Siv Jensen (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Finanskomiteen behandler nysalderingen uten særlig motstand.

Fra Regjeringens side er det i år foreslått relativt få og relativt små endringer. Det er derfor en noe underlig reaksjon vi har sett fra regjeringspartiene de siste dagene knyttet til en overførbar bevilgning på 54 mill. kr som fant sted gjennom budsjettbehandlingen i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Det rare med den reaksjonen er at Regjeringen selv foreslår å bruke den samme mekanismen på flere kapitler med varierende begrunnelse.

Vi hadde en interessant debatt om dette i går, hvor regjeringspartiene gikk høyt på banen i å forsvare betydningen av ikke å gjøre denne typen endringer rett før jul. Men da er det fristende å minne om en debatt vi hadde i denne salen for nøyaktig ett år siden, knyttet til et forslag fremsatt av Fremskrittspartiet om å bevilge 1 milliard kr til behandling av pasienter i utlandet.

Jeg har i den anledning lyst til å sitere daværende finanspolitiske talsmann for Høyre – nåværende finansminister – som i den debatten gav uttrykk for følgende:

«– når vi bevilger l milliard kr til å behandle pasienter, er det faktisk ment for pasientenes skyld, og så får man mene hva man ellers vil om forslaget.»

Videre i samme innlegg sier daværende representant Per-Kristian Foss følgende:

«Jeg synes også at komitelederens diskusjon om prosedyrereglene er litt på siden i denne sammenheng. Men jeg registrerer, og jeg tar til etterretning, at i en diskusjon om hvorvidt vi skal bruke 1 milliard kr til å operere folk i utlandet når det ikke finnes kapasitet i Norge, er Arbeiderpartiets svar på det å si: Nei, vi kan ikke diskutere det nå. Det er i strid med Stortingets bevilgningsreglement. Det er måte på å være sur. Det er måte på å være sur fordi om man taper en debatt.»

Det er akkurat det det dreier seg om i år også. Og jeg har lyst til å gjenta det glitrende sitatet fra vår nåværende finansminister: «Det er måte på å være sur» fordi man taper politiske realiteter i Stortinget. Jeg syns det er nødvendig for en mindretallsregjering å opptre med betydelig større grad av ydmykhet i forhold til stortingsflertallets ønske om å gjøre endringer på budsjettet.

Status nå rett før jul er at det oljekorrigerte underskuddet er redusert med 11,4 milliarder kr, og det er i all hovedsak på grunn av at skatte- og avgiftsinntektene er blitt 15,1 milliarder kr høyere enn antatt i saldert budsjett. Det betyr at vi øker overskuddet, og at vi nå ender opp med et overskudd for nasjonen på 260 milliarder kr for 2001. Det synes Fremskrittspartiet vitner om at den finsiktingen og detaljstyringen som man forsøker å legge opp til når man behandler det ordinære budsjettet, er umulig og unødvendig – særlig fordi man gjennom en nysaldering tar betydelige avvik med stoisk ro. Det er jo ganske sprøtt at når man får tendenser til regjeringskrise og kaosliknende tilstander i Stortinget fordi man ikke kan klare å enes om ytterst få hundretalls millioner kr i endringer over et budsjett, sitter man nærmest og gjesper over det faktum at statskassen får i overkant av 15 milliarder kr mer i skatte- og avgiftsinntekter fordi økonomien går bra. Man tar dette på en måte bare til etterretning ved å saldere budsjettet slik at det man vedtok for et år siden, nemlig at man skulle bruke 12 milliarder kr av vår oljeformue i norsk økonomi for 2001, nå har blitt tilnærmet null. Vi hadde en liten runde og korrigerte det i revidert budsjett hvor de 12 milliardene ble redusert til 3,7 milliarder kr, og nå blir det så å si redusert til null.

Det er ved hver budsjettbehandling viktig for den til enhver tid sittende regjering å understreke betydningen av at det budsjettet regjeringen selv har lagt frem, er det eneste saliggjørende, det eneste ansvarlige og det som skal til for at økonomien vil gå bra i årene fremover. Men da regner jeg med at det betyr at man akter å forholde seg til den budsjetteringen man legger opp til ved inngangen til et nytt år. Det må i realiteten bety at hvis avvikene blir så store som de eksempelvis blir for inneværende år, da gjør man noe med det. Poenget for enhver finansminister er nettopp å understreke at akkurat denne innretningen som vi nå har foretatt, er ansvarlig. Det må bety at da vi vedtok budsjettet for et år siden, var det ansvarlig, og bra og riktig, for norsk økonomi å bruke 12 milliarder oljekroner til gode formål i Norge. Hvorfor er det plutselig ikke ansvarlig lenger – og særlig når vi da har fått betydelig økte inntekter? Det kunne jo føre til noen hyggelige grep på tampen av året, som ville komme de norske skattebetalerne til gode, og som ville vise at vi faktisk mener alvor med alt det styret vi driver med når vi vedtar budsjettet ett år før. Men det skal man da ikke gjøre. I den anledning står Fremskrittspartiet alene i komiteens innstilling om et forslag om å bruke litt av dette økte handlingsrommet og la det komme norske skattebetalere til gode gjennom en ekstraordinær skattefri utbetaling til både skatteytere og trygdede, som tilsvarer ca. 3,2 millioner mennesker. Det hadde vært en hyggelig og kjærkommen julegave for folk flest i en situasjon hvor altså økonomien har gått langt bedre enn forventet. Men det skal man altså ikke gjøre. Ingen kan i en slik sammenheng påstå at det vil være umulig å gjennomføre innen årets slutt. Selvsagt vil det være mulig – hvis man vil.

Et annet forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen, er å bruke 250 mill. kr på å styrke våre frivillige og humanitære organisasjoner. De gjør en fantastisk innsats, ikke minst nå i juletiden når vi har mange mennesker som er ensomme, syke, slitne av rus og andre ting, og som oppsøker Frelsesarmeen og andre organisasjoner for å få hjelp, mat og varme i en vanskelig juletid. Det ville ha vært et kjærkomment bidrag til våre frivillige organisasjoner som gjør en innsats. Men heller ikke her vil noen av partiene støtte forslaget, noe jeg finner svært underlig.

Jeg vil med dette ta opp alle de forslag Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen, enten alene eller sammen med andre, og vil samtidig avslutte dette innlegget med å anmode om at Stortinget bruker like mye tid ikke bare på å saldere et budsjett, men også på en debatt som vi skal ha senere, litt ut i neste år, nemlig om regnskapet. Det er en sak som forbigås i stillhet i dette hus, til tross for at vi da gjør opp status og ser om vi traff da vi lagde budsjettet et og et kvart år før. Jeg skulle ønske at man valgte å vie det like stor oppmerksomhet, fordi det understreker rett og slett at den detaljstyringen vi prøver å legge opp til når det gjelder budsjettbehandlingen, svært sjelden holder stikk.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Jan Tore Sanner (H): La meg slutte meg til komitelederens innledende bemerkninger om at det må være grenser for å være sur, uten at jeg skal gi det noen spesifikk adresse. Men det er viktig at vi både har gode debatter og glimt i øyet i disse.

Ellers har jeg også lest debatten fra i fjor når det gjaldt den såkalte utenlandsmilliarden, uten at jeg skal trekke opp hele den diskusjonen vi hadde i går. Det var mange visdomsord i hr. Foss" innlegg den gang, på samme måte som det er det nå. Det som var hovedpoenget i debatten i går, var at vi ønsket at det skulle gjøres unntak fra § 4 i bevilgningsreglementet. Det gjorde man i debatten i fjor. Vi tar også i år til etterretning at flertallet ønsker å bevilge 56 mill. kr mer, selv om det er i strid med Stortingets eget bevilgningsreglement. Men vi uttrykte i går ønsket om, og jeg kan gjerne gjenta det i dag, at det bør gjøres konkret unntak fra bevilgningsreglementets § 4, slik man også gjorde i debatten i fjor om den såkalte utenlandsmilliarden.

Ellers er det jo slik at både oljefondet, handlingsregelen og bevilgningsreglementet først og fremst er virkemidler. Det er resultatene som teller, og som er avgjørende. I den anledning mener jeg at det kan argumenteres svært godt for at det ikke er riktig å bruke mer penger i de to siste ukene i desember. Nå ser vi at renten går ned, og den går ned fordi man har hatt styring med økonomien.

Når det gjelder de fem forslagene fra Regjeringen om å gjøre poster overførbare, er ingen av forslagene i strid med bevilgningsreglementet. Alle forslagene er vel begrunnet og i tråd med innarbeidet praksis.

Jeg viser for øvrig til den debatten vi hadde i går, og til de merknadene som ligger i innstillingen, og tar opp de forslagene som samarbeidspartiene står bak.

Presidenten: Representanten Sanner har tatt opp de forslagene han refererte til.

Øystein Djupedal (SV): Nysalderingen som Stortinget i dag behandler, gir først og fremst uttrykk for én ting, og det er at norsk økonomi går svært godt. Man har altså fått 65 milliarder kr mer i inntekt enn det man hadde forutsatt. Det er klart at det er gode nyheter.

Samtidig er det er par ting man skal tenke gjennom. For det første skal man tenke gjennom om dette er noe som kan vedvare over tid. Det er særlig to forhold i norsk økonomi som det er grunn til å legge vekt på. Det ene er at kapasiteten er nesten fullt utnyttet. Det betyr at det må være en hovedoppgave å frigjøre ledige hender, få de som ikke er i arbeid, i arbeid, slik at man har mulighet til å videreutvikle velferdsstaten. Velferdsstaten trenger ledige hender, og når økonomien går på høygear, som den har gjort i det året vi snart har bak oss, betyr det at det er en kjempeutfordring ikke bare for Stortinget, men også for Regjeringen, for det norske næringslivet og for offentlig sektor å sørge for at man klarer å få flere hender i arbeid.

Det andre er at dette viser hvor ekstremt sårbar norsk økonomi er. Store deler av ekstrainntektene skyldes aktivitet knyttet til olje- og gassproduksjonen. Det betyr at norsk økonomi gjennom denne salderingen med all mulig tydelighet viser hvor stor usikkerhet som ligger ikke bare i anslagene på oljeprisen, men også i dollarkursen. Hvis det hadde vært fall i oljeprisen eller dollaren hadde vært mye lavere, kunne dette godt ha vært motsatt. Det viser hvor ekstremt sårbar norsk økonomi er, og hvor ekstremt avhengig vi er av å ha høye oljeinntekter. Det SV gjennom mange år har tatt til orde for, nemlig en omlegging fra investering i Nordsjøen til investering i fastlandsproduksjonen og investering i kunnskapsøkonomien, vises med all mulig tydelighet i det salderte budsjettet som nå ligger foran oss.

Jeg skal ikke ta opp hele denne debatten, men bare peke på én ting: Jeg er enig i det som i utgangspunktet kan virke som ganske nøkterne anslag fra Regjeringen, som gjør at man nå får en betydelig høyere inngang av penger enn det man egentlig kunne ha forutsatt, fordi man altså utmerket godt kunne hatt den motsatte situasjonen hvis oljeprisen og dollarkursen hadde vært lavere. Det betyr at det å ha nøkternhet i forhold til hvilke anslag man i utgangspunktet skal legge fram for Stortinget, er klokt. Det er bedre å få et betydelig pluss enn å få et betydelig minus.

Jeg vil likevel bare understreke et viktig poeng, nemlig at dette budsjettet med all mulig tydelighet viser – det må Regjeringen i større grad nå ta alvorlig – at hele økonomien i realiteten hviler på to priser, nemlig prisen på olje og prisen på dollar.

I tidligere nysalderingsdebatter her i Stortinget har det vært tilløp til betydelig omkamp om politiske saker. Det var særlig tydelig under sentrumsregjeringen, som tok opp en veistump her og en veistump der. Det er heldigvis ikke slik i dette nysalderte budsjettet. Dette er i all hovedsak pluss og minus. Det setter SV pris på. Vi har likevel sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet funnet rom for å rette opp noe av det som har vært nødvendig knyttet til utdanningsbudsjettet. Det er naturlig å tenke seg at det blir lagt inn i nysalderingen. Det er SV glad for.

Utover dette har vi ingen kommentarer. Vi står sammen med de andre partier som er nevnt her, om de forslagene som det er referert til.

Morten Lund (Sp): Det er bra at nysalderingen i år er blitt det den skal være: en korrigering av vedtatt budsjett ut fra de endringer som er skjedd. Når endringene på noen områder er så store, er det likevel naturlig med noen kommentarer.

Det er godt at oljeprisene og oljeskattene fortsetter å øke. Det er godt at vi har ordnet oss slik at merverdiene fra denne sektoren kommer fellesskapet til gode, og at vi kan fordele til fordel for dem som trenger det mest. Senterpartiet synes det er synd at vi er i ferd med å selge fra oss denne muligheten. Om delprivatiseringen av Statoil og salget av andeler fra SDØE var et billigsalg, vet vi ikke ennå, men Senterpartiet mener vi kunne greid oss bedre uten de milliardene.

Jeg er enig i budskapet fra stortingspresidenten under julelunsjen forleden: Vi kan hjelpe dem nederst ved bordet – hvis vi vil. Hvem som virkelig vil det, skal vi diskutere videre – igjen og igjen. Det blir den store utfordringen ved årsskiftet, og det store tankekorset.

For høstens fakta taler for seg: Arbeiderpartiregjeringen foreslo en personskattelette med 80 pst. til dem med toppskatt, men ble mer opptatt av dem med lave lønninger og dem uten inntekt senere.

Bondevik II havnet også på 80 pst. skattelette til dem med toppskatt, men regnet av et mye høyere beløp. Totalt 5 milliarder kr i personskattelette er enormt mye. Da kan viljen til å fordele virkelig bli synlig. Men viljen til å øke forskjellene var størst. Et fåtall millionærer fikk det meste av gevinsten ved at utbytteskatten igjen ble null.

Bondevik II dekket inn sin ekstra skattelette ved å kutte i overføringer bl.a. til næringsutvikling i distriktene. I jordbruket tjener de halvparten av nedre grense for toppskatt. Neppe noen ligger lavere for full innsats i en virksomhet som er så høyt prioritert. Matprodusentene måtte bidra med 10 000 kr av hver årslønn til skattelette for de rikeste.

Fremskrittspartiets forslag til spontanbevilgning i dag har faktisk en langt bedre sosial profil enn både Stoltenberg-budsjettet og Bondevik II-budsjettet. Derfor var det vel ikke så rart at ganske mange ble flakkende i blikket under lunsjen, der vilje til rettferdig fordeling – hjemme hos oss – ble brakt på bane.

Senterpartiets skattelette i høstens budsjett har reduserte forskjeller som siktemål. Nesten all vår skattelette går til inntekter under 200 000 kr. Vi skaffet oss 8 milliarder kr sammenlignet med det budsjettforslaget som kom fra Stoltenberg. Vi prioriterte de områdene der det viste seg at Bondevik II kuttet mest: fordeling, verdiskaping, forebygging, distrikt. Vi skaffet de ekstra pengene til skole, barnehage, helse og omsorg som alle lovte i valgkampen.

De store budsjettendringene som har skjedd i år – og som normalt skjer – setter det eneste rette balansepunktet som dominerer finansdebatten, i et underlig lys. Selvfølgelig finnes ikke en slik eksakt størrelse på oljekorrigert over- eller underskudd som gir den optimale utviklingen for samfunnets og innbyggernes økonomi. Det mest skadelige for oss er om Stortinget fratar seg selv alle muligheter til å løse de påtrengende problemene som det er et flertall for å løse her i salen. Etter Senterpartiets mening er det å bruke ledige maskiner og hender til å fjerne flaskehalser på veiene et eksempel på et område der budsjettvangen hindrer oss i å gjøre det som det er bred enighet om. Senterpartiet fant derfor fram til et annet balansepunkt enn flertallet i høst.

Men Senterpartiet er ikke enig med Fremskrittspartiet i å ville frata finansministeren og hans embetsverk all troverdighet. Vi må ha regler som pålegger oss felles disiplinkrav i budsjettarbeidet. Og vi må selvsagt i dag kunne glede oss over at oljefondet nå vokser mer enn ventet, fordi fastlandsøkonomien blomstrer. Det er godt at vi innimellom trekker fram akkurat det: Vilkårene for å drive næringsvirksomhet i dette landet er i store trekk svært gode.

Det har blitt mye diskusjon om drøyt 50 mill. kr i tilleggsbevilgninger til bl.a. studentboliger. Handlemåten til flertallet, der Senterpartiet er med, har nær sammenheng med den tvangstrøye stortingsflertallet har vedtatt når det gjelder budsjettbehandlingen, og den sterke viljen som finnes for å kaste av seg slik tvang. Jeg vil forsvare flertallets rett til å vedta det man nå har gjort.

Jeg vil minne om at det finnes haugevis av eksempler på kreativ budsjettering og bokføring fra tidligere år. For ett år siden var Kristelig Folkeparti med på å tilføre Forsvaret 100 mill. kr for året 2000 til erstatning for 100 mill. kr som ble kuttet på 2001-budsjettet, for å nå det balansepunkt som den gangen var definert. Det er nøyaktig den samme gode hensikt og den samme handlemåte som ligger til grunn i dag.

Når noen nå opphøyer handlingsregelen og balansepunktet nesten til religion og påkaller høyere makter for å få dømt flertallet for ulovlig budsjettering, er argumentasjonen ikke troverdig.

Tore Nordtun (A): Vi har jo tidligere tatt det politiske i budsjettbehandlingen nå i høst. I dag er det, som tittelen på innstillingen sier, en saldering, og det er en oppsummering.

Spørsmålene omkring bevilgningsreglementet hadde vi oppe til drøfting i går, og jeg vil heller ikke gå mer inn på den debatten. Her tror jeg vi skal gå stille i dørene noen hver. Men jeg vil bare understreke at fra Arbeiderpartiets side står vi fast ved de bevilgningsprosedyrer og det reglementet vi har for budsjettbehandlingen i Stortinget. Vi står også fast ved den handlingsregelen vi har for pengepolitikken, og vi står fast ved oljefondets disponering.

Det er veldig viktige elementer og veldig viktige overskrifter som vi nå har behandlet – heldigvis med et stort flertall i Stortinget – og jeg syns på en bra måte. Vi ser nå at det gir seg utslag. Det er klart at da vi fikk signalet fra Norges Bank om rentenedgang, var det også ut fra regjeringen Stoltenbergs budsjettopplegg og det budsjettet som da ble lagt fram, og det som er gjort nå i Stortinget. Det er viktig å si at vi må ta oss i akt for ikke her å løpe løpsk i forskjellige retninger. Da tror jeg tilliten til behandlingen av budsjettet her i Stortinget og økonomien vår framover vil bli sterkt svekket.

Når det så gjelder det politiske i Stortinget, må en konstatere at det har vært mye diskusjon om budsjettet. Det jeg tror vi kan trekke som en konklusjon nå, like før vi tar juleferie, er at det har vært flertall for Regjeringens rammer i budsjettet, men det har ikke vært flertall for Regjeringens politikk. Det må en mindretallsregjering og regjeringspartiene i Stortinget også ta til etterretning. Det tror jeg jeg avslutter med.

Statsråd Per-Kristian Foss: Til siste taler må jeg si at i stor grad er det jo også rammene som skaper politikken, ikke minst for folk flest, som nå har kunnet glede seg over en første rentenedgang – som er et resultat av de rammer som er holdt. Det hadde ikke i den nåværende situasjon på samme måte ligget til rette for rentenedgang dersom ytterligere milliarder hadde vært brukt.

Jeg skal ikke nå gå inn på debatten om Stortingets bevilgningsreglement. Jeg konstaterer, ikke minst med henvisning til siste taler, representanten Nordtun fra Arbeiderpartiet, at det største opposisjonspartiet står fast på at handlingsregelen må respekteres – selv i forhold til beløp som bevilges i salderingen, eller i nysalderingen av et budsjett, og overføres til neste år – og at bevilgningsreglementet også fortsatt har bred tilslutning i Stortinget. Det er slik sett betryggende at i alle fall det største opposisjonspartiet bekrefter dette.

For å holde meg på venstresiden – hadde jeg nær sagt – vil jeg vel også si at jeg er hjertens enig med representanten Djupedal i hans konstatering av at norsk økonomi i dag i første rekke står overfor et stort kapasitetsproblem. Vi har fortsatt mangel på arbeidskraft på en god del områder. Det er viktig å få tatt flere hender i bruk blant dem som er arbeidsledige i dag, og det er også viktig at vi åpner oss for flere som ønsker å søke arbeid i Norge og bidra til utbygging av velferdsstaten vår.

Vi har en del uløste oppgaver på dette området som Regjeringen vil vie særlig oppmerksomhet. Det gjelder bl.a. de funksjonshemmede, hvor det nå legges til rette for bedre ordninger overfor arbeidsgiver og bedrifter med sikte på å kunne tilby arbeidsplasser også for disse. Det settes også i gang spesielle opplegg for å utvikle holdninger, slik at folk som kommer til Norge med et fremmed navn og en fremmed bakgrunn og er arbeidsvillige, får jobb. Vi ser dessverre utallige eksempler på at folk med fremmedkulturell bakgrunn utenfor Europas grenser har problemer med å få jobber. Det er på mange måter ikke noe verdig trekk ved den norske velferdsstat, og det å få flere hender i arbeid er en utfordring til oss alle.

Jeg slutter meg også til det som ble sagt fra komiteens leder om at de frivillige organisasjonene gjør en fantastisk innsats. Vi observerer dem særlig rundt juletider. Frelsesarmeen er nevnt – jeg slutter meg gjerne til det. Flere kunne også vært nevnt. Men jeg har lyst til å legge til at disse organisasjonene gjør en fantastisk innsats hele året. Det er jo grunnen til at Regjeringen, særlig i budsjettopplegget for neste år, har viet de frivillige organisasjonene stor oppmerksomhet og har økt bevilgningene til disse. Jeg tror det er viktig at man gjør det som et ledd i et budsjettopplegg, og ikke som et resultat av en slags juleinnsats.

Til slutt: Dette er jo nysaldering av et budsjett som denne regjering ikke i vesentlig grad har hatt styringsansvaret for. La meg derfor bare komme med følgende generelle refleksjon. Det har jo ofte i denne debatten og i andre debatter vært gitt det inntrykk at Finansdepartementet og Regjeringen bevisst underbudsjetterer en del inntekter for liksom å skape en stramhet i økonomien, og at det alltid velter inn mye mer skatteinntekter enn man venter. Jeg har derfor bedt mitt departement om å legge frem oversikten over forholdet mellom skatteinntekter, slik de var prognosert i budsjettet som Stortinget behandler hver høst – i noen år var det jo en saldering av budsjettet, men i de senere år har det bare vært selve rammevedtakene – og de faktiske inntekter som fremstår når regnskapet er avlagt. Det som her avtegner seg som et meget tydelig bilde, er at det som det er vanskelig å lage prognoser på, er oljeinntektene, altså skatte- og avgiftsinntekter fra oljesektoren. Men også der går tallene i forskjellige retninger. Vi har hatt år med formidable ekstrainntekter fra sektoren, og vi har hatt en del år, om ikke så mange, med ganske dramatiske fall. Jeg håper jo ikke at vi får nye slike år med dramatiske fall, men å spå om utviklingen i det internasjonale oljemarked tror jeg er meget vanskelig.

Jeg har hatt gleden av å møte et par–tre av de internasjonale oljeselskapene i den senere tid, og har spurt dem om hva slags prognoser de har – det kunne jo være artig å sammenligne det med de prognoser vi har lagt frem for Stortinget – og la meg si det slik, usikkerheten er like stor der, og treffsikkerheten synes å være godt plassert i forhold til hva vi har lagt frem for Stortinget tidligere. Men her er det jo ulike typer usikkerhet. Det er usikkerhet knyttet til produksjon, til oljepris og til kursutviklingen, først og fremst på dollar.

Når det gjelder skatteinntekter for øvrig, synes jo treffsikkerheten å være ganske stor. Det som er det typiske trekk, hvis man ser hele dette tiåret under ett, er jo at i år med høykonjunktur har man en tendens til å få enda større inntekter enn man forventer, mens det motsatte er tilfellet i perioder med lavkonjunktur.

Jeg kan vel konstatere at alt er ved det samme også i forhold til en vanlig budsjettdebatt. De som mener at det til enhver tid skal brukes mer penger, mener det fortsatt, også i desember, i nysalderingen – som man vil mene det om neste års budsjett, og formodentlig også om budsjettet deretter, og da er vel noe ved det faste. Jeg skal ikke avslutte med å invitere til en debatt om regnskapet neste år – jeg ser også frem til den – men jeg tror det kanskje er mer passende å avslutte med å ønske god jul til samtlige tilstedeværende.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP): Jeg skjønner at finansministeren trodde han skulle slippe lett unna denne gangen!

Jeg la merke til en uttalelse i innlegget til finansministeren, og jeg forstår for så vidt Regjeringens behov for å ta æren for at vi nå har fått en rentenedgang. Det statsråden sa, kunne i hvert fall tolkes dit hen at rentenedgangen ene og alene skyldes de rammevedtak vi har fått for budsjettet for neste år. Jeg vil gjerne be finansministeren om å bekrefte eller avkrefte det, og i så fall spørre hvordan det harmonerer med den forskriften vi nå har for pengepolitikken og uttalelser gitt av sentralbanksjefen over lengre tid i forhold til perspektivet som Sentralbanken har knyttet til inflasjonsforventningene, og derved renteendringer.

Statsråd Per-Kristian Foss: I mine uttalelser etter Norges Banks rentevedtak understreket jeg at det flertall som står bak rammevedtaket om budsjettet, må ha en del av æren for det som nå har skjedd. Jeg brukte med andre ord ikke ordet «Regjeringen» der, hvis man merket seg det. Jeg ser at en del aviser faktisk gjorde det til et poeng. De oppfattet det i alle fall.

Jeg sa ikke i mitt innlegg at rentenedsettelsen ene og alene skyldes rammevedtaket i Stortinget. Det er flere forhold som ligger til grunn. Men la meg si det slik at dersom Regjeringen ikke hadde holdt seg til handlingsregelen, dersom Stortinget hadde bevilget betydelig utover Regjeringens rammer, hadde dette ikke vært et bidrag til rentenedsettelse. Med andre ord – det hadde ikke vært et bidrag til å holde stramheten i økonomien, som igjen er en forutsetning for at den reelt underliggende inflasjon kan holde seg under målet på 2,5 pst. på to års sikt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.