i sin merknad til saken sitert fra Fafo-rapporten om mulige positive sider ved minstelønn. Det avsnittet er ordrett gjengitt. Siste setning i det avsnittet lyder:

«[…] men spørsmålet er om innføring av lovfestet minstelønn vil medføre at dagens ordninger på sikt vil undergraves og føre til dårligere vern for arbeidstakerne enn det man totalt sett har per i dag.»

Hvorfor valgte Venstre å hoppe over den setningen?

Sveinung Rotevatn (V) [20:06:53]: Eg er klår over at Fafo ikkje tilrår å gå inn for ein statleg minstelønssats, men vi viste til det argumentet dei peika på for korleis det kan ha positive sider også. No har for så vidt heller ikkje Venstre føreslått at vi skal ha det, men vi har bedt om ei utgreiing, nettopp for å få meir kunnskap om korleis det vil påverke den norske lønsdanninga, og korleis det kan hjelpe mot sosial dumping, som vi diskuterer her i dag. Det var ein kunnskap som Arbeidarpartiet ikkje ønskte, og dermed stemte imot.

Så vil eg leggje til at ein del av dei hjarteskjerande eksempla som representanten Heggelund viste til i innlegget sitt, om folk som tente luseløn, er per se ikkje ulovleg i Noreg. Det synest Venstre er problematisk, og vi er framleis overraska over at andre parti i denne salen ikkje deler den bekymringa.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:07:53]: Representanten Rotevatn sier at arbeidet mot sosial dumping er et tverrpolitisk prosjekt. Med dagens Venstre må jeg si at det er bare tilsynelatende. Venstre gjør seg nå til aktiv talsmann for krisetiltaket minstelønn uten å si noe om hvilket nivå en skal ha. I innlegget nå var det ingen analyse av hvorfor vi får en økende sosial dumping, bare at en var opptatt av proteksjonisme. Da kommer spørsmålet mitt: Proteksjonisme er noe som Venstre er veldig imot. Hvorfor vil Venstre opptre proteksjonistisk overfor folk som kommer fra land utenfor EØS-området? Hvorfor er det viktig å sette stengslene der, når begrepet «proteksjonisme» er så sentralt i Venstres ideologi i dag?

Sveinung Rotevatn (V) [20:08:48]: Takk til representanten Lundteigen for eit godt spørsmål. Svaret er at det vil vi ikkje.

Eg trur nok representanten er kjend med at Venstre i denne salen gjentekne gonger har teke til orde for eit meir liberalt regime både for arbeidsinnvandrarar og, ikkje minst, for asylsøkjarar utanfor EU som ønskjer å kome til Noreg, og at vi også ved gjentekne høve har teke til orde for at det er fornuftig å jobbe for meir frihandel i verda – også utanfor EU-området.

Det at ein inn mot EØS har relativt høge murar – etter mitt syn for høge murar – mot både menneske og varer, er på ingen måte eit argument for at ein skal gjeninnføre den typen murar innanfor EU, mellom EU-landa. Det synest eg er ein usedvanleg dårleg idé. Eg registrerer at Europa-utgreiinga, som regjeringa til representanten Lundteigen bad om, konkluderer på nøyaktig same måte som eg.

Kirsti Bergstø (SV) [20:09:48]: Venstre har lenge ivret for å fjerne fradraget for fagforeningsmedlemskap, og Venstres partileder, Trine Skei Grande, står bak det talende sitatet: «LO gjør meg kvalm.» Mitt spørsmål til representanten Rotevatn er: Ser Venstre at et organisert arbeidsliv og organiserte arbeidsfolk er viktig eller relevant i kampen mot sosial dumping?

Sveinung Rotevatn (V) [20:10:23]: Ja, Venstre ser definitivt at det er viktig. Så til fagforeiningsfrådraget: Det er ikkje rett at Venstre har føreslått å fjerne det, men vi har i veldig, veldig mange år meint at det bør liggje på same nivå som det gjorde i 2005. Det gjer det også i vårt alternative budsjett. Så registrerer eg at utvalet som regjeringa til representanten Bergstø sette ned, Scheel-utvalet, anbefaler at vi fjernar heile fagforeiningsfrådraget ut frå eit syn om at ein bør ha eit flatare skattesystem med færre frådrag. Det er sjølvsagt interessant. Det vil vi sikkert diskutere vidare, og den diskusjonen skal Venstre vere med i.

Det eg synest er spesielt, og det angår for så vidt ikkje SV, er: I debatten tidlegare i dag stilte eg Arbeidarpartiet spørsmål om kvifor dei meiner at fagforeiningsfrådraget berre skal gjelde for dei som er med i ei hovudsamanslutning, og dermed vil frata 120 000 organiserte arbeidstakarar det skattefrådraget. Eg fekk dessverre ikkje noko godt svar.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ingunn Gjerstad (SV) [20:11:45]: SV er òg sterkt uroa over den graden av sosial dumping vi ser i vårt arbeidsliv, og like uroa er vi over den manglande innsatsen som regjeringa viser på dette feltet. Difor er det viktig at vi har denne debatten i dag.

I Dagsavisen 13. oktober i år seier både byggjebransjen og Kripos at dei meiner arbeidsplassar med fast tilsette bidrar til å hindre kriminalitet. Dei er uroa over liberaliseringa av arbeidsmarknaden.,Administrerande direktør Jon Sandnes i Byggenæringens Landsforening, BNL, seier til Dagsavisen:

«Vi vil ha et samfunn som i større grad bygger opp under arbeidsgivere som satser på fast ansatte. Det går ikke med et samfunn som består av enkeltmannsforetak der alle skal selge sine oppdrag, og ingen har ansvar for de ansatte. Dette undergraver arbeidsmiljøet og gjør det vanskeligere for politiet.»

Han peikar på at grunnmodellen i det norske samfunnet er ei plattform der bedriftene har fast tilsette. Regjeringa ønskjer likevel å gjera det lettare for bedrifter å satsa på mellombels arbeidskraft.

Avdelingsleiar Eivind Borge ved Taktisk etterforskningsavdeling i Kripos seier:

«Det er ikke bra at arbeidsmarkedet smuldres opp. Det er stor fare for ansvarspulverisering hvis alle bare er oppdragsgivere og ingen har arbeidsgiverhatten på. Det er en skummel utvikling.»

Fleirtalet i komiteen meiner at arbeidslivskriminalitet ikkje er eit område som eignar seg for tradisjonell blokktenking, og vil ha tverrpolitisk tilnærming til utfordringane – «so far so good». Men når det same fleirtalet samtidig plukkar ned både golv og veggar i det byggverket som husar den norske modellen – partsforholdet – ved å svekkja arbeidsmiljølova på viktige felt og å svekkja den svakaste parten i det bytteforholdet som skjer i arbeidslivet, ja då undrar eg på om dei verkeleg meiner at kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er ein kamp dei skal vera med og føra med handlingar og ikkje berre med ord.

Det store bildet er at arbeidslivskriminalitet er eit alvorleg problem, og det er mange tunge aktørar som er uroa over omfanget. Det bør lyttast til. Ei viktig årsak til dagens situasjon er måten Brussel overstyrer det regulerte arbeidslivet på. Dei seriøse tapar mot dei kriminelle. Omfanget av bruken av ulovleg arbeidskraft er aukande. Problem med skatteunndraging og svart økonomi aukar like eins, og det finst mange alvorlege eksempel på korleis det ser ut.

I ein De Facto-rapport som Roar Eilertsen og Paul Bjerke skreiv nyleg, står det:

«Utfordringene kommer ikke bare fra såkalt «useriøse» bedrifter som bryter en rekke lover og regler, og som begår systematisk arbeidslivskriminalitet. Et hovedpoeng i denne rapporten er at store, seriøse selskaper og offentlige virksomheter bidrar til etableringen av et «lovlig» B-lag i arbeidslivet. De er ofte utenlandske arbeidstakere, er ansatt på kortvarige kontrakter i bemanningsselskaper og hos underleverandører og lønnes i beste fall på tariffavtalenes minstesatser. Bemanningsselskapene fortsetter å vokse i de mest utsatte bransjene, arbeidstakerne er «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag», og reglene om likebehandling ved innleie undergraves på ulikt vis.

I rapporten dokumenterer vi at angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene er en direkte følge av EØS-avtalens fri flyt-regime og EU/EØS-rettens prinsipp om at fri bevegelighet skal prioriteres foran beskyttelse av arbeidstakerne. Gjennom stadig nye direktiver og dommer innskrenkes muligheten til å stille krav om ordnede lønns- og arbeidsvilkår til bedriftene som opererer i Norge. Outsourcingen av arbeidslivspolitikken til Brussel svekker fagbevegelsen og gjør kampen vanskeligere.»

SV er ikkje imot at arbeidsfolk frå andre land skal søkja lykke, men vi vil at dei skal kunna leva av å selja arbeidskrafta si her.

Denne debatten er ikkje ny. Denne debatten er likevel grunnleggjande viktig for kva slags samfunn vi ønskjer oss, og den krev analyse av makt og maktforhold, som òg Lundteigen var inne på. Sjølv hadde eg gleda av, som fagleg leiar i SV, å vera med og medverka til eit representantforslag om same tema ei god stund før det gjekk inflasjon i handlingsplanar. Det var i perioden 2003–2004, då vi stod framfor EØS-utvidinga, som utgjorde ei ny omdreiing på dette fenomenet, som vi med bakgrunn frå arbeidslivets ulike arenaer har kjent på kroppen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [20:17:05]: Jeg tror de fleste – selv om man er borgerlig – er for et ryddig og organisert arbeidsliv. Jeg tror også at man ikke nødvendigvis trenger å være organisert for å være tilhenger av og ønsker et arbeidsliv som er organisert på en god måte.

Det som er utfordringen, er etter min oppfatning at mange av dem som utsettes for arbeidslivskriminalitet, ikke er organisert. Det er mange som ikke fanges opp av de offentlige institusjonene. Regjeringen har uttrykt ganske tydelig at man ønsker å foreta hyppige kontroller, og man ønsker et samarbeid på tvers for å ha en målrettet strategi.

Spørsmålet mitt er: Hvordan tenker SV at man kan få innsikt i disse forholdene og jobbe målrettet for å unngå sosial dumping?

Ingunn Gjerstad (SV) [20:17:48]: For SV er det sjølvsagt viktig at vi styrkjer dei institusjonane vi har – Arbeidstilsynet, skatteetaten og den typen ting – men det er langt frå nok. Det ein treng, er ei omfattande organisering og at ein legg til rette for at også fagrørsla kan ha desse som medlemer. Det blir gjort elles i Europa av LO sine søsterorganisasjonar i ulike byar, for ein har det same problemet der også. Ein treng rett og slett å få desse menneska organisert i sitt interessefellesskap.

Tor André Johnsen (FrP) [20:18:31]: I komiteens innstilling kommer SV, sammen med sin tidligere regjeringsmakker, Arbeiderpartiet, med ganske oppsiktsvekkende påstander. De påstår bl.a. at endringene i arbeidsmiljøloven som vi nå foreslår, vil gjøre det «enklere å være useriøs». Dette er en påstand uten hold i virkeligheten.

De påstår også at «regjeringen Solberg i mindre grad enn alle tidligere regjeringer inkluderer arbeidslivets parter i utforming av politikk på arbeidslivsområdet».

Dette er ganske oppsiktsvekkende, så jeg lurer på: Hvor langt tilbake i tid har SV undersøkt tidligere regjeringers samarbeid med arbeidslivets parter, og kan representanten redegjøre for hvordan denne påstanden kan begrunnes og underbygges?

Ingunn Gjerstad (SV) [20:19:16]: Det har sidan 1935, då vi fekk hovudavtalen i Noreg, som begynte å regulera forholdet på ein av dei viktigaste maktarenaene vi har, nemleg arbeidslivet, vore ein felles strategi for ulike regjeringar å inkludera partane i arbeidslivet i sitt arbeid. I dette tilfellet no, med dei nye endringane i loven som kom då regjeringa kom, har det frå fleire fagforeiningshald blitt uttala, bl.a. frå Landsorganisasjonen, som organiserer nesten ein million arbeidstakarar, at dei aldri har opplevd å bli sette til side på same vis som dei har blitt no – og dei er eldre enn frå 1935.

Sveinung Rotevatn (V) [20:20:12]: Eg vil rett og slett stille det same spørsmålet til representanten Gjerstad som eg stilte til representanten Lundteigen, for også frå SV si side blir det snakka mykje om kor uheldig det er med den frie bevegelsen av menneske innanfor EØS-området, men eg høyrer lite om alternativet.Er det slik at SV ønskjer like strenge reglar for å kome til Noreg og jobbe for svenskar som dei vi i dag har for argentinarar og amerikanarar? Deler SV det synet eg synest eg høyrde at Lundteigen fronta, at det for det første må vere snakk om ein fulltidsjobb ein skal ha, og for det andre at det må vere eit såkalla behov for arbeidskrafta di? Korleis skal svenske, danske, tyske og franske naboar av oss kome seg til Noreg for å jobbe med SV sin føretrekte modell?

Ingunn Gjerstad (SV) [20:21:05]: Det som er problemstillinga her, er jo også måten EU fungerer på, som ein veldig konkurranseøkonomi, der det blir ønskt skapt mobilitet i arbeidsmarknaden ved at arbeidskraft blir sett opp imot kvarandre, for å jobba billigast mogleg. Det er ikkje ei heldig form for å sikra den svake parten, som er arbeidstakaren.

Når det gjeld vårt forhold til EØS-avtalen, har vi programfesta at vi ønskjer å erstatta den med ein handelsavtale, som vi har med andre land. Det kan vi snakka meir om ein annan gong, for no går tida ut.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Robert Eriksson [20:21:56]: La meg først få lov til å rose representantene som har fremmet forslaget, for å sette en viktig debatt på dagsordenen, en debatt som vi alle sammen er avhengig av å ta, en debatt som engasjerer oss, og som vi alle sammen bør ta del i. Så vil det alltid være sånn at vi kan ha ulike løsninger for hvordan vi skal slå ned på den kriminaliteten som skjer i vårt arbeidsliv. Det er ingen som ønsker et arbeidsliv med «unfaire» regler, et arbeidsliv som bryter ned arbeidsfolk. Det er ingen som ønsker et arbeidsliv som har store forskjeller. Derfor er det viktig med et organisert arbeidsliv, det er viktig med et godt arbeidsliv, og det er viktig med et velfungerende arbeidsliv. Det har vi i Norge, og det har vi hatt i mange, mange år.

Så kan det være ulike metoder for å klare å slå ned på kjeltringene. Jeg har sagt at vi skal ha en politikk som gjør det enkelt å være seriøs, og det skal være vanskelig å være kjeltring. Derfor har regjeringen allerede gjennomført en rekke forslag og en rekke tiltak for å ta dem som er useriøse. La meg få lov til å nevne noe:

Allmenngjøring: I tillegg til de fire områdene som allerede er allmenngjort, så var det 27. november også allmenngjort for fiskerinæringen. Tariffnemnda har begjært det både på elektro-, godstransport- og turbilnæringen. Det er ikke fattet vedtak ennå, men det er under vurdering.

Samtidig har vi styrket Arbeidstilsynet, som også er en av de tingene som representantene tar opp i sitt forslag. Det er viktig med flere koordinerte tilsyn. Vi gjennomfører bare i år over 16 000 tilsyn. De koordinerte tilsynene – de uanmeldte tilsynene mellom skatt, politi og arbeidstilsyn – er velfungerende tilsyn, som gjør at man raskere og mer effektivt klarer å ta kjeltringene. Lime-saken er et godt eksempel på det. Men det er også viktig – og her er jeg enig med representanten Andersen – at man kanskje har andre med på tilsyn i ulike næringer. Derfor gjennomførte vi i sommer også tilsyn der Kystvakta var med langs kysten. Andre ganger kan det være fornuftig også å ta med Mattilsynet. Vi jobber med koordinerte tilsyn, vi mener det er viktig og en riktig måte å gjøre det på.

Vi har fått på plass SUA-kontor i Bergen – et viktig tiltak for å hjelpe kvalifisert arbeidskraft ut, men også et godt tiltak i kampen mot sosial dumping.

Når vi har fakket kjeltringene, gjør denne regjeringen også viktige grep ved å styrke strafferammene. Fredag la vi frem forslag som medfører at alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven kan føre til fengselsstraff i tre år. Alvorlige brudd på allmenngjøringsloven kan føre til fengselsstraff i tre år. Under den rød-grønne regjeringen var det ett års fengsel på arbeidsmiljøloven og bøter på allmenngjøringsloven. For medvirkning til alvorlige brudd kan man nå også få fengsel i inntil tre år.

Videre er denne regjeringen nå i gang med et større holdningsskapende arbeid og en kampanje som går på renvasket.no, der man går inn sammen med Arbeidsmandsforbundet, Parat, NHO Service, Virke, KS, Spekter og Arbeidstilsynet, for å få i gang en god kampanje knyttet til renholdsbransjen. Så det gjøres ting fra denne regjeringen. I tillegg satser man på bransjeprogram. Vi har fått på plass bransjeprogram for uteliv, og det er i gang også for transportsektoren – viktige tiltak. Vi er også i gang med å forbedre ID-kort i bygg- og anleggsbransjen.

Så jeg blir litt skuffet og lei meg når opposisjonen forsøker å si at denne regjeringen er fullstendig passiv eller fører situasjonen i feil retning. Nei, vi har allerede kvittert ut mange av de forslagene som står i dette representantforslaget. At det blir betraktet som å gå i feil retning, synes jeg er en merkelig påstand.

Videre har vi hatt og har god kontakt med både LO og NHO, skatteetaten, Nav, politiet, Økokrim mfl. når det gjelder å få den riktige og gode situasjonsbeskrivelsen ut. Det er den situasjonsbeskrivelsen vi nå bygger handlingsplan og strategiplan mot arbeidslivskriminalitet på, nettopp for å få inn en bred erfaring, bred situasjonsbeskrivelse, og den kommer om kort tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [20:27:20]: Statsråden nevnte noen eksempler. Jeg går ut fra at ikke regjeringa har begynt å allmenngjøre tariffavtaler, f.eks. Det er Tariffnemnda som driver med det. Det at regjeringa ikke har stoppet de tilsyn som ble igangsatt under oss, oppfatter jeg heller ikke som en nyskaping fra regjeringa, og vi er enige om at Arbeidstilsynet trenger mer penger til tilsyn – vi har gått lenger i bevilgninger enn regjeringa.

Men det blir skapt et inntrykk av at dette er et tema vi er enige om. Jeg skjønner at det er et ønske å framstille det sånn. Men da Eriksson var stortingsrepresentant, stemte han imot innsynsrett for tillitsvalgte, han stemte imot påseplikt, han stemte imot norske vilkår i kommunale anbud, han stemte imot solidaransvar, han stemte imot regionale verneombud i hotell- og restaurantbransjen, i renholdsbransjen, og han stemte imot drøftingsplikt i forbindelse med deltidsstillinger og kollektiv søksmålsrett, som han nå foreslår å fjerne.

Spørsmålet mitt blir: Hvis det er så bred enighet om tiltak mot sosial dumping, vil statsråden la være å gjenta de forslagene og fjerne de tingene som han i sin periode i Stortinget stemte imot?

Statsråd Robert Eriksson [20:28:31]: Vi har vel ikke fjernet noe annet enn kollektiv søksmålsrett. Det mener jeg også er fornuftig. Det er juridisk problematisk å ha det, sånn som det forslaget lå der, og det er det tunge juridiske miljø som også har påpekt. Det er også et virkemiddel som ikke er brukt. Det er brukt bare én gang – den gangen på en feil sak, som ble avvist i retten.

Vi skal – og har også startet arbeidet med det når det gjelder representantforslag 20 S – foreta en gjennomgang av de tre handlingsplanene som er fremmet. Vi skal gjennomgå de handlingsplanene på en grundig og god måte. Vi skal gjøre det jeg har stått i denne sal og sagt tidligere: Det som fungerer, skal vi ivareta, det skal vi bygge videre på. Det som viser seg ikke å fungere, skal vi erstatte med noe annet som kan fungere bedre.

Dag Terje Andersen (A) [20:29:14]: Det er altså sånn at en rekke av de tiltak som er iverksatt, har Eriksson og Høyre gått imot i Stortinget.

For et år siden sa statsråd Eriksson at han skulle ha et straksmøte – jeg tror til og med det ble kalt krisemøte – på grunn av situasjonen på arbeidsmarkedet. Det møtet ble det aldri noe av, men det har blitt noen møter etter at det kom et brev fra LO, som ble støttet fra NHO. I den forbindelsen har statsråden sagt at han skal legge fram en handlingsplan, og den skulle komme før jul.

Da er spørsmålet mitt: Nå har det gått et år, men kommer den før jul i år?

Statsråd Robert Eriksson [20:29:54]: For det første når det gjelder straksmøtet: Det har jeg også stått i Stortinget og svart på tidligere, og jeg synes det er litt uhørt og en dårlig retorikk fra representanten Andersen. Jeg skal være helt ærlig på det, som jeg også har vært tidligere: Ja, vi innkalte til et møte raskt, men det lot seg ikke gjøre å få alle partene til å møte på de datoene som vi hadde satt opp, nettopp på grunn av at man også var inne i forberedelsene til et lønnsoppgjør – inne i et lønnsoppgjør. Derfor ble det møtet gjennomført i juni. Men før den tid hadde også statsministeren gjennomført møter, og vi hadde en toppkonferanse i september også med partene. Så møtene er gjennomført. Partene mener at de er blitt tatt hensyn til på en god måte.

Dette føler jeg egentlig regjeringen har levert på, og jeg synes det er underlig at man legger seg på en sånn type retorikk i denne salen i en så viktig sak.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:31:06]: For å bygge Norge trenger vi fagarbeidere som gjennom betaling for arbeid, sosial anseelse og respekt trives og er stolte av faget sitt. Det er den norske tradisjonen. Flere fagarbeideryrker mister nå rekruttering. De mister rekruttering av norske ungdommer som er interesserte i faget. Gode eksempler er murere og malere – ingen land klarer seg uten dyktige murere og malere for å bygge landet.

Mitt enkle spørsmål er: Er det faktum at vi mister fagarbeidere, ungdommer i Norge som er interesserte i faget, et problem for statsråden?

Statsråd Robert Eriksson [20:31:57]: Beklager at jeg ikke rakk å svare på det andre spørsmålet til representanten Andersen. Jeg skal svare på begge nå – jeg rekker det.

Som jeg avsluttet mitt innlegg med: Strategiplanen mot arbeidslivskriminalitet kommer om meget kort tid.

Så til representanten Lundteigen: Ja, jeg synes det er en utfordring. Det er en utfordring at vi i omverdensanalysen ser at vi i 2025 kan mangle 90 000 fagarbeidere. Derfor er det viktig at vi legger til rette for en god politikk hvor vi begynner både å utdanne og kvalifisere fagarbeidere. Vi har bl.a. lagt frem en proposisjon, fredag 5. desember kom den, som også har en rekke tiltak for å få kvalifiserte folk inn i arbeidslivet, samtidig som mitt departement sammen med Utdanningsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sitter og jobber med en felles stortingsmelding om hvordan vi skal møte fremtidens arbeidskraftbehov og få de fagarbeiderne vi trenger fremover.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:33:00]: Jeg takker for svaret. Jeg er veldig glad for det. Statsråden er real og sier at dette er et problem. Statsråden sier at dette er noe han vil se på. Men hvorfor har det blitt sånn? I løpet av noen få år har anseelsen til malere og murere falt dramatisk. Det skjer så dramatisk fort. Kunne statsråden gi en like klar forklaring på hvorfor anseelsen har falt så fort? Hvorfor er det så lite interessant for norsk ungdom å utdanne seg til murer eller maler?

Statsråd Robert Eriksson [20:33:47]: Det skulle jeg ønske at jeg kunne gitt et godt svar på, men jeg tror nok utdanningsministeren er bedre til å svare på hva elever velger. Jeg sitter ikke med noen god oversikt over hvilken utdanningsretning folk ønsker seg og velger.

Det jeg registrerer, er at vi vil mangle betydelig med fagarbeidere fremover i tid. Det er viktig at vi nå setter i gang et arbeid med å kvalifisere og utdanne flere fagarbeidere. En av hovedgrunnene er også at vi blir stadig flere mennesker. I dag har vi 5,1 millioner mennesker. I 2025, hvis den mest optimistiske fremskrivingen slår til, vil vi ha 6,1 millioner mennesker. Det er også med på å øke etterspørselen etter ulik type arbeidskraft i så pass stor grad, noe som gjør at vi trenger både utenlandsk arbeidskraft og å få mer ut av vår egen arbeidskraft.

Kirsti Bergstø (SV) [20:34:52]: For SV er det et grunnleggende prinsipp at alle som jobber i Norge, skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er også i norske arbeidstakeres interesse. Vi har vanskelig for å se at regjeringen og arbeidsministeren deler dette synet, bl.a. fordi det foreslås midlertidige tilsettinger. Det er fordi vi vet både av erfaring og fra forskning at løs tilknytning til arbeidslivet motvirker sterke fagforeninger, fordi folk i mindre grad organiserer seg på jobben sin.

Jeg lurer på om statsråden ønsker svakere fagforeninger, eller om statsråden ser at organiseringsgrad og kamp mot sosial dumping har en tett sammenheng?

Statsråd Robert Eriksson [20:35:44]: Jeg klarer ikke å se den sammenhengen som representanten tar opp når det gjelder vårt forslag om midlertidige ansettelser, et forslag som vi la frem 5. desember, med en god innramming, en kvoteordning og en karantenebestemmelse. De fleste bedriftene har ti eller færre ansatte. Det betyr at man kan ta inn én person. Også de som er i midlertidige ansettelser, må forholde seg til norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er ikke slik at de har en annen type lønns- og arbeidsvilkår.

Den måten SV har argumentert mot disse forslagene på, og også andre forslag, er litt underlig. Det betyr at man faktisk kan risikere økt innleie i perioder, for det er i dag fortsatt lov til å ha midlertidige ansettelser når arbeidets art tilsier det, og mye av dette skjer ved at man øker innleie. Det at SV nå er så sterkt imot midlertidige ansettelser, vil også føre til at man får mer press på innleie av arbeidskraft. Mitt spørsmål tilbake er: Ønsker SV å fjerne det springbrettet vi nå foreslår, og heller øke innleie av arbeidskraft?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anette Trettebergstuen (A) [20:37:02]: Det har nå gått ett år – et helt år har gått med ny regjering, uten at noen ting har skjedd i kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Regjeringen har tydeligvis hatt det travelt med å ha internseminar med seg selv for å forstå hva dette handler om, og hvilket omfang det har, og har da tydeligvis – som på så mange andre områder – kommet etter, litt baklengs og motstridig, inn i virkeligheten. For jeg hører og merker på retorikken fra posisjonen hvor enige vi er i denne analysen, hvor rørende enige vi er. Ja, vi får se – alt handler om hva regjeringen legger fram av tiltak.

Men det er ikke på langt nær slik at vi har vært enige. Jeg husker vi sto her for fem år siden og debatterte om hvorvidt sosial dumping var et problem. I januar i år – for under et år siden – hadde vi en merknad i transportkomiteens innstilling, som Høyre og Fremskrittspartiet ikke var med på, der det sto at konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår kunne være alvorlig. Den kunne de ikke være med på.

Representanten Heggelund er glad for at vi retter søkelyset mot en interessant problemstilling. Nei, vi gjør ikke bare det, vi foreslår tiltak mot det. Det var heller ikke slik at vi bare rettet søkelyset mot et viktig område i forrige periode. Vi foreslo tiltak på tiltak, som Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot.

Hva er det regjeringen gjør – for noe har de gjort, rett skal være rett – ett år inn i denne perioden? Jo, de kommer med mer straff og mer kontroll. Det er bra, for det støttes tverrpolitisk. Vi strammet også inn sanksjonsregimet da vi satt i regjering, med arbeidslivsmeldingen for to år siden. Vi styrket også tilsynet, for det var nødvendig.

Men dette området viser også hvordan Arbeiderpartiet og posisjonen skiller lag. Vi har en helhetlig tankegang. Som all annen kriminalitet må også arbeidslivskriminalitet møtes med både forebygging og straff, og det er dette regjeringen til tross for sitt internseminar ikke har skjønt. For vi kommer aldri til å klare å kontrollere oss ut av dette problemet, uansett hvor mange millioner Arbeidstilsynet skulle bli tilført. Nei, vi må lytte til Arbeidstilsynet! Hva sier de? Jo: Bruk fagbevegelsen, sier Arbeidstilsynet. For å forebygge og komme problemet til livs må vi gi fagbevegelsen verktøy til å være våre øyne og ører – det mest effektive tilsynet rundt om på arbeidsplassene land og strand rundt. Da må vi understøtte det organiserte arbeidslivet og gi dem verktøy.

Gjør regjeringen det? Nei, tvert imot, det eneste grepet regjeringen har kommet med som handler om verktøy og fagbevegelsen, er at de har fjernet verktøyet fagbevegelsen har bedt om. De foreslår å bryte likebehandlingsprinsippet i vikardirektivet når de snart kommer med endringer som gjør at det igjen skal være mulig å underbetale vikarer opp mot fast ansatte. Det vil lønne seg å leie inn. Og forslagene de har lagt fram i arbeidsmiljøloven, er også til hinder for å komme problemet til livs. I det hele tatt er dette stikk i strid med det norsk arbeidsliv nå trenger.

Denne debatten viser også at ikke engang statsråden har fått med seg hva fagarbeiderne, fagbevegelsen og næringene land og strand rundt nå advarer om: Hvorfor klarer vi ikke å rekruttere ungdom til disse yrkene? Jo, det er fordi disse yrkesgruppene forvitrer fordi de ikke får lønn, fordi de konkurrerer mot folk fra utlandet som ikke er faglært. Det har tydeligvis ikke statsråden fått med seg.

Statsråden har tydeligvis heller ikke fått med seg hvorfor Arbeidstilsynet advarer mot forslaget om en generell adgang til midlertidige ansettelser. Det handler ikke om at de som er midlertidig ansatt, ikke skal ha samme lønn, det handler om at mer midlertidighet skaper uoversiktlighet på arbeidsplassene, det skaper et arbeidsliv som gjør det vanskeligere å motarbeide useriøsitet.

Regjeringen viser i kveld igjen at de ikke tar velferdsstatens største utfordring på alvor. Det er skuffende hvor lang tid det tar for Høyre og Fremskrittspartiet å innse det alle andre ser, at nå trengs det sterkere tiltak. Jeg håper regjeringen kommer med tiltak nå før jul. Vi skal se på hvilke tiltak regjeringen fremmer, men jeg tviler på at vi kommer til å stå her under behandlingen av denne planen og si at vi er enige.

Bente Stein Mathisen (H) [20:42:05]: Forslagsstillerne har tatt opp en viktig sak. Arbeidslivskriminalitet er alvorlig og må bekjempes fordi den utnytter arbeidstakere, og fordi den truer velferdsstaten. Sosial dumping er konsekvensen av alvorlig arbeidslivskriminalitet. Regjeringen er bekymret for utviklingen og tar dette på største alvor.

Arbeiderpartiet har den siste tiden prøvd å så tvil om regjeringen prioriterer kampen mot arbeidslivskriminalitet høyt nok. Representanten Dag Terje Andersen var også inne på dette i innlegget sitt, og også i replikken tidligere, at det har tatt for lang tid før partene i arbeidslivet har blitt invitert til et møte med dette som tema. For at det ikke skal være noen tvil: Dette arbeidet har topp prioritet i regjeringen, noe som også statsråden understreket i sitt innlegg. Derfor har både statsministeren og arbeids- og sosialministeren deltatt på flere møter med partene i arbeidslivet. Statsministeren hadde et toppmøte med partene i arbeidslivet nå i september, hvor virkemidler i en forsterket innsats mot arbeidslivskriminalitet var temaet.

Regjeringens plan er at den innen utgangen av året vil legge frem en strategi for å styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Arbeidet med denne strategien foregår i tett samarbeid med partene i arbeidslivet, nettopp fordi vi mener at det er den riktige måten å gjøre det på. Regjeringen har hatt flere møter om saken både med LO og NHO, så det å forfekte at regjeringen ikke prioriterer dette arbeidet, holder ikke mål.

Samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er viktig for å sikre seriøse arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø. Regjeringen vil ha et arbeidsliv med sikre og gode vilkår for arbeidstakerne og lønnsomme rammevilkår for de seriøse bedriftene. Useriøse bedrifter vil regjeringen rydde av banen. Useriøse aktører utfordrer den seriøse og lovligere delen av arbeidslivet. De truer den norske modellen både ved at de bidrar til bortfall av skatteinntekter, og ved at de rokker ved en så grunnleggende verdi i arbeidslivet som det tillit er.

Arbeidstilsynet og andre offentlige kontrolletater har gjennom flere år arbeidet systematisk for å motvirke useriøse arbeidsforhold. Likevel tyder dessverre rapporter fra politiet og Arbeidstilsynet på at kriminalitet og sosial dumping utgjør økende utfordringer i norsk arbeidsliv, og det vi også ser, er at mangel på seriøse aktører fører til mer sosial dumping. De seriøse aktørene taper i konkurransen med de useriøse, og derfor er det viktig at de tiltakene som settes inn, treffer riktig.

NHO har gitt uttrykk for at en del av de tiltakene som den forrige regjeringen igangsatte, har truffet feil ved at de som er seriøse aktører i markedet, er blitt påført nye plikter og byrder gjennom økt lovgivning, mens tiltakene ikke treffer der det er behov for oppstramming. Det er viktig at tiltakene blir mer målrettet, og at de rammer de useriøse aktørene, som vi vil ha vekk.

Regjeringen vil styrke innsatsen for et ryddig og seriøst arbeidsliv og bekjempe kriminalitet i arbeidslivet. Det er nødvendig med en bred mobilisering i hele arbeidslivet. Et viktig tiltak er å styrke samarbeidet mellom de offentlige kontrolletatene. I statsbudsjettet for 2015 er dette fulgt opp med forslag om felles tiltak mellom politiet, skatteetaten og Arbeidstilsynet. Håndhevingen og etterlevelsen av regelverket må styrkes og forbedres. Myndighetene samarbeider tett med partene i arbeidslivet, både gjennom treparts bransjeprogram og gjennom felles innsats mot svart økonomi.

Vi ser frem til regjeringens varslede strategi mot arbeidslivskriminalitet. Jeg er glad for regjeringens tredobling av innsatsen til koordinering og samarbeid mellom etatene. Skal vi lykkes, må arbeidet mot arbeidslivskriminalitet være tverrfaglig, tverrpolitisk og tverretatlig.

Debatten trenger heller ikke være så polarisert som opposisjonen ofte legger opp til. Det er ikke konstruktivt at man i debatter og offentlige ordskifter blir tillagt meninger og holdninger som verken vi selv eller de partiene vi tilhører, står for. Vi kommer ikke til å være enige om alt, men vi er nødt til å samarbeide, for vi har et felles mål om å komme arbeidslivskriminaliteten til livs.

Kampen mot svart arbeid og arbeidslivskriminalitet må føres igjen og igjen – og med stadig nye virkemidler. Vi må være like kreative når vi tetter hull i loven, som våre motstandere er når de finner dem. Skal vi lykkes i dette arbeidet, må myndigheter, partene i arbeidslivet og bedrifter stå sammen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [20:46:51]: Regjeringa sier at sosial dumping er uakseptabelt av hensyn til arbeidstakerne og konkurrerende bedrifter, men man har stort sett stemt imot alle Arbeiderpartiets initiativ og rød-grønne handlingsplaner. På fredag kom forslaget om å reversere den kollektive søksmålsretten – forstå det den som kan! Men nå kommer vi med 22 nye forslag.

Statsråden kommenterer ingen av dem i brevet sitt til komiteen. Flertallet i komiteen sier bare at forslagene «vedlegges protokollen». Jeg vil derfor spørre statsråden helt konkret: Hvilke – om noen – av de 22 forslagene mener han det er fornuftig å se nærmere på?

Hvis det blir for vanskelig, vil jeg i det minste be om en kommentar til forslagene nr. 10–13. De handler om offentlige innkjøp og kan oppsummeres under overskriften «Skiensmodellen». Etter initiativ fra fagbevegelsen har Skien kommunes politikere tatt ansvar og vedtatt en meget omfattende antikontraktørklausul for egne innkjøp – bygg og anlegg og varer og tjenester. Reglementet gjelder kommunen selv, men de kommunale bedriftene er bedt om å følge opp.

Den som vil ha oppdrag for Skien kommune, må undertegne på at ingen ansatte, heller ikke hos eventuelle underleverandører, har dårligere lønnsvilkår enn tariffavtale eller det som er vanlig for samme type arbeid i Norge. Tilbyder skal bruke egne ansatte, og flertallet skal ha fagbrev. Underentreprise med enpersonsforetak eller innleid arbeidskraft skal begrunnes skriftlig. Hvis det godkjennes, gjelder samme strenge regler for dem, men hovedregelen er likevel at det ikke skal brukes underentreprenør. Ikke under noen omstendighet skal det være mer enn to ledd i kontraktskjeden. Norsk skal være hovedspråket på arbeidsplassen. Alle som får oppdrag, skal være godkjente lærebedrifter, og det kan stilles krav om at lærlinger skal med i prosjektet. Tilbyder skal rapportere løpende om bruk av utenlandsk arbeidskraft, som alle skal meldes til skattemyndighetene. Lønn utbetales til norsk bank. Yrkesskadeforsikring skal foreligge for alle ansatte. Alle forhold skal dokumenteres og egenerklæringer signeres. I tillegg gjelder de alminnelige kravene til HMS, arbeidsmiljølov mv., og kontraktsformularene i Norsk Standard skal benyttes.

Så bra er dette at flere av Arbeiderpartiets lokallag har tatt dette inn i sine kommunevalgprogrammer. Statsråden sier i sitt brev at «seriøse bestillere har en nøkkelrolle for å hindre at kriminelle aktører får innpass i arbeidslivet». Jeg antar at statsråden regner det offentlige, med sine bedrifter, til de seriøse. Forslagene nr. 10–13 er en kortversjon av Skiensmodellen. Er statsråden enig i at dette er betimelige krav for det offentlige å stille til sine leverandører?

Bengt Morten Wenstøb (H) [20:50:02]: Det ligger i den norske folkesjelen å ønske seg ordnede arbeidsforhold. Derfor er også en av de største utfordringene for velferdssamfunnet i årene framover arbeidskriminalitet, først og fremst fordi det undergraver de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, men også fordi det rammer arbeidstakere som blir utsatt for useriøse arbeidsgivere. Det er kort og greit våre regler som skal gjelde, for det handler om vår framtid.

Regjeringen har varslet en strategi mot arbeidskriminalitet. Det vesentlige med strategien er selvfølgelig helhetstenkningen – en helhetstenkning rettet mot hvordan man ønsker å kontrollere, og ikke minst klare å få bukt med arbeidskriminalitet. Arbeidstilsynet har selvfølgelig en viktig rolle å spille, men det har også trepartssamarbeidet og alle konstruktive krefter som ønsker å delta.

Norge som samfunn har endret seg de siste tiårene, gjennom økt arbeidsinnvandring fra EU-land. Dette har gitt mange europeere mulighet til å skape seg en framtid i Norge. Det er bra. Det er ikke tvil om at Norge også har et ansvar for Europas utvikling. Samtidig har firmaer fra andre land hatt mulighet til å konkurrere med norske firmaer om oppdrag i Norge. Det er viktig med konkurranse om oppdrag, men det skal skje gjennom å følge spillereglene i det norske arbeidsmarkedet.

Å bekjempe arbeidskriminalitet handler om handlinger og holdninger. Vi må iverksette handlinger for å bekjempe arbeidskriminalitet, men vi må også samtidig snu holdninger om at svart arbeid, manglende arbeidskontrakter og sikkerhetstiltak på arbeidsplassene er akseptabelt. Det er ikke minst viktig at det rett og slett handler om holdninger, helt uavhengig av partitilhørighet. Holdningene til svart arbeid er ikke nødvendigvis slik at fordi om man er tilhenger av et bestemt parti, så er man for svart arbeid, og hvis man ikke er det, så er man imot. Dette gjelder alt. Holdninger kan man heller ikke vedta gjennom politiske beslutninger. Holdninger er noe du grunnleggende har.

Å bekjempe arbeidskriminalitet handler om å bygge gode holdninger og om å ruste Norge for framtiden. Regjeringen tar arbeidskriminalitet på alvor. Nå tror jeg at det mer enn noen gang er viktig at vi alle står samlet for å ta norsk arbeidsliv videre. Det mest uheldige man gjør, er å lage en debatt mellom partier og ikke har en helhetlig tanke om at det er et felles ansvar at norsk arbeidsliv skal være preget av ryddige, ordnede og framtidige perspektiver.

Audun Otterstad (A) [20:52:42]: Det finnes tider der vi står alene, og der vi er oss selv nok. Det er vi trøndere et godt eksempel på, der vi under Ski-VM slår de 30 øverste nasjonene på topp 40-listen, og blir en av tidenes VM-nasjoner. Vi er også et eksempel på det hvis vi tenker på fotball, der vi har Rosenborg og alle de flotte øktene og timene på høstkveldene med Champions League.

Men det var ikke sånn at trønderne skrev Grunnloven alene, da Norge var som skjørest. Det var ikke sånn at trønderne alene jaget tyskerne ut av Norge og drev motstandsarbeid – det gjorde vi sammen. Det gjorde hele Norge sammen.

Det er som med krisen på 1990-tallet, gjennom trepartssamarbeidet, der vi sa at det var viktigere at kameraten vår var i jobb enn at vi fikk lønnsvekst. Vi hadde solidaritetsoppgjør. Det interessante er at ingen av tiltakene vi hører fra Civita-akademiet, benekter trepartsmodellen eller den sentrale modellen. Det er ingen av argumentene eller tiltakene som peker på at det lønner seg med lokal modell, der vi splitter tiltakene, der vi gjør det tilfeldig hva som skjer. Det er de sentrale, sterke parter i arbeidslivet som må lede an. Det pekes på Arbeidstilsynet og deres makt og mulighet. Hvis Arbeidstilsynet skulle fulgt opp hver eneste varsling i bygg- og anleggsbransjen i Trøndelag, måtte det ha vært 500 ansatte bare i Trondheim – de er tre til fire på bygg og anlegg.

Vi må bruke alle de lyttepostene vi har ute på arbeidsplassene. Vi må ta det på alvor når man er bekymret for at fagarbeidere skal bli til prosjektarbeidere, for at lærlinger skal bli til innleide. Flere ganger har statsråden bevist at han er villig til å lytte når han ser at han har kommet litt skjevt ut. Det er ikke for sent å snu denne gangen heller. For hovedretningen – hvis du skal lære deg noe – må være faste stillinger. Det krever trygghet og fleksibilitet hvis du skal få den ene parten i arbeidslivet til å stå sammen med den andre parten og slåss rakrygget mot useriøsitet, mot arbeidskriminalitet som straffer arbeidstakere og arbeidsgivere, og som til slutt rammer oss alle sammen, og som rammer nasjonen Norge.

Martin Kolberg (A) [20:55:52]: Representantene for regjeringspartiene, høyrepartiene, uttrykker overraskelse over at opposisjonen kritiserer dem i denne diskusjonen. Jeg må si at statsråd Eriksson burde i hvert fall ikke være overrasket over det. Jeg vil minne ham om alle de harde diskusjonene han og jeg hadde i forrige stortingsperiode, og – som det ble sagt av andre her, og som jeg bare sier i en oppsummerende setning – hvor han var imot alt som støttet fagbevegelsen, og han var imot alt som handlet om en styrking av det som kunne være en beskyttelse av arbeidstakerne.

Jeg vil minne Fremskrittspartiets representanter om at jeg har, for ikke lenge siden, stått i diskusjoner med dem, hvor de ville fjerne hovedavtalen i norsk arbeidsliv – hovedavtalen. Da kan man spørre seg, og jeg vil si det et godt spørsmål: Er det vi hører i dag, et uttrykk for en fullstendig kollaps i Fremskrittspartiets analyse også når det gjelder arbeidslivet? Nå sier de i hvert fall ikke disse tingene som de sa i hele forrige periode – og har sagt i 40 år. Er det en kollaps? Kanskje, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror, og jeg bruker det folkelige uttrykket, at de har kommet til sans og samling og forstår at de ikke kan gå den veien, for da kommer de ikke fram. De skal ta det den veien som høyrepartiene i Europa vanligvis tar, og det er å gå løs på det viktigste instrumentet for å bekjempe både sosial dumping og alt annet i arbeidslivet, nemlig fagbevegelsen. Midlertidigheten handler i neste omgang om en svekkelse av muligheten for fagbevegelsen til å kunne være med og styre norsk arbeidsliv på en ordentlig måte. Fast ansettelse er nemlig et nøkkelpunkt for at fagbevegelsen skal være sterk. Det har Fremskrittspartiet skjønt, derfor også går de løs på det.

Den kollektive søksmålsretten er det andre eksemplet. Hvorfor fjerner statsråden den? Jo, for å frata fagbevegelsen et juridisk instrument for nettopp å håndtere sosial dumping. Det ødelegger selvfølgelig hele hans troverdighet knyttet til hans kamp mot sosial dumping – slik han har forfektet fra denne talerstolen. Derfor er det ikke noen kollaps – dessverre. Det er en bevisst strategi for å bevege arbeidslivet på en slik måte at det blir helt annerledes, og norske arbeidsfolk står mye svakere i neste generasjon.

Kirsti Bergstø (SV) [20:59:12]: Sosial dumping og kampen mot sosial dumping handler om fordeling av inntekter og penger, men det handler minst like mye om fordeling av innflytelse og makt. Det er klart at de rammene vi setter for arbeidslivet, også avgjør innholdet i det. Derfor er jeg sterkt bekymret når jeg ser at likebehandlingsprinsippet angripes, fordi det betyr at prisen på innleid arbeidskraft vil kunne presses ned. Derfor er jeg bekymret når jeg ser at regjeringen vil øke midlertidigheten i arbeidslivet og åpne opp for flere midlertidige stillinger, fordi vi vet at det nettopp vil føre til svakere tilknytning til arbeidslivet og lavere organiseringsgrad, og derfor er jeg bekymret når jeg ser at den kollektive søksmålsretten er under angrep, fordi det handler om vernet av de aller mest utsatte i arbeidslivet.

Da jeg hørte framleggingen av forslagene til arbeidsmiljøloven, slo det meg at det hørtes nesten ut som om det er arbeidsfolk som skal beskyttes mot det sterke kollektivet som en fagforening utgjør, ikke at den gir beskyttelse mot uansvarlige og useriøse arbeidsgivere eller skjeve maktforhold. Derfor skulle jeg ønske at uenigheten i denne salen var like liten som den framstilles, men det vi har sett til nå – det vi har sett av konkrete forslag, konkret politikk, som legges på bordet – tyder på det motsatte. Min intensjon er på ingen måte å gjøre uenighetene større enn de er, men å påpeke politikken og den virkeligheten som vil kunne meisles ut av det som tross alt fremmes. For vi har ulikt syn på en hel del. Vi har ulikt syn på hvordan vi skal møte EØS-regelverket og EUs frie flyt av arbeidskraft, og hvilke grep som må tas i den sammenheng, og vi har ulikt syn på hvordan arbeidsmiljøloven skal se ut. Vi har kanskje ikke ulikt syn på trepartssamarbeidet, men vi har definitivt ulikt syn på hvordan det skal fungere i praksis, særlig når man hører fagforeningenes oppsummering av dagens situasjon.

La meg gjøre en ting klart: SV ønsker polske arbeidsfolk hjertelig velkommen til Norge – noen har insinuert noe annet i denne debatten – men vi er helt konsekvent på at det skal skje på norske lønns- og arbeidsvilkår. Det er også den politikken vi har fremmet i vårt program og i vår regjeringstid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:02:32]: Det er en stadig påstand om at Norge trenger mer utenlandsk arbeidskraft i framtida. Samtidig er situasjonen den at dagens utenlandske arbeidskraft har en lavere sysselsettingsandel enn den norske.

Statsråden har i brev av 19. november sagt følgende til min vararepresentant Gerd Eli Berge:

«Sysselsetjingsprosenten blant innvandrarar er lågare enn blant befolkninga elles. Mens sysselsetjingsprosenten blant befolkninga elles er 69,7 prosent, er sysselsetjinga blant innvandrarar om lag 7 prosentpoeng lågare. Innvandrarar har gjennomgåande ein gunstigare alders- og kjønnsprofil enn befolkninga elles når det gjelder sysselsetjing. Ein større del av innvandrarane er i dei aldersgruppene kor sysselsetjinga er høgast, og menn er overrepresentert. Om ein korrigerar sysselsestjinga blant innvandrarar slik at den samsvarar med alders- og kjønnsprofilen til befolkninga elles, finn ein at skilnaden i sysselsetjingsprosent er noko større.»

Vi er altså i en situasjon hvor innvandrere har færre betalte arbeidstimer per person enn nordmenn. Ikke minst Arbeiderpartiet har slagordet å skape for å fordele. Skape for å fordele – å skape, det er jo basisen for hele velferdssamfunnet. Og da er vi ved mitt poeng: Ved en lavere sysselsettingsandel skapes det mindre. Samtidig kreves det mer til fordeling for å gi trygge forhold for folk når samfunnsinntekten av arbeid går ned som følge av lavere sysselsettingsandel. Vi er altså inne i en negativ samfunnsspiral som må kartlegges. Dette har store konsekvenser for velferdssamfunnet vårt framover. Det er nå vi legger grunnlaget, og det er nå vi tar beslutningene. Det er i hvert fall viktig å klarlegge det faglige faktum – og det faglige faktum er, slik det nå står, at innvandrere har en lavere sysselsettingsandel, og det skaper store utfordringer framover. Stadig flere fag blir opptatt av dette, og det må drøftes i det norske stortinget.

Hans Olav Syversen (KrF) [21:05:31]: Det blir mange store debatter som nå dras opp, så selv om representanten Lundteigens innlegg er veldig interessant – det er jeg enig i – går jeg tilbake til det som er utgangspunktet for representantforslaget.

Vi fra Kristelig Folkepartis side ser, som det har vært nevnt, veldig positivt på mange av forslagene. Vi har, som det er sagt, også et representantforslag liggende i finanskomiteen som omhandler en del av de samme temaene. Vi skal ha en høring like over nyttår, og jeg vil fra Kristelig Folkepartis side si at vi ønsker et bredt samarbeid for å komme fram til vedtak som kan bety noe i kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Jeg oppfattet representanten Wenstøbs innlegg slik at det også gjelder for regjeringspartiene, og da imøteser vi det felles arbeidet som kan videreføres når finanskomiteen arbeider med det representantforslaget som jeg har nevnt.

Men staten og det offentlige har to roller. Vi har en rolle som lovgiver, og den skal vi benytte oss av, men vi har også en rolle som aktør. Og når det gjelder rollen som aktør, er det mye å hente, etter min mening. Jeg viser til representanten Lise Christoffersens innlegg. Der var det hentet forslag fra Skien. Man kan også hente forslag fra Oslo som viser at det offentlige tar grep for å sørge for at de arbeidsgivere som opptrer seriøst, også er de som får oppdrag. Det påligger oss, og det påligger alle statlige etater som kjøper for milliarder av kroner hvert eneste år. Det samme gjelder for kommuner.

Til syvende og sist er det alle som taper dersom vi ikke har et ordnet arbeidsliv: Det er arbeidstakerne, det er de seriøse arbeidsgiverne, og det er samfunnet som helhet. Derfor nøler jeg ikke med å si at den utviklingen man ser tendenser til, er en svulst på arbeidslivsmarkedet, som vi må bekjempe, og vi bekjemper den best i fellesskap. Jeg håper vi kan stå sammen om det når vi etter hvert kan få vedtak dannet av et flertall.

Anette Trettebergstuen (A) [21:08:15]: Til Syversen: Det er i hvert fall godt at Kristelig Folkeparti signaliserer at de kommer til å være med på å stemme for noen av våre tiltak, om ikke i denne innstillingen, så i finanskomiteens innstilling. Det er mer enn hva regjeringspartiene gjør.

Jeg registrerer at veldig mange fra posisjonen er veldig såre over den kritikken de får fra opposisjonen her i dag. Dere kommer til å få kritikk hver eneste dag, helt til dere skifter kurs, ikke bare fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, men dere kommer til å få kritikk fra en samlet fagbevegelse, som til og med varsler streik på grunn av den kursen dere har. Dere kommer til å fortsette å få kritikk fra deres egne etater, som Arbeidstilsynet og STAMI, som advarer mot den kursen regjeringen har, utfor stupet, til et dårligere arbeidsliv, ikke et bedre. Ja, til og med arbeidsgiversiden er misfornøyd, om kanskje av en noe annen grunn.

Så dere må venne dere til kritikk, og dere må venne dere til debatt. For vi aksepterer ikke at dere sier at dere er enig i analysen og forsøker å framstille det som om det er en slags enighet i denne sal om viktigheten av det organiserte og anstendige arbeidslivet og om virkemidlene, for det er det altså ikke. Vi er overhodet ikke enige. Før dere stemmer for våre 22 tiltak, er vi ikke enige. Vi har utarbeidet disse tiltakene i samarbeid med partene. Vi har lyttet til tilsynet, til etatene. Hva har dere gjort på samme tid? Ingen verdens ting. Hvis dere hadde brukt vårt virkemiddel, samtale, nysgjerrighet og åpenhet opp mot partene, hadde dere hatt disse 22 tiltakene, dere også, men dere ønsker ikke å gå inn i disse tiltakene, dere ønsker dem ikke.

Gjør det som er nødvendig. Skift kurs. Skrinlegg de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven. Fred de tiltakene mot sosial dumping som vi innførte de siste åtte årene, og stem for våre nye forslag i dag og i tiden framover. Først da kan vi begynne å snakke om noe som kanskje nærmer seg, og ligner på, en slags enighet.

Presidenten: Presidenten må minne om at talen skal rettes til presidenten. Det er særlig viktig når temperaturen og heftigheten begynner å bli høy.

Anette Trettebergstuen (A) (fra salen): Beklager, president!

Sveinung Rotevatn (V) [21:10:41]: Eg skal ikkje dra ut debatten, men eg føler at det siste innlegget frå representanten Lundteigen – om måten innvandrarar blir peikte på som ei gruppe som er svært problematisk når det gjeld sysselsetjing og arbeidsdeltaking i Noreg – ikkje kan stå uimotsagt.

For det første: Dersom norske innvandrarar var eit eige land, ville det landet hatt ein av dei høgste sysselsetjingsgradane i verda.

For det andre gjev det veldig lite meining å snakke om innvandrarar som omgrep i denne samanhengen, fordi det er så enormt stor forskjell på sysselsetjingsgraden mellom ulike innvandrargrupper. Dersom vi ser på det som representanten Lundteigen har vore oppteken av i denne debatten, EØS-innvandrarane, har jo dei høgare grad av sysselsetjing enn etniske nordmenn, noko som ikkje er spesielt overraskande med tanke på at det er snakk om arbeidsinnvandrarar.

Dersom ein skulle gjort noko målretta for ikkje å få ein lågare sysselsetjingsgrad i innvandrargruppa, burde representanten Lundteigen heller ta til orde for å stramme inn asylinstituttet eller ta imot færre kvoteflyktningar. Det er jo mange i dei gruppene som dessverre ikkje i like stor grad er sysselsette, av ganske naturlege årsakar. Det handlar om manglande utdanning, krigstraume og andre alvorlege spørsmål.

Eg har ikkje oppfatta – heldigvis – at Senterpartiet, verken i denne debatten eller i andre debattar, har teke til orde for å ta imot færre asylantar og færre flyktningar i Noreg. Men det eg har oppfatta, er at dei vil ta imot færre av dei som har høg sysselsetjingsgrad: arbeidsinnvandrarane frå vårt nærområde. Eg kan love at dersom den politikken vart gjennomført, skulle ein sett på sysselsetjingsgraden blant norske innvandrarar.

Statsråd Robert Eriksson [21:12:32]: Jeg vil oppklare noen få ting som er sagt i denne debatten. Det er sagt mye, og det er sagt mye som egentlig ikke henger helt i hop.

Når representanten Trettebergstuen påpeker at statsråden ikke har fått med seg dette med fagarbeidere, har jeg to spørsmål tilbake: Er det slik å forstå at representanten Trettebergstuen er imot EØS-avtalen, og ønsker hun ikke å ta imot EØS-innvandrere?

Når vi snakker om malere og fagarbeidere som f.eks. murere, er jo det fagarbeidere som er under allmenngjøringsordningen i dag, hvor man skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår. Dette er nedfelt i allmenngjøringsordningen. Og de som forsøker å drive kriminell og uakseptabel virksomhet, skal vi ta, og de skal straffes. Det er vi enige om, og det har denne regjeringen også iverksatt tiltak for.

Representanten Kolberg sier at vi er overrasket over å møte debatt. Nei, jeg er ikke overrasket over å møte debatt. Jeg er heller ikke overrasket over at opposisjonen er uenig med posisjonen. Det er opposisjonens privilegium å være uenig med posisjonen. Men jeg sa i mitt innlegg at jeg er overrasket over at man bruker ord og uttrykk som om man ikke har gjort noen verdens ting. Og deretter brukte jeg de øvrige 4 minuttene og 20 sekundene av mitt 5-minutters innlegg på å gå gjennom alt vi har gjort. Mange av de tingene foreslås også i representantforslaget. Det blir litt meningsløst, for vi har gjort mye på de områdene.

At man er uenig om enkelte ting, aksepterer jeg. Det regner jeg med at vi også vil være fremover. Opposisjonen har som sitt privilegium å kunne kritisere posisjonen, men gjør det på et saklig og greit grunnlag, i det minste.

Når man sier at det at vi fjerner kollektiv søksmålsrett, fjerner all troverdighet, «all troverdighet», i regjeringens kamp mot sosial dumping, betyr det at de to første tiltaksplanene fra regjeringen Stoltenberg ikke hadde troverdighet fordi dette var et forslag som ble fremmet våren 2013? Det var altså først da troverdigheten kom frem? Dette er en retorikk som jeg regner med at både Kolberg og alle andre i denne salen mener er misvisende.

Jeg synes også at det er litt synd at vi bruker tid på hva som ble sagt for fem år siden i merknader og i debatter, når vi skal debattere et så viktig tema som organisert arbeidslivskriminalitet. Jeg kan også hente frem merknader fra da jeg satt i opposisjon, om ting som de daværende regjeringspartiene gikk imot. Poenget må jo være at vi nå i fellesskap finner ut hvordan vi kan møte denne utviklingen, for å ta kjeltringene, hegne om de seriøse og få et trygt, godt og fleksibelt arbeidsliv for fremtiden. Det er det denne regjeringen er opptatt av, og jeg håper at også et samlet storting kan bli med og diskutere dette på de premissene.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:15:51]: Lavere sysselsettingsandel blant innvandrere er problematisk, men det er et faktum. Det er viktig å si det som det er, og ikke minst er det viktig å si det her, fra Stortingets talerstol, til den økonomiske liberalisten Rotevatn. Liberalisten Rotevatn trenger å høre det fra Stortingets talerstol.

Representanten Syversen sa at jeg hadde et interessant innlegg, og det takker jeg for, for finanskomiteens leder må få til en balanse mellom inntekter og utgifter for å finansiere velferdssamfunnet. Det er det vi snakker om.

Alle taper på et utrygt arbeidsliv, og det er en svulst som utvikler seg, sa representanten Syversen. Jeg er enig. Det er sterke ord, men jeg er enig. Det har ikke vært slik i mange år, og spørsmålene er da: Hva er drivkreftene? Hvorfor blir det slik? Det er en viktig debatt framover.

Martin Kolberg (A) [21:17:02]: Statsråd Eriksson sier igjen at han er overrasket over dette – når vi er uenige om «enkelte ting». Det er ikke «enkelte ting» det er snakk om her. Det handler om den grunnleggende samfunnsanalysen og forståelsen av hva som er forutsetninga for at norske arbeidstakere skal ha det bra i dag og i neste generasjon. Da er det politikkens og regjeringas oppgave å beskytte fagbevegelsen – ikke gå løs på den. Det er fagbevegelsen som har vært den tunge representanten for norske arbeidstakere i et historisk perspektiv, og som også kommer til å være det i framtida. Det er der det avgjørende skillet går mellom høyresida og venstresida i norsk politikk.

Tidligere i debatten var det representanter som sa at det store problemet er fagbevegelsens tilknytning til Arbeiderpartiet. Ja, da er jo hele saken forklart, for fagbevegelsen må nemlig ha et samfunnsengasjement hvis den skal greie å fylle sin rolle. Høyresida har konsekvent slåss mot fagbevegelsens politiske posisjon i samfunnet. De vil ha den nøytralisert og vil ha den til å bli en forhandlingsorganisasjon som ikke skal ha dette brede samfunnsperspektivet. Jeg lurer da på om liberalister, som f.eks. representanten Rotevatn, har tenkt gjennom hva det ville betydd for utviklinga av kapitalismen i Norge hvis dette ikke hadde funnet sted. Det hører vi aldri noe om, til tross for at vi tar det opp gang på gang og om igjen og om igjen. Ingen sier noe om det. Høyresida er taus når vi går inn på denne delen av debatten.

Så til dette med midlertidighet, som jeg allerede har nevnt, og hva det vil bety for fagbevegelsen: Det er selvsagt helt avgjørende for fagbevegelsen at vi ikke får mye midlertidighet.

Den kollektive søksmålsretten er fundamental for at vi skal kunne greie å beskytte arbeidstakerne lokalt. Så sies det fra Fremskrittspartiets side at man jo har en plan for de lokalt tillitsvalgte, og hvordan kan Arbeiderpartiets folk være imot at de får en styrket posisjon? Det avslører igjen at man enten er uvitende på dette – det kan hende – eller så er man bevisst ikke uvitende. Fagbevegelsens og arbeidstakernes makt avhenger av den kollektive makt. Den er forutsetninga for fagbevegelsens makt. Hvis den reduseres, slik som høyresida vil, blir fagbevegelsens kraft mye svakere, og man får en annen utvikling av arbeidslivet og hele samfunnslivet. Det ønsker ikke vi, og derfor blir disse diskusjonene slik som de blir.

Lise Christoffersen (A) [21:20:16]: Jeg synes at jeg i denne debatten kjenner igjen veldig mye av retorikken fra valgkampen fra den borgerlige sida – vi er så enige, og vi skal stå sammen, og vi skal samarbeide med den ene og den andre. Men det sies ingenting om hva «vi» skal samarbeide om. Det er bare ord uten innhold foreløpig, så vi får vente og se til strategien fra statsråden kommer.

Men vi bygger vårt utgangspunkt på det vi allerede har erfart, og ikke bare i en fjern fortid, men forholdsvis nylig. I denne salen, da vi fremmet et representantforslag mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i transportnæringa, sto Høyres representanter fra transportkomiteen på denne talerstolen og avviste at spørsmålet om sosial dumping hadde noe å gjøre i saken om dårlig skodde trailere på norske vinterveier. Det er ikke lenge siden, det er ikke et år siden engang.

Hvis vi skal gå gjennom de tiltakene som allerede er vedtatt mot sosial dumping, har altså Høyre og Fremskrittspartiet stemt mot handlingsplan nr. 1, de har stemt mot innsynsrett for tillitsvalgte, mot påseplikt, mot informasjonsplikt, mot å innføre norske vilkår i kommunale anbud i tråd med ILO-konvensjon nr. 94, mot å stramme inn arbeidsleie mellom bedrifter, mot sjupunktsstrategien for å styrke arbeidstakerrettigheter internasjonalt og mot handlingsplan nr. 2 mot sosial dumping, og i budsjettet for neste år fjernet man med et pennestrøk 8 mill. kr fra det trepartssamarbeidet som skulle være et av verktøyene for å følge opp handlingsplan nr. 3. En har stemt mot solidaransvar, mot kollektiv søksmålsrett – som en nå fjerner – mot regionale verneombud og mot å få den første stortingsmeldinga om arbeidsliv i denne salen.

Høyre og Fremskrittspartiet var heller ikke særlig tilhenger av Fafos evaluering av de to første handlingsplanene. For hva sa de evalueringene? Jo, de sa at der hvor kampen mot sosial dumping gir best resultater, er der hvor man benytter seg av det landsdekkende apparatet av skolerte tillitsvalgte som har en samlet fagbevegelse i ryggen, akkurat som Martin Kolberg var inne på i forrige innlegg.

Da vi var i posisjon, fikk vi alltid høre at vi gjorde for lite, for sent. Men nå gjør vi altfor mye, altfor tidlig, på dette området. Vi venter ennå på tiltakene fra regjeringa. Robert Eriksson sier at vi skal ta de kriminelle. Men hvem skal ta dem? Er det fagbevegelsen, eller er det Arbeidstilsynet? Hvordan skal et arbeidstilsyn i det hele tatt kunne matche et landsdekkende nett av 60 000 skolerte tillitsvalgte?

Nå har vi allerede sett at én ting som man tidligere har vært mot, kollektiv søksmålsrett, faller. Hvilke andre ting som Høyre og Fremskrittspartiet tidligere har stemt mot, kommer til å falle når den nye strategien kommer? Det er vi spent på, og vi har ikke fått noe svar i dag.

Presidenten: Representanten Anette Trettebergstuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) [21:23:31]: Statsråden viser nettopp at han ikke har skjønt hvorfor det er nødvendig å styrke fagarbeidernes stilling, disse som nå er i ferd med å bli utkonkurrert av billig, ufaglært arbeidskraft fra utlandet. Eriksson spør hva vi vil gjøre med problemet, om vi vil melde oss ut av EØS. Nei, statsråd, vi trenger ikke å melde oss ut av EØS. For forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er at vi vet hvordan vi kan ta vare på det anstendige arbeidslivet, likebehandle arbeidsinnvandrere med norske arbeidstakere, mens Fremskrittspartiet har en annen kurs der de står med åpne øyne og ser på utnyttelsen og prisdumpingen og sier at man er så rørende enig.

De 22 tiltakene vi foreslår her i dag, pluss det fagarbeiderløftet som vi la fram i vårt alternative budsjett, er nettopp et svar til de mange tusen som nå jobber i næringer som er truet. Regjeringens svar er å fjerne sårt trengte verktøy disse har.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sveinung Rotevatn (V) [21:24:43]: Eg vil peike på ei grunnleggjande logisk svikt i resonnementet til representanten Lundteigen. Representanten svarar meg med å seie at det er viktig å seie det, liberalisten Rotevatn treng å høyre det. Det eg høyrer, er at representanten Lundteigen er bekymra for sysselsetjinga blant innvandrarar i Noreg, og svaret hans er å ha dårlegare tilgang for dei innvandrargruppene som har den høgaste delen sysselsette. Det heng ikkje saman, og eg er usikker på kven som treng å høyre det.

Så bruker både representanten Lundteigen og representanten Kolberg det å vere liberal som eit slags skjellsord frå talarstolen. Til det vil eg seie at dersom det å vere liberal er å gå fram i høve til fakta, dersom det å vere liberal er å ønskje velkommen til Noreg dei som ønskjer å jobbe, dersom det å vere liberal er å ta imot menneske som er på flukt – sjølv om det kan påverke sysselsetjingsstatistikken – då er eg stolt av å vere liberal.

Presidenten: Neste taler er representanten Stefan Heggelund, som er sist inntegnede. Han bærer nå et stort ansvar for ikke å forlenge debatten. Vær så god, Heggelund.

Stefan Heggelund (H) [21:25:58]: Hjertelig takk for tilliten. Jeg synes ikke jeg har fortjent den. (Munterhet i salen)

Arbeiderpartiet er uenig med borgerlig side i at man bør ha en konstruktiv tone i debatten. Der ligger det en uenighet. Til og med det faktum at jeg ga ros til de rød-grønne partiene, skulle bli vridd på og harselert med av Trettebergstuen.

Representanten Kolberg mener det egentlig er en strategi for å ødelegge fagbevegelsen. Den selverklærte ørnen synes det er viktigere å være nebbete enn å favne. Det kunne jo vært interessant å spørre hvordan det har gått med organisasjonsgraden – etter to perioder med rød-grønn regjering.

De rød-grønne partiene mener at lavere terskler inn til arbeidslivet vil føre til arbeidslivskriminalitet. De mener at det at man kan avtale mer lokalt, vil føre til arbeidslivskriminalitet. Det får være deres vurdering.

Trettebergstuen sier vi ikke tåler kritikk, ikke tåler debatt – jo, i aller høyeste grad. Samtidig sier det jo noe om samarbeidsviljen når Trettebergstuen allerede nå sier at hun ikke vil være enig i det som vil bli presentert i en strategi mot arbeidslivskriminalitet, som er utviklet i dialog og i samarbeid med partene. De rød-grønne partiene må gjerne påstå at det ikke er dialog med partene i arbeidslivet, men det betyr ikke at f.eks. toppmøtet hvor bl.a. statsministeren var til stede, ikke har funnet sted. Det at man sier noe, betyr ikke at det plutselig blir virkelighet – A er A.

Under replikkrunden ble jeg litt overrasket over at jeg ikke fikk spørsmål om noen av de tiltakene som Arbeiderpartiet foreslår i representantforslaget. Jeg trodde kanskje det ville være en viss nysgjerrighet hos forslagsstillerne for hva Høyre og andre fra borgerlig side mente om forslagene. Men da kan jeg jo si at noen av forslagene synes jeg virker fornuftige, andre er jeg kanskje uenig i.

Jeg gleder meg i hvert fall til å ha en grundig diskusjon om bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og sosial dumping når strategien mot arbeidslivskriminalitet kommer. Og da kan noen velge å ha en u-konstruktiv tone, og så vil kanskje andre velge å ha en konstruktiv tone. Det jeg tror er viktig, er at vi er enig i det grunnleggende i disse spørsmålene.

Dag Terje Andersen (A) [21:29:09]: Jeg skal da heller ikke si at jeg ikke skal forlenge debatten – i og med at jeg har bedt om et treminuttersinnlegg og slik sett allerede har gjort det – men jeg skal prøve ikke å bidra til at det er behov for ytterligere svar.

Jeg vil bare få lov til å kommentere det jeg hørte både Lundteigen og Kolberg sa i forhold til Venstres Rotevatn. De kritiserte ikke det å være liberal. Jeg hørte at begge brukte begrepet «liberalist», det er dog noe annet, og det var vel egentlig hele poenget.

Ellers synes jeg, hvis jeg legger godviljen til, at det har vært en del positive innlegg med tanke på at vi trenger å gjøre noe med den alvorlige situasjonen som er med hensyn til sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, for det er ikke slik at det er et lite problem i samfunnet; det er et svært samfunnsproblem. Jeg er helt enig med representantene Syversen og Ropstad, som holdt gode innlegg. Syversen karakteriserte det som en «svulst» i samfunnet. Det er en stor fare for utviklingen av samfunnet vårt hvis vi ikke gjør noe med det. Derfor er Kristelig Folkepartis representanter og andre i finanskomiteen hjertelig velkommen til å bruke av vår meny av forslag, hvis den passer inn i det ellers fornuftige forslaget som Kristelig Folkeparti selv har fremmet.

Så er det ikke slik, som det har blitt sagt her, at noen – i hvert fall fra vår side – har tillagt regjeringspartiene meninger, men vi har pekt på det faktum at det er en rekke forslag som har blitt framsatt og vedtatt mot sosial dumping, som de to regjeringspartiene har stemt imot. Det er en påpekning av fakta. Derfor er det slik – til tross for et godt innlegg fra Wenstøb og andre – at når det gjelder konkret innhold i det som kommer, tror vi det ikke før vi ser det, for det ville være så stor forskjell i forhold til det vi har opplevd fram til nå. Men jeg håper at det skal bli mulighet til å finne felles løsninger på et så stort samfunnsproblem.

Så må jeg si at jeg synes på mange måter at vi har hatt en utrolig interessant høst, en høst som har gitt oss mulighet til å innhente kunnskap om og erfaring fra det som er spesielt med det norske samfunnet. OECDs rapport påpeker det faktum at det ikke bare er godt å bo i et samfunn med små forskjeller, men at det faktisk også bidrar positivt til produktivitet, og at større forskjeller i samfunnet er et problem også for resultatet i samfunnet, for produktiviteten.

Vi hadde for ikke mange dagene siden besøk av Thomas Piketty, som har bidratt til debatten og påvist den økende forskjellen i mange samfunn rundt omkring i verden og påpekt at vi på norsk side ikke bør gå i den retningen at vi skaper større forskjeller. Og vi har hatt NordMod-rapporten, som jeg synes er veldig interessant, som analyserer det særegne ved de nordiske samfunnene og samarbeidet mellom partene og myndighetene. Jeg synes at det hver for seg gir et godt grunnlag for å sette i gang tiltak som er effektive mot sosial dumping. Jeg imøteser statsrådens forslag, og vi kommer til å bidra med konkrete tiltak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.