Møtelederen: Det er forsvarsministeren som har første sak og dermed begynner – vær så god.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik: Europa og Norge står høsten 2025 overfor store og til dels nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina, som går tilbake til 2014, raser videre, og utfallet vil ha avgjørende betydning for både Ukrainas og Europas sikkerhet. Vi må samtidig i de nærmeste årene forholde oss til et USA som legger større vekt på sine nasjonale interesser, og som stiller større krav til de allierte.

Byrdefordeling blir et viktig tema også framover. Trumps første periode skal ha mye av æren for at vi har betydelig framgang med tanke på byrdefordeling. I forbindelse med NATO-toppmøtet i juni ble det enighet om at medlemslandene skal bruke inntil 5 pst. av BNP på forsvars- og sikkerhetsrelaterte formål. Det er historisk og en klar indikator på hvilken vekt også de europeiske allierte legger på forsvar i årene som kommer.

Ansporet av dagens geopolitiske situasjon ser vi en ny vilje til å satse på europeisk forsvar. Temaet har figurert tungt i programmet til den nye EU-kommisjonen, med utvikling av en europeisk forsvarsunion, utnevnelse av en kommissær for forsvar og romvirksomhet og økte ambisjoner på space-området. Våren 2025 tok utviklingen enda en omdreining, med presentasjon av EUs hvitbok om europeisk forsvar, Readiness 2030, og det strategiske forsvarsinitiativet ReArm Europe.

Norge støtter denne utviklingen. Den 16. oktober i år la EU-kommisjonen fram en omfattende forsvarsplan, Preserving Peace Defence Readiness Roadmap, som har som mål å styrke EUs militære evne innen 2030. Forsvarsplanen lanserer fire av sju kritiske kapabilitetsgap som ble identifisert i EUs hvitbok som felles europeiske flaggskipprosjekter for å styrke Europas evne til å håndtere trusler i luft, på bakken, til sjøs og i verdensrommet.

Det ligger viktige politiske signaler i forsvarsplanen. Fra norsk side er det viktig å være klar over at når disse initiativene tar form, vil det skje innenfor programarbeidet på forsvarsfeltet, fortrinnsvis innen rammen av SAFE, EDIP og EDF. Her sitter Norge allerede rundt bordet og vil kunne være med på å utforme initiativene i tråd med ukrainske og norske prioriteringer. Norges deltakelse sikres gjennom EØS-avtalen.

Det er samtidig viktig at utviklingen av en større rolle for EU på det sikkerhetspolitiske området skjer i nært samarbeid med NATO. Det finnes i dag ingen troverdige alternativer til USA og NATO med tanke på avskrekking og forsvar. Det gjelder også for Norge i lys av de langsiktige utfordringene vi står overfor i nord. Norges hovedtilnærming vil derfor være å støtte aktivt opp om NATO og USA som pilarene for norsk sikkerhet. Det er samtidig i dagens situasjon viktig for Norge å legge enda mer vekt på forsvarssamarbeidet med nære europeiske allierte, særlig i Nord-Europa. Det omfatter i første rekke Storbritannia og Tyskland, men også Frankrike, Nederland og Polen. Vi vil også prioritere videreutviklingen av det nordiske og det nordisk-baltiske forsvarssamarbeidet samt britiskledede Joint Expeditionary Force, eller JEF blant venner, et samarbeid som i tillegg til de nordiske og baltiske landene også omfatter Storbritannia og Nederland.

Storbritannia betegnes som Norges viktigste europeiske allierte, og det er i vår interesse å videreutvikle et mer forpliktende forsvars- og sikkerhetssamarbeid med dem, spesielt i nordområdene. I august kunngjorde regjeringen valg av Storbritannia som partner for den strategiske fregattavtalen, og Norge vil i nær framtid signere en bilateral forsvarsavtale med Storbritannia. Verken Norge eller Storbritannia er en del av EU, men vi har begge inngått separate sikkerhetsavtaler med EU og samarbeider derav tett med EU og bilateralt om EU-saker.

Vi bør også være åpne for å knytte oss enda nærmere til det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU, med basis i det strategiske partnerskapet om sikkerhet og forsvar som ble inngått våren 2024. Samarbeidet er allerede nært og inkluderer årlige politiske samtaler, deltakelse i EUs forsvarsindustrielle samarbeid, PESCO, EUs krisehåndteringsøvelser og bidrag til Ukraina. I EUs hvitbok om forsvar omtales Norge som en fullverdig partner, noe som også gir muligheter for enda tettere samarbeid innenfor det forsvarsindustrielle området, inkludert FoU og materiellanskaffelser.

Norsk forsvarsindustri er tett integrert i det europeiske forsvarsmarkedet, og innenfor det samlede sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Norge og EU utgjør det forsvarsindustrielle området et tyngdepunkt. På det forsvarsindustrielle området legger Norge særlig vekt på deltakelse i EU-programmer som Det europeiske forsvarsfondet, EDF, og Act in Support of Ammunition Production, ASAP. Våre erfaringer fra disse programmene har vært meget gode. Norge har hittil deltatt i 67 EDF-prosjekter med en FoU-verdi på nærmere 25 mrd. kr. Alle norske søknader vant også fram i ASAP. Returandelen til Norge har vært høy, inkludert når det gjelder samarbeid med europeiske industrimiljøer for små og mellomstore norske bedrifter.

Regjeringen har besluttet å delta i etterfølgerprogrammet til ASAP, European Defence Industry Programme, EDIP, og tar nå steg for å formalisere dette gjennom innlemmelse i EØS-avtalens protokoll 31. Regjeringen tar sikte på å legge fram en samtykkeproposisjon for Stortinget våren 2026.

EUs hvitbok og ReArm Europe har fått stor oppmerksomhet og markerer et viktig skritt mot et sterkere og mer integrert europeisk forsvar og har betydelige implikasjoner for Norge. Hvitboken tar opp behovet for betydelige felles investeringer innen sju kritiske kapabilitetsområder, inkludert luftvern, missilsystemer, droner, militær mobilitet og avanserte teknologier som kunstig intelligens og cyberforsvar.

ReArm Europe inneholder bl.a. det nye låneinstrumentet Security Action for Europe, SAFE, med en ramme på 150 mrd. euro. SAFE er viktig for Norge, da norske bedrifter kan delta som leverandører uten at Norge selv må benytte låneordningen direkte. Medlemslandene kan også benytte en unntaksklausul i EUs stabilitets- og vekstpakt, noe som kan frigjøre opptil 650 mrd. euro til forsvarsinvesteringer over de neste fire årene. Det arbeides nå med å innlemme SAFE-forordningen i norsk lovgivning, og det ses på om Norge kan inngå i felles anskaffelsesprosjekter i rammen av SAFE uten å benytte lånemekanismen.

EU har sammen med medlemslandene startet avklaringen av hvordan forslagene i hvitboken skal konkretiseres. Kommisjonens forslag til EUs neste langtidsbudsjett, MFF, for perioden 2028–2034 blir her viktig. Kommisjonen foreslår å sette av 131 mrd. euro til forsvar og rom for å styrke investeringen til europeisk forsvarsindustri og øke militær mobilitet, noe som er en betydelig økning og den største vekstlinjen i hele budsjettet.

EUs neste langtidsbudsjett setter også rammene for norsk deltakelse i EUs forsvarsprogrammer. Norge deltar i dag i EU-programmer som videreføres i neste MFF, innenfor bl.a. forskning og innovasjon, forsvarsindustri og anskaffelser, strategisk IKT og rom samt militær mobilitet. Budsjettet preges av at tidligere sivile programmer nå også kan brukes til forsvarsformål og flerbruk, såkalt «dual use». Det vektlegges.

Som en del av det indre marked er det sentralt å arbeide for full deltakelse og like konkurransevilkår for forsvarsindustrien i Norge. Regjeringen prioriterer fortsatt aktiv deltakelse i det europeiske forsvarsindustrielle samarbeidet og ser dette som avgjørende for nasjonal sikkerhet, forsyningssikkerhet og vår strategiske posisjon i Europa. For å ivareta Norges interesser når det gjelder EUs forsvarssamarbeid, vil regjeringen prioritere dialogen og samarbeidet med nærstående EU-land, inkludert Tyskland, Frankrike, Nederland, Polen, Sverige, Finland og Danmark.

Den nye tyske regjeringen under Merz har annonsert at man sikter mot en større sikkerhetspolitisk rolle for Tyskland i Europa. Tyskland er samtidig Norges viktigste partner blant EU-landene, og vi har etablert et strategisk forsvarssamarbeid som har fått økt betydning. Det omfatter felles utvikling og anskaffelse av neste generasjons ubåter, utvikling av et nytt sjømålsmissil og anskaffelse av nye stridsvogner. Jeg kom i går tilbake fra et besøk til Canada sammen med min tyske kollega, Pistorius, for å fremme salg av ubåter også til Canada. Dette bygger på et meget tett samarbeid med Tyskland som er under stadig utvikling.

Frankrike er også en nær alliert, og det strategiske partnerskapet inkluderer både industrielt og militært samarbeid. Også her arbeides det med å utvikle vårt samarbeid.

Polen er en sentral sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør i Europa som i stadig større grad ser mot den strategiske og verdimessige betydningen av Nord-Europa. Polen bruker enormt med ressurser på forsvar og går mot å bruke 5 pst. av BNP på forsvar. Polen vil konvensjonelt være på samme nivå som de andre større nordeuropeiske landene, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike. For Norge er den sikkerhetspolitiske dialogen med Polen viktig, inkludert om EU-saker. I september underskrev Norge og Polen en bilateral forsvarssamarbeidsavtale.

Så til Ukraina: Russlands fullskala angrep på Ukraina i februar 2022 og den påfølgende krigen forblir den fremste trusselen mot europeisk sikkerhet. Europa har ikke opplevd lignende tap av menneskeliv siden 1945, og antallet flyktninger og internt fordrevne overstiger tallene fra krigene på Balkan på 1990-tallet.

Russland fører samtidig en hybrid konfrontasjon mot Europa som blir stadig mer aggressiv, og som også har resultert i suverenitetskrenkelser mot flere medlemsland. Dette har aktualisert spørsmål i EU om økt forsvar mot droner, og vi følger med på denne diskusjonen framover.

Krigen i Ukraina er også en trussel mot Europa, ved å svekke normen om fredelig konfliktløsning mellom stater basert på regler og ikke på makt. Russisk opplevelse av seier i Ukraina vil styrke landets oppfatning av militærmakt som en effektiv måte å nå politiske mål i vår del av verden på.

Etter tre års krigføring har vi å gjøre med en utmattelseskrig, og Ukraina vil fortsatt være kritisk avhengig av vestlig militær støtte. USA krever samtidig at Europa tar større ansvar for egen sikkerhet. Vi ser det i byrdefordelingsdebatten i NATO, og vi ser det i krigen i Ukraina, hvor USA forventer at Europa skal lede an i internasjonal støtte til Ukraina.

Siden februar 2022 har regjeringen og et samlet storting stått sammen i støtten til Ukraina, og vi er i 2025 og 2026 den største giveren av militær støtte – etter Tyskland. Norsk militær støtte kjennetegnes av koordinering i NATO, men utøvelse i samarbeid med europeiske land. Deler av støtten går også via EU-prosjekter. I 2025 bidrar vi med personell så vel som budsjettstøtte til EUs treningsmisjon EUMAM. Vi kanaliserer midler gjennom EU for anskaffelse av artilleriammunisjon som Ukraina har meget stort behov for. Tidligere har vi støttet EUMAM innen opplæring av stridsvognmannskaper og vedlikehold av stridsvogner.

Norge bidrar også med store midler til flernasjonale anskaffelsesmekanismer som ledes av EU-land. Dette gjelder særlig Tsjekkia innen artilleriammunisjon og Tyskland innen luftvern.

Det norskledede nordisk-baltiske og polske initiativet for å trene og utruste ukrainske soldater er et viktig initiativ. Med god støtte fra vertsnasjonen Polen har vi kunnet bygge opp en treningsleir for det som på militær side kalles Operasjon Legio. Treningen av ukrainske soldater er i full gang i Camp Jomsborg – et vikingnavn – og representerer et meget godt eksempel på europeisk samarbeid til støtte for Ukrainas forsvarskamp. Vi mottar svært verdifulle erfaringer fra ukrainere som trenes, så dette bidrar også til å styrke norsk forsvarsevne.

Norge deltar også aktivt i planleggingen av en britisk-franskledet sikringsstyrke til støtte for gjennomføring av en våpenhvile eller fredsavtale når det måtte bli aktuelt.

Til slutt: Situasjonen i Rødehavet, Det indiske hav og Persiabukta er fortsatt utfordrende grunnet Houthi-bevegelsens angrep på skipstrafikk i regionen. Cirka 70 pst. av verdens kommersielle skipstrafikk som tidligere gikk gjennom Suezkanalen, velger i dag å seile rundt Afrika på vei til Europa. Dette har medført en sterk økning i fraktrater og forsikringspremier. Som en av verdens ledende sjøfartsnasjoner og en sterk støttespiller for havenes frihet påvirker dette Norge og våre økonomiske og strategiske interesser i betydelig grad.

Etter at angrepene eskalerte for alvor i desember 2023, besluttet regjeringen at Norge skulle bidra til Operation Prosperity Guardian, som er en forsterket innsats i rammen av det USA-ledede samarbeidet Combined Maritime Forces, CMF. Vi har i tillegg siden 2021 hatt en stilling i den europeiskledede Operation European Maritime Awareness in the Strait of Hormuz, EMASoH, i Abu Dhabi. EMASoH har hatt som mål å beskytte navigasjonsfrihet og maritim sikkerhet, spesielt for kommersiell handelstrafikk i Gulfen og Hormuzstredet.

Operasjonen EMASoH ble avviklet i januar 2025, og oppgavene erstattes av den militære EU-operasjonen ASPIDES. Operasjonen ASPIDES inngår også i det europeiske forsvarssamarbeidet om maritim sikkerhet, men med et utvidet geografisk ansvarsområde som inkluderer Rødehavet, Det indiske hav og Persiabukta. Mandatet er defensivt og basert på å bidra til maritim situasjonsforståelse og å beskytte kommersiell handelstrafikk mot angrep.

Norge har mottatt en invitasjon fra EU til deltakelse, og vi er i dialog med ASPIDES om mulige styrkebidrag – som grunnlag for anbefaling om et begrenset norsk bidrag.

Helt til slutt: Den sikkerhetspolitiske betydningen av rommet – altså verdensrommet – øker. EU har hevet ambisjonsnivået gjennom det nye romprogrammet IRIS², Infrastructure for Resilience Interconnectivity and Security by Satellite, ofte benevnt Secure Connectivity.

Også fra norsk side satser vi betydelig på rombaserte løsninger for å styrke vår nasjonale og alliertes evne til tilstedeværelse, situasjonsforståelse og fellesoperasjoner i nordområdene. Under ledelse av Nærings- og fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet har Forsvarsdepartementet deltatt i forhandlingene med EU for norsk deltakelse i IRIS², og det forventes at deltakelse vil ha bred samfunnsnytte. Norge har utviklet seg til å bli en betydelig leverandør innenfor en rekke romrelaterte områder, og deltakelse i IRIS² vil være viktig også for norsk rom- og forsvarsindustri.

Den konkrete nytteverdien for forsvarssektoren vil bl.a. avhenge av dekningsgraden i nordområdene og om de krypterte tjenestene kan akkrediteres for bruk i Forsvaret. Vi er i dialog med EU for å avklare disse forholdene.

Møtelederen: Takk for det. Da er det åpnet for spørsmål eller kommentarer. Dere kan få tenke litt til, for da kan jeg få stille et spørsmål først.

Nå er det åpenbart at produksjonskapasiteten i Europa må opp ganske betydelig. Jeg var i Brussel i går og snakket med flere aktører som sier at det ser ut til at land som Nord-Korea faktisk gir Russland flere granater hvert år enn det Europa er i stand til å produsere. Det forteller en ganske nedslående historie.

Mitt spørsmål er: Hvordan tenker forsvarsministeren rundt den europeiske produksjonskapasiteten og hvilke endringer og reelle endringer man ser der, og hva er Norges bidrag inn i dette? Det er en realitet at oppbyggingen av produksjonskapasitet i Europa går for sakte. Spørsmålet er hvordan forsvarsministeren vurderer situasjonen på det området både i Europa og i Norge.

Himanshu Gulati (FrP): Jeg har to spørsmål. Regjeringen meldte i august at Norge, Sverige og Danmark går sammen om de såkalte PURL-kjøpene. I går ble det annonsert at Ukraina skal kjøpe opp til 150 Jas Gripen-fly. Jeg bare lurer på om vi vet noe om hvordan finansieringen av det foregår. Det andre spørsmålet gjelder også produksjonskapasitet. Kan du si noe om hva du mener er det største hinderet for endring i produksjonskapasitet i Norge i dag?

Geir Pollestad (Sp): Forsvarsindustrien lever ikkje i ei boble. Han har tett kontakt med andre delar av industrien. Så eg lurer eigentlig berre på: Når ein no jobbar med forsvarsindustrien, vert ein på nokon som helst måte direkte eller indirekte påverka av det som skjer med beskyttelsestiltak, straffetoll, handelskrig osv., eller går det forsvarspolitiske og forsvarsindustrielle samarbeidet heilt utanom det?

Sylvi Listhaug (FrP): Kina har satt på noen eksportrestriksjoner, og mineralstrategien som EU har levert, har vel egentlig i stor grad falt i fisk. Det skjer veldig lite på det området.

Jeg lurer på om du kan si noe om implikasjonene for europeisk våpenindustri når det kommer til kritiske mineraler, om det skjer noe der knyttet til utviklingen i Europa. Hva kan Norge bidra med her? Vi har også planer her som i stor grad står i stampe.

Det andre er EU-budsjettet. Nå skal det brukes mye penger på mange fronter. Økonomien i Europa går ikke akkurat spesielt godt. Kan du si noe om jobben med å få i hop dette EU-budsjettet, og hvordan det går, og hvem som skal finansiere alle satsingene her, og hvordan synet på dette er i EU?

Arild Hermstad (MDG): Det er ønskelig at Norge deltar på de samarbeidsarenaene vi kan, og statsråden nevnte også noe om at noe av dette vil bli tatt inn i EØS-regelverk.

Han sa også at vi sitter rundt bordet i disse prosessene. Men gjør vi egentlig det? Hvordan kan vi sikre at norske interesser blir tilstrekkelig ivaretatt når man diskuterer framtiden for det europeiske forsvaret og det norske forsvaret?

Møtelederen: Da skal forsvarsministeren få svare på det, og så er det to til som har tegnet seg. Jeg har registrert det, men det er mange spørsmål på en gang, så han skal få svare litt først.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik: Jeg skal svare etter beste evne. Først til møtelederen om at produksjonskapasiteten må opp i EU. Ja, det må den – mange enheter. Det skjer betydelige endringer, ikke minst fordi Tyskland nå har våknet og bruker voldsomt mye mer penger på å få i gang sin industri og bruke industrikapasiteten. Så har vi «hatt litt flaks». I og med at bilindustrien har slitt, har man også snudd seg om i eksisterende industrier og bruker industrikapasiteten til å bygge det.

Så har vi økt kapasiteten ganske kraftig i Norge – på Raufoss. Vi har også vært med og finansiert NAMMO-lisenser i Ukraina for å produsere artillerigranater i Ukraina. Vi bidrar også gjennom Nansen-støtten ved å bruke de tsjekkiske initiativene som vi også kjøper fra tsjekkisk industri. Nå er det en utfordring at Andrej Babis er blitt valgt og har sagt at de kanskje skal ta noen grep med hensyn til det. Så gjenstår det å se, for det som blir resultatet av det, er også veldig lønnsomt for tsjekkisk industri. Men det er ingen tvil om at Europas industrikapasitet når det gjelder våpenproduksjon, må kraftig opp. Mange av svarene på det ligger på kort sikt i Ukraina knyttet til produksjon av droner og billigere missiler. Vi har også prosjekter på gang i samarbeid med industriaktører via Nansen-støtten for å øke produksjonen av billigere missiler. Der er også norsk industri involvert.

Denne utviklingen går veldig fort. Det er veldig mye droner som brukes i Ukraina, men vi må huske på at artilleri er like viktig. Dronene virker fordi artilleriilden går konstant, og det er artilleriilden som sprer styrkene som gjør at man kan bruke dronene til å jakte på enkeltsoldater og andre. Derfor henger dette sammen for å kunne få det til.

Det var også flere spørsmål om hva som står i veien for å øke norsk produksjonskapasitet. Vi er et regelbasert samfunn der folk har lov til å krangle om hva som ligger i nabolaget, og ting tar tid. Norsk forsvarsindustri har tatt grep, bl.a. gjennom direkte støtte. Raufoss har ikke minst også utvidet rakettproduksjon med en ny produksjonslinje og har også fått midler til en ekstra. Men det krever også å ha omfattende investeringer rundt det å ha nok vann til stede. Man skal ha folk osv.

Vi jobber også for å øke produksjonen. Vi har også tatt initiativ knyttet til Chemring Nobel, men prosessene går, og vi prøver å få de prosessene til å gå så raskt som mulig. Vi har også tatt grep for å øke tempoet i forsvarsanskaffelsene, og det blir også tatt nye grep med hensyn til det framover. Det er Europa samlet sett som øker kapasiteten.

Jeg må understreke at det også er produksjonsutfordringer i USA. Det er større etterspørsel enn det er produksjonskapasitet. Vi er også i dialog med amerikanske selskaper og andre for å kunne tilby produksjonskapasitet i Norge, og Ukraina har også sagt at de kan være villige til å dele på lisenser for produksjon i Norge. Utfordringen til Norge er at det er lav arbeidsledighet, og det er mange som etterspør arbeidskraft. Så vi må passe på at dette går opp også, så man ikke går i bena på hverandre.

Jeg vet ikke hvordan man har tenkt å finansiere Jas Gripen – garantert ikke gjennom PURL-ordningen, men det er midler som Ukraina sikkert får donert og bruker selv. Ukraina har sagt at de trenger 120 mrd. kr til neste år. 60 mrd. kr finansierer de selv. Resten trenger de å få i bidrag på ulike måter gjennom donasjoner og annet. Så jeg regner med at det er noe i det. Vi har ikke fått noen brief på detaljene i den avtalen ennå, men det er en betydelig avtale – så all ære til Sverige for det. PURL-mekanismen ser det ut til at vi får finansiert ut året med kjøp fra USA.

Til Geir Pollestad: Jeg har ikke merket noe til straffetoll på mitt område. Det kan sikkert utenriksministeren mer om. Men det er tema i alle diskusjoner. Jeg hadde også dette som tema da jeg var på turné med den tyske forsvarsministeren, og også her er Tyskland viktige venner.

Så til Sylvi Listhaug: Kritiske mineraler er en utfordring for hele Vesten. Kina er totalt dominerende. En ting er at de har tilgang til de landene som har mineraler, og stiller færre krav til menneskerettigheter, HMS, miljø og alt mulig annet. Men de har først og fremst prosesseringskapasiteten, og mesteparten av mineralene som utvinnes, fraktes til Kina og prosesseres til mineraler som kan brukes. Så derfor var det et tema da jeg i en tidligere rolle var i Næringsdepartementet.

Vi gikk inn i Minerals Security Partnership, ledet av USA. Det at man også har prosesskapasitet i Vesten. Det var også tema med kanadierne da vi var på besøk i Canada med den tyske forsvarsministeren. Canada er enormt. Av store vestlige land er det spesielt Canada og Australia som har stor tilgang til mineraler og metaller. Så vi må finne verdikjedene. Vi er også avhengige av bedre forhold til land i Latin-Amerika og Afrika for å sikre tilgangen til f.eks. kobolt eller litium eller andre ting.

Nå skifter kanskje Bolivia fra å være sammen med «the dark side» til å bli litt mer vestligvennlige. Der er verdens største litiumreserver, som også kommer til å være helt kritisk. Alle land, også USA, sliter med at mange av mineralressursene ligger i områder som er sårbare miljømessig, og også der det er konflikter med urbefolkningen. Canada har hatt løsninger på det som vi prøver å lære av.

Jeg var på tur med Tyskland, og da sa sjefen i ThyssenKrupp Maritime Systems, TKMS, som produserer ubåtene, at samarbeidet med Siemens er at Siemens bygger noen store lagre av kritiske råvarer og mineraler, og det er vel også det som har vært en mangel. Deler av det man ser som kritisk mangel, er at man må bygge lagre, og man gjør det innenfor forsvarsindustrien. Men her må det løsninger på plass, for å si det rett ut.

Når det gjelder EU-budsjettet, vet sikkert utenriksministeren mer om det. Men vi ser jo nå at f.eks. Polen forsyner seg grovt av SAFE-ordningen, for Polen har en økonomisk utvikling som gjør at de kan låne. Andre EU-land sliter, og Frankrike har veldig stor statsgjeld og sliter med å ta opp lån. Italia er også misfornøyd med at det var en låneordning. Det er ingen tvil om at det er utfordringer med å låne penger i Europa. Men spesielt Polen bruker nå mye på opprustning og bruker også SAFE-ordningen aktivt.

Så til Arild Hermstad til slutt: Vi deltar tungt i disse prosessene. Jeg vil si at den nye sikkerhetspolitiske situasjonen har brakt utenforlandene tettere på EU. Det er 600 millioner europeiske medlemmer i NATO, det er 450 millioner europeiske medlemmer i EU, og Tyrkia, Storbritannia og Norge er betydelige aktører for europeisk sikkerhet. Så det er egeninteressen som driver dette, også sett fra EUs side. Så er det viktig at vi er på, og at vi ikke ramler utenfor. Derfor er vi til stadighet på, sånn at det ikke utilsiktet oppstår noe som gjør at norsk industri havner på utsiden, eller at Norge ikke får delta i finansieringsprogrammene. Det krever aktiv tilstedeværelse også i disse områdene.

Det satses tungt på romfart. Den femdobles, og jeg kan også si at Tyskland når 5 pst. innen 2029. Det er en enorm økonomi, så Tyskland kommer til å være en viktig motor i Europa. De finansierer heller ikke atomvåpen på sine forsvarsbudsjett, så de har veldig mye penger tilgjengelig. De satte nå av 35 mrd. euro til romfart bare på forsvarsbudsjettet. Tyskland er det landet vi samarbeider tettest med om romfart også i Norge, så her er det viktig at vi også at vi ser ringvirkningsmuligheter.

Møtelederen: Da er de to siste vi har i denne bolken, de to siste vi rekker før vi skal over til utenriksministeren. Det er Sayed og Kolbjørnsen.

Jonas Andersen Sayed (KrF): Er det noen som har klart å øke produksjonskapasiteten raskt, så er det ukrainerne selv. Jeg lurte på om du kan si litt mer om de initiativene man jobber med siden vi har sett at danskene har inngått en avtale med Ukraina der ukrainske militærselskaper har opprettet fasiliteter i Danmark, og der Zelenskyj har sagt at han ønsker å utvide dette til andre europeiske land. Er Norge blant disse landene?

Morten Kolbjørnsen (FrP): Først takk til forsvarsministeren for en omfattende og innholdsrik redegjørelse. Militær mobilitet ble også nevnt, og da tenker jeg på 1,5-prosenten – vei, bane, kaianlegg, lager.

Når vil regjeringen komme med sine tanker omkring dette, spesielt med tanke på allierte, og kanskje spesielt i nordisk sammenheng?

Statsråd Tore Onshuus Sandvik: Takk for det – gode spørsmål. Ja, Ukraina tilbyr også Norge lisenser. Men også andre internasjonale initiativer som er aktivt til stede i Ukraina, gjør det. Så er balansegangen her at vi også har behov for å øke eksisterende forsvarsindustri. Så det viktigste er at Russland ikke vinner i Ukraina. Derfor er det hele tiden en avveining om hva som gir mest mulig effekt. Norsk forsvarsindustri har fått betydelig økt etterspørsel på det norske forsvarsløftet, men også på grunn av Nansen-støtten, samarbeidet med Ukraina og ikke minst internasjonale initiativer. Så det er hele tiden en balanse som vi må vurdere, men vi har også muligheter til det i Norge, og det er også noe som kommer til å bli vurdert når det gjelder dette, og kanskje også støtte i andre land for å sikre at Ukraina har tilstrekkelig med missiler og luftvern, som er det mest kritiske.

Det kommer til å komme mye i kjølvannet av dette. Norge leder den maritime kapabilitetskoalisjonen sammen med Storbritannia i Svartehavet, der målsettingen er også å bygge en ukrainsk marine på sikt. Men det avføder også store teknologigjennombrudd som også er til nytte for det norske forsvaret, ikke minst bidrar det også tungt til Ukraina. Så det er på mange områder at vi er involvert med hensyn til støtten til Ukraina.

Så til Kolbjørnsen og militær mobilitet: Akkurat når beregningen kommer, er litt usikkert. Beregningen ligger ikke til Forsvarsdepartementet. Den ligger til Justisdepartementet og Finansdepartementet.

Når det gjelder militær mobilitet, er Norge påkoblet jobbingen i EU. Dette handler om at man skal klare å mobilisere troppene sine fram uten at man kommer til en bru som ikke tåler aksellasten når utstyret skal over, og at tunnelåpninger er brede nok. Dette er et langsiktig arbeid. Så er det også et arbeid der vi også må avvente litt hva NATO vil si når det gjelder hva vi kan putte inn i den 1,5-prosenten.

For å ta et ferskt eksempel: Min kollega i Litauen, Dovile Sakaliene, gikk av i går. Det var en krangel innad i regjeringen om hvordan man beregnet prosent, med spiss militært og hva man skulle legge inn i andre ting. Det blir også en debatt der landene som ligger nærmest Russland, mener at 5 pst. burde være militær støtte, punktum. 1,5-prosenten er for å holde alliansen samlet, for de som ligger lengst unna, tenker at det er totalforsvarsting som skal regnes inn, og de ønsker at 1,5-prosenten skal kunne være ganske bred.

Så tror jeg at Norge er opptatt av at det som står i 1,5-prosenten, må være reell totalforsvarsnytte. I valgkampen møtte jeg mange ordførere som hadde mange gode forslag til hva som er reell totalforsvarsnytte.

Møtelederen: Takk for det. Da er vi ferdige med forsvarsministerens innledning og svar på spørsmål.

Møtelederen: Er det noen som har spørsmål eller kommentarer til rettsaktene? – Det er det ikke, så da går vi videre.

Møtelederen: Jeg ber om at de som har noe under Eventuelt sier fra nå, slik at vi kan beregne tida og rekker å bli ferdige til kl. 9.40. Det ser ikke ut som noen har det, så da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: La meg først si at jeg ser fram til samarbeidet med Europautvalget med en del nye mennesker. Dette er en veldig spennende og viktig del av Stortingets virke fordi vi løpende i fellesskap følger utviklingen i vår mest omfattende og bredeste folkerettslige avtale, nemlig EØS-avtalen og de over hundre tilleggsavtalene vi har fått.

Nå har vi fått god anledning til å snakke om en av dem, nemlig det viktige strategiske partnerskapet med EU om forsvar og sikkerhet som tidligere forsvarsminister Bjørn Arild Gram og jeg fikk forhandlet fram og underskrevet i mai i fjor. Det er vi svært glad for at vi fikk på plass, for det gjør at vi egentlig har ligget i første linje etter EU-medlemmene i utviklingen av dette forsvarssamarbeidet. Noe av det første Keir Starmers britiske regjering tok opp med oss da de tiltrådte kort tid etter det, var at de gjerne ville se den avtalen og høre litt om hvordan den ble til. Nå har de langt på vei kopiert den. Så som forsvarsministeren sa, er vi veldig tett koblet på, og i Defence Readiness blir Norge beskrevet som helt inne i disse prosjektene. Det er fordi vi gjorde det valget og knyttet oss enda tettere til EU på forsvars- og sikkerhetssiden med den klare forutsetningen som står eksplisitt i avtalen, at samarbeid om forsvar som sådan – altså kommando og kontroll i forsvarssammenheng – skal ligge i NATO, men at innovasjon, utvikling og samarbeid for øvrig, grenseflaten inn mot sivil beredskap og alle disse tingene, ligger også i EU. EU blir da mer og mer navet i Euro-NATO. Det er et svar på det amerikanske presidenter har ønsket seg i hvert fall tilbake til Eisenhower, nemlig at Europa skal ta større ansvar. Det skjer nå med sentrum i EU, men med briter, oss og Tyrkia – og der det er relevant også Island – tungt inne.

Det illustrerer igjen, siden vi nå har et nytt utvalg, bredden i dette samarbeidet. Norge er EUs nærmeste utenforland. Det er vårt syn, men det er også Kommisjonens syn. Det er selvfølgelig EØS-avtalen, og den deler vi med Island og Liechtenstein, men det er også en del ting på toppen av det som er mer eksklusivt for oss. Det er viktig å ta vare på, for det trengs mer og mer. Man kan trygt si at EØS-avtalen var viktig før, men den er mye viktigere nå fordi det blåser temmelig friskt på det internasjonale handelshavet. Med WTO i dyp krise er det to svar på det. Det er å ta veldig godt vare på forholdet til EU, og det er de bilaterale og multilaterale og flerlaterale/plurilaterale handelsavtalene vi inngår med andre land, som India nylig og Mercosur i Sør-Amerika f.eks. Så det er et viktig bakteppe for alt vi snakker om i dette utvalget. Jeg tenkte bare å nevne det nå som vi har et nytt sammensatt utvalg.

Da vil jeg følge opp forsvarsministerens gode orientering med to beslektede temaer som også har klare beredskaps- og sikkerhetssider. Det første er EUs forslag til ny ordning for sivil beredskap, UCPM, og nytt finansieringsinstrument for grense- og visumfeltet for perioden 2028–2034. Og så vil jeg si litt om status i handelspolitikken, om EUs forslag til langtidsbudsjett og forberedelsene knyttet til vår deltakelse i EUs programmer i neste programperiode. I tillegg vil jeg gjerne kort komme inn på status for EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene om prioriteringer som pågår der.

Jeg begynner med EUs nye ordning for sivil beredskap, UCPM, og nytt finansieringsinstrument for grense- og visumfeltet. UCPM har eksistert siden 2001 og formålet er å styrke deltakerlandenes samarbeid i håndteringen av kriser som er så omfattende at det er behov for støtte fra andre land. Norge deltar i denne mekanismen. Vi er et av ti tredjeland som er medlem av UCPM i tillegg til EUs egne medlemsland. Norge blir sett på som en viktig bidragsyter inn i mekanismen, hvor vi bl.a. bidrar med støtte til nettopp Ukraina. I sommer la EU-kommisjonen fram et forslag til en forordning som gir nye rettslige rammer for UCPM. Bakgrunnen er at medlemslandene må håndtere flere og mer komplekse kriser samtidig enn tidligere. EU-kommisjonen har derfor vurdert at det er behov for å styrke og justere det juridiske grunnlaget for dette samarbeidet. Kommisjonen ønsker å styrke krisehåndteringskoordineringen på unionsnivå med nye institusjoner og oppgaver. Samtidig legger ikke Kommisjonen opp til å utfordre prinsippet om at beredskap og krisehåndtering er en nasjonal kompetanse. Det er altså mer samarbeid, men ikke en overtakelse av kompetansen.

Forslaget til forordningen stiller eksplisitte forventninger til medlemslandene om bl.a. informasjonsdeling og koordinering i kriser. Kommisjonen foreslår også å flytte en del av EUs arbeid med helseberedskap, som i dag ligger under EU4Health-programmet, inn i UCPM. Dagens budsjett for UCPM er 3,6 mrd. euro. Nå er det foreslått en ny budsjettramme på 10,675 mrd. euro. Selv om de to tallene ikke er direkte sammenlignbare, representerer forslaget altså en kraftig styrkning av denne mekanismen – UCPM.

Utkastet til forordning har blitt diskutert mellom EUs medlemsland i høst, både på arbeidsgruppenivå og i justisministermøtet som ble holdt 14. oktober. En del elementer skaper særlig diskusjon, bl.a. forslagene knyttet til sivilt-militært samarbeid som er krevende for noen land, og forslaget om å opprette en krisekoordineringshub i EU-kommisjonen. Forhandlingene vil fortsette utover høsten og trolig våren 2026. Dette er viktig, og vi følger disse diskusjonene nøye.

Så noen ord om finansieringsinstrumentet for grense- og visumfeltet for perioden 2028–2034. For gjennomføringen av EUs neste langtidsbudsjett, altså 2028–2034, er det foreslått tre finansieringsordninger på justis- og innenriksområdet. En av disse, finansieringsordningen for Schengen-området, europeisk helhetlig grenseforvaltning og den felles visumpolitikken, innebærer en utvikling av Schengen-samarbeidet.

Norge har siden 2007 deltatt i finansieringsordninger innenfor grense- og visumsamarbeidet. Norge har benyttet finansiering fra ordningene til å delfinansiere forbedringstiltak på grense- og visumområdet. Dette gjelder bl.a. det felles inn- og utreisesystemet for grensekontroll som ble tatt i bruk 12. oktober i år. Norge har også mottatt delfinansiering til tiltak på grensen mot Russland, hvor vi forvalter Schengen-områdets yttergrense. Formålet med denne neste finansieringsordningen for perioden 2028–2034 sammenfaller med formålene for de tidligere ordningene. Framover er det imidlertid i større grad lagt vekt på at ordningen skal bidra til effektiv implementering, anvendelse og utvikling av Schengen-regelverket. Formålet er bedre helhet og styrking av styring, integritet og sikkerhet til Schengen-området. Det vil også gis støtte til gjennomføring av deler av pakten om migrasjon og asyl. Det samlede budsjettet for inneværende finansieringsordning er på om lag 6,4 mrd. euro. For neste periode har Kommisjonen foreslått en vesentlig økning til 15,4 mrd. euro. Dette reflekterer de utfordringene Schengen-området nå står overfor, som på ingen måte har blitt mindre de siste årene.

Det norske bidraget vil som tidligere formelt fastlegges i en tilleggsavtale mellom Norge og EU. Det legges til grunn at bidraget vil følge fordelingsnøkkelen som allerede er fastslått i vår tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet. Dette vil, svært foreløpig, tilsi et norsk bidrag på rundt 460 mill. euro for perioden 2028–2034, dvs. om lag 5,5 mrd. kr. Det er en god del penger, men jeg minner om at dette er funksjoner som for oss uten Schengen ville vært svært mye dyrere, fordi vi da skulle gjort det hjemme bare for oss selv. Det er egentlig en kostnadsreduksjon sammenlignet med alternativet. Man kan i dag ikke anslå hvor mye Norge vil motta i retur under ordningen. Det er likevel klart at Norge også i neste periode vil være netto bidragsyter, altså at vi bidrar mer enn det vi mottar til tiltak i Norge. Det er fordi yttergrensen ikke er i Norge, men lenger sør og øst. Til illustrasjon er Norges totale utbetaling fra den inneværende ordningen anslått til å være om lag 700 mill. kr, mens vi innbetaler omtrent 1,85 mrd. kr. Sikkerhet koster, det er ingen hemmelighet.

Det er imidlertid en klar fordel også for Norge at alle Schengen-stater styrker sin ivaretakelse av vår felles yttergrense. Det skjer bl.a. gjennom at ulovlig migrasjon til Schengen og dermed også omfanget av sekundærmigrasjon innenfor Schengen, reduseres. Det bidrar også til vår sikkerhet at kontrollen av personer som krysser yttergrensen, forbedres, og at omfanget av alvorlig grensekryssende kriminalitet reduseres.

La meg så fortsette videre til neste tema, som er handelspolitikken. Dette er et tema vi har hatt oppe til debatt i utvalget flere ganger i løpet av første halvår. I lys av utviklingen blir det nok ikke den siste gangen i dag, heller. USA har ensidig ilagt Norge en tilleggstoll på 15 prosentpoeng og sektortoll på enkelte varer. Det skaper stor uforutsigbarhet for norsk næringsliv. Regjeringen gjør det vi kan for å beskytte norske arbeidsplasser i en uforutsigbar situasjon, og Norge og USA er i dialog for å bli enige om en avtale, men vi er ikke i mål. Vi inngår ikke en avtale for enhver pris, og jeg ønsker å være ærlig på at dette er og vil forbli krevende. Vi må være forberedt på at de økte tollsatsene kan bli liggende fast. Vi må også være forberedt på at vi kan få en annen og enda høyere tollsats og sektortoll på flere varer, altså både vi og en rekke andre land.

Det pågår også viktige prosesser i EU, men jeg ønsker å si noen ord om den såkalte ferrosaken, som de som har sittet i utvalget før, i hvert fall kjenner godt til. Den berører også litt det Listhaug var innom, for svaret på spørsmålet toll er at det er ikke i utgangspunktet toll på ferdige våpen, f.eks., til USA her og nå, men veldig mye av verdikjedene i våpenindustrien er nettopp basert på innsatsfaktorer og mange av dem produseres hos oss. Vi er dypt integrert i europeisk industri, og noe som både Norge og Island produserer i stor skala, er ulike ferrolegeringer – ferromangan og ferrosilisium. Legeringer er altså metaller som man bruker til å forbedre stål. Når man snakker om et produkt av stål, er det gjerne stål pluss legeringer som gir det bestemte egenskaper. Der er Island og Norge store, og derfor er dette et viktig tema for oss.

Europakommisjonen startet undersøkelser om beskyttelsestiltak på silisium og ferrolegeringer 19. desember i fjor. Dette er undersøkelser som har sitt grunnlag i WTO-regelverket. Regjeringen har siden den gang arbeidet aktivt for å hindre at Norge og de andre EØS-/EFTA-landene blir rammet av mulige beskyttelsestiltak. Dette er en sak vi tar på aller største alvor. Vi jobber systematisk på alle nivåer og på tvers av departementer og har lagt stor vekt på det prinsipielle i vårt arbeid overfor EU-siden. Norges hovedbudskap overfor Europakommisjonen og EUs medlemstater er tydelig: EØS-/EFTA-landene bør ikke omfattes av slike beskyttelsestiltak. Vi er en integrert del av det indre markedet gjennom EØS, og norske produkter bidrar til verdiskaping og arbeidsplasser i Europa. Dette er et samarbeid som tjener både Norge og EU av veldig mange grunner, fordi vi er dypt integrert i verdikjedene. Men økt vekt på militærproduksjon er faktisk et element, for hvis man ønsker at Europa skal ta en større andel av dette, må man også ha god flyt internt i det indre markedet av de viktige innsatsfaktorene for den industrien.

Når det gjelder både beskyttelsestiltak spesifikt for ferrolegeringer og eventuelle framtidige beskyttelsestiltak fra EU, mener vi at EØS-avtalen tilsier at Norge, Island og Liechtenstein ikke skal rammes av slike beskyttelsestiltak. Status i saken er at Europakommisjonen forbereder en beslutning i en prosess som også involverer EUs medlemsstater. Vi står nå overfor en prosess i høst som kan ende med permanente tiltak som også rammer EØS-/EFTA-statene. Vi regner med at en avgjørelse vil komme i midten av november i år.

Det har skjedd mye på det handelspolitiske området de siste årene. For oss som EØS-part innebærer det først og fremst at det blir stadig viktigere med samarbeid med EU, også om handelspolitiske spørsmål. Jeg bare minner om at EØS-avtalen ikke dekker handelspolitikk. Vi har etter eget ønske og fritt valgt å stå utenfor tollunionen og den felles handelspolitikken. Det var i mange år et veldig lite problem, for det var ikke tollbarrierer det dreide seg om i en verden som gikk mot frihandel. Nå er vi i en annen helt motsatt verden hvor den diskrepansen mellom det vi er med i og ikke er med i, blir tydeligere. Men vi mener at det går an å håndtere det i rammen av eksisterende tilknytningsform hvis vi spiller kortene klokt.

Det handelspolitiske landskapet har gjennom de siste årene blitt enda mer uoversiktlig, uforutsigbart og krevende, noe disse sakene illustrerer. Det kan være de første av mange. Det multilaterale handelssystemet med WTO i spissen har særlig fått kjenne på alt dette, og det har vært vanskelig for WTO å levere resultater som tilfredsstiller alle medlemmene. Jeg minner om at her er det USA gjennom flere regjeringer og flere presidenter som har undergravet tvisteløsningsmekanismen i WTO, som gjør at når det er uenighet mellom to WTO-land og de ikke kommer fram til frivillig enighet, blir dette sparket videre til en tvisteløsningsmekanisme som ikke er der, fordi den har vært systematisk undergravet av Trump, så Biden og så Trump igjen. Dette er alle andre WTO-land dypt bekymret for, men det er ikke løst. Det spiller inn i hele det handelspolitiske klimaet i verden.

Reform av WTO er derfor helt essensielt og står veldig høyt på vår politiske dagsorden. Temaet har sterk støtte blant flertallet av WTOs medlemmer og høy prioritet fra norsk side, og vi spiller en sentral rolle i dette. Det var bl.a. et hovedtema under G20s handelsministermøte tidligere denne måneden, og vi arbeider nå målrettet mot den kommende ministerkonferansen MC14, altså Ministerial Conference 14, som utgjør en viktig milepæl for den reformagendaen. WTO fortsetter å være den viktigste premissleverandøren for global handel, og Norge skal være en aktiv pådriver for reform og fornyelse.

Vi har en klar ambisjon om å støtte arbeidet med å styrke WTOs evne til å levere et moderne og rettferdig regelverk for verdenshandelen. Reformprosessen er sammensatt og følger flere spor, men det er særlig beslutningsprosessene som må forbedres. Dagens system for beslutningstaking hemmer utvikling av regelverket og blokkerer viktige flerpartsavtaler, selv når disse har bred støtte, også blant utviklingsland. Å få slike avtaler integrert i WTO-regelverket vil være et vesentlig framskritt for samarbeidsklimaet i WTO og styrker tilliten til det multilaterale handelssystemet.

Jeg må igjen si at det samarbeidet vi har med EU gjennom EØS, hviler på en felles forståelse av at EØS-regelverket er viktig. Det vi gjør regionalt og det vi gjør globalt, henger nøye sammen, og krise i det globale vil spille inn i hvordan vi organiserer oss regionalt.

Jeg går nå over til det neste temaet på min liste, EUs neste langtidsbudsjett og forberedelsene knyttet til vår deltakelse i EUs programmer i neste programperiode.

I juli la Kommisjonen fram forslag til nytt langtidsbudsjett for 2028–2034. Blant områdene som får økte tildelinger er forsvar, romfart, migrasjon, grensekontroll, Horisont Europa og Erasmus+. Budsjettet skal nå behandles videre i Rådet og i Europaparlamentet. Kommisjonens forslag innebærer en betydelig økning av budsjettet. Det omfordeler bl.a. fra landbruk og samhørighetspolitikken til disse programmene. Budsjettforslagene er gjenstand for forhandlinger i EU, og vil trolig bli endret før de vedtas. EU vil etter planen vedta langtidsbudsjettet i 2027, så det er lange prosesser.

I budsjettet foreslår Kommisjonen også et nytt stort konkurranseevnefond. Der inngår mange eksisterende programmer som Norge deltar i. Dette er et arbeid vi støtter opp om, for det er viktig for oss i fellesskap i det indre marked, 30 land, 27 EU-land og 3 EØS/EFTA-land, at konkurranseevnen i det indre markedet er best mulig.

Programmene er en del av budsjettet. Norge deltar i et antall av programmene som videreføres, bl.a. Horisont, Erasmus, sivil beredskap og ulike fond på forsvarssiden, som forsvarsministeren var innom i stad.

I de nye forslagene til programmer ser vi klart EUs økte satsing på motstandskraft, «resilience», og på forsvar samt EUs egen konkurranseevne. EØS-komiteen treffer beslutning om EØS/EFTA statenes deltakelse i programmene sommeren 2028.

Regjeringen har startet arbeidet med å vurdere programmene. Utenriksdepartementet leder en interdepartemental koordineringsgruppe for dette arbeidet. Dette er en viktig del av Norges samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Det er viktig her, igjen, å være åpen om de utfordringer vi ser. Dette blir kostbart, selv om Kommisjonens foreslåtte budsjettøkning kan komme til å bli forhandlet ned av medlemstatene. Mange av forordningsutkastene har også bestemmelser om EU-preferanse og begrensninger i deltakelse for tredjeland. Hensynet til EUs sikkerhet og EUs økonomiske autonomi og egen konkurranseevne ligger bak. Det er også uklarheter om ivaretakelsen av EØS-avtalen når vi skal delta i styringen av programmene. Her er vi i gang med påvirkningsarbeidet overfor EU. Vi viser systematisk til våre rettigheter etter EØS-avtalen og formålet, intensjonen, med hele avtalen, et indre marked med like vilkår og like regelverk.

En annen utfordring er at noen av forordningsutkastene til programmene er mindre detaljerte enn vi er vant til. Kommisjonen vil ha større fleksibilitet. Noen avklaringer vil komme, men de kan komme sent. Kanskje vi må ta stilling til deltakelse i det enkelte program på et mer usikkert grunnlag enn før, og noen av programmene er tverrsektorielle. Ansvaret går på tvers av direktoratene i EU og departementene i Norge. Det gjelder særlig konkurranseevnefondet. Det kan også komplisere vårt interne arbeid, og dette tar vi nå tak i.

Jeg får legge til at Norge har dratt stor nytte av vår programdeltakelse. Det gjelder ikke minst på forskning og innovasjon, men også på forsvarssiden. Norges programdeltakelse har vært en klar suksesshistorie, og vi har gode muligheter også i framtiden, men da må vi være proaktive og planlegge godt. Regjeringen vil orientere Stortinget fortløpende. Jeg vil i den forbindelse nevne at kunnskaps- og høyere utdanningsministeren tar sikte på å delta på utvalgets møte i november. Hun vil orientere om norsk deltakelse i programmene for utdanning og forskning, som utgjør en vesentlig del av programarbeidet.

Helt avslutningsvis vil jeg si noen ord om hvor vi står når det gjelder EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene om prioriteringer. Arbeidet med å gjennomføre avtaler med de ulike landene som mottar EØS-midler, er godt i gang. Så langt er det inngått intensjonsavtale med 6 av 15 mottakerland. Det er Polen, Estland, Slovakia, Portugal, Kroatia og Latvia. I tillegg vil vi inngå intensjonsavtale med Tsjekkia 4. november, Kypros 6. november, Bulgaria, Malta og Litauen de nærmeste månedene, og for de resterende 4 mottakerlandene, som er Slovenia, Hellas, Romania og Ungarn pågår forhandlingene fortsatt. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med informasjon om framdrift i disse.

Gjennom disse intensjonsavtalene skaper vi samarbeidsmuligheter for norske aktører. Dette gjelder for næringsliv, forskningsinstitusjoner, kultursektoren, justissektoren, kriseberedskap, kommunesamarbeid og grønn omstilling. Og som jeg har orientert om før, står demokrati, rettsstat og menneskerettigheter helt sentralt når det gjelder EØS-midlene. Støtten til sivilt samfunn er betydelig styrket i den nye finansieringsperioden med et fond på over 300 mill. euro. Vi har allerede valgt ut fondsoperatører i 13 av 15 land. Støtten til sivilsamfunnet har bred støtte i Stortinget. Men det er viktig å være klar over at vi tar en kalkulert risiko, for sivilsamfunnet i mange land er under press.

I flere land innføres lover og reguleringer som innskrenker sivilsamfunnets virkeområde, og mange utsettes for press og angrep i sosiale medier. Vår støtte er viktig i en vanskelig tid og ikke minst for utsatte grupper som ulike minoriteter, menneskerettighetsforkjempere og antikorrupsjonsinitiativer. Gjennom et tettere samarbeid med internasjonale organisasjoner som Europarådet, OECD og EUs byrå for fundamentale rettigheter vil vi arbeide for å beskytte sivilsamfunnets rolle i Europa, fremme respekten for internasjonale konvensjoner og standarder og øke innsatsen mot desinformasjon. Jeg vil holde utvalget informert i oppfølgingen.

Møtelederen: Da er det ikke mye tid igjen til spørsmål, men vi har noen som har tegnet seg. Jeg ber om at de som nå eventuelt ikke har tegnet seg, gjør det umiddelbart, så vi får alle med på lista. Først er det Himanshu Gulati – vær så god.

Himanshu Gulati (FrP): Takk for en fyldig redegjørelse.

Dagens Næringsliv skrev 22. august at Norge og USA hadde forhandlet fram en avtale som president Trump avviste. Er det mulig å si noe om innholdet i denne?

Bård Ludvig Thorheim (H): Jeg har også spørsmål om toll og USA. Forhandlinger handler også om substans, så jeg lurer på hva som er substansen i USAs posisjoner. Det virker egentlig som om vi har veldig gode posisjoner for å få dette i havn, så kan du utdype hva USAs posisjoner egentlig er.

Ingrid Fiskaa (SV): Det gjeld EUs beskyttelsestiltak når det gjeld ferrolegeringar. No blei det nettopp inngått ein avtale om stål, som har mindre betydning for norsk industri. Har det ein overføringsverdi, eller er det to veldig ulike saker?

Møtelederen: Det var egentlig en fin introduksjon til mitt spørsmål, det var godt gjort.

Det gjelder også ferrolegeringer. Det er, som utenriksministeren sier, forventet en beslutning fra EUs side i midten av november. Det er klart at noe av det som er den store utfordringa nå, slik jeg vurderer det, egentlig er todelt. Det ene er at handelspolitikken i EU nå dreier seg veldig mye om konkurranseevnen, det å beskytte europeisk industri, og så er det volumperspektivet. Norge har tross alt 43 pst. av markedet på ferrolegeringer i EU, så det ville vært interessant å høre om to ting. Det ene er: Hvilke tilbakemeldinger er det Norge har fått fra Kommisjonen så langt, helt konkret? Det andre er: Hvilke EU-land er det nå Norge opplever som de som utøver sterkest press mot Kommisjonen? Dette er en kombinasjon av Kommisjonens håndheving av regler, men også enkeltland som har sterke synspunkter.

– Da får utenriksministeren svare, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Dette er veldig gode og sentrale spørsmål. Jeg vil bare minne om at referatet fra dette møtet er åpent, og vi er i forhandlinger med andre land. Det legger litt begrensninger på hvor dypt jeg kan gå inn i det.

Samtalene med USA pågår og har pågått i god tone og åpenbart med en intensjon om å finne løsninger. Men det er en litt annerledes motpart enn vi er vant til, også strukturelt, med tanke på hvem som egentlig tar beslutninger og koblingen mellom dem som er et par hakk lenger ned enn toppen, og som gjør at forhandlingene også må innrettes i ganske stor grad mot høyt nivå. Og deres samlede kapasitet er naturligvis begrenset fordi det en håndfull mennesker kan gjøre, er selvfølgelig mindre enn det f.eks. 10 000 mennesker kan gjøre. Det preger alle land. Det er ikke en spesielt norsk oppfatning, det er en oppfatning vi deler med mange andre.

Vi mener at vår handel med USA er balansert. Vi har opplevd noe som mange land har kommet til, og det er at man har ofte ulike oppfatninger om hva handelsbalansen er. Det er et universelt fenomen. Det ser ut som om det er mye mer import enn eksport i verden. Og all den tid kloden ikke handler med månen, er ikke det mulig. Det må være nøyaktig like mye eksport som import. Det er lettere å registrere import fordi det underlegges en form for importkontroll, men man har ikke kontroll på hva som eksporteres. Derfor vil forskjellige land komme med ulike tall. Så fase en har vært å bli enige om hva virkeligheten er. Jo, mer vi får gjennomslag for at vår handel er ganske balansert, jo bedre vil det være.

Vi har fått 15 pst. toll, men den er på noen områder på toppen av andre typer toll. Så er det slik at en tredel av vår eksport er unntatt all toll, for det er varer som er unntatt, så bildet går litt begge veier. Makroøkonomisk betyr ikke den direkte eksporten til USA så mye, det er 3 pst. av vår samlede eksport, men det er veldig viktig for de sektorene det gjelder, f.eks. sjømateksporten. Så for noen områder er det selvfølgelig viktig.

Vi har veldig lite importtoll på industrivarer – omtrent ingen ting. Vi har toll først og fremst på landbruksvarer. Der har vi ikke mye å gi. Dessuten er mye av dette bundet opp i andre avtaler vi har med andre forpliktelser. Det er grenser for hva vi kan gi. Og på noen områder vil vi være tydelig på at det er noen prinsipper vi ikke kan gi noe. Det er en pågående prosess, hvor jeg sier vi må være forberedt både på at vi kan lykkes med å få tollen noe ned, men vi må også være forberedt på at vi kan komme i en situasjon hvor det enten ikke lykkes eller hvor det krever innrømmelser vi ikke ønsker å gi. Det har også å gjøre med vår lojalitet til andre forpliktelser som vi har både i frihandelsavtaler, i EØS-avtalen og WTO-avtalen f.eks.

Jeg tror det blir mer å si om dette når vi har en eller annen konklusjon. Det kommer jeg gjerne tilbake til, men vi er altså midt oppe i disse samtalene med USA.

Når det gjelder spørsmålene om beskyttelsestiltak, har Fiskaa helt rett. Det var en veldig god beslutning på stål. Det er ikke en stor sektor for oss, men begrunnelsen var vi veldig fornøyd med, så vi heier på den og ba vel Kommisjonen om å la seg inspirere av den til andre felt. Det har ikke en direkte overføringsverdi, men der la man stor vekt på integriteten i det indre markedet. Det er også vårt hovedargument, så vi ønsket det velkommen.

Disse prosessene er selvstendige. Vi har altså ikke fått en notifikasjon, vi har ikke fått en dårlig nyhet ennå – bare så det er klart. Den har latt vente på seg, og vi har hatt kontakt på alle nivåer, både med DG Trade, altså handelsdirektoratet, som er de som holder i det, men også med andre berørte deler av EU-systemet, med mange medlemmer av Kommisjonen, kommisjonspresidenten og medlemsland om dette og har møtt betydelig forståelse. Men det er også land som mener at det viktigste er å beskytte EUs indre marked. Det er da spenningen mellom en tolkning som sier at WTO tillater EU å ha beskyttelse for EU, men de kan ikke ta andre land inn uten da å bryte med MFN-ene, altså prinsippene i WTO om likebehandling.

En annen tolkning er at EØS-avtalen regulerer dette. Vi mener den siste er viktigst, men det er altså en pågående diskusjon. Så siste ord er på ingen måte sagt. Jeg kan i hvert fall forvisse alle om at dette er viktig.

Det jeg tror er viktig at utvalget tar inn over seg, er at vi har generelt sett en god dialog med EU, men det er ingen hemmelighet at vi gjerne skulle hatt etterslepet enda mer ned. Jo flinkere vi er til å leve opp til våre forpliktelser, som jo er folkerettslige forpliktelser, som Norge pleier å ta på alvor, jo bedre argument har vi inn mot EU-kommisjonen. Derfor må alt ses i sammenheng. Det er slutt på den tiden hvor vi kunne se EØS som en smørbrødliste av ulike opsjoner. Vi må levere det vi kan på det vi skal når vi har offensive interesser overfor EU. EU respekterer 100 pst. alle forpliktelser de har overfor oss. Det er ingen ting å klage på i så måte. Derimot er det når vi vil ha noe utover det, at problemstillingen oppstår. Derfor har vi et omfattende arbeid med å ta tak i særlig gammelt etterslep.

Dette kan jeg si mye mer om framover, men akkurat nå er vi midt i tunge prosesser og alle kan lese referatet fra dette møtet.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert at noen hadde noe under Eventuelt.

Da kan vi heve møtet.