Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Anne Margrethe Larsen til utanriksministeren, vil bli svara på av miljø- og utviklingsministeren på vegner av utanriksministeren.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:16:19]: «Den humanitære situasjonen på Sri Lanka blir omtalt som en av verdens verste, og krigssituasjonen er svært alvorlig. Det antas at ca. 50 000 mennesker nå er sammentrengt på 12 kvadratkilometer. I «no-fire-zone» drepes et stort antall sivile. Befolkningen mangler vann, mat og medisinsk hjelp. I kveld har talsmenn for LTTE overgitt seg, og FNs sikkerhetsråd drøfter Sri Lanka. Verdenssamfunnet har en forpliktelse til å beskytte.

Hva kan Norge gjøre, sammen med FN og humanitære organisasjoner, for å hindre en humanitær katastrofe?»

Statsråd Erik Solheim [11:17:19]: Jeg vil takke representanten for å stille et helt sentralt spørsmål i internasjonal politikk i dag.

Jeg vil også si at de rapportene vi får fra krigssonen, er hjerteskjærende. Mange norske tamiler – mange av dem er representert her i dag – tenker selvfølgelig på sine kjære, på familiemedlemmer. På flyplassen i New York, da jeg skulle hjem fra USA for to dager siden, møtte jeg en familie som hadde mistet to søstre og en bror bare i løpet av de siste par ukene. Det er hjerteskjærende skildringer vi får del i. 6 500 sivile er døde, ifølge FNs tall. I tillegg er det mange døde soldater på begge sider. Det er jo unge gutter og jenter, ofte fra landsbyene på Sri Lanka, så det er sånn sett ikke fundamentalt forskjellig fra de sivile.

Det er lite vann, og det er lite mat. Leger Uten Grensers folk i området forteller om mange amputasjoner. Kort sagt: Det er en helt forferdelig humanitær situasjon, som Røde Kors karakteriserer som nærmest katastrofal.

Denne situasjonen kunne ha vært unngått hvis både regjeringen og de tamilske Tigrene hadde gått inn for en verdig avslutning på krigen, istedenfor å fortsette kamphandlingene. De siste tre månedene har det internasjonale samfunnet, og Norge har vært veldig aktiv, sterkt appellert til begge sider om å finne en slik organisert måte å avslutte kamphandlingene på. Norge har stått overfor et stort dilemma med hensyn til hvordan vi skal håndtere dette, på grunn av at vi har en innsikt i srilankiske forhold som svært få utenfor Sri Lanka har. Vi har tenkt som så at vår innflytelse direkte er begrenset. Det å snakke i store ord i norske medier har nesten null effekt på Sri Lanka. Derimot, hvis vi kan jobbe tett sammen med stormakter som har innflytelse på Sri Lanka – USA, Japan, India, EU – er vår mulighet til å influere på begivenhetene større, og det er den linjen vi har valgt. Særlig har vi arbeidet innenfor gruppen, den såkalte Co-Chairs, som er USA, Japan, EU og Norge. Vi har hatt telefonkonferanse i den gruppen hver annen eller hver tredje dag for å se på hvordan vi kan mobilisere det internasjonale samfunnets ressurser for å påvirke situasjonen. Det er også en viktig del av bakgrunnen for at Sri Lanka har kommet opp i FN på forskjellige måter – altså de initiativene som er tatt fra enkeltland innenfor denne gruppen, hvor særlig USA har vært aktiv.

Jeg vil legge til at jeg senest i forgårs diskuterte Sri Lanka med FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, og i dagene før det med amerikanske ledere i Washington, for igjen å se på hva vi kan gjøre i denne helt kritiske situasjonen. Det Norge har kunnet bidra med, er ideer, synspunkter, innsikt, kjennskap til aktørene og framfor alt det at vi som eneste aktør i det internasjonale samfunn har en direkte linje til de tamilske Tigrene.

Det er partene som kan løse problemet. Det internasjonale samfunnet kan sette press på dem og sterkt stimulere dem til å gjøre noe. Men det er partene selv som har våpnene, det er de som har ansvaret, og det er de som overfor historiens dom må stå ansvarlig for de valg de nå tar. Så det må ikke være noen tvil om at ansvaret ligger hos den srilankiske regjering og president Rajapaksa og hos de tamilske Tigrene og deres leder, Prabhakaran.

Når det gjelder LTTE, har det vært telefonkontakt med de tamilske Tigrene hver annen eller hver tredje dag. Jeg har selv snakket med dem mange ganger, med deres politiske leder, Nadesan, som er inne i den lille stripen som Tigrene fortsatt kontrollerer, og med deres nyutnevnte utenrikstalsmann, Kumaran Pathmanathan. Budskapet til Tigrene har vært veldig klart og konstant: Dere har ingen rett til å hindre folk som er i denne sonen, og som ønsker å komme ut. Alle som er i sonen, må få lov til å komme ut. Det er det enkelte menneskes individuelle valg, og det er helt i strid med enhver folkerett å skyte folk som forsøker å komme ut fra dette området.

Tilsvarende har vi hatt kontakt med den srilankiske regjering og fortalt dem at det er den srilankiske regjering selv, ikke noen andre, ikke Tigrene, ikke det internasjonale samfunn, som har definert dette som en ikke-angrepssone og en sikkerhetssone. Den srilankiske regjering kan, med all respekt å melde, ikke skyte inn i en sone de selv har bedt folk om å gå inn i og har erklært som en sikkerhetssone.

For et par dager siden erklærte Sri Lankas regjering at de ikke ville bruke tunge våpen mot denne sonen, som de selv har erklært som en sikkerhetssone. Det skulle bare mangle! Nå ser det ikke engang ut til at det løftet blir respektert. De meldinger vi får, er at tunge våpen fortsatt brukes, kanskje i mindre grad, men likevel har de vært brukt. Men vi vet jo ikke dette helt sikkert, i og med at det er sparsomt med informasjon. Men det er Sri Lankas regjering som har definert sonen. De må respektere denne sonen. Det er en samstemt oppfordring fra det internasjonale samfunn, og det er også en samstemt oppfordring om at partene nå må finne en organisert politisk avslutning på det hele.

La meg si at Sri Lankas regjering har valgt å mobbe det internasjonale samfunnet i dets respons på denne situasjonen. Tigrene har heller ikke vært hjelpsomme, men Sri Lankas regjering har valgt å mobbe det internasjonale samfunnet. De har konstant mobbet Norge over en lengre periode. Vi har – fordi vi synes det var viktig å kunne bidra i denne situasjonen – valgt å vende det andre kinnet til. De har tilskyndet mobbing av USAs Sri Lanka-ambassadør, Bob Blake, som får gjennomgå på en måte som nesten likner på hva jeg får gjennomgå der nede, og de viste fortsatt denne stilen ved å nekte Sveriges utenriksminister Carl Bildt adgang til Sri Lanka i går. Det internasjonale samfunnet må også sette seg ned og diskutere hvilke konsekvenser det skal få for Sri Lanka, når Sri Lankas regjering velger en slik holdning til det internasjonale samfunn, hvor alle de som forsøker å bidra til å løse denne ekstreme humanitære situasjonen, blir møtt med mobbing i stedet for en utstrakt hånd og samarbeid i en vanskelig situasjon. Vi må diskutere hvilke konsekvenser det kan få for forholdet mellom våre land og regjeringer over tid.

La meg så til slutt si to ting om det langsiktige. Jeg er bekymret for den langsiktige utviklingen på Sri Lanka. På grunn av krigen er helt grunnleggende menneskerettigheter satt til side. Mange hundre mennesker er forsvunnet. Det er ingen reell mediefrihet, og det rapporteres ikke i srilankiske medier verken om tapstall eller om krigens lidelser. Vi ser ikke gråtende mødre, vi ser ikke døde barn, og det er klart at innsikten i hva som foregår, er veldig begrenset. Det farlige med dette er selvsagt de langsiktige konsekvenser det kan få for landet selv.

Jeg er også bekymret for evnen til å finne en langsiktig løsning på denne konflikten, selv om vi må regne med at Tigrene nå er slått som en konvensjonell militær hær på Sri Lanka. Selv om vi må regne med at Tigrene ikke lenger kommer til å kontrollere noe landområde på Sri Lanka, er jo ikke det noen løsning på en langvarig etnisk konflikt. Bare gjennom evnen til å finne en langvarig løsning som skaper en inkluderende stat hvor både singalesere, tamiler og muslimer føler seg hjemme, kan man finne en løsning hvor ikke nye generasjoner vil bruke vold for å løse Sri Lankas problemer.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:24:40]: Jeg takker statsråden for et svært fyldig svar.

Denne borgerkrigen har altså krevd mer enn 70 000 menneskeliv, som det ble nevnt. FN-kilder sier at de tre siste månedene har 6 500 sivile tamiler blitt drept, og de siste dagene og ukene har 2 000 sivile blitt drept. Mange norske tamiler er svært urolige over situasjonen for sine familier på Sri Lanka, noe som er forståelig. Regjeringsstyrkene synes å være inne i sin siste fase, dersom ikke våpnene på begge sider nå blir lagt ned.

Jeg mener at verdenssamfunnet ikke lenger må være passiv tilskuer til et eventuelt folkemord, som i Rwanda og Srebrenica, og jeg mener at den norske regjeringen må gjøre alt det den kan for å hindre det. Verdenssamfunnet og FN vedtok i 2005 å forplikte seg til erklæringen «Right to Protect». Mener statsråden denne erklæringen kan benyttes til aktiv handling på Sri Lanka? Eller kan Regjeringen be FNs sikkerhetsråd om å henvise Sri Lanka-konflikten til ICCs aktorat for etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten?

Statsråd Erik Solheim [11:25:58]: Det finnes ikke fnugg av tvil om at Sri Lankas regjering har en forpliktelse til å beskytte sitt lands egne borgere, uansett etnisk bakgrunn, som borgere av staten Sri Lanka. Sri Lankas regjering er ansvarlig for å beskytte innbyggerne i Sri Lanka, og derfor er selvsagt spørsmålet om beskyttelse kommet opp.

FN har gjort mye. De sendte først lederen for Ban Ki-moon-sekretariatet, Nambiar, på misjon til Sri Lanka. John Holmes – altså Jan Egelands etterfølger i OCHA – har vært der de siste par dagene. Han var også der tidligere, så FN har tatt en rekke initiativ. Det framgår av pressemeldingen Holmes sendte ut etter sitt besøk at han langt fra var fornøyd med viljen til samarbeid.

Jeg må også si at jeg slutter meg helt til det USA kom med i en uttalelse for bare et par dager siden, og det er at nå må partene la våpnene tie, og man må finne en organisert måte å avslutte krigen på. Den måten vil måtte innebære at de relativt få som er igjen i sonen, overleverer sine våpen til det internasjonale samfunn gjennom FN, og at FN også tar fullstendig kontroll over sikkerheten til dem som da kommer ut, slik at de ikke blir utsatt for noen form for overgrep eller forsvinninger.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:27:13]: Jeg takker igjen for svaret.

Mitt, og Venstres, fokus er nettopp på den humanitære situasjonen, der ingen av partene ser ut til å ville legge ned våpnene – med krig oppimot 260 000 sivile på et lite område, vansker med mat og medisiner, uklare trygghetsforhold for de sivile, sivile i leirer, familier som blir splittet, og sivile som skytes på, ingen journalister som kan gi objektive synspunkter på dette. Hva kan Norge og Regjeringen gjøre når det gjelder gjenoppbyggingen og forsoningen, som statsråden også var inne på? Det blir svært vanskelig. Hvordan kan Norge, med kontrakt til begge parter, gjøre alt som er mulig humanitært for å få våpenhvile og rettferdig fred for begge parter?

Statsråd Erik Solheim [11:28:12]: Som sagt har vi til nå ansett det slik at det viktigste vi kunne gjøre, var å bidra til å mobilisere FN og sterkere land enn Norge, som USA, til å legge et sterkt press for å beskytte sivilbefolkningen, og selvsagt også for å få mat, medisiner og vann inn til dem. Det er jo en prekær mangel på medisiner. Mange av de som er kommet ut av sonen, har åpenbart hatt veldig lite mat, så vi har prøvd å bidra til at sterkere institusjoner enn oss kunne legge press på dem for å få det til.

Når det gjelder det langsiktige, mener jeg det nå er for tidlig å begynne å diskutere gjenoppbygging. Vi må se hvordan sluttspillet om dette utvikler seg, og hvordan de langsiktige politiske konstellasjonene som kommer ut av dette, blir. Fokus må nå være på å redde de sivile som er der, og så får gjenoppbyggingen komme over tid. Men det er selvsagt veldig viktig at de som nå er i interneringsleirer, eller overgangsleirer, raskt kommer tilbake til sine hjem, og at de har full beskyttelse der de er.