Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:01:44]: (ordfører for saken): Det foreligger et representantforslag fra stortingsrepresentantene Hallgeir Langeland, Snorre Serigstad Valen, Eirin Sund, Truls Wickholm, Marianne Marthinsen og Jette Christensen om å utrede republikk som styreform i Norge. Under kontrollkomiteens behandling har dette endt opp i tre forslag. Flertallet, bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og representantene Kolberg og Nybakk fra Arbeiderpartiet, fremmer forslag om at forslaget bifalles ikke. Mindretallet – Jette Christensen, fra Arbeiderpartiet, og SV – fremmer forslag om dette utredes, mens representanten fra Venstre foreslår at forslaget vedlegges protokollen. Jeg regner med at mindretallene presenterer sin begrunnelse for forslagene.

Det som er flertallets vurdering, er at kongeriket Norge er et fritt, sjølstendig og udelelig og uavhendelig rike, og at vårt konstitusjonelle monarki ikke er til hinder for vårt konstitusjonelle demokrati, der Stortinget, som det øverste folkevalgte organ, representerer folkets makt.

Vi er alle kjent med at kongen ble fratatt politisk makt ved 7. juni-vedtaket i 1905. Gjennom 7. juni-vedtaket og folkeavstemninga ble det også gitt tilslutning til at regjeringa tok på seg et uavgrenset ansvar gjennom den såkalte kontrasignaturen av kongens avgjørelser. Dette ble senere stadfestet gjennom en egen grunnlovsendring, § 31, den 15. august 1911. Medlemmer av statsrådet hadde da reservasjonsrett, altså ikke medansvar for regjeringas avgjørelse gjennom Grunnloven § 30.

Det som er sentralt, er det som flertallet understreker, at vårt konstitusjonelle monarki har opptrådt i samsvar med de konstitusjonelle regler som har eksistert siden 1905. Disse er i samsvar med stortingsflertallets syn. Av denne grunn er det konstitusjonelle monarkiet ikke blitt svekket. Derfor å si at det å avskaffe monarkiet fordi det ikke er demokratisk, har altså ingen forankring i vår styreform, slik den er forankret i Grunnloven.

Det er videre en forutsetning for vårt konstitusjonelle demokrati at det må ha en bred oppslutning blant folk. For at dette skal kunne dyrkes framover, må alle lag av folket kjenne seg representert av kongen og dronninga som utøver av kongemakt og symbolsk overhode. Det er det som er det essensielle. Kongen og dronninga har siden 1905 opptrådt i henhold til vårt konstitusjonelle demokrati og har opptrådt på en slik måte at det favner vidt og samler det som er felles forståelse i det norske samfunn. Dermed har en bred oppslutning om den kongelige rollen som en skal fylle.

På denne bakgrunn tilrår jeg på vegne av flertallet at representantforslaget ikke blir vedtatt.

Jette F. Christensen (A) [10:05:45]: Tusen takk til representanten Lundteigen for at han som saksordførar har behandla denne saka med tyngd og alvor.

Det er eit veldig annleis forslag som har kome til Stortinget enn dei som tidlegare har handla om republikk. Tidlegare har ein fremma forslag om å avskaffe kongehuset og innføre republikk utan, i varierande grad, å definere kva det eigentleg er.

Ofte når ein diskuterer kongehuset, snakkar ein om at det er veldig brei oppslutning blant folket om kongehuset i dag. Det er ikkje så rart. Kongehuset vårt gjer ein veldig god jobb og skjøttar stillinga si på ein glitrande måte. Dette forslaget er ikkje mistillit mot det kongehuset me har i dag. Men ein av grunnane til at det er så brei oppslutning ute, kan vere at ein ikkje har hatt noko alternativ. Det er ikkje førelagt noko reelt alternativ til det styresettet me har i dag. Det er det me ynskjer.

Det er eit veldig lite radikalt forslag som ligg i Stortinget i dag. Det som er radikalt, er å meine at verv og posisjonar i Noreg skal arvast. Me meiner at posisjonar, verv og stillingar i det norske samfunnet best blir tildelte gjennom folkets tillit gjennom val, ikkje gjennom arv.

I går fekk me ein ny diskusjon i stortingssalen om kva som er norske verdiar. Det kan ein jo diskutere mykje, men eg meiner ein gjennomgåande norsk verdi er at dei som representerer folket i maktposisjonar, utgår frå folket. Me er alle her inne avhengige av folkets tillit. Det meiner eg også bør gjelde statsoverhovudet, ikkje berre i uformelle meiningsmålingar, men gjennom val.

Mange gonger trekkjer ein fram at kongehuset er samlande. Det er det. Men eg klarer ikkje å sjå at det at folket sjølv har valt eit statsoverhovudet, ikkje vil verke samlande. Det trur eg er litt feil.

Denne diskusjonen er ein litt underleg diskusjon, for motargumentet mot å utgreie ei ny styringsform i Noreg er at det går så greitt. Det er veldig sjeldan den typen argumentasjon er gangbar i andre politiske saker, der ein seier at me er einige i det, me ser at prinsippet i utgangspunktet ikkje gjenspeglar nokre andre delar av det norske samfunnet og det norske demokratiet, men no er det no sånn at det går så greitt, og derfor kan me berre fortsetje å ha det sånn.

Bakgrunnen for at me har gått inn for å utgreie verdas vanlegaste demokratiske styreform og sjå om den passar for Noreg, er at me er av den oppfatninga at verv og posisjonar blir best fordelte gjennom å måle folkets tillit, ikkje gjennom arv. Derfor vil eg stå på det mindretalsforslaget som er levert inn.

Presidenten: Representanten Jette F. Christensen har da tatt opp det forslaget som hun refererte til.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:09:35]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for hans innledning. Jeg slutter meg i all hovedsak til hans vurderinger.

Jeg stiller meg selv spørsmålet om det er et folkekrav i Norge å bytte ut monarkiet med republikk. Det er selvfølgelig enkelte individer som synes at dette er en god idé, men etter min erfaring er det et veldig, veldig lite mindretall. Jeg kan knapt huske at noen har stoppet meg på gaten og sagt: Nå må dere på Stortinget snart få innført republikk. Ut ifra dem jeg snakker med, mener jeg at befolkningen kan deles inn i to hovedgrupper: De som er entusiastiske monarkitilhengere, og de mer pragmatiske som ikke ser behovet for å bytte ut en ordning som fungerer helt utmerket. Jeg definerer meg selv inn i siste gruppe.

På engelsk sier man: «If it isn’t broke, don’t fix it». Jeg synes det blir meningsløst å bruke penger og tid på å utrede noe som vi verken ønsker eller trenger.

Vårt monarki fungerer som et positivt og samlende symbol for befolkningen. Kanskje har det en begrenset betydning i vår hverdag, men det er viktig når nasjonen er i krise, ved katastrofer, terrorhandlinger som 22. juli osv.

Jeg tror også vårt monarki har en positiv virkning på markedsføringen av landet vårt. Vår kongefamilie har en betydelig reisevirksomhet og har bidratt til å sette Norge, norsk kultur og norsk næringsliv på kartet i utlandet. Slik sett har de gjort en meget positiv jobb.

Sett fra et politisk ståsted kan monarkiet heller ikke sies å være et problem. Monarkens reelle politiske makt har vært borte i over 100 år, og vår konge har vel knapt kunnet hisse på seg noen politiske miljøer med sine uttalelser.

Det er kanskje ikke alt ved monarkiet som avstedkommer betydelig entusiasme hos undertegnede, men ordningen fungerer i all hovedsak meget godt og er et fint nasjonalt symbol. Det er en samlende institusjon, og den er positiv i markedsføringen av vårt land. Jeg går derfor inn for at forslaget ikke bifalles.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:12:08]: Norges styreform er arvelig monarkisk, og det innebærer at det formelle statsoverhodet innehas av en person som har arvet denne posisjonen, og ikke blitt gitt den av folket gjennom valg. Det hevdes innimellom at kongen er gitt denne posisjonen gjennom valg, fordi det ble avholdt et valg for mer enn 100 år siden, der mindre enn halvparten av befolkningen kunne avgi stemme. I de fleste andre sammenhenger tror jeg ikke Stortinget ville gått god for en slik praksis i dag.

I følge Grunnloven står kongen som statsoverhode over oss – det folkevalgte parlamentet – og til og med over stortingspresidenten. Enhver stilling som hviler på nedarvede rettigheter er jo – og det er det unødvendig å påpeke – en anakronisme i et demokratisk samfunn. Monarkiet er en fortidslevning fra en tid da det var et autoritært styre og egner seg derfor dårlig som demokratisk symbol.

Sist, men ikke minst, er en overgang til republikk det naturlige sluttpunktet på den demokratiseringen som startet i Norge i 1814, og som på mange måter var sluttført da Stortinget fratok kongen de siste restene av formell makt ved unionsoppløsningen, som flere representanter har vært innom tidligere. Det er likevel ikke slik at kongehuset i dag avstår fra å bruke politisk makt ved ulike anledninger, og det skal jeg komme tilbake til.

Republikk er i dag den mest vanlige styreformen i verden, og det er fordi det er den mest naturlige styreformen i verden. Vi – forslagsstillerne – ønsker å endre Grunnloven, slik at også Norge får et statsoverhode som er valgt av folket, dvs. en president. Det fremmes et separat grunnlovsforslag om dette, som vi har diskutert tidligere, og som også skal behandles i neste periode. Da regner jeg med at alle vil være enig i at det innen den tid er rimelig at det foreligger alternativer og reelle vurderinger av hva slags styreform som eventuelt bør innføres. Blant de mer sentrale spørsmål som bør utredes, er: Hvilken makt skal en president ha? Hvordan skal presidenten velges? I dette representantforslaget fremmes det derfor forslag om at Stortinget ber regjeringen utrede ulike alternativer for republikk som styreform i Norge og legge vurderinger og forslag om dette fram for Stortinget i god tid før behandlingen – i neste periode – av grunnlovsforslaget jeg nettopp har nevnt.

Det er ikke lenge siden vi behandlet tidligere forslag – som SV hadde fremmet alene – om innføring av republikk som styreform i Norge. Da var det ingen i denne salen som var villige til å forsvare monarkiet prinsipielt. Argumentet som gikk igjen, var at forslaget var for dårlig utredet, at man ikke visste hva overgang til republikk ville medføre av formaliteter, kostnader og hva slags presidentstyre man skulle ha. Da er det noe merkelig at de samme representantene i dag vil stemme ned vårt forslag om en ordentlig utredning. Og som representanten Christensen var inne på, er det en noe uvanlig praksis. Vanligvis er Stortinget meget glad i å ha full klarhet i hva det er man egentlig tar stilling til.

Dette er en debatt vi trenger, for dette er ikke bare symbolpolitikk og markeringer. Kongen er gitt en plass i Grunnloven vår som hellig. Det strider imot de mest grunnleggende demokratiske idealene om likeverd.

I julen var det nok mange som så tronarving Ingrid Alexandra gjøre sin første opptreden på tv. Ingrid Alexandra vil i vår tid vokse opp uten å kunne engasjere seg politisk. Hun vil ikke kunne velge eller velge bort religion. Hun vil ikke kunne ytre seg fritt om hva hun mener. Hun vil ikke kunne velge selv hva hun vil bli. Hun vil føle presset fra et nesten samlet storting og millioner av nordmenn som forventer at hun skal være ambassadør og representant for landet. Som sin far vil hun også sannsynligvis avlegge det selvfølgelige: Ja, jeg har vurdert å abdisere, men det er rett at jeg overtar tronen-intervjuet på NRK, ikke så lenge etter at hun blir myndig. Men vi vil jo alle egentlig vite med oss selv at hun ikke har hatt noe valg. Det er ikke rett. Statsoverhoder skal velges og stå direkte ansvarlig overfor sitt folk, og i moderne demokratiske samfunn er det ikke sånn at barn fra de er meget små og gjennom hele livet skal føle presset fra millioner av innbyggere og bli fortalt hva de skal føle, gjøre og bli.

Mange er svært uenige i forslaget vårt, og det er bra, for jeg ønsker debatt, men da savner jeg de faktiske motargumentene. Jeg savner at vi går forbi de vikarierende argumentene. Jeg har hørt seriøse, respekterte politikere bruke argument som: Åh, skal vi liksom ha Carl I. Hagen som president? Det er ikke et argument for monarki. Det er i beste fall et argument for å stemme på noen andre enn Carl I. Hagen.

At en politiker aldri vil kunne være like samlende som kongen, er ikke et argument for monarki. Det er et argument imot demokrati, og det er for øvrig – og jeg beklager ordbruken – bare tull og tøys. Selvsagt kan folkevalgte være, og er, samlende og nasjonale symboler – på godt og vondt: Kennedy, Gro, Gerhardsen, Kohl osv.

Det fungerer jo så bra i dag, er varianten stortingsflertallet har valgt å legge seg på i dag, og det er helt riktig. Vi har en flott kongefamilie. Flinke er de også, og de skikker seg godt. Jeg sikter ikke til disse anstrøkene til kritikk av kongehuset som tabloidmediene praktiserer innimellom, med guruoppslag, engler, dyre vesker som Mette-Marit har kjøpt, osv. Det er helt, helt på siden av debatten. Men jeg sikter til at de stort sett avstår fra å drive politikk – stort sett.

Kronprinsen begynner å bevege seg inn i politisk farvann med Young Global Leaders, IMF-jobb, åpning av aluminiumsverk i autoritære land og mye annet. Og kongen ga klar beskjed til Trond Giske i 2008 om framtidens krav til trosbekjennelse for statsoverhodet. Da gikk kongen aktivt inn i våre beslutningsprosesser. Det ble akseptert og behandlet som en bagatell. Men det er det jo ikke. Det er prinsipielt problematisk. Stort sett holder kongehuset seg unna politikken.

Det er noe som mangler i denne debatten, og det er at noen av representantene som i dag kommer til å stemme ned dette forslaget, kommer til denne talerstolen og holder sitt prinsipielle argument for monarki. Det er ikke holdbart at vi har en grunnlov som ikke stortingsflertallet er villig til å forsvare prinsipielt – fordi det fungerer greit i dag. På ingen andre områder i Grunnloven ville så svak argumentasjon, som er så svakt fundert i de prinsippene vi har bygd dette landet på, blitt akseptert.

Er det noen som har lyst til å komme opp på talerstolen og holde et flammende innlegg for kongens helligdom og ulastelighet? Er det noen som har lyst til å komme opp på denne talerstolen og holde et flammende innlegg om arvemakten som prinsipp? Er det noen her som har lyst til å komme opp på talerstolen og fortelle at kongen er hellig? Mener Fremskrittspartiet det? Mener Høyre det? Mener Arbeiderpartiet det? Fremskrittspartiet pleier jo ellers å være veldig glad i å påpeke at ting ikke er hellige, selv de tingene som er mest viktig for folk.

Så langt har ikke jeg sett noen som er villig til å komme opp på denne talerstolen og gjøre det, og jeg frykter at vi ikke kommer til å se det i dag heller. Men i et opplyst samfunn, i år 2013, bør det kunne forventes at bevisbyrden ligger på dem som mener at dette metafysisk funderte, jålete, forfengelige, utdaterte, symbolske, praktisk problematiske og konservative styresettet er den rette måten å organisere et av de beste og mest demokratiske land i verden på. Sjarm, nostalgi, vitser om dårlige presidentemner og lett avfeiing ved å si at det fungerer jo greit i dag, bør ikke holde lenger.

Jeg hadde gledet meg til debatt, og jeg hadde håpet at Stortinget i det minste kunne utrede hvordan det ville vært, hvordan vi kunne tatt steget og blitt et av de landene som utgjør det store flertall i verden som ikke har arvelige overhoder, men den debatten vil vi ikke få fordi ingen er villig til å komme opp på denne talerstolen og forsvare kongens hellighet og ulastelighet.

Per-Kristian Foss (H) [10:21:27]: Jeg tror jeg benytter denne talerstolen, og ikke den nede i salen. Jeg kan ikke oppfylle alle Serigstad Valens ønsker om en debatt.

Å karakterisere vår konge som jålete, tror jeg kanskje ikke helt treffer folks oppfatning av hvordan det er i Norge. Deri ligger kanskje SVs problem, at de konsentrerer seg om debatter som skal løse problemer vi ikke har.

Jeg er enig med Jette Christensen på ett punkt, nemlig at dette er en underlig diskusjon. Når vi setter i gang utredninger i Norge, pleier det å være for å løse et problem. Jeg tror veldig få nordmenn oppfatter kongedømmet som et problem, og enda mindre kongehuset, slik det fungerer, som et problem. Det som fungerer, behøver ikke å repareres, og det er i og for seg et godt prinsipp å leve etter.

Jeg kan også leve godt med den underlige betegnelsen ideologisk som Jette Christensen ga, nemlig at det å forsvare det eksisterende system med et kongedømme er et radikalt standpunkt, og at det å utrede republikk er en form for konservatisme. Det kan jeg leve med som en underlig betegnelse. Om det måtte være aldri så radikalt, føler jeg meg hjemme i det.

Å si at en konge egner seg dårlig som et demokratisk symbol, er jeg faktisk ikke enig i, for jeg tror at den norske kongen, når han reiser rundt i verden, oppfattes som en representant for et gjennomført demokratisk og åpent land – gjennomført samlende og gjennomført demokratisk.

Jeg vil bare til slutt si at Serigstad Valen bør lese sin historie bedre med hensyn til dem han fremhever som fremragende presidenter. Den fortsatt levende Helmut Kohl var kanskje ikke den mest typisk samlende som kansler i sin tid, og Kennedy var nok mest samlende etter at han ble skutt. Så historiske eksempler på politikere som kan samle, tror jeg han må lete enda bedre etter. Jeg ser selvfølgelig en fare for en Stein Ørnhøi som presidentkandidat, men jeg føler meg ganske trygg på at det valget vil det være lenge til vi får.

Martin Kolberg (A) [10:24:26]: Jeg tar ordet for å gi uttrykk for at jeg – sammen med representanten Marit Nybakk – støtter flertallet i denne saken. Jeg viser til saksordførerens prinsipielle argumentasjon når det gjelder vårt standpunkt om at dette forslaget ikke skal bifalles av Stortinget.

Det er selvfølgelig riktig som det er sagt – og det er en selvfølgelig ting å si – at Norge er et konstitusjonelt demokrati. Det er et monarki, men det er først og fremst et parlamentarisk demokrati.

Representanten Serigstad Valen etterlyser reelle argumenter for at man ikke skal utrede spørsmålet om overgang til republikk. Jeg mener at det i hans argumentasjonsrekke, som jeg har respekt for, er en betydelig svikt, og det er at Serigstad Valen, og kanskje også de andre forslagsstillerne, ikke legger inn i sin demokratiske betraktning at kongedømmet har en forankring i en folkeavstemning – det er kommentert av Serigstad Valen og andre, det hørte jeg – men framfor alt at historien siden har vist en veldig bred folkelig forankring. Denne folkelige forankringen er en veldig demokratisk kraft, og det er det jeg mener at man ser bort fra. For denne demokratiske kraften, som altså representeres i en veldig oppslutning om kongen og kongedømmet, knytter seg jo til at dette har fungert demokratisk. Jeg synes at de eksemplene som representanten Serigstad Valen tok fram her, om grensegangen mot politisk aktivitet fra kongehusets side, var svake og litt søkte. For det som jo er bildet, og som skaper den folkelige oppslutningen på demokratisk grunnlag om kongehuset, kongen og kongedømmet, er nettopp at de gjennom hele historien har fulgt den plass de er gitt, ikke i henhold til Grunnloven, men i henhold til den folkelige forståelsen av hvordan kongedømmet skal være plassert.

Så kan man si, hvis man ønsker det, at det ikke ville være uriktig å utrede dette. Men hvis Stortinget senere i dag skulle vedta det, ville man sette i gang en prosess som jeg er overbevist om ville være i strid med folkets oppfatning, og det synes jeg ikke Stortinget skal gjøre. For hvis det er en sak hvor vi skal lytte til hva som er folkets oppfatning, er det akkurat i dette spørsmålet.

Jeg tror ikke Stortinget skal sette i gang en utredning om avvikling av kongehuset – for det er jo det det er snakk om – og om kongedømmet når vi vet at folket mener noe annet. Jeg vet jo ikke, selvfølgelig gjør jeg ikke det, men hvis vi la dette ut til folkeavstemning i dag, spår jeg at vi ville få en like sterk oppslutning om kongedømmet nå som vi fikk i 1905 – i alle fall nesten.

Dessuten ville en slik diskusjon destabilisere veldig mye av vår demokratiske forståelse, og det synes jeg heller ikke at vi skal bidra til. På et slikt grunnlag vil jeg på vegne av representanten Marit Nybakk og meg selv gi tydelig uttrykk for at vi vil anbefale Arbeiderpartiets stortingsgruppe, når vi kommer til votering senere i dag, å stemme for at man ikke bifaller dette forslaget.

Borghild Tenden (V) [10:29:17]: Jeg vil med dette ta opp Venstres forslag i innstillingen, at forslaget vedlegges protokollen, og vise til Venstres merknad i innstillingen. Om ikke forslaget fra Venstre får støtte, stemmer vi for at forslaget ikke bifalles.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Hallgeir H. Langeland (SV) [10:29:51]: Eg skal ikkje gjenta Snorre Serigstad Valens glimrande, prinsipielle innlegg. Men eg må rett og slett sukka litt over Arbeidarpartiets fremste kongepolitiske talsmann, Martin Kolberg, for i ein tilsvarande debatt for eitt år sidan blei det sagt at SVs forslag var for dårleg. Ein måtte utgreia saka dersom ein skulle vurdera den. Så kjem me i dag og gjer nettopp det kongepolitisk talsperson har sagt – me går inn for å utgreia det. Og så skal ein stemma ned det som det var prinsipielt riktig å gjera for eitt år sidan. Dette synest eg er veldig rart. Når han no forsvarar arv som prinsipp, burde ein vel gjennomføra det prinsippet på andre område òg. Kva med å ha arverekkefølge i Arbeidarpartiet f.eks? Det ville jo kunne vera ei utvikling – dersom ein meiner dette er viktig. Så dette er veldig prinsipplaust, og det er beklageleg at ikkje kongepolitisk talsperson i Arbeidarpartiet, Martin Kolberg, er med på dette, nettopp for å vareta det han kritiserte oss for i fjor.

Så ei stemmeforklaring: Det er diskutert med forslagsstillar Jette F. Christensen når det gjeld korleis ein skal votera her. Eg ser for meg at Venstre ikkje kan støtta oss subsidiært. Me foreslår å stemma på vårt forslag først, og så subsidiært på Venstres forslag.

Presidenten: Vi kommer tilbake til voteringen og legger den opp sånn at alle i salen skal få gitt uttrykk for sitt syn. Venstre har allerede varslet at de subsidiært vil stemme for innstillingen, altså at forslaget ikke bifalles. Dette bare til informasjon.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:32:08]: Det er bare å slå fast at jeg ikke fikk de prinsipielle svarene jeg ba om, men akkurat det jeg forutså – som jeg også sa i mitt forrige innlegg – at man velger svært praktiske og pragmatiske svar på det som jo er et prinsipielt spørsmål.

Jeg tror at en dag vil det framtidige konge- eller dronningemnet – enten det nåværende eller noen av de neste – velge å si nei, velge å abdisere. De vil velge å si nei, jeg har ikke lyst til å gjøre dette med livet mitt. Jeg har lyst til å være et vanlig menneske i det flotte, frie, demokratiske landet Norge. Det er et mulig scenario som de færreste av dem som har holdt innlegg i denne saken i dag, ser ut til å ha tenkt over. Det er nok fordi jeg har rett i min påpekning av at det i denne arverekkefølgen faktisk er et betydelig element av tvang. Men det kommer til å skje. Én dag vil konge- eller dronningemnet abdisere. Om ikke annet ville det da ha vært greit om Stortinget i det minste hadde vært inne på tanken at vi en dag skal komme til å organisere oss som et fullkomment, fritt styre, uten et arvelig statsoverhode.

Representanten Kolberg sa at noe så ufarlig som å sette i gang en utredning av hvordan Norge ville sett ut som republikk, vil

«destabilisere veldig mye av vår demokratiske forståelse».

Jeg må innrømme at jeg ikke forstår noe av det, så jeg lurer på om representanten Kolberg kan forklare hva han mener med at en utredning om republikk vil destabilisere vår demokratiske forståelse. Jeg tror nemlig en utredning vil utvide den.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.