Laila Dåvøy (KrF) [10:57:28]: I 2008 ble det innført et forbud mot all bruk av kvikksølv i produkter, bl.a. kvikksølvamalgam som tannfyllingsmateriale. Begrunnelsen var klar:
«Kvikksølv er en av de farligste miljøgiftene og utgjør en trussel for miljøet og menneskers helse.»
På nettsiden «Miljøstatus.no», i regi av flere direktorater, omtales det at kvikksølvforbindelser kan gi kroniske giftvirkninger, selv i små konsentrasjoner. Kvikksølv kan gi nyreskader og motoriske og mentale forstyrrelser som følge av skader på sentralnervesystemet. Kvikksølv kan også gi fosterskader.
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten angir mer spesifikt i sin nylig avgitte rapport «Kvikksølveksponering hos tannhelsepersonell» følgende helseplager som følge av kvikksølveksponering: tretthet, nedsatt appetitt, irritabilitet, angst, uro og depresjon. Dette er de tidlige symptomer. Etter hvert får man sviktende hukommelse, søvnproblemer og personlighetsendringer. Det kan også utvikle seg til å omfatte skjelving, synsfeltsforstyrrelser og nevropati.
Amalgam er en legering av kvikksølv og et eller flere andre metaller og har vært brukt som tannfyllingsmateriale siden begynnelsen av 1900-tallet. I forbindelse med tilberedning av amalgam avgis kvikksølvdamp og kvikksølvpartikler til luften. Når amalgamet ble brukt i tannfyllinger, ble dermed tannhelsepersonell særlig utsatt for dette på tannlegekontorene.
I starten ble amalgam tilberedt for hånd. Etter hvert gikk man over til maskinell blanding.
Den påvist høyeste eksponeringen skjedde på 1960-tallet, men også på 1970- og 1980-tallet ble tannhelsepersonell eksponert for kvikksølv.
Undersøkelser viser at tannhelsepersonell har høyere kvikksølvkonsentrasjon i kroppen sammenlignet med andre mennesker. Videre har tannlegeassistenter høyere konsentrasjon av kvikksølv i kroppen enn tannleger.
Bakgrunnen for at denne problematikken kom på dagsordenen, var at bl.a. Brennpunkt, redaksjonen for undersøkende journalistikk i NRK, satte fokus på kvikksølvskader hos tannhelsepersonell.
I 2005 fortalte de historiene til kvikksølvjentene – tannlegeassistenter som kokte kvikksølv over åpen flamme uten ventilasjon. De opplevde hukommelsessvikt, skjelvinger, angst og depresjoner m.m. Vi vet at nærmere 10 000 kvinner arbeidet som tannlegeassistent mellom 1960 og 1990.
I november i fjor viste Brennpunkt programmet «Med NAV i sikte», der vi møtte kvinner som har fått påvist skader etter arbeid med kvikksølv, men som ikke får yrkessykdomserstatning. Et samlet norsk medisinsk fagmiljø har undersøkt og påvist kvikksølvskader hos tannlegeassistenter, men juristene i Nav mener visstnok at professorene og overlegene tar feil. Det er i alle fall slik det oppleves – veldig sterkt – fra dem som har søkt om erstatning.
Det er seks fagmiljøer i Norge som utreder for kvikksølvskader. Alle disse fagmiljøene har undersøkt tidligere tannlegeassistenter og vurdert symptomene deres opp mot den mengde kvikksølv de ble utsatt for. I tillegg har de utført omfattende tester for å avsløre om symptomene er forenlig med kvikksølvskader. Det var Arbeids- og inkluderingsdepartementet som ba fagmiljøene gjøre disse undersøkelsene av tannlegeassistentene.
I Brennpunkt-programmet fra i fjor fremkommer det også at det er vanskelig for brukerne å komme i kontakt med saksbehandlerne i Nav. Videre sies det at noen av brukerne har ventet i over fire år på svar, mens ordinær saksbehandling ved yrkessykdomskontoret ifølge Nav selv er 18 måneder.
På bakgrunn av Brennpunkt-programmet nedsatte så Nav en intern arbeidsgruppe for å kartlegge etatens behandling av søknader om godkjenning av yrkessykdom fra kvikksølveksponert tannhelsepersonell. De konkluderte med i Nav selv at det var rom for forbedring. Altfor lang tid brukes på innhenting av opplysninger, og de sier også at Nav kan bli bedre i samhandlingen med brukerne. Det ble også bedt om hjelp fra Helsedirektoratet til å kartlegge og vurdere status knyttet til medisinskfaglig forskning rundt kvikksølv og tannhelsepersonell.
Nav ba altså i desember 2010 Helsedirektoratet om faglige råd angående kvikksølveksponering av tannhelsepersonell, og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk dette oppdraget fra Helsedirektoratet. De gjorde et berømmelig kort arbeid, de gjorde det intensivt, og de oppsummerte tilgjengelig forskning på feltet. I konklusjonen heter det følgende:
«For spørsmålet om i hvilken grad tannhelsepersonell har vært eksponert for kvikksølv, er svaret utvilsomt at det har foregått kvikksølveksponering, og til dels i høyere doser enn de administrative normene anbefaler.»
Det påpekes også at det i både norske og utenlandske studier er målt ekstremverdier som tyder på at enkelte har vært eksponert i svært høy grad.
Kunnskapssenteret mener videre at man ikke kan se bort fra tendensen til at det er flere negative helseutfall etter kvikksølveksponering.
Så skjedde det spennende i desember 2010 at to tannhelsesekretærer vant sine saker i Trygderetten. Dette er de to første innen norsk tannhelse som får erstatning for kvikksølvforgiftning på arbeidsplassen, dersom denne kjennelsen blir stående.
Det som gjør disse sakene ekstra krevende, er at tannhelsesekretærene først utsettes for kvikksølv slik at de har fått helseplager, for så i neste runde å måtte kjempe i flere år for å få erstatning. Det skjer på mange måter en dobbel urett.
Jeg har personlig hatt møter med, skal vi si, både pårørende og tidligere tannhelsesekretærer selv, og det har vært sterke møter med mennesker som er virkelig syke, og som føler at de aldri har blitt trodd på at sykdommen deres stammer fra kvikksølveksponering. Det må være en forferdelig vond følelse å være virkelig syk, gå fra lege til lege, innlegges på sykehus hvor man aldri finner ut av hva årsaken er, og ikke bli trodd når man selv faktisk har vært ganske sikker.
Jeg har lyst til å berømme den innsatsen Tannhelsesekretærenes Forbund, en yrkesorganisasjon i Parat, med leder Gerd Bang-Johansen, har lagt ned i denne saken. Den kontakten jeg har hatt med forbundet, og også, som jeg sa, med enkeltpersoner, vekket mitt engasjement i saken.
Jeg er selvfølgelig svært spent på om Nav kommer til å anke disse to kvikksølvsakene. Etter hva jeg har forstått, ser Nav på disse sakene for å vurdere om de praktiserer for strengt, eller om det er behov for endringer i regelverket.
Leder i Tannhelsesekretærenes Forbund, Gerd Bang-Johansen, har uttalt en frykt for at kampen kanskje ikke er over, fordi Nav har bedt om en politisk avklaring på de prinsipielle spørsmålene som kommer frem i de to trygderettskjennelsene. Det kan jo også ende ut veldig positivt, det håper jeg på. Jeg håper inderlig at statsråden tar det politiske ansvaret som jeg mener bør støtte opp om kjennelsen, og også gjør alt hun kan for at ikke denne kjennelsen – eller disse kjennelsene, to er det jo – blir anket. Samtidig må man også endre retningslinjene til Nav, sammen med deres praksis. I og med at vi har denne interpellasjonsdebatten i dag, håper jeg også at statsråden vil svare positivt på dette.
Det har vært veldig spennende å lese Trygderettens kjennelser, som bl.a. slår fast at de tidligere avslagene bygger på en feilaktig lovforståelse. Det er alvorlig for Nav, og dette må også vi som politikere ta meget alvorlig.
Jeg ser veldig frem til statsrådens svar på min interpellasjon i dag om hva hun vil gjøre for å sikre rettssikkerheten i denne type saker.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:07:29]: Det er dokumentert at arbeid med høye nivåer av kvikksølv kan føre til akutte og kroniske helseskader. Etter folketrygdloven kan sykdommer som følge av kvikksølvpåvirkning godkjennes som yrkessykdom dersom nærmere vilkår er oppfylt.
Kritikken fra ulikt hold har for det første gått ut på at vedtaksbegrunnelsene i disse sakene er for svake, mangelfulle eller misvisende, videre at behandlingen tar for lang tid, og at sakkyndige har vært vanskelig å komme i kontakt med. Det er også blitt stilt spørsmål ved om de medisinske vurderingene som Arbeids- og velferdsetaten legger til grunn, er korrekte.
La meg først minne om at etter at saken ble satt på dagsordenen i 2005, har regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å sikre en god og helhetlig oppfølging av den enkeltes helse og rettssikkerhet. Blant annet ble det sommeren 2005 innhentet en kunnskapsstatus fra Statens arbeidsmiljøinstitutt. Senere er det gjennomført to prosjekter ved St. Olavs hospital som omhandler sammenhenger mellom kvikksølvpåvirkning og helseskader hos tidligere ansatte i tannhelsetjenesten og eventuelle misdannelser hos deres barn. Det ble også sendt brev til alle landets fastleger og sikret en bedre og mer ensartet praksis blant landets arbeidsmedisinske sentre.
For at en sykdom skal kunne godkjennes som yrkessykdom etter folketrygdlovens regler, må det være en årsakssammenheng mellom sykdommen og den skadelige påvirkningen. Folketrygdloven oppstiller nærmere krav til sykdomsbildet, til påvirkningen og til når sykdommen må gi symptomer. Er disse kravene oppfylt, anses sykdommen som en yrkessykdom i lovens forstand.
Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for at yrkessykdomssakene er tilstrekkelig medisinsk opplyst før man avgjør kravet om godkjenning. Etaten har ansatt egne rådgivende leger for å bistå i saksbehandlingen. I tillegg er det inngått avtaler med samarbeidende spesialister. Spesialistenes hovedoppgave er å bidra til å klarlegge de medisinske sidene i saken. De avgjør ikke om lovens krav til yrkessykdom er oppfylt.
Arbeids- og velferdsetaten forvalter folketrygden og avgjør om lovens vilkår for godkjenning av yrkessykdom er oppfylt. I dette spørsmålet er etaten ikke «bundet» av spesialistens oppfatning. Det er samtidig avgjørende at saksbehandlingen bygger på oppdatert medisinsk kunnskap, i tillegg til at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og reglene i folketrygdloven følges. Bare da kan søkerne og allmennheten ha tillit til saksbehandlingen.
Behandlingen av saker knyttet til kvikksølveksponert tannhelsepersonell har tatt for lang tid. Flere i denne gruppen har i tillegg opplevd oppfølgingen fra etaten som mangelfull og lite forutsigbar. Jeg er derfor tilfreds med at arbeids- og velferdsdirektøren sist høst oppnevnte en arbeidsgruppe som fikk i mandat å gjennomgå og vurdere etatens oppfølging av disse sakene. Arbeidsgruppens rapport forelå 1. februar. Den viser bl.a. at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for kvikksølvrelaterte yrkessykdomssaker er altfor lang, hele 1,9 år. En viktig forklaring er at det brukes mye tid på å framskaffe tilstrekkelig informasjon til å vurdere om vilkårene i loven er oppfylt.
Arbeidsgruppen foreslår flere tiltak for å korte ned på saksbehandlingstiden. Ett av tiltakene er å be Helsedirektoratet vurdere muligheten for å inngå avtaler med helseforetakene, hvor helseforetakene forplikter seg til å avgi spesialisterklæringer i yrkessykdomssaker, og hvor de også forplikter seg til å foreta utredninger og innhente uttalelser som er nødvendig for å gi den medisinske vurderingen som Arbeids- og velferdsetaten trenger. Dette vil dels sikre tilgang til nødvendig ekspertise, dels understøtte at innhenting av dokumentasjon kan skje parallelt og ikke sekvensielt i saksbehandlingen. Da sparer man også mye tid.
Et annet forslag er å inngå et samarbeid med aktører innenfor det arbeidsmedisinske miljøet for å få utarbeidet en mal for hvordan man kan få opplyst en yrkessykdomssak på best mulig måte, særlig knyttet til vurdering av skadeomfang. Dette vil bidra til å lette arbeidet med legeerklæringer og gjøre saksgangen mer forutsigbar for brukerne.
Rapporten viser også at det er behov for å arbeide videre med å sikre en god kontakt med brukerne, og at brukerne skal være godt informert og ha forutsigbarhet om saksgangen og status i saken sin.
Arbeidsgruppen peker på at det på sikt kan være aktuelt å se på om en bør sentralisere ansvaret for saksbehandlingen av yrkessykdommer, men den mener at dette først bør vurderes når en har sett effekten av de tiltakene som jeg nå har gjennomgått.
I den aktuelle rapporten viser arbeidsgruppen til at Arbeids- og velferdsetaten etter deres vurdering har fulgt en praksis som både er i tråd med regelverket og i samsvar med lovgivers intensjon. De viser videre til at en rekke trygderettskjennelser gjennom årene støtter opp under denne vurderingen. Arbeids- og velferdsdirektøren har varslet at han vil følge opp rapportens anbefalinger så snart det lar seg gjøre.
Rett før jul avsa Trygderetten en kjennelse der en tidligere kvikksølveksponert tannlegeassistent fikk sine helseplager godkjent som yrkessykdom. Denne kjennelsen medfører ifølge arbeidsgruppen en betydelig endring av etablert praksis i forvaltningen av lovverket. I brev av 8. februar har derfor arbeids- og velferdsdirektøren bedt departementet om en vurdering av hvordan Arbeids- og velferdsetaten i sin framtidige saksbehandling skal forholde seg til denne kjennelsen.
Den nye kjennelsen i Trygderetten har skapt usikkerhet om hva rettstilstanden faktisk er på dette området, noe som krever en avklaring. Dette er langt fra en enkel sak, og den kan ha konsekvenser for flere grupper enn bare tannhelsepersonell. Jeg er derfor ikke rede til å konkludere i saken nå, men vil snarest mulig gi Arbeids- og velferdsdirektoratet de nødvendige avklaringer om hvordan de framover skal forholde seg til denne type saker.
Laila Dåvøy (KrF) [11:14:56]: Jeg takker statsråden for svaret. Mye av svaret går på saksbehandlingen i Nav, og det er flott at man setter inn tiltak der. Det som forundrer meg litt, er resten av innlegget til statsråden, som jeg egentlig er veldig skuffet over, i og med at man sier at dette tar veldig, veldig lang tid. Det jeg også kanskje forundrer meg litt over, er hva det er som er så feil ved yrkesmedisinerne våre, yrkesmedisinere som er spesialister på kvikksølveksponering, og som har påvist hos svært mange av tannhelsesekretærene at de faktisk har fått helseskader av å ha blitt utsatt for kvikksølveksponering. Til dels vil man kunne finne de samme symptomene.
Så snakker statsråden om at man kanskje skal gå over til å gjøre avtaler med RHF-ene og kompetansepersonell der. Det er mulig det er riktig, og det er mulig at det kan korte saksbehandlingstiden – jeg skal ikke ha svart på det – men statsråden sa ingenting om hvorvidt hun faktisk trodde på yrkesmedisinerne, og at Trygderettens kjennelse i så måte var riktig. Jeg er ikke noen jurist, og det kan godt hende at dette er en juridisk vanskelig sak. Samtidig slår Trygderetten helt klart fast at her er det feil lovanvendelse, og så vet vi at yrkesmedisinerne som har kompetanse, faktisk har sagt at det kommer av kvikksølveksponering.
Jeg har lyst til å minne om Bjarne Håkon Hanssen, som også etter 2005 tok saken. Det er riktig at det var en del prosjekter. Han tok også saken da han var statsråd, og han ga inntrykk av at dette skal vi nå ordne opp i. Han laget nye retningslinjer for Nav. Han sa også at nå skulle dette bli gjort på individuelt grunnlag – underforstått, håpet og trodde mange, at da ville det bli en orden på dette, nå ville de bli trodd dersom det kunne påvises at dette hadde med kvikksølv å gjøre. Så opplever de det stikk motsatte, at ingen blir trodd i Nav-systemet. Det er uforståelig for meg. Trygderetten har gjort en fantastisk jobb. Jeg har kjempet meg igjennom de to kjennelsene, og det er klart at jusen i det må man se på, realiteten i det skjønner jeg at man må se på, men det må ikke gå vinter og vår.
Jeg har lyst til å spørre statsråden: Tror ikke statsråden på det som fremkommer fra yrkesmedisinere? Og er det ikke viktig og alvorlig at Trygderetten påpeker feilaktig lovanvendelse? Er det så mye å snakke om?
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:18:09]: La meg med en gang fastslå – som jeg også slo fast i innlegget mitt – at det er ikke tvil om at det å være eksponert for kvikksølv kan medføre helseskader. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at jeg ikke tror på de kvinnene som sier at de har helseskader. La det være helt klinkende klart.
Så skal ikke jeg stå her og saksbehandle de forskjellige sakene – det tror jeg vi er enige om. Jeg registrerer også utover i innlegget til interpellanten at også interpellanten er enig i at det er noen juridiske vurderinger her som jeg også må ta med i totaliteten – bare for å ha sagt det. Jeg kan forsikre om at jeg er opptatt av rettssikkerheten, både for disse tannlegeassistentene og for andre grupper som vil fremme krav om hvorvidt en yrkespåkjenning de har hatt, kan godkjennes som yrkessykdom.
Jeg brukte mye tid på saksbehandling, fordi rettssikkerhet er mye saksbehandling, og saksbehandling henger veldig mye sammen med resultat. Har man en god og trygg saksbehandling som opplyser saken på en god måte, har man også de største mulighetene for å få et godt og rimelig resultat. Så den første biten i saksbehandlingen er helt grunnleggende i denne saken, og det å få saken godt opplyst i forhold til helse er viktig.
Det jeg har lyst til å si, som jeg startet med, er at jeg ikke er i tvil om at kvinner som har vært utsatt for dette, er dårlige. Spørsmålet er om det etter dagens regelverk er en tilstrekkelig årsakssammenheng – jeg vil ikke bruke for mye tid på jusen her – mellom dette og det som er karakteristisk for denne påvirkningen. Det er en juridisk vurdering.
Trygderetten har, som også interpellanten sier, sagt at tolkningen tidligere har vært feil. Dette er én kjennelse fra Trygderetten, hvor Trygderetten var satt med tre dommere, og det er en dissens fra den medisinsk sakkyndige i saken, mens man har en lang praksis som – hva jeg får opplyst – viser noe annet. Det betyr ikke at jeg sier at jeg av den grunn ikke skal se på hva Trygderetten har sagt nå, men det betyr at det vil være uansvarlig av meg som statsråd ikke å vurdere helheten i dette – både å se på hva tidligere praksis bygger på, og se på hva som er bakgrunnen for at lovgiver har satt den grensen tidligere. Lovgiver har jo også vært med på å sette denne grensen. Jeg mener at uansett får vi en veldig uryddig rettslig situasjon hvis vi ikke får en klargjøring knyttet til hva som skal være den rettslige faktiske situasjonen for denne gruppen – ikke for denne gruppen, men for yrkessykdommer generelt framover.
Jeg mener bare man må være veldig tydelig på å skille mellom eksisterende rett og hva som bør være rett. Jeg har sagt at jeg nå ser på begge deler, og det skal skje fort. En skal ikke vente til fristen for å bringe saken inn for lagmannsretten nærmer seg. Det skal jeg være tydelig på.
Steinar Gullvåg (A) [11:21:42]: Først har jeg lyst til å komplimentere interpellanten for å reise en viktig sak.
Like før jul ga altså Trygderetten for første gang tidligere tannlegeassistenter medhold i at langvarig kvikksølveksponering er å regne som yrkessykdom. Trygderetten har tidligere trukket motsatt konklusjon. Dermed utfordrer Trygderetten gjeldende praksis i arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsdirektøren har følgelig bedt departementet om en vurdering av hvordan Arbeids- og velferdsetaten i sin framtidige saksbehandling skal forholde seg til denne kjennelsen, altså en konflikt mellom jus og medisin og endog mellom medisinsk sakkyndige – som dermed blir politikk.
Jeg misunner aldeles ikke arbeidsministeren som skal klare opp i flokene og har derfor forståelse for at det kan bli en ganske krevende prosess, og at det kan ta noe tid. Men uansett avgjørelse vil det få konsekvenser for framtidig behandling av yrkesskadeerstatningssaker.
Sist høst talte NRK Brennpunkt tannlegeassistentenes sak. I programmet ble Nav og Navs praksis satt i et mildt sagt lite flatterende lys. Jeg har merket meg at Nav i ettertid skyver politiske myndigheter foran seg og hevder at det er gitte lover og regler som fører til at tannlegeassistentenes krav gjennomgående avslås, men samme lover og regler er altså ikke til hinder for at Trygderetten har kommet til en annen konklusjon enn Nav. Dessuten har Nav et selvstendig ansvar for å ta opp og gjøre oppmerksom på lov- og regelverk som virker urimelig, eller som er til hinder for en rettferdig behandling. Men det er jo ikke det som har skjedd. Nav har tvert imot vært tilfreds med og mener de har praktisert gjeldende regelverk i tråd med Stortingets forutsetninger. Det er med andre ord Trygderettens behandling som skaper en ny situasjon. Jeg går da ut fra at de tiltak tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen initierte i 2005, har bidratt til å bedre dokumentasjonen av sammenhengen mellom kvikksølveksponering og helseskade for ansatte i tannhelsetjenesten.
Ifølge Navs egne oppgaver har Trygderetten behandlet 17 saker der avgjørelsen har gått i favør av Nav, mens de to siste dommene, fra desember, etter Navs oppfatning kan komme til å endre rettstilstanden på området. Det er hevet over tvil at kvikksølveksponering over tid kan forårsake helseskader, og at dette følgelig kan kvalifisere til yrkessykdom. Det erkjenner også Nav. Men det har altså ikke vært tilstrekkelig. Mange av dem som har vært utsatt for kvikksølveksponering, er derimot innrømmet uføretrygd.
På denne bakgrunn tror jeg at vi bør se nærmere på lov- og regelverket for yrkesskadeerstatning, uten at jeg dermed forskutterer en oppmykning. Det er åpenbart at mange, inkludert Trygderetten, har kommet til at Navs praksis har vært for streng på dette feltet. Men om vi skal endre regelverket og altså gjøre det lettere å få erstatning som følge av yrkessykdom, skal vi vite hva vi gjør, og hvilke konsekvenser det vil få både for de tannlegeassistentene som venter på å fremme sine krav, og for dem som tidligere har fått sine saker avgjort av Trygderetten. Jeg antar derfor at statsråden vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte, som det heter, dersom hun kommer til at lov- og regelverket eller rådende praksis i Nav bør endres.
Sluttelig har jeg lyst til å understreke at Nav mer enn noen gang er avhengig av vår tillit, akkurat som vi er avhengig av en velfungerende arbeids- og velferdsetat når velferdspolitikken skal omsettes i praktisk handling. Jeg ønsker meg derfor en etat som behandler folks velferdsbehov med respekt og forståelse. Jeg tror dessverre ikke at de kvikksølvskadde tannlegeassistentene føler det slik i dag.
Dessuten mener jeg at oppfølgingen av den offentlige utredningen om yrkesskader som nå ligger på regjeringens bord, må føre til at flere, særlig i kvinneyrkene, vil få lettere adgang til yrkesskadelovgivningen.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:26:57]: Først: Takk til interpellanten.
Kvikksølv, eller hydrargyrum, som det heter på latin, har en spennende historie. Det er ett av to grunnstoff som er flytende ved romtemperatur, det smelter faktisk på minus 38 grader, og fordampingen skjer ved alle temperaturer. Det er et tungmetall som lett danner forbindelse med andre metaller til såkalte amalgamer.
Før trodde man at man kunne lage gull av kvikksølv, og det har vært benyttet både i ugressmiddel, til maling og til rengjøring. I medisinsk sammenheng har ulike kvikksølvforbindelser blitt brukt til å behandle en rekke sykdommer, som depresjoner, syfilis, forstoppelse og tannpine. Det har blitt brukt ved fødsler og til å behandle innvollsorm og kolikk hos barn.
Etter hvert har vi kommet til den erkjennelsen at kvikksølv er meget giftig, og at det lagres i kroppens fettvev for resten av livet. Det akkumuleres i levende organismer, og jo høyere opp i næringskjeden en kommer, jo større blir konsentrasjonene. Det har vært grunn til å ta kvikksølvfaren på alvor, og jeg benytter anledningen til å peke på ubåten utenfor Fedje. Vi vet at kvikksølveksponering kan føre til alvorlig forstyrrelse på sentralnervesystemet, og kvikksølvforgiftning kan f.eks. gi både tretthet og søvnløshet. Det kan gi lungeproblemer, delirium, hallusinasjoner, hukommelsessvikt, kreft, brystsmerter og selvmordstanker. Mange av disse symptomene kan forveksles med andre sykdommer, og det er ikke enkelt å fastslå diagnose bare ut fra symptomer.
Erkjennelsen av at kvikksølv har stor helseskadelig effekt, har ført til at bruken er blitt kraftig redusert og regulert. Jeg vil gi honnør til dem som har gått i bresjen for at vi i 2008 kunne innføre et generelt forbud mot bruk og import av kvikksølv. Men jeg må si jeg er litt betenkt over at Universitetet i Oslo fortsatt i dag driver e-læring i blanding og bruk av amalgam med 50 pst. kvikksølv.
Selv husker jeg mitt første møte med kvikksølv da jeg som barn knuste et termometer og jaktet på disse metallperlene som lot seg dele opp, og som smeltet sammen igjen. Senere traff vi stoffet igjen hos tannlegen når vi fikk sølv i tennene. Det var nesten som å få en belønning fordi man hadde holdt ut med denne boringen. Men de som da blandet dette sølvet, var tannlegeassistentene. Når tannlegen bestilte tre amalgam, tok tannlegeassistenten til både å koke og kna i morteren sin og bearbeidet det videre i hendene, til tannlegen da dyttet dette på plass med en liten spade. Og så fikk vi ikke lov til å drikke og spise på et par timer for at sølvet skulle tørke. De fleste av oss kjenner jo igjen denne situasjonen, og det var få eller ingen som tenkte på at dette kunne være farlig eller helseskadelig for dem som var i kontakt med stoffet.
Amalgam er et sterkt materiale og langt billigere enn gull, så det var det som ble brukt. Det som forundrer meg, er hvordan både pasienter og tannlegesekretærer som opplever at de har fått helseskader som følge av kvikksølveksponering, blir møtt av vårt helsevesen og trygdevesen. I tillegg til å ha store plager, opplever de å bli mistrodd og latterliggjort, og for noen har det faktisk gått så langt at de har tatt sitt eget liv.
Med jevne mellomrom har problematikken blitt satt på dagsordenen. Jeg husker et Lønning og Staff-program hvor pasienter nærmest ble framstilt som psykiatriske kasus av enkelte medisinere. Jeg husker Brennpunkt-programmene om både kvikksølvjentene og kvikksølvbarna. Og hvem husker ikke Brennpunkt-programmet «Med NAV i sikte» som ble sendt i fjor høst. Jeg vet at mange med meg gremmet seg over hvordan det offentlige Norge viste seg fram. Det må være lov å stille spørsmål om hva slags fokus, rolle og overprøvingskompetanse såkalte eksperter har i en slik sammenheng.
Vi fikk en omfattende undersøkelse fra NTNU med tanke på tannlegesekretærer, hvor daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen da første delrapport ble framlagt i 2007, uttalte at alt tydet på at tannlegesekretærene kunne ha fått en yrkesskade som følge av kvikksølveksponering. Men de kreftene som etter det har jobbet for å undergrave forskningsarbeidet og for å snu det hele på hodet slik at det offentlige skulle slippe erstatningsansvar for yrkesskade, er direkte skremmende. Det ble fra juridisk hold påpekt at Nav brøt både loven og den alminnelige forvaltningsretten – alt for å slippe å innrømme at disse syke menneskene kunne ha krav på yrkesskadeerstatning. Det er lite tillitsvekkende. Heldigvis snudde Trygderetten, og Nav la seg flat. Men jeg setter et stort spørsmålstegn ved om denne snuoperasjonen hadde funnet sted hvis ikke mediepresset hadde vært så sterkt.
Det bringer meg over på noe annet som jeg har tatt opp med helseministeren, og det er Bivirkningsgruppen for odontologisk biomaterialer. Det er underlig at ingen av de rundt 1 000 pasientsakene gruppen har behandlet, har avdekket en sammenheng mellom kvikksølv og helseplager. Har gruppen de rette ressursene – skulle den kobles sammen med NTNU-miljøet? Jeg stiller spørsmålet og håper virkelig at regjeringen følger opp dette feltet, slik at både pasienter og ansatte for framtiden blir tatt på alvor og behandlet på en måte som er en rettsstat verdig.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [11:31:33]: Først vil jeg si tusen takk til representanten Dåvøy for at hun tar opp dette temaet, som er et veldig viktig tema.
Det er selvfølgelig slik at vi som stortingsrepresentanter ikke kan sitte og vurdere hvert enkelt tilfelle medisinsk. Det tror jeg alle er enige om. Vi kan ikke være overdommere når det er uenighet mellom forskjellige deler av det medisinske miljøet. Til en viss grad er det også slik som arbeidsministeren sier, at vi må være ryddige og ordentlige – vi må forholde oss både til jus og til politikk. Men det betyr jo ikke at man er nødt til å opptre som systemforsvarere i enhver situasjon. Det betyr heller ikke at juridiske spissfindigheter eller juridisk saksgang må få overskygge den politiske kjernen i en sak. Og her har vi en politisk kjerne som er helt åpenbar.
Vi har et offentlig system som i ettertid har tatt selvkritikk på flere områder og på flere felt. Vi har en gruppe mennesker som har god medisinsk backing fra store deler av det arbeidsmedisinske miljøet for at de har fått skader basert på sin håndtering av kvikksølv. Da må jo vi som lovgivere ikke primært stille spørsmål om hvordan vi kan dra prosessen ut lenger, men om hva det er som har sviktet i systemene våre. Jeg må si at kanskje noe av det mest alvorlige i denne saken er at det ikke er det politiske miljøet som har dradd saken opp og kjørt den videre. Det er ikke Nav selv som har vært åpen for selvkritikk, åpen for innspill, åpen for at det kanskje kan ha vært begått feil. Nei, det er de som har blitt rammet, som har kjørt saken, og deres allierte har vært media.
Det er ganske alvorlig når det er slik i et demokratisk samfunn at det er media som er nødt til å ta opp saker og sette dem på den politiske dagsordenen, rett og slett fordi at enkeltmenneskene eller gruppene ikke når fram i systemet. Derfor er det all grunn til i denne saken ikke bare å se på det juridiske, men også å se på hvordan vi forvalter systemene vi er satt til å forvalte, hvordan statsråden håndterer systemene hun er satt til å forvalte, og hvordan systemene selv opptrer i møte med kritikere og folk som oppfatter seg urettferdig behandlet. Her er det altså en gruppe mennesker som gjennom år – gjennom årtier – har måttet kjøre sin sak, og som ikke har møtt forståelse, ikke har møtt et system som sier at det kan hende at man her har begått feil, det virker snarere tvert imot som om de har møtt lukkede dører, intern faglig prestisje, eksperter fra det ene og det andre hold, som blir brukt ikke for å hjelpe dem i deres sak, men primært for å dytte dem ned. Det er alvorlig! Det er NRK Brennpunkt som virkelig får saken opp igjen på den politiske dagsordenen, etter det første programmet i 2005.
Derfor er jeg skuffet over statsrådens svar, ikke fordi jeg forventer at hun skal stå her og nærmest diagnostisere mennesker eller overprøve de juridiske prosessene, men fordi statsråden også må anerkjenne den politiske kjernen i denne saken, nemlig at alt tyder på at her har vi å gjøre med et system som er for lukket, for lite åpent for kritikk, og der man i siste instans – etter nærmest å ha blitt dradd etter håret – til og med må innrømme at man også har begått feil. Og så er det helt åpenbart et juridisk spørsmål hvorvidt Trygderetten har rett i at lovanvendelsen og lovforståelsen har vært feil. Men den politiske saken blir ikke noe mindre klar av den grunn. Derfor skulle jeg ønske at det var statsråden og politikeren Hanne Inger Bjurstrøm som hadde kommet opp på talerstolen i dag – ikke bare juristen Hanne Inger Bjurstrøm.
I denne saken mener jeg det er grunn til å stille spørsmål ikke bare ved Navs saksbehandling, men ved hele prosessen med tanke på hvordan Nav håndterer kritikk, hvordan de håndterer innspill, og hvordan de håndterer mulige feil. Men det er også behov for en gjennomgang av vilkårene for å få tilkjent erstatning, både i forhold til hva som oppfattes som et karakteristisk sykdomsbilde, og hva som kreves av eksponering.
Så vil jeg helt til slutt legge til at jeg håper at Nav ikke anker de sakene som nå ligger i rettssystemet, og hvor Trygderetten har gitt medhold til to tidligere tannhelsesekretærer.
Karin Andersen (SV) [11:36:49]: Takk til interpellanten!
Kvikksølv er svært farlig. Det har i hvert fall jeg aldri vært i tvil om i hele mitt liv, og det begynner etter hvert å bli ganske langt. Jeg har også vært politiker ganske lenge og har opplevd at pasienter og tannhelsepersonell i veldig mange år har måttet slåss fram bevisstheten og den medisinske kunnskapen om at dette faktisk ikke er bra. Det ser vi nå på tannbehandlingen, der amalgam så å si er borte. Så kan vi kanskje stå overfor noen problemer knyttet til andre materialer, for det er lite som er totalt ufarlig. Men jeg må si at jeg har fulgt denne prosessen gjennom flere år og har sett hvordan det har vært en stri motstand mot å akseptere at det har vært medisinske konsekvenser av bruk av f.eks. amalgam. Vi opplever jo i mange tilfeller at det er motstridende medisinske konklusjoner på ulike tilfeller, men på dette området må jeg si at jeg har opplevd at det nesten har vært en vegg.
Derfor var jeg veldig glad da vi i forrige periode igjen fikk saken opp, da Bjarne Håkon Hanssen tok tak i den. Jeg oppfattet også at vi tok noen steg for at man skulle se disse sakene i et annet lys. Det er sjølsagt vurderinger som skal gjøres, og som forvaltningen skal gjøre ut fra det lovverket som ligger der. Etter hvert utvikler det seg en praksis på grunnlag av et slikt lovverk, som igjen blir en fortolkning som over tid kan avvike fra det som har vært det politiske utgangspunktet for loven. Jeg tror man må ta høyde for at det skjer, ikke bare på dette området, men også på andre områder. Da kan det være behov for korrigeringer.
Nå har det igjen blitt satt søkelys på saken. Jeg slutter meg helt til det innlegget som min medrepresentant Steinar Gullvåg hadde i saken, og til hans synspunkter på den. Det som er fakta akkurat nå, er at man har avdekket at det er en praksis som det kan reises spørsmål ved; det er også en forvaltning som sier at de har et syn på lovanvendelsen som ikke har støtte i Trygderetten. Det betyr at vi må avklare dette. Det betyr at det er ulike måter å tolke dette lovverket på, men det er altså mulig å tolke det slik som Trygderetten har gjort. Jeg har stor forståelse for at det er nødvendig å gå gjennom disse sakene konkret, men jeg har også et håp om at disse sakene ikke blir anket. Jeg velger å si det her, fordi jeg mener det.
Det er også riktig, som representanten Gullvåg peker på, at vi har behov for å gå gjennom hele yrkesskadesystemet. Det er gammeldags på mange måter, og når det gjelder en del av de andre tilstandene, opplever man jo at man får ny medisinsk kunnskap som gjør at man kan se noen sammenhenger mellom annen type belastning i et yrke og en medisinsk skade eller sykdom man får i ettertid. Typisk nok har det vært i de typiske kvinneyrkene det ikke har vært anerkjent som yrkessykdom. Mange kvinner har hatt yrker som likner på arbeid de har hatt hjemme, som de også kan slite seg kavandes ut på – for å si det slik.
Jeg er glad for at statsråden skal gå inn i dette. Jeg forstår at det ikke er mulig å konkludere i dag på hvilke endringer disse kjennelsene skal medføre, men jeg er ikke i tvil om at vi politisk må gå inn i dette og klargjøre rettstilstanden. Jeg er heller ikke i tvil om at den praksisen vi til nå har sett at Nav har hatt, ikke vil være slik som Stortinget ønsker at rettstilstanden skal være framover.
Sonja Mandt (A) [11:41:42]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp en veldig riktig og en veldig langvarig kamp som tannhelsepersonell som mener seg rammet av amalgamforgiftning, har ført. Det er en kamp som mange har jobbet mye med, og som til tider har vært preget av håpløshet for dem som er syke. Vi er helt enige om at det er en viktig kamp, og det er beundringsverdig av dem som har tatt kampen.
Den dokumenterte virkningen av langvarig arbeid med amalgam er udiskutabel, og at det har ført til skader og store helsereduksjoner er ille. Vi visste nok kanskje ikke at det var så farlig, den gangen de jobbet med det, og det er vel også hovedårsaken til at det finnes mange som har plager.
Vi så vel alle Brennpunkt. Jeg har hatt mange møter med ulike grupper om saken. Jeg har også besøkt tannlegesekretærer som har en vond hverdag, og som har uførepensjon. De ønsker kanskje en aksept for det de har vært gjennom. Det finnes utallige hyllemeter og historier om skjebner, og det jeg hører, berører i hvert fall meg veldig sterkt.
Dette er liksom ikke, som det er nevnt herfra, helt akseptabelt som en yrkesskade. Det synes jeg vi også politisk må kunne få lov til å si noe om. Jeg har veldig stor forståelse for det behovet en har for å få aksept for at en har blitt syk av den jobben en har gjort – en jobb som en også har vært stolt over å ha gjort. Og de har gjort en viktig jobb.
Denne regjeringen har gjort flere grep for å rydde opp – gjennom forbud, som er nevnt her, gjennom prosjekter og ulike kunnskapsinnhentinger. Likevel er vel ventetiden før en får en avklaring, som statsråden sier, altfor lang. Det er ikke bra nok.
Jeg synes at mange av arbeidsgruppens tiltak, som statsråden viser til, er veldig gode. Jeg regner med at de kommer til å bli fulgt godt opp. Det er viktig å følge denne saken nøye videre, fordi det dreier seg om kvinner som har kjempet lenge for å få aksept for sine plager. De fortjener å få saken sin prøvd, både i forhold til helsemessige plager og i forhold til Trygderetten. De fortjener faktisk å få saken sin avsluttet. Trygderettens avgjørelse før jul ga mange et nytt håp om det, og derfor er det viktig å få en avklaring for de andre som står igjen, dersom alle kriterier ligger til grunn og kan godkjennes som en yrkesskade, som jeg også hører statsråden sier er et viktig kriterium. God kunnskap, avklaringer og rask behandling er noe av det viktigste vi kan forvente nå.
Jeg vil også ta opp at dette stort sett bare dreier seg om kvinner. Det er de som har stått på. De har vært ute av arbeidslivet i mange år nå, og de fortjener å få en avklaring om en diagnose og en aksept. Jeg håper at den avklaringen, som også statsråden viser til når det gjelder hvordan vi i framtiden skal forholde oss til slike saker etter kjennelsene i Trygderetten, skjer raskt, og at vi ikke må vente veldig lenge nå, for det fortjener ikke de som står og venter. De fortjener en helhetlig og rettferdig behandling. Jeg støtter også dem som håper at denne saken ikke blir anket, både i respekt for den jobben som alle de jentene har gjort, og med hensyn til det store og politiske engasjementet som denne saken har fått gjennom veldig, veldig mange år.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:45:47]: Ein stor takk til interpellanten for at denne alvorlege og leie saka har kome opp på dagsordenen her i Stortinget. Det er klart at framstillinga av denne saka på NRK Brennpunkt var ein pinleg affære for Nav. Spørsmålet eg sat igjen med, var: Er det dette som skal vera kvaliteten på Nav og behandlinga av yrkesskadeerstatningssaker? Det er ikkje det minste rart at andre som også blir ei sak hos Nav, mister all tillit til systemet. Dette kan vi ikkje vedkjenne oss, noko eg også håpar at ministeren kan vera einig i.
Det tannhelsepersonalet det her er snakk om, har vore svært dårleg behandla frå dag éin. Det er uverdig, og ei sak ein godt kunne vore forutan i vårt land. No må ein få gjort noko vidare – først og fremst må desse det gjeld få den behandlinga dei har krav på og den erstatninga dei har rett til. Ein må også etter kvart få på plass sikre rutinar og god saksbehandling for alle som kjem inn under kategorien yrkesskadesjukdommar. Her er det tydelegvis ein stor mangel, noko denne saka viser.
Interpellanten tek i denne saka opp spørsmål både om overprøving av utgreiingar og konklusjonar frå arbeidsmedisinske ekspertar frå fleire hald og om ei heilt utruleg lang saksbehandlingstid. Det at Nav vil ha rapport om denne saka, fortel litt om at ein kanskje var på gyngande grunn i avslaga sine. Rapporten berre bekreftar at det kvikksølvet tannhelsesekretærane vart eksponerte for, gav dei sjukdom. Ein kan vel ikkje koma med ein klarare konklusjon. Rapporten seier òg at saksbehandlingstida har vore altfor lang, og at samarbeidet mellom yrkesmedisinarar og Nav må bli betre. Likevel er rapporten på høyring. Ein må då samtidig stilla spørsmål ved at ein fortset utrøytteleg å mæla vidare med høyringar. Når Nav no har kome med ei innrømming som mest sannsynleg sat langt inne, er det vel berre å avslutta og konkludera, og ikkje minst bruka tida på kraftige endringar i måten ein behandlar menneske på i slike saker.
Eg har tidlegare teke opp med ministeren spørsmålet om at Nav sine legar overprøver spesialistar. Svaret frå statsråden er at dersom ein meiner at spesialistane meiner at dei vert overprøvde, vil dette ofte ha si årsak i at etaten vurderer det slik at legeerklæringane ofte då er mangelfulle og/eller at dei eventuelt har sprikande konklusjonar. Dette er ganske utruleg. Det er vel inga sak som har ein så stor bunke av langtifrå mangelfulle opplysningar eller sprikande konklusjonar som denne. Likevel var det det som skjedde i denne saka, dei vart overprøvde av legar i Nav. Samtidig vert det òg presisert frå Arbeids- og velferdsetatens rådgivande overlege at desse utelukkande har ein rådgivande funksjon, og ingen vedtaksrett. Men her igjen verkar det som det stikk motsette har vore gjeldande.
Eg reknar no med at denne saka gjer at ministeren gir konkrete retningsliner for Nav, slik at dei kan behandla menneske som kjem opp i slike situasjonar, på ein skapleg måte frå starten av. Samtidig hadde det vore bra om statsråden no verkeleg kunne bekrefta at ein er sikker på at Nav vil endra praksis i slike saker, at dei også vil møta menneska bak dei ulike sakene og ikkje behandla dei usedde.
Som medmenneske har eg stor medkjensle med desse det gjeld, dei som har vore gjennom denne prosessen. Likevel vil eg nytta høvet til å takka for at dei orka å stå fram. Det er flotte kvinner som hadde fortent noko heilt anna enn ein stor kamp mot Nav for sine rettmessige yrkesskadeerstatningar etter eit tidlegare farleg arbeid i samfunnet vårt.
Laila Dåvøy (KrF) [11:49:43]: Jeg er egentlig veldig takknemlig for det engasjementet som alle har vist i saken, og jeg er oppløftet av denne diskusjonen. Det er jo vi her i Stortinget, som lovgivere, som faktisk står her og snakker varmt om at dette er en gruppe som ikke passer helt inn i regelverket hva gjelder loven og det vi ønsker skal skje.
Statsråden sa at det kunne kanskje være andre grupper som også ville kunne få erstatning hvis disse dommene står. Ja, det kan hende – det få vi jo se – men det skal selvfølgelig ikke være til hinder for at rettighetene til tannhelsesekretærene skal gjennomføres.
Statsråden sa også at etter dagens regelverk vurderer Nav at årsakssammenhengen – jeg vil si med mine ord – ikke er til tannhelsesekretærenes gunst. Det betyr også at vi må ha en klargjøring, og vi må ha en klargjøring både politisk og juridisk. Den politiske vurderingen kan ende opp med at en endrer regelverket. Vi sitter faktisk med to dommer fra Trygderetten, som sier at lovanvendelsen er feil. De sier også en del andre ting. Men det som kanskje er noe av det viktigste, er at hvis vi som politikere mener at tannhelsesekretærene, som er en relativt stor kvinnedominert yrkesgruppe, som flere har vært inne på – kanskje ikke så mange har vært utsatt i den store sammenhengen – skal få mulighet til å få erstatning, kan vi altså endre regelverket politisk. Jeg synes mange innlegg her i dag har gått i den retning at det ønsker vi politisk. Bjarne Håkon Hanssen ønsket det. Han sa helt klart at det var det han ønsket. Derfor endret han regelverket – sannsynligvis ikke godt nok. I hvert fall sier Nav at de ikke har fått et regelverk som gjør at de vil endre dette.
Ingen har betvilt at yrkesmedisinerne har påvist sammenhengen mellom eksponering og sykdom. Det er viktig – heller ikke statsråden. Men det er altså regelverket som kolliderer.
Så igjen: Jeg håper at Nav ikke går til anke. Men jeg utfordrer statsråden, for statsråden kan gå tilbake og ordne opp i systemet. Hun kan lage nye regelverk. Hun kan til og med komme til Stortinget for å endre loven hvis det skulle være feil i forhold til loven. Jeg mener, etter så mange som har talt her fra ulike partier, at vi vil at dette skal skje for tannhelsesekretærene. Ikke bruk tiden til å gå for mye inn i jusen, endre det heller slik at vi får det til, at vi får gjort det, og at de får erstatning.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:52:44]: Jeg vil starte med å takke interpellanten, men ikke for at hun satte denne saken på dagsorden, for jeg har lyst til å understreke at denne saken er på min dagsorden hele tiden, og at den er veldig viktig for meg.
Politikken i denne saken er at det har vært for dårlig saksbehandling i disse sakene. Det er mange årsaker til det, men jeg er den første til å underskrive på at denne saken – og disse sakene generelt – har vært for dårlig behandlet. Det er nettopp derfor jeg har gått gjennom hva vi nå skal gjøre for å gjøre det bedre.
Jusen i dette, representant Røe Isaksen, er at det er min fordømte plikt som statsråd å forholde meg til det regelverket som Stortinget har gitt, og som en lang rettspraksis har fulgt opp. Det må jeg forholde meg til. Det er derfor jeg må be om tid til å kunne forholde meg til dette på en ordentlig måte. Det som er situasjonen, er at det er to saker vi hadde før jul, og i den ene var det ingen tvil. Den ene kvinnen fikk yrkessykdom. Det var greit, for da var man innenfor den lista som loven legger, og som praksis har stadfestet. Den andre er utfordringen, for da er man enten utenfor eller innenfor. Det er det som er spørsmålet. Det samme gjelder løsemiddelskader. Der er det også noen som faller utenfor de kriteriene som lovgivningen og praksis setter opp, og noen som ikke faller utenfor. Jeg sier bare her at jeg må se på helheten før jeg konkluderer i denne saken.
Hva gjør jeg med det regelverket vi har – jeg kan bruke tid på historien bak det – før jeg konkluderer i den saken? Et mulig punkt i den konklusjonen kunne vært at vi brakte saken inn for lagmannsretten for å få den prøvd der. Jeg vil gå ganske langt i å si at det akter ikke jeg å gjøre. Men jeg må understreke, fordi jeg nettopp tar den juridiske rollen min som statsråd veldig alvorlig, at det betyr ikke at jeg nå har sagt at vi legger om praksis. Det må jeg ha en vurdering av. Men den kvinnen som har kjempet den kampen og kommet dit i Trygderetten, skal slippe å møte staten i Borgarting lagmannsrett. Det er klart fra min side. Men så forbeholder jeg meg også retten til, som jeg også har plikt til, å foreta en vurdering av totaliteten av regelverket før jeg på egnet måte kommer tilbake med hvordan vi skal behandle disse sakene videre.
Jeg har lyst til å si at i min progressive ungdom var det ikke noen forskjell på jus og politikk. Vi mente faktisk at jusen var veldig politisk, og det vil jeg fortsette å mene.
Presidenten: Statsråden bes tiltale presidenten og ikke representantene direkte.
Sak nr. 5 er avsluttet.