Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:38:16]: «I debatten om klimakvoteloven hevdes det at en stram kvotetildeling til norsk næringsliv er viktig for å kutte CO₂-utslipp. Det hevdes tilsvarende at flere gratiskvoter til industrien gir mindre CO₂-kutt. Samtidig velger Regjeringen å selge alle kvoter som ikke tildeles norske aktører, og opprettholder dermed antall utslippsrettigheter i CO₂-kvotesystemet.

På hvilken måte gir Regjeringens «stramme» opplegg større CO₂-kutt enn alternativet, hvor norsk industri tildeles flere CO₂-kvoter og derved kommer på nivå med EU?»

Statsråd Erik Solheim [11:38:48]: Jeg er opptatt av at kvotesystemet skal gi bedriftene et klart signal om at det å slippe ut klimagasser innebærer en kostnad og en ulempe for oss alle. Et godt kvotesystem gjør dette på to måter, for det første ved å sette et totalt tak som er så lavt at det fører til at bedriftene må redusere sine utslipp, og for det andre ved at den enkelte bedrift som forurenser, selv skal betale for de kvotene den trenger for å svare for utslippene sine.

Den samlede kvotemengden i et kvotesystem er bestemmende for hvor store utslippene blir innenfor dette systemet. For at et kvotesystem skal redusere utslippene, dvs. være stramt, må den totale mengden kvoter i systemet være lavere enn det bedriftene ville sluppet ut om de ikke ble regulert med kvoteplikt. De samlede utslippene innenfor systemet blir redusert til et nivå tilsvarende den samlede kvotemengden. Norge har en større stramhet i kvotesystemet enn de øvrige europeiske landene målt i forhold til utslippene i 2005. Vi bidrar altså til å senke utslippene fra de bedriftene som er med i det europeiske kvotesystemet, ved at Regjeringen har besluttet å sette en vesentlig lavere kvotemengde enn det norske bedrifter forventes å trenge i perioden 2008–2012.

Hvorvidt kvotene selges eller tildeles vederlagsfritt, vil på kort sikt ikke påvirke utslippene fra eksisterende virksomheter. Tildeling av gratiskvoter kan imidlertid påvirke investeringsbeslutninger knyttet til utvidelser eller etablering av ny virksomhet. Lønnsomheten vil være større jo større andel gratiskvoter virksomheten får tildelt som følge av investeringen. Man kan da få en tendens til at det investeres i forurensende virksomhet på bekostning av annen virksomhet. På sikt kan man da få en næringsstruktur med høyere utslipp enn man ellers ville fått, og som er mer utslippsintensiv enn det som er samfunnsøkonomisk fornuftig. Dette er noe av bakgrunnen for at Regjeringen ikke har ønsket å opprette en generell kvotereserve for tildeling av vederlagsfrie kvoter til nye og utvidede virksomheter.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:40:54]: Dette svaret synes jeg vitner om at Regjeringen ser sektorvis på områder i stedet for å se på det totale utslipp. Når Regjeringen i kvoteproposisjonen, som ble behandlet i Stortinget for få uker siden, begrunner at en skal ha stram tildeling, så var det jo med det argument at det ville gi større kutt enn en ellers ville få. Men når en likevel selger overskuddskvotene, opprettholder en altså de totale utslippsmengdene.

Så tror statsråden åpenbart at ved å ha en stram tildeling gir en incentiv til at industrien skal kutte utslipp raskere enn den ellers ville gjort. Men da må statsråden svare på hvordan industrien skal ha råd til å kutte utslipp, når man samtidig med å få minst mulig tildeling av gratiskvoter også fratas kapital som trengs for å kunne investere i ny teknologi, og Regjeringens klimakvotelov tilsier at de som allerede er etablert – altså den gamle industrien – får en større del gratiskvoter enn ny industri, som ikke har CO₂-fri teknologi i dag, men som likevel kan investere i teknologi med lavere utslipp enn etablert industri.

Statsråd Erik Solheim [11:42:04]: Jeg føler nok at svar på det spørsmålet som Solvik-Olsen gjentar nå, også ble gitt i det forrige svaret, nemlig at det er den samlede kvotemengde som avgjør hvor store utslippene blir. Derfor bidrar det at Norge har satt et stramt kvoteregime, dvs. en liten kvotemengde sammenlignet med utslippene, til å dra utslippene ned. Men spørsmålet om hvorvidt man skal dele ut gratiskvoter, eller om man skal kjøpe kvotene, er et spørsmål om å bidra til at de langsiktige investeringsbeslutningene i bedriftene får incentiv i retning av å investere i mindre utslipp. Vi har hatt mange polemikker om dette i Stortinget – og jeg gjentar på en måte utfordringen tilbake til Fremskrittspartiet: Hvorfor skal det være slik at folk flest og de industriene som ikke har utslipp, skal betale for utslippene til den delen av industrien som har det?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:43:03]: For det første snur statsråden dette på hodet. For staten har jo ikke betalt én krone for de kvotene en i utgangspunktet får tildelt av FNs klimapanel. Ergo: Ved å tildele mer CO₂-kvoter gratis til industrien, koster ikke det staten én krone i utgangspunktet. Men selvsagt er det tapte inntekter ved at en ikke kan gjøre slik Regjeringen i dag vil, nemlig selge overskuddskvotene på det frie markedet og tjene penger på det. Men poenget her er jo det samme som også NHO og Naturvernforbundet har sagt – altså en bred bevegelse av ulike tilnærminger, men som alle er kritiske til Regjeringens tilnærming, der en hevder at en stram tildeling er godt for miljøet. Men så lenge en selger kvotene en har til overs, opprettholder en altså den totale utslippsrammen i verden. Det er bare den forskjell at norsk industri får redusert sin konkurranseevne og sin mulighet til også å finansiere tiltak, mens Regjeringen får økt sine inntekter. Dermed har en altså like høye CO₂-utslipp under begge typer system. Men forskjellen er at Regjeringen har valgt å fylle statskassen framfor å gjøre det mulig for industrien å ha konkurranseevne. Det må jo statsråden …(presidenten avbryter).

Statsråd Erik Solheim [11:44:13]: Hvorvidt man burde slette kvoter eller selge dem, er selvfølgelig et spørsmål som er åpent til debatt, og som vi kan fortsette debatten rundt. Det avgjørende for de totale utslippene er, som jeg har gjentatt mange ganger, den samlede kvotemengden – det er for øvrig også gjentatt av spørreren. Det er den samlede kvotemengden som bestemmer utslippsnivået. Men vi ønsker å gi incentiver i retning av omstilling av industri mot mindre forurensende industri.

Det er jo også slik at forurenser betaler-prinsippet er noe som normalt hylles av hele Stortinget – jeg er ikke klar over om Fremskrittspartiet også deler det, men det går jeg nesten ut fra. Og ut fra et forurenser betaler-prinsipp er det ikke urimelig at de bedriftene som har utslippene, også skal betale for dem.

Men det er klart at den store, langsiktige debatten om dette får vi når Norge skal tilpasse seg EUs kvotesystem, som vil gjelde fra etter 2012. Vi må selvfølgelig gjøre dette i god tid før det. Da vil vi antakelig måtte se på sektor for sektor – hvor det er naturlig med gratiskvoter, og hvor det er naturlig med betaling for kvotene.