Utenriksminister Jan Petersen [10:10:41]: I 1905 inntok Norge en selvstendig plass i det internasjonale samfunnet. Et ønske om full uavhengighet som hadde meldt seg med stadig større styrke i det norske folk, var blitt en realitet.

2005 er et utenrikspolitisk markeringsår. Norsk utenrikstjeneste er 100 år, og Norges offisielle forbindelser til mange sentrale samarbeidsland er 100 år. Derfor er vi allerede i gang med et omfattende utenlandsprogram, som har tre overskrifter: Vi skal synliggjøre Norge som en moderne kultur- og kunnskapsnasjon, vi skal fremheve landets forvaltning av naturressursene, og vi skal vise Norges rolle internasjonalt innen fred og utvikling.

Dette markeringsprogrammet i utlandet i 2005 illustrerer arbeidet med å styrke Norges omdømme internasjonalt. Dette er en viktig del av utenrikstjenestens rolle i dag. En kan trenge å modernisere «Norgesbildene», eller i hvert fall å nyansere dem.

Jeg er ikke i tvil om at et synlig Norge, med et godt omdømme internasjonalt, er av avgjørende betydning både for norsk næringsliv, for kulturlivets samarbeid med utlandet og for fremme av norske politiske synspunkter. Synlighet gir gjennomslagskraft.

Utviklingen og erfaringene siden 1905 har vist at i møte med de mange felles og grenseoverskridende utfordringer strekker ikke nasjonal myndighet til. Nasjonalt styre må utfylles av – ja er i dag helt avhengig av – et forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette gjelder både i arbeidet for fred og sikkerhet, et bærekraftig miljø og i kampen mot fattigdom, sykdom og sult. Her må alle nasjoner bidra, innenfor – og utover – sine egne grenser.

I løpet av disse 100 år har visse grunnleggende verdier og interesser vokst frem i norsk utenrikspolitikk. Særlig gjelder dette

vårt arbeid for trygghet, sikkerhet og fred, både i vårt nærområde og i et globalt perspektiv
arbeidet for fremme av demokrati og menneskerettigheter i andre land og vårt mål om å bekjempe fattigdom
innsatsen for å skape gode, forutsigbare økonomiske rammevilkår til beste for norske næringsinteresser
og de konsulære oppgaver knyttet til å bistå norske interesser og nordmenn i utlandet

Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia 2. juledag i fjor rystet en hel verden og understreket på nytt hvor sårbare vi er overfor naturens krefter. Ingen av oss forble uberørt av katastrofen. Selv besøkte jeg noen av de hardest rammede områdene i Indonesia, Thailand og Sri Lanka. Det gjorde et uutslettelig inntrykk å se de menneskelige lidelsene og de enorme ødeleggelsene med egne øyne.

Mange har bidratt i hjelpearbeidet på forskjellig vis. Alle har gjort en innsats det står stor respekt av.

Jeg vil gjerne rette en varm takk til alle som har stått på for å hjelpe pårørende, skadde og alle andre som trengte assistanse og støtte. Det gjelder en lang rekke enkeltpersoner, hjelpeorganisasjoner, helsepersonell, representanter for Kirken, politiet og mange andre, også ansatte i utenrikstjenesten. De gjorde alle sitt ytterste, i en kritisk og krevende situasjon.

Statsministeren gav i sin redegjørelse for Stortinget 10. januar en foreløpig gjennomgang av myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen. Nå arbeider et regjeringsoppnevnt utvalg med å evaluere dette.

Jeg har selv innledet en hurtig, intern gjennomgang av utenrikstjenestens håndtering. Jeg vil derfor ikke gå nærmere inn på disse spørsmålene nå, men vise til at for umiddelbart å styrke beredskapen har vi iverksatt to tiltak. For det første etableres to kriseteam som på skift skal være i beredskap for å kunne reise ut til et kriseområde på meget kort varsel. For det andre er det gjennomført en oppgradering av de virkemidler vi har til disposisjon. Det omfatter bl.a. departementets eget krisesenter.

Respekt for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper utgjør fundamentet i det norske samfunnet. Disse verdier er også viktige forutsetninger for den økonomiske veksten og velferden som vårt samfunn er kjennetegnet av.

Også internasjonalt har vi erfart at demokrati er den beste garanti for trygghet, fred og stabilitet. Fremme av demokrati og respekt for menneskerettigheter er derfor mål for norsk utenrikspolitikk. Vi ønsker å engasjere oss der demokratiet undertrykkes og har dårlige kår. Dette er viktige bidrag til internasjonal sikkerhet og fred.

Selv om utfordringene fortsatt er betydelige, er det gledelig å registrere at stadig flere land går i en demokratisk retning.

De nylig avholdte valgene i Irak, Afghanistan, Ukraina og Det palestinske området har alle bidratt til fremgang for demokratiet. Landene har tatt steg i demokratisk retning. Det er en svært positiv utvikling som vi ønsker å støtte aktivt. Vi håper at valgene også vil tjene som eksempler for andre land.

I Irak var valget først og fremst en seier for velgerne som trosset terror og voldsbruk. Det viste at folkeviljen ikke hadde latt seg knekke av tiår med undertrykking. Det viste en genuin vilje til å bringe den demokratiske utviklingen videre.

Valgdeltakelsen på 58 pst. på landsbasis ble høyere enn hva mange hadde fryktet, men oppslutningen var svært lav i enkelte sunni-dominerte områder. Noe av dette skyldtes redselen for å bli rammet av terror, og noe skyldtes et ønske om ikke å delta i valget. Det kan ikke gi dem som avstod, noe veto mot den videre politiske prosessen. For å styrke styrets legitimitet og landets stabilitet er det imidlertid viktig at også sunni-muslimene tar del. Valgets vinnere, dvs. det sjia-muslimske flertallet og de kurdiske partiene, må sørge for at alle etniske og religiøse grupper trekkes med i den videre utviklingen. Så langt ser det ut til at det finnes en vilje til det. Samtidig er det positivt at enkelte representanter for grupper som boikottet valget, har uttrykt ønske om å samarbeide med myndighetene om utarbeidelsen av landets nye grunnlov.

Valget viser også at det var riktig tidlig å fokusere på det som kunne bringe Irak videre og tilbake til fullt irakisk styre. Det har vært viktig ikke å la volden avspore dette arbeidet. Norge har derfor konsekvent sluttet opp om den politiske prosessen i Irak, slik denne er vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Dette redegjorde jeg for i Stortinget 23. november i fjor. Gjennom FN bidrog vi også økonomisk til avviklingen av valget.

Irak får nå en legitimt valgt, midlertidig nasjonalforsamling og har dermed tatt et langt skritt mot reelt folkestyre. Norge har satt av midler til gjenoppbygging og bidrar gjennom NATO til å trene irakiske sikkerhetsstyrker. Men som utenrikskomiteens leder, representanten Thorbjørn Jagland, pekte på i et spørsmål i spørretimen for to uker siden, er det også viktig med en vedvarende innsats for å bygge opp sivile institusjoner og organisasjoner i Irak. Jeg er helt enig med Jagland i at denne formen for demokratibygging trenger vår støtte, og det vil derfor være naturlig å vurdere dette når en ny irakisk regjering er på plass og måtte be om det.

Vi ser frem til et fortsatt godt samarbeid med irakiske myndigheter. Ikke minst gjelder dette petroleumssektoren, der vi er i ferd med å innlede et samarbeid om flere prosjekter. Vi må også gjøre vårt for å bidra til å skape grunnlag for økonomisk vekst i Irak.

Også valget i Afghanistan var en bekreftelse på folkets vilje til demokratisk utvikling. Relativt høy velgeroppslutning, ikke minst blant kvinnene, vitner om dette. Fra norsk side bidrog vi ikke bare til sikkerheten i landet, men også økonomisk til valgene via FN, og vi vil følge opp med mer støtte til parlamentsvalget som planlegges til våren. Støtten til den afghanske menneskerettighetskommisjonen vil også bli videreført.

Valgene i Ukraina viste betydningen av et sterkt folkelig engasjement, noe som resulterte i president Jusjtsjenkos valgseier 26. desember. Landet tok et klart valg for demokrati og mot korrupsjon og fåmannsstyre. Det er nå en viktig oppgave å styrke Ukrainas samarbeid med de europeiske og transatlantiske institusjonene. Vi må også her støtte det sivile samfunn og media i landet. Norge styrker derfor betydelig samarbeidet med Ukraina innenfor demokratibygging.

Presidentvalget i Det palestinske området var en solid bekreftelse på folkets vilje til å bygge et samfunn basert på demokratiske verdier. Dette vil etter alt å dømme bli bekreftet også ved parlamentsvalget til sommeren.

President Abbas har helt siden sin valgseier vist vilje og evne til å gå nye veier for å få startet en ny prosess henimot fred. La oss derfor håpe at møtet i Sharm el Sheikh virkelig innvarslet et vendepunkt. Deres løfte om gjensidig stans i voldsbruken kan være innledningen på et nytt kapittel der fokus igjen rettes mot en palestinsk stat som lever fredelig sammen med Israel. Det er, som vi alle vet, ikke første gang partene har lovet å innstille voldsaksjonene, og vi har blitt skuffet mange ganger.

Denne gang støttes imidlertid forståelsen på sikkerhetsområdet også av en konkret mulighet til full israelsk tilbaketrekning og evakuering av de jødiske bosetningene fra Gaza i løpet av 2005. Det er gledelig at partene ble enige om å samordne denne tilbaketrekningen. Dette er en forutsetning for at denne operasjonen blir vellykket.

Det er viktig at det internasjonale samfunn nå holder fast ved at tilbaketrekningen skjer i tråd med det såkalte Veikart for fred og visjonen om en tostatsløsning. Bare et samlet og målrettet arbeid fra den såkalte Kvartettens side, dvs. FN, EU, USA og Russland, vil kunne gi kraft og legitimitet til det fortsatte fredsarbeid.

Fra vår side står vi klar til å bidra til å utnytte de nye muligheter som er oppstått til å gjenoppta iverksettelsen av Veikartet og etter hvert fredsforhandlingene. Velfungerende palestinske myndigheter vil være viktig for å få i stand en levedyktig tostatsløsning. Vi vil derfor fortsette vårt omfattende bidrag til de palestinske reformbestrebelsene. Giverlandsgruppen AHLC, som Norge leder, vil stå sentralt i dette arbeidet.

Fokus på demokratiutvikling som del av utenriks- og utviklingspolitikken betyr også å fremme godt styresett, åpenhet og kamp mot korrupsjon.

Vi gjennomfører menneskerettighetsdialoger med Kina, Indonesia og Vietnam. Denne form for politiske kontakter er en konkret og konstruktiv form for menneskerettighetsarbeid som vi har stor tro på.

Burma er dessverre et eksempel på at det fortsatt vil være behov for betydelig innsats for å fremme en demokratisk utvikling. Det er fortsatt uklart hvilke konsekvenser høstens utskiftinger i regimet vil få. Gjennom FN og andre kanaler arbeider vi for å støtte demokratiske krefter i Burma. Aung San Suu Kyi og de demokratiske krefter må gis anledning til å delta i den politiske prosessen. Norge har i en årrekke støttet det burmesiske eksilmiljøet og bidratt til å styrke det sivile samfunn. Vi arbeider også for å oppmuntre land i regionen til å fremme politiske reformer i Burma gjennom sine kanaler.

Det har imidlertid vist seg at verken sanksjonslinjen eller engasjementslinjen har bidratt til endringer i regimets politikk. Vi må derfor løpende vurdere hvilke virkemidler som er mest egnet for å støtte en demokratisk utvikling i landet. Tiltak for å fremme dialog vil i så måte være sentrale.

En annen bærebjelke i norsk utenrikspolitikk er internasjonalt forpliktende samarbeid innen rammen av FN, som i år markerer sitt 60-årsjubileum. FNs generalsekretær, Kofi Annan, har i jubileumsåret tatt særlige initiativ til å styrke organisasjonen. Dette vil også gi verdenssamfunnet anledning til å bekrefte sin oppslutning om FN og FN-pakten.

Et høynivåpanel nedsatt av generalsekretæren la nylig frem forslag til hvordan vi bedre kan møte trusler mot internasjonal fred og sikkerhet. Panelet konkluderer med at verden står overfor en rekke ulike trusler og utfordringer som ikke noe land kan håndtere alene, det være seg bekjempelse av fattigdom og sykdom, klimaendringer og miljøtrusler, forebygging og løsning av interne konflikter, bekjempelse av terrorisme og internasjonal, organisert kriminalitet. Panelet viser hvordan truslene henger sammen, og hvordan de må møtes gjennom felles tiltak på bred front.

FNs generalforsamling vil senere i år drøfte forslagene fra høynivåpanelet sammen med en nylig fremlagt rapport om hva som må til for å nå tusenårsmålene om fattigdomsbekjempelse innen 2015.

Våre holdninger til høynivåpanelets forslag kan sammenfattes i fem punkter:

For det første legger vi fra norsk side stor vekt på at reformforslagene følges opp gjennom konkrete tiltak.
For det andre må vi styrke Sikkerhetsrådets troverdighet, autoritet og handlekraft. Det er nå en anledning til å se med friske øyne på rådets sammensetning. En bedre balanse mellom regionene vil kunne oppnås gjennom en utvidelse av medlemskretsen både når det gjelder faste og valgte medlemmer. Vår holdning er at små land fortsatt må ha muligheter til å gjøre seg gjeldende i Sikkerhetsrådet, og rådet må ha en sammensetning som tar hensyn til de land som bidrar mye til FNs målsettinger for fred, sikkerhet og utviklingsbistand. Dette er også panelets anbefaling. Det er imidlertid viktig at ikke diskusjonen om rådets sammensetning får overskygge de mange andre utfordringer og anbefalinger.
Blant disse – og som mitt tredje punkt – støtter vi høynivåpanelets forslag om å styrke FNs innsats for fredelig konfliktløsning og statsbygging. Forslaget om å styrke FNs kapasitet til å drive fredsbygging i videste forstand er positivt. Dette omfatter også tiltak for å forebygge konflikter, støtte til svake stater og å bistå land i overgangen fra krig til fred. Norge har gjennom mange år tatt til orde for en integrert tilnærming, dvs. at politiske tiltak, sikkerhet, humanitære bidrag og utviklingsbistand ses i sammenheng.
Og – for det fjerde – Norge slutter seg til panelets understrekning av at verdenssamfunnet ikke kan la være å handle når et lands myndigheter unnlater å beskytte sin egen befolkning. Erfaringene fra Rwanda og Srebrenica viser hvor nødvendig det er å skape større internasjonal enighet om behovet for felles handling. Blant annet må det legges vekt på å gripe inn tidlig nok, før behovet for militære tiltak melder seg.
For det femte, Norge er enig i panelets forslag om universelt medlemskap i FNs menneskerettighetskommisjon. Dette vil bidra til økt legitimitet for kommisjonen, ved at det politiske fokus dreies fra hvem som er medlemmer, og mot de spørsmål kommisjonen arbeider med.

Vi har med andre ord nå en enestående mulighet til å reformere og modernisere FN for at organisasjonen skal møte utfordringene i et nytt århundre. Hovedmålet er at vi i fellesskap skal kunne redusere både nye og gamle trusler mot vår felles sikkerhet og forsterke innsatsen for å nå tusenårsmålene.

Det er FNs høynivåmøte i september som må legge grunnlaget for de endringer som er nødvendige. Alternativet vil være en svekket verdensorganisasjon og en mer uforutsigbar og utrygg verden for oss alle.

Når det gjelder FNs fredsbevarende rolle, står vi overfor spesielt store utfordringer i Afrika. Norge har stått i første rekke i arbeidet for en fredelig løsning på den langvarige konflikten i Sudan. Vi forventer at FNs sikkerhetsråd om kort tid vedtar en resolusjon om etablering av en fredsstøttende operasjon til Sudan for å bistå den nye regjeringen med gjennomføringen av fredsavtalen som ble undertegnet i Nairobi 9. januar i år. Operasjonen vil få et sammensatt mandat. FN skal både overvåke våpenhvilen og kanalisere og koordinere humanitær assistanse og mer langsiktig utviklingsbistand til Sudan.

For å overvåke våpenhvilen planlegger FN en kombinasjon av militære observatører og sivilt politi og en militær beskyttelsestyrke og hjelpetropper, totalt i overkant av 10 000 personer. Norge vil bidra til at dette blir en vellykket operasjon. I tillegg til å støtte de humanitære og utviklingsrettede programmene har Regjeringen besluttet å stille til rådighet stabsoffiserer, militære observatører og en sanitetsenhet til den militære delen av operasjonen. Totalt sett vil vårt militære bidrag utgjøre 30 personer. Det er også til vurdering om vi skal bidra med et mindre antall politirådgivere til operasjonen. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til bidrag og tilleggsfinansiering, slik at vi kan opprettholde bidraget over tid på minst tilsvarende nivå.

Norge vil arrangere en giverlandskonferanse for Sudan, forhåpentligvis i løpet av april i år. En fredelig utvikling i hele Sudan vil være viktig for at det internasjonale samfunn stiller med betydelige midler til gjenoppbyggingen av landet.

Det er også en stor oppgave for det internasjonale samfunn å bidra til å redusere de menneskelige lidelsene i Darfur-regionen. Jeg ser med stort alvor på de grove overgrep i Darfur som dokumenteres i rapporten fra FNs granskingskommisjon. Sikkerhetsrådet vil behandle rapporten i slutten av februar og ta stilling til den videre håndtering. Fra norsk side vil vi ta til orde for at rapporten oversendes til Den internasjonale straffedomstolen i Haag for videre oppfølging.

Fredsavtalen som ble forhandlet frem i Naivasha, åpner for en politisk løsning også i Darfur. Avtalen vil endre sammensetningen av regjeringen i Khartoum, og den legger grunnlaget for et nytt politisk system som vil gjelde for hele Sudan.

Vi må forhindre at Darfur-konflikten truer fredsavtalen. Fra norsk side bidrog vi til å få partene i Darfur til å møtes ved forhandlingsbordet, og vi vil fortsatt yte betydelig støtte til Den afrikanske unions overvåkingsoperasjon i Darfur.

Norge har også engasjert seg i andre afrikanske konflikter. Vi har løpende kontakt med partene i Etiopia og Eritrea om den fastlåste konflikten der, og norske militære observatører deltar i FN-operasjonen som overvåker grensen mellom de to landene.

Vi forsøker å bidra til kontakt mellom Ugandas regjering og opprørsbevegelsen i Nord-Uganda med sikte på at den tragiske konflikten i denne regionen kan bringes til opphør.

Det er imidlertid viktig at afrikanske land selv tar ansvar for å skape et mer fredelig og stabilt kontinent. Det er gledelig å notere at viljen er mer tydelig til stede nå, noe jeg erfarte da jeg i november i fjor møtte lederen for Den afrikanske union. Den afrikanske union har nå etablert et eget freds- og sikkerhetsråd etter mønster fra FN, og organisasjonen samarbeider nært med FN om en byrde- og ansvarsfordeling.

Jeg ønsker å styrke vårt samarbeid med Den afrikanske union. Vi vil derfor om kort tid inngå en rammeavtale med AU for økt langsiktig støtte innen kapasitetsbygging for fred og sikkerhet. Hovedmålet er å støtte de afrikanske landene til selv å ta mer ansvar for å løse egne konflikter.

Det er derfor positivt at styrkebidragene til fredsbevarende operasjoner i Afrika i økende grad kommer fra afrikanske land selv. Et eksempel er samarbeidet med afrikanske organisasjoner om fredsbevaring, det såkalte Training for Peace in Southern Africa. Dette er et svært vellykket program, som nå blir utvidet til Vest-Afrika. Vi ønsker også å bidra til styrket regionalt samarbeid for å hindre illegal spredning av håndvåpen.

Norge støtter FNs høynivåpanel også i forslaget om et bedre rammeverk for felles innsats mot internasjonal terrorisme som også må omfatte politisamarbeid, etterretningssamarbeid og skjerpet kontroll med finanstransaksjoner.

De tragiske terrorhandlingene i New York, Bali, Madrid og Beslan viser at vi står overfor en global trussel. Det er ingen lettvinte løsninger i kampen mot internasjonal terrorisme. For å lykkes i å bekjempe terroristnettverkene kreves et sterkt og langsiktig internasjonalt samarbeid hvor FN må ha en sentral rolle. Det er også helt avgjørende at regionale organisasjoner som EU og NATO deltar aktivt i å bekjempe terroristnettverkene.

Vi er også enige med FNs høynivåpanel om behovet for å styrke det internasjonale samarbeidet for å hindre spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen. Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen er et av de viktigste internasjonale instrumentene i dette arbeidet. Vi har tatt initiativ til at tilsynskonferansen i mai i år skal få et resultat som bidrar til å styrke avtalens bestemmelser. Dette vil bli drøftet på et forberedende møte i Oslo i mars.

Irans kjernefysiske programmer er en hovedutfordring for det internasjonale samfunn når det gjelder ikke-spredning. Gjennom sin tilslutning til NPT-avtalen har Iran forpliktet seg til ikke å skaffe seg kjernevåpen. Den siste tidens usikkerhet omkring landets intensjoner er derfor alvorlig.

Positivt er det imidlertid at Iran har kommet til enighet med Det internasjonale atomenergibyrået om å suspendere anrikningsprogrammer for uran og gi fullt innsyn i sitt atomprogram. EU hadde en positiv rolle i dette arbeidet. Denne stansen i anrikningen må imidlertid bli varig, og Iran må oppfylle sine løfter om fullt innsyn. Vi må være tydelige i vårt krav om at Iran ikke skal anskaffe kjernevåpen. Det er viktig at det internasjonale samfunn i fellesskap finner en politisk løsning på Iran-spørsmålet. Enighet mellom USA og Europa vil styrke mulighetene for en slik løsning.

Nord-Koreas uttalelser om at landet er i besittelse av kjernevåpen og ikke lenger vil delta i nye forhandlingsrunder om disse spørsmålene, er sterkt beklagelige. Nord-Koreas holdning utgjør en reell fare og en betydelig utfordring for det internasjonale arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det er nå viktig å få gjenopptatt sekspartsforhandlingene for å finne en politisk løsning.

NATO har sikret fred og demokrati i Europa. Vårt NATO-medlemskap utgjør en grunnplanke i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den raske utvidelsen av NATO har knyttet stadig flere land til det verdifellesskap som alliansen bygger på. Gjennom sine fredsbevarende operasjoner har NATO bidratt til å trygge freden og støtte demokratiske krefter på Balkan og i Afghanistan.

USA og Europa har tradisjonelt stått sammen i å ta ansvar for å løse internasjonale konflikter og håndtere humanitære katastrofer. Vilje til et sterkere transatlantisk samarbeid kom til uttrykk da jeg møtte mine allierte kolleger i Brussel i forrige uke. Møtet viste at det nå er reell vilje til å gå inn i en mer aktiv dialog mellom USA og Europa.

Jeg forventer at NATO-toppmøtet i neste uke vil bekrefte denne viljen. Det er kun gjennom et sterkere transatlantisk samarbeid at vi kan møte dagens sikkerhetstrusler. Også på amerikansk side erkjennes dette. Bare i fellesskap kan vi bidra til varig fred og stabilitet i Afghanistan, Midtøsten og Irak.

I et slikt fellesskap må USA være villig til å lytte til europeiske synspunkter i spørsmål som berører oss alle. Men et styrket transatlantisk samarbeid hviler ikke bare på USA. Også Europa må vise vilje. Gledelig er det derfor at sentrale europeiske land nå understreker betydningen av et tettere samarbeid med USA, for det ser vi klare tegn til. Samtidig ser vi tegn på at dialogen mellom USA og Europa om sikkerhetspolitiske spørsmål ikke bare vil finne sted innenfor NATO.

Sentrale europeiske land som Frankrike og Tyskland ønsker å styrke den direkte dialogen med USA om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og de ser for seg en mer selvstendig rolle for EU. Uttalelsen fra den tyske forbundskansler Schröder i helgen om at NATO ikke lenger er det primære forum hvor de transatlantiske partnere drøfter og koordinerer sine strategier, reiser spørsmål og vekker bekymring. Tyskland har tradisjonelt vært atlantisk orientert. Her stilles det spørsmål ved NATOs rolle. NATO er grunnleggende i vår utenrikspolitiske orientering.

En utvikling der kjernen i den transatlantiske dialog finner sted direkte mellom EU og USA, vil stille Norge overfor betydelige utfordringer. Vi kan risikere å bli ytterligere marginalisert. Samtidig er det viktig nå å bygge videre på den tydelige viljen som er til stede, både i Europa og i USA, til å styrke dialogen og samarbeidet innenfor NATO.

Afghanistan er et konkret eksempel på hvordan man gjennom et sterkt transatlantisk samarbeid kan oppnå resultater. Den internasjonale stabiliseringsstyrken under ledelse av NATO, ISAF, var f.eks. helt avgjørende for den vellykkede gjennomføringen av presidentvalget.

En av hovedutfordringene for Afghanistan er nå, med støtte fra det internasjonale samfunn, å legge til rette for parlamentsvalget senere i år. Sikkerhetssituasjonen vil trolig være spent frem mot valget. NATO må derfor fortsatt bidra til stabilitet og sikkerhet i landet. Det er hovedgrunnen til at ISAF-styrken i løpet av året vil bli gradvis utvidet vest og sørover i Afghanistan.

Norge vil fortsatt bidra betydelig til NATOs operasjon i Afghanistan også utenfor Kabul. I dag deltar vi i et britisk-ledet regionalt stabiliseringslag i Meymaneh i Nord-Afghanistan. Vi er i samtaler med britene med sikte på at Norge senere i år skal kunne overta ledelsen av dette stabiliseringslaget. Dette vil kunne være en naturlig videreføring av vår deltakelse i Nord-Afghanistan og vil bidra til å lette den videre utvidelsen av ISAF.

Selv om mye er oppnådd for å bekjempe terroristorganisasjonen Al Qaida og det tidligere Taliban-regimet, opererer fortsatt deler av nettverket i grenseområdet mot Pakistan. Dette er en trussel både mot president Karzais regjering og mot stabiliseringsoppgaven NATO utfører. Og det er en global trussel. Derfor er også den amerikanskledede operasjonen «Enduring Freedom», OEF, fortsatt nødvendig.

Norge mottok for en tid siden en anmodning fra USA om å stille norske spesialstyrker til denne operasjonen i 2005. Regjeringen legger opp til å besvare anmodningen positivt og tar sikte på å stille et bidrag for en periode på inntil seks måneder. Norges bidrag i OEF vil være en oppfølging av tilsvarende tidligere bidrag. I 2002 og 2003 bidrog Norge med spesialstyrker, transport- og jagerfly samt mineryddere. Erfaringene med bidragene var gode, noe som også ligger bak den fornyede henvendelsen fra USA. Etter at NATO overtok ISAF-styrken i 2003, har vi prioritert å bidra til denne. Samtidig er vi nå i en situasjon hvor et norsk bidrag til operasjon «Enduring Freedom» ikke vil gå ut over vår deltakelse i NATOs operasjon.

Norsk deltakelse i OEF vil primært ha som siktemål å bekjempe internasjonal terrorisme og samtidig bidra til å skape den sikkerhet og trygghet i Afghanistan som er en forutsetning for at den NATO-ledede operasjonen ISAF skal kunne fortsette sin utvidelse. Det pågår nå en drøfting i NATO om bedre samordning av disse to operasjonene i Afghanistan. Samordning vil bli stadig viktigere etter hvert som ISAF utvider sitt ansvarsområde også til sør og øst i Afghanistan der operasjon «Enduring Freedom» pågår. På sikt kan det tenkes at begge operasjonene vil kunne underlegges felles kommando. Dette vil vi støtte fra norsk side.

En annen hovedutfordring er den økende narkotikaproduksjonen, som også rammer våre samfunn. Utviklingen er ødeleggende for den demokratiske prosessen. President Karzai legger imidlertid stor vekt på å bekjempe denne produksjonen. Han vil bare kunne lykkes med hjelp fra det internasjonale samfunn, og det er et særlig behov for å trekke Afghanistans naboland med i dette arbeidet. Det er bakgrunnen for at vi fra norsk side bidrar til samarbeidsprosjekter bl.a. i regi av FN for å bekjempe narkotikatrafikken.

NATO gjør en viktig innsats for å trene irakiske sikkerhetsstyrker, noe også Norge bidrar til. Høyere irakiske offiserer trenes ved NATO-hovedkvarteret i Stavanger, og her vil en ny gruppe kunne starte opplæring i neste måned. Vi er også i dialog med irakiske myndigheter med sikte på å gjennomføre opplæring av irakiske politioffiserer i Norge.

Arbeidet med å styrke den felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken fortsetter, i tråd med EUs politiske målsettinger. EU ønsker å ta et større ansvar i internasjonale spørsmål. Dette vil på sikt bidra til en jevnere byrdefordeling mellom Europa og USA. En slik utvikling vil vi være tjent med på begge sider av Atlanteren.

I desember tok EU over NATOs militære operasjon i Bosnia-Hercegovina, hvor Norge bidrar. Dette er til nå EUs desidert største militære engasjement. Vi må forvente at en vellykket operasjon vil styrke EUs ønske om å videreutvikle forsvars- og sikkerhetspolitikken ytterligere.

Andre viktige beslutninger som EU har fattet på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området, er etableringen av innsatsstyrker og et tettere forsvarsmateriellsamarbeid. Etableringen av innsatsstyrker er viktig for EUs evne til å støtte FNs krisehåndteringsoperasjoner. Jeg har stor tro på at utviklingen av denne typen militære styrker vil gjøre det lettere for FN å gripe tidlig inn i regionale konflikter.

Arbeidet med å opprette en nordisk innsatsstyrke går som planlagt. Som tidligere meddelt Stortinget er vi nå i ferd med å ferdigstille avtalegrunnlaget med Sverige og Finland for etableringen av denne styrken. Vi er dessuten i ferd med å foreta en brevveksling med EU som klargjør forutsetningene for norsk deltakelse.

Det europeiske forsvarsmateriellsamarbeidet er nylig blitt en del av EU. Vi vil om kort tid inngå en samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrå, EDA. Samarbeidet med EDA vil være et viktig element i vår dialog med EU om forsvarspolitiske spørsmål. Avtalen innebærer regelmessige konsultasjoner og åpner samtidig for norsk deltakelse i EDAs prosjekter og programmer.

Vi er også i dialog med EU om et styrket samarbeid om sivil krisehåndtering. Dette gjelder også EUs planer om å etablere en egen styrke for sivil krisehåndtering, noe som er blitt ytterligere aktualisert etter flomkatastrofen i Sørøst-Asia. Dette er et område vi har erfaring med. Vi har etablert en beredskapsstyrke for sivil krisehåndtering i utlandet med personell fra alle deler av rettskjeden. Denne styrken – eller «Styrkebrønnen» – har vi allerede trukket på ved flere anledninger. Personell fra «Styrkebrønnen» er nå i Georgia for å bidra til reformer innen justissektoren.

Selv om Norge har valgt å stå utenfor EU, er et tett og nært samarbeid i Europa av stor viktighet for vår utenrikspolitikk. For Regjeringens aktive europapolitikk er EUs utvikling av sentral betydning.

EU spiller en betydelig rolle for fred, sikkerhet og demokrati i hele Europa. 2004 ble et merkeår. Den 1. mai ble ti nye land opptatt som medlemmer. Fjorårets utvidelse er imidlertid ingen endestasjon. Bulgaria og Romania blir medlemmer fra 2007. EØS vil utvides tilsvarende. Kroatia, Makedonia og Tyrkia har alle søkt om medlemskap. Ukrainas nye president har fastslått at medlemskap er et langsiktig mål.

EUs beslutning om å innlede medlemskapsforhandlinger med Tyrkia er historisk. Muligheten for medlemskap er en sterk drivkraft for demokratiske reformer i landet. Dette innebærer en ny epoke i EUs utvidelsesprosess, men tyrkisk medlemskap ligger likevel langt frem i tid. Det vil få konsekvenser for Norge. Etter hvert vil Tyrkia kunne bli vår partner også i det indre marked, med de muligheter og utfordringer det innebærer.

I juni vedtok EUs stats- og regjeringssjefer en ny forfatningstraktat, som er et viktig skritt for EUs videre utvikling. Forfatningstraktaten innebærer iverksettelse av reformer som åpner for at institusjonene effektivt vil kunne ivareta fellesskapsinteressene også etter de forestående utvidelser. Det vil med andre ord føre til en forenkling og demokratisering av EU.

For Norge, som for resten av Europa, er det positivt at EU gjennom utvidelse og traktatreform styrker sin innsats for stabilitet, demokrati og fredelig utvikling. Men det gir også helt spesielle utfordringer for Norge. Det vil ikke bli lettere å få gjennomslag for norske interesser og synspunkter når EU blir større og får raskere og mer effektive beslutningsprosedyrer. EU-samarbeidet berører Norge i stadig økende grad, samtidig som våre egne muligheter til å påvirke reduseres i takt med at EU-samarbeidet utvides og fordypes. Dette er en viktig erkjennelse, og et tankekors.

EUs strategi for konkurranseevne for perioden 2000–2010, Lisoba-strategien, er nå en av de viktigste sakene på EUs dagsorden. Men EU sliter med å nå strategiens mål om et mer konkurransedyktig Europa. Norge står overfor noen av de samme strukturelle utfordringer som EU, og vi deler og støtter målene i strategien. Det er viktig å opprettholde en balanse mellom strategiens mål om økonomisk vekst, et bærekraftig miljø og sosial utjevning. I praksis betyr dette å bevare det beste fra velferdsstaten, samtidig som konkurranseevnen bedres og miljømessige hensyn ivaretas.

EUs nye naboskapspolitikk viser viljen til å videreføre og styrke sine kontakter med land som står utenfor fellesskapet. Dette kom særlig til uttrykk under den tilspissede situasjonen under valgene i Ukraina. EUs rolle var svært viktig for en fredelig løsning og innebar en klar støtte for demokrati og menneskerettigheter.

Vår indre og ytre sikkerhet blir stadig mer sammenvevd. I stadig sterkere grad tar EU i bruk både utenriks- og justispolitiske virkemidler for å møte trusler og utfordringer knyttet til menneskesmugling og annen organisert kriminalitet. Viktige elementer er her partnerskap med tredjeland og samarbeid om demokrati- og velferdsfremmende tiltak i disse landene. For Norge er det en særlig utfordring å sikre at Schengen-relevante problemstillinger fortsatt blir drøftet i fellesorganet, spesielt når sakene stadig oftere får en sektorovergripende karakter og Schengen-relevansen ikke er like entydig definert.

Norge er EUs viktigste fiskeripartner. Det gir oss tyngde. I de siste årene har vi i økende grad hevdet våre rettigheter og vist vilje til å stå fast på disse. Forholdet til EU på fiskeriområdet kompliseres av at EU står overfor en rekke interne utfordringer. Til tross for intern motstand arbeider også EU aktivt for å få kontroll med ressursuttak og overkapasitet i fiskeflåten.

Forvaltningen av våre fiskeressurser bygger på prinsippet om bærekraftig høsting. Fra vår side legger vi stor vekt på sonetilhørighet når ressursene deles mellom flere land. Samarbeidet mellom Norge og EU på fiskerisektoren har gitt betydelige resultater, men det gjenstår også viktige uløste problemer. En viktig sak for øyeblikket er forhandlingene om norsk vårgytende sild. Det er her et stort misforhold mellom den andelen av totalkvoten Norge har hatt de siste år, og den sonetilhørigheten silda har til Norge. I forhandlingene med EU, Island, Færøyene og Russland har vi gjort det klart at vi må ha en større andel av dette fisket.

Regjeringen gir meget høy prioritet til arbeidet med å sikre eksport av fisk og sjømat en stabil og forutsigbar markedsadgang. Vår oppdrettsnæring har i 15 år vært utsatt for anklager og handelspolitiske tiltak på EU-markedet. EU innførte i forrige uke beskyttelsestiltak mot import av oppdrettslaks. Tiltaket rammer i hovedsak Norge og Chile. Saken ble lagt på Europakommisjonens bord i form av en klage fra skotsk og irsk laksenæring for ett år siden. Både statsministeren, fiskeri- og kystministeren og jeg har gjentatte ganger tatt denne alvorlige saken opp med EUs medlemsland og med kommisjonens medlemmer.

Dette er ikke utelukkende en konflikt mellom Norge og EU. Det handler også om styrkeforholdet i EU mellom land med stor foredlingsindustri og land som vil beskytte små råvareprodusenter. Både forbrukere og foredlingsindustri innenfor EU er tapere i denne saken.

Regjeringen har foretatt en grundig vurdering av klagen som ligger til grunn for tiltakene, og mener det ikke er grunnlag for beskyttelsestiltak, og at innføring av slike tiltak vil være i strid med WTO-regelverket. Når tiltakene nå er et faktum, har vi intet annet valg enn å ta saken til WTO. WTO-regelverket er i denne situasjonen vårt viktigste virkemiddel mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett.

La meg så kort omtale en konkret sak som Stortingets utenrikskomite tidligere har bedt om nærmere informasjon om. Det gjelder Europakommisjonens handlingsplan om tiltak mot import av ulovlig hogd tømmer. EU arbeider nå med en forordning som forventes vedtatt i løpet av 2005.

Regjeringen deler selvsagt EUs målsetting om å hindre ulovlig hogst og handel med ulovlig avvirket tømmer. Vi har derfor nær kontakt med kommisjonen i arbeidet med gjennomføring av handlingsplanen, bl.a. for å vurdere et nærmere samarbeid der det kan være formålstjenlig. Norge vil også i andre relevante multilaterale fora arbeide aktivt for å motvirke omsetning av ulovlig hogd tømmer. Den internasjonale organisasjonen for tropisk tømmer bør bl.a. gis et styrket mandat til å arbeide med problemstillinger knyttet til ulovlig hogst og sertifiseringsordninger.

Så noen ganske få ord om nordområdene. Regjeringen har tatt initiativ til en bred gjennomgang av utfordringene og mulighetene, og vil om kort tid legge frem en stortingsmelding. Det viktigste budskapet i meldingen vil være at vi ser store og positive muligheter, ikke minst hva angår økonomisk utvikling. Samtidig er det viktig å sikre at denne utviklingen kan skje på en bærekraftig måte.

Det har skjedd en dyptgripende endring i nordområdene siden den kalde krigens dager. Den gang var utviklingen i nord dominert av sikkerhetspolitikk, og vår hovedutfordring var å sikre alliert nærvær i nord. I dag er de sikkerhetspolitiske spørsmål kommet mer i bakgrunnen, og spørsmål knyttet til miljø og ressurser er kommet høyt opp på den politiske dagsordenen. Mens vi under den kalde krigen kunne påregne alliert støtte for vår nordområdepolitikk, kan vi i dag ikke ta det for gitt at våre allierte fullt ut deler våre vurderinger og interesser. Vår utfordring vil være å skape forståelse for, og støtte til, norsk syn og norske vurderinger. Det gjelder ikke minst den viktige avveiningen med hensyn til miljøet og økonomiske hensyn knyttet til utnyttelsen av naturressurser. Spørsmål som går på klimaendringer i Arktis, må vi få satt på den politiske dagsordenen, også hos andre land.

Arktisk Råds klimarapport påviste at klimaendringene i Arktis går raskere og vil få større konsekvenser enn det man tidligere trodde. En ny rapport viser at det er større fare for nedsmelting enn vi tidligere har antatt. Nyere forskning viser dermed at endringene går fortere – og synes å bli større – enn hva vi antok for fire–fem år siden.

Globale utslipp av klimagasser må derfor reduseres drastisk. Norge har med det nye nasjonale kvotesystemet fått på plass et virkemiddelapparat som fanger opp de aller fleste av våre utslipp. Vi står ved våre Kyoto-forpliktelser, men globalt sett er disse langt fra tilstrekkelige. Derfor arbeider vi aktivt med sikte på et mer omfattende klimaregime fra 2012, og vi er beredt til å ta vår del av dette.

Bærekraftig utnyttelse av naturressursene inngår også som en del av de nordområdedialogene som Regjeringen har igangsatt med sentrale land, og hvor fokus er både på sikkerhetspolitiske og på energipolitiske spørsmål. Vi har innledet slike samtaler med Tyskland og USA, og vi vil følge opp overfor land som Frankrike, Storbritannia og Canada. Parallelt med dette vil vi styrke samarbeidet med Russland i nord.

Under mitt besøk i Nordvest-Russland og i Kirkenes for få uker siden noterte jeg stor optimisme og entusiasme på begge sider av grensen. Jeg fikk positive meldinger om sterk økning i samhandelen og næringslivssamarbeidet og en stor tro på de perspektiver utviklingen av gass- og oljeressursene åpner for utviklingen i de nordlige landsdeler. Men jeg møtte også, på begge sider av grensen, en bekymring for at vi politikere ikke klarer å holde tritt med utviklingen og de utfordringene den reiser.

Det bilaterale samarbeidet med Russland utvikler seg positivt og favner over et bredt spekter av samarbeidsområder. Ikke minst er folk til folk-samarbeidet i Barentsregionen en suksess. På ett sentralt område har ikke samarbeidet på norsk og russisk side av grensen svart helt til forventningene, og det gjelder næringslivet. Riktignok har samhandelen økt med over 30 pst. det siste året, og utviklingen går gradvis i riktig retning. Men en nøkkelfaktor for fortsatt fremgang er langsiktige, stabile og kjente rammebetingelser som bare de russiske myndigheter kan sørge for. Fremtidig utnyttelse av olje- og gassforekomster på land og utenfor kysten i Barentshavet vil kunne utløse et stort økonomisk samarbeidspotensial.

Det er også viktig at spørsmål knyttet til miljøhensyn og energiressurser får en mer sentral plass i samarbeidet med russerne, først og fremst bilateralt, men også innenfor rammen av Arktisk Råd og Barentssamarbeidet. Nordområdemeldingen vil foreslå konkrete tiltak som går på utviklingen av det bilaterale samarbeidet og på Barentssamarbeidet og Arktisk Råd.

Vi må også se på de verktøy vi har for samarbeidet i nord. Etter mitt syn fungerer Barentssamarbeidet utmerket på det regionale plan. Her spiller de tre fylkene i nord og Barentssekretariatet en viktig rolle. Det er bygd opp tillit og et imponerende nettverk på tvers av grensen. Det gir et godt grunnlag for mer ambisiøst politisk samarbeid i årene som kommer.

Den mellomstatlige delen av Barentssamarbeidet som nå har fungert i over ti år, kan etter mitt syn trenge en gjennomgang og modernisering. Jeg vil derfor ta et initiativ til å få en uavhengig evaluering av denne delen.

Avgrensningen av kontinentalsokkelen og 200-milssonene i Barentshavet er en sak av stor betydning for begge land. Regjeringen prioriterer arbeidet med å komme frem til en avgrensningsavtale som samlet sett ivaretar begge parters interesser. Men betydelige utfordringer gjenstår. I dette spørsmålet må vi ikke la kortsiktige hensyn komme foran behovene for en god løsning for Norge, en løsning som også vil stå seg på sikt.

Samarbeidet med Russland om viktige fiskebestander i Barentshavet utgjør en viktig del av det bilaterale forholdet. Økonomisk samkvem, forskning og forvaltning knyttet til fiskeriene har for en stor del fungert godt og vært betydelige, felles interesserområder gjennom mange år. Sentralt i dette samarbeidet står prinsippet om bærekraftig utnyttelse og forvaltning av havets levende ressurser.

Viktige sider ved dette samarbeidet med Russland har imidlertid vært krevende de siste årene. Dette gjelder kontrollen med ressursuttaket og samarbeidet om forskningstokter. Fra norsk side arbeider vi bredt og vedvarende for å få gode felles løsninger på de utfordringer vi står overfor. For at vi fortsatt skal kunne fremstå som ansvarlige og ryddige forvaltere av verdifulle ressurser, må vi lykkes i dette.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget – og anser det som vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 15. februar 2005 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om