Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bjørn Lødemel (H) [21:34:58]: (ordførar for saka): Eg har hatt gleda av å vere ordførar for denne saka, og eg vil takke komiteen for eit konstruktivt samspel og for at framdrifta har vore god.

Det har vore handsama fleire saker i Stortinget dei siste åra om kraftkrise og forsyningssikkerheit. Styrking av kraftforsyning til Bergensregionen har også vore tema tidlegare. Denne saka frå Framstegspartiet, der dei ber om at spenningsoppgradering og auka kraftproduksjon blir sett opp mot nye kraftlinjer, vart reist før det var teke endeleg stilling til Sima–Samnanger av regjeringa 1. mars 2011. Då vart saka endeleg avgjord, og det vart bestemt at det skulle byggjast ny kraftlinje i luftspenn.

Sjølv om saka om Sima–Samnanger formelt sett er avgjord, er denne saka ei viktig prinsippsak både når det gjeld prosedyre ved konsesjonshandsaming, og ved at ein her har fått uavhengige vurderingar av grunnlaget for konsesjonssøknaden. Komiteen har i brev til departementet etterlyst fleire rapportar og dokument om forsyningssituasjonen i Bergensregionen, bl.a. arbeid som Troll Power har utført for Statoil. Dessverre manglar det fleire rapportar og vedlegg i det som kom frå departementet.

Fleirtalet i komiteen føreslår at saka blir lagd ved protokollen, medan mindretalet vil avvise forslaget.

Vi har bak oss fleire år med sterk og intens debatt om kraftlinjer. I Hardanger har det vore sterk motstand mot planane om å byggje ei ny 420 kW kraftlinje mellom Sima og Samnanger heilt frå planane vart lanserte i 2005, og det toppa seg då klaga på konsesjonen vart avvist 2. juli 2010. Sima–Samnanger er unik på mange måtar. Alle kommunane i regionen var imot luftspenn. Det same var fylkestinget i Hordaland og dei politiske partia i fylket. Hovudargumentet for bygging av linja har vore forsyningssikkerheitssituasjonen i Bergensregionen.

At saka har hatt så stor merksemd, kjem også fram i ein analyse av den formelle konsesjonsprosessen og mediedekninga knytt til bygging av kraftlinja mellom Sima og Samnanger som SINTEF har laga, som heiter Case Hardanger og er datert 1. april 2011. Formålet med rapporten er å bidra til å vidareutvikle føreseielege prosedyrar knytte til myndigheitene si handsaming av nettutviklingsprosjekt, og det kan trengast.

Høgre er einig med forslagsstillarane i at oppgradering av eksisterande kraftlinjenett er det mest realistiske alternativet til den planlagde linja mellom Sima og Samnanger, og at dette alternativet derfor burde vore nærare greidd ut av uavhengige fagmiljø langt tidlegare.

Dette alternativet burde vore vurdert opp mot luftspennet i Hardanger før ein tok endeleg avgjerd. I desse vurderingane måtte også ulempene i form av t.d. redusert forsyningstryggleik i bergensområdet i oppgraderingsperioden og behovet for å realisere potensialet for fornybar energiproduksjon i Hardanger vorte tekne med.

Det er verd å merkje seg at Statnett skreiv i rapporten «Sima – Samnanger, oppdaterte systemberegninger desember 2007» at det

«ikke vil være samfunnsmessig lønnsomt å investere i en ny 420 kV ledning Sima – Samnanger med idriftsettelse allerede i 2010».

Statnett viser også i rapporten til at ei utsetjing av kraftlinja til 2015 ville gje

«et bedre beslutningsgrunnlag, først og fremst relatert til den fremtidige forbruksutviklingen i området».

Dette synet deler også fleire høyringsinstansar, som har konkludert med at ein skal avvente ein meir omfattande gjennomgang av forsyningssituasjonen i Bergensregionen før ein tek endeleg stilling til bygging av luftlinje mellom Sima og Samnanger.

Det blir også vist til at lokal kraftproduksjon og/eller redusert energibruk både til vanleg forbruk og til oljeindustrien vil kunne endre situasjonen.

Mange vil hevde at saka om 420 kV linje mellom Sima og Samnanger har vore prega av samanhengande rot frå departementet og regjeringa si side, og at siste fase i denne saka langt på veg har vore eit spel for galleriet.

Det er verd å merke seg at utval 3 viser til at forsyningstryggleiken i BKK-området truleg ville vere tilfredsstillande det neste tiåret sjølv om Sima–Samnanger ikkje var på plass før 2012 under føresetnad av at Modalen–Mongstad–Kollsnes var på plass før 2016 og Energiverk Mongstad er i full drift frå 2015.

Det er mykje som tyder på at dei største utfordringane med forsyningstryggleik til Bergensregionen og BKK-området ligg i tilknyting til linja mellom Modalen og Kollsnes, og at desse utfordringane må løysast uavhengig av om Sima–Samnanger blir bygd.

Dette i seg sjølv skulle vere god nok grunn til å ta seg tid til å vente på ei fullverdig utgreiing om forsyningssituasjonen i Bergensregionen før ein tok endeleg stilling til bygging av ny linje mellom Sima og Samnanger gjennom urørt Hardanger-natur.

Eg tilrår innstillinga frå komiteen.

Tor-Arne Strøm (A) [21:40:26]: Vi har tatt viktige skritt i retning mot en tryggere energiforsyning i bergensområdet. Sikker og stabil tilgang på kraft er viktig både for bosetting og næringsvirksomhet. Bergensområdet er i vekst, og den veksten må storsamfunnet være med på å legge til rette for. Jeg er glad for at regjeringen har fattet et riktig og viktig vedtak for å sikre kraftforsyningen i denne regionen, og for at regjeringen nå har fattet første delvedtak for kraftlinjen fra Ørskog til Sogndal. Denne linjen vil bedre situasjonen også i Midt-Norge.

Skal vi løse de utfordringer vi står overfor i kraftsektoren i Norge, krever det mer produksjon av ren kraft, et bedre og sterkere linjenett og satsing på enøktiltak både i industrien og ikke minst i husholdninger. Regjeringen har mangedoblet innsatsen innenfor alle disse tre områdene.

Forslagsstillerne ønsket at oppgradering av eksisterende linjenett skulle settes opp mot nye forbindelser i forbindelse med Sima–Samnanger-diskusjonen. Regjeringen har opprettholdt sitt forslag om luftspenn mellom Sima og Samnanger.

I NVEs konsesjonsbehandling ble spenningsoppgradering vurdert som et alternativ. NVE konkluderte med at en slik løsning ikke ville være god nok for å sikre forsyningssikkerheten.

I departementets avgjørelse av klagesaken i brev av 2. juli 2010 ble spenningsoppgradering gjennomgått som en av flere alternative muligheter til overføringsledning fra Sima til Samnanger. Departementet konkluderte der med at det ikke var et aktuelt alternativ å oppgradere eksisterende ledninger før det foreligger en tredje overføringsledning inn til det området for å sikre forsyningen i anleggsperioden.

Det er i dag svært begrensede muligheter til å knytte ny produksjon til nettet i BKK-området. I NVE ligger det meldinger og søknader om småkraftverk med en samlet produksjon på rundt 115 GWh på vent inntil ny overføringskapasitet er etablert. Statnett har videre vurdert at Sima–Samnanger-ledningen kan muliggjøre etablering av 1 TWh fornybar energiproduksjon. Ved en spenningsoppgradering må planer om ny produksjon legges på is i 15 år. Jeg synes det er litt rart at Fremskrittspartiet her går inn for et forslag som ville utsette investeringer i ny kraftproduksjon med 15 år, men dem om det.

I utvalgsrapportene kunne vi lese at om vi ikke bygger en ny linje inn til bergensområdet, måtte vi etablert bergensområdet som eget prisområde med tidvis mye høyere pris enn resten av landet. Det er ikke en løsning som verken jeg eller regjeringen er interessert i.

For Arbeiderpartiet og regjeringen har det i denne saken vært viktig å sikre en god og stabil kraftforsyning i bergensområdet, at vi ikke skal ha store forskjeller på pris mellom landsdelene i Norge, og at en muliggjør mer produksjon av kraft i bergensområdet. Det sikrer vi med den løsningen vi nå har valgt.

Kraftledningen Sima–Samnanger er det alternativet som raskest kan bidra til etablering av ny kraftproduksjon i regionen, og på den måten bidra til lokal næringsutvikling, verdiskaping og ikke minst bosetting.

Jeg tar da opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Tor-Arne Strøm har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [21:44:11]: Dette er en viktig sak rent konkret, men også prinsipielt.

I denne sal har vi fra opposisjonens side flere ganger forsøkt å få regjeringen til å fremme en sak om kraftlinjepolitikk for å diskutere prinsippene. Det var bl.a. et tema da vi diskuterte utbygging av oljefeltet Gjøa, som skulle elektrifiseres fra Mongstad. Da skulle en altså ta strøm fra Bergensregionen, uten at en syntes det var et større problem, og elektrifisere norsk sokkel. Da ønsket opposisjonen at vi skulle ta en prinsipiell debatt om dette. Hva skulle ligge til grunn for kraftlinjepolitikken? Regjeringens politikk og regjeringens løsning ville medføre mange nye kraftlinjer. Da burde vi avklart de prinsippene før vi visste hvor traseen skulle gå, sånn at ikke alle var for kraftlinjene inntil de forsto at de gikk gjennom deres egen bakhage. Jeg tror det er lettere å ta prinsippdebatten før en vet hvem som blir rammet, for da klarer en å heve seg litt over det. Det ville ikke regjeringen. Det var det ikke behov for, sa regjeringen. Nå får vi en sånn kraftlinjedebatt i etterkant. Men skaden har dessverre allerede skjedd i Hardanger.

Så registrerer jeg at regjeringen skryter av at de kommer med denne meldingen. Men de som kan historien, vet at regjeringen ikke akkurat har vært en pådriver for det – dem om det.

Så merket jeg meg også at representanten Strøm sa at hvis ikke regjeringen får viljen sin, tar det 15 år å finne alternativ. Det sier litt om hvor proppen i norsk energipolitikk er – 15 år for å finne et alternativ til kraftlinjen gjennom Hardanger. Da handler det om vilje, og det handler ikke minst om dårlig og manglende evne. Jeg forstår ikke at regjeringen selv vil innrømme hvor tregt de jobber når de sier at et alternativ vil ta 15 år å få på plass. Men det forklarer ikke en regjering som ikke klarer å diskutere andre alternativer på en skikkelig måte. Når altså et av utvalgene sier at det finnes et alternativ med spenningsoppgradering som kanskje er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn det som regjeringen har valgt, avviser regjeringspartiene at dette kan være mulig fordi for det første: En må få på plass kraftlinjene mellom Mongstad og Kollsnes i løpet av fem år. Det anser de som urealistisk. Ja, det kan jeg godt forstå når jeg ser hvor tregt en jobber. Ørskog–Fardal skulle jo være på plass i 2011, sa Statnett i 2006, og nå får vi en investeringsbeslutning først i 2011, en velkommen investeringsbeslutning, men allikevel fem år forsinket.

Regjeringspartiene sier at det vil være umulig å kunne få gasskraftverket på Mongstad i full drift innen 2015, et gasskraftverk som vitterlig står ferdig. Det er altså ferdig bygd. Men Strøm og co. tror altså ikke det er mulig å starte begge turbinene i løpet av fem år. Igjen: Det sier litt om evnen i regjeringen til å finne gode løsninger. Jeg tror Fremskrittspartiet hadde klart det. Regjeringen sier de ikke klarer det. Det er deres utfordring.

Denne saken om forsyningssikkerhet til Bergen er viktig. Fremskrittspartiet tok det opp da vi behandlet Gjøa-prosjektet i 2007. Ingen skal komme her og fortelle at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av det. Det vi har diskutert her, er den eneste løsningen på dette, å hente kraft fra Sima vannkraftanlegg, som allerede finnes, og dra det gjennom Hardanger. Eller kan det være løsninger der du bygger ny produksjon andre steder og drar det opp fra sør? Det er mulig. Men jeg merket jo straks utvalgene hadde framlagt sin rapport 1. februar, i en debatt på Tabloid mot daværende energiminister Terje Riis-Johansen, at det å begynne å diskutere ny kraftproduksjon i denne sammenheng var helt uaktuelt. En skulle hente strømmen fra Sima og dermed basta. Da er jo dette den eneste løsningen du kan vurdere. Sånn sett forstår jeg godt at en faller ned på det en faller ned på. Men det er ikke fordi det ikke finnes alternativ reelt sett, men det finnes ikke alternativ som denne regjeringen kan leve med politisk.

Det samme ser en jo når man leser Bergens Tidende fra 6. februar. Altså bare fem dager etter utvalgsrapportene ble framlagt, sa politisk rådgiver i Olje- og energidepartementet at det finnes bare tre alternativer i denne saken. Det er enten å bygge luftspenn i Hardanger, sjøkabel i Hardanger eller ingenting. Allerede fem dager etter at utvalgene hadde framlagt sine rapporter, hadde de forkastet alle andre alternativ. Det sier litt om at den prosessen som vi alle var glad for ble satt i gang skikkelig, vel, alle unntatt daværende energiminister Terje Riis-Johansen, ikke var reell, for regjeringen hadde ikke til hensikt å vurdere andre alternativ. Når du da står igjen med om du skal bygge luftspenn gjennom Hardanger eller sjøkabel gjennom Hardanger, har regjeringen tatt det rette valget. Av de to valgene er det rett. Men det betyr ikke at det er det beste alternativet. Det beste alternativet får vi aldri utredet, fordi regjeringen har lagt begrensninger på hva de kunne leve med. Statnett følger det lojalt opp når de vurderer alternativ, og da blir det som det blir.

Jeg er skuffet. Men av det som er de reelle alternativene for regjeringen, har en valgt rett.

Snorre Serigstad Valen (SV) [21:49:30]: Prosessen rundt byggingen av høyspentmaster i Hardanger har gitt mye viktig lærdom som mange i det politiske Norge bør merke seg. Det hender med jevne mellomrom i Norge, som i andre land, at lokalt engasjement undervurderes og ikke i tilstrekkelig grad tas på alvor. Konfliktene knyttet til kraftlinjetraseen Sima–Samnanger identifiserte noen helt åpenbare svakheter ved hvordan sånne prosjekter planlegges og gjennomføres i Norge. Regjeringen har derfor varslet endringer i konsesjonsprosessene der det tas sikte på at konsesjonssøker skal gjennomføre en ekstern kvalitetssikring av prosjektet. Det burde egentlig si seg selv, det er tross alt store motorveier for strøm vi snakker om her, som representerer betydelige naturinngrep, og som i de aller fleste tilfeller vekker et stort lokalt engasjement. Men slik har det altså ikke vært, og det er veldig gledelig at regjeringen har varslet disse endringene. Det er helt i tråd med SVs ønske om prosesser knyttet til bygging av høyspentlinjer som gir bedre forankring tidlig i prosessene lokalt.

Utredningene som ble gjort i fjor høst og i vinter, viste jo også en del interessante funn. De viste ikke minst at uavhengige tredjepartsvurderinger bringer ny kunnskap og gir grunnlag for mer nyanserte vurderinger i disse debattene. Det er bred enighet om at forsyningssituasjonen i Bergen er uakseptabel og må forbedres. Men utredningene viste at det ikke har vært grunnlag for den kriseforståelsen som ble presentert i fjor, der det ble sagt at sjøkabel ville være en dårlig løsning av hensyn til forsyningssikkerheten, og at sjøkabel vanskeliggjorde påkobling av ny småkraft. Det var det viktig å få påpekt for SVs del.

At sjøkabel representerer en betydelig merkostnad og innebærer sine egne inngrep, er det jo heller ingen tvil om. Regjeringen valgte å gjøre en prioritering og gikk for luftspennalternativet, noe jeg mener er synd. Det er ingen tvil om at forsyningssikkerheten til bergensområdet nå blir betydelig sikrere, men jeg tror all den konflikt som har oppstått som følge av denne saken, kunne vært unngått med bedre forankring i konsesjonsprosessene.

De delene av Fremskrittspartiets forslag som ikke er polemikk, og det er altså betydelig deler av dokumentet som er polemikk, har jeg i utgangspunktet sansen for. SV har hatt nær kontakt med bl.a. aksjonen Bevar Hardanger!, og et av alternativene vi har diskutert mye, er mulighetene for spenningsoppgradering av eksisterende nett. Med en mer framsynt nettpolitikk i Norge på et mye tidligere tidspunkt – og jeg vil her minne om at investeringene i nettet sank til et bunnivå etter at energiloven ble vedtatt tidlig på 1990-tallet, og nådde nullpunktet ved årtusenskiftet – ville kanskje denne saken kunne vært unngått. Dette forslaget bør likevel ikke bifalles. Det er lite økonomi, lite samfunnsøkonomi og dårlig miljøpolitikk å gjøre en region nærmest permanent avhengig av f.eks. et reservegasskraftverk, og det er grunn til å minne om at regjeringen jobber knallhardt for å løfte Midt-Norge ut av en situasjon der reservegasskraftverkene er nødvendige.

Knut Magnus Olsen (Sp) [21:52:42]: I løpet av de tre første månedene i 2010 opplevde bergensområdet ifølge Statnett over 1 300 timer hvor en feil ville mørklagt over 40 pst. av byen. Hvis noe hadde skjedd i disse timene, ville konsekvensene for forbrukerne vært store, umiddelbare og uakseptable.

Forsyningssituasjonen til bergensområdet må bedres, både av hensyn til dagens usikkerhet og av hensyn til regionens framtidige vekst. Slik det er nå, dekker ikke strømnettet den maksimale etterspørselen etter kraft. På kalde dager brukes det mer strøm i området enn det blir produsert. Hvis det brukes mer enn det dagens hovedledninger inn mot området kan frakte alene, og det blir feil på en av de to hovedlinjene som finnes i dag, må forbrukere kobles fra for å unngå overbelastning og enda mer omfattende og langvarige strømbrudd. Dette må unngås. Infrastrukturen må sikre nok strøm til alle når forbruket er på sitt høyeste.

Bedre linjekapasitet må derfor på plass snarest. Vi kan ikke akseptere fare for at Bergen går i svart. Vi må bidra til etablering av ny kraftproduksjon i området. Dermed bidrar vi også til lokal næringsutvikling. En rekke søknader om småkraftverk, med et samlet potensial på rundt 115 GWh, støver nå ned i påvente av ny overføringskapasitet.

Statnetts beregninger viser at det vil ta ti–tolv år før spenningsoppgradering er gjennomført. Dette forutsetter at ny krafttilførsel først er på plass. Om så ikke er tilfellet, vil det ta enda lengre tid, siden anleggsarbeidene kun kan gjennomføres i lavlastperioder. Bygger man parallelt i stedet, vil dette gi nye naturinngrep og dermed nye konflikter.

Senterpartiet mener at det vil ta uakseptabelt lang tid før dette alternativet kan gjennomføres. Videre mener vi at det til dels er basert på urealistiske forutsetninger.

Derfor mener Senterpartiet at kraftlinjen mellom Sima og Samnanger må bygges. Dette er den løsningen som raskest vil bidra til realisering av ny kraftproduksjon. Den er et skritt på veien mot målet om jevnere pris på strøm, en sikker kraftforsyning og muligheter for økonomisk vekst og økt velferd for folk flest. Det er god senterpartipolitikk.

Statsråd Ola Borten Moe [21:55:24]: La meg først si at det er et viktig spørsmål som tas opp til debatt i Stortinget i dag. Det som har vært og er aller viktigst for regjeringen, er å sikre en trygg og sikker strømforsyning i alle deler av landet. Det betyr at vi er nødt til å bygge mer nett, jf. de debattene vi har hatt tidligere i kveld, der jeg har opplevd at et bredt flertall i hvert fall har vært enig i ideen og betydningen av at nettet bygges ut.

Så tror jeg at representanten Serigstad Valen har rett når han sier at det er mange som har lært mye gjennom denne saken. Det er en av de første store linjeutbyggingene som har skjedd i Norge på svært lang tid. Mitt håp og min ambisjon er selvsagt at framtidige prosjekter skal kunne gjennomføres med et langt lavere konfliktnivå enn det som har vært resultatet her.

Når det er sagt, tror jeg at den linjen vi nå bygger, må være en av Norges – for ikke å si verdens – best utredede linje. Man har tatt opp alle mulige variabler og kombinasjoner av variabler til svært grundige vurderinger.

Så til forslagets innhold. Her setter man altså spenningsoppgradering opp mot regjeringens standpunkt om å bygge en ny linje.

Spenningsoppgradering som alternativ til ny overføring ble vurdert under NVEs konsesjonsbehandling. NVE kom fram til at det av hensyn til forsyningssikkerheten vil være vanskelig å ta ut ledningene over lengre tid for å bygge dem om til 420 kV.

Under klagebehandlingen ba departementet Statnett om tilleggsopplysninger om spenningsoppgradering. Med bakgrunn i Statnetts tilbakemeldinger og notat utarbeidet i regi av Den Norske Turistforening vurderte departementet spenningsoppgradering på nytt i klagebehandlingen, etter å ha innhentet NVEs kommentarer til alt innkommet materiale om dette spørsmålet.

Jeg viser til departementets avgjørelse av klagesaken i brev av 2. juli 2010, der spenningsoppgradering ble gjennomgått som en av flere alternative muligheter til overføringsledningen fra Sima til Samnanger. Departementet konkluderte der med at det ikke var et aktuelt alternativ å oppgradere eksisterende ledninger før det foreligger en tredje overføringsledning inn til området for å sikre forsyningen i anleggsperioden.

Spenningsoppgradering er også omtalt av utvalgene som fikk i oppdrag å vurdere sjøkabelalternativet for Sima–Samnanger.

En spenningsoppgradering vil strekke seg over ti–tolv år. Dette forutsetter imidlertid at en ny krafttilførsel først er på plass. Uten en ny krafttilførsel vil oppgraderingen ta ytterligere tid fordi anleggsarbeidene bare kan utføres i korte lavlastperioder.

Ny kraftproduksjon i den størrelse og tilgjengelighet som kreves for å gjennomføre en spenningsoppgradering, vil i realiteten måtte være et gasskraftverk. Et gasskraftverk vil ikke kunne produsere i de største overskuddsperiodene, som følge av at det allerede i dag er eksportbegrensninger ut av regionen i perioder med høyt tilsig.

Det er i dag svært begrensede muligheter til å knytte ny produksjon til nettet i BKK-området. I NVE ligger det meldinger og søknader om småkraftverk med en samlet produksjon på rundt 115 GWh på vent inntil ny overføringskapasitet er etablert. Statnett har videre vurdert at Sima–Samnanger-ledningen kan muliggjøre etableringen av 1 TWh fornybar energi-produksjon. Ved en spenningsoppgradering må planer om ny produksjon legges på is inntil den er gjennomført.

Kraftledningen Sima–Samnanger er det alternativet som raskest kan bidra til etablering av ny kraftproduksjon i regionen, og således bidra til lokal næringsutvikling og verdiskaping.

Jeg er av den oppfatning at det er grunnlag for å si at det ikke er et aktuelt alternativ å oppgradere eksisterende ledninger før det foreligger en tredje overføringsledning inn til området. I departementets brev av 1. mars ble det derfor lagt til grunn at det er behov for en ny overføringsledning fra Sima til Samnanger. Konsesjonsvedtaket av 2. juli 2010 ligger dermed fast.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Lødemel (H) [21:59:59]: Det er godt å høyre at statsråden meiner at det er mange som har lært mykje i denne prosessen, og det er ein positiv invitasjon til forbetring.

Under arbeidet i komiteen vart det sendt brev til departementet om å få oversendt fleire rapportar om forsyningssituasjonen i Bergensregionen. I den rapporten frå Troll Power som komiteen fekk oversend, blir det vist til ein tilsvarande rapport frå 2007. Troll Power har gjort fleire utgreiingar, og det er interessant å sjå kva vurderingar som har vorte gjorde tilbake i 2007.

Vil statsråden sørgje for at komiteen får dei dokumenta som komiteen har bedt om, deriblant rapporten frå Troll Power til Statoil frå 2007 med nødvendige vedlegg og eventuelt andre relevante dokument i saka?

Statsråd Ola Borten Moe [22:00:48]: Min bemerkning om at det er mange som har lært mye, er en positiv invitt som går begge veier. Det er flere, mener jeg, som har behov for å lære mye, som et resultat av denne saken.

Når det gjelder det behovet for informasjon som komiteen mener å ha, skal selvsagt departementet stille opp med den informasjonen som komiteen spør etter.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hilde Magnusson (A) [22:01:30]: Da jeg kom på Stortinget i 2005, var Folkeaksjonen mot kraftlinjer i Hardanger blant de første som tok kontakt med meg, og det har vært mange møter og mange runder før vi står her vi står i dag. Et stort lokalt engasjement og et nasjonalt engasjement førte til at regjeringen bestemte at vi skulle ha en ekstra utredning om sjøkabel høsten 2010.

Jeg mener at forsyningssikkerheten i BKK-området ikke er god nok i dag, og at tiltak må iverksettes for at sikkerheten skal nå den standarden som kreves for det øvrige Norge og i Europa.

Etter at de fire regjeringsoppnevnte ekspertutvalgene la fram sine rapporter den 1. februar, har vi fått ny og forbedret kunnskap for å konkludere i valg av tiltak for å oppnå god nok forsyningssikkerhet i bergensområdet. Utvalgene slår fast at dagens forsyningssikkerhet ikke tilfredsstiller kravet om at forsyning opprettholdes selv om en ledning faller ut. Utvalgene sier at det er teknisk mulig å velge sjøkabel, men at dét vil være vesentlig dyrere og mer tidkrevende å få på plass enn luftspenn.

Regjeringen falt ned på, som vi vet, at det skal bygges ny kraftlinje i luft mellom Sima og Samnanger.

Mangel på nett legger restriksjoner på økonomisk vekst og etablering av arbeidsplasser. Statsråden var i sitt innlegg inne på at det må bygges ut nett framover, noe som har vært forsømt i flere år.

Jeg mener vi ikke kan la BKK-området bli et eget prisområde, noe som kan føre til at vi på kalde vinterdager kan oppleve å få 40–50 pst. økt strømpris i forhold til dagens situasjon og tidvis en vesentlig høyere pris enn resten av landet.

I tillegg til at denne usikkerheten vil skape restriksjoner for økonomisk vekst og nye arbeidsplasser, vil også et eget prisområde true eksisterende industriarbeidsplasser i bergensområdet – en industri som allerede i dag sliter med høye strømpriser og ettervirkninger av finanskrisen.

Jeg vil videre framheve behovet for en pålitelig kraftforsyning for en region i sterk vekst.

At dagens situasjon medfører fare for utkoblinger og høye priser for bergensere og andre hordalendinger, kan vi ikke leve med. Jeg er glad for at regjeringen har konkludert, slik at arbeidet kom i gang med å sikre tryggere energiforsyning og en jevnere pris på strøm.

I kjølvannet av saken skal regjeringen se på prosessen for konsesjon og bygging av kraftlinjer for å få en bedre forankring lokalt. Det er bra, selv om det ikke hjelper de i Hardanger og andre som er skuffet over at sjøkabelalternativet ikke ble valgt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

(Votering, se side 3514)

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.