Øyvind Vaksdal (FrP) [10:24:58]: Riksrevisjonen hevdet i presentasjonen av denne rapporten at de har avdekket betydelige svakheter ved oppfølgingen og bruken av bistandsmidler i helsesektoren i Malawi. Medisiner forsvinner i kjeden ut til pasienter ved sykehus og helsesentre, noe som skaper mangel på viktige medisiner. Riksrevisor Jørgen Kosmo hevdet under presentasjonen at Utenriksdepartementet må styrke kontrollen med bruk av midlene. Den praksis man har hatt så langt, er uakseptabel, og jeg er glad for at et flertall i innstillingen krever langt sterkere tiltak for å forhindre slikt svinn, og forutsetter at oppfølgingen fra norske myndigheter forbedres i tråd med anbefalingene fra Riksrevisjonen.

Norge er i dag en betydelig bidragsyter til Malawi. Landet mottar støtte fra Norge gjennom ulike organisasjoner som eksempelvis UNICEF og vaksinealliansen GAVI, og mottar i tillegg budsjettstøtte.

Jeg hadde gleden av å besøke Malawi i 2006, da jeg deltok på en nordisk «field trip» i regi av UNDP. Der besøkte vi ulike helse- og utviklingsprosjekter i FN-regi og hadde møter med organisasjoner og myndigheter. Landet hadde kort tid før valgt ny president. Han hadde vunnet valget med løfter om å avskaffe både fattigdom og korrupsjon. Kort tid etter valget kastet han imidlertid de folkevalgte ut av parlamentsbygningen og flyttet selv inn der, da han mente at presidentpalasset var for lite for ham.

I møter med myndighetene merket jeg fort at jeg som nordmann ble møtt med stor velvilje, mens mine danske kolleger fikk en mer kjølig mottakelse. Jeg fant fort ut at dette skyldtes at danskene hadde lagt om sin bistandspolitikk til landet, hadde kuttet tradisjonell passiv støtte og gått over til næringsutvikling. De hadde bl.a. brukt sine kunnskaper til å bygge opp bryggerivirksomhet i Malawi. Dette medførte verdiskaping, arbeidsplasser og gjorde landet i stor grad selvforsynt med produkter de ellers måtte importere, altså en vinn-vinn-vinn-situasjon. Det var naturlig nok svært populært hos befolkningen, mens myndighetene heller ønsket seg budsjettstøtte, som de selv kunne styre og forvalte.

Det ble gjort mye godt helse- og utviklingsarbeid i Malawi, og mange ulike organisasjoner bidro til dette. Jeg talte den gang syv ulike store og små FN-avdelinger, som bidro på hver sin måte. Det var imidlertid et stort problem at de var svært dårlig organisert, og til tross for at FN hadde en egen koordinator i landet, visste den ene lite eller ingenting om hva den andre gjorde. Dette kunne også medføre både overlapping og selvfølgelig dårlig ressursutnyttelse. Jeg håper situasjonen har bedret seg siden den gang.

Som en av de største bidragsyterne til helsebistand til Malawi har Norge også et ansvar for å påse at denne bistanden kommer fram til de som trenger det, og at den blir brukt etter forutsetningene. Jeg vil i den forbindelse vise til anbefalingene fra Riksrevisjonen om at norske bistandsmyndigheter sammen med andre givere bør sette i verk tiltak for økt tilgjengelighet av helsepersonell, medisiner og medisinsk utstyr for å sikre at bistanden kommer hele befolkningen til gode. Det forutsetter at dette følges opp.

Som tidligere nevnt gis store deler av den norske bistanden til Malawi gjennom landets statsbudsjett. Riksrevisjonen har avdekket store svakheter i landets finansforvaltning, noe som krever langt tettere oppfølging av midlene fra givers side. Jeg forutsetter derfor at Utenriksdepartementet gjennomgår og sikrer at praksis og retningslinjer for budsjettstøtten er i samsvar med Stortingets forventninger, noe som også anbefales fra Riksrevisjonen.

Rapporten avdekket også svakheter ved den norske ambassadens oppfølging av lokale revisjoner av helsesektorprogrammet i landet. Riksrevisjonen har avdekket flere tilfeller der det ikke er gjort rede for bruken av midlene, uten at ambassaden har fulgt dette opp på en tilfredsstillende måte. Dette er uakseptabelt, og jeg forutsetter at Utenriksdepartementet tar de grep som er nødvendige for å bringe disse forholdene i orden umiddelbart.

Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte under presentasjonen av rapporten at

«slik det er nå, er det et spørsmål om det bør gis slik støtte til Malawi».

Det er ikke vanskelig å slutte seg til hans uttalelser. Det kreves en langt sterkere oppfølging fra norsk side dersom dette skal fortsette.

Per Rune Henriksen (A) [10:30:10]: Målet med Riksrevisjonens undersøkelser har vært å vurdere måloppnåelsen og effektiviteten i store helseinnsatser i Malawi, som er direkte og indirekte finansiert av Norge, samt å vurdere forvaltningens oppfølging og kontroll med bruken av midlene. Undersøkelsen omfatter både den bilaterale helsesektorstøtten og den generelle budsjettstøtten som Norge har gitt. I tillegg omfatter undersøkelsen den globale vaksinealliansen GAVI og det globale fondets programmer i Malawi. Undersøkelsen omfatter perioden fra 2004 til 2011.

Det er en samlet komité som viser til at Norge i bistandspolitikken har påtatt seg et særlig ansvar for FNs tusenårsmål nr. 4 og 5 om mødrehelse og bekjempelse av barnedødelighet. I tillegg kanaliserer Norge midler gjennom vaksinealliansen GAVI, UNICEF og frivillige organisasjoner.

Komiteen har merket seg at det er framgang i Malawi når det gjelder å redusere barne- og mødredødeligheten, men dessverre ikke tilstrekkelig til å nå de mål som var satt i helseprogrammet for 2010. Videre har komiteen merket seg at det er vesentlige svakheter ved malawiske myndigheters arbeid med å styrke det offentlige helsevesen. Fremdeles er lege- og sykepleierdekningen lav, noe som betyr at landet er avhengig av utenlandsk helsepersonell.

Malawi er et av verdens fattigste land – med dårlig utbygget infrastruktur og en svak forvaltning. Etter komiteens mening forsterker det behovet for at Utenriksdepartementet ser nærmere på mulighetene for å følge opp at bistandsmidler til Malawi fremkommer i landets statsbudsjett og regnskap. Dette er også et svært viktig redskap for å redusere risikoen for korrupsjon og misligheter. Komiteen viser i den forbindelse til at Riksrevisjonen setter spørsmålstegn ved bruk av direkte budsjettstøtte til et land som Malawi, der revisjons- og kontrollordningene er svake. Komiteen bemerker likevel at det viktigste er at bistandsprosjektene og helsetiltakene fungerer og gir resultater i form av redusert barnedødelighet, styrket mødrehelse og en generell forbedring av landets helsetilbud og helsetilstand.

Komiteen har òg merket seg at det globale fondet var den største giveren til Malawis helsesektor for budsjettåret 2011–2012. Dette fondet finansierer nesten all hiv/aids-medisinering i landet. Per 2012 ga fondet slik medisin til 300 000 mennesker i Malawi. Komiteen er også opptatt av at Malawi er helt avhengig av vaksinealliansen GAVI for å kunne opprettholde sine vaksineprogram, og vi er enig med Riksrevisjonen i at Utenriksdepartementet bør påvirke de to fondene til å involvere myndighetene sterkere i arbeidet. Blant annet kom det fram av Riksrevisjonens undersøkelse at GAVI sto for 94 pst. av kostnadene ved vaksinering av malawiske barn i 2010–2011. Riksrevisjonen mener òg at det er fullt mulig å synliggjøre midler for bl.a. GAVI og det globale fondet i helseprogrammets budsjetter og regnskap. Komiteen vil derfor be Utenriksdepartementet om å gjøre en særlig vurdering av dette.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram Utenriksdepartementets svar til Riksrevisjonen, hvor det kommer fram at Malawi er et av få afrikanske land som ligger an til å oppnå enkelte av tusenårsmålene til FN. Blant annet er både barnedødeligheten og dødeligheten blant kvinner i barsel kraftig redusert. Komiteen mener dette er oppløftende, særlig tatt i betraktning av at Malawi har en brutto nasjonalinntekt per innbygger som er mindre enn en femtiendedel av den norske. Komiteen viser også til at Malawi har klart å øke dekningen for behandlingen av hiv/aids fra 3 pst. i 2004 til 67 pst. i 2011. Det til tross for de store utfordringene landets helsesektor står overfor. Komiteen mener at slike resultater er det viktigste når Norge skal oppsummere effekten av bistand.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:34:12]: Målet med undersøkelsen fra Riksrevisjonen er å se på norsk bistand til helsesektoren i Malawi, som er indirekte eller direkte finansiert av Norge, og vurdere måloppnåelse og effektivitet, samt å vurdere forvaltningens oppfølging og kontroll av midlene. Undersøkelsen omfatter både bilaterale helseprosjekter og budsjettstøtte. Riksrevisjonen har også undersøkt arbeidet til det globale fondet og den globale vaksinealliansen GAVI.

Norges bistand fører til at utviklingen for barne- og mødrehelse og grunnleggende helsetjenester i Malawi går i riktig retning. Det er fremgang i Malawi bl.a. innen vaksinering av barn og behandlingen av aidssyke. Samtidig er andre viktige mål for å redusere barne- og mødredødelighet samt styrking av helsesystemet ikke oppnådd. Det er vesentlige svakheter ved de malawiske myndigheters arbeid med å styrke det offentlige helsevesenet. Blant annet er lege- og sykepleierdekningen fortsatt lav, noe som betyr at landet er avhengig av utenlandsk helsepersonell.

Selv om det er oppnådd en klar forbedring av helsetjenesten, har Riksrevisjonen også avdekket betydelige svakheter ved oppfølgingen av bruken av bistandsmidler i helsesektoren i Malawi. Det er store svakheter i landets offentlige finansforvaltning, og det er påvist at medisiner forsvinner i store mengder på veien ut til pasienter ved sykehusene og helsesentrene, noe som skaper mangel på viktige medisiner til dem som først og fremst trenger det. Jeg mener det må settes i gang langt sterkere tiltak for å forhindre slikt svinn. Jeg forutsetter at oppfølgingen fra norske myndigheter nå forbedres i tråd med anbefalingene fra Riksrevisjonen.

Norge er og har vært en av de største bidragsyterne til Malawi og har et ansvar for å påse at denne bistanden kommer frem til dem som trenger det, og at den blir brukt etter forutsetningene. Høyre mener at Utenriksdepartementet må følge anbefalingene til Riksrevisjonen og at norske bistandsmyndigheter, sammen med andre givere, bør sette i verk tiltak for økt tilgjengelighet av helsepersonell, medisiner og medisinsk utstyr. Dette må gjøres så raskt som mulig for å sikre at bistanden kommer hele befolkningen til gode. Det er dessverre slik at Malawi, som er et av verdens fattigste land, også har dårlig utbygd infrastruktur og en meget svak forvaltning. Dette forsterker etter min mening behovet for at Utenriksdepartementet ser nærmere på muligheten for å følge opp at bistandsmidler til Malawi fremkommer i landets statsbudsjett og regnskap. Dette er viktig for å redusere risikoen for korrupsjon og misligheter. Jeg viser for øvrig til at Riksrevisjonen setter spørsmålstegn ved bruken av direkte budsjettstøtte til et land som Malawi, der revisjons- og kontrollordningene er svake. Jeg i Aftenposten den 7. mars i år at utviklingsministeren er enig i at kontrollen er for svak, og at man vurderer å ansette en finanskontrollør ved ambassaden. Jeg ber om at utviklingsministeren bekrefter at det nå har funnet sted, og at det er en ordning som fungerer. Det er tross alt gått flere måneder siden løftet ble gitt.

En stor del av den norske bistanden til Malawi er blitt gitt som budsjettstøtte. Svakheter som er avdekket i landets finansforvaltning, fører til at det kreves tettere oppfølging av midlene fra givers side. Det er derfor viktig at Utenriksdepartementet gjennomgår og sikrer at praksis og retningslinjer er i samsvar med Stortingets forutsetninger, noe som også anbefalt av Riksrevisjonen. La meg legge til at når det gjelder budsjettstøtte, bør det være noen klare kriterier som ligger til grunn. Parlamentarisk kontroll, gode kontrollmekanismer for å avdekke korrupsjon, en bevegelse – i det minste fra landet selv – i retning av demokrati og respekt for menneskerettigheter er alle minimumskrav som bør ligge til grunn for når Norge bør kunne bruke budsjettstøtte. Budsjettstøtte er i Malawis tilfelle ikke et egnet virkemiddel, hvis man ønsker Høyres mening, og det vil heller ikke være noe Høyre kommer til å være med på i tiden som kommer.

Høyre mener at måten Utenriksdepartementets budsjettdokumenter er utformet på, der en stadig større del av midlene bevilges via store sekkeposter, ytterligere vanskeliggjør Stortingets kontroll med midlene. Vi ønsker parlamentarisk kontroll, men da er det også opp til Utenriksdepartementet å bidra til at den norske parlamentariske kontrollen blir best mulig. Måten Utenriksdepartementets og kanskje Forsvarsdepartementets budsjettering og budsjettdokumenter utformes på, gjør denne kontrollen svært vanskelig for Stortinget, noe det store antallet spørsmål som reises i budsjettsammenheng, er en klar indikasjon på. Det er også svakheter ved den norske ambassadens oppfølging av lokale revisjoner av helsesektorprogrammet i landet. Riksrevisjonen har avdekket flere tilfeller der det ikke er gjort rede for bruken av midler, uten at ambassaden har fulgt dette opp på en tilfredsstillende måte. Jeg forutsetter derfor at Utenriksdepartementet nå tar de grep som er nødvendig for å bringe disse forhold i orden og viser til mitt tidligere spørsmål om det er ansatt en finanskontrollør ved ambassaden.

Det globale fondet var den største giveren til Malawis helsesektor for budsjettåret 2011–2012. Fondet finansierer nesten all hiv/aids-medisinering. Per 2012 ga fondet slik medisinering til 300 000 mennesker i Malawi. Malawi er helt avhengig av vaksinealliansen GAVI for å opprettholde sitt vaksineprogram. Jeg mener Utenriksdepartementet bør påvirke de to fondene til å involvere myndighetene sterkere i arbeidet. Malawi vil ikke kunne ta over finansieringen på mange år med GAVIs vaksinestøtte integrert i Malawis vaksineprogram. Til sammenlikning distribuerer det globale fondet aids- og malariamedisin gjennom andre parallelle systemer. Riksrevisjonen mener det er fullt mulig å synliggjøre midler for bl.a. GAVI og Det globale fondet i helsesektorprogrammets budsjetter og regnskap.

Høyre støtter flertallet i komiteen om å be Utenriksdepartementet gjøre en særlig vurdering av dette og ber om at denne vurderingen gjøres raskt.

La meg helt avslutningsvis gå tilbake til Aftenpostens oppslag den 7. mars i år, hvor både utenriksministeren og utviklingsministeren slår fast at undersøkelsen Riksrevisjonen har gjort av svinn, er irrelevant fordi Norge en periode hadde stoppet helsestøtten til Malawi. Det er ikke riktig. Den undersøkelsen Riksrevisjonen har gjort, er høyst relevant. Det er norske leveranser i denne perioden hvor undersøkelsen har funnet sted, og det vil være relevant med hensyn til norsk bistand som i dag går til liknende institusjoner. Jeg mener utviklingsministeren bør svare på det, om han står på det som er sitert i Aftenpostens artikkel fra mars i år.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:41:50]: Malawi er et av verdens aller fattigste land. Det er et land som fortsatt er helt avhengig av bistand på ulike felt. Norge har i Malawi hatt et særlig ansvar for to av FNs tusenårsmål – mål nr. 4 og 5. Det gjelder reduksjon i dødeligheten blant barn under fem år med to tredjedeler mellom 1990 og 2015, og målet om å redusere dødeligheten blant gravide og fødende kvinner med tre fjerdedeler i samme tidsrom.

Det er framgang på disse områdene, slik det er blitt påpekt, men det ser allikevel ut til at det kan være vanskelig å nå de fastsatte målene innen 2015.

Helsesektorprogrammet i Malawi har vist en positiv utvikling når det gjelder tilgjengelighet og bruk av grunnleggende helsetjenester. Halvparten av målene som ble satt i programmet, er nådd. Mange er dem som dermed har blitt reddet fra en altfor tidlig død, har blitt behandlet for sykdom og har unngått helseplager på grunn av forebyggende helsearbeid. Betydningen av det må ikke nedvurderes.

På andre områder har ikke utviklingen vært like bra. Lege- og sykepleierdekningen er fortsatt svært lav, og tilgjengeligheten av medisiner, medisinsk utstyr og helsebygninger er det så som så med.

Norge bidrar med bistandsmidler bilateralt gjennom helseprosjekter, men kanaliserer også midler via det globale fondet, vaksinealliansen GAVI, UNICEF og frivillige organisasjoner. Norge er en av de største bidragsyterne når det gjelder helsebistand til Malawi. Vi har derfor et ansvar for at midlene kommer fram til dem som trenger det, og at pengene blir brukt etter forutsetningene.

Riksrevisjonen stiller i undersøkelsen spørsmål ved kontrollen med bruken av bistandsmidlene og måloppnåelsen. De kommer også med forslag til forbedringstiltak. Utenriksdepartementet får bl.a. kritikk for manglende oppfølging. Det er konstruktiv kritikk som kan bidra til enda større effekt av innsatsen.

Når bruken av bistandsmidlene vurderes, er det også viktig å ha i mente det utviklingsstadiet landet befinner seg på. Forventningene til hvilke resultater som kan oppnås og hvor raskt, må ses i et slikt lys. Samtidig er det i slike land kanskje ekstra viktig at giverlandsmyndighetene er ekstra årvåkne og tett følger opp bruken av bistandsmidlene. Dette er også viktig for å hindre misligheter og korrupsjon.

Bistand er en viktig sak for Kristelig Folkeparti. Vi er opptatt av at Norge skal dele enda mer med verdens fattigste land. Samtidig er vi selvsagt opptatt av at hjelpen kommer fram dit den skal, og at den er effektiv, slik at så mange som mulig dermed får en bedre hverdag. Det er derfor av betydning at Utenriksdepartementet følger opp og gjør hva det kan for å se til at pengene blir brukt på en riktig måte. Det er ikke tilfredsstillende når f.eks. medisiner forsvinner underveis til helsesentre og sykehus. Sammen med andre givere bør Norge sette i verk tiltak. De tiltakene Riksrevisjonen foreslår, må vurderes nøye i denne sammenhengen.

Bistandsmidler gitt som budsjettstøtte er utfordrende i fattige land med svak finansforvaltning. Her er det ekstra viktig med tett oppfølging fra giverlandene, slik at midlene brukes som forutsatt.

Til tross for de svakheter Riksrevisjonen har påpekt, er det også viktig å understreke at Riksrevisjonen kan bekrefte at bistand til Malawi har gitt positive resultater for befolkningen og har vært livreddende for mange mennesker. Kort sagt: Bistand nytter. Den kan bli enda bedre ved at kritiske evalueringer avdekker svakheter og peker på forbedringsmuligheter, og jeg mener at Riksrevisjonens arbeid har bidratt og bidrar til det.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [10:46:23]: Jeg vil gjerne si tusen takk for muligheten til å diskutere hvordan vi kan sørge for at bistanden blir effektiv, at den kommer fram, og at vi avdekker korrupsjon og misligheter. Jeg vil gjerne takke Riksrevisjonen for deres kontinuerlige arbeid for å sørge for at man får en mulighet for forbedring og avdekking av prosedyrer. Jeg vil gjerne si at det viser verdien av Riksrevisjonen, og jeg vil også understreke at det viser betydningen av at vi har et stat-til-stat-samarbeid, som jeg vet at en del representanter tidligere har uttalt seg skeptisk mot i denne sal, for det viser betydningen av å bygge opp statsinstitusjoner som bærende for et lands utvikling videre framover, og Riksrevisjonen – det å ha en mulighet for å avdekke korrupsjon og misligheter – er avgjørende støtte.

Jeg vil gjerne benytte anledningen i denne salen til å vise til et eksempel. Nylig ble det avdekket korrupsjon med midler brukt til gjenoppbygging i den nordlige delen av Uganda. De midlene var på 85 mill. kr, hvor 23 mill. kr av dem var norske. De pengene ble ført tilbake til Norge, vi fikk tilbakebetalt dem. Det var kravet vårt, og det gikk i orden. Det ble avdekket av landets egen riksrevisjon. Og hvem hadde bygget opp landets egen riksrevisjon? Jo, det var det Norge og den norske Riksrevisjonen som hadde bidratt til. Det viser hvordan god stat-til-stat-bistand kan bidra til å utvikle samfunn, for det er ikke bare viktig å passe på norske penger. Det er viktig å passe på og sørge for alle offentlige penger, som i et enkelt land, fordi korrupsjon er ran fra de fattigste i landet.

Jeg har jo ordentlig tid her, så jeg har lyst til å gå ordentlig gjennom alle de kommentarene og merknadene som er fra både Riksrevisjonen og Stortinget. Jeg synes det er gode, grundige og viktige spørsmål som reises. Noen av dem krever litt lengre svar.

La meg begynne med begynnelsen. Malawi er et av verdens aller fattigste land. Det har 15 millioner innbyggere, det er blant det fattigste vi gir bistand til i denne delen av Afrika. Malawis demokrati er langsomt blitt styrket siden 1994. Jeg var i Malawi like før jul. De har 30 år med diktatur, og presidentskiftet i april 2012 har ført til positive endringer når det gjelder demokrati og menneskerettigheter samt i den økonomiske politikken. Dog vil jeg si ikke nødvendigvis gjennom den økonomiske situasjonen til Malawi, for de opplever en nedtur etter at de opphevet fast vekslingskurs med utlandet, som var en av de tingene som den forrige presidenten insisterte på at var fornuftig politikk. Men Joyce Banda, den nåværende presidenten og en av Afrikas to eneste kvinnelige presidenter, insisterte på at de måtte åpne opp for flytende valutakurser. Det har ført til inflasjon i landet i en periode. Vår oppfatning er at dette er fornuftig politikk fra landet, men det er også vårt håp at det over tid skal bidra til en bedring av den økonomiske utviklingen.

Norge jobber kontinuerlig sammen med andre givere for å følge opp at bistanden blir forvaltet på en best mulig måte. Riksrevisjonens undersøkelse viser at utviklingen på helseområdet i Malawi har vært positiv, og det er jo det hovedfunnet, vil jeg si, som er det positive funnet i rapporten. Men det er flere av helsesektorprogrammenes mål for redusert barne- og mødredødelighet og styrking av helsesystemet som ikke er nådd, og målet vårt må være å støtte opp under deres egen politikk for å nå dette i framtiden.

Men jeg vil samtidig understreke at målene som var satt i helsesektorprogrammene, var svært ambisiøse. For eksempel var målet om nesten å halvere dødeligheten for barn under 5 år fra 133 per 1 000 barn i 2004 til 76 per 1 000 barn i 2010, et veldig ambisiøst mål. Dødeligheten for barn under 5 år har sunket fra 133 til 112 i denne perioden. Det er en gledelig nedgang, men det er ikke godt nok til å nå målet.

Dette viser jo litt av målstyringens paradoks og dilemma, nemlig at hvis du setter lave mål, vil du ikke oppleve å bli registrert med et avvik fra måloppnåelsen, men du vil ikke forbedre situasjonen så mye for befolkningen. Men hvis du setter ambisiøse mål, som er vanskelige, men viktige for å strekke seg ordentlig etter dem, vel, da risikerer du å få et avvik fra målet, men samtidig vil du kunne oppnå å strekke deg enda lenger i retning av målet. Som sagt: et åpenbart dilemma. Jeg er derfor glad for at Riksrevisjonen, samtidig som de påpeker at målene som Malawi satte seg, ikke er nådd, understreker at det har vært en positiv utvikling. Det er jeg enig i. Det er tross alt de positive resultatene som er avgjørende viktig for vårt videre engasjement i Malawi.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er Malawi et av de få land i Afrika sør for Sahara som ligger an til å oppnå FNs tusenårsmål om å redde flere barn fra å dø. I perioden fra 2000 til 2010 har Malawi nesten halvert – med 45 pst. reduksjon av – barnedødeligheten for barn under 5 år. I Afrika sør for Sahara er det bare Rwanda samt de mer velstående landene Botswana og Namibia som har hatt enda bedre utvikling.

Gjennomsnittlig reduksjon i barnedødeligheten for barn under 5 år i Afrika sør for Sahara er på 23 pst., mens når det gjelder redusert mødredødelighet, er Malawi tredje best av de 15 SADC-landene, med 45 pst. reduksjon. Alt dette er positivt. For mange barn og for mange mødre dør, men det er bra at de lykkes såpass godt som de gjør med å redusere barnedødeligheten.

La meg da gå løs på komiteens merknader. Flertallet mener at det kreves langt sterkere tiltak for å forhindre svinn av medisiner. Det er jeg helt enig i. Dette er en pågående prosess. Vi har allerede satt i gang en rekke tiltak for å hindre svinn av medisiner etter at helsesektorstøtten til Malawi ble stoppet i 2010. Det er for tidlig å si noe konkret om hvor mye svinnet har blitt redusert, for det er foreløpig ikke gjort noen ny evaluering av de nye tiltakene. Men følgende er blitt gjort: Innkjøp av legemidler Norge har vært med på å finansiere etter 2010, har skjedd gjennom UNICEF. De leveres i ferdige pakker, blir distribuert gjennom en amerikansk organisasjon, og lokale brukergrupper blir informert om innholdet når medisinpakkene mottas. Muligheten for kontroll lokalt øker dermed, og sjansen for tyveri blir redusert. Det blir nå gjennomført jevnlige kontroller med stikkprøver i distriktene i regi av UNICEF for å undersøke hvordan medisinene blir distribuert, lagret og håndtert samt hva som er tilgjengelig på sykehus og klinikker. Kontrollørene sier at det har vært en kraftig forbedring av lagring og forvaltning av legemidler det siste året.

Det sentrale medisinaldepotet er blitt omorganisert til en uavhengig stiftelse, nye kontrolltiltak ble innført i 2012, nye prosedyrer for planlegging, rapportering, revisjon og kontroll er blitt avtalt, og de årlige revisjonsrapportene blir nå gjenstand for en dobbeltrevisjon. Det globale fondet og Storbritannia støtter ellers opplæringen av innkjøp og distribusjon av legemidler, sånn at folk skal bli bedre til å gjennomføre det. Dette er gode tiltak som jeg håper vil virke, og som viser at vi tar på alvor de innspillene som er kommet fra både Riksrevisjonen og andre.

Komiteen mener det er behov for at UD ser nærmere på muligheten for å følge opp at bistandsmidler til Malawi framkommer i landets statsbudsjett og regnskap, fordi dette vil redusere risikoen for misligheter og korrupsjon. Det er jeg enig i. Vi samarbeider allerede med de malawiske myndighetene om å holde oversikt over alle typer bistandsmidler som Malawi mottar, og vi samarbeider bl.a. med amerikanske bistandsorganisasjoner om planer og rapporter for parallellfinansierte tiltak, for det utarbeides årlig et bistandsatlas som inneholder den informasjonen samlet sett. Dette vil vi følge opp i dialog med andre givere og myndigheter.

Men det er ett dilemma – det vil jeg bare si – som gjelder dette punktet og en senere kommentar, og som også representanten Skovholt Gitmark trakk fram: spørsmålet om i hvor stor grad det er rimelig å kreve at penger som myndighetene i realiteten ikke har kontroll over, kommer inn på budsjettet. Det er penger som i realiteten styres av andre organisasjoner, på distribusjon og levering av forskjellige ting, som man fra myndighetenes side ikke har kontroll over. Jeg bare tenker meg: Hvis Philips, en stiftelse eller noen andre skulle bestemme seg for å støtte de forskjellige sykehusene med noe materiell, og vi ikke har noen kontroll over det her i denne sal eller i regjeringen, er det da rimelig at det skal inn på statsbudsjettet på noen måte? Det er viktig å få oversikten over det, for det er bistand, men det er ikke nødvendigvis rimelig å kreve at det skal inn på de ordinære budsjettene, når man ikke har kontroll over det.

Jeg kommer lite grann tilbake til det, men det er ingen tvil om at den beste måten å sørge for en enhetlig politikk på dette på – sørge for best mulig oversikt og best mulig etterprøvbarhet for parlamentenes rolle – er at pengene kanaliseres gjennom myndighetene istedenfor parallelle strukturer på utsiden av myndighetene. Det er åpenbart det beste og det mest effektive. Du vil få et enhetlig rapporteringskrav, og mindre penger som går vekk i administrasjon. Men det forutsetter, som det ble trukket fram av flere, at du har gode rutiner når det gjelder å avdekke korrupsjon, og at du har effektivitet i forvaltningen.

Så er det et viktig spørsmål som ble trukket fram: Riksrevisjonens påpekning og kritikk av at de mener at praksis og retningslinjer for budsjettstøtten må gjennomgås for å sikre at den er i samsvar med Stortingets forutsetninger. Det er Riksrevisjonens anbefaling, og også det som kommer fra komiteen. Her tenker jeg at det er to ting som er viktig å si. For det første forutsetter jeg at den praksisen vi har, er i tråd med Stortingets retningslinjer. Jeg stilte spørsmål til fagetaten vår, Norad, for å få deres vurdering av dette. Den er kommet, og den vil jeg distribuere og sørge for å gjøre tilgjengelig for komiteen. Den sier veldig tydelig at de oppfatter at vår praksis er i tråd med Stortingets føringer.

Jeg skal si to ting om det. For det første gjennomføres det omfattende vurderinger av landenes offentlige finansforvaltningssystemer relatert til risiko ved inngåelse av avtaler for budsjettstøtte. Budsjettstøtteretningslinjene vektlegger bærekraften i risiko knyttet til finansforvaltning, korrupsjon, makroøkonomi, politisk styresett og eksterne faktorer, og risikoanalysen inneholder en gradering av sannsynligheten for at risiko kan inntre.

For det andre er det sånn at det i budsjettstøtteretningslinjene gjøres en vurdering – i tråd med dem skal det gjøres en vurdering av om myndighetene har et troverdig program for å styrke den offentlige finansforvaltningen, for det holder ikke bare å være over en minsteterskel, du må også utvikle, og bidra til å utvikle for å bli bedre. Du må forvente at et land som er lutfattig, ikke har like gode styringssystemer som det vi har i Norge, men målet vårt skal jo hele tiden være en forbedring.

Vurderingen av troverdigheten av reformprogrammet og framdriften vurderes landsspesifikt, og det forutsettes at det utarbeides et landsspesifikt resultatrammeverk for reformprogrammene, med klare målkriterier som grunnlag for å vurdere framdrift. I tillegg til dette gjør vi alltid våre vurderinger i samarbeid med de andre landene.

La oss ta Malawi som eksempel. Vi stoppet budsjettstøtten vår til Malawi i forbindelse med at de i sin økonomiske politikk valgte å la være å vektlegge en del av IMFs anbefalinger, bl.a. på det jeg nevnte om valuta, men også andre deler av den økonomiske politikken. Da avsluttet mange land sine budsjettstøtteprogrammer. Nå har flere tatt opp igjen budsjettstøtten til Malawi. Vi har valgt å la være å ta opp igjen budsjettstøtte til Malawi. En faktor som er ganske utslagsgivende der, er at de ikke har på plass en ny riksrevisor i Malawi nå, som, etter vår oppfatning, gjør at parlamentets kontroll med forvaltningen fra statens side ikke er god nok. Vi har et ønske om å ta opp igjen budsjettstøtte til Malawi, for vi mener at det er en bra og riktig politikk. Men kriteriene om god finansforvaltning med muligheten for avdekking av korrupsjon, det som handler om parlamentets kontroll, som Peter Skovholt Gitmark også trakk fram, og det som handler om en positiv utvikling i styresett, som jeg mener at det er i Malawi nå – alle de tre tingene må være på plass før vi tar opp igjen budsjettstøtte til Malawi.

Jeg vil likevel varsle Stortinget om at jeg fram mot statsbudsjettet vil ta en gjennomgang av praksis og retningslinjer for budsjettstøtten og presentere det i en ordentlig sammenheng for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet til høsten, slik at vi kan ta en diskusjon om retningslinjene og praktiseringen av dem, for å sikre at det er i tråd med det Stortinget ønsker.

Så til en stadig tilbakevendende kritikk. Flertallet mener at budsjettdokumentene er utformet på den måten at en stadig større andel av pengene bevilges via sekkeposter. Her vil jeg invitere utenrikskomiteen til debatt, og nå bare sier jeg det til de av medlemmene som er her.

For noen år tilbake hadde vi en innretning på budsjettene våre som var slik at man budsjetterte på land. Så ser en at Stortinget – regjeringen og Stortinget i fellesskap – i større og større grad er blitt mer og mer opptatt av tema. Klima- og skogprosjektet ligger der, en satsing på fornybar energi ligger der, og flere representanter i Stortinget har i et Dokument 8-forslag fremmet forslag om at vi skal ha en egen budsjettlinje for utdanning. Vi har kvinnebudsjettlinjen. Disse tingene bidrar til å gjøre budsjettering og etterprøving av dette mer komplisert for Stortinget. Det innser jeg glatt, det var det første jeg så. Vi tar grep internt når vi nå forfatter stortingsproposisjonen, for å sørge for å gjøre den lettere tilgjengelig for Stortinget. Det er likevel slik at kryssende budsjettlinjer gjør at dette er mer komplisert og vanskeligere å følge opp for Stortinget enn det kunne være, hvis vi hadde gjort det på en annen måte. Men slik blir det når en bare etterspør og sier at det skal være satsing i det landet, og samtidig er veldig opptatt av å sørge for at utdanning eller fornybar energi skal være et prioritert område. Da blir det styring langs to forskjellige styringssignaler, og det gjør det mer komplisert å drive med budsjettering. Men jeg tar gjerne – hvis komiteen ønsker det – et møte om dette for å bidra til at vi fram mot budsjettframleggelsen i høst kan gjøre det enklere for Stortinget å ta de innspillene som er ønskelige.

Så er spørsmålet om vi tar de grepene som er nødvendige for å sørge for at tilfellene som Riksrevisjonen har avdekket, er gode nok. Sentral kontrollenhet i UD har undersøkt de tre sakene som Riksrevisjonen trekker fram i sin rapport. Alle sakene er avsluttet uten at Sentral kontrollenhet har funnet misligheter. Vi vil også se nærmere på hva slags grep som kan tas for å styrke ambassadens oppfølging og kvalitetssikre bistanden. Vi er i gang med midlertidige tiltak for å styrke forvaltningen. Vi er i en prosess med å ansette en konsulent som skal jobbe med finansforvaltningen, slik Peter Skovholt Gitmark trakk fram, inntil en utsendt finanskontrollør eventuelt er på plass. Men dette kommer også an på budsjettstøtten i Malawi i framtiden, som er en av de tingene vi vurderer.

Så var det et siste spørsmål som jeg vil svare på. Riksrevisjonen mener – og komiteen er enig i – at UD bør påvirke GAVI og Det globale fondet til å involvere myndighetene sterkere i helsearbeidet. Det gjør vi. Det er både i GAVI og i Det globale fondet utviklet klare retningslinjer for samfinansiering og strategier for å styrke det nasjonale eierskapet. Begge to tar del i den internasjonale og nasjonale helsefinansieringsdialogen, og dialogen med de nasjonale helse- og finansdepartementer er trappet opp. Vi er opptatt av dette feltet, og vi leder an i diskusjonen om samfinansiering og finansiell bærekraft under GAVIs partnerforum i desember i fjor. Vi har en egen arbeidsgruppe i GAVI for bærekraftig finansiering som følger opp dette. Jeg er opptatt av at når vi går inn med bistand til et land, må vi ha en idé om når den skal fases ut. Jeg tenkte bare jeg kunne nevne i samme anledning at vi f.eks. i samarbeidet vårt med Tanzania nå har satt en sluttdato, en sluttplan som er parallell med Tanzanias plan om å utfase bistand fram mot 2025, i tråd med at Tanzania forventer å ha en plan for å bli et mellominntektsland i 2025 og får også stor inngang på naturressurser. Slik mener jeg vi bør tenke når det gjelder all bistand. Det er helt klart at Malawi er et land som er lutfattig, og som vil komme til å være avhengig av bistand i overskuelig framtid, men vi må hele tiden tenke på hvordan vi bygger opp helsesystemene godt, med nok leger og nok sykepleiere, og hvordan vi sørger for at denne finansieringen over tid skal ivaretas av landet selv, bl.a. gjennom å øke skatteinntekter fra landet.

Med dette sier jeg tusen takk for muligheten til å ta denne diskusjonen som Riksrevisjonen har lagt opp til. Jeg vil si takk til samarbeidet med Stortinget og med Riksrevisjonen i denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:05:24]: Jeg har et veldig kort spørsmål til statsråden. Hvorfor har Norge, som eneste land i Norden, ambassade i Malawi?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:05:39]: Det er fordi Malawi er et lutfattig land, og vi er et av de landene som har vært i Malawi over tid. Vi har bidratt med bistand i Malawi over tid. Det fungerer godt. Det er et av de stedene der noen land, for å unngå at de fattigste landene blir såkalte «orphans», «aid orphans», i noen sammenhenger må ta ansvar. Det har vi gjort i Malawi, og vårt samarbeid der er godt. Vi har tenkt å fortsette samarbeidet med Malawi over tid.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:06:18]: Dersom jeg forstår statsråden riktig, er den aller viktigste oppgaven for ambassaden vår i Malawi å følge opp norsk bistand. Når en leser Riksrevisjonens rapport, er det masse penger som det ikke er gjort rede for, og som ikke er fulgt opp av ambassaden på en tilfredsstillende måte. Hvis dette er ambassadens eneste eller viktigste oppgave, hvorfor er det da ikke blitt gjort?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:06:48]: Jeg er ikke enig i den beskrivelsen. Riksrevisjonen har gått inn og sett på noen av de programmene som er der. De har særlig sett på helsebistanden. Ambassaden har også en rekke andre prosjekter for å styrke finansforvaltningen, den generelle finansforvaltningen – ikke bare den helserettede finansforvaltningen, men den generelle finansforvaltningen – i landet, som er god, og som har bidratt til å styrke Malawi fra den posisjonen de hadde tidligere og fram til i dag.

Jeg kan si det slik at det er flere andre land – og også Verdensbanken – som har tatt opp igjen bistanden, budsjettstøtten, til Malawi, men vi har valgt å holde igjen, inntil vi har fått på plass en ny riksrevisor og vi har hatt en ny gjennomgang av situasjonen, fordi vi mener at det er viktig å oppfylle alle de kriteriene og den målsettingen som ligger der fra Stortingets side. Men jeg mener at bistanden i Malawi virker. Det mener jeg også denne rapporten godt dokumenterer gjennom framskrittene som er for barnedødelighet og mødredødelighet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.