Marit Nybakk (A) [10:51:24]: Den 6. august neste år er det 70 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. For både Hiroshima og Nagasaki har bomben betydd en kontinuerlig miljø- og helsekatastrofe i alle år etterpå.
Neste år er det også en ny tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen i New York. Før det arrangerer Østerrike en konferanse – som oppfølging av Oslo og Mexico – om humanitære konsekvenser av atomvåpen. For Stortinget er det viktig å få vite hva som skal være Norges og norsk politikk, både foran Østerrike og foran tilsynskonferansen i 2015.
Kampen mot atomvåpen har alltid stått i fokus i Norge. Meningsmålinger forteller oss at over 90 pst. mener vi skal jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. I 2008 sa Stortinget enstemmig at målet er en atomvåpenfri verden, med undertegnede som saksordfører – i parentes bemerket.
Vi har et politisk og moralsk ansvar for å bidra til nedbygging, ikke-spredning og fullstendig eliminering av atomvåpen. Den forrige regjeringen arbeidet for å få inn i nedrustnings- og ikkespredningsregimet de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen og alle lands forpliktelser til å etterleve internasjonal humanitærrett. Den humanitære tilnærmingen er viktig for å legge det politiske grunnlaget for et framtidig forbud mot atomvåpen for et folkerettslig bindende instrument.
Humanitærretten forbyr bruk av våpen som ikke gjør det mulig å skille mellom sivile og militære. Å ha respekt for humanitærrettens grunnleggende prinsipper er at man må forplikte seg til full nedrustning, også når det gjelder atomvåpen.
Atomvåpen er den eneste teknologien mennesker har skapt som gjør oss i stand til å ødelegge alt liv på jorden. Konsekvensene av bruk av atomvåpen er fatale, både ved villet bruk, ved terrorisme og ved ulykkestilfeller. En kjernefysisk eksplosjon vil få umiddelbare humanitære konsekvenser av en dimensjon som vi ikke kan forestille oss.
Norge er i dag – og har lenge vært – et atomvåpenfritt territorium, noe som har hatt unison støtte helt siden 1957. En reversering av et atomvåpenfritt Norge kan endres med et simpelt flertall i Stortinget, noe jeg ikke tror kommer til å skje. Derfor ligger det et forslag om endring av Grunnloven § 25 til behandling i inneværende periode, nemlig grunnlovsforslag 11 for 2011–2012 om å forby produksjon, innførsel, bruk og utplassering av atomvåpen på norsk jord. Flere andre land har allerede grunnlovfestet dette prinsippet. Å grunnlovfeste forbud mot atomvåpen på norsk jord vil også gi oss et viktig grunnlag for vår internasjonale pådriverrolle for internasjonal nedrustning og ikke-spredning.
Det å imøtekomme ambisjonen om en atomvåpenfri verden vil kreve en samlet global innsats på flere arenaer. Norge spilte en sentral rolle under tilsynskonferansen i 2010. Til tross for mangler, for all del: Det ble et sluttdokument som slo fast målet om en atomvåpenfri verden. Det var enighet om en 64-punkts handlingsplan, som omfatter de viktigste delene av Ikkespredningsavtalen. Sluttdokumentet viste også til FNs generalsekretærs fempunktsplan, som bl.a. innbefatter forhandlinger om en konvensjon mot atomvåpen – og sluttdokumentet viste til de katastrofale humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen og alle lands forpliktelser til å etterleve humanitærretten.
I november i 2011 vedtok Det internasjonale Røde Kors en resolusjon som forplikter 187 nasjonale komiteer til å be sine regjeringer om bidra til et forbud mot atomvåpen, dette med utgangspunkt i de menneskelige lidelsene ved bruk av atomvåpen.
I mars 2013 arrangerte den daværende norske regjeringen en konferanse i Oslo for å sette søkelyset på atomvåpen som humanitært problem. I fjor høst hadde Mexico en oppfølgingskonferanse, og Østerrike har tatt denne stafettpinnen videre.
Disse tre landene tok for øvrig også et initiativ under FNs generalforsamling i 2011 for å bringe nedrustningskonferansen i Genève ut av det dødvanne – for å si det litt forsiktig – som den har befunnet seg i svært lenge. Nedrustningskonferansen har rigide prosedyreregler, konsensuskrav og fullstendig mangel på åpenhet.
Norge har i årevis arbeidet systematisk for å redusere atomvåpnenes betydning i NATO. Vi fikk til noe i NATOs siste strategiske konsept, men det hadde vært ønskelig om NATO hadde erklært at førstebruk ikke lenger er aktuelt.
Nevnes bør også det norsk-britiske samarbeidet om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning. Målet er å kartlegge praktiske og tekniske forutsetninger for at land som ikke har atomvåpen, skal kunne kontrollere at atomstatene lever opp til sine nedrustningsforpliktelser.
Positivt er det også med avtalen mellom USA og Russland. De to atommaktene har fortsatt over 90 pst. av verdens atomvåpenarsenaler.
Oslo-konferansen i 2013 ble et initiativ som på kort tid har fått tyngde i nedrustningsarbeidet. I oppsummeringen av konferansen i Nayarit i Mexico ble det skrevet at vi er kommet til et «point of no return». Det er forventninger om at i Østerrike vil landene diskutere prosessen videre. Så får vi tilsynskonferansen om et år.
Jeg mener vi må få på bordet hvilken katastrofe atomvåpen vil bety
Arbeidet for å fjerne atomvåpen er humanitær politikk og en del av vår sivile beredskap og vårt antiterrorarbeid. Nedbygging av verdens atomvåpenarsenaler er også klimapolitikk. Atomkrig vil være den verste miljøkatastrofe. Dagens atomvåpen er mange, mange, mange ganger større enn Hiroshima-bomben.
Atomvåpen er det ultimate masseødeleggelsesvåpen.
De siste 40 år har vi fått internasjonale avtaler som forbyr og eliminerer umenneskelige våpen: antipersonellminer, klasevåpen, biologiske våpen, håndvåpen, kjemiske våpen. Norge har enten vært initiativtaker, pådriver eller aktiv støttespiller. For eksempel er kjemiske våpen regulert av en konvensjon som voktes av et sekretariat i Haag – vi husker siste fredspris. Atomvåpen, derimot, er ikke regulert på noen som helst slags måte.
Den 17. april 2012 hadde Snorre Serigstad Valen en interpellasjon i Stortinget til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som sa følgende:
«Dette burde ikke være kontroversielt. Jeg kan vanskelig forestille meg at det er mulig å oppfylle Ikkespredningsavtalens mål om en verden uten atomvåpen uten et folkerettslig bindende instrument som regulerer vilkårene.»
Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvordan vil utenriksministeren arbeide videre med det humanitære sporet fram mot Østerrike i desember, men først og fremst foran tilsynskonferansen om et år – og dermed også videreføre det initiativet som Norge har tatt, og som har gitt en økende tyngde i det internasjonale arbeidet med nedrustning og eliminering av atomvåpen?
Utenriksminister Børge Brende [11:00:43]: La meg først få lov til å takke stortingsrepresentant Nybakk for et viktig initiativ og for å sette søkelys på kjernevåpen.
Til tross for at kjernevåpenarsenalene globalt er redusert med 80 pst. siden den kalde krigen, eksisterer det fortsatt 17 000 slike våpen globalt. Det betyr at det er langt frem til visjonen vi alle deler: en verden fri for kjernevåpen. Med Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av kjernevåpen i 2013 tok den forrige regjeringen et meget viktig initiativ for å dokumentere de grusomme humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen. Det humanitære initiativet har gitt økt kunnskap, skapt fornyet interesse for å diskutere kjernevåpnenes rolle og plassert humanitære konsekvenser av kjernevåpen på den internasjonale dagsordenen. Regjeringen vil videreføre det viktige arbeidet den forrige regjeringen startet, og arbeide aktivt for at det humanitære initiativet skal bidra til ytterligere fremdrift i arbeidet med nedrustning, og for at vi kommer nærmere visjonen om en atomvåpenfri verden.
Spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør en av de fremste truslene mot vår sikkerhet. Det vil være svært alvorlig hvis nye land trer inn i atommaktenes rekker eller hvis kjernevåpen havner i terroristenes hender. Slike perspektiver forsterker min overbevisning om at arbeidet med nedrustning og ikke-spredning krever langsiktig innsats langs flere spor. Norge vil fortsatt være en aktiv pådriver i dette arbeidet.
Etter den kalde krigens slutt opplevde vi betydelige fremskritt i nedrustningsarbeidet. Land som Ukraina, Hviterussland, Kasakhstan og Sør-Afrika ga avkall på sine våpen. USA og Russland ble enige om gjensidige reduksjoner i START I-avtalen fra 1994. Globalt sett er kjernevåpenarsenalene, som nevnt allerede, redusert med 80 pst. siden den kalde krigen. Det er lagt til rette for ytterligere reduksjoner på russisk og amerikansk side gjennom den nye START-avtalen fra 2011. Det er kommet på plass en rekke andre tiltak som bidrar til å styrke kontrollen med kjernefysisk materiale, bl.a. innen rammene av Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA.
Atomprogrammene til Nord-Korea og Iran vekker fortsatt stor bekymring. Den midlertidige avtalen fra november i fjor mellom Iran, EU, Kina, Russland og USA var et lovende skritt. Det er satt en frist til 20. juli denne sommeren for å kunne komme i mål med en permanent avtale. Det er svært viktige forhandlinger, som vil definere mye av dette temaet fremover. Det er avgjørende, som sagt, at forhandlingene ender i en langsiktig avtale som sikrer at Irans atomprogram utelukkende er fredelig. Greier vi ikke å forhindre at nye land trer inn i atommaktenes rekker, kan det få andre til å følge etter. Vi står overfor en fare hvor hele Midtøsten og den arabiske verden kan ende opp med at flere land skaffer seg atomvåpen, og det er det verst mulige utfallet. Flere kjernevåpenstater er dessverre kommet til siden Ikkespredningsavtalen trådte i kraft.
Ikkespredningsavtalen NPT er det overordnede rammeverket for nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. Arbeidet innenfor NPT-avtalen har vært utfordrende i lengre tid. Under tilsynskonferansen i 2005 ble man ikke enige om en handlingsplan for de påfølgende fem årene. Det er skapt tvil om det politiske fundamentet i NPT, som er at kjernevåpenstatene forplikter seg til å ruste ned, og at andre forplikter seg til ikke å skaffe seg kjernevåpen.
Det er i denne avtalen at visjonen om en verden fri for kjernevåpen er forankret. Det er derfor vi legger så stor vekt på å unngå svekkelse av denne avgjørende plattformen for nedrustning og ikke-spredning. Tilsynskonferansen i 2010 var viktig for å gjenreise tilliten til NPT-avtalen, og denne la også grunnlaget for det humanitære initiativet. Norge spilte en sentral rolle i arbeidet med å få på plass en handlingsplan. I denne slås målet om en atomvåpenfri verden utvetydig fast. Det var i denne handlingsplanen man fikk bragt inn perspektivet om de katastrofale humanitære konsekvensene av en kjernevåpendetonasjon, enten som følge av villet bruk, eller en ulykke, samt viktigheten av at alle stater respekterer gjeldende folke- og humanitære hensyn.
Til representanten Nybakk kan jeg slå fast at Norge vil delta aktivt i Wien, og at vi er i løpende dialog med Østerrike om innretning av agenda for konferansen. Det er viktig at konferansen i Wien bidrar til å konsolidere det humanitære initiativet frem mot tilsynskonferansen. Det er også viktig at konferansen har en innretning som sikrer bred deltagelse og eierskap. De humanitære konsekvensene av en kjernevåpendetonasjon berører alle land. Videre fremskritt forutsetter deltagelse fra både kjernevåpenstater og andre aktører. Østerrike har en viktig oppgave foran seg. Det er mange hensyn å ta. Vårt klare råd har vært å holde fokus på det som har ligget til grunn for det humanitære initiativet med Oslo-konferansen, fremdrift i arbeidet innenfor NPT.
Formålet med det humanitære initiativet som representanten Nybakk viser til, og fagkonferansene i Oslo og Mexico, har vært å få frem fakta om konsekvensene ved bruk av kjernevåpen, hva de vil være. Scenariene ekspertene tegner, er skremmende. I Oslo konkluderte presidenten i Den internasjonale Røde Kors-komiteen med at konsekvensene av en enkelt detonasjon vil være så omfattende at det ikke finnes noen meningsfull kapasitet for håndtering av de humanitære konsekvensene. Forskningen viser også at det har vært flere nesten-ulykker.
Bruk av slike våpen berører oss alle. De umiddelbare følgene kan vi forestille oss. På lengre sikt vil det ha store konsekvenser for bl.a. helse, klima, matvareproduksjon og migrasjon i flere generasjoner fremover. Det humanitære initiativet har bidratt til etableringen av en faktabasert forståelse av hvilke konsekvenser bruk av disse våpnene, eller en detonasjon som følge av en ulykke, vil ha for oss alle. Den brede oppslutningen har skapt fornyet interesse for å få reell fremgang mot målet om en verden fri for kjernevåpen.
Det er mange synspunkter på hvordan målet kan nås. Situasjonen i de etablerte nedrustningsprosessene er som nevnt krevende og fastlåst. Nord-Korea og Iran har atomprogrammer som gir grunn til betydelig bekymring. Risikoen for spredning til nye aktører er reell. I en situasjon med manglende politisk grunnlag er det ikke realistisk med forhandlinger om en konvensjon som forbyr kjernevåpen. Mulighetene til å unngå spredning og oppnå nedrustning og slik skrittvis nærme oss visjonene om en kjernevåpenfri verden, er realistisk arbeid med det politiske grunnlaget man har innenfor de etablerte systemene for dette arbeidet. Forhåpentligvis kan det på et senere tidspunkt oppstå politisk grunnlag for å starte forhandlingene om en konvensjon som regulerer vilkårene for en verden fri for kjernevåpen.
Jeg tror samtidig det er reell fremdrift innenfor etablerte prosesser og strukturer, og da særlig Ikkespredningsavtalen, som skaper det politiske grunnlaget for at det kan skje. Vi skal være med på å skape dette grunnlaget i ulike multilaterale fora. Formålet med det humanitære initiativet har ikke vært å sette i gang et alternativt spor utenfor Ikkespredningsavtalen. Dette slo også daværende utenriksminister Barth Eide fast under konferansen i Oslo. Han understreket Ikkespredningsavtalens betydning og viste til at konferansen ikke var en erstatning for andre prosesser. Formålet har vært å skape fremdrift innenfor NPT frem mot tilsynskonferansen i 2015. Det er en strategisk vurdering jeg deler. Vi arbeider nå for at det humanitære perspektivet forankres ytterligere i Ikkespredningsavtalen, og at vi får en handlingsplan som legger klare rammer for reell fremdrift.
Det forberedende møtet i New York i mai ga en pekepinn på utfordringene det kommende året. Det er ikke mulig å oppnå enighet om et felles sett anbefalinger til neste års tilsynskonferanse. Men det var positivt at det var bred støtte til det humanitære initiativet. Det er viktig at både USA og Storbritannia fokuserte på konsekvensene av en kjernevåpendetonasjon.
Det humanitære initiativet har skapt fornyet engasjement i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning. Det skal vi bygge videre på, slik at vi kan skape reelle resultater på veien mot målet om en verden fri for kjernevåpen.
Marit Nybakk (A) [11:11:07]: La meg først understreke det som utenriksministeren sa i sitt svar – og også takke ham for svaret – at det er viktig at det ikke skapes tvil om grunnlaget for NPT, og at man også foran forrige tilsynskonferanse var opptatt av å gjenopprette tilliten til NPT, og at det også er viktig foran tilsynskonferansen neste år.
Så er jeg veldig glad for å få en helt klar forsikring om og en bekreftelse på at Norge kommer til å delta aktivt i Wien, og at man har kontakt med Østerrike om hvordan det humanitære sporet skal følges videre.
Det humanitære initiativet om atomvåpen, som Norge startet med den historiske konferansen som var i Oslo i mars 2013, har skapt ny energi i arbeidet for en verden fri for atomvåpen, og jeg merket meg at utenriksministeren også brukte ord i den retningen. Jeg vil så sterkt jeg kan understreke at det er dette sporet som nå også bør kjøres fram mot tilsynskonferansen. Det er viktig at dette initiativet videreføres, og at Norge opprettholder sin lederrolle. Det er faktisk mitt hovedbudskap til utenriksministeren – at Norge opprettholder sin lederrolle. Det ville vært veldig uheldig om Norge ikke støttet Østerrike, som har tatt på seg å føre den humanitære stafettpinnen videre.
Jeg vil også understreke at Norge har veldig stor troverdighet i arbeidet med å vise til de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Så er det selvfølgelig slik at dette også kan gjøres innenfor det etablerte systemet. Med det mener vi innenfor ikkespredningsregimet, altså hvor man gjenskaper og sikrer tillit til Ikkespredningsavtalen.
Så vil jeg gjenta det jeg sa i mitt innlegg om at vi på et eller annet tidspunkt må få på plass et folkerettslig instrument basert på de humanitære prinsippene, et folkerettslig instrument som vil forby atomvåpen.
Det er viktig at vi understreker nok en gang at vårt mål er en verden fri for atomvåpen, og at vi også kan bruke Ikkespredningsavtalen til å jobbe aktivt for å få til et slikt folkerettslig bindende instrument. Det er også en utfordring til utenriksministeren her og nå.
Utenriksminister Børge Brende [11:14:27]: Jeg vil gjenta det jeg sa om at vi deler visjonen om en atomvåpenfri verden.
Jeg og regjeringen støtter det arbeidet som ble startet av den forrige regjeringen når det gjelder å skape mye større forståelse av de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen.
Et viktig prinsipp i krigens folkerett er at man skal skille mellom stridende og sivile. Ved bruk av kjernevåpen er det ingen mulighet – alle blir tapere. Vi vet gjennom eksemplene Hiroshima og Nagasaki at det fortsatt er sår som ikke har grodd i Japan. Vi vet at konsekvensene ved bruk av atomvåpen er store.
Norge skal fortsette å jobbe for en visjon og for at vi over tid kan etablere en politisk forståelse for at man trenger et rammeverk rundt å gjennomføre denne visjonen. Og som jeg sa, forhåpentligvis kan det på et senere tidspunkt oppstå politisk grunnlag for å starte forhandlinger om en konvensjon som regulerer vilkårene for en verden fri for kjernevåpen.
Vi må nå også understreke at den akutte faren vi står oppe i, er at land som ikke har atomvåpen, kan få dem. Atomvåpen kan komme terrorister i hende. Vi må fortsette det viktige nedrustningsarbeidet som ble startet med START I, og som nå må følges opp. Vi håper at den konflikt som har oppstått mellom øst og vest, ikke fører til at arbeidet med videre nedrustning også stopper opp. Det er viktige elementer. Samtidig må vi ta med oss at vi er en del av en forsvarsallianse som sikrer Norges fred og sikkerhet, NATO. Og som Arbeiderpartiets leder har understreket, i strategikonseptet tok NATO inn USAs president Barack Obamas visjon om en kjernevåpenfri verden – veldig viktig. Men samtidig legges det til grunn at NATO må ha kjernevåpen, ifølge Arbeiderpartiets leder, så lenge det finnes kjernevåpen i verden, og at NATO skal bygge sin avskrekkingsstrategi på dette. Det har vært NATOs strategi hele tiden, og det har norske regjeringer opp gjennom årene vært innforstått med. Jeg oppfatter det slik at det er mulig å ha en visjon om en atomvåpenfri verden uten å bryte med våre allierte i NATO.
Kåre Simensen (A) [11:17:42]: Takk til interpellanten for å ta opp et tema som er så viktig, men som det er så utrolig vanskelig å finne en løsning på. Jeg vil også takke utenriksministeren for å være så tydelig i sitt svar til interpellanten om å fortsette arbeidet som forrige regjering startet, og ikke minst jobbe for en atomfri verden.
Mandag var jeg på besøk på Andøya rakettstasjon. I anledning saken vi nå diskuterer, utløste i sin tid en forskningsrakett nettopp fra Andøya nesten en atomkrig. Det var skremmende å se hvor lite som skulle til før president Jeltsin fikk beskjed om å åpne atomkofferten og gjøre seg klar for å gjengjelde angrepet fra USA. Huff og huff, sier jeg bare!
Neste år er det 20 år siden dette skjedde og 70 år siden Hiroshima og Nagasaki ble utslettet av to amerikanske atombomber. Men til tross for den dokumenterte djevelskapen som ligger i bruken av atomvåpen, kan verden fortsatt ikke våkne til en atomfri morgen.
Selv er jeg gammel nok til å huske atomprøvesprengningene utenfor Novaja Semlja på 1950-tallet. De skapte frykt hos befolkningen i Finnmark, selv om det bare ble definert som ufarlige prøvesprengninger. Og skulle det gå så galt som man fryktet, fikk befolkningen i det minste utdelt jodtabletter fra myndighetene hvis det begynte å gjøre vondt i halsen! Det var alt, og samtidig nesten ingen ting. Frykten for atomvåpen satte seg for evig og alltid i dem som nesten kunne se atomskyene i det fjerne.
Verden har heldigvis gått videre. Vi opplevde noen tiår med framgang og håp om at kapprustningsspiralen fra den kalde krigen skulle kunne snus. Men den gang ei. Det første tiåret i det nye århundret bekreftet nok en gang at fornuften tapte overfor argumentet om hvor viktig atomvåpen er for å forhindre krig.
Verden klarte å forhandle fram både SALT I og START II og Landminekonvensjonen og en halvering av militært materiell i Europa i årene mellom 1970 og år 2000. Men så smalt det i New York, og det ble dessverre også et anslag mot atomnedrustningsarbeidet. Og som vi kjenner til, Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse i 2005 endte uten resultater. Hvorfor det strandet, har ikke jeg noen gode svar på, men vi vet at man kan få til våpenavtaler hvis man vil. I den forbindelse vil jeg trekke fram konvensjonen om klasevåpen, hvor Norge gjorde en fantastisk god jobb.
De siste årene har vi sett at spørsmålet om atomnedrustning har kommet høyere på den politiske dagsordenen. Det bekymringsfulle i dette er at det bare er knyttet til de alvorlige bekymringene rundt Nord-Koras og Irans atomprogrammer. Men det er allikevel noe positivt i det, og jeg vil derfor gi honnør til spesielt utenriksminister Kerry, som etter min mening i løpet av 2013 bidro sterkt til at verden kunne få større innsikt i Irans atomprogrammer. Det er også en dokumentasjon på at sanksjoner fra verdenssamfunnet virker. Dessverre oppnår vi ikke det samme overfor Nord-Korea.
Apropos det å ta ansvar og gå foran: Det hadde vært ønskelig, slik også interpellanten sa, at NATO hadde erklært at alliansen i sitt strategiske konsept hadde avstått fra førstebruk av atomvåpen.
I forrige uke fikk Stortinget Meld. St. 22 for 2013–2014 til behandling. I kapittelet under generalforsamlingens 1. komité, internasjonal fred og trygghet, refereres det til et høynivåmøte om kjernefysisk nedrustning som ble avholdt i september i fjor. Så er det vel ingen overraskelse at selve høynivåmøtet ikke klarte å framforhandle et sluttdokument. Landene i den alliansefrie bevegelsen, forkortet NAM, varslet at de ville komme tilbake med resolusjon senere på høsten. Det er vel ingen overdrivelse å si at det framlagte resolusjonsutkastet var svært omstridt og møtte sterk motstand blant de etablerte kjernevåpenstatene, også i NATO-kretser.
Av mange argumenter mot velger jeg å trekke fram at mange land mente at det var litt forhastet å innlede forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon. Slik kan det også argumenteres. Etter snart 70 år med erfaringer om de skadene bruk av atomvåpen medfører, bruker man ennå argumentet forhastet. Jeg sier ikke mer.
Resolusjonen ble vedtatt, men mange NATO-land og Russland stemte imot. En håndfull NATO-land, deriblant Norge, valgte å avstå for å forhindre en for sterk polarisering. Men det positive i debatten om kjernevåpen var at oppslutningen om den humanitære tilnærmingen fikk en bred tilslutning, og at en ser behovet for å vise fram både direkte og mer langsiktige virkninger av en kjernefysisk sprengning, mens det dessverre også her var land som tok til motmæle og argumenterte mot det humanitære sporet. Forstå det dem som kan.
Øyvind Halleraker (H) [11:23:01]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig tema. Fra Høyres side deler vi fullt ut bekymringen for de humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen som interpellanten reiser.
Det overordnede målet må jo være en verden fri for kjernevåpen. Vi må imidlertid være klar over at dette er et langsiktig arbeid som vil ta tid. I mellomtiden er det viktig å redusere kjernevåpenets rolle i sikkerhetspolitikken, og heve terskelen for bruk av kjernevåpen.
Interpellanten Nybakk er opptatt av tilsynskonferansen i 2015. Det er jeg også. Mens tilsynskonferansen i 2005 ikke ledet framover, kanskje snarere tvert imot, ble det på konferansen i 2010 i New York oppnådd enighet mellom 189 land om det videre arbeidet med nedrustning. Man ble bl.a. enige om konkrete tiltak for å avskaffe atomvåpen, styrke arbeidet med ikke-spredning og skape vilkår for alle lands rett til fredelig bruk av atomteknologi. Det ble også oppnådd enighet om de første skrittene for å oppnå en sone fri for masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten. Det viser at verdenssamfunnet, med FN som ramme, er avgjørende for samarbeid om spørsmål som er avgjørende for vår felles sikkerhet.
Interpellanten trekker også fram Oslo-konferansen i 2013 som viser at også denne typen konferanser kan bringe oss nærmere målet.
Den forrige regjeringen la i 2008 fram St.meld. nr. 27 for 2007–2008 om nedrustning og ikke-spredning, som definerte tre norske hovedmålsettinger, nemlig arbeidet for sikkerhet på et lavest mulig rustningsnivå, arbeidet for en verden uten masseødeleggelsesvåpen og arbeidet for å avskaffe konvensjonelle våpen som forårsaker uakseptable humanitære lidelser. Et samlet storting sluttet seg til disse målsettingene.
Når det gjelder kjernevåpen, har Norge vært tydelig i målsettingen om arbeidet for en tryggere verden, nettopp uten atomvåpen. Dette forutsetter også en klar styrking av ikkespredningsregimet. Derfor er jeg glad for at utenriksministeren i dag så tydelig deler et samlet stortings visjon om en verden fri for kjernevåpen, og at han framhever betydningen av en vellykket tilsynskonferanse for NPT og vil arbeide for dette. Konferansen vil finne sted i en positiv internasjonal kontekst for atomnedrustning.
Jeg skal nevne noen positive trekk. START II-avtalen mellom USA og Russland for reduksjon i antallet av strategiske våpen. Ved siden av forpliktelsen å redusere mengden av kjernevåpen har Obama-administrasjonen forpliktet seg til å redusere mengden av kjernevåpen og minske dets rolle i strategi for vern av nasjonal sikkerhet. USA utvikler ikke nye atomutrustninger, men legger forholdene til rette for at avskrekking blir atomvåpenets eneste funksjon. Det er videre positiv utvikling med hensyn til Iran og samtalene som har foregått med USA og EU.
Norge er engasjert i ulike prosesser for å bidra til ikke-spredning og nedrustning og blir sett på som en verdifull partner når det gjelder å få større åpenhet, informasjonsdeling og tillitsskapende tiltak med Russland knyttet til ikke-strategiske kjernevåpen i Europa.
I NATOs strategiske konsept står det at alliansen skal jobbe for å begrense kjernevåpenets rolle og betydning i verden. Men så lenge andre stater besitter kjernevåpen, vil NATO også ha kjernevåpen. I den forbindelse er det viktig at vi fortsetter sporet med den praktiske og stegvise tilnærmingen om åpenhet, informasjonsdeling og tillitsskapende arbeid knyttet til ikke-strategiske kjernevåpen.
Avslutningsvis vil jeg si at arbeidet som er satt i gang om et internasjonalt forbud mot kjernevåpen, er en viktig begynnelse som vi må arbeide videre med og bygge på. Samtidig er det utfordringer med at det tas nye initiativ. Prosessen må ikke avlede diskusjonen bort fra den stegvise, praktiske tilnærmingen som har vist seg å være mest vellykket for å få til reduksjoner i antall kjernevåpen og skape stabilitet. Dette er en prosess som kommer til å ta tid, og det er små utsikter for noen rustningskontrollavtale som omfatter ikke-strategiske kjernevåpen i nær framtid.
Vi må likevel bevare troen og arbeide hardt for målet om en verden fri for kjernevåpen. Visjoner er viktige, men samtidig må vi forholde oss til en verden som på langt nær er perfekt.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:28:20]: Hvem drømmer ikke om en verden uten atomvåpen? Uansett hvor mye man skulle ønske nettopp det, er det ingen som til dags dato har maktet å viske ut en kunnskap og teknolog som allerede er tilegnet. Når det er sagt, er Fremskrittspartiet opptatt av at det føres en streng ikkespredningspolitikk internasjonalt, og at NATO følger opp.
NATO har ingen atomvåpen, men tre av NATOs medlemsland besitter slike våpen. Poenget med å besitte slike våpen er å avskrekke. Fremskrittspartiet er derfor imot en politikk hvor NATO-landene ensidig bygger ned sine kapasiteter. Det vil kunne redusere avskrekkingen og skape større usikkerhet knyttet til evnen, og hindre angrep på NATOs medlemsland.
Fremskrittspartiet støtter den linjen som NATO har når det gjelder atomvåpen, og mener det er viktig at det ikke blir etterlatt et inntrykk i organisasjonen om at Norge er i ferd med å stille spørsmål om alliansens politikk på dette området.
Ingen kan være uenig i en ambisjon om å eliminere alle atomvåpen, men la oss være ærlige – det er fullstendig urealistisk, og dersom man setter seg urealistiske mål, er risikoen for å mislykkes stor. Interpellanten viser til konferanser avholdt hvor målet har vært en verden fri for atomvåpen. Det har man ikke lyktes med. Det er svært usikkert om konferanser er avgjørende i en slik sammenheng. Jeg deler imidlertid interpellantens ønske om at man i større grad bør evne å kartlegge de potensielle humanitære konsekvensene ved eventuell bruk av atomvåpen. Det i seg selv vil kunne være avskrekkende. Her kan konferanser ha en effekt.
For å være ærlig: Intet demokratisk land vil noen gang være det første til å bruke atomvåpen. «First use», uansett doktrine, vil ikke finne sted. Men det betyr ikke at slike våpen aldri vil kunne bli brukt. Det finnes svært ustabile land som besitter atomvåpen, og som har gjort avskyelige handlinger tidligere. Disse landene skal vite at dersom man velger å bruke slike våpen mot et av NATOs 28 medlemsland, risikerer man alt.
Arbeid med mål om å begrense tilgangen til atomvåpen er ikke bortkastet, men innfallsvinkelen bør da være ikke-spredning og analyser av konsekvensene eventuell bruk av atomvåpen vil kunne få. Det i seg selv er avskrekkende.
Fremskrittspartiet registrerer at interpellanten har et glødende engasjement for nedrustningskonferanser. Slike konferanser kan sikkert bidra til etableringen av nyttige kontakter på tvers av landegrensene. Dette er et fornuftig formål som Fremskrittspartiet støtter.
Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.
Knut Arild Hareide (KrF) [11:31:25]: Eg vil òg starte med å takke interpellanten Marit Nybakk for ein veldig viktig interpellasjon, som eg synest kjem med nokre tydelege avklaringar. Derfor vil eg gi ein stor takk til utanriksministeren for den tydelegheita han viser, og for at det no ikkje er nokon tvil om nettopp Noregs ståstad.
Me deler alle visjonen om ei atomvåpenfri verd. Det er me samstemde om i norsk politikk. Det bryt heller ikkje med vårt NATO-medlemsskap eller den dialogen me kan ha med NATO-allierte. Så kan me vere ueinige om korleis me skal kome dit. Det kan det vere ulike meiningar om. Men det som er viktig, er at me ikkje stengjer for nokon moglegheiter for å få til betringar.
Så vil eg òg seie at den norske posisjonen er i seg sjølv viktig. Det har betydeleg innverknad både på korleis andre statar ser på dette, og korleis det eg vil kalle det globale sivilsamfunnet, ser på dette. Derfor er det viktig med den avklaringa som utanriksministeren har kome med i dag, der han ikkje sår tvil om Noregs ståstad og posisjon. Det vil eg takke han for.
Det humanitære initiativet som starta i Oslo i mars 2013, har gitt ein ny dynamikk i den internasjonale dialogen. Det har involvert majoriteten av nasjonane i verda og ikkje berre P5-nasjonane USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina, som tradisjonelt har debattert dette.
Det er tre ting som eg særleg vil vektleggje, som vil vere viktige for Kristeleg Folkeparti framover. Det første er at det må vere eit uttalt mål for regjeringa at den nye dynamikken skal føre til konkrete resultat. Her la eg merke til dei formuleringane som utanriksministeren brukte. Han brukte uttrykk som «starte forhandlinger», rett nok på eit seinare tidspunkt, men det viser tydeleg at regjeringa her ønskjer konkrete resultat.
For det andre bør regjeringa gi tydeleg uttrykk for at ein er utolmodig når det gjeld mangelen på ein reell prosess, og at dei manglande resultata dei tidlegare prosessane har ført med seg, er urovekkjande. Eg opplever òg at det er i tråd med det utanriksminister Brende gjorde greie for.
Det tredje er at regjeringa framleis vil bidra aktivt til den humanitære prosessen, inkludert førebuingane til – og under – konferansen i Wien i desember. Her brukte utanriksministeren uttrykk som at det var ein aktiv prosess og ein god dialog med Austerrike, og det er eg veldig glad for.
Så vil eg òg understreke det som utanriksministeren sa om at dette initiativet er viktig, men det er viktig at me unngår at nye land får kjernefysiske våpen, atomvåpen. Det er særleg viktig.
Eg vil òg kommentere representanten Tybring-Gjeddes innlegg, for det er klart at den tenkinga kunne me brukt på 1980-talet, og sagt: Kva forventningar hadde me til nedrustingsavtalar på 1980-talet? På slutten av 1970-talet kunne det òg vore eventyrforteljingar, men så viste det seg at dei eventyrforteljingane blei ein realitet. Det blei ei betydeleg nedrusting som verken Russland eller USA trudde på eit tidlegare tidspunkt. Det er den same visjonen som me bør dele no i dag – at me ønskjer ei atomvåpenfri verd. Me ser ikkje heilt korleis det kan skje no, men det me no ser, er at det har kome eit nytt initiativ som har gitt ein ny dynamikk.
Eg er veldig glad for at regjeringa så tydeleg har uttrykt at dei vil følgje opp det initiativet som blei starta i mars 2013 her i Oslo.
Jenny Følling (Sp) [11:36:07]: Først vil eg få takke interpellanten for å halde varm vår tids aller største og mest alvorlege humanitære utfordringar.
Av reint humanistiske grunnar bør regjeringane i alle land ha som målsetjing å arbeide for ei verd utan atomvåpen og utan trusselen om total utsletting av menneskeslekta. Senterpartiet vil ha eit internasjonalt forbod mot atomvåpen. Oppfølginga av tilsynskonferansen for Ikkje-spreiingsavtalen, som blir gjennomført kvart femte år, er svært viktig.
Den raud-grøne regjeringa bekrefta at dei ville
«arbeide for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen gjennom forpliktende avtaler som omfatter alle land».
Dei bekrefta vidare:
«Vi vil mobilisere for redusere atomvåpnenes rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon mot atomvåpen.»
På tilsynskonferansen i 2010 omfatta Ikkjespreiingsavtalen i alt 189 land. Nord-Korea var medlem, men trekte seg frå avtalen i 2003. Konferansen vedtok eit handlingsprogram for dei neste fem åra, som la opp til konkrete tiltak for å nå måla om å avskaffe atomvåpen, styrkje ikkje-spreiingsarbeidet og skape vilkår for alle lands rett til fredeleg bruk av atomteknologi. Det er difor god grunn til å ha forventingar til møtet neste år.
Ikkjespreiingsavtalen byggjer på ein skjør balanse mellom kryssande omsyn i desse spørsmåla som politisk heng nøye saman. Einigheita om slutterklæring og eit handlingsprogram for Ikkjespreiingsavtalen var difor svært viktig etter at tilsynskonferansen i 2005 enda i ein fiasko. Konferansen i 2010 var derimot eit oppmuntrande uttrykk for at verdssamfunnet, med FN som ramme, kunne samarbeide og oppnå einigheit i spørsmål som er viktige for vår felles sikkerheit og framtid. I tillegg til einigheita om handlingsprogramma var det særleg positivt at ein oppnådde einigheit om konkrete tiltak for å gjennomføre målsetjinga om ei sone fri for masseøydeleggingsvåpen i Midtausten.
Senterpartiet meiner at tillitsbyggjande tiltak krev meir av Noreg enn berre å få effekt ut av tilsynskonferansen for ikkje-spreiing. Senterpartiet ønskjer difor at regjeringa skal setje fokus på arbeidet for ei global konvensjonell nedrusting. Omforminga av det globale militære industrielle komplekset føreset at alle operative, taktiske og strategiske atomvåpen blir destruerte. Dette stør opp under FNs tryggingsråds mål om global nulltoleranse for atomvåpen.
Som eit strategisk grep for å få nasjonar som ikkje har atomvåpen, med på den utfordrande vegen fram til eit verdssamfunn utan atomvåpen, meiner Senterpartiet at Ikkjespreiingsavtalen må utvidast til å omfatte ei forpliktande traktatfesta utfasing av atomvåpen hos land som har slike. Også land som ikkje har atomvåpen, må bli med og slik bidra til å leggje ytterlegare press på atomvåpenmaktene. Det er berre gjennom ein slik avtale at det internasjonale samfunnet kan ha håp om å få til ein internasjonal konsensus om ei atomvåpenfri framtid.
Eg vil takke utanriksministeren for eit tydeleg svar, men håpar at han kan vere endå litt meir konkret på kva verkemiddel ein vil nytte i arbeidet for å nå målet om å eliminere alle atomvåpen, slik ein samrøystes utanrikskomité har fastslått i si innstilling. I denne saka er det viktig å vere utolmodig.
Sveinung Rotevatn (V) [11:41:00]: Nedrusting og på sikt fjerning av kjernefysiske våpen er avgjerande viktig for tryggleiken til menneskeslekta. Tida har for lengst gått frå kald-krig-tankegangen om gjensidig forsikra tilinkjesgjering, og dei humanitære konsekvensane av bruken av kjernefysiske våpen er potensielt så enorme at vi knapt har eit vokabular som kan skildre resultatet.
Ikkje minst i lys av terrortrusselen er det viktig å jobbe for full nedrusting av atomvåpen. Sjølv om sannsynlegheita for at dagens atommakter tek i bruk slike våpen mot kvarandre, er lita, heldigvis, er sannsynlegheita atskillig større og meir skremmande dersom slike våpen fell i hendene på internasjonale terroristorganisasjonar eller ustabile statar.
Noreg har dei siste åra gått i front for det viktige humanitære initiativet, som etter mi og mange andre si meining bør leie fram til eit internasjonalt forbod mot kjernefysiske våpen, etter modell av dei vellykka forbodsprosessane mot landminer og mot klasevåpen.
Signal som underteikna og andre fekk i løpet av vinteren, gjorde oss noko urolege for at Noreg ikkje lenger stod i ei slik pådrivarrolle. Signala etter NPT Preparatory Committee i New York var at den norske delegasjonen overfor andre land gav uttrykk for at Noreg ikkje ønskjer eit forbod mot atomvåpen på det noverande tidspunktet, at vi meiner ansvaret for å vidareføre det humanitære initiativet ligg hos andre statar, og at vi ikkje ville ønskje Østerrike velkommen som arrangør av ein ny konferanse, dersom dette vart starten på ein forbodsprosess.
I Stortinget den 7. mai spurde eg europaministeren om dei signala var uttrykk for Noreg si offisielle haldning. Eg fekk dessverre ikkje noko veldig godt svar.
I dag opplever eg heldigvis at signala frå regjeringa, frå utanriksministeren, er langt klarare og langt tydelegare. Utanriksminister Brende signaliserer at vi framleis vil vere ein pådrivar i det humanitære initiativet, og at vi vil bidra aktivt i Østerrike. Det er gledeleg.
Men når det kjem til sjølve forbodsspørsmålet, registrerer eg at utanriksministeren seier at det ikkje er politisk grunnlag for eit forbod no, men viktigare: at det forhåpentlegvis vil bli eit slikt grunnlag i framtida. Då er det sjølvsagt å håpe og forvente at regjeringa vil bidra aktivt i ei pådrivarrolle for at eit slikt politisk grunnlag skal kome.
Det er dessverre ikkje nok å jobbe for ein visjon om ei atomvåpenfri verd; ein må jobbe for at det faktisk skal bli ei atomvåpenfri verd. Då treng ein å vere tydeleg på at dette bør gjerast gjennom eit nytt folkerettsleg instrument, eit forbod. Stadig fleire land snakkar no om dette, ikkje minst på grunn av det viktige handlingsrommet som det humanitære initiativet har skapt.
Alt i alt opplever eg likevel at signala utanriksministeren kjem med i dag, er at det ikkje har funne stad noko linjeskifte frå den førre regjeringa, og at norsk politikk blir vidareført. Det er betryggande, det er bra.
Utanriksministeren, til liks med europaministeren, viser gjentekne gonger til våre NATO-forpliktingar, underforstått at det kan vere krevjande å gå i front for eit atomvåpenforbod så lenge militæralliansen vi heldigvis er ein del av, har doktrinar om bruk av atomvåpen. Dette er viktige punkt å rydde opp i, for det er ikkje nødvendigvis slik at vårt NATO-medlemskap i seg sjølv hindrar oss som nasjon i å jobbe for eit atomvåpenforbod.
I artikkelen «A Ban on Nuclear Weapons: What’s in it for NATO?», som nettopp vart publisert av International Law and Policy Institute, blir denne typen argument diskutert og grundig tilbakevist. Sjølv om NATO sitt strategiske konsept gjer at NATO også er ein kjernefysisk allianse så lenge slike våpen eksisterer, er det neppe noko folkerettsleg hinder for at det enkelte medlemslandet kan vere med på ein avtale om eit internasjonalt forbod. Allereie i dag er det store forskjellar mellom NATO-land når det gjeld juridiske og praktiske forhold rundt atomvåpen. Noreg tillèt f.eks. ikkje utplassering av slike våpen på sitt territorium.
Venstre meiner det er viktig at Noreg framleis går i front for den humanitære prosessen, som etter kvart bør leie fram til eit internasjonalt forbod mot kjernefysiske våpen. Vi ser ingen grunn til å fire på nedrustingsambisjonane og opplever heldigvis at regjeringa deler den oppfatninga, og vi forventar at utanriksministeren følgjer opp dei signala han får frå Stortinget i dag.
Bård Vegar Solhjell (SV) [11:46:17]: Eg har, som mange andre, besøkt Hiroshima i Japan, og ein dreg ikkje urørt derfrå, korkje frå møte med dei som endå lever, som opplevde atomangrepet og fekk kroppen sin brent, eller frå område der stort sett alt som var, i ein omkrins på fleire kilometer, vart utsletta. Men kanskje det sterkaste inntrykket var den framtidsfrykta angrepet skapte. Noko av det som pregar nesten alle samfunn, same kor ein er, er at ein gler seg over at eit nytt barn vert født. Men etter eit atomvåpenangrep veit ein at det er uro og frykt knytt til at eit nytt barn kjem til verda – for kva skadar inneber det?
Det finst tre masseøydeleggingsvåpen, to av dei er regulerte gjennom eit internasjonalt forbod gjennom ein konvensjon, berre atomvåpen er ikkje det. Desto meir gledeleg er det at heile det norske stortinget – og mange internasjonalt – deler visjonen om ei verd fri for atomvåpen. Men ein visjon må ha ein politikk, elles er det jo berre ein floskel. Dei siste åra er det riktig, som utanriksministeren sa, at det har vore fastlåste forhandlingar i dei konvensjonelle prosessane om å kome vidare med nedrusting. Det mest interessante som har skjedd, etter mitt syn, dei siste åra, er nettopp den prosessen som interpellanten fortenestfullt tek opp i dag, nemleg det humanitære sporet. Målet der må heilt openbert vere at vi får ein konvensjon om eit forbod mot atomvåpen, som vi har for ei rekkje andre våpentypar. Etter mitt syn har andre prosessar nettopp vist at det er meiningsfylt å arbeide for ein slik konvensjon. Lat meg bruke noko tid på det.
For biologiske og kjemiske våpen var det slik at forboda og konvensjonane kom før den faktiske avskaffinga av våpenet – som vi veit finst det endå der ute. Det var nettopp slik at dei var reiskap for å sørgje for at det vart færre våpen.
Dersom vi går til andre prosessar, som når det gjeld landminer, eller no sist klasevåpen, viser nettopp dei at sjølv om ein ikkje får alle land med frå starten, er det å få med mange land ein måte å skape ein normgjevande effekt på som påverkar heile verda. Klasevåpen er nettopp eit eksempel på at det kan ta ganske kort tid å skape eit momentum og ein brei internasjonal prosess, men nokon må gå føre og leie og drive det fram og tole kritikken ein liten periode om at det er urealistisk og neppe kjem til å skje.
Eg er glad for at utanriksministeren no klargjorde det som mange andre har sagt om at Noreg vil fortsetje å vere ein leiar i det humanitære sporet, at vi vil leggje stor vekt på det på den neste konferansen, og at vi jobbar aktivt med det – slik som vi har gjort over fleire år – og at han understreka vidareføringa av den raud-grøne regjeringas linje.
Så seier han òg at det ikkje er realistisk med forhandlingar om ein konvensjon om forbod no, fordi det ikkje er grunnlag for det. Det er eg isolert sett einig i. Det kjem ikkje til å skje i morgon, det er ikkje grunnlag for det i morgon. Men det vil i det heile berre skje i framtida dersom nokon har som eit uttrykt mål å skape grunnlag for det. Det hadde den førre regjeringa. Eg skal lese opp kva utanriksminister Gahr Støre svarte på eit skriftleg spørsmål sendt den 30. september 2011:
«Samtidig er det viktig å fortsette å legge det politiske grunnlaget for et fremtidig forbud. Den humanitære tilnærmingen er én viktig del av dette».
Eg tek det om igjen, så ingen er i tvil:
«Samtidig er det viktig å fortsette å legge det politiske grunnlaget for et fremtidig forbud. Den humanitære tilnærmingen er én viktig del av dette».
Så det eg er oppteken av, er ikkje at vi skal spreie illusjonar om at dette kjem til å vere rett rundt hjørnet, men at vi skal fortsetje den politikken som den førre regjeringa hadde, at det humanitære sporet er ein del av ein prosess for å leggje grunnlaget for ein konvensjon. Det vil eg be utanriksministeren aktivt avklare tydeleg her frå talarstolen, at regjeringa vidarefører det den førre regjeringa hadde som linje, og at dette er målet med å ha ei leiarrolle. For det er slik at skal du leie, må du nødvendigvis leie mot noko, og ei verd utan atomvåpen må ha ei lov som forbyr atomvåpen. Det er det verkeleg verdt å leie Noreg mot.
Torstein Tvedt Solberg (A) [11:51:44]: Mitt første møte med debatten om atomvåpen og nedrustning er et klart minne fra barndommen: en helt spesiell hjemmeheklet gryteklut med det påsydde budskapet «nei til atomvåpen». Om dette var et politisk budskap plassert i kjøkkenskuffen med overlegg av mine foreldre, vites ikke, men budskapet må ha festnet seg. For noen år etterpå – rettere sagt i 1995, da jeg var ti år gammel – sendte jeg mitt første brev til en politiker. Brevet var adressert til «herr president» Jacques Chirac med klar beskjed om å stanse de franske prøvesprengningene av kjernevåpen. Jeg husker enda hvor sjokkert jeg var over nyhetssendingene der en voksen mann i fullt alvor påsto at å prøvesprenge en atombombe ikke utgjorde noen trussel mot menneskene eller naturen der. Da er det kanskje heller ikke så overraskende at det bildet som møter en når en kommer inn i min leilighet i Stavanger, er en innrammet plakat av Rolf Grovens «Atomgutten».
Mitt poeng med å fortelle disse historiene er å understreke at kampen for en verden fri for atomvåpen ikke er en kamp som kun tilhører aktivistene på 1970- eller 1980-tallet, men også min generasjon. Det er for lett å la nedrustningskampen illustreres med svart-hvitt-bilder fra demonstrasjonstog der alle har slengbukser, runde briller og langt hår. Kampen er like aktuell i dag som da – dessverre.
Selv om en ikke har kommet i mål, har en tatt viktige skritt i riktig retning, og jeg er stolt over det arbeidet den rød-grønne regjeringa har gjort på dette området. Mye er sagt om dette til nå i debatten, men jeg har merket meg spesielt noe tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre har sagt:
«langt viktigere enn nøyaktig hvordan dette juridiske instrumentet skal være, er prosessen fremover: hvordan vi kan mobilisere sterkt nok, politisk, til å overvinne motstanden vi vet vil komme».
Derfor er jeg glad for interpellasjonen til Marit Nybakk i dag. For den nye blå-blå regjeringa måtte mobiliseres av Stortinget til et sterkere og tydeligere arbeid med ikkespredning og nedrustning. Det har denne debatten i dag vist. Det hadde festnet seg et inntrykk av at den nye regjeringa var på vei mot et linjeskifte i denne saken, at Norge med ny regjering hadde mindre ambisjoner i det humanitære initiativet. Jeg var derfor veldig spent på hva utenriksministeren i dag ville si, og har merket meg at han er tydeligere i sine svar. Neste skritt er å vise dette i handling. Kun da vil usikkerheten om Norges linje legges helt vekk.
Dagens debatt i Stortinget var altså nødvendig, og det bør ikke være tvil om hva oppfordringen fra Stortinget til Brende er. Men kanskje viktigst: Stortinget skal og må fortsette å følge nøye med i denne saken.
Enn så lenge blir «Atomgutten» hengende i min leilighet. Jeg håper en dag å kunne ta bildet ned i en feiring av at målet om en atomfri verden er nådd.
Sylvi Graham (H) [11:54:50]: Aller først fra meg også en stor takk til interpellanten Marit Nybakk og utenriksminister Børge Brende – for initiativet og for de ordene som er sagt så langt. For mitt vedkommende vil jeg si at både Børge Brende, selvfølgelig, og Øyvind Halleraker på en god måte har fremført Høyres standpunkt i saken. Dette er en svært alvorlig debatt med et veldig viktig tema, som også ligger meg personlig veldig på hjertet. Derfor deltar jeg allikevel.
For mange år siden, da jeg var ordfører i Oppegård, underskrev jeg en kampanje for en atomvåpenfri verden på vegne av Mayors for Peace. Da jeg første gang var i FN som stortingsrepresentant, traff jeg igjen min egen signatur. Jeg så den ikke, men den lå der i en svær haug av hvite ark med signaturer i en glassmonter. Jeg visste at den lå der, og jeg likte tanken på at den lå der.
Dette er et grusomt alvorlig tema, og vi deler selvfølgelig visjonen om en atomvåpenfri verden. Visjonen om bruk av atomvåpen er nesten umulig å tenke seg. Det finnes ikke et vokabular, ble det sagt her fra talerstolen nettopp, og det er vel omtrent slik det er. Derfor må vi fremme kunnskapen om de humanitære konsekvensene, for de er så store.
Når verden utsettes for katastrofer i dag – vi har sett det ved tsunamier, vi har sett det ved jordskjelvkatastrofer – kjører hele verden inn hele apparatet med hjelp og mulig bistand for å bøte på skadene og hjelpe dem det gjelder. Ingen kan løpe til etter en katastrofe av den dimensjonen vi nå snakker om. Ingen har muligheter. Konsekvensene er ikke der, og vi har ikke botemidlene.
Det er en akutt fare at land som ikke har atomvåpen, kan få det, eller at atomvåpen kan komme på feil hender. Det finnes en ironisk sang som jeg var veldig opptatt av da jeg var ung, og jeg vet ikke om det er parlamentarisk korrekt å synge, men jeg prøver:
«First we got the bomb, and that was good,
‘Cause we love peace and motherhood.
Then Russia got the bomb, but that’s okey,
‘Cause the balance of power’s maintained that way.
Who’s next?»
Det sang Tom Lehrer for mange år siden, og så ramset han på en god måte opp land etter land som kanskje kunne komme til å skaffe seg atombomben. I dag behøver vi kanskje ikke så mye å ramse opp land som å ramse opp terrorister som kanskje kan være «next».
Vi har vårt medlemskap i NATO og medlemsforpliktelsene som tilhører. Det står vi ved. Interpellanten tok opp spørsmålet om forpliktelse mot førstebruk. NATO har gitt garantier for ikke å bruke overfor land som ikke har, men atomvåpen må bort. Det må jobbes videre, uten tvil, for det at konsekvensene er så enorme, er nettopp et incitament til å jobbe videre.
Den 20. mars i år ble det i IPU-forsamlingen for parlamentarikere i Genève vedtatt i konsensus en resolusjon som understreker den nøkkelrollen som parlamentene og vi parlamentarikere har i nettopp å adressere de farene og konsekvensene bruk av atomvåpen gir, og det behovet som er til stede for å følge opp alle politiske spor som er mulige for å oppnå visjonen som vi alle deler om en atomvåpenfri verden. IPU-forsamlingen utfordret der alle parlamentarikere til å oppfordre sine regjeringer til å fremme målet om en atomvåpenfri verden i alle mulige – som de sa – «appropriate international forums and treaty bodies» og til slutt til å gjøre alle mulige skritt for å få dette til.
Både interpellanten Marit Nybakk og vår egen utenriksminister Børge Brende har begge tatt et skritt på veien i det arbeidet i dag, og det vil jeg takke dem for. Utenriksministeren har også bekreftet at det vil han gjøre videre. Norge vil jobbe mot en felles visjon om en atomvåpenfri verden.
Presidenten: Presidenten har ikke funnet noe forbud i forretningsordenen mot å tonesette sine innlegg, så det går bra.
Trine Skei Grande (V) [12:00:00]: Det blir ikke lett å komme etter fru Graham her nå. Hvis jeg hadde kunnet synge, er det vel AC/DCs Highway to Hell som passer best når man snakker om atomvåpen. Men jeg skal ikke prøve meg på det – jeg lover det!
Jeg vil også takke for interpellasjonen, og jeg må si at jeg er oppriktig glad for utenriksministerens svar i dag. Det var viktig for oss i Venstre.
Sjøl om jeg er betraktelig eldre enn siste taler fra Arbeiderpartiet, har jeg også lyst til å begynne med min barndom, for jeg er et barn av 1980-tallet. Barn på 1980-tallet var oppriktig redd atomvåpen. Noe av det som jeg tror ligger i ryggmargen til oss 40-åringer i dag, er at atomvåpen var en av de tingene vi var mest redd for, og at atomkrig skulle skje.
Vi vokste opp i en verden der det var mange gitte sannheter som i dag ikke fins, f.eks. at verden var delt i øst og vest med en mur, og den kan ingen gjøre noe med. Hvis man hadde spolet tilbake til Trine 9 år, tror jeg at det var to ting jeg var villig til å bruke hele livet mitt på, og det var å få bort atomvåpnene og å få Gro Harlem Brundtland til ikke å bygge den demninga i Alta. Det var nok hoveddrivkreftene for meg til å bli politiker.
Derfor var det egentlig innlegget om alt det urealistiske som trigget meg til å tegne meg her. Da jeg var liten, var det å tenke seg at Muren skulle falle, og at Europa igjen skulle begynne å bli en enhet, urealistisk. Det å tro at vi ikke lenger skulle ha en uforutsigbar kommunistleder som satt og styrte hele Øst-Europa, og som også satt og styrte atomknappen, var urealistisk. Kanskje er det det som gjør utenrikspolitikk så utrolig spennende, at veldig mange gitte sannheter, veldig mange eksperters analyser, veldig mange sannheter om at sånn kommer det alltid til å være, plutselig ikke er sant likevel.
Jeg vet ikke om mange av dere har sett Urix’ serie når de intervjuer ved skifte av korrespondenter. Nesten alle korrespondentene har opplevd at noe veldig uforutsett har skjedd i løpet sin fireårsperiode – enten at land har åpnet seg, eller at land har lukket seg – helt uforutsett, som ingen ekspert kunne ha trodd ville skje, men likevel har det skjedd.
Jeg har forventninger til at regjeringa er aktiv også i forhold til dette, sjøl om de er partier med representanter i salen som mener at det er urealistisk. Jeg har forventninger til regjeringa som en drivkraft, som klarer å se hvilke klare signaler også stortingssalen gir her i dag om å støtte det humanitære initiativet og også se på hvor viktig det er å være drivkraft i disse omstillingene. Jeg er veldig glad for signalene, og jeg håper at vi ser det igjen i handlinger, og at vi hører det igjen i norske delegasjoner på internasjonale møter.
Sveinung Rotevatn gikk igjennom Venstres posisjoner på en veldig god måte. Dette er mulig å gjøre innenfor NATOs ramme og med det humanitære initiativet som drivkraft.
Jeg tror at hvis du spoler 150 år tilbake, var det sikkert noen stortingsrepresentanter som snakket om at Norge skulle bli et likestilt samfunn, og at kvinner skulle få stemmerett. Jeg tror mange syntes at det var litt urealistisk. Jeg tror at hvis du spoler 150 år tilbake i denne salen, ville den fattigdommen man kunne se bare ved å kikke ut av vinduene her, være noe som man trodde var umulig å fjerne, og drømmen om å skape et likestilt samfunn med mye mindre fattigdom og med mye større likhet var litt urealistisk. Da Johannes Steen la fram sin svære utdanningsreform som skulle sørge for at alle mennesker i dette samfunnet skulle få lik utdanning, tror jeg kanskje mange her syntes at det var litt urealistisk. Men vi gjorde det.
Marit Nybakk (A) [12:04:51]: Takk for en viktig debatt, takk for en konstruktiv debatt og en debatt som tar oss framover.
Så har jeg bare lyst til å følge opp Trine Skei Grande. Noen av oss husker veldig godt 9. november 1989. Det var en helt alminnelig dag for de aller fleste, unntatt i Berlin, for der hamret de første østtyskerne seg gjennom Muren. Det umulige var blitt mulig – det var nettopp det representanten Skei Grande nå sa. I dag kan vi knapt huske at det var to Tyskland. Hvis man spør dagens 20-åringer om Muren, vil de tro at vi snakker om muren i Palestina. Så fort går det i politikken, selv om det er veldig kort tid i historien.
Den debatten vi nå har hatt, viser at det er et svært bredt flertall som støtter arbeidet fram mot en atomvåpenfri verden basert på humanitærretten og med et folkerettslig instrument. Det er tilnærmet enighet om å videreføre arbeidet med å sette søkelys på de humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen. Jeg tror det var representanten Rotevatn som sa at det finnes knapt noe vokabular.
Jeg er veldig glad for at Norge aktivt vil delta i forberedelsene til konferansen i Wien. Jeg er glad for at utenriksministeren har vært så tydelig på akkurat det, og at han også er så tydelig på å videreføre det initiativet som Norge tok i mars 2013 og følge videre det humanitære sporet, og at det ikke er noe linjeskifte i politikken når det gjelder arbeidet med nedrustning, ikke-spredning og fullstendig eliminering av atomvåpen.
Jeg har en veldig dårlig stemme i dag – det er en forkjølelse som ikke gir seg – så jeg skal ikke synge. Jeg syntes bare det var veldig trivelig å høre på Sylvi Graham. Men jeg skal, også på grunn av det Bård Vegar Solhjell sa, bare lese bitte lite grann fra en beretning fra Hiroshima fra august 1945, om ødeleggelse av en skole:
Av 300 elever overlevde 17 de første minuttene – luften var sot, aske, støv, alt var et skremmende mørke. Fra atomskyen kommer ufattelige drønn. Grusom lukt og smak sprer seg, glassbiter flyr med en kraft som tar liv – der noen ennå er i live. Bygninger hadde fordampet til småbiter. I grunnen under var jord og røtter brent. Mennesker som ikke var døde, slepte seg mot vannkilder.
Hvor mange, mange, mange, mange ganger større dagens atomvåpen er enn Hiroshima-bomben, vet vi kanskje ikke.
Utenriksminister Børge Brende [12:08:22]: Jeg vil også takke for det jeg opplever som en god debatt. Visjonen om en verden fri for kjernevåpen er universell. Det er bred enighet om at Norge skal jobbe videre med og være en aktiv pådriver for å få frem de dramatiske humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen. Gjennom en diskusjon langs de linjene, samtidig som vi jobber intenst med å hindre spredning av atomvåpen – til Nord-Korea, til Iran – vil man over tid kunne legge et viktig politisk grunnlag for å gå fra en visjon til en situasjon hvor vi kan se en verden uten atomvåpen.
Vi som vokste opp under den kalde krigen, som representanten Skei Grande var inne på, minnes fortsatt de regelmessige øvelsene på skolen og bomberommet i kjelleren og vissheten om at atomvåpen fantes. Men det er fortsatt 17 000 atomvåpen igjen i verden, og det er en reell fare for at nye aktører også kan få tilgang på disse.
Norge skal jobbe aktivt for å få frem de humanitære konsekvensene, men samtidig må vi være klar over at det er flere årsaker til at det globale nedrustningsarbeidet har vært preget av stagnasjon. Her er det ingen enkle løsninger. Og denne regjeringen er på linje med den forrige regjeringen i spørsmål som angår både NATO-tilknytning, alliansesolidaritet og nedrustning. Man må ha det politiske grunnlaget på plass før man bør foreslå et mulig forbud – på det punktet er jeg enig med min forgjenger, bare for å understreke det – men det er flere elementer her, og det nå å ha full konsentrasjon om de humanitære konsekvensene og ikke-spredning er viktig.
Så må jeg minne om det som er NATOs strategi, og som er slått fast av Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg – det var flere som tok opp noen sitater her – og det er at det har vært en del av NATOs strategi helt siden NATO ble etablert, at NATO må ha kjernevåpen så lenge det finnes kjernevåpen i verden. Men jeg mener dette ikke står i noen motsetning til det arbeidet vi nå driver med å få frem de humanitære konsekvensene. Visjonen er klar: Atomvåpen skal avskaffes. Og Norge skal fortsette det arbeidet vi har drevet siden Oslo-konferansen, og tidligere enn det.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.