Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og utenriksministeren settes til 10 minutter og for øvrige talere og utviklingsministeren til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:53:43]: (ordfører for saken): Stortingsmelding nr. 11 handler om noe så grunnleggende viktig som Norges internasjonale innsats for å sikre menneskers liv og helse. Norge er en tung aktør både i internasjonalt helsediplomati og i helsebistand.

Regjeringens melding og utenriks- og forsvarskomiteens innstilling viser full enighet om at Norge fortsatt skal prioritere helsespørsmål på bred basis i vår utenriks- og utviklingspolitikk. Denne enigheten gir styrke og forutsigbarhet, noe som er viktig for at Norges innsats skal gi gode resultater.

I komiteens høring om saken har vi fått viktige innspill fra mange organisasjoner, fagmiljøer og fagpersoner. De har supplert det omfattende materialet som selve meldingen presenterer. Som saksordfører vil jeg takke for disse verdifulle faglige innspillene, og jeg vil takke mine kolleger i komiteen for konstruktive drøftinger.

Kristelig Folkepartis stortingsrepresentant Jon Lilletun, som gikk bort så altfor tidlig, sa en gang om budsjettbehandlingen her i Stortinget at et godt budsjett fra Bondeviks regjering – den gangen – var blitt enda bedre her i Stortinget. Samme konklusjon vil jeg trekke i dag, en god politisk plattform fra regjeringen har blitt enda bedre gjennom Stortingets behandling. Det er noe av styrken i det norske demokratiet, at vi makter dette.

Det nye og verdifulle i stortingsmeldingen er først og fremst at den søker å gi en helhetlig beskrivelse av sammenhengene mellom helse som innenrikspolitikk og helse som utenrikspolitikk. Den understreker også sterkt betydningen av å videreutvikle en kunnskapsbasert politikk for å få best mulig resultater.

Internasjonalt er det relativt uvanlig – jeg vet ikke om det finnes eksempler på det – at en utenriksminister legger fram den politiske plattformen for et lands internasjonale helsesatsing. Jeg vil si at det er en styrke både for helsepolitikken og utenrikspolitikken at det nettopp er utenriksministeren som presenterer saken for Stortinget. Men det understreker samtidig det åpenbare behovet for koordinering av Norges globale helseinnsats mellom ulike fagmiljøer og departementer. Norge er høyt profilert gjennom flere globale helseinitiativ. Det øker forventningene til oss som nasjon. Det er derfor svært viktig at vi framstår som en målrettet og krevende partner som har tydelige prioriteringer. Derfor er det av stor betydning at komiteen er enig om hva som skal være hovedprioriteringene i Norges internasjonale helseinnsats:

• Vi skal mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

• vi skal redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

• og vi skal integrere helsemålsettinger i den bredere utenriks- og utviklingspolitikken, noe regjeringen uttrykker i målet om å fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse.

FNs åtte tusenårsmål er hovedfundamentet for Norges utviklingspolitiske innsats, og Norge har tatt et særlig ansvar for å følge opp de helserelaterte tusenårsmålene.

Selv om flertallet og regjeringspartiene velger ulike formuleringer i omtalen av en del punkter i meldingen, vil jeg som saksordfører framheve at vi samtidig står sammen om de viktige anbefalingene framover. Andre talere fra Kristelig Folkeparti vil ta opp andre sider av den innstillingen som vi drøfter i dag.

La meg trekke fram fem hovedpunkter hvor jeg mener komiteen har ført drøftingen lenger enn stortingsmeldingen, sammen.

Komiteen har bidratt til å presisere forståelsen av begrepet «global helse», noe som er nyttig fordi det ikke foreligger noen omforent definisjon av dette.

Komiteen har for det andre bidratt til å klargjøre den verdi menneskerettighetene har som normativt grunnlag, men også hvor deres begrensningene ligger. En samlet komité deler meldingens påpekning av at de grunnleggende menneskerettighetene gir et normativt grunnlag for statenes arbeid for å sikre folkehelsen, samtidig presiserer vi at menneskerettighetene legger primæransvaret på statenes forpliktelser overfor egne innbyggere, mens de internasjonale forpliktelsene ikke avklares tilsvarende.

For det tredje: Meldingen gir ikke tall når det gjelder hvordan de viktigste komponentene i Norges innsats for global helse har utviklet seg over tid. Komiteen mener at slike tallopplysninger ville gitt et bedre grunnlag for å drøfte prioriteringer og praksis. Komiteen har derfor supplert stortingsmeldingen ved å innsamle og presentere opplysninger om hvordan omfanget av helserelaterte innsatser har utviklet seg, både i norsk utviklingsbistand, i støtteordningene innenfor EØS-avtalen og bilateralt i nordområdene. Tallene gir grunnlag for litt ulike refleksjoner i innstillingen.

For det fjerde: Uten at det går tydelig fram av stortingsmeldingen, har komiteen merket seg at det i det siste tiåret har skjedd en dreining i norsk bistand på helsesektoren. Før satset vi mer på en helhetlig og samordnet helsesektorbistand til gjennomføring av nasjonale handlingsplaner i enkeltland. I den senere tid har Norges bilaterale innsats dreid mer over mot spesialinnsatser og initiativ som pådriver for målrettede tiltak, f.eks. innenfor mødre- og barnehelse. Her trengs bevisste strategivalg. Komiteen er åpen for å drøfte hvordan balansen mellom slike ulike typer innsatser bør være, men konkluderer på ett forhold: Vi må unngå det kompetansetap man risikerer dersom man ikke opprettholder helsefaglig kompetanse knyttet til både bilaterale og flernasjonale helseprogrammer.

For det femte: Stortingsmeldingen om global helse mangler en drøfting av feltet psykisk helse. En rekke høringsinstanser påpekte dette. Komiteen viser til at menneskerettighetene

«anerkjenner retten for enhver til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende.»

Dette er ordrett sitert fra artikkel 12 i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Derfor har komiteen spesielt drøftet utfordringene innenfor psykiske helse. En enstemmig komité understreker betydningen av denne delen av Norges internasjonale helseinnsats.

I arbeidet for å redusere sykdomsbyrden møter vi noe ulike utfordringer rundt i verden. I de fattigste landene er smittsomme sykdommer fortsatt en hovedsak. Derfor er satsingen på vaksiner en av de mest kostnadseffektive investeringene vi kan gjøre i arbeidet for global helse. Innovative finansieringsløsninger har bidratt til nye vaksiner for sykdommer som rammer de fattige, lavere vaksinepriser og bedre vaksinedekning. Millioner av liv reddes med en slik grunnleggende helseinnsats. Resultatene gleder oss alle. Samtidig minner det oss om at uten en varig styrking av helsesystemene i alle deler av et land, kan verken vaksinasjonstjenestene eller andre viktige helsetjenester for å bedre mors og barns helse nå ut til alle. Utdanning av helsepersonell og finansiering av helsetjenester er derfor grunnpilarer i kampen for bedre global helse.

Det er grunn til å minne om at den økonomiske veksten som mange lavinntektsland nå opplever, er i ferd med å endre de globale helseutfordringene. Mange land får økt økonomisk handlingsrom, men benytter det ikke nødvendigvis til å bygge helsetjenester for sin befolkning. Deres utfordringer i forhold til smittsomme sykdommer som kan forebygges, består. Samtidig blir de stilt overfor en ny og utvidet sykdomsbyrde: De må også takle utfordringene fra ikke-smittsomme sykdommer – hjerte- og karlidelser, kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes og sist, men ikke minst, psykiske lidelser. Det gir endrede krav til helsetjenesten. Nasjonalforeningen for folkehelsen peker på at demens kan ramme opptil 110 millioner mennesker innen 2050. Komiteen ber på den bakgrunn regjeringen vurdere hvordan slike ikke-smittsomme sykdommer kan integreres bedre når FNs tusenårsmål nå revideres og nye strategier legges.

I den internasjonale helsedebatten blir det mer og mer vanlig å fokusere på rettigheter. Det er et veldig bra utgangspunkt som springer ut av at alle mennesker har et likeverd, den samme verdi. Men etter Kristelig Folkepartis mening må ikke rettighetsfokuset drives så langt at vi mister oppmerksomheten på det kvalitative vi skal oppnå. Det hjelper lite med lik tilgang til helsetjenester hvis disse helsetjenestene ikke holder mål. Å redde liv, forebygge og lindre lidelser og heve livskvaliteten for folk flest nødvendiggjør godt organiserte helsesystemer bygd på kvalitet, kompetanse og nasjonalt ansvar.

For å nå målene om fortsatt nedgang i barnedødelighet og bedre mødrehelse må man bygge på kunnskap om hva som har best effekt. Komiteen peker i sin innstilling på at 40 pst. av barnedødsfallene skjer blant nyfødte. De er i stor grad knyttet til for tidlig fødsel, oksygenmangel ved fødselen eller infeksjoner. Ofte har det sammenheng med dårlige vekstforhold for fosteret fordi mor er dårlig ernært. Sammen med vaksinering vil en målrettet innsats mot disse faktorene kunne gi den sikreste, største og mest varige reduksjon i barnedødeligheten.

Komiteen trekker også fram mulighetene som nå byr seg når det gjelder bekjempelse og utrydding av flere glemte tropesykdommer. Dette er sykdommer som tar livskraften fra millioner av enkeltmennesker og hemmer utvikling og vekst i store deler av verdens fattige land. Nå finnes medisinene som kan utrydde disse sykdommene. Vi bør delta i den dugnaden. Det vil kle Norge å gjøre den delen av innsatsen også på den internasjonale arena.

På alle politikkområder må vi kontinuerlig vurdere om innsatsen gir gode resultater, om noe feiler og om noe kan forbedres. Helsebistand har vært, er og skal være en prioritert sektor i norsk utviklingssamarbeid. Jeg er derfor glad for at det er en samstemmig komité som bekrefter at

«helsebistand er blant de bistandsområder som har best dokumentert effekt. Virkningen består ikke bare i å redde liv og helse for millioner av mennesker, men også i reduksjon av antall sykedager og styrket helsetilstand for befolkningen mer generelt.»

Dette handler om ryggraden i økonomisk og menneskelig utvikling i verdens fattige land. Norge er gjennom en systematisk og målrettet innsats på dette området med på å forsterke og bygge den ryggraden. Det kan vi som parlament være stolt av.

Eva Kristin Hansen (A) [15:03:49]: I dag synes jeg vi debatterer en viktig stortingsmelding der regjeringen har trukket opp mange utfordringer og gir klare prioriteringer for en norsk global helsepolitikk.

Norsk politikk bygger på å overholde grunnleggende menneskerettigheter. Jeg mener det er viktig at vi har en rettighetsbasert tilnærming også til global helse, at vi tar utgangspunkt i internasjonale menneskerettigheter som bl.a. er nedfelt i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og i FNs konvensjon om barns, kvinners og funksjonshemmedes rettigheter.

Nå er det sånn at det er hvert enkelt lands ansvar å oppfylle menneskerettighetene. Internasjonalt samarbeid må derfor støtte opp under evnen og viljen til dette, med vekt på å sikre robuste helsesystemer og lik tilgang til helsetjenester for alle. Norge må derfor ha en tydelig stemme internasjonalt, særlig til støtte for undertrykte og marginaliserte grupper.

Flere utviklingsland har de 10–15 siste årene opplevd en markant økonomisk vekst, som har ført til at de av Verdensbanken har blitt oppgradert fra lavinntektsland til mellominntektsland. Til tross for dette gjenspeiler ikke denne veksten seg i reduksjon av antall fattige og fordeling av goder – sånn som helse. Veksten er konsentrert om små grupper i samfunnet, som gjør at forskjellen mellom de fattigste og rike gruppene øker i mange av disse landene. 70 pst. av verdens fattige bor nemlig i mellominntektsland. Jeg mener derfor at utviklingspolitikken kanskje i enda større grad bør bidra til en bedre fordeling mellom rike og fattige i enkeltland.

Helse er etter Arbeiderpartiets syn et globalt fellesgode. Vi mener at Norge gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte kan bidra til å mobilisere en sterk og bred global konsensus om å ivareta nasjonale helsebehov. Samtidig kan vi bidra til å ansvarliggjøre nasjonale myndigheter med hensyn til å etablere og sikre allmenn tilgang til helsetjenester. En av målsettingene for norsk global helsepolitikk er bedre å integrere helsemålsettingene i utenriks- og utviklingspolitikken. Møteplasser for statsledere og FN-systemer er viktige arenaer her. Politiske nettverk på tvers av tradisjonelle fora og samarbeidsallianser er et annet viktig virkemiddel.

Den rød-grønne regjeringen har som mål å bidra til helsefremmende politikk for alle. Forebygging, tilgang til rent drikkevann, trygg mat, riktig ernæring, gode sanitærforhold, vaksinering og kunnskap om hvordan man fremmer god helse og unngår sykdom er nødvendig.

Regjeringen skisserer opp tre satsingsområder i meldingen, som saksordføreren nevnte:

• mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

• redusere sykdomsbyrden, med vekt på forebygging

• fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

Å mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse er en riktig og viktig prioritering. FNs tusenårsmål inneholder ambisiøse målsettinger for dette. For Norge har det vært viktig å jobbe for lik tilgang til helse for kvinner og barn for å få ned barnedødeligheten og mødredødeligheten. For Arbeiderpartiet er likestilling et viktig, sentralt element i dette arbeidet. Skal man nå tusenårsmålene for helse, må det fokuseres mer på reproduktiv helse gjennom satsing på bruk av lovgivning for å sikre kvinner tilgang til prevensjon, beskyttelse mot tidlig ekteskap, vold og kjønnslemlestelse.

Vi mener også det er viktig at jenter og kvinner sikres rett til og kontroll over egne valg, knyttet til seksualitet. Hvert år dør 273 000 kvinner som følge av komplikasjoner knyttet til graviditet. Vi mener at reproduktiv helse også må omfatte retten til trygg abort og behandling ved komplikasjoner, uavhengig av om aborten er ulovlig eller ikke. Dette oppfattes kanskje som kontroversielt for en del, men vi mener at skal vi få ned dødstallene, må dette spørsmålet løftes høyere opp på agendaen, og det krever handling.

Det andre satsingsområdet regjeringen trekker opp, er reduksjon av sykdomsbyrde, med vekt på forebygging som retter seg mot sykdommer som står for en stor andel av tapte leveår i de fattigste landene, og mot styrking av helsesystemene, med lik tilgang til helsetjenester for alle. Vaksinasjon har her vært og er et viktig tiltak. Det er gjort framskritt innenfor behandling og forebygging av de største livstruende sykdommene, som hiv og aids, malaria og tuberkulose. Men vi har fortsatt en vei å gå. Dårlig utbygde og sårbare helsesystemer og mangel på helsepersonell gjør arbeidet krevende. Det er derfor nødvendig å bidra til helsesystemer der nasjonale myndigheter tar et klart helhetsansvar for befolkningens helsetilbud. Deres helhetsansvar må derfor stå helt sentralt i dialogen med myndigheter i lavinntektsland som tar steget over i gruppen av mellominntektsland, som jeg nevnte litt tidligere.

Ikke-smittsomme sykdommer, som livsstilssykdommer, har fått økt oppmerksomhet de senere årene. Det som er litt krevende med disse sykdommene, er at det er store økonomiske interesser bak markedsføring av produkter som tobakk, alkohol og usunn mat, og det er store penger å tjene på omsetning av mange av disse produktene. Innsatsen for å forebygge og redusere forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer krever derfor ikke bare en helhetlig folkehelsepolitikk nasjonalt, men også regionale avtaler som viktige bidrag til globale løsninger.

Det tredje området er fremme av menneskelig sikkerhet gjennom helse, som handler om hvordan helsemålsettinger bedre kan integreres i utenriks- og utviklingspolitikken generelt. Klimaendringer, pandemier, manglende tilgang på legemidler og seksualisert vold er alle trusler mot god helse. Klimaendringenes følger for helse kan være store, og vi trenger å bidra til forebygging med større vekt på matsikkerhet, vannforsyning og sanitære forhold. Smittevern og pandemier er et annet viktig område der trygghet og sikkerhet må ivaretas ved at helse er et tema på den utenrikspolitiske dagsordenen.

Helt til slutt: I arbeidet med denne meldingen har vi – som saksordføreren var inne på – fått veldig mange gode innspill, og det er jeg veldig glad for. Men det er særlig ett tema som har skilt seg ut, som også ble nevnt tidligere her, nemlig psykisk helse, som mange mente burde vært bredere omtalt. Komiteen har i denne innstillingen som saksordføreren la vekt på, tatt tak i denne problematikken, og jeg vil i den sammenhengen si takk til det gode arbeidet som er blitt gjort i komiteen. Det har vært veldig konstruktivt og godt, og det viser også at det er stort og tverrpolitisk engasjement i Stortinget for global helse, og det er veldig, veldig positivt.

Peter N. Myhre (FrP) [15:11:01]: Jeg er langt på vei enig med de foregående talerne om konklusjonene, som i veldig stor grad er enstemmige i denne saken. Jeg vil også takke regjeringen for en grundig melding, som også komiteen har latt undergå en grundig behandling.

Helsetjenester er mangelvare i verden. Det rammer selvsagt først og fremst fattige mennesker i Asia og Afrika. Bedre helsetjenester er viktig for å gi enkeltmennesker et bedre liv. Regjeringen lover i stortingsmeldingen gjennom politisk lederskap, diplomati og økonomisk støtte å være en pådriver for å mobilisere en sterk og bred global konsensus for samarbeid om å ivareta nasjonale helsebehov. Samtidig vil regjeringen ansvarliggjøre nasjonale myndigheter for å etablere og sikre tilgang til helsetjenester. Dette er ambisiøst. I Fremskrittspartiet er vi enig med regjeringen i at helsetjenester først og fremst er de nasjonale myndighetenes ansvar i hvert enkelt land. Men helse er også et individuelt ansvar. Vi har alle sammen et ansvar for vår egen helse.

De økonomisk mest velstående landene har store fordeler. Her er de beste helsetjenestene, her er tilgjengeligheten best, her er det størst aktivitet på forebygging, her har folk best helse og lengst levealder. En innbygger i Mosambik må forberede seg på et liv som bare er halvparten så langt som livet til en innbygger i Sveits. Amerikanerne kan vente seg et liv som er ti år lengre enn russernes. Helsesituasjonen i kapitalistiske land som er godt integrert i det globale økonomiske fellesskapet, er langt bedre enn ellers – dette uansett om helsevesenet er organisert med offentlig rammefinansiering, stykkprisfinansiering eller om det baserer seg på individuelle forsikringsordninger. Økonomisk vekst og velstand, frihandel og kapitalisme er derfor det viktigste bidraget til å forbedre helsesituasjonen for verdens fattige.

Både regjeringen og vi i Fremskrittspartiet er fornøyd med stiftelsen GAVI, som gjennomfører vaksinasjonsprogrammer for barn. I Malawi var jeg til stede i fjor og fikk se GAVI i aksjon. I en liten landsby ble 205 små barn vaksinert mot i alt syv sykdommer på litt over en time. Dermed var disse 205 småtassene vaksinert mot kikhoste, difteri, stivkrampe, hepatitt B, influensa type B, meslinger og polio. Senere vil GAVI også introdusere et vaksineprogram mot lungebetennelse og diaré.

En barndom preget av sykdom vil gi store problemer resten av livet. GAVI bekjemper ikke fattigdom og skaper ikke økonomisk vekst, men GAVI gir barn i Afrika en bedre helse og setter dem dermed i stand til å takle de utfordringene de møter opp gjennom livet. Jeg er derfor stolt over å være blant dem som har nominert GAVI til Nobels fredspris. I mellomtiden er komiteens innstilling en klar beskjed til regjeringen om å støtte GAVIs viktige oppgave med å forbedre små barns helse ved å vaksinere dem mot farlige sykdommer.

I 2010 var jeg på besøk på en helt spesiell institusjon finansiert gjennom FN-organisasjonen UNDP i Monrovia i Liberia. Det var en institusjon for voldtatte småjenter som var blitt gravide. Det var en sterk opplevelse. Det var jenter helt ned til åtte år. Graviditet i den alderen gir store helseskader både fysisk og psykisk. Det var dessverre mange på denne institusjonen, og det var enda mange flere som ikke hadde fått plass der. Mange var voldtatt av sine egne nære slektninger – fedre, brødre, onkler og fettere.

Fremskrittspartiet mener at nasjonale myndigheter i alle land har et ubetinget ansvar for å bekjempe dette fenomenet med alle midler. Jeg nevner dette som et eksempel. Jeg mener norske myndigheter burde øke presset mot ledelsen i land der slikt er utbredt. Her bør Norge forlange handling og resultater, hvis ikke vil det kunne gi redusert støtte over det norske u-hjelpsbudsjettet.

Ja, jeg tror vi må være litt tøffere her. Regjeringen skriver jo i meldingen at økonomisk støtte skal være et av flere virkemidler for å oppnå resultater når det gjelder helse og helsetjenester. Det prinsippet bør kunne anvendes begge veier. Vi må kunne belønne innsats fra nasjonale myndigheter i fattige land når de oppnår resultater, og vi må kunne redusere tilskuddene – i hvert fall over en periode – når regjeringer, som i Liberia, ignorerer problemer av denne typen.

Komiteens flertall, alle partier unntatt Høyre og Kristelig Folkeparti, påpeker at likestilling mellom kvinner og menn er betydningsfullt for å nå de målene vi har satt oss. Det er viktig at kvinner over hele verden får rett til prevensjon, beskyttelse mot tidlig ekteskap, vold og kjønnslemlestelse, mener komitéflertallet. Hvert år dør mer enn en kvart million kvinner av komplikasjoner knyttet til graviditet. Retten til trygg abort er viktig for å redusere dette problemet. Det er merkelig at Høyre ikke er enig i dette resonnementet.

Skal vi nå våre mål, må kapasiteten på helsevesenet i verden økes raskere enn befolkningsveksten. Jeg er ikke sikker på om det er tilfellet i dag, men vi må ikke gi opp. Jeg takker derfor for regjeringens vilje til forbedring, slik det er beskrevet i denne meldingen, og håper denne viljen resulterer i handling og resultater.

Ivar Kristiansen (H) [15:18:02]: Jeg tror det er veldig nyttig for Stortinget å diskutere norsk bistandspolitikk, det er veldig sjelden vi får sjansen til det. Selv om bistand er en av statsbudsjettets største poster, forsvinner dette kapitlet i veldig stor grad når vi har nasjonalbudsjettet til behandling, og det samme når det gjelder revidert nasjonalbudsjett. Kombinert med dagens stortingsmelding får vi faktisk mulighet til å gå dypt og grundig ned i denne problematikken – i et land som har en historikk for utvikling i nyere moderne tid som nesten ikke noe annet land i verden har, hvor vi kan fremstille oss selv som forbilde utad. Vi har nådd resultater på helseområdet som nesten intet annet land i verden. Vi har systemer og sikkerhetsnett rundt oss som nesten ethvert annet land – med få unntak – bare kan drømme om.

Det er nettopp på dette området – på helsestandard, også godt anskueliggjort gjennom stortingsmeldingen – at vi virkelig får se hvordan forskjellene ute i verden egentlig er, og hvor vi som lykkelige nordmenn i annerledeslandet Norge kan smykke oss med tilstander som gjør at vi fortsatt kan navigere annerledes enn de fleste andre land når det gjelder vår materielle utvikling. Våre utfordringer ligger lysår borte fra hverdagen til millioner av svangre kvinner, som risikerer å dø i løpet av svangerskapet, eller til de mange millioner barn som aldri gis mulighet til å vokse opp.

Dette er den debatten jeg synes Stortinget sjelden tar seg tid til å gå dypt inn i, som også kan gi god bakgrunn for at vi faktisk er i stand til å prioritere såpass som 27–28 mrd. kr som utgiftspost på dette budsjettkapitlet. Det er klart at vi skal diskutere innholdet på dette kapitlet grundig og godt, og vi skal stille mange og gode kritiske spørsmål – det skal jeg komme litt inn på – men det er viktig også å anvise at vår politikk, våre historiske bidrag, vår hjelp og våre ytelser ute faktisk er til nytte og skaper den store forskjellen. Det kan være avgjørende for liv og død for folk ute i den store verden.

Jeg synes at saksordføreren har gjort en glimrende jobb med arbeidet under komitébehandlingen. Hans egne fotavtrykk har brakt en felles politikk videre, etter Høyres oppfatning. Det som er sagt her av andre talere forut for meg, er det bare å slutte seg til. Det som er understreket gjennom vaksineprogrammene og gjennom saksordførerens innsats i GAVI, bare illustrerer at vi må gjøre mer der resultatene blir best, og der forskjellene kan bli aller størst.

I en tid da verden rundt oss ris som en mare av finanskrise, ser vi at utfordringene fremover ikke blir mindre, de blir tvert imot større på noen områder der vi trodde vi hadde kontroll over utviklingen. Vi ser import av sykdommer; globalisering medfører nye og større utfordringer enn tidligere. Vi ser også at den fattige delen av verden som er den største, nå i betydelig grad lider av en slags givertørke fra de mer velsituerte nasjonene.

Så kan man si, som også andre har vært inne på, at meldingen er en god opplisting og en beskrivelse av situasjonen og av utfordringer. Det er i hovedsak en konsentrasjon om Utenriksdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde. Vi har fra Høyres side sagt i våre merknader at vi gjerne skulle hatt en større omtale av Kunnskapsdepartementets utfordringer på denne banehalvdel. Verden har en desperat mangel på helsearbeidere. Vi kan gjøre en enda større innsats ute, i form av utdanning av helsearbeidere. Det er også tidvis et dilemma at lille Norge, som nettopp har passert fem millioner innbyggere, er i en mangelsituasjon på noe nøkkelpersonell innenfor helse. Vi skal vokte oss vel for ikke å bryte noen etiske grenser i vår egen import av helsearbeidere for å dekke våre egne noe utvidede behov i tiden vi går i møte.

Meldingen skisserer også behov for bedre koordinering og bedre samstemmighet i den internasjonale politikken. Det er, som andre har vært inne på, mange ulike aktører, mange ulike initiativ og mange ulike partnerskap, kampanjer og organisasjoner på helseområdet som er ute og drifter sin innsats. Det er derfor mange som hevder at denne innsatsen er fragmentert og uoversiktlig. Det finnes mange eksempler på dette. Som tidligere talere har understreket: Norge, som en stormakt og også som en bidragsyter på dette området, må si ifra i de fora som man kan si ifra i, og hvor man har den autoritet som er nødvendig for å bidra til å forbedre koordineringen, slik at det ikke blir for mange aktører ute som bruker for stor del av sin tid til å vifte med sin egen vimpel.

Dette kommer også frem i omtalen av Verdens helseorganisasjon. Meldingen skisserer også behovet for at denne organisasjonen må reformeres, samtidig som Verdens helseorganisasjon selv anslår at en stor del av helsesatsingen forspilles på grunn av mangel på effektiv ressursbruk ute.

Det er også et slags dilemma i en situasjon hvor vi ser at noen makter ute har en betydelig økonomisk vekst og utvikling – Afrika, eksempelvis, og Asia som et annet glimrende eksempel – men hvor vi ser at mangel på demokratisk utvikling og mangel på koordinering gjennom lederskap sørger for at helse og befolkningens sikkerhetsnett på dette området ikke følges opp som følge av økt økonomisk utvikling nasjonalt.

Noen hevder at helseandelen av bistandsbudsjettet minker. Opposisjonspartiene sier at beløpene blir større. Begge har vel rett i denne definisjonen. Mitt spørsmål vil være om bistandspolitikken i det brede er blitt for stor og omfattende, slik at dette på mange måter kan risikere å gå ut over de områdene der vi ser at resultatene virker best. Det er definitivt slik at helsebistand har vist de best dokumenterte resultatene. Jeg sier ikke dette som noen slags kritikk, men mer som en oppfordring til utenriksministeren og bistandsministeren om å være seg dette forholdet bevisst, i en tid da vi også skal gjøre betydelig innsats på det klimapolitiske området ute i verden, som også er omfattet av de samme budsjettene.

Til slutt: Jeg er litt usikker på om det er rett å fokusere på de kvantitative størrelsene på våre EØS-bidrag. Jeg tror vi skal ta inn over oss at selv om vi betaler svært mye penger for å utvikle tidligere sentral- og østeuropeiske nasjoner også på dette området, skal vi ikke glemme det forholdet at dette er utgifter til egen nasjons inntektservervelse. Dette er betaling for å ha markedsadgang til det indre marked, bare så det er sagt. Vi skal være varsomme med å dra inn dette som en betydelig bistandsutfordring som vi skal fokusere for mye på i tiden fremover.

Saksordføreren har gjennom sitt saksordførerskap dratt opp og forbedret innstillingen, som har fått bred tilslutning i Stortinget. Det er jeg veldig glad for.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:27:43]: Jeg slutter meg fullt og helt til de innledende betraktningene til representanten Kristiansen fra Høyre. Selv om presselosjen nok er tom, er dette både en viktig debatt og en viktig stortingsmelding.

Jeg synes det er bra at regjeringen har lagt fram en stortingsmelding med tydelige prioriteringer: for det første å mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse, for det andre å redusere sykdomsbyrden, med vekt på forebygging, og for det tredje å fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse. Representanten Eva Kristin Hansen redegjorde godt for dette. Jeg skal ikke gjenta hennes poenger.

Verden er preget av en grunnleggende skjevfordeling av både makt og ressurser. Helse og fordeling er nært knyttet til hverandre. Når vi arbeider for å utjevne sosiale forskjeller, er det også veldig viktig helsearbeid i det. Utjevning både mellom land og innad i land er viktig for å forbedre global helse. Derfor er det så viktig med en rettighetsbasert tilnærming til helse. Menneskers helse kan aldri først og fremst være et individuelt gode og ansvar. Tvert imot er menneskerettighetene og det felles ansvaret og ikke minst universell tilgang til gode offentlige helsetjenester viktig.

Dette er en av de diskusjonene man finner anspor til uenighet om i komiteens behandling. Det er greit å merke seg, og det er en viktig debatt å ta. Jeg mener at det er kun ved en slik tilnærming at man kan sørge for utjevning i land. Og forskjellene i mange mellominntektsland er formidable.

Veldig mange mennesker dør i dag av sykdommer som det er enkelt å gjøre noe med. Menneskers helse globalt er derfor et felles ansvar, det er et kollektivt ansvar, og tilgang på helsehjelp skal være et kollektivt gode. Da må vi også klare å styrke nasjonale helsesystemer. Det kan først og fremst kun landet selv klare. Det innebærer økt tilgang til helsepersonell – og det er en sentral prioritering for regjeringens arbeid med global helse.

I en del debatter under siste valgkamp ble det diskusjon på tv om bruken av ordet «eldrebølgen». Det ble diskusjon om det voldsomme behovet vi kommer til å ha i løpet av de neste tiårene for mer helse- og omsorgspersonell i Norge.

Dette er ikke er særegen norsk krise, tvert imot er det i størst grad en global krise. Ifølge FNs generalsekretær mangler verden om lag 3,5 millioner helsearbeidere. Det å arbeide for å dekke dette behovet er helt avgjørende, spesielt med hensyn til mor og barn. Svært mange dødsfall hos mor og barn kunne vært unngått med kompetent helsepersonell og forholdsvis billige medisiner.

Nå skal jeg være dagens festbrems. Like utenfor stortingssalen – nå mens vi diskuterer denne viktige saken – er det samlet en stor mengde ungdommer utenfor Grand Hotel. Vi hørte hylene i stad, og det er fordi Justin Bieber, popstjernen fra USA, sannsynligvis befinner seg på det hotellet. Han skal holde en konsert i Oslo i dag, og man kan ikke unngå å få med seg oppstyret. Justin Bieber er ikke bare kjent for sine poplåter som bedårer fjortiser over hele verden, han er også kjent for å være en profilert motstander av selvbestemt abort. Det er ikke noe spesielt for USA. Der er selvbestemt abort en valgkampsak i hver eneste presidentvalgkamp. Det er ikke noe særegent amerikansk fenomen. Tvert imot er kvinners reproduktive rettigheter under press i hele verden, i fattige og i rike land, i nord og i sør, fra reaksjonære krefter og religiøse krefter som vil frata kvinner råderetten over egen kropp. Norge skal være en kompromissløs forsvarer og forkjemper for seksuelle og reproduktive rettigheter internasjonalt, og det skal vi legge stolthet i. Vi burde ikke se tilbakegang i kvinners rettigheter i vår tid, men det gjør vi. Det er i mange tilfeller politisk villet, med dramatiske konsekvenser for kvinners helse.

At kvinner spiller en sentral rolle for økonomisk utvikling, burde også si seg selv, og Norge er jo med sin svært høye sysselsetting et veldig godt eksempel på det. Arbeidet for seksuelle rettigheter og kvinners rettigheter er derfor ikke bare et arbeid for kvinner og for rettighetene, men også for demokrati, for samfunnsutvikling og for økonomisk vekst. Jeg er veldig glad for at kvinners og barns rettigheter er regjeringens fremste prioritering. Det betyr også at vi framover må holde en høy profil på dette saksfeltet i FN, og vi må ta opp dette i våre samtaler med andre land, spesielt i land der disse rettighetene er under press – og dem blir det stadig flere av, dessverre.

Så vil jeg innom én ting til før jeg runder av, og det er klimatrusselen. Det er kanskje vår tids største trussel mot menneskeheten og vil uunngåelig føre til store globale helseutfordringer. Det er fordi verden vil forandre seg helt grunnleggende om vi ikke klarer å stoppe de menneskeskapte klimaendringene. En temperaturøkning på bare 2 °C, som er det vi prøver å begrense oppvarmingen til nå, vil endre vårt økosystem, og det vil endre store landområder. Temperaturøkningen vil for det meste være konsentrert om land, altså der mennesker oppholder seg, og det vil bety redusert tilgang på mat. Det vil bety at tilgangen på drikkevann vil bli mye vanskeligere tilgjengelig for millioner av mennesker. Det vil sannsynligvis gi flere millioner klimaflyktninger allerede i vår levetid, og det vil i seg selv være en helseutfordring. I tillegg vil smitterisikoen øke i store deler av verden, og sykdomsbildet vil kunne endre seg. Derfor er det viktig å holde fokus på helseaspektet og de humanitære sidene ved klimaarbeidet framover nå som vi beveger oss inn i en tid der klimatilpasning dessverre blir vel så viktig som klimatiltak – og klimatilpasning blir en viktig del av det globale helsearbeidet framover. Vi kunne ønske at det ikke var slik, men slik blir det.

Til slutt vil jeg løfte fram sivilsamfunnets rolle, som er av helt uvurderlig betydning både som pådrivere her i Norge for å påvirke norsk politikk og for å sikre folks rett til helsetjenester i mange land verden over. Norske frivillige organisasjoner har kommet med veldig mange gode innspill i arbeidet med denne meldingen, og det vil være lurt av regjeringen å inkludere også organisasjonene i det videre arbeidet med meldingen.

Så vil også jeg legge til at saksordføreren har gjort en veldig god jobb i komiteens behandling.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Olov Grøtting (Sp) [15:35:10]: Global helse er et viktig tema, og vi i Senterpartiet ønsker derfor denne stortingsmeldingen velkommen.

Vi synes det er flott at Norge er det første landet i verden der Utenriksdepartementet står bak en slik melding, og vi vil takke saksordføreren for godt utført arbeid i komiteen. Som flere har sagt, er det stor enighet i komiteen om mesteparten av innholdet. Mye er sagt her, og jeg vil komme inn på noen enkeltområder etter hvert.

Senterpartiet er opptatt av fellesskap og fordeling, utjevning av ressurser og levekår mellom samfunnsgrupper, mellom landsdeler og mellom rike og fattige land. Selv om Norge er et lite land, skulle det bare mangle at ikke vi med vår oljeøkonomi tar dette temaet på alvor.

Selv om global helse er et forholdsvis nytt og ikke veldig klart definert begrep, er det viktig at vi har felles forståelse av hva det handler om: forbedret helse for hele verdens befolkning, reduserte helseulikheter og løsninger på helseproblemer på tvers av både landegrenser og sektorer, at helse er et globalt fellesgode, at det ligger muligheter for vekst i bedre helse i befolkningen, og dårligere helsetilstand kan være en trussel mot både velstand og stabilitet. Det er viktig at vi tar inn over oss at helsespørsmål har stor politisk betydning, og det må være et viktig tema når verdens toppledere møtes.

Det er mange spørsmål innen global helse som er viktige. Selvsagt er det viktigst å ta tak i helseutfordringene i fattige land, men det er også noe som i høy grad angår oss. Det er i vår egeninteresse å bedre helseproblemene i andre land for å få bukt med smittsomme sykdommer. Det er jo slik at vi i dag reiser mer enn noen gang, og det er ikke slik at hvis vi bare lukker grensene, holder vi pandemier og epidemier borte fra Norge. Så har vi alle de ikke-smittsomme sykdommene, som i vår del av verden for det meste er livsstilsrelatert. Dem er det viktig å ta tak i.

Over 60 pst. av alle dødsfall i 2008 skyldtes ikke-smittsomme sykdommer, og av disse er 80 pst. i lav- og mellominntektsland. Det betyr at ikke-smittsomme sykdommer slett ikke er forbeholdt bare den rike del av verden. Også i deler av verden med mindre kjøpekraft utgjør de et økende problem.

Tobakks-, alkohol- og rusmiddelmisbruk er et globalt problem, og det er et stort problem – ikke minst i fattige land. Derfor er det svært viktig med internasjonale tiltak for å redusere helseproblemene dette fører med seg.

Usunn mat er svært ofte billigere enn sunn mat. Som det ble nevnt, står det også store multinasjonale konsern bak markedsføringen av usunn mat, og det utgjør også et helseproblem i deler av verden vi kanskje ikke hadde trodd.

I de deler av verden der infeksjonssykdommer dominerer, kommer ikke-smittsomme sykdommer oppå. Uttrykket «den doble sykdomsbyrden» er derfor meget dekkende for dette problemet. Det forsterkes av at helsevesenet i disse landene oftest er dårlig utbygd og lite tilgjengelig for store deler av befolkningen.

I denne sammenheng er det viktig å minne om at det er vår plikt ikke å rekruttere helsearbeidere fra fattige land som selv har et skrikende behov for denne kompetansen og disse personene. Dette er omtalt i meldingen og er særdeles viktig.

Det er mange ting å gripe fatt i for å bedre folkehelsen i verden. Det er også viktig å være klar over at halvparten av verdens sykesenger er belagt med mennesker med sykdommer relatert til dårlig hygiene. Rent vann er mangelvare mange, mange steder i verden. Nesten alle diarédødsfall skyldes forurenset vann, dårlige sanitærforhold og dårlig hygiene. Her i Norge står vi i timevis i dusjen – og dusjer oss faktisk i drikkevann.

Jeg fikk hjem datteren etter ett år på den sørlige halvkule. Hun fikk middag – jeg håpet på kommentarer og skryt av hvor godt det var. Og det kom – hun sa: Å, det var godt – vann! Det var vannet hun hadde savnet. Det var etter ett år i et vestlig land uten store vannproblemer. Vi vet ikke hvor heldige vi er i vår del av verden.

Vi må gjøre mer for at folk i andre land også kan nyte godt av et slikt gode, som kan forebygge både sykdommer og uroligheter.

Vi skal være klar over at store globale selskap er i ferd med å kjøpe opp rettighetene til tradisjonelle felleseiendommer som vann i fattige land. Dette er mer enn betenkelig når det faktum at mennesker ikke får tilgang til rent vann, er med på å true folkehelsen i mange land.

Vi i Senterpartiet er opptatt av å produsere mat. Vi er opptatt av det her hjemme, og det regner vi med at dere alle er klar over. Men vi er også opptatt av og har programfestet at alle land skal ha rett til å produsere mat til eget folk. Vi ønsker vekst i landbruksproduksjonen i utviklingsland og fattige land.

Hvorfor drar jeg opp dette i et innlegg om global helse? Det er slik at underernæring er årsak til mange sykdommer. Det er et dilemma at det er ikke fordi det produseres for lite mat i verden i dag. Vi har nok til å brødfø jordas befolkning. Det er fordelingen av maten som ikke er rettferdig.

Tilgang til nok, trygg og ernæringsmessig riktig mat er en menneskerettighet, ifølge den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det er nødvendig for bedre helse i fattige land. For det er faktisk slik at medisiner og behandling ikke virker om en er tilstrekkelig underernært. I dag er det nesten en milliard mennesker som sulter og lider av underernæring. FNs tusenårsmål nr. 1 er å halvere antallet mennesker som rammes av sult, innen 2015.

I denne stortingsmeldingen om global helse heter det:

«Regjeringen vil øke landbruksbistanden og støtter opp under internasjonale og regionale prosesser for landbruksutvikling og matsikkerhet.

(…)

Norsk utenrikspolitikk skal bidra til å ivareta matsikkerheten mellom og innenfor land. Stater har plikt til å arbeide for at alle innbyggere kan brødfø seg selv.»

Dette avsnittet er vi i Senterpartiet særdeles fornøyd med, vi mener det er viktig og vil løfte det fram.

Norge har lenge jobbet med den problematikken som stortingsmeldingen om global helse tar opp. Det er derfor kanskje ikke så mye nytt som kommer fram i meldingen, men det som er viktig, er å sette dette arbeidet i system for å få mer effekt av tiltakene som blir satt i gang.

Et helsesystem omfatter alle aktiviteter i et land som vil fremme bedre helse. Det gjelder politikkutforming, administrasjon, organisering og finansiering. For å bygge opp og opprettholde et nasjonalt helsesystem kreves det at hvert land har en utdannings- og forskningssektor med kapasitet til å utdanne nok personell med riktig kunnskap. Men vi vet at mange land har et styresett, en organisering og en økonomi som gjør at de har store problemer med dette. Det fører til mye elendighet når det gjelder helse: svak mødrehelse og høy barnedødelighet, for å nevne noe.

Det er viktig at vi bidrar til å bygge opp systemer for å redusere dødelighet hos mor og barn, og andre helseproblemer. Da snakker vi om systematisk og samordnet innsats over lang tid.

Til slutt vil jeg bare minne en gang til om hvor viktig det er at helse er en del av internasjonal politikk. Vi ber derfor om at våre ledere tar opp dette temaet så ofte de bare kan i alle internasjonale sammenhenger.

Trine Skei Grande (V) [15:43:49]: Vi i Venstre hadde egentlig sett veldig fram til denne meldinga, fordi helse er et viktig tema når det gjelder utjevning av forskjeller både nasjonalt og internasjonalt, men også fordi vi oppfatter at regjeringa har stått for et stort skifte på dette politikkområdet. Vi hadde forventet å få synliggjort de faglige vurderingene og prioriteringene som ligger bak det.

Så ble vi egentlig litt skuffet over at det ikke er noe veldig av det. Vi savner litt en grundig analyse av det som jeg oppfatter som et skifte fra denne regjeringa, fra såkalt horisontalt delte prosjekter til mer vertikalt delte prosjekter. Her er det foretatt en reell omprioritering, mener jeg. Det kan godt hende at den er riktig, men jeg hadde ventet meg litt mer argumentasjon for den.

Vi har tradisjon i Norge for å drive med horisontalt bistandsarbeid – jobbe opp helsesystemene i de ulike landene som vi jobber med. Under denne regjeringa ser vi mer og mer en dreining til vertikal intervensjon, der vi jobber mot spesielle sykdomstyper, f.eks. det som gjøres i forhold til vaksine. Det som vi har jobbet med tidligere, nemlig direkte støtte til fattige lands offentlige tjenester, er nesten totalt tatt ut av plakaten. Man går heller over til støtte til store, globale institusjoner. Mange av dem er preget av en mer kommersiell tankegang og er knyttet opp mot kommersielle interesser. Bondevik-regjeringa prioriterte først og fremst å bygge opp offentlige helsesystemer i fattige land og var faktisk litt kritisk til den kommersialiseringa av helsebistanden som de internasjonale vaksineavtalene, f.eks. GAVI, representerte.

Vi i Venstre ser ikke bort fra at det kan være en fornuftig dreining som har skjedd, men når det kom en melding om helse og bistand, hadde vi ventet en litt mer eksplisitt drøfting av hvorfor dette var en riktig prioritering. Det fins noen små avsnitt her og der, til sammen tre–fire sider har vi klart å finne. Punktene 4.2.3 og 4.2.4 har noen sporadiske drøftinger av dette, som jeg oppfatter som et ganske stort skille.

De vertikale prosjektene er helt klart mest effektive slik vi vurderer det, hvis en skal vurdere effektivitet krone for krone. Men det har også sine ulemper at man prioriterer slik. Det betyr at man i fattige land drar helsepersonell bort fra det daglige helsearbeid og over på disse prosjektene. Man drar helsearbeidere bort fra «basic» helsejobbing lokalt til f.eks. store vaksineprosjekter eller andre store prosjekter. Det mener jeg er en større prioritering av samfunnet utenfor bistandslandet enn det Senterpartiet snakker om når de snakker om «brain drain». Her går altså vi inn som internasjonalt samfunn og prioriterer hvordan helseressursene skal brukes i hvert enkelt bistandsland ved å drive støtten vår over på den typen prosjekter. I dag har ikke Norge medansvar for noen av helsesystemene i fattige land, sjøl om vi noen steder, slik som i Botswana, har brukt nesten 30 år på å bygge opp det helsesystemet som de har der i dag. Så det jeg savner, er en drøftelse i denne meldinga av hvorfor Norge ikke tar tak i de prioriteringene, og hvorfor man velger å gå inn og nærmest prioritere innad i de enkelte lands helseprioriteringer gjennom å støtte disse prosjektene. Det andre jeg også savner, er at man ikke har en litt mer kritisk holdning, slik Bondevik II-regjeringa hadde, til det å la kommersielle interesser gå inn og være med i den type prioriteringer.

Så til de ulike sakene i meldinga. Jeg tror at nesten alle interessegrupper har fått sin del av meldinga. Det eneste jeg ikke kan finne, er mental helse, men kanskje vi kan finne det andre steder. Ellers har man gått gjennom alle de ulike helsetypene, men meldinga drøfter ikke de prioriteringene som man egentlig har valgt å gjøre. Skal man finne regjeringas prioriteringer, må man gå i budsjettproposisjonene. Da ser vi at WHO, UNFPA og UNICEF står på stedet hvil, mens man har gitt veldig store fullmakter til de enkelte prosjektene som går på enkelte sykdommer eller enkelte vaksineprogram. Så jeg hadde nok ønsket meg en stortingsmelding som hadde redegjort for de reelle vurderingene. I hvert fall når man lover penger til kunnskap og forskning, mener jeg at man også burde ha lagt fram her hvorfor dette er de beste måtene å støtte helsebistand på. Når vi også ser hvilke prioriteringer man har internasjonalt når det gjelder forskning og kunnskap, er også disse vaksineprogrammene de som er høyest prioritert, mens breddeprogrammene ikke er det.

Så til slutt vil jeg også si litt til noe som Snorre Serigstad Valen nevnte, nemlig at det ligger mange store helseutfordringer i de store klimaendringene. Klimaendringer fører lett til urbanisering, og i Afrika bor i dag halve befolkninga i byer. Det gir enorme utfordringer innenfor matsikkerhet, søppel, vann og sanitære spørsmål. Det er en utfordring for norsk bistand, som tradisjonelt har konsentrert seg om rurale problemstillinger. Vi vet at klimautfordringene kommer til å sette mye av den gamle tankegangen vi har hatt knyttet til bistand, på prøve. Bistanden vil få helt nye utfordringer med klimautfordringa.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [15:50:42]: Da vi debatterte nordområdemeldingen, sa saksordføreren at regjeringen burde sette pris på at opposisjonen «ønsker mer av» regjeringens politikk. Det syntes jeg var en god oppsummering av en god innstilling. Denne gangen vil jeg bare slutte meg til saksordføreren, som sier at en god melding er blitt bedre. Det er hyggelig at det blir slik i Stortinget, og jeg vil gi ros til komiteen, og kanskje særlig til en svært godt kvalifisert saksordfører, som både har vært helseminister, sitter midt i det globale helsemiljøet og har trukket denne meldingen et godt skritt videre. Jeg er også veldig glad for at meldingen har bidratt til en grundig debatt om utvikling i komiteen og i denne sal. Det er svært viktig og svært gledelig.

Det ble sagt at det var nytt og kanskje overraskende at en utenriksminister legger meldingen fram. Det kan hende, men jeg tror det også er en erkjennelse av det saksordføreren sa i en tidligere kapasitet, nemlig at vi må alle være helseministre, gitt dagens utfordringer, både i vårt daglige liv, som vi skal forsøke å få til å henge sammen der vi bor, og også som politikere, hvor vi er nødt til å tenke på tvers av siloer, og hvor en av de største hindringene for global helses gjennomslag som et virkemiddel mot fattigdom har vært at helseministre har vært isolert, og at man ikke har fått gjennomslag for budskapet om at også presidenter, statsministre, finansministre, utenriksministre og utviklingsministre er helseministre. Helsesektoren er det stedet hvor problemer som har oppstått et helt annet sted i samfunnet, samfunnsøkonomien og også geografisk, med klimaendringer, som det har blitt vist til her, ender opp. Derfor er det naturlig også for utenriksministeren å engasjere seg i dette, fordi sikkerhet stort sett handler om menneskers sikkerhet, og helse er i dag en utfordring også for sikkerhet og en mulighet for menneskers utvikling. Derfor er det heller ikke overraskende at Hillary Clinton under sitt besøk i Oslo legger opp til å dele viktige tanker, tror jeg, om USAs tenkning på det globale helseområdet, bl.a. inspirert av et kommende partnerskap med Norge på dette området. Det er en mulighet vi ser fram til å utnytte.

Det som er interessant – og jeg erfarte det ved Verdens helseforsamling i forrige uke da jeg holdt et innlegg til verdens helseministre – er hvordan kloke investeringer i helse har stor effekt for utvikling av mennesker, lokalsamfunn og nasjonale økonomier.

Hvis jeg forstod representanten Myhre dit hen at GAVI i seg selv ikke bekjemper fattigdom – det var kanskje ikke helt slik han skulle forstås, men la meg ta det på den måten – så er det akkurat det GAVI gjør. GAVI bidrar til økonomisk utvikling og økonomisk vekst ved at barna blir mindre syke, foreldrene mindre borte fra jobb, flere muligheter for utdanning, og slik får vi den gode spiralen. Jeg tror også at det var dit representanten Myhre egentlig ville, men det er i alle fall et viktig utviklingstrekk.

Jeg mener representanten Skei Grande tar opp et viktig spørsmål, og jeg synes det er en viktig debatt hun inviterer til. Vi har forsøkt å svare på det i meldingen, men den debatten kan gjerne gå videre: Horisontale eller vertikale satsinger? Det betyr stort sett at det horisontale er hele rekken av helsetjenester, helsesektorutvikling, helsepersonell, kapasitet – helt avgjørende for enhver helseinnsats. Det såkalte vertikale er intervensjoner mot én sykdom, gjerne i form av medisiner, vaksiner, malarianett eller hva det måtte være.

Det er en viktig debatt, men noen ganger kan det gjøres til et falskt dilemma. Det er nemlig ikke slik at vertikal innsats behøver å svekke muligheten til å løfte det horisontale. Jeg mener at GAVI har blitt dyktig på det etter hvert, nemlig ved at vaksinesatsing bidrar til å styrke helsesystemets mulighet til også å levere andre tjenester. Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria har nå dette som et eget vindu i sin finansiering – også helsesystemutvikling – der bekjempelse av malaria med f.eks. malarianett styrker helsestasjonens mulighet til å gjøre en lang rekke andre ting. Slik sett er det ikke automatisk som representanten Skei Grande sier, at dette er i ferd med å dra folk bort fra helse – nei, det kan også bidra til å trekke helsesystemet oppover.

Jeg vil også være skeptisk til begrepet «kommersialisering». Det er riktig at private aktører trekkes med. Det mener jeg har bidratt til et sterkere fokus på målbare resultater av satsingen, men jeg ser ikke at det i GAVI, Det globale fondet, mødre- og barnesatsing, handler om en kommersialisering, slik vi normalt forstår det begrepet.

Nå til spørsmålet om dreining i Norges satsing. Det kan hende, og jeg mener det også er riktig at vi underveis vurderer hvor vi satser, og da må vi stille følgende spørsmål: Hva er viktigst i verden og i de gjeldende land som vi ønsker å hjelpe? Men vi må også stille spørsmålet: Hva er Norge best til å hjelpe til med? Det kan hende at vi har forutsetningene for å hjelpe til på et område av et lands helseutfordringer som ikke nødvendigvis kommer øverst på viktighetsskalaen akutt i et land. For eksempel vil et lands adgang til rent vann – som det ble sagt – være helt avgjørende. Norge kan ha få forutsetninger for å gjøre noe med det, men vi kan bidra til å løfte en verdenssatsing for vaksiner som har redusert barnedødeligheten med millioner og ført til at mange, mange millioner barn overlever. Dette er strategiske valg som Norge må gjøre. Jeg vil også si det slik at det at andelen til helse har gått noe ned, må vi ta med oss. Men det er en betydelig økning i kroner, og det er ikke slik at andel nødvendigvis gir et helt riktig bilde av hva som er satsinger innenfor et stort helsebudsjett. Der har vi ryddet plass til skogsatsing, energi og satsing på en lang rekke områder – det må også tas med i perspektivet.

Det jeg tror vi kommer til å se fremover, er lands utfordringer med å håndtere den doble sykdomsbyrden. Det er i og for seg en utfordring som også vi har, selv om vi stort sett mestrer de smittsomme. Vi har sett at smittsomme sykdommer plutselig og med ganske dramatisk effekt også kan oppstå i vårt land, enten det handlet om aidsepidemien eller frykten for fugleinfluensa. Dette kommer til å åpne store politiske debatter for nasjonal og global helse, bl.a. når det gjelder hvordan vi skal håndtere markedskrefter, som kan levere godt på bunnlinjen, men dårlig på helsestatistikken. Regelverket som vi har for handel, skal styrke økonomien – ikke ramme helsen. Derfor må nasjonal og global helsepolitikk rette et fokus på de markedskreftene som har svekket folkehelse som resultat. Det har konvensjonen mot tobakk ledet til, og tilsvarende initiativ bør komme når det gjelder alkohol, men også når det gjelder saltindustrien, sukkerindustrien og andre områder som i dag har direkte negativ effekt for helse.

Jeg er glad for det som er sagt om mental helse. Det er et viktig forhold. Det står i meldingen, men det er løftet fram, og det er betimelig, og det er noe vi må ta med. Så må vi finne ut hvor vi kan gjøre en forskjell på det området. Hvor kan vi bidra gjennom både forskning, satsing, støtte til helsesystemer? Vi vet at mental helse ofte er en utfordring i vårt eget helsesystem når det gjelder å komme med gode tiltak for utsatte mennesker. Det kan selvfølgelig være enda vanskeligere i fattige land.

Til representanten Serigstad Valen vil jeg si noe om et viktig forhold, nemlig at det sivile samfunnet trekkes med. Jeg er veldig glad for det som kom fram under høringen til denne meldingen, og som jeg har lest i detalj. Der er det mange gode innspill, som igjen viser at det er mye erfaring og kompetanse i det norske sivilsamfunnet rundt helsespørsmål generelt. Det må vi trekke veksler på.

La meg avslutte med å si at Norge må være strategisk når det gjelder global helse. Da må vi ha øret til bakken og se hvor det er initiativ, hvor våre midler – som er store per innbygger og store sammenliknet med hva andre land gjør, men som alltid vil være små i den store sammenhengen – kan være katalyserende og stimulere til at andre satser, og kan bidra til mest mulig forandring i landene vi ønsker å hjelpe. Det mener jeg at vår satsing på vaksiner har vært. Statsministeren leder nå en kommisjon for livsviktige medisiner for mor og barn. Dette kommer til å bli et viktig arbeid som får fram viktig kunnskap. Vi har annonsert, tatt initiativet til og finansiert et forskningsprosjekt om sammenhengen mellom investering i kvinners helse og økonomisk utvikling. Det gjør vi i samarbeid med Verdensbanken, WHO, UN Women, Bill & Melinda Gates Foundation og medisintidsskriftet The Lancet. Som sagt kommer det også tanker rundt dette under utenriksminister Clintons besøk, og Norge ønsker også å bidra til å øke fokuset på global innsats mot tobakk og mot alkoholrelaterte skader.

Så er også EØS-finansieringsmidlene omtalt i meldingen, og også i innstillingen, og det er jeg glad for. Der er mental helse ganske fremtredende i noen land. De prosjektene som kommer som følge av EØS-midlene, er viktige.

Vi tar også med oss fortsatt samarbeid om utenrikspolitikk og global helse. Dette syvlandsinitiativet lever i beste velgående, og vi legger vekt på helsens rolle når vi arbeider med den nordlige dimensjon og partnerskap for helse og livskvalitet.

I det hele tatt er det en bred agenda, som går over mange politikkområder, så egentlig kunne flere statsråder i regjeringen lagt fram denne meldingen, men det er en hel regjering som står bak, og jeg er glad for at vi har fått så pass bredt gehør i Stortinget – som har gjort en god melding enda bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H) [16:01:06]: Norge kanaliserer en betydelig del av sine bistandsmidler gjennom FN-systemet. Jeg er klar over at skiftende regjeringer har gjort mange, og sikkert gode, forsøk på å ta opp FN-systemets effektivitet og evnen til å lede, styre og koordinere den betydelige innsatsen på helsebistand.

Ser utenriksministeren noen fremgang innenfor dette arbeidet, i en situasjon hvor Verdens helseorganisasjon påpeker at fortsatt forspilles en altfor stor andel av verdens bidrag på dette området?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:01:53]: Når WHO sier det, er det ikke på grunn av WHO, men i hovedsak på grunn av den vanskelige oppfølgingen på landnivå.

Det jeg ser som den store utfordringen, er at FN-systemets kanalisering av midler, andelen gjennom FN, går ned, og andelen gjennom øremerkede midler fra land og fra private finansieringskilder går opp. I min tid i Verdens helseorganisasjon var det 50–50, og man lurte på om man ville bevare FNs troverdighet hvis det gikk over 50 pst. Nå er det for WHOs del 70–80 pst. Da er spørsmålet: Hvem definerer hva man satser på? Er det fortsatt FN-organisasjonene, med en konstitusjon og et medlemskap, eller er det de private interessentene eller de enkelte land som velger ut sine ting?

Dette er en reell debatt, og det er grunnen til at Norge har vært veldig opptatt av at organisasjoner som UNICEF, UNDP og WHO må være til stede og tett på de styrende organer i satsingen på helsebistand.

Ivar Kristiansen (H) [16:03:00]: Jeg takker utenriksministeren for svaret. En av de norske begrunnelsene for å kanalisere en betydelig del av vårt bistandsbudsjett bilateralt, og også i hovedsak gjennom FN-systemet, er jo at Norge ønsker en bedre koordinering.

Jeg kan kanskje gjenta det samme spørsmålet en gang til: Ser utenriksministeren at verdensorganisasjonene utøver noen forbedringer innenfor dette området, hvor vi ser – også anskueliggjort gjennom meldingen – at det påpekes som et problem, eller i alle fall en utfordring, at det er altfor mange aktører ute som ønsker å sette sitt stempel og sin vignett på sine program. Det finnes mange eksempler på dette, men bl.a. i dagens situasjon i Afghanistan ser vi at mangel på koordinasjon dessverre ikke gir optimale resultater.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:04:04]: Det er en virkelighetsbeskrivelse jeg deler. Det er en av grunnene til at Norge, f.eks. i Afghanistan, ønsker å kanalisere hovedparten av sin støtte gjennom f.eks. Verdensbankens flergiverfond og ikke spre det på for mange forskjellige poster, som også gjør det vanskelig å være mottaker.

Jeg synes at i de nye initiativene vi har snakket om her i dag, GAVI, Det globale fondet osv., har man vært dyktigere til å få fram konkret resultatvurdering. Oppnår man resultater? Hvor mange flere vaksiner blir det? Kan vi følge opp og se på det? Det er positivt.

Men det er riktig som representanten sier, at med flere aktører – som har positive sider ved at det kan komme både flere penger og mer kompetanse – blir det et mer uoversiktlig bilde. Så jeg vil komme tilbake igjen til det.

Det er sjelden at WHO alene er f.eks. helseutfører i et land, men de er altså kvalitetsnorm og standardsetter for hvordan man bistår et land i forskjellige innsatser. Det er det vi må være med på å finansiere. Og så må vi sørge for at prosjektene våre har godt resultatfokus og kan følges opp i ettertid.

Dagfinn Høybråten (KrF) [16:05:19]: Jeg er glad for at utenriksministeren så klart forpliktet seg her i stortingssalen til å følge opp signalene fra komiteen når det gjelder mental helse, og i det hele tatt la så stor vekt på de ikke-smittsomme sykdommenes del av den globale sykdomsbyrden. Jeg tror det blir viktig framover.

Et av de områdene der Verdens helseorganisasjon virkelig har fått til noe de siste årene, er nettopp, som utenriksministeren nevnte, konvensjonen om tobakkskontroll, som utenriksministeren selv var delaktig i arbeidet med, i annen egenskap.

Jeg bet meg merke i at i innlegget sa utenriksministeren at et tilsvarende initiativ burde komme på området alkohol. Det syntes jeg var interessant, for tobakkskonvensjonen er jo foreløpig den eneste globale helsekonvensjonen. Mener utenriksministeren at vi bør kunne få noe tilsvarende når det gjelder alkohol?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:06:17]: Jeg må innrømme at da jeg sa det, tenkte jeg at her ligger det et oppfølgingsspørsmål fra representanten Høybråten, og jeg hadde rett i min intuisjon!

Så la meg presisere: Hvorvidt den type konvensjon vi har på tobakk, er det rette virkemidlet i forhold til alkohol, tør jeg ikke å konkludere med, for det var en veldig grundig analyse som lå til grunn for at WHO tok det initiativet om akkurat denne konvensjonen, som det tok nøyaktig fem år å frembringe.

Mitt poeng er at jeg tror vi kommer til å trenge globale kjøreregler for å håndtere den type markedskrefter som er knyttet til alkohol. Jeg nevnte også – og her kan det være andre virkemidler – salt og sukker eller andre næringsmidler som har stor betydning for folks helse, særlig når vi går mot en urbanisering av befolkningene verden over.

Men vi har begge diskutert i denne salen tidligere at på alkoholområdet er det åpenbart behov for nytenkning og nye tiltak mot et fenomen som bare vokser i omfang, med store helsekonsekvenser. Så kanskje en slik konvensjon kan være veien å gå, men det er litt tidlig å konkludere på det for min del.

Dagfinn Høybråten (KrF) [16:07:23]: Jeg skal ikke si at min intuisjon var at utenriksministeren ville svare omtrent så uforpliktende som han nå gjorde. Men jeg hadde vel ønsket at han ville følge opp sitt utsagn fra Stortingets talerstol med en forpliktelse til å gå inn i dette fra norsk side.

Jeg spør derfor igjen: Vil Norge, og regjeringen, gå inn i problemstillingen alkohol og spørsmålet om et globalt rammeverk for kontroll med helseproblemet alkohol, i likhet med det man har for tobakk, framforhandlet gjennom Verdens helseorganisasjon?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:08:13]: Jeg vil ikke være en sterk motstander av et sånt forslag. Når jeg nå er lite grann varsom, er det fordi – selv om utenriksministeren også er berørt av helse og har lagt fram denne stortingsmeldingen – jeg også har en viss respekt overfor andre statsråder som arbeider med disse feltene og har ansvar for dem.

Men som representanten har sett, har vi vært ganske samstemt i at her er det viktig å gå høyt på banen. Det er et alvorlig fenomen i våre samfunn vi står overfor her, og det er åpenbart at virkemidlene vi har i dag – globalt – ikke er gode nok. Det fører til at vi får resultater nasjonalt som ikke er ønskelige. Så jeg tror jeg kan si det slik: Dette kommer vi til å se på og vurdere hvilke initiativ Norge kan være best til å ta for å få til virkemidler som holder.

La meg komme tilbake til det første spørsmålet – hvis jeg får lov – som var spørsmål om mental helse og hvordan vi arbeider best med det. Det må vi ha en diskusjon om, og jeg vil tro at det å arbeide gjennom Verdens helseorganisasjon – styrke den organisasjonens kapasitet til å støtte helsemyndigheter i fattige land – kanskje er en vel så god vei å gå som å ha mange bilaterale norske prosjekter på det viktige området.

Trine Skei Grande (V) [16:09:23]: Jeg antar at statsråden er enig med meg i at det har skjedd et skifte under denne regjeringa fra – som jeg snakket om – en horisontal satsing innenfor helseområdet til en mer vertikal satsing.

Jeg er i og for seg enig med statsråden i at det trenger ikke å gå ut over den horisontale at man har en satsing på den vertikale, men det kan gjøre det. Litt av det jeg syns er svakt med meldinga, er at den ikke drøfter akkurat det, og drøfter hvilke tiltak man kan ha for å hindre at denne satsinga på enkeltsykdommer – satsing på enkeltprogram – kan være med på å undergrave det som er oppbygginga av et godt helsevesen i et land.

Derfor er spørsmålet mitt til statsråden: Ser han ikke at det kan ha sånne virkninger, og hva gjør regjeringa med sin satsing for å hindre at det får sånne virkninger?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [16:10:14]: Om et skifte er riktig? Jeg ser i hvert fall at det har vært en utvikling i denne retningen, med bred støtte i Stortinget. Det skjedde også under regjeringen Bondevik II, da det skjedde en opptrapping f.eks. med støtte til GAVI gjennom det gode budsjettet som ble bedre – i henhold til representanten Høybråten – fordi man økte støtten dit. Det tror jeg også var fordi daværende regjering så at dette var effektivt. Norge var godt posisjonert, strategisk plassert til å gjøre en god innsats. Så er jeg enig med representanten: Det kan føre til det, og det kan være riktig at ikke meldingen grundig nok har drøftet de farene og hva vi kan gjøre for å forhindre det. Det er i så fall en debatt vi kommer til å være løpende engasjert i. Min opplevelse når vi har støttet disse programmene, har vært at vi fra norsk side har vært veldig opptatt av at det må være mekanismer som sikrer at helsesystemene styrkes tilsvarende som kapasiteten, gjennom at vaksiner, utstyr og andre ting blir bedret. Men jeg er fullt åpen for at vi må ha en faglig og praktisk debatt om dette, og hvis meldingen kan være en start på det, så er det et godt resultat.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten har den store glede å ønske statsråd Heikki Holmås velkommen til Stortinget. Så vidt presidenten er kjent med, er det første gangen han går på Stortingets talerstol – det er det slett ikke, men i hvert fall som statsråd! Velkommen, og velkommen til et godt samarbeid.

Statsråd Heikki Holmås [16:11:42]: Tusen takk for veldig hyggelige ord.

Jeg har i hvert fall tenkt å følge opp det samarbeidet på en god måte, og jeg vil innlede med å si tusen takk til saksordføreren for en god jobb med å sy sammen dette til en god innstilling.

Jeg er enig i saksordførerens presisering av at selv om det på en god del områder er forskjellige merknader, viser de likevel bare nyanser av det som er en bred enighet, en enighet om prioritering innenfor helseområdet internasjonalt – og koblingen som ligger mellom det nasjonale og det internasjonale.

I forrige uke var jeg i Niger. Der har gjennomsnittskvinnen syv barn. Halvparten av alle jenter som er 15 år gamle, er gift og har født sitt første barn. Det viser noe av den enorme utfordringen for kvinner og for arbeidet med å sørge for at kvinner får muligheten til å bestemme over sin egen kropp – det vi kaller seksuell og reproduktiv helse. Seksuell og reproduktiv helse – og rettigheter – er noe vi bør finne et bedre og mer presist og folkelig navn på. Men dette viser noen av de enorme utfordringene som ligger her, og hvilket viktig arbeid det er å bakke opp om arbeidet for likestilling.

Det er åpenbart at de kvinnene som er i Niger, og som føder mange barn, er i en særlig utsatt stilling – både kvinnene og ungene – i et område som nettopp er rammet av det Snorre Serigstad Valen tok opp, nemlig av klimaendringene: tørken slår inn, det blir dårligere næringsforhold, og det er mindre mulighet for å spise. Jeg møtte kvinner som ikke hadde melk i brystet til begge sine barn – tvillinger – og som dermed endte opp med å få sterkt underernærte barn.

Vi gjør en jobb for å sørge for at den helhetlige helsepolitikken vi er nødt til å føre, både omfatter ernæringspolitikk og en politikk for å sørge for at man har tilgang på en så elementær ting som vann. Men den peker også på betydningen av at det i større og større grad kommer til å være en sammenheng mellom klimautfordringene vi har, og helsepolitikken.

Men la meg begynne med å snakke lite grann om den seksuelle og reproduktive helsen og rettighetene, for dette er et sentralt felt for oss. Det er også prioritert av Stortinget. Som Høybråten var inne på i sitt innlegg, og som det også nevnes i meldingen, handler det om at 40 pst. av barna som dør på et tidlig tidspunkt, kunne vært reddet dersom vi hadde satt i gang bedre tiltak. Det handler om ernæring, som jeg var inne på. Det handler også om det grunnleggende med å få på plass en fødselsomsorg i disse landene, som gjør at barn tas vare på. Jeg besøkte også Etiopia, der over 90 pst. av barna fødes på jordgulv, utenfor de tette institusjonene som er nødt til å være der for å følge opp unger på en ordentlig måte for å unngå at de dør.

Samtidig viser det veldig klart hvordan en er nødt til å ha en helhetlig tilnærming til dette. Skal man klare å få gjort noe for de kvinnene som får så mange barn, er vi nødt til å sørge for at de også får færre barn, at de får muligheten til å ta de valgene som gir dem færre barn, og som gir dem bedre mulighet til å ta vare på de barna som vokser opp.

Hele helsemeldingen trekker fram en rekke forskjellige grep som vi gjør. Vi har stor framgang i behandlingen av hiv og aids, vi har ambisiøse globale mål som vi skal klare å følge opp for å eliminere smitte fra mor til barn innen 2015, og vi bruker de internasjonale arenaene vi har, til å klare å følge opp dette på en skikkelig måte.

Samtidig vil jeg trekke fram fordelingsperspektivet – som også Eva Kristin Hansen var inne på i sitt innlegg. I Aravind Adigas bok «Hvit tiger» sier hovedpersonen at

«landsbyen min har ikke noe sykehus. Men den har tre grunnsteiner for tre ulike sykehus, lagt ned av tre ulike politikere i forbindelse med tre ulike valgkamper.»

Det viser noe om at det å ha manglende helsetilgang er realiteten i altfor mange fattige land. I bunn og grunn handler helsetjenester om fordeling.

For to uker tilbake hadde African Progress Party, med Kofi Annan i spissen, et framlegg der man viste til at det har vært utvikling og sterk vekst i en rekke land, men veksten har ikke blitt fulgt opp av lik tilgang til grunnleggende rettigheter for alle. Dette er viktig for oss å gjøre noe med. Skal vi få utvikling for alle, må vi ha rettferdighet.

Til avslutning: Else Michelet har sagt at det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. I hvert fall er denne stortingsmeldingen et første skritt på veien for at flere skal bli friske.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter N. Myhre (FrP) [16:17:11]: Jeg er glad for at statsråden brukte sin første anledning i Stortinget til å nevne situasjonen i Etiopia. Den har jo vært under sterk debatt over lang tid. Statsrådens forgjenger var svært begeistret for utviklingen i Etiopia og tok imot Etiopias diktator, Meles Zenavi, og ga ham mye ros, ikke minst for den økonomiske fremgangen. Men når fremgangen er på 10 pst., og utgangspunktet er tilnærmet null, er det ikke så imponerende likevel. Den nåværende statsråden har definitivt rett i at den økonomiske veksten i bl.a. Etiopia definitivt ikke kommer hele befolkningen til gode.

Da er mitt spørsmål: Vil statsråden endre regjeringens politikk og nå være mer kritisk til diktatoren i Addis Abeba, og på den måten tvinge frem de reformene som vi alle ønsker for det landet?

Statsråd Heikki Holmås [16:18:20]: Det er riktig at jeg besøkte Etiopia for to–tre uker siden, og da hadde vi nettopp samtaler med både myndigheter og opposisjonelle og med flere mennesker som jobber med menneskerettigheter. Vi mener fra regjeringens side at veksten og framgangen som ligger i Etiopia, er positiv, og noe vi må bakke opp under. Det gjør vi sammen med flere andre regjeringer, bl.a. den britiske. Vi satser på å utvikle landet sterkere, og også myndighetene inviterer oss med i en strategi for sterkere utvikling. Det er en grønn vekst som jeg tror kan være positiv, og som vil føre til at flere mennesker får muligheten til å brødfø seg selv. Det er viktig at veksten kommer, sånn som representanten er inne på, alle til gode.

Samtidig mener vi at når vi trapper opp bistanden til landet, er det helt rimelig og riktig å trappe opp dialogen og arbeidet for menneskerettigheter i landet. Jeg kan si til representanten at jeg senest i dag hadde møte med diasporaen fra Etiopia, i Norge, nettopp for å følge opp dette spørsmålet.

Ivar Kristiansen (H) [16:19:39]: Også jeg vil få lov å benytte anledningen til å gratulere Holmås med utnevningen som statsråd.

Jeg skal ikke plage den nye bistandsministeren, som er relativt fersk, med hans forgjengers uttalelser om kapitalismens betydning osv., men stille statsråden spørsmål om behov for helsearbeidere. Det er sagt i innstillingen at verden mangler 4,3 millioner helsearbeidere for å kunne ta fatt på de gigantiske utfordringene som ligger foran en – som jeg vet regjering og storting er veldig, veldig opptatt av.

Meldingen er ikke så veldig tydelig på hva slags ambisjoner og mål regjeringen har. Men kan statsråden svare på om regjeringen virkelig har noen konkrete planer og mål med henblikk på satsing på utdanning av helsemedarbeidere i bistandspolitisk sammenheng?

Statsråd Heikki Holmås [16:20:43]: Jeg er glad for at representanten tar opp spørsmålet om helsearbeidere. Det er ingen tvil om, sånn som debatten her i sted mellom utenriksminister Jonas Gahr Støre og Trine Skei Grande pekte på, at begge sider av politikken åpenbart må være til stede, både det å bygge kapasitet i et land og det å drive med de satsingene som vi har, bl.a. på forebygging innenfor vaksineprogrammer.

Utdanning er jo noe som må styres av landene selv. Men jeg merket meg jo da jeg f.eks. var i Liberia onsdag i forrige uke, at presidenten fortalte meg at de har seks kirurger i et land som er like stort som hele Norge. Det er ingen tvil om, sier de, at de trenger hjelp til å få fulgt opp arbeidet med å utdanne mer personell. Men det å bygge opp helhetlige systemer, det å bakke opp under landenes egne strategier for å bygge opp utdanningssystemer, er en ting som jeg vil se på nærmere, fordi jeg mener at det er helt nødvendig å gjøre det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [16:21:58]: Jeg er glad for at vår nye utviklingsminister la så stor vekt på kampen mot spedbarns- og mødredødelighet. I den forbindelse har jeg lyst til å understreke, som også framgår av komiteens innstilling, at et av de viktigste virkemidlene man kan bruke for å få utsatt unge kvinners første fødsel, og dermed redde veldig mange kvinners liv, er å gi et tilbud om utdanning til jenter. Det er slik at en ung jente har fem ganger større sannsynlighet for å dø i barsel enn en moden, voksen kvinne når hun får sitt første barn.

Mitt spørsmål går på en annen side av kampen mot mødredødelighet og spedbarnsdødelighet, nemlig det sivile samfunns rolle, som også understrekes sterkt av komiteen. Her er det jo forslag om å kutte i det sivile samfunn, og jeg vil spørre enkelt: Vil den nye utviklingsministeren øke det sivile samfunns rolle, eller vil han redusere det sivile samfunns og frivillige organisasjoners rolle i utviklingspolitikken?

Statsråd Heikki Holmås [16:23:06]: Jeg mener at det sivile samfunn har en helt avgjørende rolle i utviklingspolitikken på forskjellige områder. Det ene er å gjøre den jobben med å yte tjenester overfor det enkelte land. Det kan gjøres av sivile, eller det kan gjøres av andre, som f.eks. gjennom FN-organisasjonene og andre store internasjonale organisasjoner. Det har vi satset mye på de siste årene, og det er delvis fordi vi mener det har en viktig verdi i seg selv, men også fordi det å sørge for å samordne arbeidet og ha færre aktører som det enkelte land må forholde seg til, er veldig viktig.

Jeg synes det er vanskelig å svare enkelt ja eller nei på akkurat det spørsmålet. Jeg har ingen ambisjoner om å kutte i det sivile samfunns rolle, for jeg mener det sivile samfunnet har en avgjørende rolle også fordi det har en tilleggsdimensjon, nemlig å kunne bidra til å bygge sivile samfunn i andre land i verden. Det at vi har et sterkt sivilt samfunn, er avgjørende for demokratiet i Norge, og jeg ser at enkelte går til angrep på det sivile samfunn herfra. Det mener jeg er en feilslått strategi.

Trine Skei Grande (V) [16:24:27]: Jeg vil også ønske statsråden velkommen og uttrykker glede for at kvinnehelse og reproduktiv helse er så viktig.

Men jeg har lyst til å stille et litt mer ideologisk spørsmål når det gjelder, som jeg sa i mitt innlegg, denne vridninga vi ser hos regjeringa innenfor helsepolitikken.

Bondevik II-regjeringa uttrykte litt skepsis og avmålthet når det gjaldt stor inntreden av kommersielle aktører i noen av disse bistandsprosjektene, for bl.a. GAVI er jo et rent offentlig–privat samarbeidsprosjekt, der offentlige og private går sammen for å oppnå et mål. SV er jo veldig kritisk til offentlig–privat samarbeid innenfor landets grenser. Hva er synet på offentlig–privat samarbeid når det gjelder helseprosjekter og bistand?

Statsråd Heikki Holmås [16:25:20]: Nå synes jeg Trine Skei Grande er litt skurkete i sin tilnærming her. Det er ikke riktig at vi er skeptiske til samarbeid mellom de private og det offentlige, men vi er veldig, veldig skeptiske til at de private skal låne penger til å gjennomføre prosjekter som det offentlige bør finansiere.

Nå er det jo sånn at i veldig mange av de prosjektene som vi her snakker om, henter vi nettopp ut det beste i samarbeidet mellom de private og det offentlige, nemlig ved at de private kan stille opp med en del kunnskap og annet som det offentlige ikke har, og det offentlige stiller opp med penger gjennom helhetlige programmer som vi gjennomfører. Det mener jeg er en god måte å samarbeide mellom de private og det offentlige på. Det har vi tenkt å gjøre videre framover. Samtidig har jeg stor respekt for at Trine Skei Grande – og jeg oppfatter hele komiteen – er interessert i å ta debatten videre, om hvordan vi framover sørger for at vi klarer å gjennomføre store satsinger der Norge kan gjøre en forskjell ved at vi har en god posisjon, at vi har et initiativ, at vi kan være med og stille opp for et initiativ, slik som utenriksministeren var inne på, samtidig som vi sørger for at det er det nasjonale eierskapet som holder fast på utviklingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Nina Mjøberg (A) [16:26:52]: Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding som trekker opp utfordringer og gir klare prioriteringer for en samlet, norsk global helsepolitikk fram til 2020. Satsingsområdene er kvinners og barns helse og rettigheter, forebygging og menneskelig sikkerhet gjennom helse. For å oppnå målene vil styrking av helsesystemer med lik tilgang til helsetjenester for alle stå sentralt. Helsemålsettinger må integreres bedre i utenriks- og utviklingspolitikken.

Situasjonen globalt i dag er at helse- og helsetjenester er tilgjengelige for et rikt mindretall, men ikke for et fattig flertall. For å sikre befolkningen tilgang til grunnleggende helsetjenester er det viktig med økonomisk og sosial utjevning globalt og nasjonalt samt å utvikle sosiale sikkerhetssystemer for fordeling. Finansiering av helsetjenester henger nøye sammen med landenes evne til å innkreve skatt. Videre vil krav om kutt i utviklingslandenes offentlige utgifter fra internasjonale institusjoner som Verdensbanken og Pengefondet føre til at helsetjenester og utdanningstilbud reduseres. Dette må det tas hensyn til ved forhandlinger om økonomiske restruktureringspakker.

For å sikre bedre helsetjenester i fattige land er det helt nødvendig med økt politisk vektlegging av helsepersonellkrisen. I flere land er utdanningen mangelfull, og det er for få som utdannes. Mange steder er lønningene og arbeidsforholdene for helsepersonell svært dårlige, og mange søker seg ut til andre land hvor det er bedre lønns- og arbeidsforhold. For fattige land som Malawi og Tanzania kan det være andre land i regionen, som Sør-Afrika eller Botswana, eller Europa og USA. Det er derfor viktig i bistandspolitikken å bidra til å øke rekrutteringen og utdannelsen av helsepersonell.

Det er videre viktig å få økt fokus på gode arbeidsforhold hvor helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt for den enkelte arbeidstaker samt å tilby en anstendig lønn. Dette vil bedre rekrutteringen til yrket og sørge for at en får beholde nødvendig kompetanse og personell. I denne forbindelse er det viktig med internasjonal koordinering, nasjonale planer og et godt samarbeid med myndighetene i det enkelte land. Meldingen legger vekt på at retten til grunnleggende helsetjenester skal tas opp i bilateral dialog med myndighetene i samarbeidsland og i planlegging av bistandsprosjekter. Det er viktig i den forbindelse at man også tar opp skadelige tradisjonsbetingede praksiser som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og graviditet for unge jenter. Her er kunnskap om helseskader, informasjon til tradisjonelle ledere og lokalsamfunn samt utdanning for unge jenter viktig.

For å nå tusenårsmålene står betydningen av likestilling sentralt.

Det er viktig å bruke lovgivning for reproduktiv helse for å sikre kvinners tilgang til prevensjon, beskyttelse mot tidlig ekteskap, vold og kjønnslemlestelse. Videre er familieplanlegging og kvalifisert fødselshjelp avgjørende for å bedre kvinne- og mødrehelse. Dette må også omfatte retten til trygg abort og tilgang til behandling om det oppstår komplikasjoner.

I mange land dør folk av sykdommer som lett kunne vært behandlet her hjemme fordi vi er vaksinert eller har tilgang på medisiner. For å hindre barnedødelighet i utviklingsland har derfor regjeringens satsing på vaksiner vært viktig. Det er viktig nå at Norge også bidrar til utviklingen av nye vaksiner som f.eks. tuberkulose og malaria, slik det gjøres i forhold til hiv/aids-vaksine. Videre vil det fortsatt være viktig å fokusere på forebygging og behandling av hiv/aids. Informasjon om smittespredning må gis overalt; i skolen, på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Det er helt nødvendig å sikre lave priser på aids-medisin, slik at smittede kan få tilgang til den, uavhengig av tykkelsen på lommeboka.

Presidenten: Før presidenten annonserer neste taler, er hun blitt gjort oppmerksom på fra representanten Skei Grande at statsråd Heikki Holmås har gitt uttrykk for at hennes tilnærming til spørsmålet var «skurkete». Presidenten vil bemerke at det kanskje finnes mer parlamentariske uttrykk å bruke, noe som statsråden selvfølgelig vet veldig godt.

Laila Dåvøy (KrF) [16:31:55]: I mitt mangeårige arbeid både innen helsevesenet og i politikken har jeg vært sterkt opptatt av det normative grunnlaget for våre helsetjenester. I Kristelig Folkeparti er vi forpliktet på et menneskesyn som bygger på at vi alle er skapt med et umistelig menneskeverd. Retten til liv er derfor fundamental. Dypest sett har vi et etisk ansvar for å ta vare på hverandre. I helsevesenet er vi gitt et særlig ansvar for å ta vare på menneskers liv, forebygge og behandle skader eller sykdom og forbedre folkehelsen.

Etter annen verdenskrig har FN bygd ut et folkerettslig system av universelle menneskerettigheter. Viktige etiske prinsipper har dermed blitt skrevet inn i juridiske konvensjoner som forplikter styresmaktene – og gir oss som enkeltmennesker rettigheter.

I FNs erklæring om menneskerettigheter står retten til liv fram som den ypperste menneskerett. Erklæringen forankrer rettighetstenkningen i et menneskesyn som anerkjenner alle menneskers iboende menneskeverd. I artikkel 3 konkretiseres dette slik:

«Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

I denne rettighetstenkningen er statene pålagt et primæransvar for egne innbyggere. FNs konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter fastslår statenes plikt til å iverksette tiltak for å minske foster- og spedbarnsdødeligheten og fremme barnets sunne utvikling. Statene forpliktes til å forebygge, behandle og kontrollere alle slags sykdommer, og de skal sikre alle helsefaglig behandling og pleie under sykdom. Statene pålegges å iverksette tiltak for å nå disse målene, men folkeretten svarer ikke like klart på hvordan vi best kan realisere disse forpliktelsene. Her er et betydelig rom for både politisk og faglig skjønn når det gjelder utforming av helsesystemer, strategier og virkemidler. Dette ser vi også innen reproduktiv helse. Nærmere vilkår for familieplanlegging eller abort er f.eks. ikke tatt inn i noen menneskerettighetskonvensjon. Men som i all annen behandling er det helsevesenets ansvar at tjenester utføres på en faglig forsvarlig og trygg måte.

Retningslinjene for arbeidet med reproduktiv helse ble drøftet og bekreftet da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i 2008. Prinsippene her ligger fast.

Utenrikskomiteen tok den gang også opp problemet med selektiv abort, som er utbredt i enkelte asiatiske land. Det er uakseptabelt at jenter aborteres bort i stor skala fordi foreldre ønsker en gutt. Vår motstrategi må være å bruke lovgivning og opplysningstiltak for å motvirke selektiv abort. Vi må sikre kvinner tilgang til familieplanlegging og kvalifisert fødselshjelp. Vi må gi jenter beskyttelse mot tidlig ekteskap, vold og kjønnslemlestelse. Praksis med barneekteskap og tvungne ekteskap må motarbeides, som flere har vært inne på. Dette må vi ta opp i bilaterale samtaler med partnerland.

Til syvende og sist dreier det seg om livsvern og respekt for menneskeverdet.

Norge har mye å bidra med i internasjonalt helsearbeid. I vårt land har vi et godt utbygd helsevesen som er tilgjengelig for alle. Helsetjenestene er i prinsippet gratis. Vi tilbys hjelp av helsepersonell helt fra fødselen til en naturlig død. Ja, er det komplikasjoner under svangerskapet, kan vi med dagens teknologi redde liv lenge før en naturlig fødsel skjer etter ni måneders svangerskap.

Til slutt: Kristelig Folkeparti mener innsats for utdanning og helse er blant hovedoppgavene i vår internasjonale bistand. Begge går rett til kjernen av arbeidet for å gjøre mennesker og nasjoner i stand til å bli frie og selvhjulpne. Kunnskap trengs for å ta gode valg for seg og sin familie. Helse trengs for å kunne utføre verdiskapende arbeid. Derfor er kunnskap og helse nøkler til en sunn utvikling i alle samfunn.

Kåre Simensen (A) [16:36:40]: Det er mange temaer man kan berøre i denne debatten. Men etter en helg med dramatiske tv-bilder fra Syria og møte med en borgerkrigs brutalitet på sitt verste får man et inntrykk av hvor lite verdt et menneskeliv er sett fra – etter mitt syn – en gal manns brutale kamp om makten over sitt eget folk.

Gjennom tv-ruten møtte vi en livredd mor som ba for sin og sine ti barns framtid – et fortvilt rop om hjelp til å vinne kampen om frihet og demokrati til verden utenfor.

Vi trenger bare å være medmennesker for å forstå hva slike opplevelser skaper av både psykiske og fysiske lidelser, som disse barna tar med seg inn i sitt voksne liv.

Gjennom det som skjer på ulike krigsarenaer, forstår en at begrepet «global helse» inneholder også krigens galskap som en del av sitt mangfoldige innhold. God helse – både fysisk og psykisk – er selve fundamentet i det å gi en bedre hverdag for enkeltmennesker og de samfunn de tilhører.

Vi har mange utfordringer foran oss, og der kan vi bare bli bedre – utenriksministeren, saksordføreren og mange andre som har hatt innlegg før meg, har vært inne på flere områder. I tillegg har også flere nevnt at vi kan bli bedre, i samarbeid med andre giverland og med sivilsamfunnet, at vi kan koordinere vår bistand slik at den blir mest mulig effektiv. Og vi må, ikke minst, jobbe tettere sammen med multilaterale organisasjoner, som WHO, UNICEF og GAVI. Til det siste må det vel være lov til å gi honnør for saksordførerens innsats i GAVI, som jeg vet blir verdsatt av mange. Jeg synes det er betryggende å lese at Stortinget stiller seg bak regjeringens klare signaler på dette området, og at dette arbeidet skal videreføres.

Regjeringen inviterer også til videre samarbeid med de norske frivillige organisasjoner – en invitasjon jeg er overbevist om vil bli mottatt med takk. De gjør en formidabel jobb på mange arenaer, noe vi medlemmene i familie- og kulturkomiteen fikk erfare da vi var på besøk i Vietnam og Kambodsja i fjor.

I likhet med helgens tv-bilder fra Syria var mitt mentale bilde av Vietnam et krigsbilde – den lille jenta som sprang naken langs veien etter et napalmbombetokt, og den redselen vi kunne lese i hennes ansikt. I dag er mitt bilde byttet ut med et Vietnam som er i sterk økonomisk framgang, der Norge har bidratt på mange områder. Selv om folket på langt nær lever i et demokrati, er hovedinntrykket bra fordi de opplever en økt levestandard.

Men Vietnamkrigen er ikke over. Selv 40 år etter krigen tar den liv. 2,25 mill. tonn klasebomber ble sluppet over landet. Hver dag blir mennesker lemlestet og drept av disse bombene, og mange av dem er barn. Det gjøres en stor internasjonal innsats for å fjerne dem, og en av aktørene er Norsk Folkehjelp med sine mineryddingsteam. Jeg er stolt av det de gjør i Vietnam og andre steder, men det er spesielt å møte dem og høre dem fortelle om sin jobb ute i felten, der deres jobb kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. I en slik hverdag skal barn leve sitt liv. Det var unektelig litt spesielt da vi møtte et fotballag, der det ikke bare var taktikk som ble diskutert i forkant av kampen; bilder av klasebomber var også tema, slik at barna kunne skille disse fra andre gjenstander. Slik er disse barnas hverdag i dag – 40 år etter krigen.

Også i Kambodsja lever restene av Vietnamkrigen. Der møtte vi representanter fra Tromsø Mineskadesenter, et tilbud som er utviklet av legene Mats Gilbert og Hans Husum, som har vært delaktige i å bygge opp et tilbud om å styrke kunnskapen til det lokale helsevesenet – helt i tråd med føringen i denne meldingen – slik at befolkningen kunne være i bedre stand til å håndtere dem som ble skadet av landminer, og gi dem et bedre liv, fra en passiv tilværelse til en aktiv tilværelse, der de igjen kunne være med og sørge for sin familie. Tromsø Mineskadesenter har også bidratt til bedre helsehjelp og økt kunnskap om helse til befolkningen ute i skogen og i bushen, og vi vet at mange liv er spart gjennom den minimumskunnskapen de har vært med på å gi.

Som nasjon må vi satse på mange arenaer og mange områder for at det grunnleggende helsevesenet i verdens fattige land skal kunne fungere. Vi har en stor utfordring, men det som er gjort, og det som gjøres, gir et håp om at vi en dag vil lykkes. Vi kan bare bli bedre.

Kanskje kan moren som vi hørte rope ut sin bønn om frihet og demokrati i Syria, våkne til en hverdag der det har skjedd. Kanskje vil de nybakte foreldreparene i Malawi, som representanten Myhre fortalte om, oppleve å se sine nyfødte barn vokse opp – takket være vaksiner mot meslinger og andre sykdommer som lett lar seg behandle.

Gjennom sitt vedtak i dag viser Stortinget nok en gang solidaritet med verden omkring oss. Det fortjener verden.

Kjersti Toppe (Sp) [16:42:03]: Det er ei svært viktig melding som regjeringa har lagt fram for Stortinget. Ho trekkjer opp utfordringar som gir klare prioriteringar for ein samla norsk global helsepolitikk fram mot 2020. Det er skissert tre satsingsområde: Kvinners og barns helse, førebygging av sjukdom og fremming av menneskeleg sikkerheit, altså helsemotsetnader som må integrerast i utanriks- og utviklingspolitikken. Alle desse er viktige og kloke satsingsområde. Helsespørsmål, både nasjonalt og internasjonalt, har stor politisk betyding. Både i rike og fattige land er det eit stort vekstpotensial når det gjeld forbetring av helsesituasjonen. Forverring av helsetilstanden er ein trussel mot både velstand og stabilitet.

I Noreg er vi heldige. Relativt sett har vi god helse, høg levealder og eit velutbygd helsevesen. Derfor er det viktig at vi som nasjon òg tek eit ansvar og er ein pådrivar for å betra helsesituasjonen for folk i andre land i verda med ein heilt annan helsesituasjon enn vår. Derfor er det viktig at vi legg global helse til grunn i utanrikspolitikken og i utviklingspolitikken vår.

I Noreg har vi nettopp fått ei eiga folkehelselov. Eit hovudpoeng i lova er at vi forpliktar oss til å tenkja folkehelse i alle politiske avgjerder, på alle nivå og innan alle samfunnssektorar. Det er viktig å ha det same prinsippet internasjonalt: Politiske avgjerder på alle nivå – òg i utanrikspolitikken – må alltid vareta det grunnleggjande for mennesket, nemleg retten til sunnheit og helse.

I debatten blir det trekt fram at helse er eit individuelt ansvar. Ja, det er det, men det er òg eit samfunnsansvar. I fattige land lever i dag menneske kortare enn i rike land. Kampen mot fattigdom er i det store og heile ein helsekamp. Helse er blitt eit klassespørsmål, og global helse handlar i store bokstavar om rettferdig fordeling.

Det er mykje eg kunne ha trekt fram av positive tiltak i meldinga. Eg har lyst til å understreka det første prioriteringsformålet – å mobilisera for kvinners og barns helse. Dette er ei viktig vidaresatsing, og det er spesielt viktig å fortsetja innsatsen retta mot barn. Vi må begynna med barn, og vi må avslutta med denne satsinga. 30 pst. av sjukdomsbyrda i låg- og mellominntektsland gjeld sjukdom som rammar barn.

Under- og feilernæring er ein viktig underliggjande årsak. Eg er glad for at regjeringa understrekar prinsippet om matvaresikkerheit i meldinga, og at ein i komitémerknader understrekar viktigheita av auka investeringar i direkte ernæringstiltak retta mot mor og barn, med dokumentert effekt mot barnedødelegheit.

Både vaksinasjonsprogram og kampen mot smittsame sjukdommar som aids og tuberkulose er veldig viktig, men vi må aldri gløyma det basale – å arbeida for betre hygieniske tilhøve, reint vatn og å redusera matmangel og underernæring. Det hjelper berre kortsiktig å redda barn med f.eks. medisin mot lungebetennelse dersom vi ikkje også fjernar årsaka til at barna er så reduserte at dei blir mottakelege for infeksjonar – nemleg å redusera matmangel og underernæring.

Eg er òg glad for at komiteen omtalar denne auken som vi ventar i ikkje-smittsame sjukdommar. Det er ikkje til å unngå at desse må prioriterast sterkare enn hittil i den globale helsepolitikken. Psykisk helse er eit helseområde med urovekkjande stor utbreiing, og det er bra at komiteen lyftar opp dette feltet. Alkohol og rusmiddel er òg eit vekstområde som vi må ta på alvor, og kampen mot narkotika likeså.

Det er også ekstremt viktig at ein i global helsepolitikk jobbar mot skeivskapen i legemiddeltilgangen. Legemiddelindustrien er ingen snill onkel, og investerer i dei medikamenta som løner seg, til dei som kan betala. 80 pst. av sjukdomsbyrda når det gjeld livmorhalskreft, finn vi i fattige land, medan vaksinen kjem til oss i dei rika landa.

Til slutt ein kommentar om helsepersonellmangel i verda. Det vil vi óg kunna få i Noreg. Vi har til behandling ei stortingsmelding om velferdsutdanningane, og eg er glad for at det blir understreka vår moralske og etiske plikt til ikkje å rekruttera helsepersonell frå land som har meir behov for dette sjølve.

Utanriksministeren sa at alle ministrar skal vera helseministrar. Ein sosialmedisinsk grunnleggjar sa at politikk er «intet annet enn medisin i stort». Eg vil ønskja regjeringa til lykke med denne meldinga, og finna fram helseministeren i alle ministrar.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:47:26]: Dette er en spennende og interessant debatt å lytte til, og den er opplysende og med mange gode innlegg. Regjeringens melding er òg interessant og gir en god beskrivelse av det arbeidet som gjøres på ulike arenaer internasjonalt. Samtidig ser jeg òg at utenriks- og forsvarskomiteen har gjort en stor jobb med å gi supplerende informasjon og vurderinger, og det er jeg glad for at komiteen samles så bredt om. Jeg merket meg med glede den store rosen til saksordføreren, som har lagt mye av premissene for innstillingen.

Men etter å ha lest innstillingen og særlig meldingen har jeg behov for å komme med et par kommentarer, når vi først har debatten her. I vårt eget land ville det vært utenkelig å legge fram en helhetlig melding om helse uten å ta med psykisk helse. Vi er forbi den tiden da dette ble forbigått i stillhet og oversett. Men i regjeringens stortingsmelding om global helse ble altså psykisk helse igjen glemt. Forglemmelsen er spesielt uforståelig fordi Verdens helseorganisasjon sterkt har oppfordret de ulike landene i verden til nettopp å fokusere på innsatsen for psykisk helse. Ifølge WHO utgjør psykisk helse 13 pst. av den globale sykdomsbyrden. 150 millioner mennesker på verdensbasis lider av depresjon. Men heldigvis ble det mye oppmerksomhet rundt dette, og en rekke organisasjoner og også helsefaglige personer gjorde komiteen oppmerksom på det, og komiteen har prisverdig tatt det inn på en god måte, slik at det blir fyldig omtalt i innstillingen.

Det andre punktet jeg festet meg ved, var egentlig følgende: Hva slags effekt har egentlig denne meldingen – med ganske overordnede prioriteringer og generelle prioriteringer – på praktisk bistandspolitikk på helseområdet? Helserettede tiltak inngår både i Norges bistand til utviklingsland, i forvaltningen av EØS-støtteordningene og i forhold til vår bilaterale støtte til Nordvest-Russland. Jeg la merke til de engasjerte innleggene til både utenriksministeren og utviklingsministeren, der begge understreker viktigheten av meldingen – og for så vidt også innstillingen – og også debatten vi har her. Derfor forventer jeg òg at det blir fulgt godt opp i det videre arbeidet framover. Helt nylig la regjeringen fram en ny stortingsmelding om EØS-midlene, og derfor kikket jeg gjennom meldingen. Det var mange fine bilder og statistikker der. Jeg kikket ganske fort gjennom den, men jeg fant kapitlet om helse, under overskriften «Helsevesen og barn». Jeg kunne ikke finne spor av noen av prioriteringene som er løftet opp i meldingen – og som naturlig nok ikke var med i innstillingen, for den kom etterpå – men meldingen er lagt fram ganske nylig. Det er en kort omtale, og jeg ble sittende med den følelsen at forvaltningen av EØS-midlene fortsetter akkurat som før. Så kan det være gode grunner til at det skal gjøres, fordi de landene som mottar EØS-støttemidler, er sikkert annerledes enn verdens fattigste land. Men en refleksjon jeg gjør meg, er at stortingsmeldingen burde ha nyansert mer når det gjelder prioriteringer som skal gjelde for norsk innsats i ulike land og regioner, nettopp fordi helseutfordringene og konteksten varierer. Den andre refleksjonen jeg gjør meg, er at det må være en selvfølge at de prioriteringene som Stortinget vedtar i dag, med tilføyingene i innstillingen, skal ligge til grunn når embetsverket jobber, og når politikken utformes.

Til slutt klarer jeg heller ikke å unngå å touche så vidt innom innlegget til Snorre Serigstad Valen. Han viser til Justin Bieber. Jeg kan ikke si at jeg er noen stor fan av Justin Bieber musikalsk, men jeg må si at ut fra Snorre Serigstad Valens innlegg er det gode grunner til å være det av politiske årsaker – for jeg vil presisere at selvbestemt abort er ingen menneskerett. Retten til liv er en menneskerett. Selvbestemt abort er en kontroversiell sak som Norge bør vise varsomhet rundt og i alle fall ikke påtvinge andre land. Derfor er jeg glad for at det som tydelig løftes opp av flere i denne sal, er familieplanlegging, seksualveiledning og kvalifisert fødselshjelp. Det er viktige og riktige tiltak som Norge bidrar med, og som Norge skal bidra med for å få ned barnedødeligheten.

Svein Roald Hansen (A) [16:52:29]: Representanten Kjell Ingolf Ropstad nevnte EØS-midlene. Vi kommer tilbake til det når vi skal behandle meldingen til høsten, men vi må være klar over at forvaltningen av EØS-midlene er basert på avtaler med hvert enkelt land, slik at de justeringene som eventuelt måtte være ønskelige, må komme i neste programperiode. Det er viktig å ha med seg det grunnlaget.

Dette er jo en melding som det er bred enighet om. Den har vært grundig reflektert over i debatten. Det er ikke unaturlig. Det er også en styrke for regjeringens politikk framover. Samtidig kan denne brede enigheten dekke til de uenighetene som ligger der, for de er der. Det ser man når man kommer til Fremskrittspartiets særmerknad. Der undergraver partiet i realiteten mye av det de er med på, både i komiteens fellesmerknader og i flertallsmerknadene med resten av opposisjonen de få stedene hvor det er særmerknader. Dette er en merkelig dobbeltkommunikasjon fra Fremskrittspartiet.

Det politiske budskapet i særmerknaden er i bunn og grunn at helse er den enkeltes ansvar. Helsetjenester er det enkeltes lands ansvar – punktum. Landets plikt til å yte befolkningen helsetjenester verken kan eller må overføres til internasjonale organisasjoner eller bistandsgivere, sier Fremskrittspartiet.

Og hvorfor det? Jo, fordi samfunnskontrakten mellom et lands innbyggere og landets myndigheter er slik at myndighetene er ansvarlig overfor sine innbyggere og ikke overfor det internasjonale giversamfunn, sier partiet. Slik taler et parti som ikke er villig til å se en sammenheng i tingene. Selvsagt har hver og en av oss ansvar for egen helse. Selvsagt har ethvert land ansvar for å bygge opp gode helsetjenester til sine innbyggere. Men vi har også et ansvar for hverandre, som individer og som land. Sykdom er smittsomt. Derfor går mitt ansvar lenger enn til meg selv. Pandemier kan være en global trussel. Derfor har landene et ansvar også overfor det internasjonale samfunn og overfor hverandre.

Så mener alle de andre partiene i denne sal at vi også har et ansvar som er enda større, og som går utover oss selv som individer og som nasjon, nemlig et ansvar for å bidra til at land og mennesker som ikke har vært så heldig å være en del av den velstandutviklingen vi har hatt, skal få samme mulighet. Det kalles solidaritet. Derfor er helse en viktig del av norsk utenrikspolitikk.

Jeg forstår at det ikke nytter å appellere til Fremskrittspartiet om å vise solidaritet med andre og fattigere folk. Men dette handler også om egeninteresse. Mange helseutfordringer er globale. De kan ramme oss, på ulikt vis, bl.a. ved pandemier, som vi har hatt et par av hengende over oss de siste årene, og som trolig ble avverget fordi WTO grep resolutt inn i tide – men også i form av sykdomsvandring på grunn av en stadig voksende turisme.

Internasjonale organer kan altså være avgjørende viktige. Men det forutsetter at landene føler en forpliktelse også den veien, til det internasjonale samfunn, en forpliktelse Fremskrittspartiet altså mener landene ikke skal ha.

Men god helse i en befolkning er også viktig for noe annet, som Fremskrittspartiet burde forstå, nemlig befolkningens produktivitet, som også utenriksministeren pekte på bl.a. i forbindelse med GAVI. Fremskrittspartiet sier jo selv i sin særmerknad at det viktige er at fattige land blir integrert i den globale økonomien slik at de kan utvikle en robust økonomi, et eksportrettet næringsliv og skape vekst og bedre helse for alle. Ja, nettopp. God helse er en svært viktig brikke i denne utviklingen. Derfor er internasjonal helsepolitikk også god utviklingspolitikk.

Om solidaritet er en dårlig begrunnelse for Fremskrittspartiet for at vi skal føle ansvar utover oss selv og egne landegrenser, så kan de jo tygge litt på denne: Når fattige land skaper økonomisk vekst, får vi flere markeder å eksportere våre varer og produkter til. Kanskje det kan være motivasjon for at også Fremskrittspartiet kan se verdien av å se helse som et globalt fellesgode og en rett folk flest – også i fattige land – har til sitt samfunn, både det nasjonale og det internasjonale.

Karin S. Woldseth (FrP) [16:57:10]: Først vil jeg kommentere det representanten Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg. Jeg tror faktisk at han snakker mot bedre vitende eller ikke var til stede under innlegget til Peter N. Myhre, som så klart gjorde rede for hvor Fremskrittspartiet sto, og hvor han tegnet et bilde av hvor fullstendig klar vi er over situasjonen i hele verden, og at global helse også er noe Fremskrittspartiet satser på.

Jeg blir egentlig litt provosert når representanten Hansen kommer med sånne påstander. Han får det til å høres ut som om vi er en gjeng med egoister, som ikke gjør annet enn å tenke på vårt eget ve og vel, og ikke ofrer dem der ute en tanke, noe som er fullstendig feil, og som gir et fullstendig feil inntrykk av den jobben som gjøres i Fremskrittspartiet også.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men jeg ville gjøre det likevel. Dette har vært en veldig god debatt. Det har vært fokusert på en del ting, bl.a. abort, som jeg reagerer litt på. Representanten Dåvøy snakket om at det foretas selektiv abort av jentebarn, noe som selvsagt er fullstendig uakseptabelt. Det fikk meg til å tenke på situasjonen i Kina, der man drukner nyfødte jentebarn ved fødselen, fordi de har feil kjønn. Vi snakker ikke om 50 år tilbake i tid, men vi snakker om 2012. Det er ikke noe særlig all right å tenke på den situasjonen heller.

Jeg kom fra Albania på lørdag. Jeg var der i forbindelse med et oppdrag i Europarådet. Det var fryktelig mange små barn som var gatebarn. De var skitne. Små jenter helt ned i en alder av fem år gikk og tigget helt alene for seg selv. Det var jenter på en alder fra 12 til 14 år som gikk og bar på sine egne små babyer og tigget. Albania har ikke vært et land Norge har prioritert i noen vesentlig grad, dessverre. Men fortellinger om korrupt helsestell, hvor man må betale både lege og farmasi for å få behandling i det hele tatt, forteller oss at vi kanskje i større grad bør se på land i Europa.

Jeg har også lyst til så vidt å streife innom dette med psykisk helse. Jeg tror det er et særdeles underprioritert område. Det hjelper ikke om man har en hel kropp hvis man har et stort sår på sjela. Vi vet at mange bruker seksualisert vold i forbindelse med krig og konflikt, vi vet at mange barnesoldater aldri får oppfølging etterpå, at det er svært mange som lever med traumer, og de blir ikke særlig produktive hvis de ikke får en behandling for traumene sine – enten de har sett sine egne bli drept, eller de har vært med på å drepe. Så jeg tror og håper at både utviklingsministeren og utenriksministeren vil prioritere dette i mye større grad – og jeg ble egentlig ganske beroliget da jeg hørte utenriksministeren.

Og til Svein Roald Hansen: Jeg kan altså – nok en gang – forsikre ham om at vi er også solidariske når det gjelder global helse.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [17:01:49]: La meg først takke mine medrepresentanter som har deltatt i denne debatten, og som har bidratt til å gjøre den til en så god, nyansert og samlende debatt for grunnlaget for norsk innsats framover når det gjelder helsespørsmål internasjonalt.

Jeg synes debatten understreker det som også innstillingen viser, at vi er enige om hovedlinjene. Og jeg er spesielt glad for at et samlet storting støtter den framløfting av psykisk helse som komiteen har tatt initiativ til.

Når jeg ber om ordet her på tampen, er det fordi det var et par ting i debatten som jeg gjerne vil kommentere.

Representanten Trine Skei Grande gjorde det – i en rekke innlegg og replikker – til et poeng å kritisere Norges satsing på globale initiativ, såkalte vertikale initiativ, og satte opp en sterk motsetning mellom det og det å satse horisontalt – bredere – på helsetjeneste i land. Det er en viktig debatt. Men det blir fort en akademisk debatt når man vet at Norge gjennom satsingen på det globale fondet, på GAVI og tilsvarende initiativer, har vært med på å redde millioner av barns liv – barn som ellers ville gått den sikre død i møte. Hva ville alternativet vært til å starte GAVI i 2000? Jo, det ville vært å fortsette en utvikling der andelen barn som blir vaksinert hvert år, ville gå ned istedenfor å øke.

Så framstiller representanten Skei Grande det slik at regjeringen Bondevik skal ha vært imot denne utviklingen. Hvor i all verden har hun det fra? Jeg var medlem av den regjeringen, og jeg kan ikke se at hun har noen dekning for å si dette – at man hadde diskusjoner om vektlegging osv., er en helt annen sak. GAVI ble altså startet i 2000, og i fire av disse årene, i GAVIs levetid, var det Bondevik-regjeringen som styrte landet, og som støttet – hvert eneste år, også i budsjettforlik med partier som er representert her – denne innsatsen.

Så sier Skei Grande at når man satser på slike initiativ, trekker man helsepersonell bort fra grunnleggende, lokale helsetjenester. Hva mener hun da at vaksiner er? Jeg kan ikke tenke meg en mer grunnleggende, lokal helsetjeneste enn det å vaksinere. Når jeg er ute og ser at dette skjer i praksis, så er det jo ikke på høyspesialiserte klinikker i hovedstedene at vaksineringen foregår – det er jo under trærne i de veiløse distriktene, der mødrene kommer med barna sine. Er det noe som er grunnleggende, lokal helsetjeneste, så er det nettopp det. Det vi ser, er jo at mødre – mer enn noen – vet at de trenger å vaksinere barna sine. Derfor er vaksinering noe som drar andre helsetjenester med seg – inn i en lokal helsestasjon, enten det er en bygning eller under et tre.

Så sier Skei Grande at dette er en kommersialisering. Ja, igjen, hva er alternativet – overlate det til markedet? Hvis markedet fikk fortsette å rå på dette området, ville det fortsatt ta 15 år fra en vaksine er tilgjengelig i den rike del av verden til den blir tilgjengelig for de fattigste. Nå ser vi, med nye vaksiner mot lungebetennelse, at tiden er redusert til ett år. Hvis markedet fikk lov til å regjere uten denne form for samarbeid, offentlig–privat, ville en del vaksiner ikke blitt utviklet i det hele tatt, for markedet er stort, men det er lite kjøpekraftig. Så går altså Norge, sammen med en del andre land, inn og korrigerer denne markedsfeilen ved å understøtte langsiktigheten og forutsigbarheten i markedet. Dermed har vi fått vaksiner mot sykdommer som diaré og lungebetennelse, som stort sett tar liv i fattige land – land som ikke ville fått disse i det hele tatt hvis det ikke hadde vært for et offentlig–privat samarbeid. Så jeg må si at det er mulig at det er bedre Venstre-politikk å ha offentlig–privat samarbeid på vei enn på helse, men jeg kan i hvert fall si at det er god, norsk politikk – det har gitt gode resultater – og det er noe som jeg på vegne av Kristelig Folkeparti kan si at vi stiller oss fullt ut bak også i tiden som ligger foran oss.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.