Presidenten: Etter ønske frå utanriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 40 minutt og blir fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti og inntil 5 minutt til medlem av regjeringa.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til seks replikkar med svar etter innlegg frå medlem av regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Laila Gustavsen (A) [11:22:59]: (ordfører for saken): Den 2. april 2013 var en historisk dag. Etter at Norge, som ett av flere land i 2009, tok et initiativ i FN om å etablere en internasjonal juridisk bindende våpenhandelsavtale, ble Arms Trade Treaty, ATT, endelig vedtatt i FN med bred støtte. Det var et historisk gjennombrudd. Avtalen åpnes for undertegning 3. juni og trer i kraft når 50 land har ratifisert. Avtalen er god og representerer en viktig minimumsplattform for videre arbeid, og gir et godt grunnlag for videreutvikling av internasjonale normer og regler på våpenhandelsområdet. Jeg vil starte denne debatten med å gratulere utenriksministeren og hans team i UD og i New York med et viktig gjennombrudd.

Gjennom flere debatter i denne sal har vi tverrpolitisk ment at problemet med ulovlig våpenhandel og militært materiell på avveie i verden kun løses gjennom en sterkere internasjonal forpliktende avtale. Mange land er i dag restriktive med innsyn i sin forsvarseksport. Det gjør det ekstra viktig at Norge er åpen og at vi bidrar internasjonalt. Som et lite land som praktiserer et strengt regelverk, og som går foran internasjonalt med hensyn til åpenhet om norsk eksport av forsvarsmateriell, er det viktig. Åpenheten bidrar også til en bredere samfunnsdebatt om forsvarsmaterielleksporten. Men et strengt regelverk sikrer også legitimiteten til norsk eksport av forsvarsmateriell og dermed også norsk forsvarsindustri.

I 2011 var den samlede verdien av eksporten på i underkant av 3,9 mrd. kr – en tilbakegang på ca. 1,7 pst. Produksjonen og eksporten av forsvarsmateriell har utgangspunkt i behovet for å ha et forsvar, den bidrar til vår forsvarsevne og utgjør en betydelig verdiskaping i Norge over store deler av landet. Forsvarsindustrien er i forkant av den teknologiske utviklingen, og overføringsverdien til sivil industri er stor. Stortingets behandling av de årlige meldingene har vist bred tverrpolitisk oppslutning til praktiseringen av eksportkontrollregelverket, så også denne gang. Det er en enstemmig komité som vil opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk, og utgangspunktet vårt er å gjøre Norges gode eksportkontroll enda bedre.

Med bakgrunn i hendelsene i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011 har regjeringen fulgt opp Stortingets merknader om praktiseringen av UDs eksportretningslinjer og vurdert sin praksis. Regjeringen mener det er rom for å foreta mer systematiserte vurderinger av mottakerland når det gjelder forhold knyttet ti1 den grunnleggende menneskerettighetssituasjonen, demokratiske rettigheter og fare for at det militære utstyret kan brukes til intern undertrykkelse. Utenriksdepartementet har derfor i samarbeid med Stockholm International Peace Research Institute laget en sjekkliste for å sikre mer systematiske vurderinger når det gjelder forholdene knyttet til respekten for menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett og den innenrikspolitiske situasjonen som følge av eksisterende motsetninger eller væpnede konflikter i den endelige bestemmelsesstaten.

I høringen som komiteen gjennomførte, ble det sagt både fra industrien og organisasjonene at de var positive til en slik sjekkliste. Det er også et enstemmig storting som støtter regelendringen om at lisens for B-materiell kan avslås med begrunnelse i vedlegg A-kriteriene – dette blir litt teknisk. I tillegg vil vi styrke eksportkontrollforskriften ved å inkludere hjemmel til å suspendere eller begrense en tidligere utstedt lisens. Dette vil bidra til å senke terskelen for å gripe inn og stanse en utførsel dersom situasjonen i mottakerlandet endres, underforstått til det verre. Dette er viktig og sikrer at menneskerettigheter og andre forhold internt i land blir vurdert, når eksport tillates eller avslås.

I et demokrati vil det være ulikt syn på hvor strengt våpeneksportregimet skal være. Jeg mener imidlertid at vi har funnet en god balanse i vårt regelverk, noe en enstemmig komité også synes å være enig i. Det er viktig, tror jeg, i en sak som dette, at vi jobber oss fram til en tverrpolitisk oppslutning om vårt eksportkontrollregelverk.

Komiteen forutsetter at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med opplysninger og vurderinger av erfaringene med den endrede praksis med hensyn til kontrollen med eksport av B-materiell som det nå legges opp til.

Jeg vil legge til: Arbeiderpartiet mener at Forsvarets anskaffelser også skal brukes for å bygge en solid norsk forsvarsindustri. Derfor fører vi en politikk der store anskaffelser til Forsvaret skal bidra til økt verdiskaping i Norge gjennom gjenkjøpsavtaler, at vi skal vektlegge flernasjonalt samarbeid i forsvarspolitikken og videreutvikle det nordiske forsvarssamarbeidet. Vi ser resultater i form av et moderne og høyteknologisk forsvar, en høy forsvarsevne, høykompetente arbeidsplasser i Norge og viktig teknologiutvikling, som også har et stort sivilt bruksområde.

Tom Staahle (FrP) [11:28:23]: Det er en enstemmig komité som legger fram innstiling i denne saken, der vi behandler melding om eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2011.

Det er avgjørende at eksport av forsvarsmateriell skjer på en fornuftig, etisk og forsvarlig måte og til nasjoner som vi, så langt det er mulig, kan stole på følger intensjonene som ligger i de avtaler som inngås hva gjelder bruk av forsvarsmateriellet vi eksporterer.

I 2011 var den samlede verdien av eksporten i underkant av 3,9 mrd. kr. At det er et potensial for å øke eksporten uten at dette skjer på bekostning av innsyn, kontroll og sikkerhet, er Fremskrittspartiet ikke i tvil om. I stortingsmeldingens kapittel 3 beskrives rammeverket for eksportkontroll og hvordan Norge arbeider med å styrke kontrollen med eksport av forsvarsmateriell. Dette rammeverket har sin bakgrunn i et vedtak fattet allerede i 1959 – selvsagt med modifiseringer og endringer flere ganger opp gjennom årene. Det avgjørende er selvsagt hvordan vi som nasjon etterlever dette regelverket og sikrer at eksporten skjer innenfor de rammer som er vedtatt. Det er viktig at departementet og Stortinget hele tiden er bevisst på hvordan gjeldende retningslinjer etterleves og spesielt hvordan mottakerland vurderes sett opp mot hvordan materiellet kan benyttes i det enkelte mottakerland. Et strengt eksportkontrollregelverk må praktiseres, samtidig som det ikke må sette hindringer i veien for å sikre utviklingen innen denne industrien, som sikrer nye, kompetansefokuserte arbeidsplasser i Norge.

For Fremskrittspartiet er det viktig å understreke at vi nå vedtar en reell innskjerping av kriteriene for eksport av forsvarsmateriell ved at søknader om B-materiell kan avslås med begrunnelse i atferdskriteriene. Dette vil, slik vi ser det, innebære at enkelte av dagens mottakerland vil måtte vurderes på nytt ut fra de nye kriteriene.

Fremskrittspartiet er opptatt av at eksport av forsvarsmateriell skjer innenfor gjeldende regler, og at det er forankret i Stortingets vedtak og intensjon. Vi mener derfor det er viktig å ha klare regler for denne type eksport, slik at norsk industri kan rette sine markedssatsninger mot de land som fyller kriteriene for mottak. Norge er tjent med en solid, høyteknologisk forsvarsindustri. Det støtter Fremskrittspartiet fullt opp om. Det er derfor gledelig å se at industrien er enig i det regelverk som i dag foreslås vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) [11:30:58]: Det er, som både saksordføreren og Fremskrittspartiets representant har understreket, en enstemmig innstilling vi har på bordet i dag. Jeg vil bare understreke fra Høyres side at vi er særdeles tilfreds med at vi får en årlig anledning til å diskutere disse spørsmålene.

Det er en oversiktlig og god melding vi har foran oss. Det er fra vår side også grunn til å understreke at det er veldig positivt at våpenhandelsavtalen i FNs generalforsamling nå er kommet på plass. Det er dog grunn til å understreke at denne avtalen vil først være virkelig på plass når 50 land har ratifisert den. Skal avtalen ha den betydning og virkning som vi alle sammen håper og tror på, er det selvfølgelig svært viktig og helt avgjørende at de store våpenproduserende landene ratifiserer og etterlever avtalen. Det er – rent kuriøst – grunn til å merke seg at land som Iran, Nord-Korea og Syria valgte å stemme imot denne avtalen i FNs generalforsamling.

Norsk forsvarsindustri er en betydelig næring, det skal vi ikke legge skjul på. Den omsatte faktisk totalt sett for rundt 13 mrd. kr i 2011. Næringen representerer rundt 4 500 årsverk. I de senere årene har eksportandelen av produksjonen økt og utgjør nå mer enn 50 pst. av totalomsetningen. Det er grunn til å understreke at uten eksport ville ikke forsvarsindustrinæringen hatt noe grunnlag for å drive teknologiutvikling og produksjon i Norge, og mange kompetansemiljøer ville gått tapt. Derfor har vi også en god synergi i Norge mellom Forsvaret og forsvarsindustrien som sikrer en stor grad av kostnadseffektivitet og ikke minst teknologiutvikling, og også den nære og gode dialogen vi har med internasjonale partnere.

Det er, som de to foregående talere har understreket, selvfølgelig viktig med legitimitet og etikk i disse spørsmålene. Det er selvfølgelig også positivt med et meget strengt internasjonalt regelverk. Det er altfor mange farlige våpen totalt sett i verden, og enda mer ille er det at mange av disse våpnene i dag befinner seg i såkalte gale hender.

Som det fremgår av meldingen er nesten all norsk eksport av forsvarsmateriell til våre alliansepartnere i NATO og såkalte nærstående land. Imidlertid vil nok næringen være opptatt av at fremtidens vekstmarked ikke nødvendigvis befinner seg her, men først og fremst utenfor Europa og USA. Her er kutt i forsvarsbudsjettet blitt mer regelen enn det motsatte. De nye vekstmarkedene skjer i Asia, i Sør-Amerika og også i noen av Midtøsten-nasjonene.

Jeg forstår de anførslene som bl.a. Fredslaget har påpekt når det gjelder det uakseptable med eksport hvis eksporten kommer til land, bl.a. i Midtøsten, som anvender våpen mot egen befolkning. I dette tilfellet pekes det på Saudi-Arabia og Qatar. I Midtøsten er det som kjent også mange andre land som Norge ikke eksporterer forsvarsmateriell til, men som har rikelig og dårlig erfaring med å anvende våpen mot egen befolkning. Imidlertid er disse problemstillingene tatt hånd om i den nye, formaliserte sjekklisten, som for øvrig er omtalt i kapittel 4 i denne meldingen vi behandler i dag.

Næringens ønske om stabilitet og langsiktige rammevilkår er lett å forstå. Denne holdningen slutter et enstemmig storting opp om, og jeg er ganske sikker på at SVs representant, representanten Serigstad Valen, vil understreke dette i sitt kommende innlegg.

Til slutt vil jeg understreke at forsvarsindustrien i stor grad er en teknologitung næring, og dette temaet blir også omtalt i kapittel 3.3 i meldingen. Mange fremmede land følger utviklingen og produksjonen nøye. Heller ikke Norge kan ha en sløv tilnærming til dette temaet. Vi har bl.a. mange utenlandske teknologi- og doktorgradsstudenter på plass i Norge, herunder kinesiske.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:36:01]: Jeg tar stafettpinnen fra representanten Kristiansen.

Ifølge norsk regelverk skal ikke Norge selge våpen eller ammunisjon til områder som er i krig eller som trues av krig. Likevel vet alle at det er risiko for at norske våpen og norsk krigsmateriell havner i land som er i krig eller bryter grunnleggende menneskerettigheter. Det er både fordi praksisen for eksport til regimer som helt åpenbart er undertrykkende, har vært for slapp, og fordi det ikke er noen fungerende sluttbrukererklæring i NATO som hindrer at norske våpen og deler blir brukt av f.eks. vår allierte, Tyrkia, mot kurderne, av USA i ulovlige droneaksjoner i Pakistan og i Jemen, at våpen ender opp i Israel og brukes i angrep på palestinerne – og for ikke å snakke om det faktum at norsk våpenindustri etablerer underselskaper i andre land og dermed eksporterer norske våpen og norsk våpenteknologi til land som Norge ikke ville ha tillatt.

I stortingsmeldingen vi diskuterer i dag, presenteres endringer i både praksis og forskrifter som er veldig gode. Hensikten er å styrke vurderingen av menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett og innenrikspolitiske hensyn i eksportbeslutningene.

Det jeg synes er fint, er at regjeringen samarbeider med SIPRI, Stockholms fredsforskningsinstitutt, og har utarbeidet den sjekklisten som tidligere er omtalt, for å sikre mer systematiske vurderinger knyttet til respekt for menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett i den endelige bestemmelsesstaten, samt den innenrikspolitiske situasjonen i det gjeldende landet. Den sjekklisten bør anvendes for å sikre at endelige beslutninger om eksport av forsvarsmateriell kan tillates eller ikke. Denne sjekklisten er fin, den omhandler både menneskerettssituasjonen i det aktuelle landet der og da, respekten for sivile og politiske rettigheter, og den tar også opp i seg f.eks. sensur av sosiale medier eller andre tegn på at et land er undertrykkende.

Alt dette er jeg selvfølgelig veldig fornøyd med og veldig glad for. Dette er viktige endringer. For å være helt ærlig har jeg problemer med å se hvordan de ovennevnte kriteriene i det hele tatt gir rom for å kunne eksportere materiell til land som Qatar, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Kuwait og andre.

For kort tid siden kunne vi feire avtalen om våpenhandel som ble framforhandlet i FN, som saksordføreren var inne på. Denne avtalen er langt fra perfekt, men den er et veldig viktig første skritt. Jeg vil gi stor honnør til både utenriksministeren og de norske forhandlerne for veldig god innsats.

Norge er velsignet med et sivilsamfunn som holder denne saken høyt. Både Norges Fredslag, Amnesty, Norsk Folkehjelp og mange andre har mye av æren for at Norge i internasjonal sammenheng er en pådriver på den gode siden i disse forhandlingene. Men det er mye som gjenstår, og det er fortsatt mye vi kan bli bedre på på egenhånd, og som jeg vil jobbe videre for: bedre sporingsmekanismer, en enda strengere praksis knyttet til menneskerettigheter og fare for undertrykking i de landene vi eksporterer til. Og ikke minst må vi se på ulike muligheter for å hindre at f.eks. Nammo eksporterer våpen fra USA under amerikansk regelverk til land som vi ikke ville tillatt eksport til direkte fra Norge. Da kan bruk av eiermakt, men også lovregulering av norske selskapers opptreden i utlandet være muligheter som SV vil forfølge i neste periode.

Så – selv om det får bli i en debatt en annen gang når vi har litt bedre tid – kunne jeg tenke meg at vi i Stortinget stiller oss selv det spørsmålet: Hvor stor våpenindustri er det vi skal ha? Er det f.eks. naturlig at et land som Norge, med sine forsvarspolitiske behov, produserer en rakett som Hellfire? Er det naturlig at Norge eksporterer ekspanderende ammunisjon? Bør vi være i front i verden med droneteknologi, som i dag benyttes av USA til systematisk å uthule folkeretten og gjennomføre ulovlige drap i Pakistan og i Jemen? Jeg tror at hvis en republikansk president hadde benyttet seg av droner, slik Obama gjør, ville fordømmelsene haglet. Men nå risikerer vi å tjene penger på USAs dronepolitikk i stedet.

Dette er diskusjoner hvor jeg er fullt klar over at jeg tilhører et mindretall i denne salen, men det er veldig viktige diskusjoner. Det er spørsmål vi kunne hatt godt av å stille oss selv. For det er mulig å tjene penger på det meste, men vi har selv et ansvar for å bestemme hva vi mener er riktig.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:40:51]: Etter Kristelig Folkepartis syn er det viktig å få til en bedre kontroll av internasjonal våpeneksport. Derfor må Norge bidra aktivt i arbeidet med å utvikle effektive kontrollregimer og operasjonelle kriterier for å vurdere søknader om eksportlisens. Målet er at dette skal bidra til en tryggere verden. Det diplomatiske arbeidet for fred må støttes gjennom kontrollregimer for våpenhandelen. Regimer som er en trussel mot internasjonal fred, eller står for en brutal undertrykking av landets egen befolkning, må ikke få tilgang til militære midler som de kan bruke til krigføring utad, eller til intern undertrykking.

De årlige stortingsmeldingene om eksport av forsvarsmateriell bidrar til økt åpenhet og kunnskap om våpenhandelen og til en helt nødvendig demokratisk debatt om disse spørsmålene. Stortinget har i 17 år på rad fått meldinger om eksporten av forsvarsmateriell. Drøftingene har bidratt til skjerpede krav til hva som skal rapporteres og til mer presise kriterier for Utenriksdepartementets vurdering av bedriftenes søknader om eksportlisens.

I et større tilbakeblikk vil jeg si at kontrollregimene med våpenhandelen er blitt bedre, det har blitt større åpenhet, og det har blitt noe mer internasjonalt samarbeid for å samordne reglene for den våpeneksport som skal tillates. Men det har i sannhet vært de små skritts marsj framover.

Når Norge har et militært forsvar og inngår i et internasjonalt forsvarssamarbeid, er det naturlig at vi både kjøper og selger forsvarsmateriell. Det vil ikke være rasjonelt at hvert land skal produsere alt materiell til forsvaret selv. Det ville gjort regningen for vårt militære forsvar større enn nødvendig og ikke minst gitt små land dårligere vilkår. Norge og andre land som vil ha et strengt regelverk, har interesse av å få internasjonalt forpliktende regler på området. Det har også norske produsenter av forsvarsmateriell.

I 2011 var Kristelig Folkeparti blant pådriverne for å kreve en kritisk gjennomgang av eksporten til autoritære regimer hvor det er fare for at utstyret kan benyttes til intern undertrykking eller menneskerettighetsbrudd. Bakgrunnen var at det midt under de folkelige opprørene mot flere autoritære arabiske regimer ble kjent at Norge bl.a. hadde tillatt salg av materiell til Libya få måneder før diktatoren Gaddafi ble styrtet. Det førte til at regjeringen i årets stortingsmelding redegjør for både egne retningslinjer og andre lands praksis.

I samarbeid med Stockholm International Peace Research Institute, SIPRI, er det utarbeidet en sjekkliste for å systematisere vurderingene av forhold knyttet til respekten for menneskerettighetene, internasjonal humanitærrett og den innenrikspolitiske situasjon. Også norsk forsvarsindustri er positiv til dette. Det er en styrke å ha så bred støtte og en enstemmig innstilling i denne saken.

For å kunne vurdere verdien av den nye sjekklisten tok Kristelig Folkeparti initiativ til at komiteen i innstillingen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med opplysninger om og vurderinger av erfaringene med den endrede praksis som det legges opp til når det gjelder eksporten av B-materiell. Fra Kristelig Folkepartis side forventer vi at det fører til en grundigere og strengere praksis.

Som tidligere ungdomspartileder kunne jeg ikke unngå å legge merke til et innlegg fra alle ungdomspartilederne samlet, der de peker på eksporten til Libya, men også utfordrer på hva som vil skje med eksport til andre arabiske diktaturer. Det hadde vært interessant å vite hva utenriksministeren tenker om det. Det viser i alle fall en bred politisk støtte til en innskjerping også blant ungdomspartiene.

Vi har gjennom årene hatt et godt samarbeid med og stor nytte av innspill fra freds- og bistandsorganisasjoner i arbeidet for bedre regelverk for våpenhandelen. Vi ser fram til et fortsatt godt samarbeid for å komme videre i dette arbeidet for fred og rustningskontroll.

La meg til slutt uttrykke glede over at FN sist uke med et overveldende flertall vedtok en internasjonal våpenhandelsavtale. Den er ikke perfekt, men et framskritt, bl.a. i kampen mot det illegale våpenmarkedet. Nyheten er så fersk at den ikke er med i verken meldingen eller innstillingen. Men den viser at arbeidet nytter, og at det trengs vedvarende innsats også i framtiden for at avtalen skal bli ratifisert på bred basis.

Trine Skei Grande (V) [11:45:45]: En utenlandsk kommentator skrev i en kommentar om Norge da man fikk konkursen på Kongsberg, at Norge må være paradiset i verden, siden sjøl en våpenfabrikk kan gå konkurs.

Norge har lenge hatt tradisjon for våpenproduksjon, og det sies stadig vekk fra Utenriksdepartementet at vi har de strengeste reglene for omsetning. Det skulle bare mangle. Vi har råd til å ha det, og vi bør ha det.

I dag består våpenproduksjon av så mange ulike komponenter og så mange ulike deltakere i en produksjonskjede – sånn som det er i produksjonen av veldig mange andre ting av høy teknisk karakter – at det er mange forskjellige aktører som deltar. Larsen fra Utenriksdepartementet sa på TV i dag at vi ikke har solgt tanks til Saudi-Arabia, og det er vel ikke så mange tanks som ruller ut fra norske våpenprodusenter. Vi produserer komponenter og deler, og vi deltar i produksjonskjeder. Men det betyr at det er enda mer krevende å kontrollere den våpeneksporten vi har, og det setter enda større krav til oss og til hvordan vi skal organisere det.

Jeg er grunnleggende positiv til den nye sjekklista som Utenriksdepartementet har lagt fram. Men jeg utfordrer utenriksministeren til å svare på om den kommer til å føre til noen som helst reell endring. Det håper jeg utenriksministeren kan svare på.

Vi driver i dag med eksport til en del land som vi i Venstre ikke mener det er riktig å eksportere til, som f.eks. Saudi-Arabia. Sjøl om vi bare eksporterer komponenter av ulik karakter, kan vi oppleve at de komponentene blir brukt mot egen befolkning. I det internasjonale samfunnet vi har i dag, kan vi da oppleve at vi må komme en sivilbefolkning til unnsetning i kampen mot et diktatur, og at våpen eller komponenter produsert i Norge, i en gitt situasjon kanskje rettes mot norske soldater. Det mener jeg er situasjoner vi ikke skal komme i. Derfor er det ekstremt viktig at vi følger de prinsippene som regjeringa har lagt fram, og at de også fører til endringer i forhold til dagens eksport, mener jeg.

Så vil jeg reise en ny debatt: Norge som stat har også stort eierskap i en del firmaer som også driver med våpenproduksjon. Da lener regjeringa seg tilbake og sier at det er produksjonsreglene i de landene vi har eierskapet i, som gjelder. Da mener jeg at vi i hvert fall må drøfte hvor vi virkelig skal ha eierskap. Skal vi ha eierskap i bedrifter som driver med ting som vi ikke ville ha godtatt hvis det hadde vært innenfor de norske grensene? Vi har sterke regler for det innenfor oljefondet – regler som jeg også mener burde ha vært skjerpet og utviklet videre. Jeg mener det er viktig å sørge for at den moralen vi står for innenlands, også er den moralen vi står for utenlands, og at vi ikke lener oss tilbake og sier at utenlandske politikere får bestemme reglene for de selskapene der vi har store eierandeler. Ellers får vi bare selge oss ut – da er det ingen grunn til å sitte på de eierandelene.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:50:06]: Jeg merker meg med tilfredshet at innstillingen er enstemmig. Det er viktig for oss i Utenriksdepartementet å ha bred støtte i Stortinget for regjeringens politikk på dette området. Slik har det også vært de siste årene.

La meg begynne med å slå fast at forsvarsindustrien er av strategisk betydning for Norge. Norge har et av Europas mest moderne og omstilte forsvar, basert på en betydelig satsing på ny teknologi og investeringer i nytt materiell. For Forsvaret er et nært og tett samarbeid med industrien av stor betydning. Regjeringen drøftet dette i dybden allerede i St. meld. nr. 38 for 2006–2007 om Forsvaret og industrien. Vi gikk da inn for et langt tettere samarbeid mellom Forsvaret og norsk forsvarsindustri enn hva som hadde vært tilfellet fram til 2005. Satsingen har gitt betydelige resultater. Siden 2005 har norsk eksport av forsvarsmateriell blitt nesten fordoblet.

Norge utmerker seg dertil internasjonalt ved å ha et åpent forsvarsmarked. Mens svært mange land forsøker å kjøpe mest mulig hjemme, ganske uavhengig av både pris og kvalitet, importerer Norge en stor andel av sitt eget materiell, faktisk opp mot 70 pst. For flere store land i Europa er tilsvarende tall noen få prosent, mens USA er blant de aller mest proteksjonistiske. Norge har valgt en annen tilnærming. Grovt sett importerer vi for omtrent like mye som vi eksporterer for. Dette betyr at norsk forsvarsindustri har kunnet spesialisere seg inn mot særlige nisjer, der vi til gjengjeld gjør det til dels meget bra i den internasjonale konkurransen. Vi overoppfyller på denne måten mange av de målsettinger både EU og NATO har satt seg for åpnere forsvarsmarkeder. Det er jeg stolt av.

Samtidig betyr dette at vi har et enda større behov for klare og forutsigbare regler, både nasjonalt og internasjonalt, enn mange andre land har. Vi ønsker at vår forsvarseksport skjer innen strenge og tydelige rammer her hjemme, samt at de internasjonale kjørereglene styrkes, slik vi nylig har sett det gjennom våpenhandelsavtalen ATT.

Forsvarsindustrien er teknologiintensiv og kunnskapsintensiv. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at denne industrien fortsatt skal kunne være med i fronten av den teknologiske utviklingen og beholde viktig kompetanse. Dette betyr at den må sikres gode og stabile rammevilkår, som gjør at den kan delta i internasjonale utviklings- og produksjonsprosesser. «Langsiktighet» og «forutsigbarhet» er nøkkelord.

Samtidig er vi meget opptatt av at vi skal ha, videreutvikle, opprettholde og styrke et av verdens strengeste våpenkontrollregimer. Det er gledelig å kunne si at selv om eksporten har gått kraftig opp de siste åtte årene, er det fortsatt slik at rundt 90 pst. av vår eksport går til NATO-landene pluss Sverige og Finland. Disse markedene vil fortsatt dominere, samtidig som vi ser at norsk industri i økende grad også ser seg om etter nye og fjernere markeder. Derfor – igjen – blir denne debatten så viktig.

Som både meldingen og innstillingen legger vekt på, er det nettopp derfor viktig at vi har et oppdatert regelverk for menneskerettigheter og demokratiutvikling. Det framgår av meldingen at regjeringen har tatt flere grep for å sikre et tidsmessig og fortsatt strengt regelverk. Jeg setter pris på komiteens støtte til de tiltakene som vi foreslår når det gjelder en mer systematisk vurdering av mottakerland. Det er ikke minst viktig at vi har etablert en sjekkliste i samarbeid med SIPRI, som flere av talerne har vært inne på. Vi er i ferd med å foreta forskriftsendringer i tråd med dette. Dette vil bl.a. kunne gjøre det enklere å suspendere tidligere utstedte lisenser.

Vi vil også endre retningslinjene. Eksport av annet utstyr enn rene våpen, f.eks., kan avslås med begrunnelse i EUs atferdskriterier – altså såkalt B-materiell, som bl.a. representanten Skei Grande var inne på. Dette blir en del av våre retningslinjer. Vi endrer forskriftene. Vi kommer tilbake til Stortinget når vi har erfaringer med hvordan denne endrede praksisen vil slå ut når det gjelder vår eksport av såkalt B-materiell.

Jeg har også lyst til å nevne at den nye eksportkontrollforskriften snart trer i kraft. Med denne vil Norge gjennomføre et EØS-relevant direktiv, det såkalte ICT-direktivet. Direktivet inneholder regler om forenkling av lisensieringen av forsvarsmateriell til mottakere innenfor EØS. På denne måten vil det bli bedre konkurransebetingelser innenfor EØS-området. Jeg vil samtidig understreke at beslutningene om å tillate eksport, eller ikke, fortsatt vil være det enkelte lands ansvar.

Vi har jobbet hardt for å få til en internasjonal våpenhandelsavtale. Det var på høy tid. Vi mener den ble bedre enn vi på mange måter kunne fryktet, og har fått bredere støtte. Dette er en viktig del av dette arbeidet. Jeg vil avslutte med å gi ros både til alle de organisasjonene som har bidratt til å skape interesse og forståelse for dette, og til norsk forsvarsindustri, som er en viktig partner i dette arbeidet internasjonalt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Staahle (FrP) [11:55:24]: I sitt innlegg var utenriksministeren inne på hvor viktig forsvarsindustrien er for Norge. Det er noe vi deler og er helt enig i.

Vi vet at forsvarsindustrien er en næring som krever teknologisk fokus og kompetansebaserte arbeidsplasser. Hvordan mener utenriksministeren at dette kan utvikles ytterligere, uten at det går på bekostning av det regelverket som foreligger i dag?

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:55:52]: Jeg vil begynne med å si at det har vært en formidabel utvikling på dette området. Vi ser at enkelte av våre nisjemiljøer ligger helt i front. Det gjelder f.eks. utviklingen av missilteknologi, hvor vi produserer og eksporterer noe av det mest avanserte innenfor sin sjanger i dette markedet. Det har vært mulig bare fordi man har en industri som satser langsiktig, som satser på kompetanse, som satser på å forbli i front.

Med norsk lønnsstruktur er det, når man har høy grad av automatisering og mange ingeniører, faktisk mulig å konkurrere både på pris og på kvalitet i dette markedet. Men da må vi ha klare rammer. Vi skal altså forene disse to viktige hensynene: Vi ønsker industrien alt godt, men vi ønsker det innenfor rammene av en veldig tydelig eksportkontrollpolitikk. Jeg opplever at også forsvarsindustrien er glad for å kunne si at deres suksess finner sted innenfor rammen av et trygt og godt norsk regelverk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:56:58]: Jeg takker for et godt innlegg. Jeg tror vi alle er glade for den brede alliansen som er, den brede støtten og den enstemmige innstillingen som ligger her i dag.

Jeg tenkte å utfordre utenriksministeren på det jeg også var inne på i mitt innlegg, nettopp hvilken lærdom vi har tatt av eksporten av materiell – som vi oppdaget – til Libya rett før Gaddafis fall, og hvilke konsekvenser dagens vedtak vil ha for eksport til andre arabiske diktaturer. Jeg vil utfordre utenriksministeren på hvordan han ser på effektene av de gode tingene som vi kan ta lærdom av, men også på nye redskaper – for å unngå at en gjentar eksport til diktaturer som kan bruke det til krigføring utad, men også til å undertrykke eget folk.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:57:52]: Jeg vil først slå fast: Når det gjelder våpen, altså A-materiell, har det naturligvis ikke vært eksportert til land som f.eks. Libya før Gaddafis fall. Det vi så eksempler på, var eksport av materiell som var på B-materiellisten. Det kan f.eks. være snakk om kikkert- eller radioutstyr, den type spørsmål.

Den ene viktige endringen som skjer nå, er at vi strammer til regelverket for B-materiell, slik at vi også der vil legge mer vekt på spørsmål som demokrati og menneskerettigheter, og knytte oss opp til det som heter EUs atferdskodeks – nettopp for å kunne ha et strammere grep om eksporten av den type varer til den type land. Det er en klar og tydelig ambisjon fra min side. Den har jeg i dag fått støtte til fra et samlet storting, slik jeg oppfatter komiteen. Så får vi ved neste korsvei sette oss ned og se på erfaringene med dette.

Eksportkontroll blir jo til etter hvert som bedrifter søker om eksportlisens. Det er ved vår løpende praksis at vi kan se hvordan politikken endrer seg. Men nå har vi tydeliggjort regelverket og tydeliggjort en ambisjon, i tråd med det representanten Ropstad spurte om, og i tråd med innlegg i dag fra en rekke tidligere ungdomspartiledere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.