Presidenten: Presidenten vil da foreslå at taletiden fordeles slik:

Først får interpellanten og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 10 minutter, etterfulgt av et nytt innlegg på inntil 3 minutter hver. Deretter åpnes det for inntil 15 talere med en taletid på inntil 5 minutter hver. Til slutt gis interpellanten og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Presidenten vil videre vise til interpellasjonstekstene som står på dagsorden nr. 40, og vil også fravike vanlig praksis ved at presidenten ikke vil lese opp de to interpellasjonene.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:03:26]: Menneskerettane skal gjelde overalt og til alle tider, òg under dei olympiske leikane i Sotsji.

«Any form of discrimination with regard to a country or a person on grounds of race, religion, politics, gender or otherwise is incompatible with belonging to the Olympic Movement.»

Dette står i det olympiske charterets «Fundamental Principles», og det står på forsida av denne T-skjorta, som LLH har laga i forkant av OL i Sotsji.

I ei verd der brot på menneskerettane mange stader dessverre er regelen snarare enn unntaket, er IOCs prinsipp ei utfordring. Det gjeld i samband med dei olympiske leikane. Men utfordringa og forholdet mellom menneskerettar og idrett vert òg viktig i arrangement som f.eks. fotball-VM, som i 2018 skal arrangerast i Russland og i 2022 i Qatar, og eg kunne leggje til sjakk-VM og andre idrettsarrangement.

Eg gler meg som eit barn til OL i Sotsji. Eg elskar idrett, fordi det er ein herlig kombinasjon av leik og konkurranse, men eg er òg klar over at det i vår verd er eit sterkt element av politikk i store idrettsarrangement. Historia viser at det er politikk på godt og vondt. På sitt beste kan idretten bidra til frigjering og forsoning, slik idrettsboikotten og opphevinga av den har gjort i Sør-Afrika. Andre gonger har idretten vorte forsøkt utnytta av autoritære regime, noko Berlin-OL vel er det fremste eksemplet på.

For eit stort idrettsarrangement som eit vinter-OL må derfor politiske myndigheiter tenkje over korleis dei opptrer. I samband med OL i Sotsji er det absolutt nødvendig.

Dei siste åra har det skjedd ei alvorleg negativ utvikling når det gjeld menneskerettar og demokrati i vårt naboland Russland. Makt vert sentralisert, samtidig som sivilsamfunn og uavhengig presse vert svekte. Det er vedteke ei rekkje lover som svekkjer demokratiet:

• Endring i lova om forsamlingar, ei endring som avgrensar folks moglegheit til å vere politisk aktive.

• Lov om avgrensing av Internett, som gir myndigheitene vide fullmakter til å stengje nettsider.

• Gjeninnføring av ei lov om ærekrenking, som kriminaliserer legitim kritikk av regjeringa eller offentlege tenestemenn.

• Innskjerping av straffelovføresegnene om religionsfridom som kan straffe handlingar som har til hensikt å fornærme truandes religiøse kjensler, med ei strafferamme på opptil tre års fengsel.

• Lov om utanlandske agentar, som pålegg frivillige organisasjonar som får økonomiske bidrag frå utanlandske givarar, å registrere seg som «utanlandske agentar».

• Innføring av ei antipropagandalov. Denne lova inneber at ein kan verte bøtelagd for det som vert kalla propaganda for utradisjonelle seksuelle relasjonar. Lova vil ytterlegare forverre situasjonen for LHBT-personar i Russland, ei gruppe av menneske som allereie i dag er utsett.

Amnesty International, Helsingforskomiteen og ei rekkje andre viktige menneskerettsaktørar er med rette sterkt kritiske til utviklinga i Russland dei siste åra. Det er òg ei rekkje enkeltsaker som viser at dette ikkje berre er lover, men praksis. Arrestasjonar av alt frå journalistar til kjende forretningsmenn, arrestasjonar og trakassering av journalistar og aktivistar, saka med rockegruppa Pussy Riot, heilt ned til ei rekkje bekymringsfulle drap, f.eks. på journalister, er eksempel på ei svekking av demokrati og rettsstat i vårt naboland, og at dei ikkje lever opp til den standarden som vert kravd av ein fullt utvikla demokratisk rettsstat. Det føyer seg dessverre òg inn i ei utvikling der makta i aukande grad vert sentralisert rundt éin person.

Russland er ei stormakt. Land i deira interessesfære lyttar til og lærer av Russland. Den kraftige forverringa av menneskerettsforholda dei siste åra kan derfor ha verknader langt ut over landets eigne grenser. Vi må derfor bruke alle moglegheiter til å ta opp forholda med russiske myndigheiter. OL i Sotsji er ei god og riktig anledning til å gjere det. I dei dagane idrettsfesten varer, vil manges blikk rettast mot Russland. Det vil òg verte lagt merke til kva representantar frå andre land gjer når dei er på besøk.

Vladimir Putin vil vise fram glansbiletet Russland. Det er inga overrasking. Russland bruker ifølge media over 300 mrd. kr på eit OL-arrangement ikkje berre fordi dei er over gjennomsnittleg interesserte i vinteridrett. OL er politikk. Det betyr at norsk kultur-, utanriks- eller statsminister på tribunen er ei politisk handling, akkurat som fråvær av norske myndigheiter er ei politisk handling.

Eg meiner likevel at kontakt og samtale er ein nødvendig del av det å påverke andre. Ein oppnår sjeldan noko med ikkje å vere til stades. Stille aksept er ikkje alternativet, men aktivt å ta stilling. Etter mi oppfatning bør Noreg – punkt 1 – møte opp, men seie tydeleg frå om våre synspunkt på menneskerettar og demokrati i landet. Vi bør ha møte om det, og vi bør vise det tydeleg. Eg vil leggje til at å ta det opp i møte betyr ikkje at det er litt sånn «by the way» på slutten av møtet, men å setje det høgt opp på lista over spørsmål ein tek opp. Det er det som viser at det betyr noko for oss i møta.

Det andre er at eg meiner at regjeringa klart må uttrykkje offentleg at norske utøvarar sin ytringsfridom er den same under OL i Sotsji som elles. Vi må stille oss bak at utøvarar som ønskjer det, ytrar seg, og at dei tek i bruk ytringsfridomen sin til å kritisere forhold dersom dei ønskjer det, òg under OL. Ein del statsleiarar har valt ikkje å reise til Sotsji. Eg trur det er best at Noreg er representert politisk, men berre om vi gjer noko for menneskerettane og demokratiet når vi er der.

I framtida kan dette verte ein vanleg debatt. Trass i det som står i det olympiske charteret, vil våre idrettsutøvarar konkurrere om medaljar i land der det skjer alvorlege brot på menneskerettane. Det er ikkje ein ønskjeleg eller farbar veg å hindre det. Idrett høyrer til menneske i alle land. Men vi må forhindre at idretten vert brukt til å dekkje over eller legitimere undertrykking. Meir eller mindre autoritære leiarar kan kome til å bruke slike arrangement for å styrkje eigen stilling. Det er ingen tent med, aller minst dei som bruker mange år av livet sitt for å kunne delta. Vi skulder idretten at idretten ikkje vert ein propagandareiskap.

Eg meiner Noreg og norsk idrett bør diskutere korleis vi kan bidra til ei utvikling der fundamentale rettar står meir i sentrum, og der idrettsarrangement ikkje vert brukte til å svekkje dei. Eg meiner ikkje at vi politikarar skal diktere det, sjølvsagt ikkje, men eg meiner at vi kan engasjere idretten, og alle som er opptekne av og driv med idrett – eg er ein av dei – til ein dugnad for å setje menneskerettar høgare på lista over omsyn.

Det må begynne med ein open diskusjon, og lat meg peike på nokre element som må med i den. Punkt ein: Kva kriterium skal ein ha for tildeling av arrangement som internasjonale organ i idretten tildeler? Og kva kriterium skal ein ha for oppfølging av land som er tildelte arrangement? Ein rapport Helsingforskomiteen har laga, tyder bl.a. på at oppfølginga frå IOC av krava dei stilte til Sotsji-OL, ikkje har vore tett nok. Her kan det vere grunn for kritikk. Dette er prestisjefylte og viktige avgjerder, og det ligg makt og moglegheit for påverknad bak dei.

Punkt to: Korleis sikrar ein utøvarane sine rettar under OL og andre arrangement, og at dei ikkje vert pressa til å vere ekstra forsiktige i forbindelse med store arrangement? Ein har ikkje noko krav på å ytre seg, men det er ein rett ein skal ha, òg under eit stort idrettsarrangement.

Punkt tre: Korleis sikrar ein demokratisering og auka openheit i dei organa som tildeler og følgjer opp store idrettsarrangement? Det er eit problem med manglande legitimitet rundt avgjerder og manglande innsikt i korleis dei har gått føre seg.

Punkt fire: Kva bør norsk idrett gjere? Korleis bør idretten søkje å påverke gjennom sine representantar? Og korleis bør dei tilpasse seg andre omsyn, som norsk utanrikspolitikk, i sin aktivitet?

Eg stiller spørsmål fordi heller ikkje eg har fasitsvara. Men etter at dei siste medaljane er delte ut i Sotsji, og etter at Noreg forhåpentlegvis har hatt ein rik medaljevinter, bør vi ta den debatten – og han kan starte no, med dei innlegga som kjem etter mitt. Takk for meg!

Presidenten: Mens utenriksminister Børge Brende er på vei opp til talerstolen, vil presidenten kort kommentere representanten Solhjells T-skjorte, som jeg synes er en fin rekvisitt, hvis budskap jeg gjerne slutter meg til, men jeg ser snarere på den som en rekvisitt enn som en del av et naturlig antrekk på talerstolen.

Utenriksminister Børge Brende [10:13:56]: Menneskerettighetene er selve byggesteinene i et demokratisk samfunn. Grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet sikrer menneskeverd for den enkelte og er en forutsetning for deltakelse i folkestyret. Menneskerettighetene gir forutsigbarhet og vern mot maktmisbruk.

Menneskerettighetene er universelle. De omfatter alle, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning og hvor i verden man bor.

200-årsjubileet for Grunnloven gir oss en påminnelse om hva ideen om universelle og ukrenkelige rettigheter har betydd for utviklingen av Norge. Derfor har kampen for menneskerettigheter en sentral plass i Regjeringens politikk, ikke minst i utenriks- og utviklingspolitikken.

Jeg er bekymret for innstramningene i det russiske lovverket den siste tiden. Det dreier seg om lovendringer som i sum og praksis setter ytringsfrihet og forsamlingsfrihet under press, og som vanskeliggjør arbeidsvilkårene for det sivile samfunn. Blant de lovvedtakene vi har merket oss – og disse ble også nevnt av representanten Solhjell – er skjerping av loven om demonstrasjoner og offentlige forsamlinger, en lov om svartelisting av nettsider, gjeninnføring av strafferettslig ansvar for ærekrenkelse, skjerpet lov om spionasje og landsforræderi og en ny lov om krenking av religiøse følelser. Disse lovene har ulike formål. Men hver av dem setter også skranker for menneskers ytringer, og jeg frykter at de til sammen svekker ytringsfrihetens kår i Russland.

Fra norsk side har vi vært opptatt av sivilsamfunnets arbeidsvilkår og mulighetene for samarbeid mellom frivillige organisasjoner i Norge og Russland. Vi er bekymret for lovgivning som pålegger organisasjoner som driver politisk arbeid og mottar støtte fra utlandet, å registrere seg som «fremmede agenter». Dette er fremmed for oss. De opplever at dette er stigmatiserende, og at det undergraver deres legitimitet og rett og slett hemmer deres arbeid.

Også lov om ekstremisme har vært brukt som grunnlag for inspeksjoner av frivillige organisasjoner.

Det samlede bildet er at det blir vanskeligere å være aktivist, minoritet eller samfunnsengasjert borger i Russland. Beskyttelsen av slike grupper og personer svekkes.

Negative holdninger til homofile er utbredt i Russland. Vi er bekymret for at lovforbudet mot propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner overfor mindreårige, den såkalte propagandaloven, setter en allerede utsatt gruppe i en mer presset situasjon. Ifølge russiske menneskerettighetsforsvarere har loven bidratt til økt homofobi og økt antall voldelige angrep mot homofile.

Russiske myndigheter har ansvar for å sikre at menneskerettighetene ivaretas for alle sine innbyggere, også homofile og seksuelle minoriteter. Jeg mener derfor det er viktig at vi tar opp denne tematikken som en del av den bredere menneskerettighetsdialogen med Russland.

Regjeringen jobber helhetlig og systematisk for å fremme menneskerettighetene. Vi tar opp menneskerettighetene i bilaterale samtaler med Russland. Vi jobber sammen med andre land i internasjonale organisasjoner, og vi samarbeider også med sivilt samfunn i Norge og i Russland.

Menneskerettigheter er en fast del av vår brede og aktive dialog med Russland – under den forrige regjering og under denne regjering.

Norges samarbeid med Russland dekker et bredt spekter av saker. På mange områder har vi felles interesser, bl.a. i nordområdene. Et godt samarbeid gir uttelling for begge parter. Det er nettopp dette brede samarbeidet som gir en god plattform for å drøfte også vanskelige spørsmål. Og én ting er å drøfte, en annen ting er å få gjennomslag og bli lyttet til. Selv tok jeg opp situasjonen for russiske frivillige organisasjoner og seksuelle minoriteter i min samtale med utenriksminister Lavrov og lederen i Dumaens utenrikskomité i januar. Det var gode og åpne samtaler om disse spørsmålene.

Vi forventer at Russland oppfyller sine forpliktelser i relevante FN-konvensjoner og gjennom sitt medlemskap i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, og i Europarådet. Vi tar opp denne forventningen og vår bekymring for utviklingen i Russland i internasjonale organer, som OSSE, FNs menneskerettighetsråd og Europarådet. Vi samarbeider også tett med likesinnede land i disse organene.

Vi har et aktivt samarbeid med menneskerettighetsorganisasjoner, både i Norge og i Russland. Organisasjonenes erfaringer og synspunkter er viktige for oss. Selv møtte jeg flere menneskerettighetsorganisasjoner da jeg var i Moskva i januar. Samtalene gjorde sterkt inntrykk på meg og ga et tydelig inntrykk av at disse organisasjonene føler seg under press. Våre utenriksstasjoner i Russland har jevnlig kontakt med menneskerettighetsforkjempere og frivillige organisasjoner. Dette er en viktig del av disse ambassadenes og konsulatenes arbeid.

Samarbeidet mellom russiske og norske organisasjoner er viktig for å styrke det sivile samfunn i Russland. Regjeringen bidrar med betydelige midler til dette formålet. I år gir vi rundt 145 mill. kr til prosjektsamarbeid med Russland. En svært stor del av disse midlene går til å støtte det sivile samfunn, hvorav 40 mill. kr går direkte til menneskerettighets- og demokratifremmende arbeid.

OL i Sotsji har, som også representanten var inne på, skapt mye internasjonal oppmerksomhet rundt menneskerettighetssituasjonen i Russland.

Norge vil ha en stor tropp av idrettsutøvere i vinter-OL. Tradisjonen tro vil statsministeren og andre regjeringsrepresentanter være til stede i perioder. Vi skal delta fullt og helt og støtte opp om våre idrettsutøvere – også under Paralympics.

Ved eventuelle politiske møter i Sotsji vil vi selvsagt ta opp menneskerettighetssituasjonen, slik vi også tar opp andre viktige spørsmål i vårt brede samarbeid med Russland. Vi har dialog med menneskerettighetsorganisasjoner i Norge og Russland, herunder LHBT-organisasjoner, hvor vi diskuterer åpent og bredt hvordan vi best fremmer norsk syn i menneskerettighetsspørsmål. Statsministeren og kulturministeren skal ha møte med disse organisasjonene i morgen ettermiddag.

Mange organisasjoner sier til oss at det er særlig viktig at vi også følger med på situasjonen etter OL. Det er jeg enig i.

Vi vil fortsette å ta opp menneskerettighetssituasjonen i Russland og uttrykke vår bekymring. Vi vil være tydelige på at vi forventer at Russland ivaretar sine internasjonale forpliktelser. Og vi vil minne om statens ansvar for beskyttelse av alle minoritetsgrupper, også seksuelle minoriteter.

Statsråd Thorhild Widvey [10:22:35]: I likhet med representanten Solhjell er jeg bekymret over menneskerettighetssituasjonen i Russland. De innstramninger vi har sett i lovverket den senere tid, skaper økt press mot menneskerettighetsaktivister, frivillige organisasjoner og minoriteter.

Loven om forbud mot propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner overfor mindreårige skaper særlig press på seksuelle minoriteter i Russland.

Som kulturminister er jeg bekymret for situasjonen for det sivile samfunnet og det frivillige organisasjonslivet som følge av NGO-loven. Jeg er også opptatt av forholdene for kritiske journalister og aktivister.

Onsdag vil derfor statsministeren og jeg – som også utenriksministeren understreket – få anledning til å møte flere organisasjoner for å diskutere situasjonen og høre deres erfaringer i etterkant av de nye lovenes ikrafttredelse. Organisasjoner som LLH, Bellona, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom sitter alle på viktig erfaringsgrunnlag som vi håper å få innsikt i. Sammen med Helsingforskomiteen og Menneskerettighetshuset kommer de på møtet for å diskutere situasjonen.

Norge er en konsekvent forsvarer av menneskerettighetene. På dette området prioriterer vi en aktiv bilateral dialog for å fremme en positiv utvikling.

Samtidig som vi tar opp problemene bilateralt, arbeider Norge også aktivt gjennom internasjonale fora som f.eks. OSSE, FNs menneskerettighetsråd og Europarådet. Vi samarbeider også med andre land om å fokusere på disse viktige spørsmålene.

Utenriksministeren har nettopp redegjort for det brede og omfattende arbeidet som blir gjennomført både på myndighetsnivå og ikke minst på organisasjonsnivå når det gjelder å fremme menneskerettigheter og styrke sivilsamfunnet i Russland.

Representanten Solhjell tar opp idrettens ansvar når det gjelder å fremme menneskerettigheter, antidiskriminering og like rettigheter. Han framhever antidiskrimineringsbestemmelsene i IOCs olympiske charter og etterlyser en debatt i idretten om hvordan disse skal prege tildeling og gjennomføring av framtidige OL.

Det er viktig at idretten, både i Norge og internasjonalt, er basert på grunnleggende verdier som demokrati og likeverd på tvers av kjønn, etnisitet, livssyn og seksuell orientering. Jeg er enig i at idrettsorganisasjonene bør diskutere hvordan verdiene skal prege idrettsaktiviteten, og hvordan idretten kan bidra til en positiv samfunnsutvikling på disse områdene. Diskusjonen må skje, og skjer også i dag, i idrettens egne fora – godt hjulpet av samfunnet de er en del av.

Selv om man gjerne kan diskutere om det bør stilles noen grunnleggende krav til land som skal arrangere OL, er det likevel ikke sikkert at det å utelukke land fra å arrangere OL vil være et effektivt virkemiddel for å kunne skape en mer positiv utvikling i menneskerettighetssituasjonen.

Det sies ofte at OL blir brukt som utstillingsvindu for arrangørlandet. Det kan nok være riktig. Samtidig fungerer også arrangørstatusen som en lyskaster på kritikkverdige samfunnsforhold.

Jeg tror det er sunt at dette lyset sveiper over land som har utfordringer knyttet til bl.a. menneskerettigheter, slik at man får de kritikkverdige forholdene opp i dagen. Det gjør bl.a. at vi får slike debatter som vi har her i dag.

Den russiske loven om forbud mot propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner overfor mindreårige ville trolig ikke fått samme internasjonale oppmerksomhet hvis det ikke var for at Russland skal arrangere vinter-OL i Sotsji.

Det viktige er at vi ikke glemmer disse spørsmålene når OL og Paralympics i Sotsji er over og oppmerksomheten ikke lenger er like sterk. Fra norsk side vil vi videreføre vårt sterke engasjement på dette området uavhengig av olympiske leker.

Jeg tror på dialog istedenfor boikott og mener vår tilstedeværelse i Sotsji bidrar til å holde linjene åpne for videre kommunikasjon om vanskelige temaer – som jeg også forstår at representanten Solhjell understreker.

Men la meg komme tilbake til idrettens viktige arbeid på dette området.

Godt verdiarbeid er en forutsetning for å skape en inkluderende og åpen idrett for alle. Norges idrettsforbund har valgt å ta en aktiv rolle i den offentlige debatten om ulike verditemaer for å sørge for at idrettens felles verdier skal være kjent i samfunnet.

Idrettsglede for alle og rett til ikke å bli diskriminert på grunn av seksuell orientering er en del av norsk idretts verdigrunnlag. For å ivareta dette målet arbeider Norges idrettsforbund for å forebygge og bekjempe homohets og homofobi i organisert idrett. Jeg har lagt merke til at i perioden 2007–2009 drev Norges idrettsforbund prosjektet «Med idretten mot homohets». I dag viderefører Idrettsforbundet dette arbeidet gjennom sin ordinære virksomhet. De har bl.a. prioritert å inkludere temaet i idrettens trenerutdanning.

Flere homofile og lesbiske toppidrettsutøvere i Norge fungerer i dag som gode forbilder for unge utøvere og bidrar til å skape toleranse og økt forståelse i idretten og i samfunnet for øvrig.

For norsk idrett er det en styrke at de har jobbet med disse problemstillingene i flere år. Idrettsforbund har fått mange positive tilbakemeldinger på det arbeidet de har gjort. Jeg vet også at Idrettsforbundet deler sine erfaringer med andre nasjonale idrettsorganisasjoner og med internasjonale idrettsorganisasjoner når de møter disse i ulike fora.

Både ved tidligere olympiske leker og nå i forkant av Sotsji har Idrettsforbundets linje vært å legge til rette for at utøverne skal kunne uttrykke seg fritt, ta del i diskusjoner og kunne påpeke overgrep mot menneskers rettigheter.

Jeg har også merket meg at både norske og utenlandske idrettsutøvere de siste månedene har engasjert seg sterkt i menneskerettighetssituasjonen i Russland.

Samtidig er Norges idrettsforbund tydelige på at det under OL finnes noen regler som utøverne må forholde seg til. Regelverket sier bl.a. at man ikke skal benytte de olympiske leker som en arena for politisk eller religiøs propaganda.

Her er det viktig for oss alle å huske på at utøvernes jobb i OL i første rekke er å være utøvere. Vi skal ikke forvente at utøverne i disse dagene skal ha ansvaret for å drive politisk påvirkningsarbeid. Det er vi som myndigheter som har ansvaret for å utøve politisk påvirkning overfor andre lands myndigheter.

Det betyr ikke at norske utøvere skal sensureres i intervjusammenheng. Jeg har lagt merke til at IOC-president Thomas Bach selv har uttalt at utøverne fritt kan komme med protester og politiske utsagn i forbindelse med pressekonferansene under OL.

Fra norske myndigheters side vil vi videreføre vårt sterke engasjement på menneskerettighetsområdet uavhengig av olympiske leker. Jeg er samtidig glad for at vi har en idrettsbevegelse i Norge som tar sitt verdigrunnlag på alvor. Jeg håper også at norsk idrett viderefører sitt viktige verdiarbeid både nasjonalt og ikke minst i de aktuelle internasjonale fora de deltar i.

Idretten har absolutt en mulighet til å bidra til en positiv samfunnsutvikling på disse områdene. Så må det være vår oppgave som politikere å sørge for at det er mulig å fokusere på situasjonen når det gjelder menneskerettighetene, også under lekene i Sotsji, og ta det opp i de fora det er mulig å ta det opp i, og ved egnet anledning kunne bringe også det fram for våre politiske kollegaer.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:31:35]: Eg tek til meg kommentaren om T-skjorta mi, og skal eg vere heilt ærleg, var eg ikkje totalt uførebudd på det heller. Eg lovar å ikkje gjere det til ein vane, men eg synest han fortente å verte vist fram frå Stortingets talarstol.

Eg synest utanriksministeren heldt ein svært god gjennomgang av menneskeretts- og demokratisituasjonen i Russland; at den var nyansert, men òg – som eg så klart sjølv er einig i – dessverre svært urovekkjande og negativ dei siste åra. Både eg og han kunne òg heilt sikkert ha lagt til at vi kan protestere så mykje vi vil, men det er ikkje sånn at det automatisk vert forbetra berre Noreg seier frå i møta. Men over tid trur eg at dei fleste land trass alt vert påverka av kva andre land seier til dei, særleg viss det vert gjort av mange – og over tid.

Når det gjeld Sotsji meir spesifikt, er det godt å høyre at Noreg vil ta opp menneskerettsspørsmål i alle samanhengar der det er aktuelt. Men eg vil kort gjere den merknad at eg sjølv har erfart i slike samanhengar at «ta opp» kan bety veldig mange ting. Ein erfaren diplomat frå eit stort land sa til meg ein gong at viss ein vil påverke nokon med noko viktig, må det vere punkt 1 eller 2 på lista di i møtet. Eg har sjølv mange gongar opplevd andre representantar frå andre land som på slutten av møta seier «and by the way», og så les dei opp noko som dei har fått på eit papir. Eg tek det for gjeve at for utanriksministeren betyr «tar opp» òg her «å gjere viktig».

Eg skulle òg gjerne ha utfordra han på: Vil ein òg eksternt under OL i Sotsji frå norske myndigheiter framføre den nødvendige kritikken og gje uttrykk for ting som kan verte sett av menneske i Russland?

Eg er også glad for den veldig tydelege bodskapen frå kulturministeren om ytringsfridomen til utøvarane. Det synest eg var svært positivt og sjølvsagt heilt høveleg at ho gjorde, og eg synest ho gjorde det på ein klar og god måte. Eg trur vi er einige om at hovudvegvalet er dialog, ikkje boikott. Men eg sakna kanskje at ho gjekk litt lenger inn i debatten bak det. Eg trur jo ikkje, som eg sa i innlegget mitt, at å late vere å tildele OL til nasjonar er ein farbar veg. Men eg trur det ligg betydelege moglegheiter for innverknad på førehand for ei slik tildeling, for dette er svært viktige spørsmål for dei landa som ønskjer eit OL. Eg trur det ligg endå meir kraft til å påverke i perioden frå tildeling til gjennomføring, der ein kan setje opp kriterium og standardar og faktisk påverke gjennom gjennomføringa av det. Det synest eg kanskje ho skulle ta noko meir tak i i den neste kommentaren sin.

Ho gjekk òg utanom eitt spørsmål som eg tok opp, og det var spørsmålet om demokrati og openheit i dei internasjonale organa, det vere seg FIFA eller IOC. Så eg kunne tenkje meg å avslutte med eit spørsmål: Er kulturministeren fornøgd med den graden av openheit og demokrati som vi har i Den internasjonale olympiske komité i dag – er det eit tema ho kunne tenkje seg å setje meir på dagsordenen?

Utenriksminister Børge Brende [10:35:07]: Jeg kan slutte meg til det som ligger bak representanten Solhjells engasjement her, nemlig engasjementet for universelle menneskerettigheter – at de også skal gjelde i våre naboland, og at vi skal bruke alle anledninger vi har til å ta opp det også med russiske myndigheter når vi møter dem.

Det jeg sa i mitt innlegg, og som jeg gjerne gjentar, er at vi er bekymret over innstramningene i russisk lovverk den siste tiden. Det dreier seg om lovendringer som i sum og praksis setter ytrings- og forsamlingsfrihet under press, og som vanskeliggjør arbeidsvilkårene for det sivile samfunnet. Det er det omfanget i sum og i praksis vi nå også legger vekt på, og som vi har tatt opp i de samtalene.

Dette er nå også brakt inn for ulike domstoler. Blant annet har flere russiske NGO-ere anket domstolenes krav om å la seg registrere som utenlandske agenter, og det er også slik at det faktisk foreligger en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstol som har slått fast at Russland har brutt LHBT-aktivisters rett til forsamlings- og organisasjonsfrihet samt vern mot diskriminering. Norge tillegger denne dommen vekt og har tatt den til etterretning.

Jeg synes også vi raskt skal bli enige om at det faktum at det nå arrangeres OL i Sotsji og Russland, faktisk har gitt en stor internasjonal oppmerksomhet rundt det sivile samfunns situasjon, og også seksuelle minoriteters situasjon. Det er til ettertanke. Men jeg synes også det selvsagt da påhviler oss et ansvar for å ta opp dette på en slik måte at det blir lyttet til, og at det forhåpentligvis fører til endringer i fremtiden når det gjelder metodikken og politikken.

Så har vi dette som representanten Solhjell er inne på, om hvordan man skal ta det opp – om det skal være nr. 1 på agendaen eller nr. 2. Jeg har full tillit til at vår statsminister – hvis hun får en anledning til å diskutere disse spørsmålene med russiske politikere – vil gjøre det på en slik måte at de lytter til en konstruktiv samarbeidspartner, som de oppfatter Norge som. Dette handler ikke først og fremst om å ta det opp på agendaen som nr. 1 eller nr. 2, men rett og slett om at de lytter til vårt sterke engasjement, og at vi virkelig mener dette. Hvilken rekkefølge jeg tok det opp i med utenriksminister Lavrov, er faktisk revnende likegyldig. Men hvis han lyttet til hva jeg sa og følte mitt engasjement, og han oppfatter Norge som en konstruktiv partner, kan det kanskje ha en preventiv virkning. Og det er det dette dreier seg om.

Statsråd Thorhild Widvey [10:38:33]: Jeg tror det er veldig viktig å understreke at det er bred enighet om at dette er et veldig viktig spørsmål, og jeg er glad for at representanten også har satt dette på dagsordenen. Jeg tror det er viktig forut for disse lekene som nå skal gå i Sotsji, at man blir oppmerksom på at myndighetene i ulike land også fokuserer sterkt på dette, i tillegg til de organisasjonene som jobber med det.

Jeg må også si at jeg er veldig glad for at Idrettsforbundet og norsk idrett i sin helhet også fokuserer veldig sterkt på dette og tar sitt verdigrunnlag på alvor, og at de også har valgt å ha en så aktiv rolle, ikke bare her hjemme i den offentlige debatten om ulike verditemaer, men også ikke minst gjort dem kjent i sine internasjonale fora. Det er først og fremst sånn at det er idretten som må gå på barrikadene og ta disse debattene, også i de internasjonale organisasjonene som de er en del av. Det vet vi også gjøres.

Jeg er også veldig glad for at det er muligheter for oss. Ikke minst gjennom Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016 har vi en unik anledning til å være en meget god ambassadør for hvordan vi mener idrettsleker egentlig bør avvikles, og for hva slags fokus det også bør være med hensyn til de ulike verdisynene. Da er det også veldig godt for norsk idrett å synliggjøre de verdiene som ligger til grunn for idrettsaktiviteten i Norge. Det kan også være en unik anledning for oss, på politisk nivå, til å være med på å rette fokuset mot hva vi synes bør ligge til grunn for vårt verdisyn i arrangementer som arrangeres.

Det er veldig viktig for meg å understreke at Idrettsforbundet – idretten selv – har vært tydelige på at utøverne skal kunne uttrykke seg fritt og ta del i diskusjoner og ikke minst å kunne påpeke disse menneskenes rettigheter og overgrep som måtte skje på dette området. Det er utrolig viktig at man, som også IOC-presidenten har understreket, gis mulighet til fritt å komme med protester i politiske utsagn i forbindelse med pressekonferansene under OL.

Så er det slik, som det er blitt understreket både fra utenriksministeren og fra undertegnede, at vi selvfølgelig vil ta dette opp med våre kontakter på en egnet måte når man får til møter under OL i Sotsji. Og når jeg sier at vi skal ta dette opp på en egnet måte og sette det på dagsordenen, så mener jeg ikke under det såkalte «and by the way» på tampen av et møte, men dette er viktige spørsmål for oss å fokusere på.

Marit Nybakk (A) [10:41:43]: La meg først få takke interpellanten for å ha lagt inn denne interpellasjonen.

Jeg vil gjerne slå fast at Norge har et korrekt og et godt forhold til Russland. Krevende, ja visst, men vi har greid å samarbeide i nordområdene, og jeg vil også vise til at vårt samarbeid gjennom veldig mange år også resulterte i delelinjeavtalen, en avtale som forbløffet resten av verden. Vi møter russere i flere regionale samarbeidsorganer – Arktisk råd, Østersjørådet, Barentssamarbeidet – og la meg legge til at dette skjer ikke bare på regjeringsnivå; det skjer ikke minst på parlamentarikernivå, noe jeg sterkt vil understreke, og vi samarbeider i nordområdene om forvaltning av fiskeressurser og sårbare områder i Arktis. Disse kontaktpunktene gir oss også muligheter til å ta opp – og drøfte – saker og temaer som vi finner problematiske, og det gjør vi, og det skal vi gjøre. Jeg har også merket meg det utenriksministeren sier om det. Vi tar opp menneskerettigheter, vi tar opp organisasjonsfrihet, innstramming av friheter som vi trodde var vunnet på 1990-tallet.

Utviklingen i president Putins tredje presidentperiode har på flere områder bidratt til å undergrave grunnleggende menneskerettigheter: Nye lover som begrenser rett til ytringsfrihet, er vedtatt. Menneskerettighetsforkjempere, journalister og advokater er utsatt for forfølgelse og overgrep. Lovfestet rett til å benytte pressesensur og til å svarteliste og blokkere nettsteder dersom publisert materiell anses som såkalt ekstremistisk eller på annen måte er skadelig for folkehelsen, moral eller sikkerhet – som det sies – er blant virkemidlene.

Et helt spesielt og alvorlig utviklingstrekk, som også interpellanten viser til, er økt diskriminering på grunn av rase, etnisitet, kjønn, religion, politikk og særlig seksuell legning, og det siste er virkelig det mest alvorlige. Innføringen av den såkalte antipropagandaloven som ble vedtatt av statsdumaen i juni 2013, som flere har vist til her, åpner f.eks. for strenge bøter for folk som fremmer såkalt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold» foran barn. Dette innebærer at det ikke lenger er lov med positiv omtale av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Overgrepene mot homofile har økt det siste året. Forbudet har dessuten sterk støtte fra den russisk-ortodokse kirke, med patriarken av Moskva i spissen, som står fast på en uttalelse om at homoekteskap betyr at «mennesker velger veien til undergangen». Kanskje er den russiske kirken selve opphavet til det som skjer på dette feltet, og vi kjenner til samarbeidet mellom den russiske kirken og myndighetene.

Den norske statsministeren har bekreftet at hun vil reise til Sotsji, i tråd med det som har vært vanlig. La meg legge til at Arbeiderpartiet støtter dette, fordi OL først og fremst er et idrettsarrangement, og det må være hovedfokuset både for utøvere og tilskuere.

Den internasjonale olympiske komité skal ha fått garantier for at de nye homolovene ikke skal gjelde deltakere og tilreisende til Sotsji-OL. Men hvordan vil norske myndigheter forholde seg dersom mennesker likevel utsettes for trakassering, for hetsing, for diskriminering – og da snakker jeg først og fremst om LHBT-personer, men det kan også være andre – vil man da ta til motmæle?

Jeg er veldig glad for de utsagnene som nå er kommet fra både statsråden og utenriksministeren om at man i samtaler – enten det er statsministeren eller kulturministeren – vil ta opp menneskerettighetssituasjonen med sine russiske kolleger i Sotsji. Jeg er glad for at utenriksministeren gjorde det såpass klart. Det er jo også ganske vanlig at når man har samtaler på et litt uformelt plan, så går det an å ta opp slike saker.

La meg legge til at andre arenaer likevel er viktigere. OL i Sotsji løser ikke Russlands menneskerettighetssituasjon, men OL og forberedelsene til OL har skapt en debatt som blir viktig framover. Når saken diskuteres, og meninger brytes, så tar vi som regel flere skritt framover. Også idrettsarrangementer kan bidra til holdningsendringer.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [10:47:04]: Jeg tror samtlige deler bekymringen for de innstramminger av rettigheter vi ser i nabolandet vårt, Russland: Lover og lovendringer fører til innskrenkinger for ulike grupper, særlig sårbare minoritetsgrupper. Det er større vilkårlighet, og enkelte opplever forfølgelse fra myndighetenes side, og det er et urovekkende mønster etter at Putin ble president igjen.

Aktuelt i dagens debatt er ytringsfrihet og diskriminering av homofile. Det har jo også i de ukene som har gått, blitt tatt til orde for en boikott – at politiske ledere skulle la være å reise og holde seg hjemme, og at utøvere og idrettsledere skulle bruke idrettsarenaen til propaganda og støtteytringer. Aller først er det fint å høre at heller ikke SV ønsker noe sånt, for ingen land, ingen utøvere eller noen politikere rundt omkring, ønsker det. Amnesty og andre organisasjoner har jo tvert imot tatt til orde for at vi skal gjøre oss hørt, at vi skal bruke de olympiske leker og Paraolympics i Sotsji og den oppmerksomheten det får, som en plattform for å gjøre våre meninger hørt.

Dette har også idretten selv sørget for, for med unntak av medaljeseremoniene og de offisielle pressekonferansene står norske utøvere helt fritt til å ytre seg og si akkurat hva de vil. Grunnen til at noen arenaer under OL skal være fri for politiske ytringer, er jo at idretten forener oss mennesker og nasjoner i sitt vesen; det er den gode sportsånden vi ønsker å ivareta og bevare, slik at skisporet ikke blir en debattarena. Jeg synes at norsk idrett har lagt seg på en riktig linje: Utøvere og ledere oppfordres til å forholde seg til IOCs regelverk, men har selvfølgelig full ytringsfrihet, slik de også har hatt tidligere – sist under OL i Beijing.

Norsk idrett er ikke styrt av kulturministeren, selv om det kan virke som at SV og Solhjell kanskje ønsker seg det iblant, men idretten jobber selv aktivt med disse spørsmålene. Jeg er ganske trygg på at norsk idrett ivaretar dette på en god måte.

I stedet for at utenriksministeren og kulturministeren skal blande seg inn på idrettens arenaer, og at SV mener at kulturministeren «må gjøre noe» for å sikre ytringsfriheten for norske utøvere, er det ganske tydelig at idretten er seg sitt ansvar bevisst.

Kulturministeren og andre representanter tar jo opp – som vi hører her i dag – menneskerettighetsspørsmål i alle fora der det er naturlig. Statsministeren bekreftet det senest i dag tidlig, kulturministeren og utenriksministeren bekrefter det her inne nå. Det er altså ingen tvil om at dette er høyt oppe på agendaen, og det er bra! For det som skjer i Russland, bør absolutt påtales. Selv Putin har måttet gå sjeldent langt i å forsikre at rettigheter skal ivaretas, noe som neppe hadde skjedd om det ikke hadde vært et felles press og en veldig stor internasjonal oppmerksomhet rundt de olympiske leker og Paralympics i Sotsji.

Det er viktig at vi bruker denne anledningen til å si fra gjennom etablerte kanaler, og det er nok også litt enklere når man er til stede enn når man blir hjemme. Vi må stille spørsmålet: Ønsker vi at utøverne skal stå på pallen og skule på hverandre fordi idretten politiseres? Vi ønsker selvfølgelig ikke det.

Det er viktig at vi jobber for at de olympiske leker og Paralympics blir det det egentlig skal være, også i Russland: en arena hvor vi forsøker å forene mennesker og nasjoner en kort stund på tvers av forskjeller og uenigheter. Vi ønsker oss de olympiske leker – ikke de politiske leker.

Per Sandberg (FrP) [10:50:55]: Jeg må også få lov til å takke interpellanten. Jeg tror vi i alle sammenhenger og hver eneste dag bør diskutere brudd på menneskerettighetene – ikke bare når det gjelder Russland, men også i en rekke andre sammenhenger. I dag får vi bekreftet – fra statsministeren, utenriksministeren og kulturministeren – at det skjer i dag, og jeg er sikker på at de følger det sporet som også den forrige regjeringen fulgte på dette feltet, nemlig at vi i alle fora diskuterer og tar opp dette spørsmålet, enten det er gjennom utenriksstasjonene våre, OSSE, Europarådet, frivillige organisasjoner, eller på parlamentarikernivå, som Marit Nybakk helt riktig var inne på, og som jeg tror kanskje blir viktigere og viktigere Når vi ser framover, tror jeg det kanskje blir viktigere og viktigere at vi får den typen arenaer og bruker dem i mye større grad.

Alle de lovendringene som det refereres til fra interpellanten, kjenner jeg ikke detaljene i, men alt det som det blir referert til her, er meget bekymringsfullt. Det er en utvikling som går i negativ retning. Det er det ingen tvil om. Men hvordan Norge i ulike fora skal løfte dette spørsmålet utover det man allerede gjør, balansert og på en måte som ikke bidrar til at det kanskje kan gjøre situasjonen verre for enkelte mennesker og grupper i enkelte regioner og enkelte land, er jeg litt usikker på.

Hvorvidt idrettsarrangementer direkte skal kunne brukes som verktøy, er jeg rimelig usikker på, for en politisering av idretten eller en boikott eller utelukkelse av enkelte land med bakgrunn i brudd på menneskerettighetene når det gjelder arrangementer, tror jeg vil lukke situasjonen i mye større grad og kanskje gjøre situasjonen verre.

Jeg tror på åpenhet, og derfor tror jeg også at OL i Sotsji i smått og stort vil bidra til at situasjonen blir bedre, selv om det er krevende. Her deler jeg også synspunktet til representanten Nybakk når hun sier at bare forberedelsene og debatten som har kommet i forkant av dette OL, gjør at vi tar små skritt i riktig retning.

Når jeg lytter til enkelte idrettsutøvere – ikke bare norske, men også russiske idrettsutøvere – er de klare og tydelige på at de ønsker å bruke ytringsfriheten sin. At man samler så mange idrettsutøvere, som skal leve i fellesskap, men som også skal konkurrere, tror jeg alene og i seg selv gjør at denne typen idrettsarrangementer har et vesentlig bidrag med seg når det gjelder å arbeide imot menneskerettighetsbrudd.

Jeg tror at det som idrettsutøverne indirekte gjør, uten å blande idrett og politikk, er med på å gi en styrke til utviklingen av demokrati og ytringsfrihet.

Jeg tror de innrømmelsene som har kommet fra Putin de seneste ukene, som kanskje er litt krevende når det gjelder de lovendringene som det vises til, er en bekreftelse på at også Russland og Putin ser at debatten som har kommet nå, gjør at man kanskje må tenke i andre baner.

Nå går debatten i forkant av OL i Sotsji, men det er jo en rekke andre idrettsarrangementer også, og jeg ser at denne debatten kommer opp også i disse fora. Jeg tror at vi i mye større grad kan la idretten ta dette ansvaret selv, og det ser vi at den gjør også. Idrettsforbundet, internasjonale idrettsforbund og internasjonale organisasjoner er klinkende klar på dette, og jeg tror at de i mye større grad kan bidra til å sette fokus på dette, uten at vi politiserer idretten i større grad.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [10:55:56]: Demokratiet og menneskerettane representerer grunnleggande verdiar. Dei er verde å kjempa for, både i vårt eige land og internasjonalt. Lat meg difor få takka representanten Solhjell for at han tek opp desse interpellasjonane om demokrati og menneskerettane sine kår i Russland og kva vi frå norsk side kan gjera for å betra resultatet og situasjonen i vår store nabostat i aust.

Eg har òg lyst å takka utanriksministeren og kulturministeren for konstruktive svar, for at arbeidet frå Noreg si side blir følgt opp, og for at det er god dialog òg med organisasjonane som kjempar for menneskerettane i Russland.

Lat meg få understreka vårt utgangspunkt: Eg er heilt einig med interpellanten i at det er grunn til stor uro og bekymring over situasjonen for demokratiet og menneskerettane i Russland. Det er klart dokumentert gjennom mange år, og det er teke opp både i internasjonale fora og av ei rad menneskerettsorganisasjonar.

Sidan hundreårskiftet har det vore tendensar til ei meir autoritær utvikling. Tilhøva har ikkje vore lette for dei som har markert opposisjon og kjempa for menneskerettane. Ei generell utfordring er diskriminering av ulike minoritetsgrupper, enten dei er politiske, religiøse eller dreier seg om seksuell legning. Fleire nye lovar avgrensar sentrale menneskerettar, bl.a. forsamlingsfridomen.

Sivilsamfunnet sitt rom for å vera ei kritisk kraft er òg blitt avgrensa. I tillegg kjem det utfordringar som Russland har hatt med å handtera krav frå område som krev større sjølvstende, slik som Tsjetsjenia. Og når sivile møteplassar blir råka av islamsk terror, skaper det òg eit krav om innsats for tryggleik for alle innbyggjarar.

Russland har framleis ein veg å gå for å utvikla rettsstaten. Det er difor all grunn til at Noreg framleis skal ta opp utviklinga av både menneskerettane og demokratiet i møte med styresmaktene i Russland. Dette er eit område av internasjonal politikk der eg forventar at Noreg vil ta leiarskap både i multilaterale fora og bilateralt.

Eg vil òg understreka at mens vi tek opp dei dagsaktuelle spørsmåla, må vi halda fast på eit langsiktig perspektiv. Det er berre nokre få tiår sidan Russland kasta av seg eit totalitært, kommunistisk system. Mykje positivt har hendt sidan det. Det er eit heilt anna og eit meir ope Russland vi no møter enn den gamle Sovjetunionen på Lenin, Stalin og Bresjnev si tid.

Arbeidet for menneskerettane og demokratiet er eit vedvarande ansvar. Når vi no skal ha eit vinter-OL, trur eg det er viktig å ha klart for seg at det er enda viktigare det vi gjer på lang sikt enn det vi gjer i nokre sportsfylte veker, der verdas fremste utøvarar innanfor vinteridrett skal tevla om medaljane. Det er i eit langsiktig perspektiv at vi kan oppnå resultat.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:59:54]: Først takk til interpellanten for å setje eit viktig tema på dagsordenen.

Menneskerettar og demokrati er viktige tema som båe klart fortener å verte sette høgt på dagsordenen, og som ein må forvente at våre politiske leiarar som er til stades i Sotsji, vil ta opp i sine samtalar med representantar frå det russiske styret. Innstrammingar i lovverket som er gjorde i Russland, set ytringsfridomen til side og utfordrar forsamlingsfridomen. I praksis betyr dette m.a. at ein kan verte arrestert for å snakke positivt om homofili. Forbodet gjeld både russarar og utlendingar. Høgreekstreme grupper har lenge utsett seksuelle minoritetar for tortur, forfølging, juling og drap, medan politiet bokstaveleg tala ser på utan å gripe inn. Ingen kan sitje stille og sjå på at dette skjer, verken i idretten eller blant politiske styresmakter.

Det er bra at statsministeren i morgon møter menneskerettsorganisasjonar. Frå media kan ein sjå at Solberg – gitt at ho får politiske møte – vil ta opp bekymringa frå norsk side, slik ein alltid gjer med russiske styresmakter. Statsministeren og andre ministrar som reiser til Sotsji, bør i framkant av besøket bruke mykje ressursar på å få til politiske møte. Kan utanriksministeren eller kulturministeren seie noko om kva som er gjort med dette så langt? For det er ei forventning om at regjeringa tek opp menneskerettsspørsmål under OL. OL er rett og viktig arena å ta opp desse krevjande spørsmåla. Heile verda sine auge er retta mot Russland, og då må ei regjering nytte kvar einaste moglegheit til å yte påverknad med omsyn til den openbert krevjande situasjonen som er for enkelte grupper i Russland. Regjeringa si deltaking må slik ikkje berre dreie seg om å fremje Oslo sitt kandidatur som søkar til vinter-OL i 2022, men òg rette søkelyset mot grunnleggjande menneskerettar. Eg er glad for at kulturministeren har understreka nett det, at ein òg skal sikre idrettsutøvarane sin ytringsfridom. Det gir moglegheit òg for dei til å understreke det norske verdisynet, det me byggjer vårt demokrati på, og det som ein langt utover Noregs grenser erkjenner som viktige rettar, enten ein er idrettsutøvar, tilhøyrer minoritetsgrupper eller er politikar, for den saks skuld.

IOC-medlem Gerhard Heiberg sa på Aktuelt at det var poenglaust for IOC å drøfte menneskerettar med russiske styresmakter. Det får verte opp til IOC. Det kan ikkje me styre frå denne salen, men eg er veldig glad for den tydelege haldninga som vert gitt til kjenne frå statsrådane som er til stades, om å setje saka høgt på dagsordenen. Og eg støttar det som Marit Nybakk sa: at me òg som parlamentarikarar må ta opp desse spørsmåla, ikkje berre no i forbindelse med OL, men òg i det vidare arbeidet. Det som er bra no, er at saka er komen på dagsordenen på ein særdeles tydeleg måte, og at mange grupper er merksame på problemstillingane, langt utover politikkens rekkjer. Det er ein viktig diskusjon. Det er ein langvarig prosess. Det som skjer no, er starten på ei endring som me må vere aktivt med å understøtte, både under OL og i tida som kjem etterpå.

Trine Skei Grande (V) [11:03:59]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for to viktige interpellasjoner. Sjøl om de blir gjennomført av presidenten på en litt utradisjonell måte, tror jeg dette blir en bra debatt. Jeg vil også takke statsrådene for deres svar, som jeg oppfatter som gode, brede gjennomganger og symbol på et aktivt engasjement også når det gjelder menneskerettigheter. Jeg er også glad for at vi får en ordentlig MR-debatt i Stortinget. Det trenger vi flere av, og vi trenger å gjøre det innenfor både nasjonale og internasjonale tema.

Jeg er glad for at det er såpass bred enighet i denne salen om å stå opp for de rettighetene som vi ser er truet i vårt store naboland: både ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, regler om private agenter og LHBT-rettigheter. Vi i Venstre har god kontakt med vårt søsterparti i Russland, som har tatt opp alle disse aspektene i alle våre møter med dem. Men jeg har lyst til å dra inn to nye aspekter som de også påpeker blir tråkket på ved gjennomføringa av OL i Sotsji. Det ene er de ulike etniske gruppenes rettigheter i Russland. Vi ser nå at de gjennomfører OL i et område av landet der mange har en etnisk tilhørighet som har stått i konflikt med den etnisk russiske gruppa i lang tid. Det å ha respekt for ulike etniske bakgrunner og ikke ønske å eskalere konflikter med et sånt arrangement er òg en viktig del av dette.

Et annet viktig aspekt som vårt søsterparti også har tatt opp, er miljøaspektet ved arrangementet, som synes til dels fraværende. Det er første gang det arrangeres vinter-OL i et subtropisk område, og det er ganske krevende i seg sjøl. Når vi ser hvordan OL-arrangørene har opptrådt i forhold til internasjonale konvensjoner på det området – når det gjelder artsmangfold og andre deler av miljøaspektet – er det noe som har bekymret vårt søsterparti veldig sterkt, f.eks. med tanke på bygginga av OL-arenaen.

Jeg må si at jeg er stolt over at vi har mange norske utøvere som vil bruke sin sjanse til å si hva de mener. Jeg er ikke alltid like stolt over IOC og IOCs opptreden og evne til å presse gjennom menneskerettigheter. Jeg tror at de hadde hatt mye større gjennomslag hvis de hadde ønsket å bruke den makta de har. Jeg mener at dette, sjøl om det bare var Navarsete som tok det med i en bibemerkning, faktisk er et argument når vi i Norge skal drøfte hvorvidt vi skal være vertsnasjon til et OL.

Når vi snakker med vårt søsterparti, sier de at vår politikk er viktig. Det er klart at veldig mange av de reglene som nå opptrer i Russland, som f.eks. regelen knyttet til fremmede agenter, er plukket fra vestlige land og bare satt inn i en annen sammenheng. Den regelen er plukket rett fra amerikansk regelverk. Men begrepene kan bli veldig forskjellige når man oversetter dem fra amerikansk til russisk, og sånn sett får de en annen virkning også. Men når jeg, etter et kort Google-søk, finner ut at det er 118 deltakere fra Norge – våre fremste talsmenn og våre fremste symboler for viktige idretter for Norge – og at det, meg bekjent, bare er én åpen homofil blant disse 118, nemlig Hilde Engeli, snøbrettkjører, så syns jeg kanskje det sier noe om vår idrettspolitikk og hvor lett det er å være homofil ishockeyspiller eller homofil fotballspiller i Norge. Kanskje sier det også noe om den idrettspolitikken vi bør føre, og kanskje hadde det gitt oss enda større gjennomslag i Russland hvis vi hadde hatt flere gode inkluderingsresultater å vise til også i Norge. Det er jo underlig at en liten norsk regjering klarer å spa opp flere homofile representanter enn 118 representanter for norsk vinteridrett.

Rigmor Aasrud (A) [11:08:57]: Det er en viktig debatt som interpellanten har tatt opp her i dag. Takk til Solhjell for at han har gjort det. Jeg synes også at statsrådenes svar har vært gode. Idretten er jo den største organisasjonen vår, og den engasjerer folk i alle aldre og i hver eneste krok av landet. At idretten skal være åpen og inkluderende, angår oss alle. Derfor var det viktig at Norges idrettsforbund tok et nødvendig oppgjør med sin egen organisasjon og sitt eget engasjement mot homohets. Det skjedde i 2006 etter et innslag i Dagsrevyen, der en forsker hevdet at det var to homofobe arenaer igjen i Norge: i idretten og i Kirken. Forskjellen var at i Kirken diskuterte man det, i idretten var det helt stille. Sammen med LLH og Norsk Folkehjelp og med støtte av Barne- og likestillingsdepartementet gjennomførte man et prosjekt som het Med idretten mot homohets.

Prosjektet ble etter hvert avsluttet og er nå en naturlig del av forbundets virksomhet. Men jeg tror det er helt riktig at det fortsatt er mange idrettsutøvere som opplever diskriminering også her i Norge. Det tror jeg det er viktig at vi har med oss når vi skal ut i verden og ta opp disse temaene. Jeg er glad for at Norges idrettsforbund har det høyt på dagsordenen i sitt arbeid, også internasjonalt. Som daværende idrettspresident Tove Paule sa:

«Jeg er spesielt stolt over at vi er blant de idrettsorganisasjonene som er kommet lengst med dette temaet i den internasjonale idrettsfamilien og at vi også har tatt opp temaet både på IOCs konferanse «Sport for All» og på kongress for de europeiske olympiske komiteer.»

Jeg hadde et møte med NIFs ledelse i januar, for jeg antok at dette kom til å bli et tema nå før Sotsji-OL. Da fikk jeg bekreftet at organisasjonen fortsetter sitt arbeid med å spre kunnskap og erfaringer fra eget arbeid mot diskriminering. Resultater og erfaringer er videreformidlet særskilt til andre nasjonale olympiske komiteer, og det er et arbeid som fortsetter. Det norske prosjektet sies å ha vært et nyttig verktøy i debatten om LHBT-rettigheter før Sotsji-OL. Innenfor de rammer og regler som gjelder for OL-gjennomføring, er det mitt syn at NIF har gitt et viktig bidrag for å sikre ytringsfriheten til norske idrettsledere og -utøvere. Men det er også en finstemt balanse for hvilke krav vi kan stille, og forventninger vi kan ha til frivillige organisasjoner når det gjelder å fronte utenrikspolitiske spørsmål.

OL i Sotsji vil ikke løse Russlands menneskerettighetssituasjon. Det at OL i Sotsji både har bidratt og vil bidra til en debatt rundt sånne spørsmål, er likevel hevet over enhver tvil. Der meningsbrytninger skjer, går verden som oftest framover. Det må være lov å håpe at fredelig internasjonalt idrettssamarbeid også kan bidra til gode holdningsendringer.

Som interpellanten har jeg forventninger til at norske myndigheter, den norske regjeringen, følger opp initiativer overfor russiske myndigheter og russisk idrett i de sammenhenger der det er naturlig – også under Sotsji-OL. Det må vi kunne forvente både der og i andre fora der norske og russiske myndigheter møtes.

Arild Grande (A) [11:13:01]: Jeg vil i likhet med flere talere takke interpellanten for å reise et meget viktig spørsmål. Dette er en viktig debatt, og det er bra at parlamentet får anledning til å diskutere viktige menneskerettighetsspørsmål. Det skulle vi ha gjort oftere, og nå har vi en fin anledning til å gjøre det. Jeg synes også det har vært gode svar fra både utenriksministeren og kulturministeren når det gjelder hvordan Norge på et bredt spekter jobber for å løfte menneskerettighetssituasjonen i Russland spesifikt, men også internasjonalt og generelt og bredt. Det er godt å høre, og det gir grunn til å føle stor tillit til at dette arbeidet også blir fulgt opp ved de anledningene som byr seg under et OL.

Når det blir stor debatt i Norge om hvordan vi skal forholde oss til disse spørsmålene, også under et stort idrettsarrangement, er det et stort sunnhetstegn. Det er et tegn på at nordmenn er opptatt av fair play. Dersom utøvere blir hindret, er det uakseptabelt. Det er derfor bra at idretten selv er veldig tydelig på både hvordan dette arbeidet kan gjøres internt i idretten, og hvordan man skal forholde seg dersom det skjer underveis at utøvere blir hindret.

Det er også godt å høre at regjeringen hele tiden jobber for å sette disse spørsmålene på dagsordenen, for de mange bruddene vi ser på fundamentale rettigheter, er utålelige. Hindrene for ytringsfrihet og de mange hindrene vi har sett for journalisters muligheter for å gjøre en god jobb, er totalt uakseptable. Vi har også sett eksempler på norske journalister som har fått begrensninger i sin bevegelsesfrihet og sin mulighet til å drive god journalistikk når de har vært på oppdrag i Russland.

Det er viktig at disse diskusjonene foregår i de rette kanalene. Det blir feil dersom idretten gjøres til et utenrikspolitisk verktøy for Norge. Derfor er det viktig å være ryddig når det gjelder hvordan disse sakene skal håndteres. Det er nødvendig at våre representanter fra myndighetenes side, enten det er parlamentarikere eller representanter fra regjeringen, tar opp slike spørsmål i sine møter og har det høyt på sin dagsorden når de møter representanter for andre lands myndigheter, og særlig russiske myndigheter.

Det er fint at det norske folk både viser hvilken betydning store idrettsarrangementer kan ha for å bedre menneskerettighetssituasjonen, og også har forventninger til idretten om at man skal stå opp for disse rettighetene, og om at man skal stå opp for utøvernes selvsagte mulighet til å delta på arrangementer – til å delta med sine ferdigheter – og også til å uttale seg. Det er et sunnhetstegn når folk er opptatt av disse tingene, og det er jeg glad for å se.

Det er bra at vi i Stortinget får muligheten til å delta i debatten, og at vi på vårt vis kan uttrykke våre forventninger til regjeringens representanter når de deltar på møter i Russland. Jeg synes det har vært gode svar fra regjeringens representanter på hvordan man ønsker å gjøre det. Jeg har behov for å si at vi har en tydelig forventning fra Stortingets side om at dette løftes høyt på dagsordenen. Og så har jeg et spørsmål som kanskje ikke nødvendigvis krever svar i dag, men som det er viktig at man tenker gjennom – fra idrettens side, men også fra regjeringens side: Hvordan håndterer man det hvis det oppstår situasjoner underveis i OL, enten at utøvere blir nektet adgang, at det blir sanksjoner hvis utøvere uttaler seg om disse spørsmålene, eller hvis journalister blir utsatt for press eller blir hindret i sitt arbeid? Hvordan skal man forholde seg til det hvis det skjer underveis i OL? Det er et viktig spørsmål som foreløpig ikke har blitt adressert, som det kanskje er krevende å finne svar på i forkant, men som det er viktig at man, før man reiser, har en klar holdning til, for da er det nødvendig at vi sier klart fra at det i så fall vil være totalt uakseptabelt.

Sverre Myrli (A) [11:17:52]: Jeg skjønner nå at regjeringsmedlemmene er «spadd opp», som var begrepet Trine Skei Grande brukte, og det forklarer kanskje enda mer av Venstres skepsis til å gå inn i regjeringen.

Men det var i grunnen ikke det som var poenget. Menneskerettighetene skal gjelde over alt alltid. I slike spørsmål skal vi aldri vike, vi skal aldri kompromisse. Vi vet at situasjonen i mange land er svært krevende hva gjelder menneskerettigheter og demokrati. Det er greit å heve fanen når det gjelder land som er langt borte fra oss, men mer krevende når det er land i nærheten av oss selv – og til og med våre egne naboland. Det er vanskelig med Russland fordi det er et naboland som vi er nødt til å ha et godt og konstruktivt samarbeid med. Jeg har gjennom arbeidet i interparlamentariske organer i mange år jobbet for at Norge og Europa for øvrig skal ha et konstruktivt samarbeid med Russland. Det å ha Russland med på laget, for å si det litt enkelt, er helt avgjørende i veldig mange spørsmål. Ja, nå har jeg til og med registrert at det er på trappene at det – ganske snart, tror jeg – skal etableres en norsk-russisk vennskapsgruppe i Stortinget. Det synes jeg også er veldig bra. Vi er nødt til å ha, som jeg sier, et godt og nært samarbeid med Russland. Tenk på Barentssamarbeidet, som bringer folk i nord tettere sammen, øker næringsvirksomhet og øker folk-til-folk-samarbeid, som jeg også tror er veldig viktig. Tenk hva delelinja kan bety, eller vil bety, for samarbeidet mellom Norge og Russland, for ikke å snakke om nye sjøruter og alt det som skjer i nordområdene.

Økt aktivitet i nord, økt aktivitet i Barentshavet – etter hvert – vil medføre enda større behov for konstruktivt samarbeid med Russland. Men det er svært krevende. På mange områder går Russland i feil retning – noe som også har vært tatt opp i debatten her i dag – og særlig på områder som har med menneskerettigheter og demokrati å gjøre. Det skal vi aldri forsvare. Det skal vi aldri akseptere.

Jeg tror jeg vil sitere Willy Brandt, som jeg har gjort i mange debatter. Han brukte begrepet «forandring gjennom tilnærming». Det hadde vært en rettesnor for ham at han ville jobbe for «forandring gjennom tilnærming». Det tror jeg vi skal gjøre her også. Vi skal aldri gi opp. Derfor synes jeg det er veldig gledelig, det jeg nå registrerer, at det ikke er noen partier som er for noen type boikott av OL. Boikott er sjelden løsningen på kompliserte politiske spørsmål. Derfor har jeg også vært uenig med dem – også dem i eget parti – som har tatt til orde for at statsministeren og medlemmer av regjeringen burde holde seg hjemme og ikke reise til OL i Sotsji. Det tror jeg ikke er løsningen. Løsningen er å ta opp disse spørsmålene hele tida, bringe dem videre og få fram at her er det ingen kompromisser å inngå.

Derfor har jeg egentlig to budskap når det gjelder de spørsmålene som er tatt opp her i dag: Vi skal aldri vike i spørsmål som har med menneskerettigheter og demokrati å gjøre, og vi skal benytte enhver anledning til å påpeke menneskerettighetsbrudd. Det andre budskapet: Norge må ha et konstruktivt forhold til Russland, vår viktige og store nabo i nordøst.

Til slutt: Jeg synes det har vært en veldig god debatt i dag – veldig gode poenger fra interpellanten og gode svar fra medlemmene av regjeringen. Jeg synes debatten i dag har fått balansert de dilemmaene vi ser her, på en veldig god måte. Det er sjelden jeg kan si det, men jeg tror egentlig jeg er enig i alt som er sagt i debatten i dag.

Igjen: Løsningen på de utfordringene som er tatt opp, er at vi fortsetter den tøffe og harde kampen for menneskerettigheter og demokrati gjennom forandring gjennom tilnærming.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:23:00]: Om ikkje anna kan ikkje eg hugse at det før har vore representantar som har vore einige i alt som har vorte sagt i ein debatt i stortingssalen, men eg har jo ikkje sete her i altfor mange år heller.

Lat meg takke for ein – eg vil seie – ganske god debatt, særleg den delen av debatten som handla om utviklingstrekk i Russland og korleis vi søkjer etter måtar å stille oss til det, og fremje våre idear overfor Russland. Det er komplisert. Eg synest i alle fall det har vore ein ganske nyansert og god samtale.

Så synest eg nok at den delen av diskusjonen som handla om det litt breiare bildet, korleis forholdet mellom menneskerettar og store idrettsarrangement, OL og andre, er, at det – kva skal eg seie – i alle fall ikkje er like utvikla.

Berre ein liten visitt til representantane: Eg er ikkje einig i absolutt alt som vart sagt her, sjølv om eg er einig i mykje. Eg synest at representantane Eidem Løvaas og Sandberg kanskje hadde ei litt lettvinn tilnærming til eit par problemstillingar. Dei polemiserte mot å politisere OL – eg veit ikkje om det var meg eller andre det då var snakk om. Eg trur nok dessverre at det er dei som politiserer OL.

Det er ein del land som søkjer om OL og nyttar OL-arrangementet til å framstille seg sjølve som eit glansbilde, sjølv om det er land med ganske fundamentale menneskerettsutfordringar. Det finst dessverre historiske eksempel på at OL har vorte politisert. Det som er viktig, slik eg ser det, er å ikkje la seg bruke i ei slik politisering.

Er det slik at ved at ein vert tildelt eit OL, vert ting forbetra nærmast automatisk, eller at det ligg litt i korta? Nei, det trur eg er gale. Lat oss bruke Beijing-OL som eksempel. Eg har prøvd å sjå litt på dette før denne debatten. Eg har ikkje klart å finne dokumentasjon på eller folk som seriøst meiner at Beijing-OL bidrog vesentleg til ei forbetring av menneskerettane i Kina. Tvert imot veit vi at sjølve OL-arrangementet bidrog til bl.a. tvangsflytting av svært mange menneske, og at det var menneskerettsbrot knytte til gjennomføringa av arrangementet. Dessverre ser vi no det same i Sotsji. Korleis Sotsji har bidrege, trur eg det er for tidleg å seie noko om, men at det ligg eit potensial i at eit land vert tildelt OL, er det ingen tvil om. Som utanriksministeren – eller kven det no var – sa: Flaumlyset vert retta mot landet. Det ligg ei moglegheit, eit potensial, men vi må ikkje la oss lure – at det berre skjer automatisk.

Eg vil berre avslutte med å seie at eg synest det er viktig at mange her har påpeikt at saka om menneskerettar i Russland må høgt opp på dagsordenen. Det må gjerast av alle. Eit eksempel, kort: Eg møtte tidlegare sjakkverdsmeister, Anatolij Karpov, då eg var miljøvernminister. Eg skal vedgå at litt av motivasjonen var å spele eit parti sjakk mot han. Det var Tromsøs OL-komité som inviterte meg. Karpov sit i miljø- og energikomiteen i dumaen, så det var ikkje dumt. Eg nytta anledninga til roleg og sakleg å diskutere det, prøve å forklare kvifor Noreg og andre land er så opptekne av dei spørsmåla. Rett og slett å nytte alle sjansar til å få fram sine synspunkt på ein sakleg måte, som vert møtt med respekt, trur eg vil vere viktig.

Utenriksminister Børge Brende [11:26:38]: Jeg vil føye meg inn i rekken av dem som har slått fast at dette har vært en god og nyansert debatt, og også takk til interpellanten, Solhjell, som ga oss anledning til å diskutere menneskerettighetssituasjonen i vårt naboland Russland på en bred måte.

Det er ikke noen tvil om at det har blitt satt mer søkelys på det sivile samfunns situasjon i Russland, og også på seksuelle minoriteters situasjon, under forberedelsene til OL. Det jeg er enig med representanten Solhjell i, er at det gjenstår å se hvordan denne situasjonen vil være etter OL. Jeg er bekymret for at en del av de signalene som nå er sendt ut før OL, ikke nødvendigvis vil videreføres etter OL. Det blir en stor lakmustest.

Som jeg også sa innledningsvis, er regjeringen bekymret over utviklingstrekk knyttet til lovgivning som rammer ytringsfrihet og forsamlingsfrihet – spesielt i det sivile samfunn – og minoriteter i Russland, urfolk så vel som seksuelle minoriteter. Dette vil vi alltid ta opp i samtaler med våre russiske samarbeidspartnere.

Det er viktig i de samtalene at dette blir tatt opp på en slik måte at det blir lyttet til, at vi gjør det seriøst, grundig, og at det fører frem. Ta-opp-diplomatiet og krysse-av har selvsagt en viss virkning, men det aller viktigste er når man også i Russland føler at vårt sterke engasjement er til det beste for samarbeidet mellom våre to land. Vi blir godt mottatt i Russland. Det skal vi benytte som en åpning til å ta opp vanskelige spørsmål. Mellom folk som samarbeider godt, er det mulig å ta opp spørsmål som er av stor viktighet og kanskje også oppleves som vanskelige.

Jeg vil bare slå fast, til representanten Nybakk, at hvis det skulle skje overgrep eller hendelser under Sotsji-OL som bryter med det som vi synes er viktige prinsipper når det gjelder menneskerettigheter – forsamlingsfrihet og ytringsfrihet – vil vi si fra.

Til spørsmålet fra representanten Navarsete om disse spørsmålene – i forlengelsen av det møtet jeg hadde med utenriksminister Lavrov før OL – også vil bli tatt opp under OL: Vi ønsker politiske møter selv under dette idrettsarrangementet for å reise den brede agendaen, deriblant også menneskerettighetene.

Statsråd Thorhild Widvey [11:30:00]: Jeg vil også takke for en god debatt og igjen takke interpellanten for å reise spørsmålet og sette det på dagsordenen. Det er utrolig viktig. Det viser seg også gjennom debatten at det er en bred enighet om hvor viktig dette temaet er, og ikke minst at vi deler de felles bekymringene vi har for menneskerettighetssituasjonen i Russland. Det er viktig for meg å understreke at Norge gjennomfører et bredt og omfattende arbeid ikke bare på myndighetsnivå – som utenriksministeren har sagt – men også på organisasjonsnivå for å fremme menneskerettighetene og styrke sivilsamfunnet i Russland. Vi vil også videreføre vårt sterke engasjement, ikke minst etter at den olympiske ilden er slukket i Sotsji. Jeg tror det er veldig viktig å understreke at vi ikke tror at jobben er gjort når man er ferdig der.

Når det gjelder representanten Liv Signe Navarsetes kommentar om IOC, så er jeg enig i at det er vanskelig å kunne styre dem, for å si det sånn, men jeg tror det er veldig viktig at vi deltar i den offentlige debatten. Vi har rikelig anledning – som i dag – til å være med på å påvirke sånn at man også er klar over de verdiene vi vektlegger. Jeg er veldig glad for – jeg føler behov for å understreke det nok en gang – Idrettsforbundet og det arbeidet de gjør, ikke bare i Norge gjennom å ha fokus på disse tingene og at de tar dette med verdigrunnlaget på alvor, men også gjennom sitt engasjement i ulike internasjonale idrettsfora. De bidrar også til en positiv påvirkning i sentrale verdispørsmål ikke bare i andre nasjonale idrettsorganisasjoner, men ikke minst også i internasjonale idrettsorganisasjoner.

Som sagt arbeider vi med å få til møter og vil selvfølgelig ta opp menneskerettighetssituasjonen i de møtene vi måtte få anledning til. Jeg føler også veldig sterkt behov for å understreke at vi også under OL vil være av den oppfatningen at Russland må styrke arbeidet for menneskerettighetssituasjonen i landet. Det har vi sagt før OL, og vi kommer garantert til å si det etter OL, men jeg vil også understreke at det må være et veldig klart budskap under OL.

Jeg er også veldig enig med Idrettsforbundet i at utøverne skal kunne uttrykke seg fritt, ta del i diskusjoner og kunne påpeke overgrep mot menneskerettighetene. Og som jeg sa, har IOC-presidenten Thomas Bach uttalt at idrettsutøverne står fritt til å komme med protester og politiske utsagn i forbindelse med pressekonferanser under OL. Det skal ikke være noen tvil om at vi også kommer til å styrke kontakten inn mot Idrettsforbundet og stå last og brast med idrettsutøverne og heie på dem, ikke bare når de skal gjøre sine idrettsprestasjoner, selvfølgelig. Vi vil også være sikre på at de får anledning til å uttrykke sine behov.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da er sakene nr. 1 og 2 ferdigbehandlet.