Øystein Djupedal (SV) [10:03:30]: (ordfører for saken): Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite besluttet 5. februar å åpne sak mot tre høyesterettsdommere. Bakgrunnen var at dommerne, som medlemmer av kjæremålsutvalget, nektet gjenopptakelse av et drap Fritz Moen var uriktig dømt for. En enstemmig komite besluttet å åpne sak på bakgrunn av de påstander som framkom i anmeldelsen fra Tore Sandberg av 18. september 2006, og det faktum at Fritz Moen ble uskyldig dømt for to drap han hadde sonet 18 år for.

Komiteen har gått grundig inn i saken, og har i tillegg til de mange dokumentene som allerede finnes i saken, innhentet svar fra de tre høyesterettsdommerne og innhentet kommentarer fra Tore Sandberg.

Bakgrunnen for kontrollkomiteens behandling gjelder Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 14. oktober 2003 om ikke å gjenoppta ett av de to drapene Fritz Moen uriktig var dømt for og hadde sonet for. Kontrollkomiteens behandling gjelder ikke hele Fritz Moen-saken som sådan og det justismordet han var utsatt for, men kjæremålsutvalgets behandling av gjenopptakelse av saken. Justismordet mot Fritz Moen er trolig et av de groveste som er kjent i norsk rettspleie, og vil for alltid være en skamplett for vårt rettssamfunn.

Fritz Moen ble dømt til 21 års fengsel for drap på to unge kvinner i Trondheim høsten 1976 og høsten 1977 - to drap han ikke hadde begått.

La meg for ordens skyld understreke: De tre høyesterettsdommerne som er anmeldt av Tore Sandberg, har ikke hatt noe med selve justismordet på Fritz Moen å gjøre.

Bakgrunnen for anmeldelsen er at de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius i egenskap av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke godkjente gjenopptakelse av den såkalte Torunn-saken.

Det er første gang Stortinget åpner sak etter at det nye riksrettsinstituttet ble endret for noe over et år siden. Jeg skal derfor foreta en grundig gjennomgang av selve saken og behandlingen av den, og videre gjøre rede for flertallets syn og innstilling. Komiteens mindretall vil gjøre rede for sitt syn.

Kjæremålsutvalget aksepterte under tvil gjenopptakelse av den såkalte Sigrid-saken, som førte til at Fritz Moen senere ble frikjent for dette.

Frikjennelsen i Torunn-saken skjedde først etter at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha begått begge drapene, både på Sigrid Heggheim og på Torunn Finstad. Dette skjedde ca. et halvt år etter at Fritz Moen hadde avgått ved døden.

Det er som sagt første gang Stortinget etter de nye bestemmelsene skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar, jf. lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2.

Anmeldelsen fra Sandberg gjelder dommernes behandling av en sentral del av en vitneobservasjon i åstedsområdet og dommernes vurdering av hvorfra vitnet hørte en mann og en kvinne som snakket sammen. Anmeldelsen gjelder straffeloven § 110 første ledd om å handle mot bedre vitende og/eller om å ha vist grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325 nr. 1. Han viser også til ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.

Ved Stortingets behandling 20. februar 2007 ble Grunnloven §§ 20, 30, 86 og 87 endret. Det ble også vedtatt endringer i lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett, ansvarlighetsloven og i lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker, riksrettergangsloven. I tillegg ble det gjort endringer i Stortingets forretningsorden.

Etter endringen av Grunnloven § 86 kan det anlegges riksrettssak mot medlemmer av Høyesterett for

«strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar de have brudt deres konstitutionelle Pligter».

Lov 5. februar 1932 nr. 1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett, gir særlige straffebestemmelser for de konstitusjonelt ansvarlige, dvs. høyesterettsdommere, stortingsrepresentanter og statsrådets medlemmer. Straffelovens alminnelige regler supplerer ansvarlighetsloven og gjelder således i tillegg til de forhold som er omhandlet i ansvarlighetsloven, jf. § 1 annet ledd.

Etter ansvarlighetsloven § 17 kan et medlem av Høyesterett straffes med bøter eller fengsel i inntil 10 år dersom vedkommende:

«a) meddeler nogen part råd eller veiledning i en sak som står for Høiesterett eller kan komme inn for Høiesterett,

b) eller i nogen betenkning, eller innstilling medvirker til noget som er i stridende mot Grunnloven,

c) eller i sin embedsgjerning for øvrig ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnlov eller lovgivning …»

I utgangspunktet vil alle handlinger foretatt som ledd i en høyesterrettsdommers dømmende virksomhet høre inn under Riksrettens arbeidsområde.

Odelstinget vedtok 13. desember 2006 å utsette behandlingen av anmeldelsen fra Tore Sandberg inntil utvalget som var oppnevnt av Regjeringen for å granske strafferettssaken mot Fritz Moen, hadde levert sin innstilling. Jeg kommer tilbake til innholdet i denne.

Ved brev av 2. oktober 2007 oversendte Stortingets presidentskap anmeldelsen til kontroll- og konstitusjonskomiteen, under henvisning til de nye bestemmelsene i Stortingets forretningsordens § 12 annet ledd nr. 10.

La meg så gå inn i sakens realiteter.

Komiteen har i sin innstilling valgt å anonymisere framstillingen av hensyn til de aktuelle vitnene, som er det springende punkt i anmeldelsen. Det samme gjelder for vedleggene til innstillingen.

Vitnet, heretter kalt A, og hans ektefelle, heretter kalt B, forklarte seg for politiet under etterforskningen, men ikke under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Aktor frafalt dem som vitner, og forsvareren samtykket til dette, jf. avsnitt 107 i kjennelsen fra kjæremålsutvalget. I avsnitt 121 i kjennelsen er det bemerket at selv om retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, er forsvarerens standpunkt et viktig moment ved vurderingen av hvilken betydning et bevis har, og dermed for omfanget av bevisførselen.

Sandberg anfører at de tre anmeldte dommerne i kjennelsen

«i realiteten har flyttet As observasjon (hvor lydene/stemmene kom fra) ut av åstedsområdet til tross for at de - under forutsetning av at de har gjort seg kjent med As politiforklaring av 05.10.1977 og Moens begjæring om gjenopptakelse - må ha visst at en slik flytting av observasjonen ut av åstedsområdet ikke er korrekt».

Han viser videre til at kjæremålsutvalgets sitat fra As politiforklaring, avsnitt 115 i kjennelsen, mangler en setning, som etter hans mening gjør at sitatet gir et feilaktig inntrykk av forklaringen sett i sammenheng med kjæremålsutvalgets bemerkning i avsnitt 116. Sandberg har i sin anmeldelse gjengitt utsnitt av vitne As politiforklaring 5. oktober 1977. Høyesterettsdommerne har sitert fra denne i avsnitt 115 i kjennelsen. I avsnittet vises det til at vitnet hørte rop ca. 20 meter før broen, og at ropet ble beskrevet som et «kvinneskrik».

Det jeg nå gjengir, er fra politiforklaringen, og er ikke sitert i avsnitt 115:

«Like før de kom til brua, ca. 20 meter, er det en åpning i trerekken på ca. 5-10 meter. Da de var der, hørte vitnet også rop. I vitnets gangretning ble dette på høyre side.

Dette var et kvinneskrik. Det hørtes ut som et kvin - omtrent som om noen blir kilet - og var ganske kraftig. Deretter hørte de prat. Det hørtes ut som om det var en mann og kvinne som pratet sammen. Det var ikke mulig å skille ut ordene skikkelig. Imidlertid hørtes det ut som om kvinnen sa noe slikt som at «de ser oss» eller lignende. Ut fra dette mener vitnet at det er mulig at kvinnen ikke var trønder idet trønderne sier «dem» og ikke «de». Etter et nytt skrik var det på ny «mumlende» stemmer.

På «mumlingen» å dømme, var ikke situasjonen så alvorlig, og vitnet og hans forlovede gikk videre. De hadde da stanset mellom 1/2 og 1 minutt. For vitnet syntes det som om skrikene og «mumlingen» kom i fra skotthyllbanen som ligger der. Han mener i alle fall at de kom fra den siden av elven (byåsensiden).»

Og her er jeg ved det poenget som er sentralt:

Setningen «I vitnets gangretning ble dette på høyre side» var ikke sitert i kjennelsen. Den manglende setningen går ut på at vitne A mente kvinneskriket kom fra høyre side av stien i hans gangretning, dvs. fra sørsiden av stien. Ut fra kjæremålsutvalgets gjengivelse av As forklaring er det ifølge Sandberg naturlig å trekke den slutning at han mente skriket kom fra nordsiden av stien. Vitne A sa at det hørtes ut som skriket kom fra Skotthyllbanen, og kjæremålsutvalget konstaterer at Skotthyllbanen ligger på nordsiden av stien, jf. avsnitt 116.

I avsnitt 116 i kjennelsen heter det:

«Skotthyllbanen ligger på en grasslette på nordsiden av gangstien og en jernbanelinje som fører over Stavnebroen. Finstad ble funnet på sørsiden - altså på motsatt side av stien.»

Det er på denne bakgrunn komiteen skriver at observasjonene fra vitne A er uriktig og unøyaktig gjengitt i kjæremålsutvalgets kjennelse.

Sandberg viser til at det framgår av en forklaring vitne A har gitt til ham, at A trodde at Skotthyllbanen lå på sørsiden av stien, hvilket altså var feil. I avsnitt 117 i kjæremålsutvalgets kjennelse står det at vitne B, som gikk i følge med A, oppgav nøyaktig samme sted hvor de hørte kvinnestemmen, men hun mente å høre den fra sørsiden av stien. Liket av Torunn Finstad ble funnet på sørsiden.

Tore Sandbergs anmeldelse av 18. september 2006 følger som vedlegg 1 til innstillingen. Anmeldelsen ble som sagt først sendt Odelstinget, ettersom den etter de da gjeldende regler etter sitt innhold hørte under Odelstinget som påtalemyndighet.

Sandberg anfører at effekten av kjæremålsutvalgets konklusjon i avsnitt 116 er at As vitneutsagn er uinteressant i forbindelse med drapet på Torunn Finstad, idet observasjonen dermed ville være «flyttet ut» av åstedsområdet. Sandberg viser til bevisanalysen, der fotodokumentasjonen av vitne A entydig viser at vitne A peker rett inn i åstedsområdet sør for gangstien og jernbanelinjen.

Det anføres videre at dersom de tre dommerne hadde begynt sitt sitat fra vitne As politiforklaring en setning tidligere, så kunne dommerne umulig trukket den konklusjon de gjør i avsnitt 116.

Sandberg anfører at det avgjørende må være hvor vitnet A selv mente Skotthyllbanen var. Om dommerne likevel skulle være i tvil om hva vitnet la i uttrykket «Skotthyllbanen», måtte det ifølge Sandberg i så fall være deres plikt å søke dette avklart med vitne A før de trakk sin konklusjon. Det ble ikke gjort.

Sandberg anfører at kjæremålsutvalgets medlemmer har gjort seg skyldige i straffbart forhold, hva enten de har kjent til den manglende setningen fra politiforklaringen og bevisst har utelatt den uten å søke dette avklart med vitnet selv, eller de ikke har kjent til setningen fordi de har unnlatt å sette seg inn i politiforklaringen.

På denne bakgrunn hevder Sandberg at dommerne kan ha overtrådt bestemmelsen i straffeloven § 110 om som dommer å handle mot bedre vitende, eller som embetsmenn å vise grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325 nr. 1. Som sagt viser Sandberg også til ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.

I sin anmeldelse begjærer Sandberg de tre høyesterettsdommerne avhørt for å søke avklart om det subjektive skyldkravet er oppfylt.

Så langt anmeldelsen og bakgrunnen for anmeldelsen.

I statsråd 8. september 2006 ble det oppnevnt et utvalg for å granske straffesaken mot Fritz Moen. Utvalget ble ledet av professor Henry John Mæland. Formålet med granskingen var å undersøke hvorfor Moen ble uriktig domfelt, og vurdere behovet for endringer for å forhindre uriktige domfellelser i framtiden. Granskingen skulle omfatte straffesakene mot Fritz Moen fra starten på politiets etterforskning til Borgarting lagmannsrett avsa den siste frifinnelsesdommen 24. august 2006.

Det framgår av utvalgets mandat:

«Også domstolene har vært sentrale i straffesakene mot Fritz Moen. Granskning av uavhengige domstoler av et regjeringsoppnevnt utvalg reiser konstitusjonelle spørsmål som det er behov for å avklare før granskningsmandatet kan ferdigstilles på dette punktet. Justisdepartementet vil snarest foreta de nødvendige avklaringer, og komme tilbake med et tilleggsmandat til utvalget om granskning av domstolene.»

Ved nytt brev av 22. november 2006 ble utvalget gitt et tilleggsmandat. I brevet heter det bl.a.:

«En gransking av domstolenes rolle i Fritz Moen-sakene må ikke fremstå som et forsøk på å overprøve domstolenes avgjørelser i strid med det konstitusjonelle og grunnlovfestede prinsippet om at domstolene dømmer i siste instans. Det vil i denne sammenheng være av stor betydning om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som senere er opphevet eller endret innenfor domstolssystemet, eller om granskingen er rettet mot domstolsavgjørelser som fortsatt reelt eller formelt står ved lag. Hensynet til domstolenes selvstendighet veier dessuten generelt tyngre jo kortere tilbake i tid de aktuelle domstolsavgjørelsene ligger. For at man i størst mulig utstrekning skal kunne trekke lærdom av granskingen av straffesakene mot Fritz Moen, er det på den annen side viktig at utvalget gransker domstolenes rolle ved domfellelsen av Fritz Moen i 1978 og 1981 i tillegg til granskingen av politiet, påtalemyndigheten og andre aktørers behandling av sakene. På denne bakgrunn bes utvalget også granske Frostating lagmannsretts behandling av straffesakene mot Fritz Moen frem til domfellelsene i henholdsvis 1978 og 1981.»

Tilleggsmandatet omfattet ikke lagmannsrettens kjennelse av 12. februar 2002 om å nekte gjenopptakelse av begge sakene, og heller ikke Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober 2003.

Utredningen fra utvalget som gransket straffesakene mot Fritz Moen, NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, ble lagt fram 25. juni 2007.

I forbindelse med framleggelsen av utredningen uttalte justisminister Knut Storberget:

«Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe lignende kan skje igjen. Utvalgets rapport viser at det er begått graverende feil som har gitt et graverende resultat.»

I NOU 2007:7 omtales vitnene A og B i flere sammenhenger. Det framgår under punkt 6.2.3, s. 152:

«Tore Sandberg har i sin bevisanalyse fra år 2000 kritisert at vitnene B og A ble frafalt. Ifølge Sandberg gjorde disse vitnene «de mest detaljerte observasjonene - og dermed de observasjoner som … [var] tettest opp mot drapsåstedet».»

Utvalget uttaler om vitnestevningen av A og B bl.a.:

«I intervju med A og B har utvalget fått opplyst at de ikke ble stevnet til hovedforhandlingen. Utvalget vet ikke om lensmannen i Porsanger mottok anmodningen, og forsøkte å stevne dem, men legger til grunn at B og A ikke ble stevnet, og at dette var årsaken til at de ble frafalt.

For utvalget reiser dette spørsmål både om politi og påtalemyndighet gjorde en tilstrekkelig innsats for å stevne dem, og om det var forsvarlig under hovedforhandlingen å frafalle dem som vitner.

Utvalget antar at politiet, da innkallingen ble sendt, brukte adressene som var registrert i Folkeregisteret. Tiltalen ble tatt ut 11. april 1978. At stevningen først ble sendt 3. mai, vel fire uker etter, er neppe uvanlig. Den opprinnelige utsendelsen av stevningen må derfor antas å ha vært forsvarlig. Oversendelsen til lensmannen i Porsanger skjedde 15 dager før de skulle avgi forklaring. Normalt skulle dette også være tilstrekkelig til å få dem stevnet. Utvalget har ikke funnet forklaringen på hvorfor B og A ikke ble stevnet. Utvalget finner ikke grunnlag for å rette kritikk mot politi og påtalemyndighet for håndteringen av stevningen.

Når disse vitnene ikke var stevnet, sto aktor overfor valget mellom å begjære saken utsatt, eller frafalle vitnene.»

Det var det siste som skjedde.

Det vises avslutningsvis til at utvalget ikke finner vitneforklaringene fra A og B så sentrale at de ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget kan derfor ikke se at det er grunnlag for kritikk mot aktor for å ha frafalt dem.

Det framgår av NOU 2007:7 punkt 4.9.2.2.6 at vitne B i intervju med utvalget har bekreftet sin forklaring under avhørene i 1977 om at hun hørte skrik og stemmer rett nede i skråningen ved gangstien. Observasjonen ble altså ikke knyttet til bueskytterbanen og brinken. Vitne A angav i 1977 ikke nøyaktig hvor han hørte skrik fra. I forbindelse med gjenopptakelsesprosessen har både Sandberg og politiet avhørt vitne A om dette. Sandberg konkluderte med at A hørte lydene fra det «høyaktuelle området». I intervju med granskingsutvalget fortalte vitne A at han hørte lyder fra bueskytterbanen, og at det virket som om det var et stykke fra stien.

Det framgår videre på side 126 i NOU-en:

«Utvalget finner det usikkert om A og B hørte Torunn og drapsmannen (eller noen andre i området), om de hørte to forskjellige personer og hva som ble sagt/hvilke lyder som ble utstøtt. Utvalget finner derfor ikke å kunne tillegge disse vitnenes forklaringer noen vekt ved bedømmelsen av tilståelsens troverdighet.»

I kjæremålsutvalgets kjennelse av 14. oktober 2003 sies det:

«I Sigrid-saken fant Kjæremålsutvalget under tvil at vilkårene for gjenopptagelse etter § 391 nr. 3 ikke var oppfylt, men at vilkårene etter § 392 annet ledd var til stede. Begrunnelsen for det siste var at det var mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet, ikke kunne tilbakeføres til Moen. Hvis da ikke de biologiske sporene stammet fra en annen enn gjerningsmannen - noe Kjæremålsutvalget fant svært lite sannsynlig - var det strafferettslige beviskravet ikke oppfylt for Moens vedkommende.»

Det gjaldt altså Sigrid-saken.

I Torunn-saken førte ikke påstanden om gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 fram. I forhold til § 392 annet ledd fant kjæremålsutvalget at Moens gjentatte tilståelser i saken samsvarte godt med åstedsfunnene. Skulle saken bli gjenopptatt, måtte dette eventuelt skyldes «den tvil om tilståelsens troverdighet som kan ha oppstått ved at dommen i Heggheimsaken tillates gjenopptatt». I denne vurderingen la kjæremålsutvalget vekt på at Moens forklaringer hadde utviklet seg forskjellig i de to sakene, og at forskjellen mellom politiets funn og Moens forklaringer var mindre i Torunn-saken. Kjæremålsutvalget la videre vekt på at Moens situasjon var annerledes i 1980 enn i 1977, ved at han i 1980 allerede var domfelt i Torunn-saken. Tilståelsen i Torunn-saken ble derfor ansett å ha større troverdighet, og kravet om gjenopptakelse førte som sagt ikke fram.

I dag vet vi at dette ikke medførte riktighet. Fritz Moen var uskyldig i begge drapene han var dømt for og har sonet for.

Kunnskapen om justismordet kan vi i stor grad takke Tore Sandberg for. Han har lagt ned en utrettelig innsats for å få Fritz Moen frikjent, noe han bidrog sterkt til, og hans bok «Overgrepet», som handler om denne saken, er rystende lesning.

La meg derfor på Stortingets vegne få lov til å takke Sandberg for den innsats han har gjort for å renvaske Fritz Moen. Det er en innsats det står stor respekt av.

I arbeidet med anmeldelsen har kontrollkomiteen fått påvist at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin kjennelse i Torunn-saken har gitt en misvisende og feilaktig gjengivelse av en vitneobservasjon.

De tre høyesterettsdommerne går i to brev til komiteen langt i å ta selvkritikk, og skriver at avsnittet om denne vitneobservasjonen «kunne ha vært noe utdypet». I et nytt brev skriver de videre at gjengivelsen av vitneobservasjonen har fått en noe «uklar utforming».

Det er hevet over tvil at kjæremålsutvalget har gjengitt vitneobservasjonen unøyaktig. Unøyaktig beskrivelse av et vitneutsagn gir imidlertid ikke i seg selv grunnlag for å reise riksrettssak for brudd på konstitusjonelle plikter.

Denne vitneobservasjonen, som jeg har gått nøye igjennom, ble altså ikke vektlagt av granskingsutvalget som evaluerte Fritz Moen-saken, ei heller i lagmannsrettens behandling eller av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Det er på denne bakgrunn ikke riktig av Stortinget å legge mer vekt på dette vitneutsagnet enn det som er gjort ved tre tidligere behandlinger av saken. Det er også grunnlag for å hevde, slik de tre høyesterettsdommerne skriver i brevet til komiteen, at bevisbildet er sammensatt.

Vi som representerer flertallet, vil bemerke at det er påvist at observasjonene fra vitne A er unøyaktig og uriktig gjengitt i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14. oktober 2003, men anser ikke at dette i seg selv gir grunnlag for å reise riksrettssak for brudd på konstitusjonelle plikter.

Vi har på denne bakgrunn kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å oversende saken til Stortingets ansvarskommisjon.

Komiteens flertall foreslår derfor å henlegge anmeldelsen av de tre høyesterettsdommerne, og med dette settes sluttstrek for et av de svarteste kapitler i norsk rettshistorie.

La meg likevel understreke: Dommen over Fritz Moen-saken er nådeløs overfor dem som gjorde ham urett. Det er rystende og skremmende at slikt er mulig i en rettsstat. Likevel, selv om Fritz Moen-saken med dagens vedtak er over, sender Stortinget ved dagens behandling et kraftig signal til hele det norske rettssystemet om å trekke lærdom av saken. Det nye riksrettsinstituttet er opprettet for at «brudd på konstitusjonelle plikter» skal og kan få alvorlige følger for dem det angår.

Svein Roald Hansen (A) [10:27:07]: Saksordføreren har gått grundig igjennom komiteens innstilling og begrunnelsen for flertallets forslag til vedtak. La meg også slutte meg til saksordførerens anerkjennelse av Tore Sandbergs innsats for Fritz Moen. Siden saksordføreren har vært så grundig, vil jeg begrense mitt innlegg til noen vurderinger omkring saken.

Da justisminister Knut Storberget fikk overlevert innstillingen fra Mæland-utvalget, som fikk i oppgave å granske straffesakene mot Fritz Moen, sa han følgende - og jeg siterer fra innstillingen:

«Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet begikk mot Moen. Men det påhviler oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe liknende skal skje igjen.»

Overgrepet mot Fritz Moen er et av de groveste som er kjent i norsk rettspleie. Ifølge granskingsutvalget ble det fra politiets side ikke lagt fram et fullstendig og objektivt bevisbilde for den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol.

Som utvalget peker på, er nøkkelen til å unngå uriktige domfellelser å sikre at politiet etterlever objektivitetsprinsippet i sin bevisframleggelse. Det var her det sviktet i denne saken, og utvalget foreslo derfor enkelte regelendringer som skal bidra til å sikre en slik etterlevelse.

Det var da Fritz Moen ble dømt for de to drapene i Frostatings lagmannsrett og dommene senere ble stadfestet i Høyesterett, at uretten mot Fritz Moen ble begått.

Anmeldelsen fra Tore Sandberg retter seg mot Høyesteretts kjæremålsutvalg og er begrunnet i at kjæremålsutvalget avslo gjenopptakelse av saken om drapet på Torunn Finstad, mens det sa ja til å gjenoppta saken om drapet på Sigrid Heggheim. Anmeldelsen gjelder bestemmelser som forutsetter at kjæremålsutvalget skal ha «handlet mod bedre Vidende» og/eller «ha vist grov Uforstand i Tjenesten».

Bakgrunnen er at kjæremålsutvalget ikke trengte dypere inn i et av vitnemålene fra Torunn-saken. Behandlingen av dette vitnemålet under rettssaken er grundig gjennomgått av Mæland-utvalget i NOU 2007:7 og gjengitt i innstillingen. Disse vitnene ble ved en feil ikke innkalt til rettssaken i Frostatings lagmannsrett, og Moens forsvarer samtykket i at de kunne frafalles. Utvalget finner ikke grunnlag for å gi lagmannsretten kritikk for dette. Utvalget finner heller ikke denne vitneforklaringen så sentral at den ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen. På denne bakgrunn mener jeg det er åpenbart at en riksrettstiltale mot de tre høyesterettsdommerne i kjæremålsutvalget fordi de unnlot å trenge dypere ned i den uklarhet som finnes i dette vitnemålet, ikke vil føre fram. Derfor er det heller ikke riktig å oversende den til Stortingets ansvarskommisjon.

Når dette vitnemålet er vurdert til ikke å kunne ha hatt nevneverdig innvirkning på bevisbedømmelsen i rettssaken, synes det usannsynlig at det ville kunne hatt en avgjørende innvirkning på vurderingene omkring gjenopptakelse. Dette er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet i innstillingen står sammen med flertallet om å henlegge saken.

Fremskrittspartiet mener det grunnlag for å ta denne anmeldelsen et skritt videre og sende den til Ansvarskommisjonen. Begrunnelsen ligger i svarbrevet fra de tre høyesterettsdommerne, som setter inn ordet «ukjent» når det gjelder den mann eller gutt de finner det helt usannsynlig at Torunn Finstad skulle ha slått følge med ned skråningen den skjebnesvangre natten.

Men i kjæremålsutvalgets kjennelse gjøres det ikke noe skille mellom om den Torunn Finstad muligens gikk sammen med, var kjent eller ukjent for henne. Derfor kan dette heller ikke ha vært det avgjørende moment som kunne ha tippet saken i favør av gjenopptakelse.

Uretten som ble begått mot Fritz Moen, er svært alvorlig. Så langt det er mulig å bøte på en slik urett, er dette gjort. Dommene er opphevet, og erstatning er gitt. Lærdommer er trukket og vil forhåpentligvis bidra til at noe liknende ikke gjentar seg.

Det er forståelig at det også kan være et ønske om å stille noen til ansvar. Men ansvaret for uretten hviler ikke på kjæremålsutvalget. Derfor er det riktig å avslutte saken her, slik et bredt flertall foreslår.

Carl I. Hagen (FrP) [10:31:57]: Saksordføreren har gått grundig igjennom hele hendelsesforløpet og saken, og har gitt en grei redegjørelse. Han har takket Tore Sandberg og sagt at justismordet som Fritz Moen ble utsatt for, er en skamplett for vårt rettssystem, og det er jeg helt enig i.

Det som er til ettertanke, er at alle er hjertens enige om at her har det vært begått urett og grovt justismord overfor Fritz Moen, men ingen er straffet for dette. Det har ikke hatt noen disiplinære konsekvenser for noen, så vidt jeg vet. Det har heller ikke vært noen særlig etterforskning. En anmeldelse mot en av polititjenestemennene ble vel henlagt fordi vedkommende var gått av med pensjon. Det har ikke vært gjort noe særlig for å se om noen på en eller annen måte skulle stilles til en eller annen form for ansvar for justismordet. Det er det grunn til også å tenke igjennom.

Slik er det vel også når det gjelder justismordet overfor Liland og, som mange også hevder, overfor Torgersen. Det er en fellesnevner i mange av disse sakene, nemlig en utstrakt motvilje i rettsapparatet, som også Tore Sandberg har møtt i sitt arbeid. Det er noe av det klare som er å finne i hans bok. Så denne velviljen som nå for så vidt veldig mange av oss deler, er ikke noe som har sittet i rettsapparatet - ydmykhet og det å være mottakelige for eventuelt å se på saken på nytt.

Det er den ordinære påtalemyndighet og domstolsapparatet som selvsagt forholder seg til alle de andre impliserte i justismordet overfor Fritz Moen. Det er ikke Stortingets ansvar, det er riksadvokaten og hans systems og den ordinære påtalemyndighet og domstols ansvar.

Denne saken er, som saksordføreren sa, kommet på vårt bord som følge av en anmeldelse fra Tore Sandberg av tre høyesterettsdommere. Når det gjelder høyesterettsdommere og hva de gjør i embetsutøvelsen sin, er det nye systemet slik at det får Stortinget til behandling. Derfor kan vi behandle dette.

I den foreliggende saken er Fremskrittspartiets fraksjon kommet til en annen konklusjon enn flertallet. Saksordføreren nevnte at det ikke var grunnlag for riksrett. Det ble vel også berørt så vidt av Svein Roald Hansen. Det skal ikke Stortinget ta stilling til i dag. Det Stortinget skal ta stilling til, er om saken på dette stadium skal henlegges, eller om anmeldelsen skal medføre etterforskning. Vi i Fremskrittspartiet mener at det er naturlig at den gjøres til gjenstand for etterforskning. Vi har heller ikke konkludert på noen som helst slags måte om det eventuelt senere hen skulle reises tiltale eller ikke. Men vi synes at det er så pass mange uklarheter at en etterforskning fra Ansvarskommisjonens side der Ansvarskommisjonen fikk stille de relevante spørsmål til de tre høyesterettsdommere, ville gi et mye bedre grunnlag enn det foreliggende for om man skulle gå videre med saken.

Ansvarskommisjonen er også bredt sammensatt, og etter sin etterforskning ville den etter det nye systemet også ha en plikt til å gi en innstilling eller et råd til Stortinget om det skulle reises tiltale, eller om saken burde henlegges. Vi er altså kommet til at vi synes det ville være helt naturlig at Ansvarskommisjonen foretok den etterforskningen og gav det rådet og den innstillingen til Stortinget.

I innstillingen har vi forklart noe av bakgrunnen for dette, bl.a. det som står i brevet datert 19. februar 2008 fra de tre høyesterettsdommere til komiteen:

«Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann ned i skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen.»

- Dette er altså dommernes egen fortolkning av den kjennelsen de avgav i 2001 - det er den tolkningen de selv har gitt.

Når vi studerer disse setningene, slår man altså fast at «vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann ned i skråningen ved elva». Jeg har ikke funnet noe sted hvorfor det skulle være så usannsynlig. Hvorfor skulle det være så usannsynlig? Svein Roald Hansen heftet seg opp i dette «ukjent», og det har også jeg nevnt. Hvis vi bytter ut «ukjent» med «kjent», kan man også spørre: Hvorfor skulle det være usannsynlig at Torunn Finstad om natten slo følge med en kjent mann? Det er vel ikke noe unormalt i at hvis man treffer noen man kjenner, eller kanskje har sett en gang før, begynner å snakke sammen når man har vært på fest og sikkert er i godt humør? Det er også vitner som sier at det var en person som fulgte etter den som vitnene tror var Torunn Finstad. Det kan ha vært en hun var sammen med på Studentersamfundet, danset med, og som hun så slår følge med og prater med videre. En slik teori er, etter min oppfatning, meget mer sannsynlig når man de facto vet at Torunn Finstad ble funnet myrdet like i nærheten av det stedet der vitnene A og B refererte at de hadde hørt en mann og en kvinne mumle og snakke sammen - «de ser oss kanskje», som kan tyde på at de ikke ønsket at noen skulle se dem. Da er jo de vitnene helt sentrale. De vitnene viser da sannsynligheten for at det var en mann og en kvinne i den skråningen ikke langt unna der Torunn ble funnet drept, og da ville det selvsagt være en helt annen enn Fritz Moen som kunne ha begått drapet. Vi vet i senere tid at det ikke var Fritz Moen.

Jeg synes derfor det er litt rart at man på grunn av en helt ubegrunnet og egentlig dårlig fundert teori om at det skulle være usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen ved elven, når hun de facto ble myrdet ikke langt unna den skråningen hvor vitnene hørte det, ikke vil at man skal gå nærmere inn på dette spørsmålet overfor de tre høyesterettsdommerne fra Ansvarskommisjonens side.

På denne bakgrunn vil jeg ta opp det forslaget som er inntatt i innstillingen, og anmode Stortingets representanter om å tenke nøye gjennom om det ikke vil være naturlig, også som en slags oppreising for Fritz Moen, at Ansvarskommisjonen etterforsker - og jeg legger vekt på kun etterforske - det hendelsesforløpet som jeg har beskrevet, og som også er sentralt i Tore Sandbergs anmeldelse. At man også her henlegger saken, som man gjorde med den tidligere polititjenestemannen, og egentlig viser liten interesse for å finne ut om det kan ha vært begått embetsforsømmelser, synes jeg er litt leit, men det går inn i rekken av det som Tore Sandberg har avdekket i flere saker, i realiteten motstand mot virkelig å foreta de nødvendige etterforskninger og med ydmykhet prøve å rette opp de feil som tidligere er gjort.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har teke opp det forslaget han refererte til.

Per-Kristian Foss (H) [10:41:12]: Komiteen har besluttet ikke å oversende saken mot de tre høyesterettsdommerne Bruzelius, Matningsdal og Stang Lund til Stortingets ansvarskommisjon. Komiteen valgte likevel på bakgrunn av Tore Sandbergs initiativ for første gang å åpne sak for å ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, og om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar.

Jeg oppfatter denne prosessen som en klar erkjennelse av sakens viktighet. Det er sannsynlig at Tore Sandberg tidligere har møtt en slags holdning om at dette ikke interesserer oss, men akkurat den holdningen synes jeg ikke kan rettes mot Stortingets behandling av saken, som har skjedd med aller største alvor og respekt for både Sandbergs innsats og for sakens alvor.

Allerede dette forteller jo mye om sakens alvor. Behandlingen av Fritz Moen er et av de mest alvorlige justismord i Norges historie og kalles med rette en skamplett på vårt rettssamfunn. Det som ikke skal skje, skjedde. Statens myndighetsapparat sviktet, og en uskyldig mann ble dømt for to drap han ikke hadde begått.

I innstillingen fra komiteen gjøres det grundig rede for hvorfor komiteens flertall anser at det ikke foreligger grunnlag for å oversende saken til Stortingets ansvarskommisjon. Jeg slutter meg her til saksordførerens redegjørelse, som var grundig og god på dette punkt.

Høyre står sammen med komiteens flertall i å mene at saken nå endelig er behandlet på forsvarlig og grundig vis, ikke bare i Stortinget, men også gjennom Mæland-utvalgets arbeid og i tillegg det nylig inngåtte forliket mellom staten og Fritz Moens bo.

Jeg vil igjen understreke at vår beslutning ikke skyldes en nedvurdering av sakens alvor, men en helhetsvurdering av hva som faktisk bør kreves for å sette Ansvarskommisjonen i arbeid og eventuelt kunne gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende overfor dommere i Høyesterett. For Høyres del har vi ikke funnet at de tre høyesterettsdommeres utøvelse av sine embeter som medlemmer av kjæremålsutvalget gir grunnlag for å sette Ansvarskommisjonen i arbeid, og sette i gang en prosess som kan føre til riksrettssak for brudd på konstitusjonelle plikter.

Ola T. Lånke (KrF) [10:44:08]: Fritz Moen-saken er blitt en vond og vanskelig sak for vårt rettssystem. De to drapene var grufulle i seg selv. Når vi i tillegg opplever at feil person ble dømt for drapene, er jo saken blitt dobbelt ille.

Jeg tror det er viktig at Stortinget i dag har det riktige utgangspunktet i denne saken, og det har vi vel også erfart så langt at vi har. Vårt skjønn skal kun brukes til å avgjøre om det er tilstrekkelig grunnlag for å igangsette undersøkelser med tanke på en mulig riksrettstiltale mot tre navngitte høyesterettsdommere. Det er derved heller ikke opp til oss å foreta en overprøving av ulike rettsavgjørelser i Fritz Moen-saken, som om vi var en annen og høyere rettsinstans.

Sakens kjerne handler så vidt jeg kan se, i hovedsak om hvorvidt de tre høyesterettsdommerne ved å gå imot gjenopptakelse av Torunn-saken i Høyesteretts kjæremålsutvalg handlet mot bedre vitende. De tre høyesterettsdommerne er anmeldt av Tore Sandberg fordi han mener de ikke gikk grundig nok til verks i å undersøke vitneutsagn fra to personer som hadde hørt stemmer ved åstedet der Torunn ble funnet drept, om lag på det tidspunkt drapet kan ha skjedd. I tråd med det jeg startet med å si, er det ikke opp til oss å foreta en etterprøving av disse vitneutsagnene her. Likevel er det en kjensgjerning at de nevnte utsagn har vært underkjent gjennom hele rettsprosessen, fordi de var ansett som så vidt uklare at de verken alene eller sammenstilt med øvrige vitneutsagn var egnet til å svekke tilliten til anklagedes tilståelse og bidra til frifinnelse. Også det moment at anklagedes forsvarer valgte å se bort fra disse vitneutsagnene, taler i samme retning.

Saksordføreren har i sitt innlegg gjort rede for de ulike sider av saken. Jeg finner ikke grunn til å gå ytterligere i detalj. Både i selve innstillingen og i vedleggene er det gitt supplerende informasjon som bidrar til å opplyse saken.

Det er som kjent første gang etter at den nye riksrettsordningen ble vedtatt, at kontroll- og konstitusjonskomiteen har åpnet en sak som dette. Fra Kristelig Folkepartis side har vi vurdert saken grundig, ikke minst også i lys av at dette er en slags «prøvesak». Vi har ikke minst valgt å legge vekt på uttalelsene fra granskingsutvalget som ble nedsatt av Regjeringen for å granske Fritz Moen-saken og norsk strafferettspleie. Utvalget, ledet av professor Henry John Mæland, har slått fast at vitneutsagnene fra de to denne saken dreier seg om, ikke ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen og heller ikke kunne tillegges «noen vekt ved bedømmelsen av tilståelsens troverdighet».

Vi tar også med at heller ikke Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker har nevnt vitneobservasjonen fra vitne A i forbindelse med sin beslutning om å gjenoppta Torunn-saken. Tore Sandberg fortjener, som også andre har understreket, stor honnør for sin innsats i forbindelse med både denne og andre saker.

I anmeldelsen fra Sandberg er det imidlertid framsatt påstand om at de tre dommerne har overtrådt straffeloven ved å ha handlet mot bedre vitende, og som embetsmenn å ha vist grov uforstand i tjenesten. Det er selvsagt alvorlige påstander. Vi kan ikke se at det finnes dokumentasjon som er sterk nok til å underbygge disse påstandene. På ett punkt har riktignok de tre dommerne erkjent at de kunne ha utdypet mer. Det skal ganske godt gjøres å gardere seg mot at det finnes en eller annen svakhet ved en så vidt omfattende saksframstilling. Men det må mer til for å sette i gang en undersøkelse med tanke på en mulig riksrettsprosess. Uansett finnes det ikke sterke holdepunkter for å hevde at dommerne i Høyesterett bevisst har handlet mot bedre vitende.

I denne saken må vi også ta med at vi i dag vet mer enn det kjæremålsutvalget visste da de avgav sin kjennelse i 2003. To år senere, i desember 2005, kom det nemlig opp at en annen person på dødsleiet hadde erkjent å ha begått drapene på begge de to kvinnene. Det var i hovedsak det som førte til at Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker besluttet at Torunn-saken måtte gjenopptas.

Fremskrittspartiets representanter har kommet til motsatt konklusjon i forhold til resten av komiteen. Det må naturligvis respekteres. Partiet hevder at når høyesterettsdommerne avviste å gjenoppta Torunn-saken, har det sannsynligvis kun vært basert på en formodning. Fremskrittspartiet framsetter på sin side en hypotese om at Torunn på vei fra Studentersamfundet den natten kan ha truffet en mann hun kjente, som hun så innlot seg med i en flørt som siden kunne ha ført til voldtekt, som vi også hørte i representanten Hagens innlegg. Jeg har i motsetning til representanten Carl I. Hagen vanskelig for å se at Fremskrittspartiet har bidratt til å sannsynliggjøre denne påstanden. Jeg har også vanskelig for å se at de omtalte vitneobservasjonene kunne ha bidratt til å kaste noe mer lys over saken, selv om Fremskrittspartiets forslag ble spilt inn. Etter vårt syn ville vi derfor være kommet like langt.

Kristelig Folkeparti har konkludert med at det ikke er god nok grunn til å starte et arbeid i Ansvarskommisjonen og derved sette riksrettsapparatet i beredskap. Vi mener at det er svært lite sannsynlig at nye undersøkelser vil avdekke forhold som kan føre til at det vil bli reist sak for riksretten.

Jeg er enig med representanten Hagen i at det i denne omgang bare er snakk om å ta stilling til om vi skal sette i gang etterforskning - naturligvis. Det kan vi heller ikke gjøre - med referanse til representanten Foss’ innlegg - uten at vi samtidig har de mulige konsekvensene for øye.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:51:13]: Også jeg vil takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av sakens realiteter, slik de framstår i ettertid og etter en grundig behandling i komiteen.

Dette er første gang Stortinget etter den nye bestemmelsen skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar. Det vises da til lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2.

Bakgrunnen for anmeldelsen fra Tore Sandberg av 18. september 2006 var at de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius i egenskap av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 14. oktober 2003 avsa kjennelse om å nekte gjenopptakelse av Torunn-saken. Sandberg mener kjæremålsutvalgets medlemmer har gjort seg skyldig i straffbare forhold som følge av dommernes behandling av en sentral del av en observasjon fra et vitne, som også flere av representantene har vært inne på i sine innlegg her i dag.

Komiteen besluttet å åpne sak med bakgrunn i de påstandene som framkom i anmeldelsen fra Tore Sandberg, og det faktum at Fritz Moen ble uskyldig dømt for to drap som han sonet 18 år for. Justismordet på Fritz Moen er et av de groveste som er kjent i norsk rettspleie, og vil for alltid være en skamplett på vårt rettssamfunn.

Fritz Moen ble frikjent for drapet i sivilsaken etter sonet straff. Frifinnelsen for drapet i Torunn-saken skjedde etter at Fritz Moen hadde avgått ved døden 28. mars 2005. Hovedgrunnen til frifinnelsen var at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha begått drapene på de to kvinnene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.

Som nevnt har saksordføreren gått grundig igjennom sakens realiteter, slik flertallet ser det. Jeg skal ikke gjenta argumentene, jeg har bare lyst til å slutte meg til den ros flere har gitt Tore Sandberg for det arbeidet han har gjort i denne saken. Jeg mener at komiteen har foretatt en grundig gjennomgang av sakens realiteter og gjort en riktig vurdering, nemlig at det ikke foreligger grunnlag for å oversende saken til Stortingets ansvarskommisjon. Det er noe Senterpartiet støtter.

Trine Skei Grande (V) [10:53:51]: Venstre er ikke representert i komiteen, derfor har jeg lyst til å komme med noen ord. Jeg syns saksordføreren hadde en veldig grundig og fin gjennomgang, og Venstre støtter flertallet i komiteen og deres vurdering.

Selvfølgelig er dette en veldig alvorlig skamplett, ja, det er på en måte rettsstatens mareritt når slike ting skjer. Det er derfor Tore Sandbergs rolle er så fantastisk, men det viser også at vi alle som enkeltborgere i et samfunn faktisk er ansvarlige, fra toppen og helt ned til det å være et vitne eller det å være en medborger, for å kjempe mot at slike ting skjer. Det er det det er snakk om. Når man bygger en nasjon og en rettsstat sammen, er det faktisk et felles ansvar.

Det er ett aspekt som ikke har vært med i denne debatten, men som jeg syns man har lært mye av. Jeg har snakket med politifolk som sier at avhørene i Fritz Moen-saken i læreboka for politifolk nå brukes som et mareritt-eksempel på hvordan det ikke skal gjøres.

Det er mange som har lært mye av dette. Men det er enda et aspekt som jeg syns at vi ikke har løftet fram, men som er et stort aspekt i samfunnet, og det handler om rettssikkerheten til dem som har ulike handikap. Det er klart at handikapet her har medvirket til den uretten som faktisk har skjedd. Det handler om rettssikkerheten man bygger opp i et samfunn - at man tar en ekstra runde, at man har en ekstra sikkerhet, at man har et ekstra aspekt knyttet til det at man har et handikap. Vi snakker om rettigheter for folk med funksjonshemninger. På denne talerstol bryr vi oss mye om rettighetene til alle dem som er stand til å uttrykke hva de har behov for, men vi er nok ikke alltid like gode til å sikre rettssikkerhet for og rettigheter til alle dem som ikke er i stand til å uttrykke det.

Jeg tror at den norske rettsstaten har lært mye av denne saken. Det er sjølsagt en lærdom vi skulle ha ønsket at vi hadde fått på andre måter, men fordi det fins aktive borgere som Tore Sandberg, får vi gjort noe rett igjen. Vi får i det minste evnen til å si unnskyld som rettsstat.

Øystein Djupedal (SV) [10:56:45]: La meg avslutningsvis knytte noen kommentarer til dette som jo er en historisk dag i Stortinget. Det er altså første gang Stortinget behandler en eventuell oversendelse til Ansvarskommisjonen og starten på en eventuell riksrettssak.

Den behandlingen kontroll- og konstitusjonskomiteen har gitt saken, har vært grundig og omfattende, noe som også reflekteres i innstillingen. Det at det er ulikt syn i komiteen, svekker ikke sakens behandling som sådan. Jeg mener at vi som representerer flertallet, har gode begrunnelser for at vi har gjort som vi har gjort. Men det kan selvfølgelig ses på en annen måte, det er jo det som er politikk. Hagen har gjort rede for mindretallets syn.

La meg bare understreke at da kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet å åpne sak, var ikke konklusjonen gitt. Man åpnet sak for å se om saken i seg selv var slik at man skulle sende den videre til Ansvarskommisjonen. Gjennom behandlingen i komiteen kom flertallet til at det ikke var grunnlag for det.

La meg understreke hva som er det springende punkt. Det er vitneobservasjonen til vitnene A og B, som Sandberg vektlegger i sin anmeldelse. Realiteten er at vitnene A og B har - og det understreker også høyesterettsdommerne - noe ulikt syn på hvor de hørte stemmene komme fra. Det framgår også av sitatet fra vitneobservasjonen. Tre ulike instanser har altså vurdert denne vitneobservasjonen fra vitnene A og B. De ble ikke kalt inn til hovedforhandlingene i lagmannsretten. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har ikke vektlagt dette. Heller ikke Mæland-utvalget, som har gjennomgått saken meget grundig, har vektlagt vitnene A og B, annet enn på den måten jeg siterte i mitt hovedinnlegg. Det vil etter min vurdering og etter Stortingets flertalls vurdering være svært vanskelig å tillegge vitnene A og B større betydning enn det de har fått i tre svært grundige behandlinger av saken.

Det som likevel gjenstår etter dagens behandling - og det er kanskje det som er det viktigste og kanskje det mest historiske - for uavhengig av hvilken konklusjon Stortinget i dag hadde ramlet ned på, ville man aldri ha klart å gjøre godt igjen den urett som er gjort mot Fritz Moen - det er at samfunnet har sagt unnskyld. Vi gir Sandberg honnør og ære for den flotte jobben han har gjort med å frikjenne Fritz Moen. Justisministeren har bedt om unnskyldning, og Fritz Moens bo har fått 20 mill. kr som en liten oppreisning for den urett som er begått. Men det at Stortinget underkaster denne anmeldelsen en så grundig behandling, gir et veldig tydelig signal til Høyesterett og til vårt rettssamfunn om at det som skjedde i Fritz Moen-saken, aldri må skje igjen, og at man faktisk står ansvarlig overfor både Stortinget og det norske samfunn hvis man begår den typen urett. Det er i dagens behandling første gang man gjennom det nye riksrettsinstituttet behandler denne typen spørsmål, men man skal ikke underslå at dette legges merke til i de kretser som skal legge merke til det. Det vil bety at man ved framtidige kjæremålsbehandlinger selvfølgelig vil måtte være ytterst nøye, og det samme vil gjelde alle tenkelige rettsprosesser der høyesterettsdommere er involvert. I så måte vil dagens behandling av Fritz Moen-saken - det er den siste behandlingen av denne saken, det betyr at saken nå henlegges - og den langsiktige effekten av at vi har behandlet saken så grundig, merkes i det norske rettssamfunnet i kommende generasjoner, simpelthen fordi det var i dag man startet og faktisk hadde en reell behandling av riksrettsinstituttet overfor Høyesterett og dets dommere. Det vil ha langsiktig og positiv betydning for vårt rettssamfunn.

Jeg anbefaler komiteens flertallsinnstilling, som går ut på at saken henlegges.

Carl I. Hagen (FrP) [11:01:48]: Jeg vil gjerne slutte meg til saksordførerens håp om at behandlingen av denne saken vil få konsekvenser i den forstand at rettsapparatet, både høyesterettsdommerne og alle andre, merker seg behandlingen og det sterke ønsket om at man ikke skal ha saker tilsvarende Fritz Moen-saken. Jeg er noe usikker på om det faktisk vil bli oppfattet slik, i og med at man ikke handler. Flere av talerne har sagt at de er imot undersøkelser, fordi undersøkelsene ikke vil avdekke noe. Jeg trodde faktisk det var slik at undersøkelser blir iverksatt for å finne ut om det er noe å avdekke. Det vil jo alltid være slik at det virker noe rart hvis man skal la være å foreta undersøkelser, granskinger og vurderinger fordi man på forhånd har konkludert.

Saksordføreren nevnte også at man ved tre tidligere behandlinger, altså bl.a. domstoler, granskingsutvalg osv., har undersøkt og vurdert disse vitneutsagnene, og har konkludert med at det liksom ikke er så viktig. Vel, det at andre har konkludert slik, er vel ikke noen unnskyldning for Stortinget. Hvis man konkluderer på samme måte bare fordi andre har gjort det, føler man det jo slik at hvis andre gjør feil, skal man selv kunne gjøre nøyaktig de samme feilene, uten egentlig å ha noe ansvar. Det er fremdeles slik at ingen er stilt til ansvar for justismordene overfor Fritz Moen. Det har ikke fått konsekvenser for noen.

Og når det gjelder rettsapparatet og rettssystemet, virker det ikke - på meg i hvert fall, som en utenforstående - som om det har slått inn i systemene at man skal være ydmyk overfor mulige justismord, og at man bør være åpen for å kunne se på saker på nytt - igjen f.eks. Torgersen-saken, hvor man innbitt holder fast på at intet skal gjenopptas. Holdningen som jeg mener å fornemme at vi møter fra rettsapparatet, også gjennom boken til Tore Sandberg, og i Liland-saken og andre saker, er at vi gjør pr. definisjon ikke feil, og vær så snill, vi skal ikke ha noen som går oss etter i sømmene. Man dekker kanskje litt over hverandre og har den holdning at her gjøres det ikke feil, og man motarbeider aktivt i realiteten dem som gjerne vil finne ut om feil er begått. Og jeg beklager å måtte si det, men jeg føler at det er det samme som kommer hit til salen, i Stortinget - en masse fine ord, men å sette i gang undersøkelser og gi mulighet for avhør og kartlegging sier altså flertallet nei til. Fremskrittspartiet synes det ville vært helt naturlig at Stortingets ansvarskommisjon hadde fått det oppdraget. Så vidt jeg har forstått, har heller ikke Tore Sandberg konkludert med at det bør reises riksrettssak. Han har heller ikke sagt at høyesterettsdommerne har foretatt noe straffbart, han har bedt om undersøkelse av dette. Og etterforskningen som Ansvarskommisjonen burde vært igangsatt med, ville vært et langt bedre grunnlag for Stortingets avgjørelse med hensyn til om saken skulle henlegges, eller om det skulle tas ut tiltale.

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.