Øyvind Korsberg (FrP): Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren:

«I Stortingets muntlige spørretime 11. februar 2004 sa statsråd Steensnæs: «Regjeringen er positiv til å la de tre konsesjonene som er gitt for konvensjonelle gasskraftverk på både Skogn, Kårstø og Kollsnes, få gå, slik at det er opp til eierne hvorvidt disse gasskraftverkene skal bygges eller ikke.»

Dersom statsråden er positiv til at disse tre konsesjonene skal brukes, hvorfor er Regjeringen så opphengt i den geografiske plasseringen, all den tid CO2-«forurensingen» anses å være et globalt og ikke et lokalt miljøproblem?»

Statsråd Einar Steensnæs: Det er i dag meddelt fire konsesjoner etter energiloven for bygging og drift av gasskraftverk i Norge. Naturkraft AS har fått konsesjon for to gasskraftverk på henholdsvis Kårstø og Kollsnes, mens Industrikraft Midt-Norge AS har fått konsesjon for et gasskraftverk i Skogn. Grunnen til at disse konsesjonene ikke er tatt i bruk, er at utbyggerne foreløpig har vurdert at det ikke er tilstrekkelig lønnsomhet i prosjektene. I tillegg er det gitt konsesjon til energiproduksjon ved Snøhvit-anlegget i Finnmark. Det vil bli bygd.

De tre gjeldende konsesjonene for bygging og drift av gasskraftverk på Vestlandet og i Trøndelag ble gitt av regjeringen Stoltenberg. Den geografiske plasseringen av disse gasskraftverkene er ikke noe sentralt punkt for Regjeringen. Vi må imidlertid forholde oss til de gjeldende konsesjoner. Det var selskapene selv som søkte om konsesjon for anlegg ved de aktuelle stedene.

De tre konsesjonene til gasskraftverk på Vestlandet og i Trøndelag knytter seg til konkrete prosjekter med gitt lokalisering. Konsesjonene kan ikke overføres til andre prosjekter. Et nytt gasskraftprosjekt krever derfor en ny konsesjon gjennom en ordinær konsesjonsbehandling med tilhørende konsekvensutredninger. På samme måte vil et nytt prosjekt også kreve ny utslippstillatelse etter forurensningsloven.

Det finnes heller ikke hjemmel, verken i lovverket eller i konsesjonene, for myndighetene til å trekke inn de allerede gitte konsesjonene. Konsesjonene inneholder imidlertid vilkår om frist for idriftsettelse av anleggene. Dersom disse fristene ikke overholdes, vil konsesjonene bortfalle.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Et sentralt punkt for disse selskapene vil også være lokaliseringen ut fra krav om lønnsomhet. Jeg er klar over at man ikke kan flytte gitte konsesjoner, da må man eventuelt søke om ny konsesjon. Men i og med at statsråden er positiv til tre konsesjoner, hvordan vil statsråden vurdere det dersom eierne av disse gitte konsesjonene ønsker å søke om nye konsesjoner andre steder for å få økt lønnsomhet i prosjektet?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil for min del bare vise til at selskapene for nylig har søkt om konsesjonsforlengelse på Kårstø og Kollsnes, og er innvilget det. Industrikraft Midt-Norge AS har nå til behandling i departementet en tilsvarende søknad om forlengelse av konsesjonstid. Jeg kan ikke i utgangspunktet se at selskapene skulle forskjellsbehandles her, men alt avhenger selvfølgelig av betingelsene.

Skulle selskapene ha kommet på andre tanker og andre ideer, er jeg selvsagt åpen for å drøfte dette med selskapene, særlig dersom dette har å gjøre med en framtidsrettet teknologi som gjør at vi kan produsere energi fra gasskraftverk med CO2-håndtering, og dermed uten å bryte klimamålsettingene. På dette punktet er Regjeringens politikk klar. Den er nedfelt i Sem-erklæringen, og jeg forholder meg til dette mandatet og den politikken som Regjeringen er forpliktet på.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Hvis man snakker om gasskraftverk i Norge, er det jo snakk om konvensjonelle gasskraftverk – å snakke om gasskraftverk med CO2-håndtering er i realiteten å snakke om gasskraftverk med «trylling» av CO2, for den teknologien finnes ennå ikke i dag. Det tror jeg må være utgangspunktet når man diskuterer gasskraftverk, at man forholder seg til det som er realiteten i saken, og ikke prater om en fantasi i framtiden.

Jeg har vært inne på viktigheten av plasseringen for å få lønnsomhet for dem som ønsker å bygge ut gasskraftverk, rett og slett fordi den utviklingen man ser innenfor industrien, endrer seg raskt og krever nye grep. Slik jeg oppfatter statsråden, ønsker Regjeringen altså ikke å være med på den type utvikling for å gi selskapene en mulighet. Er det en bevisst strategi fra Regjeringen, eller er dette bare en strategi for å trenere det som har med gasskraftverk å gjøre?

Statsråd Einar Steensnæs: Forutsetningen for å gå inn i en dialog om bygging av gasskraftverk er at en forholder seg til fakta og den kunnskap en allerede har. Det er altså helt galt, det representanten Øyvind Korsberg hevder, at det ikke finnes teknologi for håndtering av CO2. Det gjør det. Det er gasskraftverk med CO2-håndtering som fungerer i dag. Spørsmålet er bare: Er det den mest kostnadseffektive, framtidsrettede teknologiløsningen? Det er det store spørsmålet, og derfor har Regjeringen sagt at dens politikk går gjennom utprøving i pilotanlegg, slik at vi kan være sikre på at de gasskraftverk vi satser på, er framtidsrettede, kostnadseffektive og konkurransedyktige.

Når det så gjelder Regjeringen politikk, er den meget klart nedfelt i Sem-erklæringen. Jeg har ikke mye å tilføye i forhold til det svaret jeg allerede har gitt, også til foregående spørrer. Men jeg vil vise til at Regjeringens politikk er basert på det jeg tror vil vise seg å være meget konkurransedyktig og framtidsrettet, og som kombinerer hensynet til energiproduksjon med viktige internasjonale klimaforpliktelser.