Presidenten: Klokka er nå 13.30, da vi var enige om å møtes igjen. Jeg ønsker tidligere statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet Laila Dåvøy velkommen til denne høringen. Du får nå inntil 10 minutter, dersom du ønsker å benytte deg av det, til å gjøre rede for saken og belyse de sidene, problemstillingene, som har kommet fram i bl.a. Riksrevisjonens rapport. – Vær så god.

Laila Dåvøy: Jeg har vel egentlig ikke så veldig mye å si innledningsvis. Jeg lurer på om vi bare skal gå på spørsmålene. Jeg har lest det Riksrevisjonen har sagt, som knytter seg til konsulentbruk. Det jeg kanskje kan nevne, er at i forbindelse med Rikshospitalet – vi har jo hatt en høring om det tidligere – gikk Riksrevisjonen gjennom en del av det materialet som var knyttet til bruk av KRC i 1998 og 1999. Det ble ikke den gangen laget noen anmerkninger, så da saken kom opp gjennom et VG-oppslag i januar, var det for så vidt nytt også for meg at det var problemer med dette, eller at det skulle være problemer med dette, for å si det slik. Vi ble vel kanskje litt overrasket over at det ble slått opp så stort, og litt forundret kanskje over oppslaget.

Jeg tror dere bare skal spørre meg. Jeg har i grunnen ikke forberedt meg på å si noe innledningsvis. Det var så kort periode jeg var der i forhold til denne saken.

Presidenten: Da gir jeg ordet til Henrik Rød, som er saksordfører. Du vet hvor lang tid du kan disponere. – Vær så god.

Henrik Rød (FrP): Takk for det, leder.

Vi har gjennomført halvparten av denne høringen så langt, og det som har kommet fram hittil, er at to tidligere administrerende direktører i Statsbygg er av den oppfatning at det har vært sterkt varierende og til dels svært mangelfull oppfølging fra departementets side overfor Statsbygg. Jeg kunne tenke meg at du sier litt om hvordan din oppfølging av Statsbygg var i den tiden du var minister i det departementet.

Laila Dåvøy: Jeg var statsråd i ett år i AAD. Vi hadde veldig mange store saker i den tiden. Det var sluttføringen av Rikshospitalet. Vi hadde Slottet, som også var en stor byggesak, og vi hadde hele omleggingen av Statsbygg som ble fullført i min tid.

Det som gikk opp for meg litt etter litt, etter som jeg ble litt varm i trøyen etter noen måneder, var at jeg nok hadde en følelse av at vi burde gjøre noe på etatstyringssiden i den avdelingen som håndterte Statsbygg spesielt. Jeg jobbet en god del med å finne ut hva som var problemet, og det knyttet seg selvfølgelig også til en del av de rapportene som Riksrevisjonen kom med, spesielt knyttet til Rikshospitalet, hvor det var en del problemer med å få dokumentert alt som hadde skjedd.

I tillegg hadde vi litt etter litt en del direktemøter, som jeg ble bedt om å ha, med Stormoen, med ledelsen i Statsbygg. Det hadde vi når det gjaldt Rikshospitalet, relativt ofte, om ikke akkurat jevnlig, fordi det var så komplekst og fordi jeg hadde behov for å ha en god oversikt. Det som jeg kan si, er at jeg følte meg ikke trygg på etatstyringen. Det gjaldt spesielt kontrollen av prosjektet Rikshospitalet. Det var i henhold til bl.a. økonomireglementet. Jeg så at Statsbygg ikke hadde gode nok systemer, og departementet hadde på en måte ikke god nok kontroll med det som skjedde. Det var årsaken til at vi satte etatstyring på dagsordenen.

Vi begynte med et lederseminar hvor bl.a. Statskonsult v/ Blaalid var inne en hel dag. Da så jeg også at etatstyringen i departementet var litt forskjellig fra de ulike avdelingene. Så jeg satte i gang to ting. Dette var på slutten av 1999, og det første jeg gjorde, var å sette i gang departementsråden, som fikk ansvar for å jobbe spesifikt med etatstyring. Departementsråd Brit Denstad og jeg var enige om at her hadde vi en jobb å gjøre. HolteProsjekt fikk et oppdrag som var knyttet mer til hvordan vi skal håndtere store byggeprosjekter, som f.eks. Rikshospitalet, hvordan vi skal lage systemer for at departementet kan ha en bedre kontroll, hvilke verktøy vi skal bruke som kan være bedre enn dem vi har i dag. Det var satt i gang. Det var ikke ferdig da jeg sluttet. Jeg tror ikke rapporten kom før langt ut i 2000, kanskje på høstparten, så den har jeg ikke lest.

Det andre vi gjorde, var å gi Statskonsult i oppdrag, et større oppdrag, å se på styringsdialogen mellom Statsbygg og departementet. Det skulle være ferdig i august, men ble vel kanskje litt utsatt. Den rapporten har jeg heller ikke lest, men vi satte i gang, og det var klare premisser for det arbeidet. Vi hadde behov for en bedre etatstyring. Det er ikke tvil om det.

Henrik Rød (FrP): Men fikk ikke dette arbeidet noen konkrete resultater som ble implementert i organisasjonen så lenge du var der?

Laila Dåvøy: Nei, og det var jo fordi HolteProsjekt fikk oppdraget 1. desember, mener jeg å huske, og dette arbeidet startet vel opp ikke så lenge etter det. Det andre var fra februar 2000. Så dette var på en måte aktualisert da. Det er klart man trenger litt tid før man ser hvor skoen trykker, for å si det slik. Vi hadde en veldig konstruktiv prosess i departementet, det har jeg lyst til å si. Det var enighet om at vi skulle sette i gang dette arbeidet.

Henrik Rød (FrP): Både Brevik og Stormoen har pekt på behovet for at Statsbygg skal ha et eget styre og ikke ligge direkte under departementet, et styre som er profesjonelt sammensatt av aktører som på en måte kan dette markedet. Er det noe som var under vurdering hos dere?

Laila Dåvøy: Nei, jeg kan ikke huske at jeg var med på en seriøs diskusjon om det egentlig, for i og med at vi satte i gang dette arbeidet i Statskonsult spesielt, ville det jo først være at man eventuelt kom med forslag. Jeg ville uansett ikke ha gjort noe før den utredningen var ferdig. Jeg kan ikke huske at vi diskuterte det, men vi diskuterte etatstyring flere ganger.

Henrik Rød (FrP): Jeg vet ikke om du er kjent med en artikkel i et magasin som heter «Byggeindustrien». Det er fra høsten 1997, hvor Kjell Brevik, tidligere direktør, hadde en del ganske klare uttalelser etter at han gikk av. Det som kommer fram her, er at det er en gruppe ansatte i Statsbygg nedover i hierarkiet som på en måte styrer Statsbygg og har direkte kontakt med departementet, altså utenfor toppleders kontroll og viten. Er det noe du var kjent med på det tidspunkt, at det forelå slike problemstillinger?

Laila Dåvøy: Nei, det er jeg ikke kjent med.

Henrik Rød (FrP): Men dette var i 1997 en veldig stor sak. Det var også masse korrespondanse fram og tilbake om dette, så jeg tror ikke det burde vært veldig vanskelig på en måte å få fram disse informasjonene. Men det var ikke noe som du var kjent med på det tidspunkt?

Laila Dåvøy: Nei, jeg begynte i mars 1999. Jeg kan ikke huske at vi hadde noen diskusjoner knyttet til at det var dialoger på den måten inn i departementet. Det kan jeg faktisk ikke huske var et problem, for å si det slik, eller at det ble tatt opp.

Henrik Rød (FrP): Det er også slik at gjennom årenes løp har det vært veldig mange kostnadssprekker og overskridelser i Statsbygg, og man har jo fått, iallfall etter min oppfatning, en rekke faresignaler presentert som skulle tilsi at her er det noe som må gjøres. Jeg vet ikke om dere oppfattet det på den måten?

Laila Dåvøy: Jo, hele omorganiseringen av Statsbygg var jo en del av de tiltakene som ble satt i gang, selv om den omleggingen begynte lenge før min tid. Men det var jo ikke minst fordi at man ønsket på en måte å imøtekomme mange av de problemstillingene man hadde når man skulle håndtere store prosjekter. Dette med å skille ut Statsbygg i to forskjellige virksomheter var jo ikke minst knyttet til at det skulle bli mer ryddige arbeidsforhold. Jeg husker jo også at Statsbygg som sådan var veldig opptatt av å ha en annen ansvarliggjøring knyttet til store prosjekter. Jeg husker bl.a. at Stormoen vel var den som presenterte – og som gjorde at jeg iallfall forstod det mye bedre – dette med ansvarliggjøring, at den som bestilte et prosjekt, skulle ha én person å forholde seg til. Som det var i Statsbygg, var det veldig mange forskjellige avdelinger, og veldig mange forskjellige avdelinger som jobbet med det samme prosjektet, så det ble på en måte om ikke akkurat en ansvarspulverisering, så iallfall uhåndterbart. Det føltes uhåndterbart.

Når det gjelder Rikshospitalet og alt det som skjedde rundt, hvorfor det ble kostnadssprekk osv., har vi jo hatt høring om det før, og det er vel ikke nødvendig å komme inn på det. Det var jo mange årsaker til det. Men det var veldig svære saker som gikk parallelt, både for departementet og for Statsbygg, selvfølgelig, i den perioden. Vi holdt på med sluttføringen av Rikshospitalet. Vi holdt på med Slottet, og vi hadde en voldsom, intens jobb med omleggingen av Statsbygg. Så det er klart det var mange prosesser som gikk samtidig. Men omleggingen var nok sett på som det grepet som skulle få ting på plass på en bedre måte.

Henrik Rød (FrP): Stormoen var jo sentral i det, og hadde jo en periode ansvaret for dette. Hva er ditt inntrykk av det arbeidet som Stormoen utførte i Statsbygg?

Laila Dåvøy: Du tenker på omleggingen?

Henrik Rød (FrP): Ja, riktig.

Laila Dåvøy: Jeg synes at det var gjort på en veldig god måte. Jeg var imponert over Statsbygg. Vi hadde jo en del møter, spesielt på slutten av den perioden, altså på slutten av 1999, begynnelsen av 2000. Mitt inntrykk var at dette gikk på en god måte. Det var iallfall ingen signaler til meg som statsråd om at dette ikke var håndtert på en god måte, så det var god driv i arbeidet. Ledere ble jo skiftet ut. De svarene jeg fikk tilbake da jeg spurte, var at personalet også var blitt tatt godt vare på i den omstillingsprosessen, og det skjedde mye spennende.

Jeg husker vi hadde en debatt på slutten av 1999, mener jeg, fordi hele saken ble jo egentlig forsinket. Der var det et tidspunkt da nok Stormoen og Statsbygg ønsket at de skulle slippe å ha denne nye bedriften underlagt Statsbygg i den perioden før vi fikk det skilt ut. Men vi fra departementet valgte likevel å la Statsbygg ha det som et eget virksomhetsområde i Statsbygg i den perioden. Vi hadde ingen mulighet i departementet den gangen til å ta hånd om det.

Henrik Rød (FrP): Så dere i departementet var fornøyd med den prosessen som pågikk i Statsbygg, og hadde inntrykk av at Stormoen skjøttet dette på en riktig måte?

Laila Dåvøy: Ja, jeg kan ikke huske at jeg på noe tidspunkt, verken fremmet i departementet eller fra andre knyttet til Statsbygg, fikk signaler om at dette ikke gikk greit.

Henrik Rød (FrP): Rapporten fra Riksrevisjonen omhandler jo konkret dette med inngåelse av kontrakter og rutiner ved innkjøp, og den avdekker jo at det har vært visse feil i rutinene fra Statsbyggs side. Var du informert om dette så lenge du satt i den posisjonen?

Laila Dåvøy: Som sagt, det hadde jo vært tatt opp i forbindelse med at Riksrevisjonen hadde vært inne når det gjaldt Rikshospitalet, men noe mer kan ikke jeg huske at vi diskuterte. For min del tror jeg at jeg har tenkt som så at det var avdekket der, og da var det sikkert blitt gode rutiner på det.

Men så ble det jo tatt opp i forbindelse med artikkelen i VG. Jeg var jo statsråd da den artikkelen kom, og fikk et spørretimespørsmål som jeg svarte på, at vi skulle gå inn og se på dette – hvilket vi også gjorde.

Henrik Rød (FrP): Dere gikk inn og så på det, men gjorde dere noe konkret i forhold til disse rutinene?

Laila Dåvøy: Nei, jeg rakk jo ikke å gjøre noe konkret. Det vi gjorde, var å be Stormoen om å komme med en forklaring ut fra det som stod i VG. Så vi fikk et ganske omfattende skriv der han forklarte hva som var skjedd, og hvordan dette var håndtert fra Statsbyggs side.

Ikke så mange dagene etter at vi hadde fått det brevet fra Stormoen – mener jeg å huske – fikk vi også et brev fra Nyquist. Jeg vet ikke om dere kjenner til det brevet, men det var i hvert fall et brev som gikk litt til angrep på eller som sa noe av det samme som det som stod i VG. Det var en tidligere ansatt.

Det vi gjorde da, var at – ja, vi rakk vel egentlig ikke noe mer enn å spørre om å få det brevet fra Stormoen. Og Stormoen fikk jo et brev fra departementet den dagen jeg gikk av som statsråd. Brevet fra Stormoen fikk jeg på bordet dagen før jeg gikk av som statsråd.

Henrik Rød (FrP): Takk for det!

Presidenten: Dersom noen har behov for oppklaringsspørsmål, er det muligheter for det nå.

Carl I. Hagen – vær så god.

Carl I. Hagen (FrP): Bare et definisjonsspørsmål. Flere ganger sier du «vi fra departementet». Er det embetsverket, eller er det den politiske ledelse?

Laila Dåvøy: Nei, jeg tenker selvfølgelig på den politiske ledelsen. Departementet er mitt ansvar, så jeg ser det på en måte mer slik at departementet, det var meg. Så det er den politiske ledelsen. Men det behøver jo ikke bety at ikke embetsverket var enig.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedutspørrer, Kjell Engebretsen fra Arbeiderpartiet.

Kjell Engebretsen (A): Takk for at vi får sjansen til å stille disse spørsmålene til statsråden.

Aller først: Vi forstår jo at du på et tidspunkt ble kjent med at det foregikk kontraheringer og innkjøp og sånt i strid med aktuelle bestemmelser. Når og på hvilken måte ble du gjort kjent med dette?

Laila Dåvøy: Nei, det var jo da dette – altså, du skal jo ikke tro alt som står i avisene, for å si det sånn.

Kjell Engebretsen (A): Nei, det mener jeg ikke heller.

Laila Dåvøy: Så da det kom i VG, tok jo ikke jeg det til inntekt for at dette var riktig, at dette var sant. Det vi gjorde, var jo å undersøke. Som sagt, vi skrev det brevet fra departementet til Stormoen. Og det fikk vi svar på i februar – jeg tror det kan ha vært 18. februar, hvis jeg husker datoen rett nå, men jeg vet i hvert fall at dere har fått det brevet.

Kjell Engebretsen (A): Da fikk du vite det.

Laila Dåvøy: Ja, han skrev jo ikke så veldig mye om det i brevet, men han skrev en del om det som hadde vært tidligere. Og det jeg var opptatt av, og som jeg synes kanskje var det aller viktigste, var i alle fall å påpeke at det ikke måtte skje videre, at alt var i orden nå.

Kjell Engebretsen (A): Vi har tidligere i dag diskutert og fått en del spennende vinklinger på denne bransjen. Jeg kjenner ikke denne bransjen selv, men jeg forstår at det er en bransje som krever tempo og smidighet, og det er store penger og det gjelder å gjøre ting på riktig måte fort. Og det forstår jeg.

Tidligere direktør Stormoen svarte meg på et spørsmål her at det må kunne utøves en betydelig grad av skjønn – om jeg forstod ham riktig – når det gjelder hvorvidt man skal følge disse reglementene, REFSA f.eks., at det kan være andre forhold som gjør at man faktisk må gå fram på en annen måte av hensyn til fremdrift og økonomi osv., og at man altså eksempelvis må bryte med REFSA i god mening. Man er nødt til å gjøre det hvis man skal gjøre jobben på en god måte.

Hvordan ville du som ansvarlig statsråd for området reagere på dette? Er det noe som kan aksepteres av en som leder en slik forvaltning i staten, eller er det ikke det?

Laila Dåvøy: Jeg var jo ikke inne i hvordan kontrakter ble inngått, så jeg var aldri inne i en diskusjon knyttet til det. Med de diskusjonene som hadde vært, med høring på Rikshospitalet, er det klart at jeg var veldig opptatt av at ting skulle gjøres på en ryddig måte. Og som ansvarlig statsråd er du jo veldig utsatt. Det er jo statsrådens ansvar hvordan systemene fungerer, når det kommer til stykket. Det var jo også noe av årsaken til at jeg satte i gang et arbeid med etatstyring, for nettopp å få de kontrollsystemene som jeg ikke syntes var gode nok, bedre. Min prinsipielle holdning er jo at man må holde seg til det regelverket som er.

Samtidig skjedde det veldig mye, og jeg var ikke inne i diskusjoner om hvordan dette ble håndtert fra Statsbyggs side, eller i diskusjonene som departementet sikkert må ha hatt med Statsbygg om dette.

Kjell Engebretsen (A): Jeg spør for så vidt ikke konkret relatert til noe av det som skjedde her, men sånn generelt.

Laila Dåvøy: Generelt skal selvfølgelig de reglene vi har i statsforvaltningen, følges.

Kjell Engebretsen (A): Ja, og hvis man da har ledere på høyt nivå som i beste mening sier at det gjør vi ikke, vi kan ikke gjøre det, hva er da din reaksjon på det?

Laila Dåvøy: Skal jeg måtte svare på sånne hypotetiske spørsmål, så mener jeg at regelverket skal følges. Ethvert tilfelle vil i så fall være unikt, og jeg ville tatt det opp med en gang.

Kjell Engebretsen (A): Akkurat. Den 17. mars, som du sier, den dagen du forlot det departementet, skriver du et brev til Statsbygg hvor du trekker en konklusjon i forhold til innkjøp av konsulenttjenester. Hva er din konklusjon der?

Laila Dåvøy: Det jeg kan si, er at dette brevet kom til meg den 16. mars, og jeg stilte en del spørsmål til departementet i forhold til dette brevet. Det jeg var litt usikker på, var slutten av brevet, der jeg skrev i en tilbakemelding til departementet at jeg var litt usikker på om disse rutinene nå var på plass. Jeg kan godt lese det jeg skrev:

«I brevet til Stormoen på slutten, der det vises til brev fra Riksrevisjonen, ser det ut som om avdelingen rett og slett ikke vet om Statsbygg har endret sine rutiner, til tross for brev fra Riksrevisjonen om dette. Bør ikke departementet be om en bekreftelse på og en orientering fra Statsbygg om at dette er på plass?»

Mitt poeng var at jeg ville vite om rutinene nå faktisk var endret, eller om de ikke var det. Jeg syns at den slutten på brevet var litt sånn at det kunne se ut som om departementet visste at det ikke var på plass, og jeg ble veldig usikker. Derfor skrev jeg det. I tillegg skrev jeg at jeg også var «usikker på om bruken av KRC, slik det nå gjøres, er i tråd med regelverk» og henviser da til VG. Jeg anbefalte at departementet i alle fall skulle være sikker på at alt var i orden. Det kunne bety at brevet skulle strammes inn, eller at man i alle fall skulle kunne si til Statsbygg at vi er glad for at alt er i orden. Da kunne det vært et hyggeligere brev på slutten.

Jeg fikk aldri noen tilbakemelding fra departementet. Jeg leste i VG den 18. at brevet var sendt, for å si det sånn.

Kjell Engebretsen (A): Det var vel også sånn at statsråden konkluderte med at i forhold til dette konsulentfirmaet så var det ikke grunnlag for kontrahering etter forhandlinger, men at en ville kreve åpen anbudskonkurranse. Det var vel konklusjonen?

Laila Dåvøy: Ja, hvor leser du nå?

Kjell Engebretsen (A): Jeg mener det står i ditt brev?

Laila Dåvøy: Jeg stilte da en del spørsmål, jeg var litt usikker på noe av dette. Men det er vel riktig at departementet ikke på det tidspunktet hadde funnet det egentlig bevist at det var noe galt som hadde skjedd, mener jeg å huske. Men jeg var opptatt av framtiden, at ting skulle være på plass. Men da jeg gikk av – jeg spurte også om habilitet, og det forstod jeg var tatt vare på, og det står også i brevet.

Kjell Engebretsen (A): Ja, jeg forstår at når det gjelder dette med habilitet, er det helt på det rene at der er det ingenting som hefter.

Laila Dåvøy: Ja, og så skriver vi at i det foreliggende materialet var det «ikke godt nok dokumentert at det i denne saken var grunnlag for å kontrahere etter forhandling fremfor å benytte åpen anbudskonkurranse».

Det er riktig.

Kjell Engebretsen (A): Når det da blir inngått en ny avtale med det samme konsulentfirmaet den 13. april – det er etter at du har forlatt departementet i og for seg – etter hva jeg har forstått, igjen uten anbud eller konkurranse, og igjen hypotetisk i og for seg ettersom du ikke lenger var statsråd: Ville dette vært i strid med hva du skriver i ditt brev den 17. mars?

Laila Dåvøy: Det kan jeg ikke svare på. Jeg kan ikke svare på ting som skjedde etter meg når jeg ikke engang fikk en diskusjon om det brevet som skulle sendes. Det kan jeg ikke svare på. Hadde jeg vært der, ville vi helt sikkert hatt flere diskusjoner knyttet til dette. – Det kan jeg rett og slett ikke svare på. Det ønsker jeg ikke å svare på. Jeg kan svare på det som skjedde i min tid, hva jeg gjorde og hva jeg visste. Og jeg antok jo faktisk at når brevet gikk uten at jeg nødvendigvis fikk svar på det jeg hadde tatt opp, så var dette klarert. Altså at de spørsmålene var i orden, at det nå var på plass. Det var det som var min intensjon med å skrive de merknadene, at jeg ville være sikker.

Kjell Engebretsen (A): Jeg skjønner veldig godt at du svarer på den måten, men det man kan fastslå, tror jeg, om jeg nå forstår riktig, er at i ditt brev den 17. mars, da du fremdeles var statsråd, sier du at her skulle det ha vært åpent anbud. Det er ikke tilstrekkelig med forhandlinger. Og det er for så vidt et tilstrekkelig svar for meg, for det samme konsulentfirmaet – da kan jeg fortelle deg det – ble det inngått en ny avtale med uten forutgående forhandlinger.

Laila Dåvøy: Det er jo ikke jeg kjent med, for jeg har ikke fulgt denne saken.

Kjell Engebretsen (A): OK. Takk skal du ha!

Presidenten: Carl I. Hagen, til oppklaring.

Carl I. Hagen (FrP): Forstod jeg deg riktig når du sier at du ble forelagt et svarbrev til det du mottok fra Stormoen, jeg går ut fra at det var fra en departementsavdeling, som du satte noen spørsmålstegn ved, om departementet hadde forsikret seg om rutinene var endret?

Laila Dåvøy: Ja.

Carl I. Hagen (FrP): Det brevet som da ble sendt etter at du gikk av, som jeg skjønner at du leste om i VG, ble det endret fra det utkastet du fikk se, slik at avdelingen tok hensyn til statsrådens spørsmål og anmerkninger?

Laila Dåvøy: Nå har jeg fått en del papirer, og jeg har jo ikke sett det brevet før nå, men jeg tror ikke det brevet ble endret. Det ser ut for meg som det er det samme brevet som jeg leste, som ble sendt til Stormoen. Men med hensyn til når det ble sendt, så stod det i avisen at det ble sendt et par timer før jeg gikk av. Jeg fikk ikke svar på mine merknader, men jeg antok da jeg leste om det i VG den 18. at brevet var sendt, at de hadde forsikret seg om at rutinene var endret. Det var det som var mitt poeng. Vi må sørge for at vi vet at ting er på plass på en god måte. Det gjaldt både i forholdet til KRC, og det gjaldt dette med rutinene generelt i forhold til det som Riksrevisjonen hadde påpekt.

Carl I. Hagen (FrP): Dette er relativt viktig, for hvis en statsråd har innsigelser og vil vite litt mer før statsråden i realiteten godkjenner at et brev blir sendt, vil det vel være uhørt om brevet ble sendt. Og særlig noen timer før statsråden går av, slik at det er den statsråden som går av, som skal få det konstitusjonelle ansvaret for det. Det ville være oppsiktvekkende hvis avdelingen – ved en ekspedisjonssjef eller hva det måtte være – sender et brev etter fullmakt, vel vitende om at den statsråd som får skylden for det, går av nå, hvis man ikke har forsikret seg om de spørsmålene statsråden spurte om, og forsikret seg om at de innvendingene ikke lenger er relevante. For ellers er det en desavuering av en statsråd fra et embetsverk som ville fått betydelige konsekvenser. Jeg går ut fra at dette ikke var vanlig oppførsel i embetsverket, at man sendte brev som ikke var godkjent av statsråden.

Laila Dåvøy: Det var litt vanskelig for meg at brevet gikk før jeg hadde fått forsikring om at det jeg antydet i brevet, var på plass, at jeg anbefalte sterkt at man var helt sikker på at alt skulle være i orden, og stilte et spørsmål om rutinene nå var på plass i forhold til slik som det hadde vært tidligere. Det var litt vanskelig for meg den 18. mars, da jeg så at brevet var gått. Men jeg antok som sagt at departementet hadde undersøkt det, og at det var grunnen. Men jeg ringte til departementsråden den 18., da dette stod i VG – jeg må jo bare si det akkurat som det er – og hun visste heller ikke om at brevet var sendt. Så vi var like forundret begge to. Det var Brit Denstad som var departementsråd. Hun husker det godt. Jeg har snakket med henne nå for å rekapitulere. Så det var litt vanskelig for meg den 18. mars, jeg må innrømme det.

Modulf Aukan (KrF): La meg vera konkret: Kvifor gav du Statskonsult arbeidet med å vurdera departementet si styring av Statsbygg og foreslå eventuelle endringar?

Laila Dåvøy: Det var, som jeg sa tidligere, fordi jeg følte at vi i departementet hadde behov for en gjennomgang av etatstyringen som var knyttet spesielt til den avdelingen der Statsbygg var en stor og tung etat. Riksrevisjonen hadde også i forbindelse med gjennomgangen av Rikshospitalet funnet at kontrollsystemene ikke var gode nok, og at Statsbygg heller ikke hadde gode nok interne systemer. Det ble i hvert fall veldig alvorlig for meg. Jeg valgte å sette ut det arbeidet. Vi prøvde først å ta en del interne seminarer. Vi hadde bl.a., som jeg nevnte, et med Statskonsult som var veldig nyttig, hvor jeg fikk en bekreftelse på at dette faktisk var nødvendig. Jeg ble veldig usikker og hadde behov for å ha litt mer styring på det. Så jeg håper at det kom noe ut av det arbeidet, og at det var til nytte for departementet. Det vil jeg jo anta at det var.

Presidenten: Da går vi tilbake til ordinær spørrerunde. Ordet går til Martin Engeset.

Martin Engeset (H): Jeg vil starte opp med å følge opp litt i forhold til brevet av 17. mars, som har vært ganske sentralt her så langt. Nå har det i deler av utspørringen så langt vært omtalt som ditt – altså den daværende statsråds – brev. Ut fra spørrerunden virker det åpenbart slik at du ikke følte deg helt bekvem med at brevet ikke hadde med de momentene som du hadde ønsket skulle være med på enkelte punkter. Er det slik at administrasjonen eller embetsverket i enkelte departementer kan komme i skade for å utnytte et vakuum i skiftet mellom en regjering til en annen? Det at heller ikke departementsråden tydeligvis var kjent med dette, fremstår som interessant.

Laila Dåvøy: Jeg bad egentlig ikke om at brevet skulle endres, men jeg ville ha en del forsikringer på plass som var viktig for meg der og da. Det er klart at stiller en statsråd en del spørsmål eller kommer med kommentarer, er det i hvert fall vanlig praksis at man får en tilbakemelding før det går ut et brev som statsråden er ansvarlig for. Jeg føler meg ansvarlig for brevet, for det var jeg som var statsråd da brevet gikk ut. Når det stod i VG at jeg hadde gitt mild refs til Statsbygg, var jeg litt usikker på hva departementet hadde gjort i forhold til brevet. Men som jeg har gjentatt gang på gang: Jeg antok at de hadde undersøkt. Jeg kunne i hvert fall ikke ringe til avisen og begynne å diskutere om at jeg egentlig ikke hadde klarert et brev. Det ville vært helt håpløst. Så jeg følte meg ansvarlig for at brevet var gått, for jeg satt som statsråd. Jeg tar det ansvaret, for å si det slik, for at jeg ikke skrev stopp på brevet, men stilte en del spørsmål – men slik er det.

Martin Engeset (H): I hvert fall blir dette brevet omtalt i avisen Verdens Gang med overskriften, mener jeg å huske: Mild refs av Statsbygg-sjefen. Brevet kan også leses som en frikjenning av Statsbygg-sjefen. Jeg leser det vel egentlig som en helgardering, og også brev som senere har gått fra departementet, etter at du gikk av som statsråd, kan leses som det. Men det kommer vi tilbake til senere.

Når det gjelder den Statskonsult-rapporten som ble bestilt og etter hvert levert, følte du at den gav svar på de problemstillingene som det var viktig å få svar på?

Laila Dåvøy: Jeg har ikke lest den rapporten, for jeg sluttet som statsråd. Den var bare bestilt i min tid, så jeg har faktisk ikke lest den. Jeg burde kanskje fulgt såpass godt med at jeg hadde vært interessert, men jeg har hatt så mye annet å gjøre at jeg har ikke lest den – heller ikke nå. Jeg håper at den gav svar på det, og håper at etatstyringen har blitt bedre, og at det var nyttig for departementet – det antar jeg.

Martin Engeset (H): Tidligere i dag har Stormoen gjennom de spørsmål han har blitt stilt og de svarene han har gitt, beskrevet en del av de motkrefter han følte han hadde mot seg, dels i Statsbygg og dels i departementet. Fikk du på noe tidspunkt presentert fra Stormoen at han følte han ble motarbeidet av deler av Statsbyggs organisasjon?

Laila Dåvøy: Nei, det har jeg ikke hatt inntrykk av. Jeg kan ikke erindre at han noen gang kom til meg som statsråd og sa at han ble motarbeidet i Statsbygg, det kan jeg ikke huske at vi hadde diskusjoner omkring. Han var jo en dynamisk leder. Vi hadde en del møter med Statsbygg, spesielt i forbindelse med Rikshospitalet, der også en del andre ansatte i Statsbygg deltok, og det syns jeg var gode møter.

Martin Engeset (H): Jeg har ikke flere spørsmål.

Presidenten: Hvis ingen har noe behov for oppklaringsspørsmål, går vi videre til Christian Holm.

Christian Holm (SV): Stormoen ble jo tilsatt i Statsbygg før du ble statsråd. Du kom i mars …

Laila Dåvøy: Den 15. mars 1999.

Christian Holm (SV): Ja, nettopp. Da var det ikke så lang tid i forveien inngått en tilleggsavtale med Stormoen basert på at oppgavene var – skal vi si – mer utfordrende enn det som hadde ligget til grunn da han ble tilsatt som direktør for Statsbygg. Og det var jo svært store oppgaver som var i gang i Statsbygg i den tiden du satt, altså et års tid, bl.a. denne utskillingen av Statens Utleiebygg eller Entra Eiendom. Ble du gjort kjent med forholdene i Statsbygg på en god nok måte, føler du, eller er det slik at disse tingene kom opp først når dette ble en pressesak og spørsmål i spørretimen? Eller følte du at du hadde en oversikt over Statsbygg i den perioden før dette også?

Laila Dåvøy: Med hensyn til hva?

Christian Holm (SV): Med hensyn til de store utfordringene som hadde dukket opp rett før du tiltrådte.

Laila Dåvøy: Jeg vet ikke om jeg får helt med meg spørsmålet. Tenker du på det saken gjelder, med kontraktsinngåelse, eller tenker du mer generelt på at det var store utfordringer i Statsbygg?

Christian Holm (SV): Ja, nettopp.

Laila Dåvøy: Ja, jeg visste jo at det var store utfordringer i Statsbygg og hele området der vi jobbet både med ferdigstillelsen av Rikshospitalet, med Slottet, med omleggingen av Statsbygg. Det var jeg jo godt kjent med. Men jeg hadde jo ikke noen daglig kontakt med Statsbygg. Jeg var ikke med på noe etatssjefsmøte eller rapporteringsmøte. De møtene jeg hadde med Statsbygg, var da vi hadde møter på mitt kontor enkelte ganger. Ellers var jo veldig mye for meg som statsråd den gangen knyttet til sakene som sådanne som skulle løses, og det som skulle avklares politisk. Så noen detaljer om prosesser internt i Statsbygg hadde jeg nok ikke.

Christian Holm (SV): Du gjorde da for så vidt heller ingen grep for å bedre den kontakten med Statsbygg før disse tingene kom opp?

Laila Dåvøy: Jeg tok jo de grepene og satte i gang arbeid med både HolteProsjekter og med Statskonsult, som var en konsekvens av at jeg følte meg usikker i forhold til om vi hadde gode nok kontrollsystemer i departementet. Det gikk i det hele tatt på etatstyringen fra den avdelingen. Den var ikke god nok etter min mening. Men jeg klarte i og for seg ikke å sette fingeren helt konkret på hvordan det skulle vært gjort annerledes. Derfor trengte jeg hjelp utenfra til å få gjort den jobben, hvilket vi også gjorde.

Christian Holm (SV): Det heter i denne rapporten fra departementet fra 2000 at departementet i februar 2000 – det var jo da helt på slutten av din tid der – ble orientert av Halvor Stormoen om at omfanget av bistanden fra KRC skulle fases ut. Det var jo da på et tidspunkt hvor det var reist kritikk i pressen. Var dette et initiativ som kom fra Statsbygg, eller skjedde den utfasingen som en følge av et initiativ fra departementets side overfor Statsbygg?

Laila Dåvøy: Det kan jeg ikke svare på, for jeg fikk ikke brevet fra Stormoen før dagen før jeg gikk av – altså hans forklaring på en måte.

Christian Holm (SV): Det som da ble sendt i februar …

Laila Dåvøy: Ja, det var sendt fra ham i februar, men det kom på mitt bord den 16 mars. Så akkurat det kan jeg ikke svare på eller erindre hvor det kan ha kommet fra, om det var fra Statsbygg selv eller – det vet jeg ikke.

Christian Holm (SV): Ja, takk.

Presidenten: Da er det muligheter for andre å spørre. Vær så god – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (FrP): Er det oppklaringsspørsmål?

Presidenten: Ja.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg hørte ikke helt. Når var det det brevet fra Stormoen som det ble svart på den 18. mars, ble sendt fra ham?

Laila Dåvøy: Det ble vel sendt fra ham 16. mars, dagen før jeg gikk av.

Carl I. Hagen (FrP): Da kom det på ditt bord. Og det var sendt fra ham…

Laila Dåvøy: Ja, det var det da. – Var ikke det datert den 18. februar? Jeg er ikke helt sikker på det.

Carl I. Hagen (FrP): Så det tok nesten en måned før det brevet fra Stormoen kom på statsrådens bord? Og det kom på statsrådens bord dagen før alle visste at hun skulle slutte?

Laila Dåvøy: Ja, før det kom på mitt bord til behandling – altså når vi får brev til departementet, så skal jo også dette behandles, og det kom selvfølgelig da sammen med et notat fra avdelingen, og sammen med et utkast til brev. Jeg kan ikke erindre noe om hvorvidt jeg kan ha fått det tidligere til gjennomlesing. Det kan jo også være, det er jeg ikke sikker på, det klarer jeg ikke å erindre, men det kom i alle fall til behandling politisk på mitt bord den 16. Og jeg vet at Stormoen var veldig opptatt av at det gikk for lang tid, og han følte at dette ble veldig vanskelig, da han visste at det skulle være skifte av regjering. Jeg tror han etterlyste svaret også et par ganger. Men jeg fikk det til behandling den 16.

Presidenten: Kjell Engebretsen – vær så god.

Kjell Engebretsen (A): Bare for å være helt sikker på at jeg har forstått dette. Dette brevet fra statsråden 17. mars – det er slik at dette er statsrådens brev? Det ble litt uklart rundt dette nå.

Laila Dåvøy: Ja, i den grad brevet ble sendt fra departementet i min tid som statsråd, så er det selvfølgelig statsrådens ansvar. Alle brev som går ut, selv om de er undertegnet av embetsverket, er statsrådens brev.

Kjell Engebretsen (A): Ja. Det kan hende at du nå har sådd en slags tvil hos oss om at du egentlig ikke står inne for innholdet i dette brevet.

Laila Dåvøy: Jeg kan ikke svare på annet – jeg må jo svare ærlig på det jeg blir spurt om, ikke sant? – og jeg er blitt spurt om det brevet. Jeg hadde noen anmerkninger som jeg ikke fikk svar på. Da må jeg anta at hvis det er slik … Men dere får spørre departementet når de kommer – hvis de ikke har vært her da – om de forsikret seg om at mine påpekinger var tatt vare på, som gikk på fremtiden: Er det nå i orden? Er vi sikre på at reglene blir fulgt? Er vi sikre på at vi har en riktig anbudsinnbydelse heretter? Det var det mine anmerkninger gikk på. Jeg ville at de skulle forsikre seg om det.

Kjell Engebretsen (A): Hvis jeg får lov, leder: Det går altså på fremtiden, at de skulle forsikre seg om at nå er det i orden?

Laila Dåvøy: Det gikk på fremtiden, ja.

Kjell Engebretsen (A): Men statsrådens konklusjon på hva som var skjedd, og påpekingen av at her holdt det ikke med forhandlinger, her burde det ha vært anbud, det står fast?

Laila Dåvøy: Ja, det står fast.

Kjell Engebretsen (A): Flott. Takk!

Presidenten: André Dahl – vær så god!

André Dahl (H): Det synes å ha tatt ganske lang tid før du fikk brevet, men desto kortere før det skulle bli sendt fra ditt bord. Fikk du følelsen av at det var et sterkt tidspress fra noen i departementet hva angikk å få sendt av gårde dette brevet? Fikk du noen forsikringer om at man skulle følge saken videre? Det lå jo litt i luften at det muligens ville bli et regjeringsskifte i de dagene. Fikk du følelsen av at noen ønsket at dette brevet skulle sendes av gårde så fort som mulig?

Laila Dåvøy: Nei, men jeg følte jo selv at det ville være riktig å få sendt et brev til Stormoen. Og jeg vet i hvert fall at Stormoen var veldig opptatt av å få det, for det er jo alltid vanskelig når det kommer nye statsråder inn og skal ta ansvar for en sak som den tidligere statsråden har jobbet en del med. Så jeg ønsket jo egentlig at vi skulle få ut et brev. Jeg hadde ikke noe imot det, dersom det var sikkert at vi hadde fått skikkelig svar på spørsmålene, og vi var sikre på at fremdriften var god med hensyn til at det nå var kommet i gang bedre rutiner når det gjaldt fremtiden. Det som var gjort, var jo gjort. I hvert fall har jeg også forstått av de samtalene – eller for å si det slik: Jeg har også forstått at Statsbygg tidligere har sagt at de ikke hadde gode nok rutiner. Det vil man jo også finne i brevet fra Stormoen, så vidt jeg husker –han sier at det har vært gjort en del litt raskt tidligere når det gjaldt anbudsinnhenting osv.

Presidenten: Ønsker saksordføreren eller noen andre i komiteen ordet?

Carl I. Hagen (FrP): Ja, jeg vil ha mine 10 minutter.

Presidenten: Det skal du få – vær så god!

Carl I. Hagen (FrP): Statsråd, jeg vil gjerne tilbake til dette brevet, for dette er noe som for så vidt virker veldig rart.

Stormoen sender et brev, så vidt jeg forstår, rundt den 16.–18. februar, som han …

Berit Brørby (A): 28.!

Carl I. Hagen (FrP): 28.? – 28. februar ...

Laila Dåvøy: 28., ja.

Carl I. Hagen (FrP): Og det kommer da et utkast på statsrådens bord den 16. mars. Det er vel syv dager etter at det ble klart at et regjeringsskifte var på gang – hvis jeg ikke husker helt feil, var det den 9. mars et kabinettsspørsmål ble stilt av regjeringen Bondevik. Jeg har i min lærdom lært at da skal statsråder være meget, meget, meget forsiktige med å gjøre noe særlig. Da er det et slags forretningsministerium som inntrer.

Så kommer altså dette brevet, som da har ligget noen uker i departementet, og som er etterlyst. Var statsråden kjent med at det var etterlyst fra Stormoens side før den 16. mars?

Laila Dåvøy: Ja.

Carl I. Hagen (FrP): Hva gjorde statsråden for å få det frem på sitt bord litt faderlig fort?

Laila Dåvøy: Nei, når det var … Jeg mener å huske at Stormoen, at jeg enten fikk vite det i departementet – men om det var noen dager før, eller om det var akkurat da – i hvert fall, da jeg fikk saken på bordet, vet jeg at Stormoen selv var veldig opptatt av å få et svar.

Jeg husker ikke alle detaljene og hva som skjedde de siste dagene. Men jeg husker at jeg hadde stor forståelse for at han ønsket å få et svar, for det er klart at det var jo en enorm belastning å bli hengt ut i VG gang etter gang på denne måten, uten at VG på en måte i alle fall kunne dokumentere.

Carl I. Hagen (FrP): Da er det vel relativt oppsiktsvekkende at la oss si departementet – statsråden snakker av og til om departementet som om det er mange andre …

Laila Dåvøy: Det er meg, det.

Carl I. Hagen (FrP): … og nå står litt utenfor – ikke får dette frem mye tidligere.

Laila Dåvøy: Jo, men det var vel …

Carl I. Hagen (FrP): Du sa jo nå selv at dette var veldig viktig for Stormoen, han var hengt ut i landets største avis, og han var mye utsatt. For det er vel slik at man også i departementet kan skille mellom viktige saker som haster, og de som kan ta en måned eller to?

Laila Dåvøy: Ja.

Jeg forstod at det i alle fall var en del saksbehandling knyttet til dette. Man skulle gå inn i saken. Jeg kan ikke svare for hvorfor man måtte bruke så lang tid på det. Det er klart, fra 28. februar til 16. mars …

Carl I. Hagen (FrP): Det sies nå 18.

Kjell Engebretsen (A) og Berit Brørby (A): 28.!

Laila Dåvøy: 28.

Carl I. Hagen (FrP): Det gikk fra Statsbygg den 18.

Halvor Stormoen (fra tilhørerplass): Om jeg kan få intervenere, må jeg få si: Det var et notat den 28.1. Det brevet vi snakker om her, var den 18.2. Det var på 18 sider, og det hadde 18 vedlegg.

Presidenten: Her er det oppklaring!

Berit Brørby (A): Det er kommet inn i departementet den 28.

Carl I. Hagen (FrP): Ja, det er stemplet inn i departementet den 28. La oss si at det er det som er stempling, vi vet ikke hvordan rutinene så er.

Presidenten: Her må vi avslutte dette.

Carl I. Hagen (FrP): OK.

Når det er en person som er leder for en virksomhet som har 6 milliarder i omsetning, som er sterkt utsatt og uthengt, ville det vel ha vært naturlig – som det ville ha vært i veldig mange andre organisasjoner – at statsråden hadde sørget for noen møter og gitt ikke anbefalinger, men instrukser om å legge alt annet til side og utarbeide et konkret utkast til svar. Ville ikke det vært normalt?

Laila Dåvøy: Jeg kan ikke svare for hvorfor jeg ikke fikk brevet før den 16. mars på mitt bord.

Carl I. Hagen (FrP): OK.

Laila Dåvøy: Det kan jeg ikke svare på. Jeg fikk i hvert fall et veldig omfattende – fordi det skulle foretas både en juridisk vurdering av det, og det var … Jeg vet i hvert fall at det ble gjort et arbeid for at dette brevet når det da gikk til Stormoen, skulle være så riktig som mulig. Så departementet har nok jobbet en del i forhold til det brevet, både i forhold til inhabilitet, som var av betydning, og som lå der, osv.

Carl I. Hagen (FrP): Takk, det er greit. Jeg må bruke min tid, så jeg må komme videre.

Laila Dåvøy: Ja, men jeg må få svare.

Carl I. Hagen (FrP): Ja.

Det neste spørsmålet: Statsråden hadde altså spørsmål til dette utkastet til et brev fra departementet. Så vidt vi nå skjønner – det må vi kanskje sjekke etterpå – ble dette brevet altså sendt uten at statsråden fikk noen forsikringer om at disse spørsmål og betenkeligheter var brakt i orden. Er det en korrekt beskrivelse av situasjonen?

Laila Dåvøy: Det er riktig.

Carl I. Hagen (FrP): Ble det diskutert med embetsverket om dette var en type brev som faktisk statsråden burde undertegne?

Laila Dåvøy: Nei.

Carl I. Hagen (FrP): Da vil jeg til noe som ble nevnt helt innledningsvis, bare som en kontroll. Du har sagt to ganger at HolteProsjekt ble engasjert til et oppdrag i desember 1999. Hvilke andre var det som konkurrerte med HolteProsjekt om det oppdraget?

Laila Dåvøy: Nei – det ble håndtert av departementsråden den gangen.

Carl I. Hagen (FrP): Vet statsråden og forsikret statsråden seg om at regelverkene da ble fulgt når det gjaldt anbud eller forhandlinger om hvem som skulle ha prosjektet?

Laila Dåvøy: Dette var et lite oppdrag, men jeg vet ikke hvordan det ble håndtert. Dette var et arbeid som departementsråden håndterte og igangsatte.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg forstår det meget godt.

Synes statsråden det ville være noe unaturlig nesten om det var omtrent den samme tenkningen for en toppleder i en bedrift med 5 6 milliarder i omsetning som skulle inngå en kontrakt på et par millioner kroner, at det ble håndtert av en annen avdeling – under?

Laila Dåvøy: Hva tenker du på?

Carl I. Hagen (FrP): Jeg tenker på at hele denne saken dreier seg om direktør Stormoens ansvar. Han har vært direktør i en bedrift som hadde 5 6 milliarder i omsetning. På det tidspunktet avtalen med KRC ble inngått, var det et omfang på noen millioner kroner, visstnok ikke det engang. Toppsjefen får alt det personlige ansvar. Det er derfor jeg spør om statsråden var like mye direkte engasjert i rutinene med at regelverket for anbud og forhandlinger ble fulgt ved et engasjement for HolteProsjekt – som hun også sa, hun hadde engasjert HolteProsjekt i en tilsvarende sak. Svaret var nettopp at statsråder ikke blander seg inn i slike småting.

Laila Dåvøy: Poenget er jo at vi hadde ikke noen diskusjon i departementet om utlysing av anbud. Altså: Statsråder går ikke inn og blander seg – vanligvis – opp i anbud. Vi har jo et embetsverk som skal ta seg av de administrative tingene. Og på det tidspunktet da HolteProsjekt ble engasjert, og sikkert også når andre i departementet gjorde andre ting, hadde vi ikke en debatt om at dette med regelverk var et problem, verken i departementet eller i Statsbygg.

Carl I. Hagen (FrP): Hvis man hadde god erfaring med noen, og syntes at det var en dyktig bedrift og dyktige mennesker, engasjerte man dem uten videre.

Laila Dåvøy: Det kjenner ikke jeg til. Nå insinuerer du mye mer enn det jeg …

Carl I. Hagen (FrP): Jeg insinuerer ingen ting. Jeg bare sier at det er helt normalt, det er helt fornuftig, og det er ingen grunn til å kritisere det.

Laila Dåvøy: OK! Men AAD-statsråden håndterte ikke de bestillingene, for å si det slik.

Presidenten: Kjell Engebretsen – til oppklaring.

Kjell Engebretsen (A): Jeg må få lov til å følge opp dette som Carl I. Hagen nå sier. Hvis nå departementsråden gjør dette, og det ikke er i tråd med forskrifter og retningslinjer og slike ting, hvem vil da stå ansvarlig for det?

Laila Dåvøy: En statsråd er alltid ansvarlig, men jeg har jo ingen –

Kjell Engebretsen (A): Akkurat. Takk skal du ha!

Laila Dåvøy: Men jeg har ingen som helst – dere insinuerer jo nesten at det ble gjort galt fra departementsrådens side, og det synes jeg er litt drygt.

Kjell Engebretsen (A): Slett ikke!

Laila Dåvøy: Det er godt.

Kjell Engebretsen (A): Det vi forsøker å få et bilde av her, er at når det foregår noe i en forvaltning, er det altså topplederen som har ansvaret for dette. Hvis denne departementsråden mot formodning skulle ha gjort noe galt, så er Carl I. Hagens poeng ikke til stede. Departementets sjef, altså statsråden, ville stå ansvarlig for de feilene som er blitt begått. Og det ville nok bl.a. Carl I. Hagen sørget for skjedde!

Laila Dåvøy: OK!

Carl I. Hagen (FrP): Leder, jeg har lyst til å replisere –

Presidenten: Nei, her vil jeg påtale én ting. Det er etter reglementet ikke lov til å kommentere hverandres innlegg.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg ber om unnskyldning!

Presidenten: Ønsker statsråden 5 minutter til en oppsummering?

Laila Dåvøy: Nei, jeg tror for så vidt jeg har fått fram det som jeg kan si i forhold til den perioden jeg var statsråd, etter at denne saken kom på dagsordenen, for å si det slik. Jeg har vel ikke noe mer jeg vil si. Vi satte i gang et arbeid, som sagt, med etatstyring. Det var vel kanskje det jeg var mest opptatt av på den tiden. Jeg tror ikke jeg skal si noe mer. Jeg har fått fram det jeg ville.

Presidenten: Tusen takk for at du ville komme og bidra med ditt.

Da tar vi pause. Vi møtes igjen kl. 14.40.