Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Inger S. Enger til miljøvernministeren, vil bli svara på av justisministeren på vegner av miljøvernministeren.

Inger S. Enger (Sp): «Bilvrak fra Oppland, Akershus og Hedmark skal nå sendes til Skottland for kverning. Bilvrak fra til sammen 11 andre fylker sendes til De britiske øyeneEndret fra opprinnelig formulering, som lød: «Bilvrak fra 11 andre fylker sendes til England.». Bransjen i Norge mener de sjøl kan ta hånd om dette. Jobben har vært ute på europeisk anbud, og ifølge SFT måtte de velge det laveste. 47 000 tonn vrak skal sendes ut. Det betyr tap av arbeidsplasser i Norge og er dårlig for miljøet. Dette er nok et eksempel på at transport løsrives fra miljøregnskapet.

Hvilke virkemidler har statsråden for å unngå slik transport, og hva kan gjøres?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Returordningen for bilvrak er velfungerende. Den bygger på at kasserte kjøretøy leveres til biloppsamlingsplasser, hvor bl.a. miljøfarlige væsker, batteri og kvikksølvkomponenter fjernes. De miljøsanerte kjøretøyene blir deretter solgt til fragmenteringsanlegg som hugger dem opp og selger skrapmetallet videre som råstoff. På den måten materialgjenvinnes opp mot 80 pst. av bilvraket.

Ved salg av bilvrak må Statens forurensningstilsyn, SFT, forholde seg til EØS-avtalens prinsipper om fri konkurranse og ikke-diskriminering på grunn av nasjonalitet. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har derfor utenlandske fragmenteringsanlegg vært med i konkurransen om kjøp av norske bilvrak. Dette har gitt staten merinntekter på om lag 7 mill. kr. pr. år og spart norske bileiere for tilsvarende økte avgifter.

Miljøvernministeren mottok 4. februar i år et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik om samme sak. Han bad i den forbindelse SFT om en redegjørelse om salg av norske bilvrak til britiske fragmenteringsanlegg. SFT understreker i sin redegjørelse at de ved valg av anlegg legger vekt på forhold knyttet til både miljø, pris og konkurranse.

De siste årene har utenlandske selskap fra England og Skottland hatt de beste tilbudene på kjøp av kasserte kjøretøy fra Norge. For å sikre konkurranse i markedet har imidlertid SFT også solgt bilvrak til norske fragmenteringsanlegg. I 2004 vil ca. 55 pst. av bilvrakene selges til utlandet, mens de resterende 45 pst. selges til fem norske anlegg. En sterkere favorisering av norske anlegg vil etter SFTs mening kunne bryte med EØS-prinsippene om fri konkurranse og diskriminering på grunn av nasjonalitet.

Det er en forutsetning for salg av miljøsanerte bilvrak til utlandet at fragmenteringsanleggene har en miljømessig standard på høyde med norske anlegg. SFT opplyser i sin redegjørelse at de ved flere anledninger har avslått tilbud fra utlandet hvor miljøstandarden ikke var tilfredsstillende.

Ved valg av fragmenteringsanlegg legges det altså vekt på miljøstandarden ved anlegget. I tillegg tar SFT også hensyn til miljøbelastningen ved transport av bilvrakene. SFT har gjentatte ganger valgt norske anlegg framfor utenlandske som følge av at det da oppnås redusert miljøbelastning ved transport. Dette til tross for at bedre totalt pristilbud har foreligget fra de utenlandske anleggene. Dessuten legger SFT betydelig vekt på å bruke miljøvennlige transportløsninger. Alle bilvrak tilpasses derfor effektivt for transport med tog og båt. Dette vil ofte være de klart mest miljøvennlige transportalternativene, uavhengig av om vrakene går til norske eller utenlandske anlegg. Ved eksport til England og Skottland skjer selvsagt transporten med båt fra havner i Norge.

Miljøsanerte kasserte kjøretøy er klassifisert som grønt avfall. Ifølge EØS-avtalens regler skal grønt avfall til gjenvinning kunne bevege seg fritt over landegrensene. Norske bilfragmenteringsanlegg og andre gjenvinningsbedrifter nyter også godt av dette regelverket ved at de har tilgang til å behandle avfall fra andre land.

På bakgrunn av det jeg nå har sagt, anses det ikke å være et behov for å gjennomføre spesifikke tiltak overfor SFTs praksis på dette området.

Inger S. Enger (Sp): Jeg vil takke statsråden for svaret.

Jeg forstår for så vidt at SFT gjør jobben sin ut fra et noe håpløst EØS-regelverk. Men jeg må si at det er et tankekors at Norge i så stor grad i tillegg til de materialene som kan gjenvinnes, eksporterer søppel. 25 pst. går ifølge bransjen til deponi eller forbrenning.

Jeg hørte i svaret til statsråden at det ble sagt at SFT la vekt på miljøvennlig transport, men det blir ekstratransport. I Oppland kunne arbeidet ha blitt gjort på stedet. Dessuten blir det ekstra avrenning på kaiene i påvente av utskiping, for det er ikke krav til oljeavskillere.

Det er alltid negativt at arbeidsplasser og teknisk kompetanse går tapt. Vi vanlige folk etterlyser en helhetlig tankegang hvor transport hører med i miljø- og samfunnsregnskapet. Er det virkelig ikke mulig å sette også andre vilkår i forbindelse med miljøkrav i anbudsdokumentet, f.eks. kortest mulig transport, slik at en helhetlig vurdering kan legges til grunn?

Statsråd Odd Einar Dørum: Selv om jeg ikke er fagstatsråd, skjønner jeg logikken i det svaret jeg har avgitt. Der framgår det helt klart at SFT nettopp skal vurdere at man ikke har dårligere standard ute enn hjemme når det gjelder norske miljøkrav. Det har ført til at selv om man har hatt laveste pris, er det en rekke tilbud som ikke har gått ut av landet, fordi det rett og slett har vært en bedre standard i Norge. Det har ført til det sluttresultatet at av 100 pst. er det 45 pst. som har gått til fragmentering i Norge. Det tyder nettopp på det som er kjernen i spørsmålet som er reist: Man kan ikke bare sende det ut av landet fordi det er billigst, man er nødt til å oppfylle noen standarder. Norske myndigheter gjør det, og man bruker reglene så godt man kan. Så kan vi sikkert også glede oss ved det motsatte, at norske fragmenteringsanlegg har bedre standard enn man har ute, slik at vi kan gjøre noe som sparer andre land for belastning. Men rammeverket rundt dette er EØS-avtalens prinsipper, og innenfor det rammeverket er det min oppfatning gjennom den kunnskap jeg har fått ved å være i miljøvernministerens sted, at man gjør sitt beste for å være fornuftig ut fra miljømessige hensyn.

Inger S. Enger (Sp): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg forstår at statsråden og jeg tenker litt i samme baner her, men det er veldig synd at ikke de siste 55 prosentene blir tatt i Norge, for Norge kan gjennomføre hele verdikjeden og kan ta hånd om den på en bra måte.

Hvis jeg går tilbake til Oppland igjen, har vi bilopphuggere som kan ta den jobben, nettopp der hvor disse vrakene er. Gjenvinningsmetallet kan brukes i Norge, det trengs f.eks. jern til Fundia.

Dersom en skal tenke miljøvennlig, er det viktig at en bruker Norge, for som statsråden også nevnte, har Norge strengere miljøkrav enn veldig mange andre land. Jeg syns ikke vi kan snakke om miljøforpliktelser uten å følge det opp i praksis, og i dette tilfellet er det altså 47 000 tonn, for en stor del søppel, som fraktes ut av landet.

Mitt spørsmål blir til slutt: Hvem har egentlig ansvar for den helhetlige politikken?

Statsråd Odd Einar Dørum: Ansvar for den helhetlige politikk i Norge har Regjeringen gjennom miljøvernministeren, og deretter har miljøvernministeren et ansvar ved å samarbeide med andre lands miljøvernmyndigheter. Det generelle svaret er at alle, og spesielt norske myndigheter, er interessert i at vi får bedre internasjonale miljøstandarder som forplikter alle. Det er en av grunnene til at miljøvernministeren, som ikke står her, har lagt ned betydelig innsats bl.a. for å stoppe atomforurensning fra Sellafield, og han skal ha evig ros for innsatsen, som ser ut til å føre fram. Det er innsats for å bygge standarder. Så er vi avhengige av at andre bakker oss opp når vi f.eks. står overfor den miljøkatastrofen vi muligens kan få ved oljetransport og atomavfallstransport langs norskekysten. Dette er miljøvernministeren sterkt opptatt av. Det vet jeg.

Men så tilbake til kjernespørsmålet. Jeg har dyp respekt for «høggertradisjonen» i Norge, spesielt i valgdistriktet som representanten kommer fra. Det jeg mener å si, er at norske «høggertradisjoner» har en fair sjanse. De får altså 45 pst., og nettopp fordi man kan være god, taper man ikke i konkurransen. Det jeg har skildret, er at man ikke er dømt til å tape, men kan vinne, og 45 pst. av fragmenteringen er arbeids- og miljøoppgaver som blir løst i Norge.