Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Hva er status for gjennomføringen av FN-avtalen fra 1995 for forvaltningen av vandrende fiskebestander utenfor kyststatenes økonomiske soner, og hva gjøres fra norsk side for å få avtalen realisert?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: FN-avtalen fra 1995 for forvaltningen av vandrende fiskebestander fastsetter regler om samarbeidsplikt mellom stater som fisker på det åpne hav, dvs. håndhevelsesregler, tvisteløsning samt regler om forvaltningen av vandrende fiskebestander.

Avtalen ble ratifisert av Norge den 30. desember 1996.

Avtalen er foreløpig ikke trådt i kraft. Det vil først skje når avtalen er ratifisert av 30 stater. Til nå har 19 stater ratifisert avtalen.

Til sammen 59 stater har imidlertid undertegnet avtalen. Flere av disse statene arbeider nå aktivt med å foreta de nødvendige skritt etter intern lovgivning for å ratifisere avtalen. Dette omfatter bl.a. Canada og EU-landene. EU-landene vil ratifisere avtalen samlet når samtlige medlemsland har foretatt de nødvendige konstitusjonelle skritt i henhold til hvert enkelt medlemslands interne lovgivning. Det er imidlertid usikkert når denne prosessen vil være gjennomført.

Norge har både multilateralt, gjennom FN-systemet, og bilateralt oppfordret andre stater til å slutte seg til avtalen, slik at den kan tre i kraft snarest mulig. Norge har regelmessig tatt dette opp i FNs generalforsamling under behandlingen av havrettsspørsmål. Vi har videre lagt vekt på avtalens prinsipper i forbindelse med arbeidet i de regionale fiskeriorganisasjonene og oppfordret til ratifikasjon gjennom bilaterale kontakter.

Selv om FN-avtalen foreløpig ikke er i kraft, har den allerede hatt betydning, særlig i forbindelse med arbeidet i regionale fiskeriorganisasjoner. Norske myndigheter arbeider aktivt for å styrke slike organisasjoner. Dette gjelder f.eks. gjennom det praktiske forvaltningssamarbeidet i den nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen NEAFC. Samarbeidet omfatter bl.a. forvaltning av norsk vårgytende sild i internasjonalt farvann, det såkalte Smutthavet, og arbeid for et felles kontroll- og håndhevingsregime.

I den grad FN-avtalen representerer nyskapning innenfor folkeretten, som f.eks. håndhevelse overfor fremmede lands fartøyer på det åpne hav, kan imidlertid disse ikke uten videre påberopes før FN-avtalens ikrafttredelse.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret, og jeg går ut fra at utenriksministeren er av den oppfatning at dette er veldig viktig å få på plass. Matvareeksperter mener jo at det piratfisket som foregår i internasjonale farvann, er den største trusselen mot framtidig matforsyning, og det er jo ting som tyder på at Norge er i ferd med å bruke en del av prinsippene og traktatene som ligger i denne avtalen, i forbindelse med å nekte lisens til båter som ønsker å fiske i norsk farvann, og som har vært i de farvannene der vi ikke ønsker at de skal fiske.

Men det som er interessant, er at det i perspektivmeldingen som Fiskeridepartementet har lagt fram for Stortinget, og som nå skal behandles, blir antydet en utvidelse av fiskerigrensen til 250 nautiske mil. Dette er jo et spørsmål som ikke er enkelt internasjonalt. Så mitt spørsmål til utenriksministeren blir: Hva ser han som det viktigste: å få FN-avtalen på plass, eller eventuelt å jobbe ensidig for å få en 250 mils fiskerisone?

Utenriksminister Knut Vollebæk: I samsvar med Voksenåserklæringen prioriterer Regjeringen satsing på tiltak som kan fremme regulering og forvaltning på bærekraftig måte av fiskebestandene utenfor de nasjonale kyststatssoner på 200 nautiske mil. Selv om Regjeringen ikke støtter en ensidig utvidelse av disse soner, har vi gått inn for internasjonale så vel som nasjonale tiltak for å motarbeide uregulert fiske som undergraver etablerte ressursforvaltningsregimer.

FN-avtalen av 1995 om fiske på det åpne hav vil utgjøre en vesentlig folkerettslig ramme for styrking av håndhevelsesregimet på det åpne hav. Norge har, som jeg nevnte tidligere, konsekvent tatt dette opp i FN, og vi har vist til avtalen som en nyttig impuls i arbeidet. Videre har Regjeringen gjennomført tiltak som bl.a. omfatter lisensnektelser for fiske i norske farvann av fartøyer som har fisket uregulert på det åpne hav – som også representanten Rasmussen nevner. Etter alt å dømme er slike tiltak blitt oppfattet som virkningsfulle i flere utenlandske fiskerimiljøer, og det skal ikke herske noen tvil om at vi innenfor folkerettens rammer vil treffe alle nødvendige tiltak for å bidra til en bærekraftig utvikling av de viktige fiskeriressursene i havet.