Per-Kristian Foss (H) [11:34:28]: (ordfører for saken): Denne rapporten omfatter mange selskaper. Det er foretatt ni utvidede kontroller. Det rettes en del kritikk mot en del departementer. Ingen av de statsrådene det gjelder, er til stede i salen, så jeg håper det er god formidlingsevne i byråkratiet og i den politiske ledelsen, for det er viktig at det som er av kritikk, følges opp.

Hvis jeg skal uttale meg litt generelt om funnene, gir de inntrykk av at det fortsatt er mye å hente på at kontrollen med selskapene underlagt diverse departementer er profesjonell og konsekvent og langsiktig nok. Det er varierende grad av kontroll. Riksrevisjonen deler sin kritikk inn i svak oppfølging av sektorpolitiske mål, at eierskapsutøvelsen ikke er tilstrekkelig tilpasset selskapenes egenart, og at det er svak avkastning i flere selskaper som allikevel har forretningsmessige mål.

Det er delvis sammenfallende kritikk her. Jeg kan ta som eksempel kritikken mot NSB for at de har opprettet – og stadig oppretter – Nettbuss-ruter, som allikevel ikke påvirker andelen av kollektivtrafikken og på toppen av det hele heller ikke tilfredsstiller NSBs krav til lønnsomhet. Hvorfor gjør man det da? Det er det grunn til å stille spørsmål om til samferdselsministeren. Men det skjer åpenbart med styrets godkjenning og uten at det er samsvar mellom de målsettinger som er satt av Stortinget, og de målsettinger som følges i selskapet.

Det er også en kritikk for manglende lønnsomhet knyttet til Mesta. Etter flere år har det selskapet nå fått omstille seg, og nå er det på tide at selskapet viser lønnsomhet. Det har statsråden i høringen sagt at han vil følge opp. Det er en formulering som stadig gjentas i Stortinget, uten at vi alltid kan registrere at det følges opp året etter. Men i forhold til Mesta er det en samlet komité som uttrykker betydelig utålmodighet.

Når det gjelder Statkraft, er det også uttrykt – og det ble samtidig tatt opp i høringen – at Statkraft har et mål om at inntektene fra selskapet, som er betydelige, skal komme fellesskapet til gode, altså formidles gjennom statsbudsjettet, og at det skal være en betydelig pengemaskin etter hvert. Det har vært kritisert at Statkraft har investert i ny virksomhet i andre land og i andre produksjonsformer enn vannkraft. Det er vel og bra hvis det hadde gitt et utbytte som sto i forhold til utbyttet for øvrig i selskapet. Det gjør det ikke, og det er også en kritikk fra Riksrevisjonen som understøttes av komiteen.

Det er i det hele tatt en samlet komitéinnstilling som avleveres, bare med en liten dissens, som jeg skal komme tilbake til. Men på ett område har jeg lyst til å dvele litt ved komiteens enstemmige merknader: Komiteen sier at statsrådens oppfatning er at Statoil tar sitt samfunnsansvar på alvor, og at statsråden – i høringen – mente at selskapet på dette området er blant de ledende aktørene i sin bransje. Statsråden sa i høringen:

«Man rapporterer på en frivillig, internasjonal standard. Den standarden forutsetter ikke at man skal rapportere på alle indikatorer (...)»

Videre sa statsråden:

«Vår vurdering er at Statoil presterer godt på sitt samfunnsansvar (...)»

Komiteen uttalte seg om denne replikkvekslingen i høringen ved å si følgende:

«Komiteen kan ikke se at det er samsvar mellom eierskapsmeldingens ambisjoner og statsrådens holdning.»

Det er en relativt utilslørt kritikk. Om statsråden føler seg berørt, eller om Statoil er berørt, skal jeg la være ukommentert i den sammenhengen. Men det er politisk sett i alle fall en kritikk som retter seg mot statsråden.

Det er én dissens, og det gjelder et tema som ikke er tatt opp i Riksrevisjonens rapport, fordi det skjedde etterpå, og det er helt naturlig. Det gjaldt konflikten mellom næringsministeren og Telenor, som i sin konsekvens førte til styrelederens avgang i Telenor. Det gjaldt Telenors eierskap i A-pressen og dermed indirekte deres påvirkning på muligheten for at TV 2 ble solgt til et dansk selskap. Med andre ord ble forkjøpsretten – som hadde ligget der i mange år – benyttet. Dette var en inngripen fra statsråden som flertallet i komiteen – som representerer mindretallet i Stortinget, altså opposisjonspartiene – sier følgende om: De sier at det er viktig at styringen skjer på en langsiktig og forutsigbar måte og ikke skjer på innskytelser fra eier. En samlet komité sier at Telenor skal styres etter prinsipper som er klart definert i eierskapsmeldingen, på forretningsmessig grunnlag, og at hovedkontoret og sentrale forsknings- og utviklingsaktiviteter forblir i Norge.

Komiteen sier:

«Komiteen understreker at departementets eierskapsutøvelse må skje innenfor disse rammer.»

Så langt en enstemmig innstilling.

Det er min oppfatning at statsrådens inngripen i denne konkrete saken skjedde uten dekning i eierskapsmeldingen. Det har aldri vært uttalt at et teleselskap i Norge – gjennom sitt eierskap i et annet selskap – indirekte skal sørge for at forkjøpsretten, som er inngått i selskapets avtaler, ikke kommer til anvendelse, og at selskapet skal sørge for at kulturinstitusjoner – i dette tilfellet en tv-kanal – forblir i norsk eie.

Dette var heller ikke – så vidt jeg minnes – noe vesentlig tema da eierskapsmeldingen ble drøftet i Stortinget – ikke bare det, det var ikke et tema i det hele tatt. Men statsråden har uten videre tatt for gitt at Stortinget mener det han selv mener i denne saken.

Jeg har dermed latt den kritikken ligge, som også flertallet i komiteen omtaler i sin innstilling, som går på at kommunikasjonsformene mellom selskapets styre og statsråden bør skje på kanskje andre måter enn gjennom SMS-meldinger og telefonsamtaler, etter at beslutninger er fattet i selskapet, og etter at avgjørelsene i realiteten var tatt. Det lar jeg ligge, siden statsråden har tatt en slags selvkritikk når det gjelder dette, om at kommunikasjonsformene kan være bedre, mer forutsigbare og mer langsiktige. Det er det verdt å følge opp.

Jeg gjentar: Eierskapsmeldingen har ikke forutsatt at Telenor har særlige oppgaver innenfor norsk tv eller kulturpolitikk for øvrig.

Marit Nybakk (A) [11:42:32]: Takk til saksordføreren for et grundig arbeid.

Bare noen kommentarer til enkelte temaer fra min side. – Riksrevisjonen har i Dokument 3:2 gått gjennom statens eierskapspolitikk og sier innledningsvis at eierskapet skal utøves innenfor de rammene som følger av ansvarsfordelingen mellom selskapenes styre og eiere. Riksrevisjonen understreker at innenfor disse rammene er aktivt eierskap en sentral forutsetning i regjeringens eierskapspolitikk.

Som saksordføreren sa, har Riksrevisjonens kontroll omfattet ni utvidede kontroller. En del av Riksrevisjonens dokument dreier seg om å ha en aktiv eierskapspolitikk innenfor rammer som er vedtatt av Stortinget. Jeg vil vise til at statsråd Trond Giske i komiteens høring understreket at det innenfor rammene av fordelingen mellom selskap og eier er både rom og praksis for bred kontakt.

Jeg vil understreke viktigheten av at staten som eier benytter de nødvendige virkemidlene som skal til for eierstyring, oppfølging og kontroll, på en aktiv måte.

Jeg vil også vise til det statsråd Giske sa i høringen om å være en aktiv dialogpartner.

En annen problemstilling – som for så vidt gjelder en annen statsråd – dreier seg om problemstillinger knyttet til bl.a. petroleumssektoren. Det kan kanskje sies at det bør utvises varsomhet, med tanke på å stille en fast, langsiktig utbytteforvaltning, målt i kroner per aksje, i den typen bransje som f.eks. Statoil opererer innenfor. Der er det mange andre viktige indikatorer, bl.a. fordi oljeprisen varierer. Kanskje bør et internasjonalt selskap i energisektoren – eller andre sektorer som er krevende internasjonalt – styres på en annen måte. Kanskje må vi ha andre måter for å forsikre oss om at selskaper som Statoil driver godt og gjør jobben på en god og forsvarlig måte.

Jeg kan også ta opp en annen side som er særlig relevant for selskaper, som Statoil og andre store norske konsern som opererer i utlandet. Riksrevisjonen har satt søkelyset – eller fingeren – på selskapenes samfunnsansvar. Stortinget behandlet i forrige periode en stortingsmelding om samfunnsansvar og etiske kjøreregler for etableringer i utlandet. For meg er det viktig at når f.eks. Statoil går inn i land som Iran og Nigeria – det finnes andre mer nærliggende eksempler, f.eks. Aserbajdsjan – må selskapet ta opp menneskerettighetsbrudd eller korrupsjon.

Jeg er glad for at statsråd Ola Borten Moe i komiteens høring understreket at de strategiene som er valgt, er godt forankret i det politiske miljøet. Samtidig deler komiteen Riksrevisjonens syn på at Statoil på flere sentrale områder innenfor samfunnsansvar ikke rapporterer fullstendig. Komiteen finner grunn til å presisere at dette er alvorlig. La meg legge til at Stortinget har lagt til grunn at samfunnsansvar handler om det bedriftene gjør på frivillig basis – i tillegg til å overholde lover og regler og for så vidt også internasjonale standarder. Her vil enkelte land være vanskeligere enn andre. Vi bør kanskje av og til, også på politisk grunnlag, stille oss spørsmålet om det er land våre store konsern ikke bør etablere seg i, og hvis de gjør det, hva slags forhold de i så fall skal ha til brudd på menneskerettigheter og andre tilsvarende grove overgrep som vi ser i enkelte land. Iran er et veldig godt eksempel.

La meg også trekke fram at det er fire–fem land utenfor OECD hvor Statoil ikke har utarbeidet planer for samfunnsansvar. Det er viktig at Olje- og energidepartementet følger dette nøye opp.

Dette er et dokument som omhandler flere temaer, og da kan det lett bli litt springende. Men dokumentet tar også opp lønnsveksten i helseforetakene. Jeg understreker dette også fra Stortingets talerstol fordi helseministeren er i salen. Komiteen finner det urovekkende at lønnsøkningen for lederne i helseforetakene i perioden 2003–2010 var sterkere enn for ansatte generelt. For min egen del vil jeg si at det faktisk er uakseptabelt. Det er altså ikke bare urovekkende, det er uakseptabelt. Dette har vi hatt oppe før. Vi har behandlet det tidligere, og jeg vil vise til de tidligere debattene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt i denne salen, inkludert høring om lederlønninger i offentlige selskaper og selskaper delvis eid av staten. Vi sa det vel den gangen, men det ser nesten ut som om styrer for offentlige selskaper – eller for den saks skyld foretak – oppfatter lønnsøkning for ledere som noe som skjer innenfor en egen sfære, helt uavhengig av lønnsutviklingen i resten av samfunnet. Når vi står midt oppe i diverse lønnsoppgjør, kan det være greit å huske på at også lederlønninger er noe som må ses på i forhold til lønnsutviklingen generelt i samfunnet. Det må ikke oppfattes som noe som skjer innenfor en liten gruppe mennesker som mener at dette ikke har noe med den øvrige delen av samfunnet å gjøre.

Til slutt: På et par punkter deler komiteen seg når det kommer til merknadene. Jeg vil vise til saksordførerens innlegg når det gjelder Telenor-/TV 2-saken. Det er riktig som representanten Foss sa, at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener – det er ikke bare noe vi mener, det er et faktum – at dette er en sak som Dokument 3:2 ikke omtaler eller omhandler. For øvrig ble vel saken ganske grundig redegjort for i høringen den 9. mars, der den ble tatt opp av opposisjonen og besvart av statsråd Trond Giske.

Et annet sted har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet en egen merknad om det tredje postdirektivet. Det må tas grep, slik at vi kan styre postpolitikken, uavhengig av framtidige EU-direktiver. Heller ikke dette mener Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i komiteen – altså komiteens flertall – hører hjemme i komitéinnstillingen.

Anders Anundsen (FrP) [11:50:07]: (komiteens leder): Jeg vil først få takke saksordføreren for et svært godt stykke arbeid, og jeg vil slutte meg fullt og helt til hans innlegg.

Når jeg likevel tar ordet, er det for å snakke litt mer om det representanten Nybakk fortalte at regjeringspartiene mener denne saken ikke handler om, nemlig Telenors salg av TV 2. Siden dette skjedde i 2012, er det for så vidt riktig at saken ikke er omtalt av Riksrevisjonens rapport for selskapskontrollen for 2010. Jeg er imidlertid trygg på at Riksrevisjonen kommer tilbake til denne saken når de skal avlevere selskapskontroll for 2011. Men det viser for så vidt også en slags svakhet ved denne kontrollformen, for det er så pass stor avstand mellom det kontrollerte år og vår behandling i Stortinget.

Når jeg likevel mener det er nødvendig å si noen ord om dette, er det fordi det fra enkelte hold var ventet at vi skulle gjøre mye mer ut av saken i denne behandlingen enn det vi har gjort. Derfor synes jeg det er greit å minne om at nærings- og handelsministeren var i Stortinget og redegjorde særskilt for denne saken, og Stortingets flertall ønsket ikke at saken skulle viderebehandles i noen komité. Det har vi for så vidt forholdt oss til.

Det er imidlertid et par forhold det er grunn til å peke på, forhold som er av litt mer alminnelig karakter, og som også har gjort seg gjeldende i denne saken. For det første er kommunikasjonen – eller eierstyringen – ganske utradisjonell i formen. Det sendes SMS-er som åpenbart er saksrelevante. De skal journalføres. Kravet når det gjelder journalføring, er at journaler skal føres løpende, de skal altså være à jour. Det er på en måte poenget. I denne saken tok det ti dager fra SMS-en ble sendt og til journalføring, hvilket for så vidt er i strid med regelverket. Så kan dette fremstå som en bagatell. Men det representerer sannsynligvis en større utfordring, fordi det er mye som tyder på at disse SMS-ene aldri var ment journalført. Det er en samlet opposisjon som er ganske krass i sin kritikk av statsrådens håndtering av denne saken. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si at det er nødvendig – også for Riksrevisjonen når de foretar denne typen kontroller og andre typer kontroller – å undersøke om departementet har et faktisk system for journalføring av all saksrelevant dokumentasjon, inkludert SMS-er. Vi har også sett i andre saker som kontroll- og konstitusjonskomiteen har vært involvert i, at journalføringen av SMS-er er ganske mangelfull – selv om de er høyst saksrelevante, som i denne sammenheng.

Jeg vil også benytte anledningen til å si at det er en forutsetning at staten opptrer ryddig og langsiktig i sin kommunikasjon med selskaper. Det har etter min mening ikke skjedd på en betryggende måte i denne saken, og det er heller ikke et godt signal fra staten som eier å benytte sin eiermakt i ettertid til å kaste ut styreledere som ikke følger opp statsrådenes oppfordringer gitt på SMS. Staten må være en profesjonell eier, ikke en politisk eier hvor en statsråds innskytelser skal være avgjørende for en styreleders fremtid.

Dette var et slags hjertesukk, og for å spare regjeringspartiene for den store fortvilelsen skal jeg samtidig erkjenne at det i beste fall ligger i grenseland for hva denne saken egentlig rommer.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:53:20]: Hjartesukk skal me ikkje kimse av, så det var interessant at det kom.

For SV sin del er me veldig fornøgde med at statsrådar driv med aktiv eigarskap, og me ønskjer eigentleg meir av det – eigentleg ønskjer me for mykje av det når det gjeld noko av det, iallfall når det gjeld oljesandprosjekt og sånne ting. Men det er no så. Aktive statsrådar i forhold til aktiv eigarskap, det ønskjer me frå SV si side.

Så er me veldig einige i det Nybakk tek opp, knytt opp mot leiarlønn i helseføretak. Bøndene protesterer fordi dei ikkje får det dei skal ha – naturleg nok – og det er varsla streikar. Så er det altså ei gruppe som på ein måte er utanfor systemet og berre kan auka lønningane sine nesten som det passar dei. Dette må me stramma inn på, og det trur eg statsråden har starta på, men det er iallfall viktig for oss at me er tydelege på det frå Stortingets talarstol.

Så er òg eg veldig einig i den problematiseringa som Nybakk gjev uttrykk for i forhold til våre selskaps utanlandsoppdrag. I mine åtte år i energi- og miljøkomiteen og på reiser i Nigeria, Aserbajdsjan, Mexico, Cuba – nesten kvar som helst – har eg sett at mange land er det veldig vanskeleg å driva i, og der er det vanskeleg å halda sin stig rein. Derfor er det spesielt viktig at ein følgjer opp selskapa og sørgjer for at dei tek det samfunnsansvaret dei skal ta, ikkje minst med å hjelpa ulike arbeidsfolk til å danna fagforeiningar – som jo har vore det viktige for norsk velstand, nemleg at me har sterke fagforeiningar som på ein måte har vore med og utvikla velferdsstaten.

Så var òg Nybakk inne på ein merknad frå Senterpartiet og SV. Det forundrar iallfall SV at ein ikkje ønskjer å kommentera dette når ein er oppteken av Postens lønnsemd – det er jo det ein skriv om i fleirtalsmerknaden, at Posten er viktig, og at ein skal auka lønnsemda osv., osv. Det er faktisk eit direktiv som reduserer lønnsemda, og ein skal då ikkje vera med på å påpeika det problematiske forholdet ein har til ESA og EFTA-domstolen, gjennom at ein no har fått ein dom som gjer at Posten taper inntekter, altså blir mindre lønnsam, ein dom som førebels kostar drygt 80 mill. kr, og som kunne gått inn i eit overskot. Dessutan er det jo sånn at Schenker har varsla ei sak på grunn av dette forholdet til Posten, og at det igjen kan bli ei rettssak der me som eigar må betala eit privat/offentleg selskap store summar, fordi ein ikkje har følgt EØS-avtalen. Derfor meiner me at det er lurt å problematisera dette i denne innstillinga, altså det som dreier seg om Postens verksemd og Postens lønnsemd. Me registrerer at dei som er for EØS-avtalen, ikkje ønskjer å problematisera dette problematiske tilfellet me har no når det gjeld Posten.

Derfor seier me òg til slutt at det er viktig at me no bruker det fleirtalet som er på Stortinget med omsyn til det tredje postdirektivet, og forsøker å sikra oss der og får ein avtale som gjer at me kan bruka sjølvråderetten vår i Noreg, og sørgja for at våre folk får den beste posttenesta dei skal ha, uavhengig av om me har ein EØS-avtale.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:57:40]: Saken gjelder Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statlige selskaper for 2010.

Når det gjelder Statkraft, pekes det på at det bør rettes sterkere søkelys på den internasjonale virksomheten og virksomheten innenfor andre teknologier enn det som er Statkrafts kjernevirksomhet, nemlig vannkraft, og det store investeringsomfanget som dette har. Det har i flere år vært et behov for å følge opp avkastningen tydeligere, og det er veldig klar melding til ansvarlig statsråd at det er bekymringsfullt at Statkraft eksempelvis velger sjøl hvilken informasjon som Nærings- og handelsdepartementet skal ha i slike saker.

Et annet forhold som ikke har vært tatt opp, er Mesta, og komiteen sier at de må styrke konkurranseevnen. Det er et meget krevende utsagn fra komiteen, når vi vet hvilken enorm konkurranse det er om dyktige folk i anleggsbransjen, og vi også vet at når det gjelder tilgang på driftsmidler – jeg tenker på grus og pukk – er det helt avgjørende for lønnsomheten i entreprenørbransjen ved nybygg. Det er en utvikling i det som er foruroligende med tanke på at det blir mer og mer monopolisering. De som ikke har tilgang til grus og pukk i nærheten av sine anlegg, har da en betydelig ulempe og kommer dermed dårligere ut, og Mesta er blant dem.

Når det gjelder Statnett, peker komiteen på at det har vært et økt antall timer der kapasitetsutnyttelsen har vært så høy at det ikke har vært noen reservelinje til å dekke opp dersom linjer skulle falle ut. Vi er glad for det som skjer i Olje- og energidepartementet på det punktet for å styrke driftssikkerheten, og vi sier at vi ønsker å få en tilbakemelding om oppfølgingen av dette og en klargjøring av forholdene innen 2012.

Som flere har vært inne på – innenfor Samferdselsdepartementets område – er Postens krav høy lønnsomhet, noe som var en viktig forutsetning for ekspansjonen i Posten-konsernet i perioden 2004–2008. Den nye post- og logistikkvirksomheten har ikke gitt tilfredsstillende avkastning, og Postens IT-investeringer og investeringene i Bring Citymail har så langt påført konsernet betydelige – jeg understreker betydelige – tap. En enstemmig komitémerknad viser til at Samferdselsdepartementet har iverksatt tiltak for å styrke oppfølginga av Posten-konsernet. Komiteen ber om at departementet presiserer viktigheten av at aktiviteter utenfor Norge eller utenfor det som er Postens kjernevirksomhet, styrker kjernevirksomheten gjennom overskudd eller synergier.

Det som er en fellesnevner, er det aktive statlige eierskapet, som både Arbeiderpartiet og SV tidligere har vært inne på. Vi er sterke tilhengere av det. Det som da er sentralt, er jo: Hva er det aktive eierskapet? Representanten Marit Nybakk var inne på det knyttet til lønnsutviklinga. Det er litt trist at vi gjentatte ganger skal måtte ta dette opp fra Stortingets talerstol og påpeke at den lønnsutvikling som er i en del statlige selskaper, som representanten Nybakk sa, har store konsekvenser for lønnsdannelsen ellers. Det burde være unødvendig at vi skal måtte si det så sterkt herfra at ledelsen av disse statlige selskapene – den politiske ledelsen er vi enda tydeligere på – viser tilbakehold. Det må gå slik fram at det er lederne som først ofrer noe, og at lederne går foran som et godt forbilde.

Det andre innenfor det aktive eierskapet er tydeligvis at formålene som det aktive eierskapet skal ha, må bli tydeligere. Gjengangeren fra Riksrevisjonen og komiteen er at både utenlandsaktivitet og aktivitet utenfor kjerneområdene viser seg å ha et resultat for synergier og avkastning som ikke er i henhold til det som er uttalt offentlig politikk. Så det er områder som må drøftes videre, der regjeringa må ha en spesiell årvåkenhet.

Til slutt om Posten og postdirektivene: Som representanten Langeland var inne på, er årsaken til at Senterpartiet og SV tar opp dette, at den dommen som er kommet, gi en bot på over 11 mill. euro. Det heter at det vil redusere utbyttet i Posten Norge. Ja, det er sikkert og visst. Men en annen måte å si det på er jo at det øker behovet for statsbidrag til konsernet for at det kan fylle sine totale oppgaver.

Årsaken til denne situasjonen er de to første postdirektivene. Vi mener da det var riktig i denne sammenhengen å påpeke at når vi nå står overfor spørsmålet om det tredje postdirektivet, må vi ha en årvåkenhet og en fasthet som gjør at vi kommer i en annen posisjon, noe som er presist beskrevet i innstillinga.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Michael Tetzschner (H) [12:04:07]: Stortinget må kunne forvente at statsråden etterlever de prinsipper som statsråden selv har presentert for Stortinget som prinsipper for god eierstyring. I stortingsmeldingen frem til denne perioden, Meld. St. 13 for sesjonen 2010–2011, er det nedfelt en politikk for statens eierskap som har bred oppslutning i denne sal.

Det er som kjent mange forskjellige grunner til at staten involverer seg i selskapsdrift, men det er gjort én viktig avgrensning i denne eierskapsmeldingen, og det gjelder de selskaper der staten deltar sammen med andre private investorer i internasjonalt børsnoterte selskaper med forretningsmessig målsetting, og hvor disse selskapene faktisk verdsettes hver eneste børsdag.

På side 21 i meldingen gjengis en bredt anlagt internasjonal studie som viser at investorer er villige til å betale såkalt «premium» hvis de har tillit til at selskapene med statsdeltakelse etterlever etablerte prinsipper for god eierstyring. Tilsvarende er det beskrevet at børsene i samfunn, særlig i den tidligere østblokken, som ikke fullt ut er konsolidert demokratisk, får en lavere selskapsvurdering enn de underliggende verdier, nettopp fordi det internasjonale investormarkedet har en nagende følelse av at det er ikke alt som er på bordet, og at det gis f.eks. instrukser på bakrommene fra landets ledende politikere. I den samme meldingen som er presentert her i Stortinget av statsråden, er det inntatt en tabell som nettopp antyder at i noen av disse landene kan børsens verdier være depresiert, eller presset ned, med inntil 26 pst. Det sier seg selv at et samfunn går glipp av enorme verdier ved ikke å ha en veldig klar eierskapspolitikk fra statens side, og gi klart uttrykk for at man respekterer de internasjonale normene for god børsvirksomhet.

Sagt med andre ord: I samfunn der en tror at statlig deltagelse i selskapene avgjøres på bakrom, etter personlig politisk innfall eller innskytelser, mister man verdier fordi det blir en internasjonal mangel på tillit til at reglene virkelig følges. En av de mest sentrale er likebehandling av alle aksjonærgrupper, enten de er utenlandske eller innenlandske, enten de andre eierne er private eller offentlige.

Staten eier 53,97 pst. av Telenor, og verdien av denne eierandelen ligger på ca. 80 mrd. kr. Det vil si at man har hentet inn 70 mrd. kr fra private investorer fra hele verden som har tillit til at man kan følge –transparent – selskapenes beslutninger.

En enkel prosentregning tilsier at hvis det brer seg en oppfatning av at det kan være knyttet til en politisk risiko, i den forstand at staten f.eks. presser, lokker styret til å innta spesielles beslutninger i styringen av selskapet, eller gjennom ordinær eierinnflytelse fra staten fremmer utenforliggende interesser på siden av eller i strid med selskapets forretningsmessige interesser, vil altså en enkel hoderegning kunne tilsi at hvis markedet for vårt tilfelle depresierer Telenor med 1 pst., går det norske samfunnet glipp av 800 mill. kr. Det synes jeg ikke denne aktive kulturpolitikken til en av våre statsråder er verdt prisen for.

I eierskapsmeldingen slås det også fast at i tillegg til dette med likebehandling av aksjonærer er det også lagt inn i reglementet for økonomistyring i staten, nedfelt i § 10 der, at virksomheter som har overordnet ansvar for selvstendige rettssubjekt, skal utarbeide skriftlige retningslinjer om hvordan styrings- og kontrollmyndigheten skal utøves overfor hvert enkelt selskap. Gjenpart skal sendes Riksrevisjonen, og det er vel som en effekt av det at saken foreligger her – som en undersøkelse fra Riksrevisjonen.

Staten skal innenfor gjeldende lover og regler forvalte sine interesser i samsvar med prinsippet for god eierstyring, med særlig vekt på at utøvelsen av eierskapet sikrer likebehandling av alle eiere og understøtter en klar fordeling av myndighet mellom eieren og styret.

Et annet sted uttales det at utover likebehandlingsprinsippet skal det være åpenhet knyttet til statens eierforvaltning av selskapene. Eierbeslutninger og vedtak skal foregå på generalforsamlingen. Mer står det ikke om den saken. Rammene omkring eierstyring er ikke til hinder – selvfølgelig – for at staten, som andre aksjonærer, i møter kan ta opp forhold som selskapene bør vurdere på fritt grunnlag i tilknytning til sin virksomhet og utvikling. De synspunkter staten gir uttrykk for i slike møter, er å betrakte som innspill til selskapets administrasjon og styre – og er ikke instrukser. Styret har ansvaret for å forvalte selskapet for alle aksjonærer, også de aksjonærer som ikke har representasjon i styret, og de må foreta de konkrete avveininger og beslutninger under sitt styreansvar. Saker som krever tilslutning fra eierne, må tas opp, f.eks. i eiermøter som en forberedelse, og til slutt formelt godkjennes av generalforsamlingen.

Staten som aksjonær får i utgangspunktet ikke tilgang på mer informasjon enn det som er offentlig kjent tilgjengelig for andre aksjonærer. Og for videre studium, hvis statsråden skulle være interessert i dette, kan jeg vise til OECDs retningslinjer fra 2010 som heter Accountability and Transparency, for videre utdypning av dette. Men dette må i hvert fall være kjent i departementet, for det er de samme hensyn som har båret frem eierskapsmeldingen.

Det må etter dette være helt åpenbart at uformell kontaktgivning – telefonisk eller gjennom sosiale medier, SMS eller hva det måtte være – for å presse frem et annet resultat i enkeltsaker enn det styret selv ville ha kommet til, ikke kan være i samsvar med de prinsippene for god eierforvaltning jeg så vidt har vært inne på her. Ja, det er mer enn det, det er direkte i strid med eierskapspolitikken for børsnoterte selskaper.

Jeg vil også benytte anledningen her fra Stortingets talerstol til å berømme den tidligere styreleder Harald Norvik for at han hadde integritet til ikke å la seg presse ut av den formelle rollen som han har i henhold til aksjelovgivningen og til myndighetsfordelingen. Jeg vil si det også er synd hvis han personlig skal ha blitt utsatt for ubehageligheter i ettertid.

Min personlige mening er at vi kan konstatere at næringsministeren har hatt en embetsførsel som er på kollisjonskurs med regjeringens egen uttalte eierskapspolitikk. Det er kritikkverdig. Hvis regjeringen ikke hadde kontrollert stortingsflertallet, ville statsråden formodentlig ha måttet utfolde sine utvilsomt mange talenter andre steder enn i Nærings- og handelsdepartementet.

Per-Kristian Foss (H) [12:12:14]: Som sakens ordfører har jeg bare et par bemerkninger til slutt.

I tråd med forrige innlegg er det avgjørende viktig at kommunikasjonen mellom selskapene og statsråden i alle falle er åpen, er tilgjengelig for allmennheten, og det gjør at reglene for saksrelevant journalføring blir desto viktigere å overholde i slike saker.

Jeg ser at det kan være vanskelig når kommunikasjonen får litt – kall det – nye former, SMS og telefonsamtaler. Men loven er klar på dette punkt: Saksrelevant informasjon formidlet på denne måten skal være offentlig tilgjengelig uten unødig opphør, altså uten bruk av unødvendig tid, det vil si så langt det er mulig samme dag eller dagen derpå. Det skjedde ikke i denne saken, og det er ikke første gang vi påpeker at her har det vært svikt i forvaltningen.

Bare en liten vurdering til hva som er relevant å ta med i en innstilling – det er jo en stortingsintern sak – men jeg vil bare si at kontrollkomiteen har en spesiell arbeidsform; at vi bruker høringer som en viktig del av vår saksbehandling. Da vil det være galt overfor Stortinget om vi ikke i innstillingen også tok med forhold som er tatt opp under høringen, selv om det ikke er omtalt i dokumentet fra Riksrevisjonen, for Stortinget har krav på å få innsikt også i vår saksbehandling i komiteen. Derfor mener jeg at omtalen av en insident fra 2012, som var tatt opp under høringen, hører hjemme i innstillingen, selv om rapporten fra Riksrevisjonen formelt sett bare er avgrenset til 2010.

At vi også gjennom innstillingen får innblikk i en uenighet i regjeringen om forholdet til Posten og postdirektivet, er bare interessant, og det hører også med. Det er nyttig at Stortinget får informasjon også om den forvirringen som hersker i regjeringen på dette området.

Statsråd Trond Giske [12:14:39]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, for den saken Riksrevisjonens framlegg handler om, er i stor grad i overensstemmelse med departementets eget syn. Det er enighet mellom Riksrevisjonen og oss om at departementet bør ha «et sterkere søkelys på Statkrafts internasjonale virksomhet og virksomhet innenfor andre teknologier», slik Riksrevisjonen beskriver. For Mesta og Secoras del har staten som eier iverksatt flere konkrete tiltak og brukt de virkemidlene som Stortinget har bestemt at vi skal ha – endringer i styret, konkrete vurderinger av tiltak knyttet til kapitalisering, tydelighet i dialogen og tett oppfølging. Jeg konstaterer også at Mesta omtrent i disse dager foretar tiltak for å øke lønnsomheten, så også her er det enighet. Så når det gjelder disse sakene som kontrollkomiteen har hatt til behandling, føler jeg at vi for Næringsdepartementets vedkommende er godt på linje både med kontrollkomiteen og med Riksrevisjonen, og slik bør det jo også være.

Grunnen til at jeg nå tok ordet, var representanten Tetzschners innlegg, som var interessant, men som jeg ikke kan finne reflekteres i innstillingen – verken fra flertall eller mindretall – men det er selvsagt full anledning til å ta opp hva som helst ut fra sine talenter på Stortingets talerstol.

Jeg må bare slå fast én ting: Ikke et eneste sted i håndteringen av Telenor/TV 2-saken har regjeringen eller departementet brutt statens retningslinjer for eierskapsstyring. Det sies heller ikke i innstillingen, det sies ikke i mindretallsinnstillingen, og det sies heller ikke av Riksrevisjonen – det får vi nå se når den kommer i 2013. Det er full anledning for staten som eier til å ta opp ulike saker med de selskapene vi eier, samtidig som vi ivaretar rollefordelingen mellom styre og eier. Dette er ikke kulturpolitikk – selv om det i dette tilfellet var en medieinstitusjon – på samme måte som at det ikke er aluminiumspolitikk hvorvidt Hydro selger eller ikke selger verket sitt i Sunndal eller Årdal. Det er heller ikke ren oljepolitikk om man selger eierandeler i Ekofisk. Det er nasjonal næringspolitikk! Det står i de overordede innledningene til eierskapsmeldingen:

«Regjeringen vil derfor gjennom det statlige eierskapet bidra til at norske bedrifter, teknologi, og virksomheter beholdes og videreutvikles i Norge.»

Da er det ikke slik at fordi TV 2 driver med medievirksomhet – og for øvrig har flere ansatte enn Hydro Sunndal, Årdal og Karmøy til sammen – dermed er utenfor den definisjonen av bedrifter som driver i Norge. Det er en del av dette.

Det betyr ikke at styret ikke kan selge – under disse to forskjellige selskapene står det at man kan selge både sin egen virksomhet og datterselskaper – men at det er et overordnet mål i den rød-grønne regjeringens statlige eierskapspolitikk å bidra til norsk eierskap av norske bedrifter. Det er utvetydig slått fast i eierskapsmeldingen, og det kommer vi til å stå fast på også i framtidige saker. Jeg har av og til registrert at den borgerlige opposisjonen, særlig Høyre, argumenterer for endringer av formuesskatten fordi det er viktig med nasjonalt, privat eierskap. Det er jo interessant hvis det er viktig med nasjonalt, privat eierskap, men ikke interessant med nasjonalt, statlig eierskap – da spiller det ingen rolle om en stor bedrift er i Norge eller i utlandet.

Når det gjelder hvilken kommunikasjonsform man bruker, som jo er det som står igjen i kontrollkomiteens innstilling, kan jeg si at jeg kommer til å bruke de kommunikasjonsformene som er hensiktsmessig, skriftlig og muntlig. Telefon tror jeg er brukt i årtier i kontakten mellom departement og selskap – av ulike regjeringer og av ulike statsråder. Når det gjelder journalføring, må vi selvsagt være oppmerksomme på det, men ofte føres disse telefonsamtalene i en logg, og så er det den loggen som etter hvert journalføres. Så dette gjøres på ulike måter.

Men la oss bare slå det utvetydig fast: Statens retningslinjer for eierskapsstyring er fulgt til punkt og prikke i denne saken.

Michael Tetzschner (H) [12:19:11]: Den siste påstanden kan man bare slippe unna med hvis man kontrollerer flertallet i denne sal, som definerer slike utsagn.

Vi har notert oss at det er flere meninger om denne saken, bl.a. har tidligere styreleder Harald Norvik en helt annen oppfatning. Jeg kan heller ikke se at det i eierskapsmeldingen står andre hensiktsmessige kommunikasjonsformer. Det står henvist til at man kan ha møter, og fordelen med møter er at de finner sted fysisk. Det lar seg etterspore hvem som har vært med på møtene, hvilke temaer som har vært behandlet, og det føres som regel også referat i henhold til god orden og skikk. Det er altså en transparens, som gjør at folk kan stille spørsmål og eventuelt reise spørsmålet sammen med andre aksjonærer. For det er også et poeng her at staten – selv om den eier 53,97 pst. av selskapet – ikke bare kan baute seg frem og nærmest ha en direkte aksess til styret, fordi de også har en opplysningsplikt overfor medieinvestorer og deres representanter.

Dette er så selvsagt – og et grunnleggende prinsipp i all selskapsrett – at jeg blir veldig nedslått hvis dette meget kritikkverdige forsøket på uformell instruksgivning til styret nå nærmest også skal fremheves som en god eierskapsstyring, og som virkelig er måten å gjøre det på. Hvis dette blir kjent i det internasjonale finansmarkedet, tror jeg at mange vil betakke seg for å investere i selskaper, hvor næringsministeren er en såkalt aktiv part.

Så her ligger det begrensninger både når det gjelder kontakten med selskapet, og hva denne kontakten kan bestå i innholdsmessig. Det ligger utenfor enhver statsråd som befatter seg med næringspolitikk, å gi styret direkte instrukser om hva de bør treffe av beslutninger i løpende enkeltsaker.

Statsråd Trond Giske [12:21:32]: Det er godt gjort – i en setning som består av to ord – å få to feil. Når representanten Tetzschner sier at det er uformell instruksgivning, så er begge ordene feil! For det første er det ikke instruksgivning at staten tilkjennegir sitt syn til selskapene. Dette står jo i eierskapsmeldingen. Vi har like stor rett som andre eiere til å tilkjennegi vårt syn på ulike saker som selskapene har til behandling. Det kan jo ikke være slik at fordi vi eier 54 pst. av et selskap, skal vi ha mindre anledning til å framføre det synet enn om vi eide 1,5 pst. i selskapet. Svært mange av disse fondene som er eiere i statlige selskaper, driver minst like aktivt inn mot selskapene.

Det betyr ikke at det er en instruks, for instruks er noe ganske annet – da måtte vi tatt det opp i generalforsamling og gjort et vedtak – men det er å tilkjennegi vårt syn. Så vedtar styret – ut fra vårt syn og andre aksjonærers syn, helheten i selskapet, de kommersielle vurderingene – hva selskapet skal gjøre i det enkelte tilfellet.

Men at nasjonal forankring av norske viktige bedrifter er et overordnet mål i statlig eierskapspolitikk, trodde jeg nesten var så bredt forankret at jeg synes det er interessant at Høyre så tydelig tilkjennegir at det ikke er en målsetting med det statlige eierskapet. Jeg tror vi her kan få en interessant dimensjon, også i den politiske debatten fram mot september 2013.

Så til det andre punktet – at det er uformelt. Nei, det er ikke uformelt. Vårt syn er nedfelt i møter med ledelsen i selskapet, skriftlig dokumentert i referater fra disse møtene. Når det gjelder de ulike kommunikasjonsformene, kan jeg bare gjenta at e-post og SMS fortsatt kommer til å bli brukt. Hvor representanten hadde sosiale medier fra, er jeg litt usikker på. Men i hovedtrekk vil i alle fall skriftlige kommunikasjonsformer, uansett hvilken teknologisk plattform man bruker, faktisk være bedre enn muntlige fordi de er tydelig referert i sin skriftlighet. Så får vi vurdere hva som er konvensjonelt og ukonvensjonelt, vi kommer til å bruke det som er hensiktsmessig. Men at dette har foregått uformelt, er rett og slett direkte feil.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.