Inger Lise Husøy (A): Jeg har følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Det er behov for å finne mer effektive tiltak mot Irak slik at Saddam Hussein oppfyller kravene fra FN. Boikotten rammer ikke Saddams fryktregime, men sivilbefolkningen hardt og brutalt.

Mener Regjeringen det er mulig å finne fram til effektive tiltak som også kan inkludere en endring eller opphevelse av boikotten som rammer sivilbefolkningen?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil minne om at jeg besvarte spørsmål om Irak i spontanspørretimen den 27. januar i år.

Som jeg flere ganger tidligere har gitt uttrykk for, deler Regjeringen bekymringen for den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen i Irak, slik den kommer til uttrykk i representanten Husøys spørsmål. Jeg vil benytte også denne anledningen til å understreke at det ikke er og ikke har vært noen boikott når det gjelder mat og medisiner til sivilbefolkningen i Irak, verken når det gjelder innkjøp eller bistand. Sikkerhetsrådets relevante resolusjoner inneholder en ubegrenset adgang for Irak til å importere matvarer og medisiner til sivilbefolkningen.

Allerede noen måneder etter at de økonomiske sanksjonene for de andre varegrupper var vedtatt, vedtok FNs sikkerhetsråd også å la Irak selge en viss mengde olje for å finansiere innkjøp av nødvendige humanitære leveranser. Regjeringen i Irak valgte imidlertid ikke å benytte seg av denne finansieringsmuligheten og støttet seg i stedet utelukkende på innenlandsk produksjon. Samtidig ble det iverksatt tiltak som reduserte den innenlandske evnen til å produsere mat.

Det var kun etter flere år med denne katastrofale politikken fra Iraks side at landets regjering motstrebende gikk med på å benytte seg av muligheten for et begrenset salg av olje og import av mat under Sikkerhetsrådets overoppsyn.

Etter Saddam Husseins angrep på egen sivilbefolkning i 1991 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som henstilte til den irakiske regjeringen å gi internasjonale bistandsorganisasjoner adgang til alle som har behov for humanitær bistand. Denne resolusjonen har heller ikke vært fulgt opp på tilfredsstillende måte fra Iraks side. Vi kan ikke se bort fra at Irak bevisst har latt situasjonen for sivilbefolkningen forverre seg, for å bruke den som et pressmiddel for å få opphevet sanksjonene.

Til tross for at ansvaret for denne vanskelige situasjonen for sivilbefolkningen må tillegges Iraks regjering, ønsker det internasjonale samfunnet å bidra til at situasjonen forbedres. Mange land har gitt humanitær bistand. Norge har økt sin bistand til Irak fra 30 mill. kr i 1997 til 51,5 mill. kr i 1998. Vi står i nær kontakt med FN og med norske frivillige organisasjoner med henblikk på ytterligere innsats.

FNs sikkerhetsråd vedtok den 20. februar i fjor å øke rammen for den mengden olje Irak kan selge under det såkalte olje-for-mat-programmet. Norge støttet dette. Den tillatte salgsmengden ligger nå meget nær opp til det Irak eksporterte før landet gikk til invasjonen av Kuwait.

FNs talsmenn sier at økningen av rammen har ført til en stabilisering av den humanitære situasjonen i Irak. Dette er positivt. Samtidig er det blitt kjent at den irakiske regjeringen har unnlatt å bestille varer av vital betydning for utsatte befolkningsgrupper, til tross for at midler til dette har vært tilgjengelige, og til tross for at disse varene er klarert for levering.

FNs sikkerhetsråd har på nyåret tatt initiativet til en ny gjennomgang av hvordan FN best skal forholde seg til Irak-problematikken. Det er nå snakk om at tre ekspertpaneler skal vurdere situasjonen for henholdsvis masseødeleggelsesvåpen, den humanitære situasjonen og for utestående spørsmål om krigsfanger og eiendom.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for betydningen av Sikkerhetsrådets sentrale rolle i denne saken. Fra norsk side har vi gitt vår fulle støtte til det arbeidet som nå gjøres i Sikkerhetsrådet, og sagt at vi er villige til å bidra til dette arbeidet dersom det er ønskelig. Norge har stilt eksperter til rådighet for UNSCOMs arbeid, og vi har gitt signaler om at vi er positive til fortsatt norsk innsats på nedrustningssiden.

Når det gjelder panelet som etter alt å dømme vil bli gitt i oppdrag å drøfte den humanitære situasjonen, har vi fra norsk side sagt at det er viktig å komme frem til løsninger som kan bidra til at sivilbefolkningen får forbedret sin situasjon, slik representanten Husøy nevner.

I denne sammenhengen er det også viktig at den irakiske regjeringen ikke gis mulighet til å skyve sivilbefolkningen foran seg i sine forsøk på å omgå landets forpliktelser når det gjelder masseødeleggelsesvåpen. For å finne en tilfredsstillende løsning på den humanitære situasjonen, samtidig som man sørger for at Irak ikke får anledning til å utvikle masseødeleggelsesvåpen, er man imidlertid avhengig av at den irakiske regjeringen viser et minimum av vilje til samarbeid med FN.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er klar over at saken har vært tatt opp tidligere, og er også klar over svarene. Men jeg synes det skjer såpass mye at det er på tide å stille spørsmålet igjen, bl.a. fordi det er en del andre land som reagerer negativt på boikotten og mener at den har utspilt sin rolle.

Etter min mening er boikotten inhuman, umoralsk og et brudd på menneskerettighetene. UNICEF anslår at 5 000 – 6 000 barn under fem år dør månedlig som følge av straffetiltakene. Kampen mot en skruppelløs diktator og tyrann forsvarer ikke dette.

Når de økonomiske sanksjonene ikke har fungert, synes jeg man må se etter nye metoder. Jeg håper at utenriksministeren vil øve påtrykk slik at FN og Sikkerhetsrådet forsøker andre veier enn det de har gjort til nå.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg nevnte i mitt svar til representanten Husøy, har Sikkerhetsrådet satt ned tre ekspertpaneler som skal se på situasjonen, og det er etter min mening nettopp å gjøre noe nytt. For å oppsummere mitt svar, er det slik at Norge ønsker å se Sikkerhetsrådet aktivt engasjert i denne saken. Vi støtter at den humanitære situasjonen skal tas opp i sin fulle bredde i likhet med de andre spørsmålene, og vi vil gjøre vårt til at Sikkerhetsrådet kan komme frem til en helhetlig holdning om hvordan Irak-spørsmålet bør håndteres.