Statsråd Erik Solheim [10:04:14]: Bildet av regjeringen på Maldivene som holdt regjeringsmøte under vann, gikk nylig verden over. Det fortelles at regjeringen i Nepal vurderer å holde et regjeringsmøte på Everest Base Camp, hvor is og snø smelter. Jeg skal ikke foreslå stortingsmøte eller regjeringsmøte på Bryggen i Bergen! Men dette illustrerer hvordan klimaendringene angår regjeringer og nasjonalforsamlinger over hele kloden, og det er en utfordring for sektorer og samfunn som helhet, også i Norge.

Klimaendringene er synlig over hele kloden, i nordområdene, på sydhavsøyer, langs elveløpene i Asia og i randsonene av Sahel-beltet i Afrika.

De globale klimaendringene påvirker viktige samfunns- og utviklingsspørsmål som matsikkerhet, vannforsyning, tilgang til ren energi og fattigdomsbekjempelse. Flere og flere land slutter seg heldigvis til målet om å begrense oppvarmingen til maksimalt to grader i forhold til førindustrielt nivå.

Dynamikken i klimaforhandlingene er også ny. Det var EU som langt på vei drog i gang den globale kampen mot klimaendringer, men de siste månedene har initiativet i stor grad gått over til asiatiske land. Kina og India har lagt fram vesentlige utslippskutt. Indonesia og Sør-Korea har gått lenger. Brasil har kommet inn på banen med betydelig innsats fra sin side. Afrika har en felles plattform for krav om støtte til klimatilpasning, og ikke minst, USA er tilbake på den multinasjonale arena. I tillegg til dette har omtrent hele kloden fått et bredt engasjement fra det sivile samfunn og fra næringslivet. Det går omtrent ikke én dag uten at jeg treffer organisasjoner, bedrifter, fagforeninger, studenter, forskere, kirkesamfunn og andre som har satt seg egne klimamål. Så vidt jeg vet, skal alle norske biskoper delta i København – for å gi en illustrasjon. Dette er folk som krever umiddelbar og rask handling. Dette engasjementet vil bli fulgt opp gjennom en bred deltakelse i København. Det er en stor norsk delegasjon, og i tillegg vil det vil være hundrevis, tusenvis av aktører fra næringslivet og det sivile samfunn der nede.

Veien til København startet på Bali for to år siden. Her ble landene enige om å gjennomføre forhandlingsprosessen i to spor. På den ene siden må vi få en videreføring av Kyotoprotokollen. Norge ønsker at denne skal fortsette, ved siden av, eller helst integrert i en bredere avtale. Styrken ved Kyotoprotokollen er at den er rettslig bindende. Det har konsekvenser for land dersom de sier opp sin del av avtalen, eller ikke holder avtalen. Andre gode sider ved Kyotoprotokollen er at den inneholder kvantitative utslippstak og fleksible mekanismer.

Men Kyotoprotokollen er ikke alene nok til å nå våre langsiktige mål. Derfor forhandler vi samtidig om en bredere avtale med forpliktelser om utslippsreduksjoner også for USA og for de avanserte utviklingslandene. Den mest fundamentale svakheten ved Kyotoprotokollen var at verken USA eller land som Kina og India hadde del i den. Vi må også få en avtale som svarer på utviklingslandenes enorme behov for finansiering, hjelp til tilpasning og teknologioverføring.

Siden toppmøtet på Bali har det vært framgang på mange viktige områder. Det gjelder tiltak for å redusere avskoging, det gjelder tiltak for klimatilpasning, ikke minst i fattige land, det gjelder samarbeid om overføring av teknologier til utviklingsland, og det gjelder systemer for klimafinansiering. Men det er fortsatt langt igjen til enighet om de helt sentrale spørsmålene som utslippsreduksjoner for de rike industrilandene, finansiering av klimatiltak, hva slags tiltak de mest avanserte utviklingslandene skal sette i verk, og hvilken internasjonal status disse skal ha.

I København er det dessverre lite sannsynlig at man vil klare å bli enig om en ratifiserbar avtale som favner alle forhandlingsspørsmålene, slik Norge har arbeidet for, arbeider for og vil fortsette å arbeide for. Til det er det for mange løse tråder i forhandlingene og for stor uenighet om formen på en avtale.

Strategien for møtet i København må for det første være å «forsegle» enigheten om det vi har på bordet så langt. Dette må gjøres i form av en politisk forpliktende avtale, slik at landene ikke kan gå tilbake på det i ettertid. Det må altså ikke være en løs hensiktsmessighetserklæring fra statsledere, men en klar, forpliktende politisk avtale. For det andre må vi vedta en prosess som tar sikte på å ramme resultatet inn i en folkerettslig bindende form. Det må skje umiddelbart etter møtet i København, med det mål at det skal skje så tidlig som mulig i 2010. Norge har alltid vært en forkjemper for et sterkt, forpliktende internasjonalt miljøregelverk. En ratifiserbar internasjonal avtale kan ikke så lett gjøres om ved neste korsvei i noe land.

For Norge er det noen overordnede nøkkelelementer som må være med i en ny global klimaavtale:

Avtalen må for det første være basert på den til enhver tid gjeldende vitenskapelige kunnskap. På sikt må alle land og alle sektorer omfattes av en ny avtale med effektive etterlevelsesmekanismer.
Videre bør avtalen inneholde et langsiktig mål om å begrense veksten i den globale gjennomsnittstemperatur til 2 ^oC i forhold til før-industrielt nivå.
Avtalen må ha som mål vesentlige utslippsreduksjoner både for 2020, for umiddelbart å sette fart på teknologirevolusjonen som vi trenger, og for 2050, for langsiktig å løse problemet.
Avtalen må også være en forpliktelse om økt og forutsigbar finansiering av utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak i utviklingsland, og den må særlig gi assistanse til de minst utviklede og mest sårbare landene.
Avtalen må inneholde et styrket globalt karbonmarked.
Avtalen i København må videre inneholde enighet om en rask forhandlingsprosess for å utforme en ratifiserbar internasjonal avtale. Mandatet for denne forhandlingsprosessen må ha et klart mål og en klar tidsplan for en slik avtale.
Til sist, men ikke minst: Når vi vet at møtet i København ikke fullt ut vil løse de langsiktige klimaproblemene, må det også være en klar forventning om at det i årene etter møtet i København tas tak i det vi ikke lykkes med i København.

Alarmerende forskningsresultater de siste årene tyder på at klimaendringene skjer enda raskere enn det FNs klimapanel beregnet i 2007. Utviklingen i global gjennomsnittstemperatur ligger i det øvre sjikt av framskrivningene fra FNs klimapanel. Veksten i de globale utslippene av klimagasser ligger i overkant av det man har gjort beregninger for. Dersom utviklingen fortsetter på denne måten, risikerer vi en global oppvarming på mellom fire og seks grader. Klimaendringer i et slikt omfang vil ha dramatiske konsekvenser.

Det britiske meteorologiske instituttet har sammen med forskningssentrene Hadley Centre og Tyndall Centre nylig beskrevet konsekvensene av en global temperaturøkning på fire grader. De sier at om lag en milliard mennesker vil få store problemer knyttet til ferskvann. Asias vannforsyning vil være spesielt utsatt. Den globale matsikkerheten vil reduseres betraktelig, og mange hundretalls millioner mennesker står i fare for å sulte.

Andre steder vil vann, nedbør og ekstremvær skape problemer med flom, ødeleggende stormer og havnivåstigning. Flere lavtliggende øystater, som Maldivene, vil kunne forsvinne helt. La meg sitere Maldivenes president, som har inntatt en internasjonal frontrolle i kampen mot klimaendringene: Vi vil ikke bytte ut et paradis med en leir for klimaflyktninger.

Selv om det er voksende enighet om et 2-gradersmål, er det langt fra enighet om hvordan dette målet skal omgjøres i konkrete internasjonale forpliktelser for i-land og u-land i en ny avtale. Det er tre forhold som særlig gjør det vanskelig å få på plass en ny avtale:

For det første: Utslippskuttene som industrilandene har lagt på bordet for 2020, er langt fra ambisiøse nok til å nå 2-gradersmålet.

For det andre: De store utviklingslandene – Kina, India, Brasil og andre – har vært avvisende til å forplikte seg internasjonalt til utslippsreduksjoner dersom de ikke finansieres av industrilandene.

For det tredje: Det er ikke langt på bordet tilstrekkelige løfter om finansiering av utslippsreduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland.

USA har en nøkkelrolle i København. Jeg er helt overbevist om at Obama-administrasjonen vil at USA skal være med i en ny avtale. Utfordringen er å få USA til å forplikte seg internasjonalt til konkrete og ambisiøse utslippsreduksjoner, på lik linje med andre industriland. USA ønsker ikke å gjenta det som skjedde i Kyoto, hvor, som alle husker, Al Gore forpliktet USA – men det var ikke mulig å få det igjennom i Kongressen i ettertid. Denne gangen vil USA sikre seg at det er nødvendig støtte i Kongressen før de forplikter seg endelig. USA vil også kreve at land som Kina og India forplikter seg til å gjennomføre reelle utslippsreduksjoner. I København vil USA kreve at Kinas og andre store utviklingslands forpliktelser rammes inn rettslig, på samme måte som USAs forpliktelse. Det er ingen dristig spådom å si at det ikke vil være akseptabelt for land som Kina, India og Brasil. Det å finne et kompromiss mellom USAs krav om likebehandling her og Kinas, Indias, Brasils og andre lands krav om at det skal være felles, men differensierte forpliktelser, vil være selve hovedutfordringen i København.

Industrilandene, med bare 18 pst. av verdens befolkning, står for nesten 40 pst. av verdens utslipp. For å nå 2-gradersmålet må industrilandene redusere sine utslipp med 25–40 pst. innen 2020, sammenlignet med 1990-nivået. I-landenes innspill om utslippsreduksjoner fram mot 2020 tar oss i beste fall halvveis til dette målet. Det skal mye til for at land tar med seg nye utslippstall til København, fordi dette krever nasjonale prosesser. Obama må forankre det i Kongressen. Kineserne har forankret sine utslippsmål i en bred prosess i sitt samfunnssystem. En indisk statsminister som går utenom sine mandater i København, vil møte kritikk på hjemmebane for å ha solgt ut sine indiske interesser. Så statslederne kommer med en betydelig grad av forpliktelser de har fått på hjemmebane, og ikke med stort handlingsrom til å gjøre helt nye ting i København.

Samtidig er det uenighet i forhandlingene om framtiden til fleksible mekanismer, slik som kvotehandel og Den grønne utviklingsmekanismen. Norge mener selvfølgelig at det er helt uvedkommende for atmosfæren hvor i verden utslippsreduksjonen skjer. De enorme investeringsbehovene for å sikre en omlegging til et klimavennlig samfunn må i stor grad dekkes av privat sektor. Til dette trenger vi et velfungerende globalt karbonmarked. Norge arbeider aktivt for å beholde de markedsmekanismene vi har i dag, samtidig som vi må utvikle nye markedsmekanismer. Dette gjør at Norge og andre land kan påta seg ambisiøse tallmessige forpliktelser. Det bidrar også til viktig finansiering og forhåpentlig også teknologioverføring til utviklingsland. Samtidig må det være klart at de mest avanserte utviklingslandene også selv må gjennomføre de enkleste og billigste tiltakene, slik Kina og India, f.eks., har lovet når det gjelder energieffektivisering.

Det må også være en rimelig byrdefordeling mellom industrilandene. USAs lovutkast har et utslippsmål som tilsvarer en utslippsreduksjon på om lag 3 pst. i 2020 i forhold til i 1990. Norge er og vil fortsatt være tydelige på at dette ikke er bra nok, gitt USAs evne til og ansvar for å bidra. Samtidig må vi erkjenne at USA sliter med ettervirkningene av åtte år med en administrasjon som først fornektet og så ikke ville gjøre noe med klimaendringene, og at USA har hatt en rask folkevekst i perioden som Europa, f.eks., ikke har hatt.

Det mest positive i det amerikanske lovutkastet er at det legger opp til en bane som går helt til en utslippsreduksjon på 80 pst. i 2050, og med klare ambisjoner også for 2025 og 2030. Dette vil være i tråd med utslippsreduksjonene som er nødvendige for å nå et 2-gradersmål. Så de langsiktige amerikanske forpliktelsene er det mye godt å si om; de kortsiktige er ikke tilstrekkelige. Faren er selvsagt at hvis man ikke har tilstrekkelig kortsiktige forpliktelser, blir det heller ikke trykk nok på den nødvendige teknologiske omstilling.

Et viktig spørsmål i forhandlingene som gjør det vanskelig, er at Russland har et stort overskudd av kvoter fra Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode. Det dreier seg i stor grad om industri som ble nedlagt etter Berlinmurens fall etter Sovjetunionens kollaps, og det er kvoter som de kan ønske å bruke selv, eller som de kan selge internasjonalt. Dette spørsmålet alene vil bety veldig mye for de internasjonale forpliktelsene, og vi må sikre en løsning som ikke undergraver miljøeffekten av en ny avtale.

Norge har levert ambisiøse mål. Vi har levert penger til klimatiltak som redusert avskoging, klimatilpasning og kapasitetsbygging i utviklingsland over bistandsbudsjettet, vi har samordnet miljø og bistand mer enn noe annet land, og vi har utviklet et forslag for å skaffe langsiktig finansiering til klimatilpasning i utviklingsland. Gjennom overoppfyllelsen av Kyoto-avtalen bidrar Norge til finansiering av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland. Vi har frivillig tatt på oss denne overoppfyllelsen for å bidra til tidlige utslippsreduksjoner og for at Norge kan bidra til utvikling og fattigdomsbekjempelse i de land der tiltakene blir gjennomført.

Generelt vil vi i klimapolitikken vektlegge tiltak som har positiv effekt både for å motvirke klimaendringer og for å bevare naturens mangfold. 2010 er det internasjonale året for naturmangfold, og det er viktig at vi i tiden etter København-møtet smelter sammen disse to globale miljøproblemstillingene.

I forhandlingene har Norge som eneste land uforbeholdent sagt at vi vil redusere utslippene med 30 pst. i 2020 sammenlignet med 1990. Vi vil også skjerpe dette målet slik at det tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst., dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete forpliktelser.

Som del av en global og ambisiøs avtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet innen 2030. De norske målene forutsetter bruk av fleksible mekanismer.

I forbindelse med klimaforliket i Stortinget ble det enighet om at det er realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge med 15–17 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den ble presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når opptak i norsk skog er inkludert.

For å sikre oss at vi har de rette virkemidlene, har Regjeringen satt ned gruppen Klimakur 2020, som skal vurdere hvordan vi kan nå 2020-målet om norske utslippsreduksjoner. Denne vil legge fram sin innstilling tidlig på nyåret. På basis av det vil Regjeringen presentere forslag for Stortinget om hvordan vi kan nå våre utslippsmål i 2020 på hjemmebane. En omfattende beskrivelse av nasjonal klimapolitikk er ikke tema for denne redegjørelsen.

For de fattigste utviklingslandene, som små øystater eller afrikanske land, er det helt urimelig å snakke om utslippsreduksjoner, fordi de nesten ikke har utslipp. Derimot må de få støtte til en klimatilpasset utvikling for å hindre en økonomisk vekst av samme type som vi har hatt.

Det er de store utviklingslandene – framfor alt Kina, men også India, Brasil, Indonesia og Sør-Afrika – som først og fremst må inngå forpliktelser om en lavutslippsutvikling. Mange av disse landene tar klimaspørsmålene svært alvorlig og arbeider nasjonalt for store utslippsreduksjoner. Kina har som mål at karbonintensiteten skal reduseres med 40–45 pst. innen 2020 sammenlignet med 2005. India har lagt fram tilsvarende planer med noe lavere tall, og i Kina skal 15 pst. av energiforsyningen komme fra kilder som ikke bruker fossile brensler. Jeg tror ikke det er noen dristig påstand at Kina kommer til å være verdensledende på mange miljøteknologier innen veldig kort tid. Men også et land som Indonesia har lagt fram meget ambisiøse klimamål, og Brasil og Sør-Korea har gjort det samme – for å nevne noen viktige nyindustrialiserte land, eller utviklingsland. Costa Rica har som mål å bli karbonnøytralt, akkurat som Norge.

Norge arbeider for at tiltakene og planene i utviklingsland kan legges inn i en internasjonal avtale. Vi støtter EUs og andres forslag om at u-land skal utarbeide nasjonale lavutslippsstrategier, som så legges fram internasjonalt som grunnlag for videre oppfølging. Slike strategier vil inneholde både tiltak landene selv gjennomfører med egne ressurser og tiltak de får støtte til internasjonalt. Det er selvsagt veldig viktig at det etableres gode måle- og rapporteringssystemer for dette. Men dette er og kommer til å bli et av de vanskeligste temaene i København.

Støtte fra industrilandene til teknologiutvikling er et nøkkelelement for å få i gang tiltak for utslippsreduksjoner i utviklingslandene. Jeg mener at industriland og utviklingsland har felles interesse av en styrket innsats for å få fram bedre teknologier. India har foreslått etablering av regionale klimateknologisentre, hvor i-land og u-land kan samarbeide om teknologiutvikling, hvor næringsliv og offentlig sektor møtes og hvor man har senter for den beste teknologien på gitte områder, uten at noe er bestemt, f.eks. et senter for solindustri i India, et for vindindustri i Kina og et for biomasseindustri i Brasil, for å illustrere selve tankegangen. Norge har støttet denne tilnærmingen, men det skal skaffes penger til det, og det skal gjennomføres i praksis.

Jeg vil for øvrig ta initiativ til å gå gjennom norsk bistand med tanke på å gi den en mye tydeligere klimakomponent. Vi er ledende her, men vi har likevel en lang vei å gå både ved å gjøre all norsk bistand mer klimarelevant, se til at vi ikke gjør ting som er gale, og ved å gå opp grenseoppgangen med hensyn til hva som er klimabistand. Hvis vi ikke løser klimakrisen, vil den over tid forsterke verdens fattigdomsproblemer. Et eksempel på hva vi gjør, er at Regjeringen sammen med Scatec Solar og indiske partnere har startet utbygging av solkraft i indiske landsbyer. Jeg var i en indisk landsby som heter Rampura for ikke lenge siden. Man så i praksis hva dette betyr, en kjempegod utvikling. Barn kan for første gang begynne å lese lekser om kvelden etter at det har blitt mørkt. Tenk hvis våre barn ikke skulle kunne lese lekser etter klokken seks! Det betyr utrolig mye. Det gir grunnlag for småskalaindustri, men det er selvsagt også et glimrende klimatiltak.

Noen klimaendringer er uunngåelige allerede. Mennesker har fra tidenes morgen alltid tilpasset seg til klimaet. Da Gud sendte den store stormen til menneskeheten, bygde Noah sin ark for å redde menneskene fra klimaendring, eller syklonen, den gangen. I Guyana går f.eks. systemene for flomvern og beskyttelse mot havet hundrevis av år tilbake. Det er ikke det at klimaendringene skaper helt nye forhold. Alt er problemer menneskeheten har stått overfor til alle tider – flommer, ekstremvær, tørkekatastrofer – klimaendringenes rolle er å være den store forsterkeren av disse problemene. Tenk på et musikkanlegg – det betyr utrolig mye, selv om man spiller den samme musikken som før, men skrur opp volumet ti ganger. Klimaendringene er en betydelig tilleggsbelastning for samfunn som allerede sliter med å dekke grunnleggende behov som matsikkerhet og tilgang på vann. Det er de fattigste over alt på kloden som rammes hardest av klimaendring. En halv meter havnivåstigning vil føre til at 20 millioner mennesker må flytte i Bangladesh. Det er de aller fattigste beboerne aller ytterst på Bengal-deltaet.

Ikke uventet er behovet for klimatilpasning det viktigste temaet for de fattigste utviklingslandene i København. Vår oppgave er å støtte opp om og styrke de fattigste og mest sårbare landenes kapasitet og motstandskraft for å møte klimaendringene. Denne tilpasningen må først og fremst skje nasjonalt og lokalt. Mange utviklingsland har i århundrer hatt tradisjon og historie for å håndtere naturkatastrofer, men de må styrkes og hjelpes når utfordringene blir enda mye større. Dette koster. Nye beregninger gjort av Verdensbanken indikerer at kostnader med klimatilpasninger i utviklingsland er i størrelsesordenen 100 milliarder dollar årlig i de neste 20 årene.

I København vil Norge særlig arbeide for et rammeverk som ivaretar behovene til de fattigste og mest sårbare landene. Disse landene må få stor og forutsigbar støtte til tilpasning. Dette må komme i tillegg til, ikke i stedet for, dagens bistand. Det er en stor fare for at mange land resirkulerer beløp ved å ta beløpene man allerede har gitt, flytte dem over til en annen del av bordet og love dem på nytt. Dette er uakseptabelt. Norge har vist vei ved å gi all klimabistand som tillegg til den opprinnelige bistanden.

Norge er en viktig aktør i klimaforhandlingene, men dog en liten aktør. Vi er ikke Kina, vi er ikke USA. Et lite land som Norge har mest innflytelse hvis vi konsentrerer våre ressurser på områder hvor vi ut fra vår bakgrunn kan bidra spesielt. Vi har derfor lagt særlig vekt på internasjonal skipsfart, på finansiering, på tiltak for å stanse avskogingen i u-land og på bruk av karbonfangst og -lagring.

Når det gjelder skipsfart, arbeider Norge for et nytt globalt klimaregime som skal omfatte utslipp fra både internasjonal skipsfart og luftfart. Internasjonal skipsfart slipper ut like mye CO₂ som Tyskland, og utslippene har økt. For Norges del viser enkelte beregninger at utslippene fra norskeide båter ikke er så langt fra å være like store som alle andre norske utslipp til sammen. Utslipp fra skipsfart bør inkluderes i et nytt globalt klimaregime gjennom et vedtak i København med tilsvarende ambisjonsnivå som avtalen for øvrig.

Om lag 75 pst. av verdensflåten er registrert i utviklingsland. Den videre oppfølgingen for å sikre at utslippsreduksjonene gjennomføres, bør foretas av FNs sjøfartsorganisasjon, Den internasjonale maritime organisasjon, fordi man der kan få et globalt regelverk for skip som også omfatter u-land. Dilemmaet på dette området er klimaforhandlingenes vekt på at det skal være felles, men differensierte, forpliktelser – altså at ikke alle land skal ha de samme forpliktelsene. Men det er vanskelig å tenke seg noe annet enn likebehandling av skip når det gjelder skipsfart. 75 pst. av verdensflåten er i utviklingsland. Det er umulig for Norge å tenke seg et system hvor det f.eks. er en forskjell på forpliktelsene til en norskeid båt registrert i Liberia og Panama, som er utviklingsland, og en norskeid båt registrert i Norge. Avveiningen mellom denne likebehandlingen når det gjelder slike utslipp og systemet for felles, men differensierte forpliktelser som utviklingslandene krever, kommer til å være den store utfordringen på skipsfartens område. Prinsippene bør legges i København og den praktiske iverksettelse i FNs sjøfartsorganisasjon.

Når det gjelder finansiering, får vi ingen avtale i København uten at det er et system som sikrer tilstrekkelig og forutsigbar finansiell støtte til klimatiltak og tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Behovene kan være opp til flere hundre milliarder dollar årlig i 2020 ut fra Klimakonvensjonens analyser. EU og Det internasjonale energibyrå har anslått behovet til om lag 150–200 milliarder dollar. Dette er ikke eksakte tall, men sier noe om størrelsesordenen.

For å skaffe nødvendige finansielle ressurser til veie har Norge foreslått at en andel av utslippskvotene til industriland auksjoneres internasjonalt, og at inntektene brukes til å støtte utviklingsland. Dette forslaget ivaretar prinsippet om at forurenser skal betale, det sikrer forutsigbarhet ved at det ikke må vedtas fra år til år i nasjonale budsjettprosesser. Løsningen kan kombineres med nasjonale innbetalinger til fond, som er foreslått av bl.a. Mexico. Statsministeren har vært i kontakt med Mexicos president, Calderón, for å se på mulighetene for felles initiativer på dette området.

Jeg mener det er viktig at styringen av det internasjonale arbeidet med klimapolitikk blir liggende i FNs klimakonvensjon. Klimakonvensjonen bør sette standarder, utforme strategier og godkjenne mål, men Klimakonvensjonen skal ikke stå for iverksettelse av tiltak ute på bakken. Det må andre sørge for. Iverksettelsen bør gjennomføres av nasjonalstater og av de allerede eksisterende organisasjonene innenfor FN-systemet og Verdensbanken, slik at vi ikke taper masse tid på å etablere nye organisasjoner med nye byråkratier. Vi må samtidig være forsiktige med å opprette nye institusjoner. Det vil ta tid å få disse opp, og vi kan miste mye verdifull tid.

Det viktige er at vi må stille svært høye krav til etterrettelighet og pålitelighet når det gjelder styringen av dem og kontroll av finansieringen, og støtte til utslippsreduksjoner bør være resultatbasert, slik vi jobber med skogsatsingen. Jeg ser også for meg at ideen om resultatbasert bistand er noe som vi bør vurdere om ikke vi kan gjennomføre på flere bistandsområder.

Uansett utfall i København vil det ta tid før et nytt system for klimafinansiering er på plass. EU har derfor foreslått at i-landene bidrar med penger også fram til 2013, i størrelsesorden 5–7 milliarder euro. Jeg mener det er viktig å få en tidlig start, særlig for å støtte u-land i kapasitetsbygging for å gjennomføre klimatiltak og få i gang nødvendig planleggingsprosesser. Den norske finansieringen av skogtiltak er et viktig bidrag til en slik oppstart.

Nesten en femtedel av de globale klimagassutslippene stammer fra avskoging i utviklingsland. Uten å stoppe avskogingen blir det svært vanskelig å løse klimautfordringen. Statsminister Jens Stoltenberg la fram Regjeringens klima- og skoginitiativ på Bali i desember 2007. Norge har etter det arbeidet for å legge fram et helhetlig forslag til en skogmekanisme som en del av avtalen i København. Det er grunn til å tro at skogtiltak i utviklingsland bør kunne bli en viktig del av avtalen, selv om det gjenstår arbeid med detaljer. Men med mindre alt blir avhengig av alt i København, er skog noe av det vi har kommet lengst på med tanke på å kunne få til en avtale.

Sammen med en rekke andre land har vi sett på mulighetene for finansiering av skogbevaring i utviklingsland i perioden før en ny klimaavtale er fullt ut iverksatt. En internasjonal arbeidsgruppe har anslått at dersom rundt 20 milliarder euro legges på bordet over de neste fem årene, kan vi hindre utslipp av 7 milliarder tonn CO₂ samlet. Det tilsvarer Kinas totale årlige utslipp. Det er den desidert største mulige utslippsreduksjonen i den nærmeste framtid. For å lykkes trengs penger, gode styringssystemer og god forvaltning. Fram til et slikt internasjonalt klimaregime er på plass, bidrar Regjeringens klima- og skogsatsing allerede til verdifulle forberedelser og læring.

Brasil har med sitt Amazonas-fond utviklet et system for å finansiere prosjekter som kan bidra til å redusere avskogingen, deriblant alternative og bærekraftige leveveier. Brasils president, Lula, la nylig fram svært gledelige tall som viser en kraftig reduksjon i avskogingen i Amazonas. Norges sterke engasjement i Amazonas-fondet har bidratt til denne positive utviklingen. La meg si i klartekst at ikke noe enkelttiltak gjennomført av noen nasjon er i nærheten av å ha den klimaeffekten som Brasils reduserte avskoging. Avskogingsraten er også i år en fjerdedel av hva den var for bare sju år siden – et fantastisk resultat og enorme karbonmengder spart, i tillegg til betydningen for naturmangfoldet.

Indonesia som sammen med Brasil er den største skognasjonen, har også lagt fram meget ambisiøse mål for drastiske reduksjoner i sin avskoging, men disse vil neppe kunne finne sted uten betydelig internasjonal finansiering.

Et annet eksempel som også er viktig, er Guyana, et lite land som har hatt liten avskoging. Men faren er jo at hvis de land som har hatt mye avskoging, reduserer sin, kan presset bli større på dem som har hatt liten avskoging. Guyana har 75 pst. skogdekke og har hatt nær null avskoging. Jeg var i Guyana i november og skrev under på en intensjonsavtale der Norge vil støtte Guyana økonomisk hvis landet lykkes i å bevare landets store regnskogreserver. Når vi støtter Guyana, sender det et signal til utviklingslandene om at vi er villige til å betale for innsatsen hvis utviklingslandene lykkes i å begrense utslippene fra de tropiske skogene. Guyana på sin side viser at utviklingslandene er villige til å gjøre sin del. Avtalen mellom Norge og Guyana er den første helhetlige avtalen i sitt slag mellom et industriland og et utviklingsland. Vi tror at den etter hvert også kan bli modell for tilsvarende bilaterale avtaler. La meg også nevne for Stortinget at under mitt besøk i Indonesia i forrige uke startet vi en prosess med Indonesia for å se på muligheten for en bilateral avtale på dette området også mellom Norge og Indonesia.

Norges hovedtema i København: Vi mener at for å redusere utslippene må vi øke andelen fornybar energi. Vi må øke satsingen på energieffektivisering, men vi må også få en bred anvendelse av karbonfangst og -lagring. Norge har arbeidet lenge for at prosjekter for karbonfangst og -lagring i utviklingsland skal kunne godkjennes under Kyotoprotokollen. Vi har også foreslått en ny mekanisme for å sette fart i lagring av CO₂ der det ligger til rette for det, noe som er særlig viktig for en del store industrikilder. Nasjonalt er det bevilget betydelige midler til å utvikle denne viktige teknologien. Slik teknologiutvikling kommer også verdenssamfunnet til gode. På det nåværende stadium er det lite aktuelt for utviklingsland å ta del i teknologien for karbonfangst og -lagring når mange steder utvikler industriprosessert CO₂ som kan lagres direkte, uten at den skilles ut fra de andre gassene, slik vi prøver å gjøre på Mongstad. Det er aktuelt nå. På lengre sikt er det klart at det er suksess på Mongstad med å utvikle teknologien og gjøre det til en pris som gjør den anvendbar for andre land, som er suksesskriteriet for karbonfangst og -lagring.

Til slutt: I 1944 la Bretton Woods-konferansen et grunnlag for etterkrigstidens internasjonale regler, prosedyrer og institusjoner. Formålet var å styre unna økonomisk sammenbrudd av den typen som hadde skapt den store depresjonen og lagt grunnlag for annen verdenskrig.

I København – 65 år senere – er ambisjonene minst like store og grunnleggende, og oppgaven er kanskje vanskeligere. Denne gangen gjelder det å bremse og styre unna farlige menneskeskapte klimaendringer som truer bosetting, matforsyning, helse og sikkerhet. I 1944 bestod toppmøtet av 44 allierte nasjoner som mente å representere «nearly all the peoples of the world». Til uken møtes over 190 land med høyst ulike forutsetninger for å enes om felles mål og en rettferdig fordeling av byrder og kostnader. Det er en avtale som vil berøre alle bransjer og økonomien i alle land, om man er risbonde i Kina eller Indonesia, om man sitter i Googles hovedkvarter i San Francisco, om man er norsk oljearbeider eller lærer – alle vil bli berørt av avtalen. Nettopp derfor er det vanskelig å nå den. Det er en avtale uten sidestykke hva angår interesse og mobilisering, både i og utenfor møterom og regjeringskontorer. Alle spørsmål vil ikke kunne løses og innfris i løpet av to uker i København, men grunnsteinen for framtidens internasjonale klimaarkitektur vil kunne trekkes opp, som Bretton Woods trakk opp retningslinjene for den internasjonale økonomiske arkitektur. Dette vil skje i påsyn av en hel verden. Vi skylder oss selv, våre barn og våre barnebarn å lykkes i København.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at miljø- og utviklingsministerens redegjørelse om status og framdrift i klimaforhandlingene legges ut for behandling i et senere møte.

– Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte torsdag den 3. desember 2009 kl. 10

Sak nr. 1 [10:03:33]

Talere

Tilhører sak

Alt om