Møtelederen: Jeg ber om at de som har noe under Eventuelt sier fra nå, slik at vi kan beregne tida og rekker å bli ferdige til kl. 9.40. Det ser ikke ut som noen har det, så da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: La meg først si at jeg ser fram til samarbeidet med Europautvalget med en del nye mennesker. Dette er en veldig spennende og viktig del av Stortingets virke fordi vi løpende i fellesskap følger utviklingen i vår mest omfattende og bredeste folkerettslige avtale, nemlig EØS-avtalen og de over hundre tilleggsavtalene vi har fått.

Nå har vi fått god anledning til å snakke om en av dem, nemlig det viktige strategiske partnerskapet med EU om forsvar og sikkerhet som tidligere forsvarsminister Bjørn Arild Gram og jeg fikk forhandlet fram og underskrevet i mai i fjor. Det er vi svært glad for at vi fikk på plass, for det gjør at vi egentlig har ligget i første linje etter EU-medlemmene i utviklingen av dette forsvarssamarbeidet. Noe av det første Keir Starmers britiske regjering tok opp med oss da de tiltrådte kort tid etter det, var at de gjerne ville se den avtalen og høre litt om hvordan den ble til. Nå har de langt på vei kopiert den. Så som forsvarsministeren sa, er vi veldig tett koblet på, og i Defence Readiness blir Norge beskrevet som helt inne i disse prosjektene. Det er fordi vi gjorde det valget og knyttet oss enda tettere til EU på forsvars- og sikkerhetssiden med den klare forutsetningen som står eksplisitt i avtalen, at samarbeid om forsvar som sådan – altså kommando og kontroll i forsvarssammenheng – skal ligge i NATO, men at innovasjon, utvikling og samarbeid for øvrig, grenseflaten inn mot sivil beredskap og alle disse tingene, ligger også i EU. EU blir da mer og mer navet i Euro-NATO. Det er et svar på det amerikanske presidenter har ønsket seg i hvert fall tilbake til Eisenhower, nemlig at Europa skal ta større ansvar. Det skjer nå med sentrum i EU, men med briter, oss og Tyrkia – og der det er relevant også Island – tungt inne.

Det illustrerer igjen, siden vi nå har et nytt utvalg, bredden i dette samarbeidet. Norge er EUs nærmeste utenforland. Det er vårt syn, men det er også Kommisjonens syn. Det er selvfølgelig EØS-avtalen, og den deler vi med Island og Liechtenstein, men det er også en del ting på toppen av det som er mer eksklusivt for oss. Det er viktig å ta vare på, for det trengs mer og mer. Man kan trygt si at EØS-avtalen var viktig før, men den er mye viktigere nå fordi det blåser temmelig friskt på det internasjonale handelshavet. Med WTO i dyp krise er det to svar på det. Det er å ta veldig godt vare på forholdet til EU, og det er de bilaterale og multilaterale og flerlaterale/plurilaterale handelsavtalene vi inngår med andre land, som India nylig og Mercosur i Sør-Amerika f.eks. Så det er et viktig bakteppe for alt vi snakker om i dette utvalget. Jeg tenkte bare å nevne det nå som vi har et nytt sammensatt utvalg.

Da vil jeg følge opp forsvarsministerens gode orientering med to beslektede temaer som også har klare beredskaps- og sikkerhetssider. Det første er EUs forslag til ny ordning for sivil beredskap, UCPM, og nytt finansieringsinstrument for grense- og visumfeltet for perioden 2028–2034. Og så vil jeg si litt om status i handelspolitikken, om EUs forslag til langtidsbudsjett og forberedelsene knyttet til vår deltakelse i EUs programmer i neste programperiode. I tillegg vil jeg gjerne kort komme inn på status for EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene om prioriteringer som pågår der.

Jeg begynner med EUs nye ordning for sivil beredskap, UCPM, og nytt finansieringsinstrument for grense- og visumfeltet. UCPM har eksistert siden 2001 og formålet er å styrke deltakerlandenes samarbeid i håndteringen av kriser som er så omfattende at det er behov for støtte fra andre land. Norge deltar i denne mekanismen. Vi er et av ti tredjeland som er medlem av UCPM i tillegg til EUs egne medlemsland. Norge blir sett på som en viktig bidragsyter inn i mekanismen, hvor vi bl.a. bidrar med støtte til nettopp Ukraina. I sommer la EU-kommisjonen fram et forslag til en forordning som gir nye rettslige rammer for UCPM. Bakgrunnen er at medlemslandene må håndtere flere og mer komplekse kriser samtidig enn tidligere. EU-kommisjonen har derfor vurdert at det er behov for å styrke og justere det juridiske grunnlaget for dette samarbeidet. Kommisjonen ønsker å styrke krisehåndteringskoordineringen på unionsnivå med nye institusjoner og oppgaver. Samtidig legger ikke Kommisjonen opp til å utfordre prinsippet om at beredskap og krisehåndtering er en nasjonal kompetanse. Det er altså mer samarbeid, men ikke en overtakelse av kompetansen.

Forslaget til forordningen stiller eksplisitte forventninger til medlemslandene om bl.a. informasjonsdeling og koordinering i kriser. Kommisjonen foreslår også å flytte en del av EUs arbeid med helseberedskap, som i dag ligger under EU4Health-programmet, inn i UCPM. Dagens budsjett for UCPM er 3,6 mrd. euro. Nå er det foreslått en ny budsjettramme på 10,675 mrd. euro. Selv om de to tallene ikke er direkte sammenlignbare, representerer forslaget altså en kraftig styrkning av denne mekanismen – UCPM.

Utkastet til forordning har blitt diskutert mellom EUs medlemsland i høst, både på arbeidsgruppenivå og i justisministermøtet som ble holdt 14. oktober. En del elementer skaper særlig diskusjon, bl.a. forslagene knyttet til sivilt-militært samarbeid som er krevende for noen land, og forslaget om å opprette en krisekoordineringshub i EU-kommisjonen. Forhandlingene vil fortsette utover høsten og trolig våren 2026. Dette er viktig, og vi følger disse diskusjonene nøye.

Så noen ord om finansieringsinstrumentet for grense- og visumfeltet for perioden 2028–2034. For gjennomføringen av EUs neste langtidsbudsjett, altså 2028–2034, er det foreslått tre finansieringsordninger på justis- og innenriksområdet. En av disse, finansieringsordningen for Schengen-området, europeisk helhetlig grenseforvaltning og den felles visumpolitikken, innebærer en utvikling av Schengen-samarbeidet.

Norge har siden 2007 deltatt i finansieringsordninger innenfor grense- og visumsamarbeidet. Norge har benyttet finansiering fra ordningene til å delfinansiere forbedringstiltak på grense- og visumområdet. Dette gjelder bl.a. det felles inn- og utreisesystemet for grensekontroll som ble tatt i bruk 12. oktober i år. Norge har også mottatt delfinansiering til tiltak på grensen mot Russland, hvor vi forvalter Schengen-områdets yttergrense. Formålet med denne neste finansieringsordningen for perioden 2028–2034 sammenfaller med formålene for de tidligere ordningene. Framover er det imidlertid i større grad lagt vekt på at ordningen skal bidra til effektiv implementering, anvendelse og utvikling av Schengen-regelverket. Formålet er bedre helhet og styrking av styring, integritet og sikkerhet til Schengen-området. Det vil også gis støtte til gjennomføring av deler av pakten om migrasjon og asyl. Det samlede budsjettet for inneværende finansieringsordning er på om lag 6,4 mrd. euro. For neste periode har Kommisjonen foreslått en vesentlig økning til 15,4 mrd. euro. Dette reflekterer de utfordringene Schengen-området nå står overfor, som på ingen måte har blitt mindre de siste årene.

Det norske bidraget vil som tidligere formelt fastlegges i en tilleggsavtale mellom Norge og EU. Det legges til grunn at bidraget vil følge fordelingsnøkkelen som allerede er fastslått i vår tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet. Dette vil, svært foreløpig, tilsi et norsk bidrag på rundt 460 mill. euro for perioden 2028–2034, dvs. om lag 5,5 mrd. kr. Det er en god del penger, men jeg minner om at dette er funksjoner som for oss uten Schengen ville vært svært mye dyrere, fordi vi da skulle gjort det hjemme bare for oss selv. Det er egentlig en kostnadsreduksjon sammenlignet med alternativet. Man kan i dag ikke anslå hvor mye Norge vil motta i retur under ordningen. Det er likevel klart at Norge også i neste periode vil være netto bidragsyter, altså at vi bidrar mer enn det vi mottar til tiltak i Norge. Det er fordi yttergrensen ikke er i Norge, men lenger sør og øst. Til illustrasjon er Norges totale utbetaling fra den inneværende ordningen anslått til å være om lag 700 mill. kr, mens vi innbetaler omtrent 1,85 mrd. kr. Sikkerhet koster, det er ingen hemmelighet.

Det er imidlertid en klar fordel også for Norge at alle Schengen-stater styrker sin ivaretakelse av vår felles yttergrense. Det skjer bl.a. gjennom at ulovlig migrasjon til Schengen og dermed også omfanget av sekundærmigrasjon innenfor Schengen, reduseres. Det bidrar også til vår sikkerhet at kontrollen av personer som krysser yttergrensen, forbedres, og at omfanget av alvorlig grensekryssende kriminalitet reduseres.

La meg så fortsette videre til neste tema, som er handelspolitikken. Dette er et tema vi har hatt oppe til debatt i utvalget flere ganger i løpet av første halvår. I lys av utviklingen blir det nok ikke den siste gangen i dag, heller. USA har ensidig ilagt Norge en tilleggstoll på 15 prosentpoeng og sektortoll på enkelte varer. Det skaper stor uforutsigbarhet for norsk næringsliv. Regjeringen gjør det vi kan for å beskytte norske arbeidsplasser i en uforutsigbar situasjon, og Norge og USA er i dialog for å bli enige om en avtale, men vi er ikke i mål. Vi inngår ikke en avtale for enhver pris, og jeg ønsker å være ærlig på at dette er og vil forbli krevende. Vi må være forberedt på at de økte tollsatsene kan bli liggende fast. Vi må også være forberedt på at vi kan få en annen og enda høyere tollsats og sektortoll på flere varer, altså både vi og en rekke andre land.

Det pågår også viktige prosesser i EU, men jeg ønsker å si noen ord om den såkalte ferrosaken, som de som har sittet i utvalget før, i hvert fall kjenner godt til. Den berører også litt det Listhaug var innom, for svaret på spørsmålet toll er at det er ikke i utgangspunktet toll på ferdige våpen, f.eks., til USA her og nå, men veldig mye av verdikjedene i våpenindustrien er nettopp basert på innsatsfaktorer og mange av dem produseres hos oss. Vi er dypt integrert i europeisk industri, og noe som både Norge og Island produserer i stor skala, er ulike ferrolegeringer – ferromangan og ferrosilisium. Legeringer er altså metaller som man bruker til å forbedre stål. Når man snakker om et produkt av stål, er det gjerne stål pluss legeringer som gir det bestemte egenskaper. Der er Island og Norge store, og derfor er dette et viktig tema for oss.

Europakommisjonen startet undersøkelser om beskyttelsestiltak på silisium og ferrolegeringer 19. desember i fjor. Dette er undersøkelser som har sitt grunnlag i WTO-regelverket. Regjeringen har siden den gang arbeidet aktivt for å hindre at Norge og de andre EØS-/EFTA-landene blir rammet av mulige beskyttelsestiltak. Dette er en sak vi tar på aller største alvor. Vi jobber systematisk på alle nivåer og på tvers av departementer og har lagt stor vekt på det prinsipielle i vårt arbeid overfor EU-siden. Norges hovedbudskap overfor Europakommisjonen og EUs medlemstater er tydelig: EØS-/EFTA-landene bør ikke omfattes av slike beskyttelsestiltak. Vi er en integrert del av det indre markedet gjennom EØS, og norske produkter bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser i Europa. Dette er et samarbeid som tjener både Norge og EU av veldig mange grunner, fordi vi er dypt integrert i verdikjedene. Men økt vekt på militærproduksjon er faktisk et element, for hvis man ønsker at Europa skal ta en større andel av dette, må man også ha god flyt internt i det indre markedet av de viktige innsatsfaktorene for den industrien.

Når det gjelder både beskyttelsestiltak spesifikt for ferrolegeringer og eventuelle framtidige beskyttelsestiltak fra EU, mener vi at EØS-avtalen tilsier at Norge, Island og Liechtenstein ikke skal rammes av slike beskyttelsestiltak. Status i saken er at Europakommisjonen forbereder en beslutning i en prosess som også involverer EUs medlemsstater. Vi står nå overfor en prosess i høst som kan ende med permanente tiltak som også rammer EØS-/EFTA-statene. Vi regner med at en avgjørelse vil komme i midten av november i år.

Det har skjedd mye på det handelspolitiske området de siste årene. For oss som EØS-part innebærer det først og fremst at det blir stadig viktigere med samarbeid med EU, også om handelspolitiske spørsmål. Jeg bare minner om at EØS-avtalen ikke dekker handelspolitikk. Vi har etter eget ønske og fritt valgt å stå utenfor tollunionen og den felles handelspolitikken. Det var i mange år et veldig lite problem, for det var ikke tollbarrierer det dreide seg om i en verden som gikk mot frihandel. Nå er vi i en annen helt motsatt verden hvor den diskrepansen mellom det vi er med i og ikke er med i, blir tydeligere. Men vi mener at det går an å håndtere det i rammen av eksisterende tilknytningsform hvis vi spiller kortene klokt.

Det handelspolitiske landskapet har gjennom de siste årene blitt enda mer uoversiktlig, uforutsigbart og krevende, noe disse sakene illustrerer. Det kan være de første av mange. Det multilaterale handelssystemet med WTO i spissen har særlig fått kjenne på alt dette, og det har vært vanskelig for WTO å levere resultater som tilfredsstiller alle medlemmene. Jeg minner om at her er det USA gjennom flere regjeringer og flere presidenter som har undergravet tvisteløsningsmekanismen i WTO, som gjør at når det er uenighet mellom to WTO-land og de ikke kommer fram til frivillig enighet, blir dette sparket videre til en tvisteløsningsmekanisme som ikke er der, fordi den har vært systematisk undergravet av Trump, så Biden og så Trump igjen. Dette er alle andre WTO-land dypt bekymret for, men det er ikke løst. Det spiller inn i hele det handelspolitiske klimaet i verden.

Reform av WTO er derfor helt essensielt og står veldig høyt på vår politiske dagsorden. Temaet har sterk støtte blant flertallet av WTOs medlemmer og høy prioritet fra norsk side, og vi spiller en sentral rolle i dette. Det var bl.a. et hovedtema under G20s handelsministermøte tidligere denne måneden, og vi arbeider nå målrettet mot den kommende ministerkonferansen MC14, altså Ministerial Conference 14, som utgjør en viktig milepæl for den reformagendaen. WTO fortsetter å være den viktigste premissleverandøren for global handel, og Norge skal være en aktiv pådriver for reform og fornyelse.

Vi har en klar ambisjon om å støtte arbeidet med å styrke WTOs evne til å levere et moderne og rettferdig regelverk for verdenshandelen. Reformprosessen er sammensatt og følger flere spor, men det er særlig beslutningsprosessene som må forbedres. Dagens system for beslutningstaking hemmer utvikling av regelverket og blokkerer viktige flerpartsavtaler, selv når disse har bred støtte, også blant utviklingsland. Å få slike avtaler integrert i WTO-regelverket vil være et vesentlig framskritt for samarbeidsklimaet i WTO og styrker tilliten til det multilaterale handelssystemet.

Jeg må igjen si at det samarbeidet vi har med EU gjennom EØS, hviler på en felles forståelse av at EØS-regelverket er viktig. Det vi gjør regionalt og det vi gjør globalt, henger nøye sammen, og krise i det globale vil spille inn i hvordan vi organiserer oss regionalt.

Jeg går nå over til det neste temaet på min liste, EUs neste langtidsbudsjett og forberedelsene knyttet til vår deltakelse i EUs programmer i neste programperiode.

I juli la Kommisjonen fram forslag til nytt langtidsbudsjett for 2028–2034. Blant områdene som får økte tildelinger er forsvar, romfart, migrasjon, grensekontroll, Horisont Europa og Erasmus+. Budsjettet skal nå behandles videre i Rådet og i Europaparlamentet. Kommisjonens forslag innebærer en betydelig økning av budsjettet. Det omfordeler bl.a. fra landbruk og samhørighetspolitikken til disse programmene. Budsjettforslagene er gjenstand for forhandlinger i EU, og vil trolig bli endret før de vedtas. EU vil etter planen vedta langtidsbudsjettet i 2027, så det er lange prosesser.

I budsjettet foreslår Kommisjonen også et nytt stort konkurranseevnefond. Der inngår mange eksisterende programmer som Norge deltar i. Dette er et arbeid vi støtter opp om, for det er viktig for oss i fellesskap i det indre marked, 30 land, 27 EU-land og 3 EØS/EFTA-land, at konkurranseevnen i det indre markedet er best mulig.

Programmene er en del av budsjettet. Norge deltar i et antall av programmene som videreføres, bl.a. Horisont, Erasmus, sivil beredskap og ulike fond på forsvarssiden, som forsvarsministeren var innom i stad.

I de nye forslagene til programmer ser vi klart EUs økte satsing på motstandskraft, «resilience», og på forsvar samt EUs egen konkurranseevne. EØS-komiteen treffer beslutning om EØS/EFTA statenes deltakelse i programmene sommeren 2028.

Regjeringen har startet arbeidet med å vurdere programmene. Utenriksdepartementet leder en interdepartemental koordineringsgruppe for dette arbeidet. Dette er en viktig del av Norges samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Det er viktig her, igjen, å være åpen om de utfordringer vi ser. Dette blir kostbart, selv om Kommisjonens foreslåtte budsjettøkning kan komme til å bli forhandlet ned av medlemstatene. Mange av forordningsutkastene har også bestemmelser om EU-preferanse og begrensninger i deltakelse for tredjeland. Hensynet til EUs sikkerhet og EUs økonomiske autonomi og egen konkurranseevne ligger bak. Det er også uklarheter om ivaretakelsen av EØS-avtalen når vi skal delta i styringen av programmene. Her er vi i gang med påvirkningsarbeidet overfor EU. Vi viser systematisk til våre rettigheter etter EØS-avtalen og formålet, intensjonen, med hele avtalen, et indre marked med like vilkår og like regelverk.

En annen utfordring er at noen av forordningsutkastene til programmene er mindre detaljerte enn vi er vant til. Kommisjonen vil ha større fleksibilitet. Noen avklaringer vil komme, men de kan komme sent. Kanskje vi må ta stilling til deltakelse i det enkelte program på et mer usikkert grunnlag enn før, og noen av programmene er tverrsektorielle. Ansvaret går på tvers av direktoratene i EU og departementene i Norge. Det gjelder særlig konkurranseevnefondet. Det kan også komplisere vårt interne arbeid, og dette tar vi nå tak i.

Jeg får legge til at Norge har dratt stor nytte av vår programdeltakelse. Det gjelder ikke minst på forskning og innovasjon, men også på forsvarssiden. Norges programdeltakelse har vært en klar suksesshistorie, og vi har gode muligheter også i framtiden, men da må vi være proaktive og planlegge godt. Regjeringen vil orientere Stortinget fortløpende. Jeg vil i den forbindelse nevne at kunnskaps- og høyere utdanningsministeren tar sikte på å delta på utvalgets møte i november. Hun vil orientere om norsk deltakelse i programmene for utdanning og forskning, som utgjør en vesentlig del av programarbeidet.

Helt avslutningsvis vil jeg si noen ord om hvor vi står når det gjelder EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene om prioriteringer. Arbeidet med å gjennomføre avtaler med de ulike landene som mottar EØS-midler, er godt i gang. Så langt er det inngått intensjonsavtale med 6 av 15 mottakerland. Det er Polen, Estland, Slovakia, Portugal, Kroatia og Latvia. I tillegg vil vi inngå intensjonsavtale med Tsjekkia 4. november, Kypros 6. november, Bulgaria, Malta og Litauen de nærmeste månedene, og for de resterende 4 mottakerlandene, som er Slovenia, Hellas, Romania og Ungarn pågår forhandlingene fortsatt. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med informasjon om framdrift i disse.

Gjennom disse intensjonsavtalene skaper vi samarbeidsmuligheter for norske aktører. Dette gjelder for næringsliv, forskningsinstitusjoner, kultursektoren, justissektoren, kriseberedskap, kommunesamarbeid og grønn omstilling. Og som jeg har orientert om før, står demokrati, rettsstat og menneskerettigheter helt sentralt når det gjelder EØS-midlene. Støtten til sivilt samfunn er betydelig styrket i den nye finansieringsperioden med et fond på over 300 mill. euro. Vi har allerede valgt ut fondsoperatører i 13 av 15 land. Støtten til sivilsamfunnet har bred støtte i Stortinget. Men det er viktig å være klar over at vi tar en kalkulert risiko, for sivilsamfunnet i mange land er under press.

I flere land innføres lover og reguleringer som innskrenker sivilsamfunnets virkeområde, og mange utsettes for press og angrep i sosiale medier. Vår støtte er viktig i en vanskelig tid og ikke minst for utsatte grupper som ulike minoriteter, menneskerettighetsforkjempere og antikorrupsjonsinitiativer. Gjennom et tettere samarbeid med internasjonale organisasjoner som Europarådet, OECD og EUs byrå for fundamentale rettigheter vil vi arbeide for å beskytte sivilsamfunnets rolle i Europa, fremme respekten for internasjonale konvensjoner og standarder og øke innsatsen mot desinformasjon. Jeg vil holde utvalget informert i oppfølgingen.

Møtelederen: Da er det ikke mye tid igjen til spørsmål, men vi har noen som har tegnet seg. Jeg ber om at de som nå eventuelt ikke har tegnet seg, gjør det umiddelbart, så vi får alle med på lista. Først er det Himanshu Gulati – vær så god.

Himanshu Gulati (FrP): Takk for en fyldig redegjørelse.

Dagens Næringsliv skrev 22. august at Norge og USA hadde forhandlet fram en avtale som president Trump avviste. Er det mulig å si noe om innholdet i denne?

Bård Ludvig Thorheim (H): Jeg har også spørsmål om toll og USA. Forhandlinger handler også om substans, så jeg lurer på hva som er substansen i USAs posisjoner. Det virker egentlig som om vi har veldig gode posisjoner for å få dette i havn, så kan du utdype hva USAs posisjoner egentlig er.

Ingrid Fiskaa (SV): Det gjeld EUs beskyttelsestiltak når det gjeld ferrolegeringar. No blei det nettopp inngått ein avtale om stål, som har mindre betydning for norsk industri. Har det ein overføringsverdi, eller er det to veldig ulike saker?

Møtelederen: Det var egentlig en fin introduksjon til mitt spørsmål, det var godt gjort.

Det gjelder også ferrolegeringer. Det er, som utenriksministeren sier, forventet en beslutning fra EUs side i midten av november. Det er klart at noe av det som er den store utfordringa nå, slik jeg vurderer det, egentlig er todelt. Det ene er at handelspolitikken i EU nå dreier seg veldig mye om konkurranseevnen, det å beskytte europeisk industri, og så er det volumperspektivet. Norge har tross alt 43 pst. av markedet på ferrolegeringer i EU, så det ville vært interessant å høre om to ting. Det ene er: Hvilke tilbakemeldinger er det Norge har fått fra Kommisjonen så langt, helt konkret? Det andre er: Hvilke EU-land er det nå Norge opplever som de som utøver sterkest press mot Kommisjonen? Dette er en kombinasjon av Kommisjonens håndheving av regler, men også enkeltland som har sterke synspunkter.

– Da får utenriksministeren svare, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Dette er veldig gode og sentrale spørsmål. Jeg vil bare minne om at referatet fra dette møtet er åpent, og vi er i forhandlinger med andre land. Det legger litt begrensninger på hvor dypt jeg kan gå inn i det.

Samtalene med USA pågår og har pågått i god tone og åpenbart med en intensjon om å finne løsninger. Men det er en litt annerledes motpart enn vi er vant til, også strukturelt, med tanke på hvem som egentlig tar beslutninger og koblingen mellom dem som er et par hakk lenger ned enn toppen, og som gjør at forhandlingene også må innrettes i ganske stor grad mot høyt nivå. Og deres samlede kapasitet er naturligvis begrenset fordi det en håndfull mennesker kan gjøre, er selvfølgelig mindre enn det f.eks. 10 000 mennesker kan gjøre. Det preger alle land. Det er ikke en spesielt norsk oppfatning, det er en oppfatning vi deler med mange andre.

Vi mener at vår handel med USA er balansert. Vi har opplevd noe som mange land har kommet til, og det er at man har ofte ulike oppfatninger om hva handelsbalansen er. Det er et universelt fenomen. Det ser ut som om det er mye mer import enn eksport i verden. Og all den tid kloden ikke handler med månen, er ikke det mulig. Det må være nøyaktig like mye eksport som import. Det er lettere å registrere import fordi det underlegges en form for importkontroll, men man har ikke kontroll på hva som eksporteres. Derfor vil forskjellige land komme med ulike tall. Så fase en har vært å bli enige om hva virkeligheten er. Jo, mer vi får gjennomslag for at vår handel er ganske balansert, jo bedre vil det være.

Vi har fått 15 pst. toll, men den er på noen områder på toppen av andre typer toll. Så er det slik at en tredel av vår eksport er unntatt all toll, for det er varer som er unntatt, så bildet går litt begge veier. Makroøkonomisk betyr ikke den direkte eksporten til USA så mye, det er 3 pst. av vår samlede eksport, men det er veldig viktig for de sektorene det gjelder, f.eks. sjømateksporten. Så for noen områder er det selvfølgelig viktig.

Vi har veldig lite importtoll på industrivarer – omtrent ingen ting. Vi har toll først og fremst på landbruksvarer. Der har vi ikke mye å gi. Dessuten er mye av dette bundet opp i andre avtaler vi har med andre forpliktelser. Det er grenser for hva vi kan gi. Og på noen områder vil vi være tydelig på at det er noen prinsipper vi ikke kan gi noe. Det er en pågående prosess, hvor jeg sier vi må være forberedt både på at vi kan lykkes med å få tollen noe ned, men vi må også være forberedt på at vi kan komme i en situasjon hvor det enten ikke lykkes eller hvor det krever innrømmelser vi ikke ønsker å gi. Det har også å gjøre med vår lojalitet til andre forpliktelser som vi har både i frihandelsavtaler, i EØS-avtalen og WTO-avtalen f.eks.

Jeg tror det blir mer å si om dette når vi har en eller annen konklusjon. Det kommer jeg gjerne tilbake til, men vi er altså midt oppe i disse samtalene med USA.

Når det gjelder spørsmålene om beskyttelsestiltak, har Fiskaa helt rett. Det var en veldig god beslutning på stål. Det er ikke en stor sektor for oss, men begrunnelsen var vi veldig fornøyd med, så vi heier på den og ba vel Kommisjonen om å la seg inspirere av den til andre felt. Det har ikke en direkte overføringsverdi, men der la man stor vekt på integriteten i det indre markedet. Det er også vårt hovedargument, så vi ønsket det velkommen.

Disse prosessene er selvstendige. Vi har altså ikke fått en notifikasjon, vi har ikke fått en dårlig nyhet ennå – bare så det er klart. Den har latt vente på seg, og vi har hatt kontakt på alle nivåer, både med DG Trade, altså handelsdirektoratet, som er de som holder i det, men også med andre berørte deler av EU-systemet, med mange medlemmer av Kommisjonen, kommisjonspresidenten og medlemsland om dette og har møtt betydelig forståelse. Men det er også land som mener at det viktigste er å beskytte EUs indre marked. Det er da spenningen mellom en tolkning som sier at WTO tillater EU å ha beskyttelse for EU, men de kan ikke ta andre land inn uten da å bryte med MFN-ene, altså prinsippene i WTO om likebehandling.

En annen tolkning er at EØS-avtalen regulerer dette. Vi mener den siste er viktigst, men det er altså en pågående diskusjon. Så siste ord er på ingen måte sagt. Jeg kan i hvert fall forvisse alle om at dette er viktig.

Det jeg tror er viktig at utvalget tar inn over seg, er at vi har generelt sett en god dialog med EU, men det er ingen hemmelighet at vi gjerne skulle hatt etterslepet enda mer ned. Jo flinkere vi er til å leve opp til våre forpliktelser, som jo er folkerettslige forpliktelser, som Norge pleier å ta på alvor, jo bedre argument har vi inn mot EU-kommisjonen. Derfor må alt ses i sammenheng. Det er slutt på den tiden hvor vi kunne se EØS som en smørbrødliste av ulike opsjoner. Vi må levere det vi kan på det vi skal når vi har offensive interesser overfor EU. EU respekterer 100 pst. alle forpliktelser de har overfor oss. Det er ingen ting å klage på i så måte. Derimot er det når vi vil ha noe utover det, at problemstillingen oppstår. Derfor har vi et omfattende arbeid med å ta tak i særlig gammelt etterslep.

Dette kan jeg si mye mer om framover, men akkurat nå er vi midt i tunge prosesser og alle kan lese referatet fra dette møtet.