Peter Skovholt Gitmark (H) [10:10:35]: For to år siden fikk den militære konflikten på Sri Lanka et endelig utfall. Borgerkrigen ga en militær seier for regjeringssiden.

Sri Lanka har en befolkning på over 21 millioner, med 74 pst. singalesere og 18 pst. tamiler.

Det er enorme menneskelige lidelser, betydelige skader for økonomien, en ødelagt turistindustri og et miljø som har lidd betydelig som følge av borgerkrigen. Det har ifølge FN vært et sted mellom 80 000 og 100 000 drepte på bakgrunn av denne konflikten, inkludert minst 7 000 sivile tamiler i krigens siste fem måneder. Tamilske områder er i dag å anse som okkupert – eller ser i det minste ut som om de er okkupert. Kultur i disse områdene går fra å være tamilsk til å bli singalesisk, gravsteder har blitt og blir ødelagt, tamilske gudshus – inkludert kirker og moskeer – har i flere tilfeller blitt omgjort til buddhistiske templer.

Jeg ønsker med denne interpellasjonen ikke å komme med en historisk framstilling av konflikten, for konflikten går langt tilbake. Men jeg ønsker å sette fokus på krigens siste fase, på FN-rapporten som kom i slutten av mars i år, på det helt essensielle å stille de ansvarlige for krigsforbrytelser for retten, og ikke minst fokusere på hva Norge kan bidra med.

Først noen ord om krigsforbrytelser. Det er en straffbar handling under internasjonale lover, i form av brudd på lover og skikker for krigføring. Handlingene kan være utført mot stridende, sivile i okkuperte områder eller mot eiendom i okkuperte områder. Begrepet omhandler bl.a., men er ikke begrenset til, mord eller mishandling av krigsfanger eller sivile, plyndring eller vilkårlig ødeleggelse av eiendom, ødeleggelser uten militær årsak. Ved f.eks. massemord i krigstid kan deler av handlingen være klassifisert som krigsforbrytelse, mens andre deler går under den mer generelle betegnelsen forbrytelse mot menneskeheten.

I 2002 ble Den internasjonale straffedomstolen i Haag opprettet. Den har sin jurisdiksjon i saker som omhandler forbrytelse mot menneskeheten gjennom Romastatuttene, og den har en definisjon som var slik:

«I forhold til disse statuttene betyr «forbrytelse mot menneskeheten» enhver av de følgende handlinger når den er utført som del av et omfattende og systematisk angrep rettet med vitende mot sivilbefolkning:

• 1. Mord

• 2. Utryddelse

• 3. Slavehold

• 4. Deportering eller tvangsforflytning

• 5. Fengsling eller annet sterkt inngrep i fysisk frihet i strid med fundamentale regler i folkeretten

• 6. Tortur

• 7. Voldtekt, seksuelt slaveri, tvunget prostitusjon, tvungen graviditet, tvungen sterilisering eller noen annen form for seksuell vold av sammenlignbar alvorsgrad

• 8. Forfølgelse av en identifiserbar gruppe eller et kollektiv basert på politiske, rasemessige, nasjonale, etniske, kulturelle, religiøse eller kjønnsmessige årsaker

• 9. Forsvinning under tvang

• 10. Apartheid

• 11. Andre inhumane handlinger av lignende karakter som forårsaker stor lidelse eller alvorlig skade på kroppen eller på den psykiske eller fysiske helse»

Folkemord derimot omtales i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord. Her defineres folkemord som

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

• a) å drepe medlemmer av gruppen;

• b) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

• c) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

• d) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

• e) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

31. mars i år la FNs ekspertpanel om «Accountability in Sri Lanka» fram sin rapport. Det er en saklig og kritisk rapport. Regjeringen på Sri Lanka sa at den gjennomførte en humanitær operasjon med mål om ingen sivile tap, men denne rapporten er i sterk kontrast til den retorikken myndighetene på Sri Lanka har framført. Panelet framholder sannsynlige påstander for en rekke brudd på internasjonal lov og folkeretten av begge sider, flere av disse så grove at de defineres som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rapporten går så langt som å si at hele krigføringen representerer et kraftig angrep på hele konseptet internasjonal lov, som er laget for å beskytte individer og deres rettigheter i krig og fred.

Channel 4 News har den siste tiden publisert en video som viser nakne mennesker bakbundet som blir summarisk drept – som visstnok skal finne sted rett i etterkant av den militære seieren i Vanni. FN sier at dette er en sannsynlig og ekte video.

La meg ta noen eksempler på hva rapporten kommer fram til.

Mellom september 2008 og mai 2009 – rettere sagt 19. mai – gikk den srilankiske hæren fram i Vanni med bruk av betydelig grad av artilleri mot et område som var fullt av sivile. Så mange som 330 000 sivile var fanget på et stadig mindre område. Dette var også sivile som ble holdt fanget av LTTE. Myndighetene – altså regjeringshæren – brukte såkalte No Fire Zones til å lokke sivile inn dit, men brukte i en betydelig grad artilleri i de samme områdene, selv om man visste godt hva utfallet av det ville være. De aller fleste drepte sivile i krigens siste fase var på grunn av dette enkle tiltaket. Myndighetene brukte igjen artilleri mot sykehus i regionen. Alle sykehus i området Vanni ble truffet. Samtlige ble truffet, de aller fleste et betydelig antall ganger. Myndighetene brukte systematisk å nekte humanitær hjelp, og i krigens siste faser gikk flere titusener av liv tapt. Myndighetene utsatte ofre og overlevende for unødvendig mye lidelse når de skulle forlate konfliktområdet.

I etterkant av krigen gikk de svært hardt fram mot det de trodde og mente kunne være LTTE-medlemmer. Det førte ikke til gjennomsiktighet i prosessen, og det var ikke andre som ivaretok deres sikkerhet.

LTTE på sin side begikk betydelig grad av overgrep selv også, som inkluderer bruk av sivile ved å lage en humanitær buffer, drap av sivile som forsøkte å flykte fra LTTE-kontroll, bruk av militært utstyr i tilknytning til sivile, tvangsrekruttering av barn, tvangsrekruttering av arbeidere og drap av sivile gjennom selvmordsangrep.

Det er, som jeg kommer tilbake til i mitt treminuttersinnlegg, en rekke anbefalinger som legges til grunn. Dem håper jeg vi får god tid til å gå inn i. La meg bare si når det gjelder krigsforbrytelser, at det er ekstremt viktig at de som har begått krigsforbrytelser, faktisk blir stilt for retten og får en dom.

Det er en vesensforskjell på tamilsk og srilankisk side. Mens tilnærmet alle de framtredende tamilske lederne nå er døde, sitter så godt som alle de framtredende lederne fra Sri Lanka fremdeles i maktposisjoner. Det betyr at det må være et betydelig internasjonalt press for at man får på plass en rettsprosess.

Det må på Sri Lanka være respekt for menneskerettigheter generelt. Det må finne sted noen demokratiske prosesser som er gjennomsiktige. Vi må ha en diaspora i Norge og andre steder som fullt ut ønsker en forsoning og å arbeide for det beste for Sri Lanka, og ikke et forsøk på å dra i gang ny væpnet kamp. For krigen er over. Nå gjelder det å vinne freden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:20:52]: Takk til representanten Skovholt Gitmark for et viktig og relevant spørsmål som vi har hatt oppe i relaterte former her i salen tidligere. Jeg vil først ganske kort presentere hovedlinjene i norsk Sri Lanka-politikk, og så redegjøre for norsk holdning til rapporten fra FNs ekspertpanel og hvordan Norge vil følge opp anbefalingene derfra.

To år etter at De tamilske tigrene, LTTE, ble nedkjempet militært, har partene ikke klart å komme fram til en politisk løsning der også minoritetenes interesser er ivaretatt.

President Rajapaksa ble i fjor gjenvalgt, og hans regjeringskoalisjon seiret dessuten i parlamentsvalget. Han fikk dermed styrket sitt mandat til å styre Sri Lanka.

Det er positive utviklingstrekk å se i landet nå. Økonomien er i ferd med å bedre seg og hverdagen på god vei mot normalisering for flertallet av befolkningen, etter årtier med borgerkrig.

Det store flertallet er løslatt fra flyktningleirene. Sikkerhetssituasjonen er betydelig bedret, og det har de siste to årene ikke vært krigshandlinger eller terrorangrep på Sri Lanka.

Regjeringen har startet en politisk prosess sammen med det tamilske politiske partiet Tamil National Alliance, det største minoritetspartiet i opposisjonen. Samtidig synes Sri Lanka fortsatt å være langt unna en politisk løsning.

Norge har i dag ingen særlig rolle på Sri Lanka, og jeg vil her vise til den debatt vi hadde om dette tema med utgangspunkt i representanten Eva Kristin Hansens interpellasjon 18. mars 2010. Gjennom mange år har vi, som kjent, vært tilretteleggere i fredsprosessen mellom myndighetene og LTTE. Da partene på Sri Lanka valgte å gjenoppta krigshandlingene, erkjente vi at grunnlaget for vårt engasjement var borte. Krigens slutt markerte også slutten på ti års formelt norsk engasjement for en fremforhandlet politisk løsning.

Det overordnede målet for norsk Sri Lanka-politikk er fortsatt å bidra til forsoning og politisk løsning på denne konflikten. Gjennom vårt langvarige engasjement som tilrettelegger og bistandsaktør kjenner vi Sri Lanka godt.

Vi legger vekt på å ha et godt og konstruktivt samarbeid med styresmaktene på Sri Lanka, og Norge og Sri Lanka er enige om at tiden er moden for å normalisere forholdet mellom landene. Siden Sri Lanka er et såkalt mellominntektsland, og siden Norge ikke har noen fremskutt rolle, reduserer vi utviklingssamarbeidet med landet. Vårt utviklingsengasjement har i dag fokus på gjenoppbygging, forsoning og økonomisk utvikling, men vil altså bli gradvis bygd ned i de nærmeste årene.

Krigens siste fase kaster fortsatt skygger over Sri Lankas forhold til omverdenen. Norge støttet opprettelsen av FNs ekspertpanel for Sri Lanka som skulle gi råd til FNs generalsekretær om spørsmål knyttet til krigens siste fase. Jeg er fornøyd med at innholdet i rapporten er gjort kjent. Både Sri Lanka og det internasjonale samfunnet er tjent med at prosessen er åpen og troverdig.

Rapporten fremmer en rekke alvorlige påstander om overgrep fra begge parter i krigen, og at disse er å anse som brudd på internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene. Myndighetene på Sri Lanka blir beskyldt for å ha drept sivile gjennom bombeangrep mot områder hvor det i hovedsak oppholdt seg sivile. De beskyldes også for å ha bombet sykehus og andre humanitære institusjoner til tross for at disse var tydelig merket. Det rettes beskyldninger om at de nektet humanitære aktører å sende inn mat og nødvendige medisiner til sivilbefolkningen. Myndighetene beskyldes også for menneskerettighetsbrudd utenfor konfliktsonen ved forfølgelse av journalister og opposisjonelle.

De tamilske tigrene beskyldes på sin side for å ha brukt sivile som skjold ved å nekte dem å forlate krigssonen. Sivile som forsøkte å slippe ut, skal ha blitt drept. LTTE beskyldes videre for å ha plassert ut militært utstyr i nærheten av sivile og for å ha tvangsrekruttert dem. Dette gjelder også barn. Det rettes dessuten påstander om tvangsarbeid og drap på sivile gjennom selvmordsaksjoner utenfor krigssonen.

FN-panelets rapport konkluderer med at påstandene er så troverdige at det foreligger en forpliktelse for srilankiske myndigheter til å etterforske dem. Denne forpliktelsen følger av folkeretten. Norge støtter panelets anbefalinger om at det må iverksettes en slik uavhengig etterforskning.

En genuin og troverdig nasjonal etterforskning og straffeforfølging er viktig for en god forsoningsprosess på Sri Lanka. Vi har oppfordret landets regjering til å følge opp deres folkerettslige forpliktelser.

På et internasjonalt plan er det FNs sikkerhetsråd som har ansvaret for oppfølgingen av rapporten. Det er riktig. Vi forutsetter at Sikkerhetsrådets medlemmer er seg sitt ansvar bevisst og iverksetter de tiltak som situasjonen gjør nødvendig.

Interpellanten legger i sitt spørsmål vekt på at tiden har kommet for å bygge fred. Det er jeg enig i. Fredsbygging og forsoningstiltak står også helt sentralt i Norges innsats på Sri Lanka. Jeg er glad for at FN-panelets rapport her vektlegger konkrete tiltak som kan bygge tillit og legge grunnlag for varig fred. Det er positivt at myndighetene har iverksatt utviklingstiltak i tamilske områder og innledet en politisk prosess med partiet TNA.

Men så må Sri Lankas regjering gjøre navnene på personer de har i sin varetekt, kjent for deres familier. Pårørende må også varsles og få overlevert dødsattester på dem som ble drept under krigens sluttfase. Personer med LTTE-bakgrunn i myndighetenes varetekt må enten få en rettferdig rettslig behandling eller løslates. Det er viktig at regjeringen i landet fortsetter å la internflyktninger vende tilbake til hjemmene sine ved at de frigir soner som har vært stengt av sikkerhetshensyn.

La meg oppsummere norsk holdning til rapporten før jeg avslutningsvis utdyper hvordan Norge vil følge opp anbefalingene.

Det foreligger så grove påstander om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, begått av begge sider, at alt dette må etterforskes. I henhold til folkeretten er det Sri Lanka som i første omgang må iverksette en troverdig og uavhengig etterforskning. Internasjonalt hviler ansvaret på Sikkerhetsrådet. Videre må Sri Lanka fortsette å iverksette tillitsbyggende tiltak og legge til rette for en politisk løsning, snarest mulig.

Når det gjelder norsk oppfølging, har vi allerede tatt rapportens anbefalinger opp med srilankiske myndigheter og oppfordret til en troverdig oppfølging. Spørsmålet har vært tatt opp både på politisk nivå og gjennom kontakt med relevante myndighetspersoner på arbeidsnivå. Vi har sagt at regjeringen på Sri Lanka må være seg sitt ansvar bevisst og iverksette en troverdig etterforskningsprosess.

Sri Lanka har nå etablert sin egen forsoningskommisjon. Denne kommisjonen har så langt ikke levd opp til internasjonale standarder, selv om den har skapt en arena for å diskutere viktige spørsmål knyttet til konflikten.

I vår dialog med Sri Lanka legger vi vekt på at den nasjonale prosessen må være troverdig. Vi sier klart fra om at krigsforbryterproblematikken vil forbli på den internasjonale dagsordenen inntil Sri Lankas regjering har iverksatt nødvendig og troverdig oppfølging. Arbeidet for å finne en politisk løsning må gis høyere prioritet.

Vi har god dialog med nærstående land som USA, EU-kretsen og de nordiske land når det gjelder oppfølgingen av det alvorlige innholdet i denne rapporten. Norge har også sluttet seg til en erklæring fra EU om panelets rapport.

Den videre oppfølgingen fra norsk side vil følge to spor: For det første vil vi opprettholde en tett dialog med Sri Lanka. Samtidig, og for det andre, vil vi fortsette dialogen med likesinnede land. Vi ser at presset for en internasjonal granskning vil øke dersom Sri Lanka ikke leverer en troverdig nasjonal prosess. Det presset bør øke om så er tilfellet.

Avslutningsvis vil jeg løfte fram det tamilske eksilmiljøet som er bosatt i ulike deler av verden. En del av dem bor i Norge. Dette er en engasjert gruppe, som gir vesentlig bidrag til vårt land, og som vi har kontakt med om utviklingen på Sri Lanka.

Det er viktig at Sri Lankas regjering engasjerer tamilske eksilgrupper, både for å samarbeide om utviklingstiltak på Sri Lanka og for å unngå radikalisering i eksilmiljøene.

Til sist, til en sak her som har fått mye oppmerksomhet de siste ukene, i lys av medieomtale om at tamilske flyktninger har fått opphold i Norge, vil jeg si følgende: Jeg kan bekrefte at Norge har tatt imot tamiler fra Sri Lanka etter krigens slutt. Vi har vurdert hver enkelt søknad opp mot våre forpliktelser i FNs flyktningkonvensjon. De som har fått opphold, har hatt et beskyttelsesbehov, og har fått opphold på dette grunnlaget i vårt land.

Dette er i tråd med norsk flyktningpolitikk og våre humanitære prinsipper. Men dette er et spørsmål hvor Sri Lanka og Norge ikke er enige. Vi har i etterkant hatt en dialog med srilankiske myndigheter om dette spørsmålet og redegjort for våre syn og tatt klart til etterretning disse myndighetenes syn og kritikk.

Så vil jeg konkludere med å forsikre representanten Skovholt Gitmark om at oppfølgingen av FN-panelets rapport vil være et tema som står høyt på dagsordenen når representanter for våre to land møtes, og når Norge opptrer i relevante internasjonale fora.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:29:44]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt svar. Det er entydige råd som kommer i form av fire anbefalinger. Det er svært alvorlige brudd på internasjonal rett, som også gjennomgås i detalj i rapporten.

La meg nå fokusere på de fire anbefalingene. Den første gjelder å etterforske, noe som er helt sentralt. Myndighetene på Sri Lanka må umiddelbart sette i gang en genuin etterforskning – noe annet enn kommisjonen de har fått på plass – hvor de går inn i både rapportens anbefalinger og opplistinger og andre påståtte brudd på internasjonal rett og humanitær rett. FNs generalsekretær må videre få på plass en mekanisme som etterser at myndighetene på Sri Lanka gjør det jeg har nevnt ovenfor, og at man også ikke minst klarer – på et nøytralt grunnlag – å etterforske det som har funnet sted, og at man henter inn og passer på den informasjonen man får, slik at den kan brukes på et senere tidspunkt.

Anbefaling nummer to går på andre umiddelbare tiltak for å øke ansvarliggjøringen – spesielt med tanke på det som skjedde i Vanni – bl.a. at all vold fra staten må opphøre, noe som kanskje er det aller viktigste. Det inkluderer alle statens organer og alle paramilitære grupper.

Vi er avhengig av at det nå finner sted begravelse av de døde, at avdøde blir returnert hjem for å få en verdig begravelse, at det utstedes dødsattest, at det er støtte for alle overlevende, at man også respekterer deres kultur og tradisjon, at alle mennesker som er kommet bort fra sine hjem, får lov til å returnere, og at det ytes hjelp til dem som har kommet bort, og til dem som trenger hjelp.

Videre, i lys av den politiske situasjonen, er det viktig at myndighetene på Sri Lanka umiddelbart går tilbake på sine nødlover, de såkalte Emergency regulations. Det er viktig at de blir endret, slik at den såkalte Prevention of Terrorism Act nå kommer i lys av hva Sri Lanka har forpliktet seg til internasjonalt. På lengre sikt inkluderer det bl.a. at Sri Lanka må få et sivilt samfunn som på en kritisk måte går inn i selve kjernen av konflikten, som inkluderer etnisk nasjonal ekstremisme på begge sider.

Det er også et punkt som går på FN og viktigheten av at FN nå – gjennom Sikkerhetsrådet – får gått igjennom hva som faktisk har skjedd, og at man nå får et møte i FNs Human Rights Council, hvor dette inngår på nytt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:33:05]: Representanten brukte mye tid i sitt hovedinnlegg og i dette siste innlegget på å gjengi ganske omfattende fra internasjonale tekster og vedtak, og det kan være nyttig for å se hva som er malen og standarden her.

Det gir meg lyst til å gjøre følgende refleksjon: Måten denne retten er utformet på, er et veldig grunnleggende prinsipp, og sedvanen er at ansvaret for etterforskning ligger på staten. Og det er riktig som representanten sier, og som vi som stat må si, at det ansvaret er absolutt, og det må følges.

Så må det være tillatt å stille spørsmålet, basert på erfaring: Hvor mye kan vi forvente? Jeg vil ikke her bidra til å snakke ned forventningene til hva som er et soleklart ansvar for srilankiske myndigheter. Men jeg mener det er grunnlag for å si – i lys av hva vi har sett i de siste to årene siden krigshandlingene sluttet, og hva vi ellers har sett fra myndighetenes oppfølging av internasjonale pålegg – at vi i alle fall har grunn til å følge meget nøye med på dette. Det samme gjelder andre konfliktområder, hvor vi har sett en lignende unnvikenhet når det gjelder å ta det ansvaret på alvor. Jeg mener at dette aktualiserer at mens vi holder staten ansvarlig for å gjøre etterforskningen – slik vi også har gjort etter ulike konfliktsituasjoner, bl.a. i Midtøsten – må det internasjonale samfunnet være i stand til å svare dersom dette ansvaret ikke blir fulgt opp. Jeg tror alle ser at det kan være en tendens i det internasjonale samfunnet til at både appetitten og interessen for å følge opp dette minsker etter hvert som tiden går, hvis situasjonen «normaliserer seg», som det heter. Dette er et ganske fryktelig begrep noen ganger, fordi normalisering stort sett betyr at det er lite trykk i konflikten på overflaten, mens situasjonen for de menneskene som lider under konflikten, kanskje ikke er endret.

Derfor vil jeg avslutte dette korte innlegget med å følge opp det som representanten Skovholt Gitmark refererte fra da han viste til forpliktelsene, med å si at det er viktig at FNs generalsekretær holder sitt fokus. Det er viktig at Sikkerhetsrådet er seg sitt ansvar bevisst. Og det er viktig at statene i det internasjonale samfunn ikke henfaller til kortsiktig bekvemmelighetstenkning ved å la dette gå i glemmeboken, dersom det skjer – som noen frykter – at ikke srilankiske myndigheter tar det ansvaret de har etter folkeretten.

Eva Kristin Hansen (A) [10:35:51]: Først har jeg lyst til å takke representanten Skovholt Gitmark for å ta opp denne interpellasjonen.

For litt over ett år siden hadde jeg selv en interpellasjon om den politiske situasjonen på Sri Lanka, og jeg synes den debatten vi hadde da, var veldig bra. Den handlet bl.a. mye om behovet for å få alle fakta på bordet når det gjelder eventuelle krigsforbrytelser og overgrep begått mot sivilbefolkningen.

Sri Lanka er et land med en krevende og vanskelig historie. Helt siden landet fikk sin uavhengighet for over 60 år siden, har det vært store uroligheter, som har handlet om konflikten mellom majoriteten og minoritetene i landet, langs en etnisk dimensjon. De siste 20–30 årene er det konflikten mellom myndighetene og De tamilske tigrene som har preget landet.

I all krig og konflikt blir sivilbefolkningen hardt rammet. Da er det viktig at de som blir rammet, blir sett av det internasjonale samfunnet, og at det internasjonale samfunnet bidrar til å gi sivile beskyttelse mens konflikten pågår. Men det er også viktig at sivile får sin rettmessige oppreisning i etterkant, og at landets myndigheter pålegges et stort ansvar.

Norge har jo hatt en aktiv politikk med hensyn til Sri Lanka – gjennom at vi har gitt bistand, men kanskje spesielt i fredsprosessen på slutten av 1990-tallet, der Norge ble bedt om å spille en rolle. Man håpet å få til en fredelig og politisk løsning, men vi kjenner historien: Til tross for mange forsøk på å skape varig fred kulminerte konflikten voldsomt høsten 2008, da man valgte en militær løsning i stedet for forsoning og forhandling.

Krig er kanskje av og til uunngåelig, men problemet er at krig ikke løser det som er den reelle konflikten, det som er årsaken til at det bryter ut krig. Den ene eller andre siden kan vinne, men det er bare forsoning og politiske løsninger som fører til varig fred. Vi ser også på Sri Lanka at krig ikke har fjernet konflikten. Det er ikke slik at de etniske skillelinjene har forsvunnet etter krigen. Skal det være mulig å få til en forsoning, er det viktig at alle fakta om hva som faktisk skjedde under krigen, og særlig mot slutten av den, kommer fram, at det settes i gang reelle prosesser for å gjøre opp for den urett som ble begått mot sivilbefolkningen, og at de som har gjort urett, straffes. Myndighetene på Sri Lanka må også ta det ansvaret de skal.

FNs ekspertpanel har laget en rapport som er ganske tydelig på at det skjedde store overgrep. Panelet mener bl.a. at det foregikk brudd på den internasjonale humanitærretten. Når det skrives i rapporten at myndighetene rettet bombing mot sivile og mot sykehus, samtidig som de nektet folket hjelp og medisiner, er det alvorlig. Det er også alvorlig at De tamilske tigrene skal ha brukt sivile som skjold – for å nevne noe av det som kommer fram. Det er viktig at det nå settes inn et stort trykk for å få i gang en uavhengig etterforskning, og at ansvaret ligger hos myndighetene. Jeg er også opptatt av at hvis ikke det ansvaret blir tatt, må det internasjonale samfunnet med FN ta grep gjennom Sikkerhetsrådet.

Ekspertpanelet kommer, som representanten Skovholt Gitmark var inne på, med en rekke anbefalinger om hvordan rapporten bør følges opp. Det som er viktig nå, er at det faktisk skjer. Alle land som har vært gjennom krig, og hvor det har skjedd overgrep mot befolkningen, opplever at det er vanskelig å få til en varig fred hvis ikke sannheten om hva som skjedde under krigen, kommer fram, og at de som ble rammet, får oppreisning. Det vil særlig gjelde på Sri Lanka.

Jeg synes det er veldig bra, det utenriksministeren sier om at Norge har tatt opp rapporten med myndighetene på Sri Lanka, og stilt forventninger om at den skal følges opp på en troverdig måte. Jeg tror det er viktig nå at det internasjonale samfunnet ikke slipper saken før det faktisk skjer.

Så har jeg til slutt lyst til å si at jeg er glad for det engasjementet som er på Stortinget for denne saken. Jeg har også lyst til å nevne at jeg ikke minst er veldig glad for det utrettelige engasjementet som det tamilske miljøet vi har i Norge, har. Det er viktig å holde denne saken høyt på dagsordenen, og jeg vil nok en gang takke interpellanten for å ta opp saken.

Morten Høglund (FrP) [10:40:19]: Jeg vil også få takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.

Nå handler det om veien videre. For to år siden, fra denne talerstol, snakket vi om at vi ønsket at den seirende part, i hvert fall våpenmessig, måtte strekke ut en hånd med tanke på forsoning og å skape og bygge tillit. Så har ikke skjedd. Interpellanten nevnte eksempler på hvordan tilstanden er i enkelte deler av Sri Lanka. Utfordringen er å skape en situasjon som ikke igjen medfører at noen ser seg nødt til å bevæpne seg om 10–15 år, eller før. Det er utfordringen.

Det er bekymringsfullt når vi vet at enkelte stater nå bruker Sri Lanka som et skoleeksempel på hvordan man bekjemper terror. Da har vi en utfordring. Jeg vil våge den påstand at dette er noen av de samme statene som legger en beskyttende hånd over Sri Lanka, f.eks. i Sikkerhetsrådet, men også i andre FN-organer. FNs menneskerettighetsråd hadde Sri Lanka oppe ikke lang tid etter tragedien for to år siden, og flertallet ga ros til Sri Lanka – Norge var ikke en del av det, men flertallet ga ros til Sri Lanka. Så det er en lang vei å gå.

Norges rolle på Sri Lanka, som utenriksministeren redegjorde godt for, er ikke stor for tiden. Sannsynligheten for at Norge skal kunne presse Sri Lanka til å gjøre de riktige tingene, er ikke stor. Norge har ikke en høy stjerne i enkelte kretser i det singalesiske flertallet, og det er bare å innse. Vår påvirkning går gjennom andre stater. Utenriksministeren nevnte kontakten med likesinnede land, EU, USA og andre. Størst påvirkning på Sri Lanka har nok andre asiatiske land. I hvor stor grad vi kan påvirke de landene, skal ikke jeg spekulere om, men i samtaler med land som India og Pakistan tror jeg dette er et viktig tema å ta opp. Hadde vår kontakt med Kina vært bedre enn den er for tiden, hadde også Kina vært en naturlig samtalepartner. Det er også viktig å fortsette å ta Sri Lanka opp i Menneskerettighetsrådet.

Det er viktig at de grove påstandene som fremkommer i den nevnte rapporten, blir etterforsket. Min tro på at regjeringen i Colombo klarer den utfordringen, er dessverre liten. De hadde nok muligens klart det hvis de hadde vilje til det, men den politiske viljen er ikke til stede, og da må det legges et betydelig press på dem. At de folkerettslig har et ansvar for det, fratar ikke Norge og andre stater en rett til å søke andre veier for å få til den nødvendige oppklaring av hva som skjedde de tragiske dagene for to år siden.

Her er det et betydelig stykke arbeid som gjenstår. Det vil være galt for Sri Lanka og det vil være galt for ettertiden om vi glemmer, om vi lar dette ligge. Det er riktig at det beskrives en positiv utvikling på deler av Sri Lanka nå, økonomisk, sikkerhetsmessig, osv., men at det blir et dekke for at denne saken blir begravd, vil være uheldig og igjen kunne skape grunnlag for en ny konflikt fremover. Så det er all grunn til å holde denne saken varm i tiden fremover.

Ivar Kristiansen (H) [10:44:34]: Når tv-kameraene over konflikten i Sri Lanka er slått av og tausheten har senket seg i betraktelig grad over samme konflikt, er dagens interpellasjon viktig med hensyn til å skape oppmerksomhet rundt en konflikt som ikke er avsluttet, og som verdenssamfunnet ikke må glemme. Derfor er det godt å høre at det er bred enighet rundt tilnærmingen til fremdrift rundt interpellasjonen fra representanten Skovholt Gitmark. Det tror jeg er svært, svært nødvendig, for vi tar jo alle sammen avstand fra krigsforbrytelser og overgrep generelt, og vi støtter alle sammen sivilbefolkningen på Sri Lanka, som over mange år har lidd under undertrykkelse og massive overgrep, både fra myndighetene i Colombo og fra LTTE. Det må man være ærlig om. Ingen av partene i konflikten på Sri Lanka er uten blod på hendene, for å bruke det uttrykket.

Jeg deler helt og fullt utenriksministerens henvisning til at FNs sikkerhetsråd er nødt til å spille en rolle i å etablere en varig løsning, en varig fred. Jeg henviser også til utenriksministerens uttrykk at det internasjonale samfunn må svare der freden ikke følges opp.

Regjeringshæren vant den militære kampen, men de har på ingen måte vunnet freden. Den militære seieren har ikke skapt varig fred. Den har ikke skapt utvikling. Selv om det finnes små prosenttall, som representanten Høglund var inne på, når det gjelder økonomisk vekst, er ikke dette noe som skinner i noen slags sammenheng.

Regjeringen i Colombo har et stort ansvar. De har ansvar ikke bare for de forbrytelsene som regjeringshæren begikk under krigføringen, men også for de overgrep som fulgte – tvangsflytting av hundretusener av mennesker, interneringsleire, vilkårlige fengslinger, tortur og henrettelser. Den humanitære situasjonen er fortsatt helt uakseptabel, med undertrykkelse av sivile og politiske rettigheter for hele Sri Lankas befolkning, ikke bare tamilene. Disse handlingene fortsetter mens regjeringen mer eller mindre feirer seg selv og sin såkalte seier.

Det internasjonale samfunn har naturlig nok et ansvar for tausheten og indirekte også for å skjule sannheten. Jeg mener at verdenssamfunnet må få klarhet i hva som egentlig har skjedd, i krigens og forbrytelsenes egentlige omfang. De ansvarlige må stilles til ansvar. Det finnes heldigvis internasjonale rettsinstitusjoner som kan håndtere dette.

Forbrytelser og overgrep fant sted fra begge parter i denne konflikten. De som gjennom vold og terror har kjempet for en selvstendig stat, bærer et like stort ansvar. Deres handlinger og deres overgrep må følges opp på samme måte. En forbrytelse fra den ene part rettferdiggjør selvfølgelig ikke en forbrytelse igjen fra den andre part.

Mitt hovedpoeng er at det finnes ikke noen endelig løsning på denne konflikten. En varig og bærekraftig løsning kan ikke tvinges frem, verken fra den ene eller den andre av partene eller utenfra. Uansett hvilken løsning man ender opp med, må befolkningen måtte leve med hverandre som naboer på samme øy. En fredelig løsning basert på gjensidige forhandlinger er derfor den eneste veien fremover.

Som representanten Eva Kristin Hansen ga uttrykk for: Det tamilske miljøet i Norge representerer også med sitt nærvær et betydelig ansvar – et ansvar for å se mot fremtiden og ikke mot fortiden, for å støtte de politiske lederne som søker mot løsninger gjennom fredelige midler, ikke krig, og for å støtte en forhandlingsprosess som må komme for å skape en grad av forsoning i et krigsherjet land. Det tamilske miljø har sterke organisasjoner også i Norge. De gjør en viktig jobb som en del av det sivile samfunn innen kultur, språk og utdanning. De, sammen med andre tamiler i eksil over hele verden, kan være den kanskje aller viktigste drivkraften for fred og forsoning.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:49:32]: Fra Kristelig Folkepartis side har vi gjennom flere tiår fulgt konflikten på Sri Lanka nøye. Dette øysamfunnet har fra naturens side de beste forutsetninger for å kunne være et fantastisk sted å leve sammen. I stedet er landet blitt herjet av en grusom borgerkrig som skapte et land fylt av lidelse i stedet for lykke.

Når vi ser tilbake på denne tragiske borgerkrigen, må vi dessverre konstatere at det ble begått overgrep på begge sider. Det er nå to år siden den blodige sluttkampen førte til en militær seier for regjeringsstyrkene og et knusende nederlag for de tamilske geriljastyrkene. Krigsreportasjer fra Sri Lanka fyller ikke lenger overskriftene i media, men vi må ikke glemme denne voldsherjede øya og befolkningen der. Nå gjelder det å bygge freden, og Norge må se sitt ansvar for å bidra. Det er derfor viktig, det representanten Gitmark har gjort ved å reise denne interpellasjonen, og utenriksministeren har gitt et imøtekommende og solid svar.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi oppfordre den norske regjeringen til å engasjere seg sterkere for å bidra til en mer positiv utvikling. Det må skje gjennom internasjonale organer, slik utenriksministeren har redegjort for, i direkte kontakt med myndighetene i Sri Lanka og via frivillige organisasjoners omfattende arbeid for utvikling, menneskerettigheter og forsoning.

For det første bør vi arbeide aktivt for en bedring av sivilbefolkningens livsvilkår. Det kan også bedre grunnlaget for forsoning – som ennå dessverre ikke er til stede. Vi trenger dessuten et helt annet tempo i arbeidet for bosetting og dekning av grunnleggende behov for omkring 100 000 internt fordrevne tamiler som fremdeles ikke har fått noe sted å bo. Vi må ikke glemme de mest sårbare gruppene, f.eks. de rundt 80 000 krigsenkene og tusentalls krigsrammede barn. I krigens kjølvann lever også mange med fysiske funksjonshemninger eller psykiske traumer. Vi må også unngå en kolonisering av tamilenes tradisjonelle områder i nord og nordøst. Den er systematisk og er en av de største truslene mot forsoningsarbeid, gruppers arbeid for fred og forsoning og framtidig utvikling på Sri Lanka.

For det andre må vi støtte politiske prosesser for å styrke menneskerettighetene. Det er helt legitimt for myndighetene i enhver stat å bekjempe terrorisme, men det må skje med klokskap og på rettsstatens premisser. På Sri Lanka er det nå behov for å oppheve de mest rigorøse lovbestemmelsene i Prevention of Terrorism Act. Vi må framskynde etableringen av uavhengige administrative mekanismer til vern om menneskerettighetene. De om lag 10 000 tamilene som sitter i varetekt, må få adgang for familie og fullt rettsvern.

For det tredje trengs et rettsoppgjør. Alvorlige krigsforbrytelser, ikke minst forbrytelser mot menneskeheten, må ikke kunne passere upåtalt. Det er ikke alltid lett å kombinere et slikt rettsoppgjør med forsoningsarbeid mellom partene, men begge deler er nødvendig.

Som interpellanten påpekte, kom FNs ekspertpanel i mars med alvorlige anklager om krigsforbrytelser – anklagene gjelder begge parter, både LTTE og myndighetene på Sri Lanka. Det er viktig at Norge bidrar til at et slikt rettsoppgjør og en slik oppfølging av dette ekspertpanelet faktisk finner sted.

For det fjerde har vi en mulighet til å bidra til forsoning i møtet med singalesere og tamiler som bor i Norge, som flere har vært inne på i debatten. I vårt land må folk kunne leve godt sammen uavhengig av etnisk bakgrunn. De fleste som har kommet fra Sri Lanka og bosatt seg i Norge, er tamiler. De har på en imponerende måte vist vilje og evne til å skaffe seg utdanning, komme i arbeid og bidra i det samfunnet de lever i. Vi kan også ta opp deres forhold og få garanti for at de får adgang til å besøke familie og venner på Sri Lanka uten å bli utsatt for trakassering.

Jeg tror det utenriksministeren skisserte som to hovedspor i den norske veien videre: en tett dialog med srilankiske myndigheter og en minst like tett dialog med likesinnede land som er opptatt av å presse på for et rett oppgjør – en forsoning og en fredelig utvikling for dette landet – er veien å gå, og det har Kristelig Folkepartis fulle støtte.

Marit Nybakk (A) [10:54:19]: La meg først takke representanten Skovholt Gitmark for denne interpellasjonen. Jeg mener det er viktig at det som skjedde, og det som skjer, på Sri Lanka, ikke går i glemmeboken. Jeg er en som husker veldig godt krigen mellom regjeringsstyrkene og De tamilske tigrene, som utviklet seg i en veldig dramatisk retning høsten 2008 og våren 2009, etter at begge parter hadde forkastet en fredsavtale, og etter at våpenhvilen ble brutt i 2008. Vi husker også bildene fra media om hvordan regjeringsstyrkene drev den etter hvert pressede LTTE-geriljaen opp i et hjørne, og hvordan den tamilske sivilbefolkningen ble fanget inne i kampområdene.

Som flere har sagt, har vi mange tamiler i Norge. Det er en veldig godt integrert gruppe. Jeg fulgte dem ganske nøye for to år siden, og jeg tror det er viktig at man har kontakt med dem også framover, som jeg oppfattet at utenriksministeren understreket, og det er viktig i det videre arbeidet. Men vi skal ikke glemme de tv-bildene fra to år siden om hvordan folk ble låst inne, at det ikke ble vist noen nåde fra singalesernes side, at regjeringen ikke slapp noen inn i området og sågar nektet både helsearbeidere, forsyninger av mat, medisiner og annet utstyr inn til de internt fordrevne flyktningene. Det sier mye om den daværende situasjonen at Det internasjonale Røde Kors 27. januar 2009 så seg nødt til å trekke sine bistandsarbeidere ut av krigssonen og satte opp sine baser et godt stykke unna. Heller ikke media fikk komme inn.

Det er blitt sagt av flere her hvordan Sri Lankas regjering brøt folkeretten og internasjonal humanitær rett. Vi fikk for to år siden en debatt om FN-vedtaket Responsibility to Protect fra 2005, om det som skjedde på Sri Lanka, at når en regjering selv ikke greier å ta vare på sin egen sivilbefolkning, så er det kanskje det internasjonale samfunnet som må gjøre det. Krigen mellom Tamiltigrene og regjeringen på Sri Lanka ble avsluttet 18. mai 2009, og den refererte FN-rapporten anslår at rundt 40 000 sivile mistet livet bare mellom januar og mai det året. I tiden etterpå har tamilene vært utsatt for militær overvåking, okkupasjon og mishandling.

Vi ser også at folk forsvinner – dette har også andre vært inne på her. 350 000 tamiler ble internert og utsatt for alvorlige forbrytelser av regjeringssoldatene. Mer enn 11 000 personer som ble mistenkt som stridende i 2009, er blitt vilkårlig fengslet uten tiltale. Jeg vet at det har vært stilt krav om at disse skal få juridisk hjelp, og at i hvert fall Røde Kors må komme inn. Men igjen er det et ansvar som det internasjonale samfunn også må ta.

Det er også viktig at det internasjonale samfunnet ber regjeringen på Sri Lanka om at interneringen og også utslettelsen av den tamilske kulturen, tar slutt. Dette redegjorde Skovholt Gitmark veldig godt for.

Det er også viktig at regjeringen på Sri Lanka oppfyller sine folkerettslige forpliktelser, slik utenriksministeren understreket, og at FNs sikkerhetsråd er seg sitt ansvar bevisst. Det internasjonale samfunnet må følge opp hvis regjeringen svikter i slike spørsmål. De som har begått overgrep, må også stilles til ansvar – det gjelder for så vidt representanter fra begge sider i denne grusomme borgerkrigen. Men igjen, som representanten Skovholt Gitmark sa: De fleste ledere av Tamiltigrene, for ikke å si alle, er borte – fjernet, for å si det sånn – eller drept, mens det i viktige posisjoner fortsatt sitter viktige representanter for den singalesiske siden som har begått overgrep.

Det er også viktig og nødvendig, som utenriksministeren sa, at den norske regjeringen holder kontakt med likesinnede land i denne saken. Til syvende og sist ser jeg for meg at det internasjonale samfunnet mye sterkere må på banen, og at det ikke er noen vei utenom. Både Sikkerhetsrådet og de landene som også har jobbet i flere år med denne saken, samarbeider om Sri Lanka.

Sverre Myrli (A) [10:59:47]: Dette er sak nr. 2 på dagsordenen, og jeg kan faktisk konkludere med at i dag er jeg enig i alt som er sagt av alle talere i begge debattene.

Sjøl om Norge ikke har noen formell rolle på Sri Lanka i dag, er det klart at det vi gjør og offisielle uttalelser som måtte komme fra Norge, blir fulgt ekstra nøye fordi vi historisk har hatt en spesiell rolle som tilrettelegger i fredsprosessen på Sri Lanka tidligere.

Rapporten fra FNs ekspertpanel er tøff lesning. Den sier at det er begått krigsforbrytelser, og at det har skjedd grusomheter fra begge sider i konflikten. Det finnes i denne konflikten, som i de fleste andre konflikter, «good guys» og «bad guys», for å bruke et slikt begrep, på begge sider. Men la det ikke være noen tvil om at det regjeringa på Sri Lanka gjorde, var forferdelig.

Vi har alle møtt representanter fra det tamilske miljøet i Norge. Det gjør inntrykk. For meg framstår de som solide talspersoner for sin gruppe. Det er tøft å møte dem, tøft å sette seg ned og høre på deres erfaringer. Mange av disse satt i trygge Norge mens de visste at det ble begått overgrep og grusomheter mot nære familiemedlemmer hjemme på Sri Lanka.

Mange av disse tamilene sier at Norge sviktet dem i innspurten etter at det ble krig igjen i 2006 og fram til 2009. Som sagt, det gjør inntrykk å høre deres – selvfølgelig – høyst subjektive versjon av situasjonen på Sri Lanka. Men samtidig med dette bakteppet må vi i vår tilnærming se framover. Vi må nå sørge for at vi fra norsk side ikke gjør ting som gjør den vanskelige situasjonen på Sri Lanka enda verre. Norge er, som sagt, i en spesiell situasjon fordi det er grunn til å tru at det vi sier og gjør, følges ekstra nøye. En uttalelse fra Norges utenriksminister eller Norges utviklingsminister om situasjonen på Sri Lanka, om det som har skjedd på Sri Lanka, er det grunn til å tru blir fulgt ekstra nøye.

Til slutt: Jeg er helt enig med utenriksministeren i hans tilnærming til situasjonen. Vi må fra norsk side stille klare krav til Sri Lankas regjering om å følge opp det alvorlige som blir slått fast i FN-rapporten. Samtidig med disse klare kravene til regjeringa vil det være avgjørende at vi har et godt forhold til og er i dialog med både singalesere og tamiler. Det vil styrke mulighetene for å finne gode løsninger som tjener Sri Lanka i framtida – og det er tross alt det som er det aller viktigste.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:03:45]: En stor takk til alle som har bidratt i debatten. Jeg synes det har vært en god debatt med fokus på også hva Norge kan bidra med, og gode svar fra utenriksministeren i så måte.

La meg bare si til asylsaken at jeg mener det er en styrke at informasjonen nå endelig begynner å komme ut. Jeg vil anbefale regjeringen å være åpen om de vurderinger som ble lagt til grunn for uthentingen av mennesker til Norge. Det er en uvanlig sak, men ikke ekstraordinært i forhold til hva som er gjort tidligere, men jeg tror at det for prosessen er viktig at det er åpenhet rundt den.

Så er vi fra norsk side heldig som har 14 000 tamiler i Norge – det har flere vært inne på. Dette er driftige mennesker som i stor grad tar høyere utdanning, som er aktive i arbeidsmarkedet, og som er vel integrerte, men det er også et iboende stort problem på Sri Lanka at dette er mennesker som skyves ut og ikke ser at de har en framtid på Sri Lanka. Det er et sykdomstegn for øya.

Som flere igjen var inne på, er det Sri Lanka som har ansvaret for etterforskning og for å gå gjennom hva som faktisk har funnet sted på begge sider. Regjeringen på Sri Lanka viser liten evne og vilje til å gjøre nettopp det, og da er det ekstra viktig at det internasjonale samfunnet presser på for å få det på plass. Hvis det fremdeles viser seg å være umulig, må det internasjonale samfunnet, gjennom FN, ta det arbeidet og stå for både etterforskningen, tiltalen og rettergangen mot dem som har begått forbrytelser. Det er ingen tvil om, når man leser FN-rapporten, at det har funnet sted alvorlige forbrytelser, forbrytelser som inkluderer krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De må straffes, og det gjelder begge sider.

Så vil jeg igjen si at vi er avhengig av at det nå gjøres et arbeid med hensyn til hva som er de underliggende konfliktene på Sri Lanka. Det er den eneste muligheten man har, sammen med en rettsprosess, for å få på plass en varig fred. Vi trenger en normalisering, vi trenger at de internt fordrevne flyktningene faktisk får lov til å vende tilbake, og ikke minst, det må ikke finne sted en forskjellsbehandling av singalesere og tamiler, ei heller kan en sitte på utsiden og godta at tamilsk kultur blir ofret, og at singalesisk kultur blir det eneste som det er lov til å praktisere på øya.

Takk igjen! Vi har, som flere har vært inne på, også et ansvar. Det ansvaret består først og fremst i å bruke påtrykk i internasjonale settinger og fora for å få igjennom det vi nå har snakket om. Men det er også viktig at vi bilateralt tar dette opp hver gang vi snakker med myndighetene på Sri Lanka.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:07:00]: Jeg vil si, som representanten Myrli, at her har det i grunnen vært et samstemt budskap fra Det norske storting. Hvis det er slik, som noen hevder, at det vi sier her i Norge, blir spesielt lagt merke til, får vi håpe at det gjelder også i dag, at våre budskap kommer ut. Jeg er en sterk tilhenger av at budskap fra Norge blir lagt merke til, men jeg vil jo også kanskje understreke at vi ikke må – iallfall i vårt engasjement for denne saken – overdrive betydningen av hva vi kan få til gjennom ord og stor enighet her.

Det er viktig at det ligger til grunn, men så må vi da altså inn i et bredere arbeid for å forsøke å få gjennomslag for det, og ikke bli selvtilfredse om at vi her i vår fredelighet har alle svarene. Derfor er det de to sporene som jeg nevnte i mitt innlegg, kontakt mot srilankiske myndigheter – klar tale, vi kjenner hverandre, vi tåler å snakke rett ut – og kontakt med likesinnede land. Jeg vil kanskje legge til det tredje sporet, som jeg tror andre var inne på, nemlig nær kontakt med tamilske eksilmiljøer i Norge. Jeg slutter meg til det som er sagt om dem i Norge, en godt integrert gruppe som gir verdifulle bidrag, og som opplever, selvfølgelig, en betydelig frustrasjon i lys av hvordan tingene er gått på Sri Lanka.

Jeg merket meg det representanten Skovholt Gitmark sa når det gjaldt flyktninger som har kommet til Norge, men jeg har ikke noe å legge til her heller, egentlig.

Det er slik at regjeringen gjennom statsbudsjettet gir tilråding om en årlig kvote for utenlandske borgere som kan gis beskyttelse i Norge. Denne kvoten for overføringsflyktninger er for tiden på 1 200 personer. De fleste som kommer, er anbefalt av Høykommissæren. Og så er det korrekt at utenrikstjenesten i enkelte tilfeller har hjulpet srilankere som ønsker å forlate Sri Lanka av frykt for forfølgelse etter krigens slutt. Det er UDI som har fattet vedtak i disse sakene, i noen tilfeller etter anbefaling fra UD og derpå følgende instruks fra Justisdepartementet. Det er riktig at man skal vise tradisjonell åpenhet rundt disse spørsmålene, men også være klar over sensitiviteten her og ikke sette menneskers sikkerhet i fare. Det gjelder de enkelte og deres familier. Forvaltningsloven pålegger oss taushetsplikt i den enkelte utlendingssak, og personer som ikke får beskyttelse i eget land, har rett til å forlate landet. Norge har en lang historie når det gjelder å bistå mennesker i fare. Derfor skal vi følge opp også dette på en ansvarlig måte.

Jeg vil også takke for debatten. Det har vært en nyttig gjennomgang som vi tar med oss i videre politikkutforming på dette området.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.