Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe, og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.
Sonja Mandt-Bartholsen (A) [20:56:57] (ordfører for saken) : I Dokument nr. 8:91 foreslår medlemmer fra
Fremskrittspartiet å innlemme Capio Anoreksi Senter AS i ordningen med fritt
sykehusvalg.
Når det gjelder temaet spiseforstyrrelser, er det tverrpolitisk enighet om at det
er viktig å få til gode tilbud. Alle er enig i beskrivelsen som gis i forslaget,
at tilbudet på Capio er godt, og at vi må ha et bredt spekter av behandlingstilbud
når det gjelder spiseforstyrrelser.
Det finnes flere behandlingsformer når en sliter med spiseforstyrrelser, og vi har
under behandlingen av saken fått mange innspill, og mange har delt sine erfaringer
og bekymringer med oss. Vi blir alle rørt av det, og vi ser problemene som finnes.
Jeg tror jeg har hele komiteen med meg når jeg sier at tilbudet som gis rundt om,
ikke er godt nok, ikke treffer alle som trenger det, og at det må følges nøye opp
av oss som helsepolitikere.
Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad tilbyr god behandling, og mange ønsker
tilbudet. Problemet, slik det er skissert i forslaget, er at Capio ikke kommer inn
under ordningen med fritt sykehusvalg, og dermed ikke kan velges av dem som ønsker
det. Capio søkte om godkjenning både i 2006 og i 2008 for å få status som sykehus,
men fikk avslag i tråd med spesialisthelsetjenesteloven § 4-1. En av begrunnelsene
for avslaget er at fritt sykehusvalg er en rettighet for pasienten, og ikke en
ordning som den enkelte institusjon kan søke om deltakelse i. Capio er ikke
godkjent som sykehus, dermed faller de utenfor. Capio søkte om sykehusgodkjenning,
noe de ikke har fått, med bakgrunn i at kravene for hva et sykehus skal inneholde,
ikke er oppfylt.
Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det er etablert et nasjonalt klinisk
nettverk for behandling av spiseforstyrrelser, og at alle poliklinikker faglig
skal være i stand til å behandle og følge opp personer med denne diagnosen.
Behandlingsansvaret skal være i helseforetakene, og siden tilbudet nå bygges opp
der, blir konsekvensen at det kjøpes færre plasser av Capio enn før. Det er
hovedsakelig Helse Nord som har kjøpt plasser i den senere tid, men også her vil
det etableres et regionalt senter, og dermed vil også disse plassene falle bort.
Capio faller, som flere andre gode helseinstitusjoner, ikke inn under ordningen
med fritt sykehusvalg fordi det ikke er et sykehus. Dette kommer godt fram i
forslaget, som presiserer at en slik tilknytning vil kreve lovendring. Det er
imidlertid mulig å avtale kjøp av tjenester, noe som forslagsstillerne fra
Fremskrittspartiet mener ikke er nok.
Et annet flertall, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
påpeker at ventetiden er for lang og problematisk for dem som sliter. Disse ønsker
derfor en lovendring.
Det blir presisert av flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, at nå må statsråden ta ansvaret sitt og gi klar
beskjed i oppdragsdokumentet om at tilbudet ved Capio skal brukes mer. Det er
viktig for oss at mangfoldet i tilbudet benyttes for å nå flest mulig, og at
tilbud som virker, skal få leve. Dette forventer vi følges opp.
Fremskrittspartiet, som er forslagsstiller sammen med Høyre, viser til hva som
skjer på Capio, og foreslår denne lovendringen, og jeg regner med at de vil
argumentere for og underbygge sine egne forslag.
Capio gir helsetjenester som jeg tror alle komitémedlemmene ser vi trenger.
Spørsmålet er da: Hva er et sykehus, og når kan institusjoner komme inn under
fritt sykehusvalg? Det er flere institusjoner som ønsker seg inn under ordningen,
og det betyr kanskje et nytt syn på hva et sykehus skal være, om det fortsatt skal
være kriterier for at en skal få godkjenning.
Jeg tar opp mindretallets forslag og kommer heller tilbake med vår egen
argumentasjon etterpå.
Presidenten: Representanten Sonja Mandt-Bartholsen har tatt opp det forslaget hun refererte
til.
Vigdis Giltun (FrP) [21:01:29]: Denne saken følges i dag av veldig mange med spiseforstyrrelser og veldig mange
pårørende. Anoreksi er en alvorlig psykisk lidelse, og mange unge er rammet av
denne sykdommen i den viktigste delen av livet, noe som får stor betydning i
forhold til å gjennomføre utdanning, fungere i arbeidslivet og å stifte familie.
Mange unge, spesielt jenter, men også gutter, får sykdommen, og mørketallene er
store.
Det offentlige helsevesen har i liten grad klart å gi et godt behandlingstilbud,
og mange blir tidlig uføretrygdet og pådrar seg livsvarige lidelser. Anoreksi er
også den psykiske lidelsen med høyest dødelighet. Pasienter med anoreksi og
spiseforstyrrelser er en pasientgruppe som har rett til et behandlingstilbud som
er tilpasset deres lidelse. Slik Fremskrittspartiet ser det, har denne gruppen
ikke fått det de har krav på. Vi mener også at denne pasientgruppen på lik linje
med andre pasienter bør ha valgfrihet når det gjelder behandlingstilbud. Denne
valgmuligheten må også omfatte private, godkjente behandlingssentre som Capio, for
det hjelper ikke å gi pasientene mulighet til å velge mellom ulike tilbud når
tilbudene ikke virker eller i verste fall gjør pasienten sykere. Ofte venter
pasienter i årevis før de får den hjelpen de trenger, og dessverre er det også
mange som aldri får hjelp.
Jeg viser til de mange personlige brevene og til ett som kom i dag, hvor
vedkommende forteller hvordan hun føler de blir møtt i det offentlige
helsevesenet: «Det vi møtte var uvitenhet, uvilje, mangel på ressurser og
laaaaaang ventetid».
Mangel på kunnskap fører i mange tilfeller til at pasientene blir sykere, og det
kan få alvorlige følger. Ofte blir pasientene plassert sammen med andre psykisk
syke med helt andre lidelser, og de blir behandlet deretter. Pasientene blir ikke
friske når de havner på feil sted og blir utsatt for feilbehandling. En nylig
framlagt SINTEF-rapport viste at over 30 pst. av psykisk syke var feilbehandlet og
feilplassert, og jeg antar at den gruppen vi her snakker om i dag, er innenfor den
gruppen.
Hva er det som gjør at pasienter og pårørende slår ring om og kjemper for å få
behandling ved et privat behandlingssenter som Capio? Jo, pasientene møtes med
respekt og verdighet, personalet har spisskompetanse, de får individuell
behandling og tett oppfølging, følelsen av et hjem og ikke en institusjon. De blir
møtt med tålmodighet, de får prøve og feile, de får en langsiktig plan, og det
finnes utslusingsleiligheter hvor de forsøker å bo og greie matstellet sitt på
egen hånd. Det er samarbeid med hjem og hjemkommune, og det påvises gode
resultater. Det finnes også masse resultater fra behandlingstiden med samme
konseptet i Sverige, dit hvor norske pasienter tidligere reiste.
Det er noe galt når pasienten kan velge behandling på en psykiatrisk avdeling som
har betegnelsen sykehus, men ikke får velge behandling på samme nivå ved en
institusjon hvor den såkalte sykehusdefinisjonen ikke er innfridd.
Helse- og omsorgskomiteen har i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2008–2009 uttalt at
Capio skal være et tilbud til pasienter i hele landet. I Dagsnytt 18 den 25.
februar lovet Ballo på vegne av Regjeringen at tilbudet om nødvendig skulle bli
tilgjengelig under fritt sykehusvalg. Men pasientene venter fremdeles. Statsråden
så, den gang jeg tok opp spørsmålet i spørretimen, ingen grunn til å følge opp
saken, og Capio har fremdeles stor ledig kapasitet og ingen forutsigbarhet som
følge av at de ikke er under fritt sykehusvalg. Spørsmålet nå er jo hvor lenge
senteret klarer å drive uten et forutsigbart pasientgrunnlag. Nedtrappingen er
allerede for lenge siden begynt.
Dette handler verken om sunn fornuft eller økonomi, for det private tilbudet
koster ikke mer enn det offentlige. Dette handler om politikk, og i denne saken
har de rød-grønne møtt seg selv i døra. Det er ikke mulig å opprettholde private
behandlingssteder som ikke får pasienter eller langsiktige avtaler. Det vil ikke
være mulig for pasienter å velge Capio som behandlingssted så lenge det er opp til
helseforetakene å bestemme. Det har historien vist.
Denne saken er et godt eksempel på den rød-grønne helsepolitikken, en politikk som
lar ideologien om at det offentlige vet og kan alt best, komme foran pasientenes
behov. Iveren etter å forskjellsbehandle private og offentlige og fase ut private
har her vist hva det fører til.
Jeg hadde et lite håp om at SV skulle støtte forslaget, spesielt etter Ballos
klare løfter, men dette viser bare at ideologi, kontroll og politikk går foran
sunn fornuft og pasientrettighetene, og det blir en stor skuffelse i dag hvis de
to forslagene som vi nå fremmer, ikke får flertall.
Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt
presidentplassen.
Sonja Irene Sjøli (H) [21:06:37]: Det er bred enighet om at pasienter som lider av spiseforstyrrelser, ikke får god
nok hjelp i den offentlige helsetjenesten i dag. Det har skjedd en positiv
utvikling på dette området, men tilbudet er fortsatt mangelfullt. Ifølge
nettstedet «frittsykehusvalg.net» er ventetiden for døgnbehandling for barn og
unge med spiseforstyrrelser mellom 3 og 14 uker, avhengig av behandlingssted. For
voksne med spiseforstyrrelser er ventetiden opp til 20 uker for døgnbehandling ved
enkelte helseforetak.
De pasientene som har behov for døgnbehandling for sine spiseforstyrrelser, er
alvorlig syke. Når vi er alvorlig syke, er det uholdbart å vente i mange uker på
hjelp. Høyres helsefraksjon har fått flere henvendelser fra fortvilte mennesker
med spiseforstyrrelser og deres pårørende. De forteller om alvorlige
helseproblemer og mangelfull oppfølging fra helsetjenesten. Flere har påpekt at de
har fått svært god hjelp på Capio. Noen har selv måttet bekoste dette, bl.a. ved
hjelp av lån fra familien.
Til tross for at Capio har et faglig anerkjent tilbud som pasientene er fornøyd
med, opplever mange pasienter at de ikke får benytte dette tilbudet for det
offentliges regning. Det er uakseptabelt at byråkratiske barrierer forhindrer
pasientene fra å benytte gode tilbud som kan gi dem rask hjelp.
Men det aller mest oppsiktsvekkende er at Capio Anoreksi Senter er av de tilbud
som regjeringen Stoltenberg ønsker bort. Det fremgår klart både av Soria
Moria-erklæringen og i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene at
private, kommersielle tilbud skal begrenses. Begrunnelsen ser ut til å være et
rent ideologisk forsvar for det offentlige tjenestemonopolet. Når vi registrerer
en viss imøtekommenhet fra regjeringspartiene i denne saken, er det et klart bevis
på at denne monopolpolitikken ikke står seg i møte med virkeligheten. En politikk
der gode private tilbud bare er tilgjengelig for dem som har god råd, står seg
ikke i møte med enkeltmennesker, særlig ikke når helsekøen har økt med 65 000
pasienter under denne regjeringen.
Høyre mener at de private tilbudene bidrar med kvalitet og mangfold i den
offentlige helsetjenesten. Mange private aktører har vært pionerer i faglig
utvikling og god ressursbruk. De private tilbudene gjør den offentlige
helsetjenesten bedre og gir pasientene økt valgfrihet. Disse tilbudene bør ikke
være forbeholdt pasienter med god økonomi, som kan kjøpe seg ut av en stadig
økende helsekø. Høyre har derfor gått inn for at den offentlige helsetjenesten må
betale langt flere behandlinger i private klinikker, slik at pasientene kan komme
ut av køen og inn i behandling. Denne politikken lyktes vi med under
Samarbeidsregjeringen, da helsekøen og ventetiden ble betydelig redusert.
Fra Høyres side vil vi berømme Fremskrittspartiets forslag, som vil bidra til et
bedre tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser. Når vi støtter deres forslag i
sin opprinnelige form, er det fordi vi er enig i at pasienter i hele landet må få
benytte tilbudet ved Capio for statens regning, i kraft av retten til fritt
sykehusvalg. Vi mener også at det bør fremmes lovendringsforslag dersom dette er
nødvendig, men disse lovendringsforslagene må i så fall omhandle alle tilsvarende
private tilbud og ikke bare Capio.
Olav Gunnar Ballo (SV) [21:10:20]: I foregående sak var det en del snakk om Stortingets vilje, og at Regjeringen må
følge opp Stortingets vilje. Jeg oppfatter, ut ifra flere runder vi har hatt om
Capio Anoreksi Senter, bl.a. i forbindelse med statsbudsjettet for 2009, at
Stortingets vilje er at Capio Anoreksi Senter skal benyttes, og at plassene skal
benyttes fullt ut så lenge det ikke finnes andre tilsvarende steder som kan
forestå behandlingen.
Så registrer jeg at spesielt Vigdis Giltun har en form for retorikk knyttet opp
mot årsakene til at man ikke går inn på forslaget, som jeg synes er veldig
misvisende, og som ikke er egnet til å skape avklaringer i denne saken, men bare
forvirring. Det som jeg har sagt tidligere, og som jeg fortsatt står ved, er at
det kan ikke være sånn at man skal definere virksomheten som sykehus for at vi
skal kunne benytte plassene fullt ut. Jeg har også i den debatten som Vigdis
Giltun refererer til, sagt at det er noe av en fallitterklæring dersom vi skal
måtte begynne å karakterisere virksomheter som sykehus for å kunne benytte dem. Nå
hører vi representanten Sonja Irene Sjøli si at dersom man skal forandre loven og
legge til rette for at Capio skal defineres som sykehus, bør man gjøre tilsvarende
med en rekke andre institusjoner. Det har vært min begrunnelse for at man ikke bør
gjøre det. Jeg har hele tiden argumentert for at Capio skal brukes fullt ut. Det
står jeg for i dag. Jeg oppfattet også at en av merknadene som ligger fra
flertallet i komiteen, fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, men som Fremskrittspartiet ikke er
med på, synliggjør det:
«Helseforetakene må bidra til at slike tilbud benyttes i et helhetlig
behandlingstilbud for anoreksipasienter.»
Så mener jeg at hvis det viser seg at helseforetakene på tross av en rekke
henstillinger fra Stortinget ikke tar i bruk plasser, eller bare tar dem i bruk i
beskjeden grad, må statsråden bidra til at helseforetakene tar dem i bruk. Det har
jeg sagt før, det har Giltun hørt på, og det mener jeg fortsatt. Det er faktisk
ikke sånn at helseforetakene helt alene og bare på egen kjøl skal ta stilling til
gode behandlingstilbud. Det bør og skal også statsråden gjøre. Jeg mener at vi på
sikt vil få en nasjonal helseplan til behandling i Stortinget, der man nettopp må
spesifisere hva slags tjenester som skal være i bruk, og hvordan de skal brukes.
Når det gjelder anoreksi, har jeg av egen erfaring sett at behandlingstilbudet i
dag generelt er altfor dårlig. Det at, så vidt jeg vet, bare fem av femten plasser
er i bruk, er kritikkverdig etter mitt syn.
Til den måten Vigdis Giltun har valgt tilnærmingen på her: Jeg har også fått de
e-postene, jeg har også sett på tekster der foreldre beskriver barna sine som er
sterkt syke, men som har hatt nytte av behandlingen ved Capio, og som burde ha
fått behandling videre der – andre burde også ha fått det – og så leser jeg hva
Vigdis Giltun får seg til å skrive til disse pårørende: Dessverre sviktet de
rød-grønne partiene inklusive SV i denne saken. De taler med to tunger, og
forslaget de fremmer, vil ikke føre til noen endring. Dette skriver Vigdis Giltun
til pårørende til pasienter som har fått behandling ved Capio. Jeg har problemer
med å finne ord som er dekkende for hva jeg synes om den typen korrespondanse,
fordi jeg oppfatter at det er så ufint overfor andre partier i Stortinget og så
misvisende med tanke på engasjementet. Jeg kan ikke få understreket sterkt nok: La
oss ta alle plasser i bruk! Hadde jeg vært statsråd, hadde jeg krevd at alle
plassene skulle tas i bruk. Men jeg er faktisk ikke statsråd, og det kan jeg bare
beklage.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [21:14:40]: Aller først har jeg lyst til å takke forslagsstillerne for å ha fremmet dette
viktige forslaget.
Spiseforstyrrelser rammer mange unge jenter, men også gutter. Mange er syke i
mange år før de får hjelp. Capio Anoreksi Senter har et behandlingstilbud som
viser gode resultater. Behandlingen tar utgangspunkt i kognitiv terapi og et
systematisert program med mat, hvile og aktiviteter.
Capio Anoreksi Senter utgjør, slik Kristelig Folkeparti ser det, et viktig
supplement og er et korrektiv til offentlige tilbud som er bygd opp de siste
årene. Dessverre kan det synes som om det er manglende politisk vilje til å
benytte private aktører som et supplement til offentlig helsetjeneste. Vi ser
flere eksempler på dette, til tross for at helsekomiteen i årets
budsjettinnstilling sa at tjenesten som Capio utfører, skal være tilgjengelig for
pasienter i hele landet. Når Capio nå ikke er innlemmet i ordningen med fritt
sykehusvalg, medfører det at pasienter som trenger en behandlingsplass, ikke får
det, til tross for at det er ledig kapasitet pr. i dag.
Problemet for disse pasientene er at de tilhører feil helseregion. Hvis vi
fokuserer på de sykeste av de syke med spiseforstyrrelser, har de bokstavelig talt
veldig lite å gå på. Vi vet at noen av disse har fått hjelp via Capio-senteret.
Ja, de har vært i det offentlige, men – dessverre – det offentlige har ikke klart
å hjelpe dem.
I et svar til meg skriver statsråd Bjarne Håkon Hanssen at han i tildelingsbrevet
har
«bedt Helsedirektoratet om å foreta en kunnskapsoppsummering om den nyeste
forskningen på virksomme behandlingsmodeller for mennesker med
spiseforstyrrelser.»
Han vil bruke denne kunnskapsinnhentingen til å videreutvikle tilbudet over hele
landet. Det er bra. Vi må nok innrømme noen hver av oss at vi ikke har vært gode
nok her. Statsråden skriver også noe som er mer oppsiktsvekkende, synes jeg, og
det er at han vil
«følge opp at de regionale helseforetakene oppfyller sitt «sørge for»-ansvar
overfor denne pasientgruppen.»
Jeg håper at denne pasientgruppen, som alle andre, får den behandling man har krav
på i forhold til sørge for-ansvaret. Det som er viktig, er at de får behandling,
men det er like viktig at de får behandling som virker. Capio-senteret har gitt
mange jenter et behandlingstilbud som virker. Derfor støtter Kristelig Folkeparti
at Capio Anoreksi Senter blir med i ordningen med fritt sykehusvalg.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [21:18:03]: Som komiteen – unntatt Fremskrittspartiet – selv uttaler i innstillingen, er det
mange gode helseinstitusjoner som ikke faller inn under ordningen med fritt
sykehusvalg. Det er likevel viktig å presisere at det ikke er noen formelle
hindringer for at de regionale helseforetakene kan inngå avtaler med Capio dersom
de har behov for det, og det er dokumentert ved at det er inngått slike avtaler,
og det eksisterer slike avtaler i dag.
De regionale helseforetakene skal, med bakgrunn i sørge for-ansvaret, til enhver
tid vurdere om tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser har god nok kvalitet
og kapasitet. Dersom tilbudet innen det offentlige ikke er tilfredsstillende, kan
de regionale helseforetakene inngå avtaler med private institusjoner. Hvis det
ikke er noe alternativ, skal de inngå avtaler med private institusjoner for å
oppfylle sitt sørge for-ansvar.
Jeg får også mange henvendelser fra mennesker som forteller om gode resultater
etter opphold ved Capio, og jeg har tatt med meg det.
For å styrke kvaliteten av behandlingen i alle helseregionene er det stilt krav om
at det skal være regionale kliniske kompetansemiljø for spiseforstyrrelser i alle
helseregionene. Disse er nå på plass i tre regioner, og Helse Nord har informert
meg om at de skal ha sitt kompetansemiljø på plass i løpet av 2009. De regionale
helseforetakene har også styrket kapasiteten av tilbudet til denne gruppen, slik
at behovet for å bruke Capio har blitt mindre.
La meg bruke et eksempel som viser at de regionale helseforetakene er opptatt av
sitt sørge for-ansvar. Som jeg har sagt innledningsvis, er det slik at dersom det
ikke er kapasitet i det offentlige systemet, skal sørge for-ansvaret oppfylles på
annen måte, f.eks. ved kjøp av private plasser. Det å forsterke behovet for å
kjøpe plasser i forhold til spiseforstyrrelser har blitt understreket av
departementet, og vi har understreket at man skal utnytte ledig kapasitet. Den
regionen som har hatt lavest kapasitet, har vært Helse Nord, og de har økt kjøp av
plasser ved Capio. I 2006 kjøpte f.eks. Helse Nord ikke mer enn 224
behandlingsdøgn. Oppdragsdokumentet har understreket behovet for nok plasser til
folk med spiseforstyrrelser. Derfor økte kjøpet av behandlingsdøgn fra Helse Nord,
fra 224 i 2006 til 822 i 2007, og videre opp til 843 i 2008, men nå bygger også
Helse Nord opp sitt tilbud. Helse Nord vil i løpet av kort tid etablere en enhet
for voksne i Bodø og en enhet for barn i Tromsø. Jeg mener at hvis det faglige
innholdet i disse tilbudene er gode, må det – sannsynligvis – være bedre for en
person fra Bodø å få behandling for sin spiseforstyrrelse i Bodø enn i
Fredrikstad. Jeg har forståelse for at man velger å bruke det tilbudet. Det vil
selvfølgelig føre til at bruken av Capio går noe ned. De regionale helseforetakene
oppfyller da sitt sørge for-ansvar gjennom å bygge opp tilbudet selv. Da skal
selvfølgelig det kjøpet skje på den skikkelige måte, slik at man følger gjeldende
regelverk for offentlige anskaffelser.
Så vil jeg si at Capio ser ut til å kunne tilby god behandling for noen av dem som
har spiseforstyrrelser – ikke alle, men noen med spiseforstyrrelser. Blant annet
har de ikke tilbud til de aller dårligste. Disse vil ha behov for et tilbud på
regionalt nivå, i tett samarbeid med den somatiske spesialisthelsetjenesten.
Så mitt utgangspunkt er at jeg mener at jeg som helseminister tar ansvar. Folk med
spiseforstyrrelser skal ha et godt tilbud. De har pasientrettigheter. De
pasientrettighetene skal oppfylles. Dersom de ikke oppfylles, har de for det
første fristbruddordningen. Det har vi ikke noe av. Hvis de mener at de ikke får
rette garantier, kan de klage til Helsetilsynet. Det er det regelverket denne
salen har etablert. Hvis de regionale helseforetakene ikke kan oppfylle sitt sørge
for-ansvar, må de kjøpe av private, og det gjør de, bl.a. av Capio.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Sonja Mandt-Bartholsen (A) [21:23:33]: Jeg vil fortsette der jeg slapp i stad.
Hvorfor stemmer så Arbeiderpartiet mot forslaget når vi mener at det tilbudet bør
brukes, og vi skryter av det, som jeg gjorde tidligere? Spørsmålet i forslaget
gjelder fritt sykehusvalg. Etter vår mening er det viktig at det er en faglig
godkjenning som ligger til grunn når et sykehus skal godkjennes, med kriterier som
legestillinger, tilstedeværelse osv. Det kreves også at det skal være en avtale
med et eller flere helseforetak. Capio er en behandlingsinstitusjon som behandler
en snever gruppe av pasienter. De kommer ikke i den kategorien, og de oppfyller
heller ikke flere av kriteriene som legges til grunn når det gjelder sykehus.
En åpning for en slik type institusjon vil skape presedens for andre, og dermed
vil definisjonen av hva et sykehus er, endres betraktelig. Det er interessant at
det er Fremskrittspartiet som er så ivrig etter å utvide sykehusbegrepet og å gi
enkeltinstitusjoner sykehusstatus, eller hva de nå har lyst til å definere det
som, etter en lovendring. Det kan skape presedens. Og hva hørte vi? Vi hørte Sonja
Irene Sjøli si at her må også andre institusjoner komme inn når grensen endres.
Vi støtter oss til de faglige vurderingene, og vi forventer faktisk at statsråden
følger opp vår merknad. Vi må finne ut av hvordan vi skal bruke tilbudet best
mulig. For vi mener at det bør kunne gjøres uten å bruke ordningen med fritt
sykehusvalg. Vi kommer til å følge det nøye opp.
Det er, uansett forslag som vedtas her i dag, viktig at tilbudet blir brukt, om
det er Capio eller andre tilbud som bygges opp. Capio er et viktig supplement til
vårt offentlige helsevesen, og de fyller ut der vi mangler kompetanse. Vi er ikke
allergiske mot private, men det må være slik at vi følger de lovene og reglene som
vi har å forholde oss til her i Stortinget. Det gjelder definisjonen av hva et
sykehus er. Tilgjengelighet og valgmulighet er viktig, og vi vil nøye følge
utviklingen på Capio – om helseforetakene bruker tilbudet, om statsråden følger
opp i oppdragsdokumentet, og om sørge for-ansvaret blir ivaretatt.
Vigdis Giltun (FrP) [21:26:07]: Jeg vet ikke om denne debatten blir noe særlig mer klargjørende for dem som sitter
og venter på et svar på om de skal få bruke behandlingen ved Capio videre. Men det
som klart er framkommet, er at statsråden viser til at de må ha en avtale. Ja,
Capio har en avtale med Helse Sør-Øst, men Helse SørØst bruker dem ikke. Selv ikke
pasienter fra Østfold får bruke det tilbudet i Fredrikstad. Så det handler ikke om
at de nødvendigvis må bo nærme.
Det sies også at helseforetakene skal utnytte egen kapasitet bedre. Ballo sier
også at man skal bruke Capio så lenge det ikke finnes tilsvarende tilbud innenfor
helseforetakene. Det vil med andre ord si at når helseforetakene bygger opp egen
kapasitet, betyr det ikke lenger noe at Capio har et litt annet tilbud, et tilbud
som mange pasienter føler at de får bedre hjelp av – for det er helseforetakene
selv som vil beholde pasientene, enten behandlingen hjelper eller ikke. Det er de
som avgjør.
Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet hadde en julehilsen til meg i desember. Han sa at
nå kunne jeg også glede meg over at pasienter fra hele landet skulle få benytte
Capio. Det har jo ikke skjedd noe. Nå sa Ballo at statsråden måtte følge opp dette
i bestillerdokumentet. Bestillerdokumentet pålegger ikke helseforetakene å gjøre
noe. Jeg har tidligere sett slike skriftlige bestillerdokumenter, bl.a. om at
diabetesteamene skulle styrkes i Østfold. Uken etter kuttet styret i Sykehuset
Østfold halve diabetesteamet. Statsråd Brustad fulgte ikke det opp, selv om hun
ble klar over det. Så her er det motsigelser hele veien.
Når Ballo angriper meg på den måten som han gjorde i sitt innlegg, mener jeg det
kun tyder på dårlig samvittighet. Det er mange som har sett opptaket fra Dagsnytt
18. Det er mange som vet hva Ballo lovte i det opptaket, og hva han sa. Jeg tror
faktisk at Ballo mente det han sa da. Men dessverre er ikke politikken til SV og
Regjeringen slik at det lar seg gjøre. Om det skaper presedens at Capio kommer
under fritt sykehusvalg, spiller ikke det noen rolle for Fremskrittspartiet. For
Fremskrittspartiet betyr det noe at pasientene får rett behandling på rett sted –
ikke hvem som utfører det. For Fremskrittspartiet er det viktig at pasientene får
den behandlingen betalt med offentlige midler, at de ikke må ta opp lån for å
kunne klare å overleve. Det er ikke noe som sier at det må være sykehus for at det
skal være under fritt sykehusvalg. Dette er noe som kan endres. I dag heter det
fritt sykehusvalg. Dette er noe vi i denne salen kan endre. Vi kan legge hvilke
tilbud vi vil under fritt behandlingsvalg, eller om det så heter fritt
sykehusvalg. Skal det liksom være til hinder for at pasientene skal få riktig
behandling? Dette er jo totalt meningsløst. Vi har her mulighet til å gjøre noe
med det. Her sitter man og beskylder hverandre for å være ufine for at man har
informert pasienter om det som er virkeligheten. Jeg står ved hvert eneste ord jeg
skrev til den pasienten!
Olav Gunnar Ballo (SV) [21:29:30]: Da vi diskuterte tannhelseforslaget fra Fremskrittspartiet, nevnte jeg Capio
Anoreksi Senter som et annet eksempel på hvordan Fremskrittspartiet rimelig rått,
vil jeg si, prøver å utnytte en situasjon som er uavklart, for på den måten å søke
å skape sympati for sin egen politikk. Jeg står ved mine reaksjoner når det
gjelder Vigdis Giltun, fordi jeg mener – som hun – at Capio Anoreksi Senter gir et
godt tilbud til anoreksipasienter. Kapasiteten bør utnyttes fullt ut.
Det jeg gjentatte ganger har sagt til Vigdis Giltun, er at jeg tror den
tilnærmingen som Fremskrittspartiet har valgt, nemlig at man skal definere
senteret som et sykehus, er et blindspor. Så kan Vigdis Giltun på en måte hovere
over at blindsporet hennes er det stort sett bare Fremskrittspartiet og et
mindretall som støtter, men det hjelper jo ikke Capio Anoreksi Senter – på samme
måte som det ikke hjelper pasienter innen tannhelse at Fremskrittspartiet fremmer
et forslag som er helt urealistisk, og som aldri kommer til å bli iverksatt. I
stedet for på denne måten å søke å mistenkeliggjøre andre for deres motiver kunne
Vigdis Giltun kanskje ha gått i en type dialog med regjeringspartiene og spurt:
Hvordan er det mulig å få utnyttet i helseforetakene kapasiteten ved Capio
Anoreksi Senter? Hva skal til for å klare å få det på plass?
Når Vigdis Giltun kritiserer SV med hensyn til helseforetakslovgivningen, en
lovgivning som SV var imot, må jeg si at vi advarte jo mot den. Vi har ment at
Stortinget skal vedta på det overordnede plan hvordan strukturen for
spesialisthelsetjenesten skal være. Det ville jo betydd at vi faktisk hadde
vedtatt at disse plassene skulle brukes. Men dette har Fremskrittspartiet
konsekvent vært imot. Og nå, når de må smake konsekvensene av sin egen politikk,
finner de det opportunt å kritisere alle andre enn seg selv.
Jeg vil igjen understreke: Jeg mener at disse plassene skal brukes fullt ut, og at
statsråden bør følge opp det Stortinget har sagt, på en slik måte at plassene
brukes fullt ut. Jeg vet ikke hvor mye klarere det kan sies. Men uansett hvor
klart jeg sier det, kommer Vigdis Giltun aldri til å bli fornøyd – for hun er
interessert i å skape det inntrykket at det er hun, og hun alene, som er
interessert i at disse plassene tas i bruk.
Presidenten: Vigdis Giltun har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset
til 1 minutt.
Vigdis Giltun (FrP) [21:32:10]: Jeg mangler faktisk ord for hvordan jeg skal betegne den oppførselen vi har vært
vitne til på talerstolen her.
Vi behandler et forslag som er seriøst ment. I to år har Fremskrittspartiet og jeg
– med støtte fra andre partier – jobbet seriøst for å få til et forslag som kan
hjelpe pasienter til å kunne velge seg behandling ved Capio Anoreksi Senter. Det
er fullt mulig. Det kan Stortinget vedta. Stortinget kan i dag vedta at det skal
legges fram et forslag til en lovendring som gjør det mulig. I stedet for å henge
seg opp i om senteret er sykehus eller ikke, synes jeg Ballo skulle bruke energien
sin på å finne ut hvordan man kan få et fritt behandlingsvalg.
Det har også vært rikelig anledning til i komiteen å komme med andre forslag.
Ballo har ikke kommet med ett eneste et som kunne ha hjulpet pasientene til å få
dette tilbudet. Så kritikken synes jeg han får rette mot seg selv.
Inge Lønning (H) [21:33:29]: Jeg skal ikke legge meg opp i slagsmålet mellom representantene Ballo og Giltun –
det er livlig nok som det er – men bare minne om at saken koker ned til et meget
enkelt spørsmål, gitt at det er enighet om at dagens regelverk er rigid og ikke
muliggjør at man åpner for at pasienter på fritt grunnlag kan velge, fordi de
foretrekker det tilbudet som formentlig er det beste: Capio Anoreksi Senter.
I forslaget sies det at gitt at det er enighet om at det er ønskelig, er det ikke
mer komplisert enn at man kan endre regelverket. Det er jo det forslaget går ut
på: å be Regjeringen om å myke opp regelverket, slik at det blir mulig. Mer
dramatisk er det faktisk ikke.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.
(Votering, se side 3822)
Det voteres alternativt mellom dette forslaget og komiteens innstilling.
Presidenten gjør oppmerksom på at det er Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre som står bak innstillingen.
Stortinget ber Regjeringen legge frem lovendringsforslag som åpner for at Capio
Anoreksi Senter AS blir tilgjenglig for pasienter under fritt sykehusvalg.
Stortinget ber Regjeringen sørge for at pasienter fra hele landet får mulighet å
velge Capio Anoreksi Senter AS som behandlingsalternativ som om institusjonen var
under fritt sykehusvalg frem til en lovendring trer i kraft.