Inge Myrvoll (SV): Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

«Fiskeridepartementet har stengt seifiske for konvensjonelle fartøy langs kysten av Nord-Norge. Den konvensjonelle flåten er den som kan gjennomføre ei bærekraftig høsting av ressursene.

Hva er begrunnelsen for at Fiskeridepartementet mot råd fra egen faglig etat og fiskeriorganisasjonene har utelukket den konvensjonelle flåten, mens ei utvalgt gruppe seinotfartøy har fått monopol på utnyttelsen av seiressursene?»

Statsråd Peter Angelsen: Jeg er glad for at dette spørsmålet er stilt. Det gir meg en anledning til å rette opp det inntrykk enkelte aktører har forsøkt å skape av situasjonen i fiskeriene.

Jeg vil innlede med litt om reguleringsopplegget for fisket etter sei nord for 62 N. Seikvoten utgjør 137 500 tonn for inneværende år. Dette kvantum er fordelt mellom redskapsgruppene konvensjonell, not og trål med ca. en tredjedel på hver av disse. Myndighetene bygger i hovedsak beslutningene om fordelingen på råd fra vedtak fattet i Norges Fiskarlag, samt tilrådinger fra Reguleringsrådet.

Fra gruppekvoten for fisket etter sei med not overføres et kvantum på 4 000 tonn til konvensjonelle redskap til dekning av notfartøys fiske av sei med konvensjonelle redskap.

Fordelingen av kvoten mellom redskapsgruppene fastsettes ved inngangen til det enkelte reguleringsår.

Når det gjelder seinotfisket, ble det satt midlertidig forbud mot dette fisket før 1. mai 1999. Bakgrunnen for dette var at myndighetene skulle få nødvendig tid til å utrede behovet for en deltakerregulering av fisket med denne redskapstypen. Det kan nevnes at det ved settestatsråd ble besluttet å innføre deltakerbegrensning for fisket etter sei med not nord for 62 N i 1999 for fartøy fra 13 meter og over. Det ble ikke innført deltakerbegrensning for fartøy som er mindre enn 13 meter. Beslutningen om innføring av deltakerbegrensning ble tatt etter gjennomføring av en høringsrunde hvor synspunktene på langt nær var ensartet.

Fisket med konvensjonelle redskap startet 1. januar 1999 og ble regulert med tre periodekvoter. På bakgrunn av at en betydelig andel av det kvantumet som var beregnet til fiske i første periode, tidlig ble oppfisket, ble det direkte fisket stoppet 14. februar 1999 for fartøy under 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap. Samtidig ble bifangstadgangen av sei økt fra 10 pst. til 40 pst. for denne gruppen ved fisket etter andre fiskeslag.

Som følge av det kraftige overfisket i første periode ble det ved utgangen av april besluttet å ikke åpne for et direkte fiske for den konvensjonelle flåten under 28 meter i perioden fra og med 1. mai 1999 til og med 31. august 1999. Bifangstadgangen er for denne perioden satt til 25 pst. for denne flåtegruppen.

Den koblingen som påstås mellom stopp i det direkte fisket med konvensjonelle redskap og gjennomføringen av seinotfisket, er med andre ord ikke reell. Det er grunn til å understreke at det monopol som representanten Myrvoll velger å omtale seinotfisket som, kun gjelder den andel av seiressursene som ved inngangen av reguleringsåret var besluttet å skulle medgå til fisket etter sei med not og ikke kvantum forbeholdt andre redskapsgrupper.

Det er et faktum at det ikke er kvantum til å holde det direkte fisket etter sei i gang til enhver tid uansett hvilken redskapstype det er snakk om. Dersom en skulle holde det direkte fisket med konvensjonelle redskap i gang hele året, måtte det skje på bekostning av kvantum avsatt til andre redskapsgrupper. Jeg må her minne om at myndighetene har et ansvar for deltakerne i alle redskapsgruppene.

Avslutningsvis vil jeg nevne at det i 1998 med virkning fra 1. mars 1999 ble besluttet å innføre økte minstemål på sei nord for 62 N. De nye minstemålene ble innført etter råd både fra Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet og har til hensikt å føre til gunstigere beskatning av seien, slik at en på sikt får større utnyttelse av bestanden.

Inge Myrvoll (SV): Statsråden åpnet med å si at han var glad for spørsmålet. Jeg er ikke like glad for svaret. Jeg er spent på om statsråden er glad for oppfølgingsspørsmålene han nå kommer til å få.

Statsråden unngikk at regulering av fiskeriene ikke minst dreier seg om å søke bærekraftig ressursforvaltning, og at reguleringene bør ha den effekten. Ved å prioritere seinotflåten sørger fiskeriministeren for at seien høstes som småfisk, noe som innebærer ei dårlig ressursforvaltning. Den selges attpåtil til dårlig pris fordi den ikke er attraktiv i markedet.

Nå viste statsråden til at minstemålet har økt, og det skal han ha ros for. Samtidig jobber fortsatt seinotflåten på dispens fra minstemålbestemmelsene. Det må jo være dårlig ressursforvaltning. Dersom reguleringen hadde åpnet for kystflåten med konvensjonelle redskap, jukse og garn, ville den kunne fylt opp kvoten med halvparten så mange individer til dobbelt pris. Ville ikke det vært en klok ressursforvaltning? Neste spørsmål blir: Hvilke faglige etater har støttet dagens regulering?

Statsråd Peter Angelsen: La meg si at jeg ikke er enig i de påstandene som ble fremsatt av representanten Myrvoll. For det første har seinotfisket lange og gamle tradisjoner i norsk fiskerinæring. Det ligger ikke til reguleringsmyndigheten til fiskeristatsråden å uten videre kunne ekskludere enkelte redskapsgrupper fra et fiske. Det som også bør være klart, er at om man har nedlagt forbud mot seinotfiske og overført ressursene til konvensjonelle redskaper, er det ikke dermed sikkert at man har greid å opprettholde et fritt fiske gjennom hele året for denne gruppen. Reguleringen er nødvendig av hensyn til ressursene. Jeg regner med at representanten Myrvoll, som representerer SV, ser nødvendigheten av å ivareta hensynet til ressursene og en bærekraftig forvaltning, og at det derfor er nødvendig med innsatsregulering i alle fiskeriene.

Inge Myrvoll (SV): Jeg ser nødvendigheten av reguleringer og er veldig opptatt av ei bærekraftig utvikling.

Statsråden svarte ikke på spørsmålet om vi ville ha fått ei mer bærekraftig utvikling ved å prioritere kystflåten med konvensjonelle redskap. Han sa at jeg kom med en del påstander. Er det en påstand at seinotflåten har dispens fra minstemålbestemmelsene? Er det en påstand at den fisker småsei i forhold til hva kystflåten ville ha gjort? Han svarte heller ikke på spørsmål om hvilke faglige etater han kan vise til som har støttet den reguleringa som nå er satt ut i livet.

Jeg sitter med en del dokumentasjon fra Fiskeridirektoratet i Nordland og Troms, og etter det jeg ser der, advarer man sterkt mot det reguleringsopplegget som departementet har. Det samme gjør fiskeriorganisasjonene. Så jeg spør på nytt: Hvem lytter statsråden til? Hvorfor overser han egne fagetater og fiskeriorganisasjoner i denne sak? Hvilke faglige råd legger han til grunn?

Statsråd Peter Angelsen: Påstanden om at man ikke følger rådene fra fagetatene, er ikke riktig. Det er jo nettopp fagetatene til departementet som har gitt tilråding om minstemål, og vi har ikke noen ordning med dispensasjon fra minstemålbestemmelsene. Vi har fastsatt ulike minstemål langs kysten, som det har vært hele tiden, men samtlige minstemål ble økt i fjor høst.

Det som er opplegget, som skjer ved alle reguleringer, er at organisasjonene får gi sine tilrådinger, som går til Reguleringsrådet. Og Reguleringsrådet gir sine tilrådinger sammen med fiskeridirektøren til departementet. Det er de tilrådingene som i hovedsak har vært fulgt. La meg si at det man i første rekke har gjort av innstramninger fra departementets side utover tilrådingene, er at vi har satt ned maksimalkvotene for seinotfartøyer for på den måten å begrense – kan man si – det enkelte fartøys utkomme av fisket og interessen for seinotfisket.