Marit Nybakk (A) [12:04:38]: I NATOs parlamentarikerforsamling har vi i flere av de siste sesjonene hatt temadiskusjoner, korte seminarer eller egne punkt på dagsordenen om rekruttering av kvinner til væpnede styrker i alliansen – dette i tillegg til øvrige spørsmål som er knyttet til sikkerhetsresolusjon 1325.

Selv om vi er aktive i de nevnte debattene – jeg ledet selv lunsjseminaret om kvinner i Forsvaret under den sesjonen vi hadde i Oslo i 2009 – blir vi ganske beskjemmet over å oppdage at når det gjelder andelen jenter som tjenestegjør eller er ansatt i det norske forsvaret, befinner vi oss statistisk i nedre halvdel, både i Europa og i NATO.

For mine kolleger fra andre land er dette ganske uforståelig. Det rimer dårlig med vårt image som et land med stor deltakelse fra kvinnene – den høye kvinnelige sysselsettingen blir sett på som en vesentlig årsak til vår høye verdiskaping.

Den lave andelen kvinner i vårt forsvar bryter også med noe annet vi snakker om utad og praktiserer innad, nemlig kjønnsroller og hvordan vi har jobbet med jenters og gutters roller i vårt samfunn gjennom flere tiår, noe som har gitt det norske samfunnet verdier, som både vi og omverdenen setter pris på.

Jeg husker en general som hadde et innlegg på et av disse seminarene vi hadde. Han fortalte om hvordan afghanske kvinner hadde flokket seg rundt en kvinnelig offiser fra ISAF-styrkene og nærmest tatt på henne. De var fasinert over at en kvinne kunne gå i uniform, at det var mulig.

Det finnes andre eksempler. Mannlige offiserer kan selvfølgelig ikke følge kvinner i Afghanistan til jobb eller skole – eller få opplysninger fra lokale kvinner. Det kan kvinner i NATO-styrken gjøre.

Kontreadmiral Louise Dedichen, som er sjef for Forsvarets høyskole, har sagt i en eller annen sammenheng at høyere kvinneandel er «et middel for å oppnå målsettingen om å levere bedre kvalitet i våre produkter (…).»

Flere kvinner i Forsvaret er derfor også en viktig del av det å sikre Forsvaret nødvendig og relevant kompetanse.

Det har i den siste tiårsperioden vært en erklært målsetting å øke kvinneandelen i Forsvaret, både andelen av dem som gjennomfører førstegangstjeneste og andelen av befal og høyere offiserer. Helt fra 1970-tallet har det vært lagt fram planer, foreslått tiltak og fremmet politiske mål for å få flere kvinner i Forsvaret. Det har ikke manglet på strategidokumenter eller handlingsplaner.

Grethe Værnø skriver i boka Kvinnenes forsvarshistorie, bind II:

«En rød tråd i handlingsplanene har vært å utvikle strategier for å få en motvillig organisasjon til å engasjere seg for å fremme politiske mål og iverksette anbefalte og påbudte tiltak i en sak som etaten selv oppfattet som perifert for sitt egentlige formål, nemlig å øke Forsvarets stridsevne.»

Hvis det er riktig, har Forsvaret selv vært en bremsekloss når det gjelder å utvikle en tidsriktig organisasjon som kan ivareta dagens sikkerhetsutfordringer.

Flere strukturelle tiltak er imidlertid gjennomført, bl.a. sesjonsplikt for både jenter og gutter. Tallene viser at etter at det ble innført, har det vært en merkbar økning i antall kvinner som er klassifisert som tjenestedyktige soldater. Det endrer likevel ikke på det totale antallet kvinner, for når nye kvinner kommer til, slutter nesten like mange etter kort tid – ikke nødvendigvis de samme, men det er mange som slutter. Mange jenter går altså ut av Forsvaret. Kanskje er det helt andre tiltak enn de strukturelle – i hvert fall i tillegg til de strukturelle – som skal til. Kanskje er det selve kulturen og den interne kodeksen som må endres – eller i hvert fall gås igjennom.

Jeg fant fram en innstilling fra et utvalg under Arbeiderpartiets daværende kvinnepolitiske styre, fra 2003, som for øvrig ble ledet av Monica Mattsson, hvor vi kan lese følgende:

«Forsvaret er på mange måter en mannsbastion som fremmer tradisjonelle verdier. Slik dette lukkede systemet virker, vil unge menn som i utgangspunktet både er likestillingsorientert og opptatt av mykere verdier, bli dullet inn i en virkelighetsoppfattelse som er noe annerledes enn den offisielle Norske likestillingspolitikken. For å si det med Kristin Mile og Mona Hansen-Asp: Den mannsrollen som eksponeres i Forsvaret rimer dårlig med de forventninger samfunnet ellers stiller til moderne, likestilte menn.»

Hvis dette fortsatt er riktig, er det ganske alvorlig.

Utvalget konkluderte for øvrig med at det var viktig å få til sesjonsplikt for kvinner – og gikk inn for verneplikt for begge kjønn på litt lengre sikt. Dette var i 2003.

Våren 2005 var jeg som leder av forsvarskomiteen i Afghanistan, og som alle andre ble jeg veldig imponert over vår kontingent – vi har gode folk i Afghanistan, vi har alltid hatt det, og de gjør en veldig god jobb. Men mest imponert var jeg over de ytterst få kvinnene som var i den norske styrken. Ikke bare var de i et land med ekstrem kvinneundertrykking, hvor kvinner blir sett på på en spesiell måte, de var også i et bitte lite mindretall i den norske leiren. Der opplevde vi å se at det var pinup-bilder, selvfølgelig, av lettkledde kvinner på veggene – og det er ikke lett å håndtere for kvinnelige offiserer eller grenaderer i en leir hvor det er veldig få kvinner. Da jeg i et forsvarsblad bemerket akkurat det – det hører med til denne historien – fikk jeg rasende tilsvar og mailer, her var det virkelig noen ømme tær som var tråkket på. Men av og til er det faktisk nødvendig å tråkke på ømme tær.

Medieoppslagene i fjor viste oss at unge jenter som går over terskelen og sier ja til å gjennomføre førstegangstjenesten – ære være dem – sliter med både kulturen og machomennene blant lavere befal. Jeg vil rose statsråden for det han har gjort, og for det han har uttalt i den forbindelse.

Så vil jeg legge til at Forsvaret og forsvarspolitikerne faktisk ikke er alene om ansvaret for manglende kvinnerekruttering. En god del av kvinnebevegelsen på 1970-tallet og framover var motstandere av Forsvaret og gikk imot at kvinner gikk inn i Forsvaret. Denne ideologien har fulgt oss gjennom noen tiår. Jeg er derfor veldig glad for at flere politiske ungdomsorganisasjoner i dag går inn for kvinnelig verneplikt. Denne ideologien var virkelig en feilslutning – for ikke å si kortslutning.

Dagens forsvar er

• et innsatsforsvar med krav til høy kompetanse og relevant kompetanse

• et forsvar der utenlandsoperasjoner er en integrert del, hvor det er helt nødvendig at kvinner er med

• en operativ ressurs for sivilt beredskap der det er nødvendig med både kvinner og menn i krisesituasjoner

• en tidsriktig samfunnsbeskytter, og det gjør at vi også må ha jenter med

• en organisasjon som skal gjenspeile samfunnets verdier, også likestillings- og kjønnsrollemønsteret, der jenter kan dempe en inngrodd machokultur – der det ikke nødvendigvis skal være slik at man skal gå inn i Forsvaret for å bli «ordentlige mannfolk»

Så vidt jeg vet, har det vært en debatt i Forsvaret om kvotering. Der vil jeg legge til at verneplikt bare for menn virkelig er radikal kjønnskvotering. Så forstår jeg at det praktiseres moderat kvotering ved ansettelser enkelte steder i Forsvaret, og det er selvfølgelig bra.

Grethe Værnø skriver at vedtak og tiltak har vært særlig synlig under de fire kvinnelige forsvarsministrene vi har hatt siden midt på 1990-tallet. Da ble spørsmålet om å få rekruttert flere kvinner inn i førstegangstjeneste, til offisersyrket og befalsyrket tatt opp – og dette ble, som hun skriver, gjort i nært samarbeid med kvinnelige forsvarspolitikere i Stortinget.

Men selv om vi er kommet et par skritt videre, er vi ikke kommet langt nok. Kanskje kan den nåværende, mannlige statsråden bli den forsvarsministeren som virkelig gjør noe med kvinneandelen i Forsvaret. Det er også min utfordring til statsråd Espen Barth Eide.

Statsråd Espen Barth Eide [12:14:39]: La meg først få takke interpellanten for å ta opp et svært viktig tema. Jeg vil med en gang besvare utfordringen: Jeg ønsker å være minst like engasjert i dette som mine forgjengere, da likestilling er et tema som angår begge kjønn like mye.

Marit Nybakk påpeker helt riktig at Forsvarets utfordring med å sikre en høyere kvinneandel er todelt. Det gjelder både å rekruttere og å beholde kvinner. Lenge var det kanskje for mye fokus kun på det første, men vi har erfart at vi må jobbe aktivt langs begge akser for å lykkes bedre.

For to måneder siden besvarte jeg fra denne talerstolen en interpellasjon som gjaldt kompetansen i Forsvaret. Min vektlegging da var todelt: Forsvaret har mye å vise til når det gjelder personellets kompetanse – samtidig står utfordringene i kø. Tiden er moden for en betydelig mer helhetlig tilnærming til måten vi tiltrekker oss og styrer kompetansen på.

Budskapet mitt er like relevant når det gjelder kvinnerekruttering. En del er gjort, men svært mye gjenstår. Tiltak har vært iverksatt av skiftende regjeringer, men vi har ikke nådd så langt som vi ønsket. Likevel fortjener Forsvaret honnør for langvarig innsats og en rekke gjennomførte tiltak. Uten disse ville vi ha vært mye verre stilt. La meg komme tilbake til noen av disse tiltakene.

Kvinner utgjør halve befolkningen – nesten halvparten av kompetansen på arbeidsmarkedet og mer enn halvparten av studentmassen. Likevel møter jeg fortsatt spørsmålet, som også interpellanten tok opp, om hvorfor det er så viktig å sikre en høyere kvinneandel i Forsvaret. Til det vil jeg si: Skulle man opprettet Forsvaret i dag, ville man hatt et like stort fokus på å rekruttere kvinner som menn, altså å hente dem fra landets totale befolkning av dyktige unge kvinner og menn og ikke innført det som med rette kan kalles en radikal kjønnskvotering, med en klar preferanse for menn, slik verneplikten jo så langt har vært praktisert. Dette hadde man gjort for å sikre nødvendig kompetanse til et forsvar som mer enn noe annet i vår tid krever helhetsforståelse og – som mange har påpekt – simultankapasitet, noe som neppe kan være et argument for at det er et overskudd av menn i Forsvaret.

Istedenfor må vi spørre om Forsvaret greier å vise kvinnene hva de kan tilby. Forsvaret har i stor grad dreid seg om menn og har tradisjonelt reklamert med at Forsvaret er stedet som gjør gutter til menn. Isolert sett har nok ikke dette vært galt. Forsvaret fortjener ros for å ha tilført generasjoner av unge menn viktige erfaringer og kompetanse. Problemet er at budskapet har stoppet der, og at tenkemåten og tilhørende praksis har satt seg og på mange måter overlevd en utvikling ellers i samfunnet som har gått i en helt annen retning. Dette gjelder i Norge så vel som i andre lands forsvar.

Forsvaret skal være en tidsriktig, relevant og kompetent samfunnsbeskytter. For å skaffe den rette kompetansen kan vi i noen grad videreutvikle den gode praksis, på andre områder må ting endres. Når det gjelder å lykkes i å ta hele befolkningens talenter i bruk uavhengig av kjønn, må en del ting endres. Jeg vil oppfordre denne sal til å medvirke ved å sørge for at de rette rammebetingelsene legges for nødvendige endringer.

La meg nevne noen tall. Forsvaret rekrutterer i dag rundt 9 pst. kvinner i førstegangstjenesten og ca. 21 pst. kvinner blant lærlinger. Andelen av befalsutdanningen i 2011 var 16,5 pst. Blant militært ansatte er det rundt 8,5 pst. kvinner. Relativt sett er det flere kvinner enn menn som fullfører førstegangstjenesten, mens det relativt sett er flere kvinner enn menn som slutter i yrket.

Forskning indikerer tre hovedårsaker til at kvinner slutter. Den første årsaken handler om karriere, spesielt yrkene politi og sykepleier rekrutterer fra Forsvaret. Den andre handler om ulike personlige motiver, og den tredje handler – dessverre – om mobbing og trakassering. Alle tre årsaker må følges opp. Mobbing og trakassering er i fokus i hele organisasjonen. Forsvaret har standardisert sin håndtering av saker som omfatter mobbing og uønsket seksuell oppmerksomhet, forekomster kartlegges, og SINTEF er trukket inn i arbeidet. Jeg vil understreke at i flere ferske tilfeller har vi nok også sett en forsvarsledelse og lokalledelse som på en mye tydeligere måte har tatt avstand fra utilbørlig oppførsel, og som også har gjort tydelig hva man forventer av mannskapene, ikke minst av ledere i Forsvaret.

Forsvaret arbeider aktivt med å rekruttere og beholde flere kvinner. Pliktig sesjon for begge kjønn ble igangsatt i 2010. Det er en merkbar økning i antall kvinner som er klassifisert som tjenestedyktige soldater, og det er en positiv trend når det gjelder kvalifiserte kvinner som ønsker å tjenestegjøre. Utfordringen er å beholde dem etter førstegangstjeneste eller befalsutdanning. Jeg tror at summen av tiltakene som Forsvaret har iverksatt i den senere tid, vil øke kvinneandelen. La meg nevne noen tiltak: Et nettverk av potensielle kvinnelige søkere, mer kjønnstilpassede seleksjonsarenaer, opptakskrav der funksjon og yrkets krav vektlegges mer, mer nyanserte krav til stillinger, holdningsskapende arbeid og konsekvent oppfølging av disiplinærsaker, lederkompetanse innen kjønn og mangfold, mentorordninger for kvinnelige militære med lederpotensial, egne måltall, forskning, aktiv oppfølging av kvinner for å beholde dem, en enda bedre familiepolitikk og en markedsføring av Forsvaret som appellerer mer til begge kjønn.

Både regjeringen og Forsvaret har et ansvar for at tiltakene følges opp systematisk. Organisasjonskultur er en viktig suksessfaktor. Vi kan bruke betydelige ressurser på kvinnerekruttering og likevel feile dersom ikke gode holdninger og ryddig atferd er på plass. Dette må derfor adresseres.

Ny sesjonsordning vil først om noen år kunne gi effekt. Vi innhenter nå erfaringer, men solide resultater kan vi først begynne å se etter sommeren 2013. Dersom ordningen ikke gir ønsket effekt, tror jeg, som jeg tidligere har sagt, at vi må for alvor ta debatten om verneplikt for begge kjønn. Min holdning her er klar, som jeg tidligere har sagt fra denne talerstol: Det normale i vår tid er verneplikt for begge kjønn. Det unormale er å fortsette som i dag. Men dette er en stor samfunnsreform, og den må grundig gjennomdrøftes. Jeg har lyst til å understreke med en gang at den dagen man eventuelt innfører kjønnsnøytral verneplikt, er det ikke for å få flere soldater inn, men for å fordoble antallet mennesker man kan velge blant gjennom en verneplikt og ikke bare som et tilbud.

Forskning avdekker ikke mangel på dyktighet blant kvinner. Likevel lever forestillingen om at kvinner er dårligere egnet i Forsvaret enn menn, at de ikke oppfyller kravene. La meg derfor imøtegå dette. For eksempel er fysiske krav for kvinner i dag relativt sett strengere enn for menn. Dette vises ved å sammenligne de kjønnsspesifikke fysiske kravene i Forsvaret med statistiske data for kvinners og menns gjennomsnittlige fysiske mestringsnivå. Kvinner som tas opp, yter altså blant de beste – ikke identisk med menn, men er det nødvendigvis alltid poenget? Kandidatene må fysisk være gode nok, ikke verdensmestre hver for seg, og det er veldig viktig hvilken tjeneste de skal rekrutteres til. Dette krever vi ikke av mennene, og vi skal heller ikke kreve det av kvinnene.

Så til påstanden om at kvinner tas opp uansett om de oppfyller kravene eller ikke. Forskningen finner ikke belegg for det. Jeg vil berømme Sjøforsvaret, som gjennomfører egne kvinneopptak og har god effekt av det. Her stilles de samme kravene som i det generelle opptaket, og kun kvalifiserte kvinner tas opp, men kvinner konkurrerer med kvinner og får vist sitt potensial. Der kvinner må konkurrere med menn, resignerer en del kvinner underveis. Det handler altså ikke om dårligere kvinnelige søkere, men om jevnbyrdig konkurranse og god motivasjon for å yte. Det blir som i idretten, der hovedregelen jo er kjønnsdelt konkurranse. Trass i Sjøforsvarets profesjonelle tilnærming møter de påstanden om at de smugler kvinner inn kjøkkenveien – hvorfor slike påstander?

Noen i Forsvaret synes å tro at kvotering betyr radikal kvotering. Det er altså skepsis til og mangel på kunnskap om kvotering. Denne skepsisen overføres på kvinner i organisasjonen – et klassisk tilfelle av å rette baker for smed. Som et apropos: Det er jo, som interpellanten har sagt, verneplikten av i dag som representerer en radikal kvotering – av menn. Således reproduserer verneplikten i sin nåværende form en tenkning vi, også denne sal, nettopp kritiserer, nemlig at Forsvaret er for menn.

Forskningen kobler også motstanden mot kvinner i Forsvaret til fordommer og myter, som vi allerede har påpekt. Dette er en organisasjon med lange tradisjoner for sterk mannsdominans.

Denne regjeringens målsetting om bedre kjønnsbalanse i Forsvaret står fast. Vi vet imidlertid at noen rammefaktorer er utfordrende. Det kjønnsdelte norske arbeidsmarkedet gir liten drahjelp i kvinnerekrutteringen. Innbyggerundersøkelser viser at kvinner kjenner Forsvaret dårligere enn menn, og er derfor i utgangspunktet til dels mindre interessert. Blant annet begynner jenter å stake ut sitt utdannings- og karriereløp tidligere enn gutter, gjerne allerede i 15–16-årsalderen. Derfor må ambisjonsnivået vårt være realistisk og innsatsen målrettet – på samme tid. Vi må bryte noen sirkler og møte jentene og de unge kvinnene tidligere enn før.

Jeg er innstilt på å fortsette å være offensiv i Forsvarets kvinnesatsing. Mange er enig med oss. Samtidig kritiserer noen oss for en kunstig fokusering på kvinner. Problemet er bare at i en organisasjon hvor det normale nesten utelukkende er mannlige ansatte, vil enhver fokusering på kvinner fort oppfattes som unormalt. Viker vi unna, endrer vi ingenting. En høy kvinneandel må etter hvert bli det normale i Forsvaret.

Marit Nybakk (A) [12:24:46]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Jeg er veldig glad for at bedre kjønnsbalanse i Forsvaret er regjeringens erklærte målsetting, og håper at vi får dette til i løpet av ikke altfor lang tid.

Jeg deler også langt på vei statsrådens syn, at det å få personer med god kompetanse inn i Forsvaret på mange måter er en annen side av den saken å få flere kvinner inn – bruke de beste av begge kjønn og ta inn de beste fra bl.a. sesjonen.

Det er viktig at den beste kompetansen kommer inn i Forsvaret. På sett og vis er det også det dette dreier seg om. Jeg vil vise til det jeg sa i mitt første innlegg.

Grethe Værnø skriver i sin bok om kvinner i Forsvaret:

«Et påfallende trekk ved planene er at det virker som om man startet på nullpunktet hver gang.»

Jeg håper nå at det ikke er det som skjer, men at man nå viderefører og fortsetter med de tiltakene man har satt i gang, og med de planene som man har, slik at man bryter dette mønsteret.

Jeg håper at statsråden er enig i at vi kan konkludere med følgende tre hovedmål:

Det ene er at det må rekrutteres flere kvinner til Forsvaret, både til førstegangstjeneste og som befal. Det andre er at vi må få kvinnene til å være i organisasjonen – det er jeg veldig glad for at statsråden understreket – og, det tredje, det må bli flere kvinner i ledende stillinger i Forsvaret.

Det siste av disse tre målene er der hvor man kanskje har kommet lengst. Det har skjedd en god del siden Elisabeth Sveri ble første kvinnelige oberstløytnant, i 1982, eller siden Line Svingen ble første kvinnelige helikopterpilot, i 1990. Dette er ikke så veldig lenge siden, men det har skjedd noe fra den gang til oppnevning av oberstløytnant Ingrid Gjerde til gardesjef i 2006, eller til oppnevning av den samme, nå oberst Ingrid Gjerde, til kontingentsjef i Afghanistan i annet halvår av 2011. Det er også flere andre, bl.a. generalinspektøren for Heimevernet.

Også på ledernivå har vi sett flukt fra Forsvaret til andre bransjer. Jeg nevner bl.a. PR-bransjen – det er andre som går dit, men også fra Forsvaret – og organisasjonslivet.

Når det blir sagt at Forsvaret er samfunnets best bevarte hemmelighet som har svært mye å tilby unge kvinner og menn, tror jeg min utfordring blir: Hvordan skal vi få til en strategi og et system slik at dette ikke blir en hemmelighet? Det dreier seg om rekruttering av både kvinner og menn, men det gjelder særlig rekruttering av kvinner.

Statsråd Espen Barth Eide [12:28:00]: Jeg takker representanten Nybakk for gode innspill. La meg knytte et par refleksjoner til det som nå ble sagt.

Det ene er at jeg tror det er viktig for meg å understreke at mangfold har en egenverdi. Vi er ikke opptatt av mangfold bare fordi det f.eks. er politisk korrekt eller av andre grunner. Det er lurt å ha en organisasjon med det vi kaller kognitiv bredde. Når folk har flere ulike typer erfaringer når viktige beslutninger skal tas, blir ofte beslutningene bedre enn hvis de som tar dem, er kopier av hverandre. Dette må man få til på mange måter, men økt kvinneandel vil definitivt bidra til det.

Jeg tror at Forsvaret her med fordel kan se hen til samfunnet for øvrig. Det er ikke noen tvil om at det at det går så bra i norsk økonomi, og det at vi har blitt et vellykket samfunn generelt, også har å gjøre med at vi ligger langt framme når det gjelder likestilling. Det er stadig flere mennesker langt fra våre grenser som nå merker seg dette som en selvstendig faktor når det gjelder hvorfor Norge og andre nordiske land gjør det spesielt bra. I så fall må dette også gjelde for Forsvaret, etter mitt syn. Mangfold har en egenverdi, og det gjelder å forstå hva mangfold er.

Det andre poenget som representanten Nybakk tok opp, var å ikke begynne på null på nytt. Det er jeg helt enig i. Det var også formålet med å nevne en del av de tiltakene som er i gang. Jeg vil bygge videre på alt som fungerer, og så tilføre det som trengs.

Det er lenge siden man nedkjempet de formelle barrierene. Det er ingen yrker i Forsvaret som ikke kvinner kan ha. Vi har kvinnelige kampflyvere. Vi har kvinnelige jagerflyvere. Verdens første kvinnelige ubåtkaptein var norsk, osv. Så vi har brutt mange barrierer, slik sett. Men det gjelder nå å jobbe med organisasjonskulturen, slik at de vi rekrutterer, blir.

Til tematikken «godt bevart hemmelighet».

Jeg tror en av de åpenbare fordelene med den kjønnsnøytrale sesjonsordningen er at unge kvinner tidligere – for å søke seg til Forsvaret, som de hadde full rett til – måtte finne ut hva Forsvaret var, hvor de var, hvem man tar kontakt med, og hva man gjør. Da ble det gjerne slik at folk som hadde venner og venninner, eventuelt familie eller en annen type tilknytning, hadde lettest for det. Ved at man nå blir pålagt en eksponering mot sesjonsordningen, må unge kvinner gjøre et aktivt valg, de må si ja eller nei. I motsetning til menn har de lov til å si nei, men de må likevel svare, og det tror jeg er et skritt på veien.

Jeg vil understreke veldig sterkt det representanten Nybakk nettopp sa om ledere. Det er viktig at man har fått solide og dyktige kvinner inn i ledende stillinger, også fordi det er viktig å ha gode rollemodeller, og de nevnte er jeg helt enig i at er og har vært gode rollemodeller, og flere vil komme. Men det er altså viktig at dette etter hvert reflekteres gjennom hele organisasjonen, slik at vi ikke bare har admiraler og menige soldater, men at vi har i hele bredden.

Tore Nordtun (A) [12:31:23]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise denne utfordringen vi har felles i samfunnet. Det er viktig at vi holder trykket på det, i aller høyeste grad.

Hvis vi ser litt historisk på det, har det helt siden slutten av 1980-årene vært et politisk mål å øke kvinneandelen i Forsvaret. Stortinget ga allerede i 1976 kvinner adgang til befalsutdanning og i 1983 samme adgang som menn til å avtjene verneplikten. I 1984 vedtok Stortinget full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret. Lovverket har altså vært på plass lenge. Men tiltakene har ikke gitt de resultatene vi hadde forventet, og som var ønskelig.

Hvis vi ser litt rundt oss, ser vi at erfaringer fra andre deler av arbeidslivet i denne perioden viser at i de yrker som tidligere har vært sterkt mannsdominert, har andelen kvinner økt betraktelig de siste 20–30 årene. Jeg tror f.eks. politiet har en kvinneandel nå på ca. 30 pst.

Jeg er glad for at forsvarsministeren i dag understreker og prioriterer dette så sterkt som han viste nå i sitt innlegg, og også refererer til de tiltakene som det nå arbeides fortløpende med.

Pliktig sesjon for kvinner ble innført i 2010, som tidligere nevnt i debatten, og tallene viser en merkbar økning av kvinner kvalifisert som tjenestedyktige soldater. Det er en positiv trend når det gjelder kvalifiserte kvinner som ønsker å gjennomføre førstegangstjenesten. Utfordringen er å få dem med videre etter førstegangstjeneste/befalsutdanning. Jeg tror det er på høy tid også å vurdere å innføre verneplikt likt både for menn og kvinner, og 2012 bør bli et merkeår for at vi tar denne utfordringen skikkelig på alvor og legger premissene.

Jeg vil også vise til Grunnloven § 109:

«Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.»

Dette betyr at utvelgelseskriterier basert på kjønn eller sosial/økonomisk posisjon ikke kvalifiserer plikten. Plikten innebærer å stille seg til disposisjon, ikke nødvendigvis avtjene. Forpliktelsen gjelder fram til fylte 44 år. Dette innebærer at verneplikten – på samme måte som stemmeretten – skal være universell, og at kjønn ikke er et relevant utvelgelseskriterium. Dette underbygges av likestillingsloven, som forbyr kjønnsdiskriminering. Skikkethet skal være primært bestemmende for avtjening eller ikke. Verneplikten er slik sett en lov for samfunnets beskyttelse, ikke Forsvarets rekrutteringsbehov eller den enkeltes karriereambisjoner.

Kjennetegnet på et likestilt samfunn er at både menn og kvinner er representert på alle nivåer og alle områder i arbeidslivet. Her er det et prinsipielt syn Forsvaret ikke bør være noe unntak fra. Den lave kvinneandelen er derfor ikke i pakt med samfunnet Forsvaret er en del av. Dette innebærer igjen at Forsvaret ikke i tilstrekkelig grad nyttegjør seg den kompetanse og de ressursene kvinnene kan tilføre organisasjonen. Jeg er derfor enig i regjeringens målsetting om å øke kvinneandelen blant både vernepliktige, befal og vervede. Men jeg tror nå tiden snart er moden til å ta et skritt videre og innføre verneplikt for begge kjønn.

Torkil Åmland (FrP) [12:35:51]: Først vil jeg få lov å takke interpellanten for at hun tar opp et viktig spørsmål her i dag. Spørsmålet om kvinner i Forsvaret går langt tilbake – det var vel allerede i 1949 at en forsvarskommisjon slo fast at kvinners arbeidskraft var nødvendig i Forsvaret, men dette ble den gang avvist av Stortinget. Siden har spørsmålet vært oppe flere ganger og i ulike former, og i St.meld. nr. 36 for 2006–2007 fastsetter man altså et mål om 20 pst. kvinner i Forsvaret innen 2020. Som interpellanten framhever, er andelen jenter i førstegangstjeneste i dag 10,6 pst. og det kvinnelige befalet på 8,2 pst. Utfordringen man tar opp, er at mange kvinner blir tatt opp og kommer inn, men velger etter hvert å slutte.

La meg for det første understreke at for Fremskrittspartiet er det Forsvarets effektivitet og kvalitet som er det primære fokus. Da er det viktig å tilstrebe at det er de best kvalifiserte personene som fyller oppgavene i Forsvaret. Det avgjørende er da ikke om dette er menn eller kvinner, men at de som blir ansatt, utvalgt eller utnevnt, er i stand til å utføre den oppgaven de får, på best mulig måte. Ingen skal tildeles en oppgave eller funksjon fordi man er mann, eller fordi man er kvinne, men fordi man er den best skikkede til oppgaven. For den som er best kvalifisert – enten det er mann eller kvinne – er det viktig å sørge for at disse får muligheten til å gjennomføre og eventuelt velge en karriere videre i Forsvaret, dersom det er mulig. Det innebærer også å sikre at dyktige kvinner også i praksis har de samme muligheter som menn når det gjelder karriere i Forsvaret.

Innføringen av sesjonsplikt for kvinner i Forsvaret er en riktig retning for å sikre at alle kvinner får informasjon om de muligheter som finnes i Forsvaret når det gjelder førstegangstjeneste og videre utover dette. Generelt er det da viktig å heve statusen for vernepliktige uavhengig av kjønn. Dette vil også styrke motivasjonen for kvinner. Dersom førstegangstjenesten er interessant og relevant, vil det i seg selv virke motiverende.

Både menn og kvinner må føle at Forsvaret legger til rette for en livslang karriere. For dem som velger veien videre i Forsvaret som befal, er det viktig at tjenesten legges opp slik at den kan fungere også sammen med familieliv. Kanskje særlig er det viktig å fokusere på at familier får tilstrekkelig ro og forutsigbarhet under tjenesten.

I Norsk Militært Tidsskrift nr. 5/6> – 2010 peker forsker Frank Brundtland Steder ved Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, på tre årsaker til at kvinner forlater Forsvaret. Jeg antar det er dette statsråden viste til her i stad.

Den første er at mange kvinner under 30 år i operativ tjeneste ser på tiden i Forsvaret mer som et springbrett inn i andre karrierer enn som et livslangt løp i Forsvaret. Det er særlig politi og sykepleie mange av disse går over til.

Den andre gruppen velger å slutte på grunn av andre jobbtilbud, utdanning eller av familiære årsaker. Disse trives for så vidt godt i Forsvaret og slutter ikke av misnøye, men etter en nøye gjennomtenkt vurdering og et individuelt valg.

Så har vi den tredje gruppen som slutter fordi de ikke føler seg velkomne i Forsvaret. De opplever, slik det har vært framholdt her tidligere, dårlig kultur, baksnakking, nedlatenhet, og de utsettes gjerne for ufrivillig seksuell oppmerksomhet. Dette er uakseptable holdninger, en uakseptabel kultur og reflekterer nok en sterk mannskultur i Forsvaret. Enhver militær organisasjon vil nok ha en viss røffhet i kulturen og et visst press – det ligger i dens natur – men problemet og det uakseptable er selvsagt når dette rettes spesielt mot kvinner fordi de er kvinner. Her har nok også Forsvaret en jobb å gjøre når det gjelder holdninger og kultur hva gjelder kvinner i Forsvaret.

Jeg vil avslutte med at selv om det er et stykke igjen til målet, er det også mange positive utviklingstrekk som har vært framhevet i debatten tidligere i dag. Vi har i dag kvinner i stadig flere viktige posisjoner i Forsvaret, og det er positivt. Kvinner er en ressurs for Forsvaret, og det må legges til rette for at de som er kvalifisert og ønsker en karriere, kan få mulighet til dette på lik linje med menn.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:40:31]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for å reise en viktig problemstilling. Som et tilleggspoeng: Jeg har fulgt talerlisten her i dag og sett at det er nøyaktig fifty-fifty kvinner og menn som er talere. Det er et poeng nettopp fordi spørsmål om kvinner og likestilling veldig ofte debatteres av kvinner. Nettopp derfor er det så viktig at også menn engasjerer seg i debatten.

Kvinner i Forsvaret fikk adgang til regulær befalsutdanning på 1970-tallet, men ble ikke formelt integrert på lik linje med menn med tilgang til alle typer stillinger før på midten av 1980-tallet. Men det har ikke manglet politisk oppmerksomhet, og det har ikke manglet handlingsplaner eller dokumenter de siste årene. Bredstrup-utvalget avga i 2007 en 90 siders rapport, og vi fikk en egen stortingsmelding om økt kvinneandel, St.meld. nr. 36 for 2006–2007. Den fikk bred politisk støtte. I tillegg har både den inneværende langtidsplanen, St.prp. nr. 48 for 2007–2008, og den kommende langtidsplanen, Prop. 73 S for 2011–2012, omtale av temaet.

Utgangspunktet da Bredstrup-utvalget startet sitt arbeid, var 7 pst. kvinner blant offiserer og vervede. Utvalget satte et mål om 15 pst. allerede innen utgangen av 2008. Vi har mange forbilder både i Forsvaret og ellers i samfunnet som er viktig for kvinner å se opp til. Det har vært nevnt her pionerer både til havs og i lufta. Jeg vil kanskje her særlig nevne nå avdøde Siri Skare som en viktig pioner i Luftforsvaret. Men vi har også hatt kvinnelige kontingentsjefer ute, som Hilde Solheim i Tsjad, og vi har hatt Ingrid Gjerde i Afghanistan, men den første i Afghanistan, Anne Rydning, allerede tilbake i 2011. Det er viktig.

Som interpellanten tar opp, er man fortsatt ganske langt fra å nå målet. Men i sin innstilling til St. meld. nr. 36 for 2006–2007 skrev en samlet forsvarkomité følgende:

«Komiteen er av den oppfatning at når de tiltakene som tidligere har vært iverksatt ikke har hatt ønsket effekt, må man spørre om økt kvinneandel i Forsvaret er basert på et reelt ønske i organisasjonen, og om iverksatte tiltak er blitt fulgt opp og har fått den nødvendige ledelsesforankring. Komiteen vil derfor bemerke at hvis målsettingen om økt kvinneandel i Forsvaret skal nås, må behovet for flere kvinner forankres, etterstrebes og kommuniseres på alle nivåer i Forsvarets organisasjon.»

Jeg tror vi fortsatt har en reell problemstilling her.

Det er også samtidig viktig å understreke at det ikke finnes enkle løsninger – det er mange hensyn som må veies mot hverandre. For det første tror jeg det er viktig å koble denne debatten fra debatten om kvotering som virkemiddel. Det ønsker heller ikke kvinnene i Forsvaret. Jeg snakker med ganske mange av dem. De er veldig opptatt av å bli ansatt og ansett på lik linje med menn. Veldig mange kvinner i Forsvaret trives veldig godt – og det er jeg glad for å høre.

Så må vi balansere bevisstheten. Det er fare for at hvis man i overkant eksponerer på problemet med å være kvinne i Forsvaret, er ikke det noen direkte rekrutteringsmagnet. Vi må fokusere på historiene om det som går bra med kvinner i Forsvaret.

Så tror jeg vi må være oppmerksomme på at sjøl om man trenger et mangfold, og det gjør man i aller høyeste grad i Forsvaret, må man heller ikke gjemme bort de reelle problemstillingene knyttet til forhold som ulike fysiske egenskaper, fysiske opptakskrav osv. Det er faktisk fortsatt behov for å kunne bære tungt og gå langt i enkelte stillinger i Forsvaret. Det veldig mange kvinner er opptatt av, er at de skal være i stand til å kunne redde sin makker, ta han over skuldra i en stridssituasjon der det er nødvendig. Man ønsker altså ikke andre og svakere krav enn menn, men det skal sjølsagt være et mangfold i Forsvaret.

Det er også viktig med politisk oppmerksomhet, men man kan ikke på kvinners vegne politisk vedta at de skal ønske seg en karriere i Forsvaret. Det må komme av et personlig ønske og en tro på at det er dette de vil. Det handler både om substansielle endringer og kommunikasjon særlig om hvilken plass Forsvaret har i samfunnet, og hvordan Forsvaret oppfattes i befolkningen, inkludert kvinner. Her vil jeg utfordre forsvarsministeren på ett punkt: Det er viktig at Forsvaret som en bærende samfunnsinstitusjon også har en naturlig plass i skoleverket, nettopp fordi mange jenter velger tidlig.

Til slutt: Når det gjelder spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt, har jeg med interesse sett og notert at regjeringa har klare, prinsipielle argumenter for at en moderne og relevant verneplikt også bør gjelde kvinner. Jeg er glad for at forsvarsministeren så tydelig slår fast at likestilling skal gjelde for begge kjønn. Det er en sentral debatt som også vil komme i åra framover. Verneplikten er et sentralt moment i samfunnskontrakten mellom borger og stat, og det forutsettes også at den tilpasses utviklingstrekk i samfunnet for øvrig.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [12:45:54]: Jeg synes det er en veldig viktig interpellasjon som har blitt reist, og det har vært gode innlegg fra både statsråden, interpellanten og andre representanter som har deltatt.

Forsvaret er avhengig av legitimitet og en god forankring i samfunnet. I den sammenhengen blir rekruttering og sammensetningen av Forsvaret viktig. Jeg mener det er viktig at vi har et forsvar som evner å rekruttere fra ulike deler av samfunnet, og at de ansatte i Forsvaret også i en viss grad gjenspeiler det samfunnet som de er en del av.

Diskusjonen om kvinner i Forsvaret handler ikke for meg isolert sett om likestilling, men det handler om hvordan vi skal ha et så godt forsvar som mulig. Da er det viktig at Forsvaret skal ha tilgang til de beste folkene, og da må man rekruttere fra begge kjønn med samme selvfølgelighet. I tillegg er det behov for at vi også i framtiden skal ha et forsvar som har en god forankring og ikke minst oppslutning blant folket. Da må vi ta på alvor at et forsvar med så sterk tradisjon for sterk mannsdominans ikke vil være i tråd med det samfunnet vi ønsker oss i dag, og ikke minst det synet på samfunnet som vi viderefører til neste generasjon.

Jeg er veldig opptatt av verneplikten som institusjon. Det er veldig positivt at mange i samfunnet slutter opp om den i dag. Men jeg tror at hvis vi ikke tar grep for at verneplikten i praksis skal omfatte begge kjønn, vil dette kunne endre seg i framtiden. Det må både vi som politikere og Forsvaret ta på alvor. Vi har allerede gjort noen grep ved å innføre sesjonsplikt for kvinner. Det gjør at vi når hele ungdomskullet med informasjon om Forsvaret, og det vil forhåpentligvis bidra til å øke kvinneandelen. Forsvaret har blitt bedre til å markedsføre seg som attraktivt og svært aktuelt for begge kjønn. Utfordringen blir da å beholde kvinnene etter endt førstegangstjeneste eller befalsutdanning.

Holdningsskapende arbeid, mentorordninger, forskning og bedre oppfølging av kvinner og kanskje også en bedre familiepolitikk er noen av tiltakene som kan bidra til at man i større grad kan beholde kvinner i Forsvaret etter endt førstegangstjeneste. De signalene som nå har kommet fra forsvarsministeren, er i denne sammenhengen viktig; å være tydelig på at man ikke aksepterer den type negative hendelser som har vært fremme i media, samtidig som man sender sterke signaler om behovet for flere kvinner i Forsvaret.

Til syvende og sist handler det om holdninger i befolkningen. Fortsatt er det mange som møter fordommer når man som kvinne sier at man ønsker seg en karriere i Forsvaret. Våre utdanningsvalg blir jo preget av holdninger fra foreldre, venner og samfunnet for øvrig, og saker der enkelte i Forsvaret selv bidrar til å bekrefte alle fordommene som finnes mot Forsvaret, kan påvirke de valgene som jentene tar.

Mitt eget parti har ikke gått inn for en kjønnsnøytral verneplikt, men jeg tror at det vil være det viktigste og tydeligste grepet vi kan gjøre for å synliggjøre for all verden at kvinner har like mye rett og plikt til å forsvare landet. Målet må jo være at vi også i framtiden vil ha de beste kvinner og menn til vårt forsvar.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [12:49:21]: Det har gjennom tiår vært et politisk mål å få flere kvinner i det norske forsvaret, både i førstegangstjenesten og som befal. Dette er mål som Kristelig Folkeparti støtter. Jeg er glad for at det også er bred politisk oppslutning om dette.

Vi verdsetter at interpellanten, Marit Nybakk, tar opp saken og det engasjementet som forsvarsministeren viste i sitt svarinnlegg.

Det er flere grunner til at økt kvinneandel i Forsvaret er bra. Det går for det første på Forsvarets brede og folkelige forankring. Det vil styrke vernepliktens legitimitet om vi rekrutterer både kvinner og menn til tjeneste i landets forsvar. Det vil også styrke båndene mellom kvinner og Forsvaret. Det går også på likeverd og likestilling. Forsvaret er en viktig del av samfunnet. Kvinner utgjør en stor del av dette samfunnet, men ikke minst: Flere kvinner i Forsvaret kan bidra til å gjøre vårt forsvar bedre. Forsvaret trenger kompetanse, og flere kvinner kan styrke kompetansebredden.

Det er opplagt at det er en styrke å kunne verve soldater fra hele befolkningen. Det ser vi ikke minst i internasjonale operasjoner. Kontakt og tillitsbygging er der viktige oppgaver. I land som Afghanistan har vi erfart at kvinnelige personell kan ha andre – og bedre – muligheter for kommunikasjon og til å vinne tillit hos kvinnene i landet. I konflikter er kvinner og barn ofte ofre, som man må ta hensyn til. Men kvinner i konfliktfylte land er langt mer enn ofre, de er også viktige ressurser å bygge på når vi skal skape tillit og sikre fred.

Arbeidet for å rekruttere kvinner til tjeneste i alle forsvarsgrenene har vi holdt på med lenge. Innføringen av sesjonsplikt for kvinner har vært et virkemiddel for å komme videre i dette arbeidet. Men etter flere tiår må vi konstatere at kvinneandelen knapt er særlig økende, til tross for at flere regjeringer har hatt fokus på dette. Forsvaret er fortsatt en arbeidsplass hovedsakelig for menn, faktisk er om lag 90 pst. menn. Det er langt igjen til målet om 25 pst. kvinner.

Det er ikke kvinnene som skal forandre seg for å øke kvinneandelen. Det er arbeidsplassen, Forsvaret, som må endres. En bremse for rekrutteringen er at altfor mange av Forsvarets kvinner blir utsatt for mobbing, trakassering og, ja – enda verre – seksuelle overgrep. Det bidrar til at dyktige kvinner slutter fordi de ikke orker kulturen. For å komme videre trenger vi endringer i Forsvarets mannsdominerte kultur, ja, kort sagt: endringer i menns holdninger. Men årsaksbildet er mer sammensatt enn som så. Den pågående sentraliseringen i Forsvaret kan også bidra til å gjøre en karriere i Forsvaret mindre attraktiv for mange, ikke minst for kvinner.

Familiepolitikk må være viktig for Forsvaret. Blant både kvinner og menn er det mange som kvier seg for å flytte eller pendle over lange avstander på grunn av familien. Kravet om at Forsvarets personell i økende grad må tjenestegjøre i utenlandsoperasjoner, som i Afghanistan, kan også skape rekrutteringsproblemer og bidra til frafall.

Vi står her overfor en del strukturelle forhold som vi ikke kan se bort ifra. Vi må derfor erkjenne at arbeidet for å øke kvinners deltakelse i Forsvaret er en langsiktig oppgave. Likevel – det er lyspunkter. Forsvaret har mange kvinner å være stolt over. Komitélederen nevnte noen. La meg nevne tre.

Først vil jeg nevne oberstløytnant Siri Skare, en fremragende offiser, som dessverre ble drept i den tragiske hendelsen da demonstranter gikk til angrep på FNs kontor i Mazar-e-Sharif 1. april i fjor.

Dernest vil jeg nevne generalmajor Kristin Lund. Hun er den første kvinne i Norge som er utnevnt til offiser på generalnivå i Hæren.

Kontreadmiral Louise Kathrine Dedichen er første kvinne i Norge som er utnevnt til offiser på admiralnivå. Hun har nå et stort ansvar som sjef for Forsvarets høgskole.

De er foregangskvinner og forbilder for andre forsvarsinteresserte kvinner. Derfor har jeg tro på at vi kan komme videre i dette arbeidet.

De tiltak som forsvarsministeren pekte på i sitt innlegg, bør det være bred enighet om.

Marit Nybakk (A) [12:54:15]: La meg først takke for en veldig fin debatt og for at det er tverrpolitisk og genuin både interesse for og vilje til å styrke kvinners andel i Forsvaret. Jeg har også merket meg, som komitéleder Ine Marie Eriksen Søreide i utenriks- og forsvarskomiteen, at det var omtrent like mange menn som kvinner med i debatten, og det er viktig.

Jeg vil også slutte meg til noe annet som representanten Eriksen Søreide sa, nemlig at det er viktig at Forsvaret har en naturlig plass i skoleverket. Det kan synliggjøre Forsvaret som en viktig og interessant arbeidsplass og gjøre at det ikke forblir samfunnets best bevarte hemmelighet, som statsråden snakket om.

Det er viktig at vi understreker at rekruttering av kvinner også dreier seg om å øke kompetansen. Jeg har i grunnen hatt inntrykk av – det har alle talere snakket om, inkludert representanten Åmland – at vi ønsker å få de beste. Det er viktig for å få til et tidsriktig og kvalitativt godt forsvar og et godt innsatsforsvar.

Mangfold har en egenverdi, sa statsråden. Det dreier seg selvfølgelig også om å få en bedre balanse mellom kvinner og menn i Forsvaret. Det er også viktig å få flere kvinner for å bidra til likestilling i et forsvar som krever en helhetsforståelse.

Mange har snakket om de strukturelle tiltakene. Jeg vil slutte meg til alle dem som har støttet opp om det som ble sagt om kulturen i Forsvaret – om menns holdninger og at vi må gripe fatt i det som nettopp dreier seg om kulturen.

Til slutt: Vi kommer ikke unna en diskusjon om verneplikt for både jenter og gutter. Jeg vil slutte meg til alle som har tatt opp akkurat det. Flere har sagt at verneplikten i dag fungerer som en radikal kjønnskvotering for gutter i Forsvaret. Når vi vet at førstegangstjenesten er avgjørende – nesten fundamental – for rekruttering til videre tjeneste i Forsvaret, ja, så må vi få tak i de beste jentene allerede på dette nivået, altså i førstegangstjenesten. Vi må ha dem på sesjon, ta dem fra sesjon, vi må ha dem på det nivået. Da må vi ta debatten om verneplikt for alle, for det betyr nettopp at vi tar de beste fra hvert kjønn av dem som kommer på sesjon, i henhold til Forsvarets behov.

Statsråd Espen Barth Eide [12:57:13]: Jeg vil også takke for en veldig god debatt med stor tverrpolitisk enighet og nok en bekreftelse på at likestilling er et tema for begge kjønn, noe talerlisten reflekterte. Jeg er veldig glad for det.

Jeg vil understreke noe i og for seg nesten alle som har tatt ordet, har nevnt, ikke minst Eriksen Søreide, Nordtun og Ramsøy, at dette er en tematikk rundt samfunnskontrakten. Jeg tror veldig sterkt på verneplikten som institusjon. Jeg tror verneplikten er mye mer enn noe vi holder oss med fordi det er praktisk. Det er også noe vi har fordi det sier noe om forholdet mellom innbyggerne i staten Norge og det sterkeste maktmiddelet vi har. Jeg mener at det i seg selv er et argument for at man er nødt til å ta den store diskusjonen om kvinner i Forsvaret og verneplikt for begge kjønn. Lar vi det gå for lenge som i dag, vil spørsmålet stilles om det egentlig er en verneplikt i Norge når man bare har pekt ut ett kjønn som adressaten for det. Og som Nordtun helt riktig minte oss om: Grunnloven har ikke spesifisert at verneplikten bare gjelder for menn, så strengt tatt er vi vel i strid med Grunnloven når det gjelder praksis, men det har formodentlig vært klarert tidligere. Den debatten kommer.

Når vi valgte å ikke foreslå for Stortinget å innføre verneplikt for begge kjønn i denne langtidsplanen, er det rett og slett fordi vi mener at dette er en så stor ordning, en så pass stor reform i det norske samfunnet, at den må utredes og begrunnes grundig. Ikke minst ønsker vi mer erfaring fra de tiltakene som allerede har vært nevnt. Det er kjent hvor jeg står. Jeg mener dette er en diskusjon vi definitivt må ta.

Så har jeg lyst til å si til det flere var inne på, bl.a. Eriksen Søreide, rundt kvotering. Jeg tror at en del mennesker er skeptiske til spesifikke tiltak for å rekruttere kvinner. Jeg har ikke hørt noen verken her eller i nyere tid som har vært imot å slippe kvinner til, spørsmålet er om man skal ha særskilte tiltak. Jeg tror mange tror at de som er for det, mener radikal kjønnskvotering. Det er ikke nødvendigvis det. Poenget vårt er at dagens ordning innebærer en kraftig skjevhet til fordel for menn. Menn rekrutterer menn. Rollemodellene er typisk menn. Det er en rekke trekk i systemet som gjør at det faktisk er lettere å komme inn og gjøre karriere som mann enn som kvinne. Det man ønsker, er å oppveie for den skjevheten, slik at det blir mest mulig likhet og vi kan oppnå det som Åmland og flere andre nevnte, nemlig at det er de best egnede som får de viktigste jobbene.

Jeg vil til slutt understreke at vi trenger et mangfold. Mangfold er bra, kognitiv bredde er bra, det er viktig å gjøre Forsvaret kjent. Jeg er enig i det som har skjedd med skoleverket, og vil også si at man nå har laget et system slik at man kan søke direkte både til gjennomgående krigsskole fra videregående skole og også til ingeniørskoler. Det er et stadig tettere samvirke, og det skal vi fortsette med, for her har vi et klart og tydelig mål som jeg i dag har fått bekreftet at svært mange deler.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.