Møtelederen: I utenriksministerens innledning vil også de spørsmålene som er kommet til rettsaktene, bli besvart. – Vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for gode spørsmål. Mange av disse er midt i blinken og gode spørsmål og nær knyttet til det jeg har tenkt å si, så jeg tar min hovedinnledning og skal prøve å bake inn svarene i den. Hvis dere fortsatt opplever at de utestår, får vi komme tilbake til dem.

Jeg vil først takke arbeids- og inkluderingsministeren for en god innledning på et veldig viktig felt, som er viktig både for det norske arbeidslivet og sysselsettingen, og som er høyt på regjeringens dagsorden.

Til saken min: Som det allerede har blitt nevnt, er det ingen hvilken som helst dato i dag. Det er 30 år siden folkeavstemmingen endte med nei til EU. Og 1994 var et viktig år i norsk Europa-sammenheng på flere måter, for det var også året da vi gikk inn i EØS, slik at Norge de facto valgte å være fullverdig medlem av det indre marked, men ikke å være med i EU som sådan og sånn sett altså står utenfor tollunionen, felles handelspolitikk, felles landbrukspolitikk og medbestemmelsesdelen av EU. Men vi valgte en integreringsform det året som er den tetteste som finnes så lenge man ikke er helt med.

Både vi selv og EU opplever at Norge er EUs nærmeste utenforland. Derfor har vi den institusjonen Europautvalget fordi veldig mye av det vi driver med også i dette hus og i regjering, er arbeid med hvordan vi videreutvikler EØS-avtalen og de ca. 100 andre avtalene vi har med EU. Jeg må bare nevne det siden det er en spesiell dag i dag.

Jeg vil i dag snakke en del om det nylig gjennomførte EØS-rådsmøtet i Brussel denne uken. Så vil jeg orientere litt om samarbeidet med EU om samfunnssikkerhet, og til slutt vil jeg komme tilbake til temaet som har vært berørt flere ganger, også i forrige møte i utvalget, om Secure Connectivity.

Først vil jeg si at vi er svært fornøyd med at vi nå har kommet til enighet med EU om en serie viktige utestående spørsmål knyttet til fiskeriområdet. Dette var en arv fra brexit. Brexit skapte et litt uventet problem mellom Norge og EU, som har vært uavklart siden Storbritannia forlot EU i 2020, og som har vært forhandlet om gjennom år og på tvers av regjeringer. Det har gått på to veldig ulike forståelser om hva som da skjedde med tanke på fiskekvoter, særlig i Barentshavet når det gjelder torsk.

Dette har vært ekstremt vanskelige forhandlinger og hatt veldig mange dimensjoner. Men vi har kommet fram til det jeg mener er en svært tilfredsstillende løsning, hvor vi har fått godt gjennomslag for forståelsen av vårt forvaltningsregime, at all fangst av torsk i fiskevernsonen på Svalbard så vel som i Smutthullet skal holdes innenfor den torskekvoten Norge nå fastsetter. Vi vil fastsette en torskekvote i fiskevernsonen til EU i tråd med det fisket dagens EU-land hadde før brexit. Norske fiskeres torskekvote berøres ikke av dette. Det skyldes at kvoter har vært reservert i påvente av en forhandlingsløsning. Denne dialogen var intens og krevende og hadde mange dimensjoner, som sagt, men vi har landet på en god og konstruktiv måte.

Det var rett og slett slik at kommisjonspresident von der Leyen og statsminister Støre etablerte det som ble beskrevet som en høynivåkommisjon. Den måtte ta tak i dette fordi det hadde låst seg litt fast i de vanlige sporene. Den besto da av Maros Sefcovic, visepresidenten i Kommisjonen og meg, som da ledet sluttspurten av dette, og vi fikk en løsning.

Det var svært viktig å få den løsningen med den utgåtte Kommisjonen, altså den som har sittet fram til nå, for den var godt kjent med saken. Og det var en felles forståelse av at det var lurt å holde dette unna høringene til ny kommisjon, da det var et ganske sterkt engasjement i deler av Europaparlamentet i denne saken, og at det fort kunne avstedkommet et krav om garantier fra den innkomne fiskerikommissær og andre deler av Kommisjonen om å gå enda hardere til verks mot Norge. Derfor var det et mål både for oss og for von der Leyen-kommisjon I å lande dette. Det klarte vi. Dette ble også nevnt på det tidligere nevnte EØS-rådsmøtet, som jeg kommer tilbake til, som et viktig gjennombrudd. Vi ser allerede nå at det har bidratt til å åpne noen andre prosesser som har stått litt på vent.

Det er ingen tvil om at EU ser på forholdet til Norge som godt, men også sammensatt, og at man ser på tvers av sektorer. Det er et forhold som ikke kommer til å gå over, og det må vi forholde oss til. Men det kan vi også selvfølgelig utnytte til vår fordel. Derfor vil framgang på et felt også kunne åpne opp for framgang på andre felt. Det er slik verden er blitt rett og slett.

Astrup var innom CBAM. Som kjent har regjeringen tilkjennegitt at vi ønsker å innlemme CBAM-forordningen i Norge på frivillig basis. Sammen med våre EØS/EFTA-partnere Island og Liechtenstein har vi nå en god dialog med EU om hvordan det gjøres. Det har vært mye snakk om at dette kom sent. Men da vil jeg bare igjen si at vi er veldig glad for at vi nå gjør dette. Jeg mener det er helt riktig – det er helt i tråd med det fagbevegelse og næringsliv i Norge har gitt et veldig tydelig uttrykk for, at det ville vært svært vanskelig å stå utenfor. Derfor har jeg hele tiden ment at det var riktig.

Men som en som mener det er viktig, må jeg også få lov til å si at dette er ikke helt ukomplisert å gjøre når vi er et land som har den tilknytningsformen vi har. Det påfører faktisk en innkommende avgift til land som vi som EFTA-medlem, ikke EØS-medlem, i utgangspunktet har frihandelsavtale med. Derfor var det veldig viktig å avklare at dette ikke er en toll etter WTO-standarder. Dette er altså ikke en skjult tollbarriere, det er rett og slett det det sier å være, en avgift på ubetalte utslipp. Så det å si at man uten videre skulle sagt ja og amen uten noen videre utredning, mener jeg ville vært litt uansvarlig.

Jeg er veldig glad for det resultatet vi har fått til, fordi det ville vært en veldig krevende situasjon for norsk næringsliv, som da kunne oppleve at veldig mange av de produktene som ville få en mye mer krevende adgang til EU-markedet, ville kunne dumpes her og konkurrere ut nasjonal produksjon. For dette er en avgift for utlendinger. Det er en avgift som bare gjelder for varer og tjenester, men i første omgang varer, som kommer fra utenfor EØS-området og som i tillegg kommer fra land hvor man ikke har et kvotesystem. Så slipper man rett forbi denne barrieren hvis man har betalt på annen måte. Det er det som er det store spørsmålet: Hvordan avklarer man om utslippene er gjort opp for i andre land? Veldig mye tyder på at en rekke land nå begynner å innføre et karbonprisingssystem, som jo er en ønsket utvikling, for egentlig burde alle utslipp på kloden betales for. For land f.eks. i Asia gir det mer mening å ta den avgiften inn til sin statskasse enn å gi den til vår eller EU-lands statskasse. Det er for øvrig en provenypositiv handling, for det kommer flere inntekter inn til staten på denne ordningen. Dette har vært et viktig framskritt, men det er også en grunn til at det har tatt litt tid.

Kommisjonen viser forståelse for dette, men vi er enige om å jobbe raskt sammen for å finne gode løsninger. Kommisjonen har også signalisert at de jobber med å forenkle regelverket i tråd med de erfaringer som har vært gjort i prøveperioden og med innspill fra næringslivet.

Astrup var også inne på at det har vært noen utfordringer i systemet. Det har vært identifisert både av norsk næringsliv og europeisk næringsliv. En del av dette tas nå med før man går inn i den perioden før man faktisk begynner å innkreve avgiften. Det skjer først i 2026. Vi er godt i rute med det, og tilpasninger skjer.

Jeg vil også påpeke at dette begynte i hvert fall noen av oss å jobbe med en god del tid før det faktisk ble vedtatt i EU, men i den prosessen identifiserte vi også at det ikke bare var enkelt.

Så har jeg lyst til å ta opp en annen og litt mer krevende sak som også minner oss om forskjellen på å være i det indre marked og tollunionen. Det gjelder endringer i tollreglene som rammer transport av varer fra Sør-Norge til Nord-Norge gjennom Sverige. En stor del av denne varetransporten fraktes på jernbane og lastebil i transitt gjennom Sverige. Det er tross alt slik norsk topografi er, at det ofte er enklest å kjøre via Sverige.

Endringer i tollregelverket i EU gjør at det stilles nye krav til dokumentasjon, bl.a. registrering av varenummer for hvert enkelt produkt. Vedtaket om disse endringene ble gjort av EU i 2022. Det nye systemet vil bli tatt i bruk fra 21. januar 2025, altså om ikke så veldig lenge. Vi arbeider for å løse dette og har god dialog med svenske myndigheter. Svenske myndigheter understreker samtidig at dette ikke bare er i deres hender, men også i EU-kommisjonens hender, da dette er et regelverk i EU. – Vi skal gjøre vårt aller beste, men kan ikke være helt sikre på at vi får på plass en løsning før regelverket trer i kraft i januar.

Dette synliggjør som sagt kostnadene ved å stå utenfor tollunionen, for i den verdenen vi nå er på vei inn i, er tollspørsmål og tollunionen kommet høyere på dagsordenen. Og som Tybring-Gjedde viste til – valget av Trump bidrar nok sterkt til at vi vil se mer av det.

Møtet i EØS-rådet fant sted 25. november, altså på mandag. Flere var jo til stede der, i dialogdelen. Det var et godt møte. For første gang siden mai 2021 oppnådde vi også enighet om EØS-rådskonklusjoner. Det er viktig.

Dette er det verdt å understreke i en tid der det er viktig at EØS-landene står sammen, og hvor det indre markedet er viktigere enn noen gang. For å gjenta et poeng jeg har nevnt før, men som er så viktig å si akkurat nå: For 30 år siden åpnet verden seg for handelen. Vi var på vei inn i en globaliseringsperiode. WTO ble etablert året etter EØS, og tolldimensjonen av handelen gikk kraftig ned. Det var det indre markedet, det å fjerne ikke-tariffære handelshindringer og felles standarder som da gjaldt. Da betød det at veldig mange av de tingene som gjorde at mange av oss stemte for EU-medlemskap, fikk vi gjennom EØS.

Det som nå skjer, er at sikkerhet trumfer handel. Verden lukker seg igjen. Globaliseringen i sin opprinnelige form er over. Landene er mye mer opptatt av å sette sikkerhet og preferanse for land over frihandel. Derfor blir denne differansen viktigere, men fordi vi har det indre markedet, har vi en god dialog med EU om at vi må se på det indre markedet som 30 land, altså 27 EU-land pluss 3 – Norge, Island og Liechtenstein – og at det er de 30 landene i fellesskap som må møte denne verdenen, så godt det er mulig. Det sier visepresident Sefcovic og andre medlemmer av Kommisjonen at de er enig i. Det ønsker de.

Det ligger også, som arbeidsministeren var innom, i Letta-rapporten at man må se på dette som en utfordring for det indre markedet, for det motsatte ville jo bety at det ble brudd innenfor det indre markedet. Viljen er der, og det er veldig bra. Den viljen er det viktig at vi opprettholder. Teknikalitetene kan likevel bli krevende på grunn av de instrumentene EU kan bli nødt til å bruke for å møte det som kan komme fra Amerika.

Vi vet ikke nå akkurat hva som kommer fra USA, men to gode kilder – og det er til Christian Tybring Gjeddes spørsmål – er jo hva Trump sier han skal gjøre, og hva han gjorde sist. De to peker på at det blir veldig aktiv bruk av toll. Norge har bare 3 pst. av sin vare- og tjenesteeksport til USA – 68 pst., altså litt over to tredjedeler, går til EU – så den direkte effekten blir liten, men det skal med en gang sies at den blir stor for de bedriftene som treffes. Hvis det man driver med innen sjømat, metallurgi, maskinering eller olje og gass, går til USA, må man jo ta hensyn til dem, så det må gjøres et arbeid opp mot USA. Den aller vesentligste effekten kommer likevel i forholdet til EU, hva som da skjer med det indre markedet i fellesskap, og hvordan vi sørger for at vi er godt på innsiden av det. Det krever en aktiv oppfølging.

Det tar meg rett til temaet etterslep. Her er jeg faktisk enig med både Astrup og Sundnes. Det veldig klare budskapet fra EØS-rådet er at de erkjente, takket og var glad for at et stort antall etterslepssaker nå er tatt vekk. Det er særlig innenfor matfeltet og finansfeltet. Det har vært et betydelig antall avsluttede etterslepssaker, men samtidig blir det også flere og flere, slik at totalen har ikke gått så mye ned som vi skulle ønsket. Begge deler ble erkjent, og begge deler er riktig. Noen av disse etterslepene har en så lang historikk at statsministeren har hett Bondevik, Stoltenberg, Solberg og Støre, med samme etterslep, særlig da på GMO-området, som ble nevnt. Noen etterslep har vært under både Solberg og Støre, og det er ikke minst på energifeltet. Det er ingen hemmelighet at det særlig er de feltene som nå nevnes som viktige å komme videre med, og det jobber vi med. Vi vil, når det har skjedd noe der, rapportere om det. Vi er veldig klar over at det er en viktig del av det som gjøres, ikke minst fordi energieksport, særlig gasseksporten, er en så stor del av vår økonomi. Vi er nå den viktigste energileverandøren til Europa. Vi er rett og slett energistormakten i Europa etter at Russland falt bort, og det gjør at det er viktig at vi er godt koplet sammen på det feltet.

Så er det en annen diskusjon som går i EU, som vi vil være med i, og som vi meldte oss ordentlig på i dette EØS-rådsmøtet. Det er den viktige diskusjonen om europeisk konkurransekraft. Både Draghi-rapporten og Letta-rapporten har påpekt en god del utfordringer i Europa for hvordan man kan øke konkurransekraften i forhold til USA og Kina og andre framvoksende og etablerte, store industrinasjoner, men samtidig ta vare på de kvalitetene som er litt unike for Europa, altså relativt små forskjeller, sosial dialog, velferdsstat osv. – hvordan man kan kombinere det – for man kan jo ikke løse dette ved å bli som USA eller Kina. Man vil fortsatt være Europa. Det er veldig grunnleggende sett også i norsk egeninteresse, så også der er det viktig at vi deltar, får lov å bli en del av, men også bidrar inn til den økte konkurransekraften innenfor en sosial markedsøkonomi med de 30 landene som inngår i det indre markedet. Det er også godt mottatt på EU-siden, og her står vi helt solid sammen med Liechtenstein og Island, som har nøyaktig samme ønske.

Jeg hadde også et bilateralt møte med visepresident Maros Sefcovic. Maros Sefcovic er nå gjenoppnevnt. Kommisjonen ble endelig godkjent i går, i Europaparlamentet, så nå har vi von der Leyen II. Det er vi fornøyd med. Det er viktig for oss og bra at den nå er på plass, og vi synes det har blitt en bra kommisjon. Det er veldig mange vi kjenner der, mange som blir med videre, og også nye navn som er godt kjent for oss.

Den flere ganger nevnte Sefcovic forblir ansvarlig for EØS og får i tillegg ansvaret for handel. Det er også viktig, fordi et felt som vi nå ser at vi må jobbe nært med EU på, er hva vi gjør med WTO, når vi egentlig får en eksplisitt WTO-motstander som president i USA. Det ligger noen svært alvorlige utfordringer med tanke på global frihandel. Der vil vi helt systematisk være mer enig med EU enn med USA, og derfor må vi også etablere en god dialog om det. Dette er et felt der det er felleskompetanse i EU, mens kompetansen i Norge ligger hos regjeringen, og i dette tilfellet ved meg, så derfor er den relasjonen viktig. I Norge ligger WTO hos utenriksministeren og ikke hos handelsministeren, som det gjør i mange andre land. Vi var helt enige om at det er viktig at vi har en dialog både for å ta vare på integriteten i det indre marked og for å møte det globale bildet der ute.

Da tror jeg at jeg har vært litt innom de viktige spørsmålene fra Tybring-Gjedde.

Jeg har lyst til å dele en utfordring til. Jeg var i Washington og snakket med folk i miljøet rundt Trump før jeg dro til Brussel. Et mulig scenario det snakkes om, er at man begynner med å innføre mange tollkvoter mot alle og så tilbyr å forhandle dem bort, men mot motytelser. De motytelsene kan i seg selv være problematiske, for de kan da bryte med andre forpliktelser og andre relasjoner, så dette blir virkelig et ganske krevende landskap og et landskap hvor det er en veldig dårlig idé å stå alene, for å si det sånn.

Så vil jeg gå videre til mitt neste punkt, som er samarbeid om samfunnssikkerhet. Sikkerhet og beredskap har kommet øverst på den politiske agendaen i EU og i europeiske hovedsteder, og situasjonen utvikler seg raskt. Et trygt Europa er en av den nye EU-kommisjonens hovedprioriteringer de neste fem årene. I EUs strategiske agenda for 2024 til 2029 er sikkerhet, beredskap, grensekontroll, frie medier, robuste verdikjeder og kritiske mineraler sentrale stikkord, i tillegg til at den grønne given, «green deal», videreføres.

EUs arbeid med økt motstandskraft blir i økende grad tverrsektorielt. Motstandskraft skal styrkes i alle sektorer og på tvers av sektorer. Kommisjonspresident von der Leyen har for første gang utnevnt en egen forsvarskommissær. I tillegg vil Kommisjonen legge fram en melding om europeisk forsvar.

Den nye kommisjonen jeg viser til, vil altså tiltre på mandag, så det jeg sier nå, gjelder fra mandag av.

Kommisjonen vil også arbeide med en strategi for en beredskapsunion samt vurdere behovet for utarbeidelse av en egen beredskapslov på EU-nivå. I alt dette arbeidet er kopling mellom motstandskraft, beredskap, forsvar og sikkerhet helt sentralt.

Europakommisjonen presenterte 30. oktober også en rapport om EUs framtidige sikkerhets- og beredskapssamarbeid, utarbeidet av den tidligere finske presidenten Sauli Niinistö. Niinistö konstaterer at verken EU eller egne medlemsland i dag har et beredskapsnivå som står i stil med trusselbildet. Rapporten tar til orde for en betydelig utdyping av samarbeidet rundt beredskap og ønsker et paradigmeskifte når det gjelder sikkerhets- og beredskapstenkning, og framfor alt handling på disse feltene i EU. Det tas til orde for utvikling av EUs beredskapsunion, at EUs rolle utvikles fra å støtte medlemslandenes beredskapssamarbeid til å bli en selvstendig aktør med myndighet og virkemidler, og at implikasjonene for sikkerheten skal tas med i vurderinger av all ny EU-politikk – for å nevne noe.

Rapporten er et viktig innspill til debatten rundt EUs framtidige arbeid med sikkerhet og beredskap. Vi vil følge nøye med på EUs oppfølging av anbefalingene. Eksempler på områder hvor arbeidet med motstandskraft allerede gjennomsyrer politikkutviklingen i EU, er cyber, men også bl.a. en felles tilnærming til CBRN-trusler, altså kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære trusler. Helse, rom, forsyningssikkerhet og økonomisk sikkerhet vil være viktig.

Basert på erfaringene fra pandemien, trusselbildet som følger av krigen i Ukraina, og den negative geopolitiske utviklingen blir Norges samarbeid med EU om sivil beredskap og krisehåndtering viktigere framover. En rekke av initiativene og tiltakene som kommer, vil ha direkte betydning for Norges totalberedskap og motstandskraft. Erfaringene fra koronaepidemien viste hvor avgjørende samarbeid med EU kan være for liv og helse her i Norge.

I helseberedskapsmeldingen er regjeringen tydelig på at europeisk motstandsdyktighet utgjør et viktig fundament i vår egen nasjonale helseberedskap. For Norge avdekket pandemien en sårbarhet i vår forsyningssikkerhet som ikke kunne løses av Norge alene. Det eneste reelle alternativet for at den norske befolkningen skulle gis tidlig tilgang til vaksiner, var gjennom EU. Koronakommisjonen, totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen og EØS-utvalget deler denne analysen. Norges deltakelse i EUs beredskap under pandemien var ad hoc-preget og usikker. Det var ikke umiddelbart gitt at vi skulle bli en del av EUs samarbeid på området. Det var godt arbeid, må jeg innrømme, som gjorde at man fikk det til, men vi kan ikke ved neste krise forvente at samspillet med EU skjer automatisk, basert på den nære koplingen mellom EU og Norge gjennom EØS-avtalen. Det er ikke nødvendigvis mangel på vilje, men det er rett og slett fordi krisene kan bli enda større enn sist, og da vil man ofte fort tenke på seg selv og sine egne.

Som pandemien viste, er EØS-avtalen et viktig og godt instrument og kopler oss på viktige deler av EUs virksomhet, men EØS-avtalen åpner ikke automatisk for norsk deltakelse i solidaritetstiltak mellom medlemslandene, slik viktige deler av beredskapsarbeidet skal sikre. Derfor vil vi stå i en litt annen situasjon enn de som er medlemmer. Vi bør derfor gjøre det vi kan for at vi skal være omfattet av den beredskapen som lar seg bygge opp i et større fellesskap, og som blir ivaretatt av EU.

Slik jeg orienterte utvalget om på forrige møte, arbeider regjeringen for en avtale med EU i EUs styrkede helseberedskap på så like vilkår som mulig som det medlemslandene har. Det vil være et viktig bidrag for å ivareta den nasjonale helseberedskapen og sikre Norge tilgang til medisinske mottiltak i en helsekrise. Samtidig er behovene i helseberedskapen ikke en isolert utfordring. Alle sektorer i samfunnet vil kunne oppleve utfordringer i alvorlige kriser. Å kople oss på EUs felles beredskap er derfor et viktig bidrag til å styrke Norges samlede sivile beredskap for scenarioer som er vanskelige å løse for det enkelte land. Det er f.eks. nødvendig at norske forskningsmiljøer samarbeider internasjonalt innen samfunnssikkerhet, motstandsdyktighet og beredskap i møte med morgendagens utfordringer.

Samfunnssikkerhet og beredskap er en av hovedprioriteringene i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Faktisk er så mye som en tredjedel av finansieringen til slik forskning i Norge nå finansiert gjennom EUs rammeprogram Horisont Europa. Norge er en attraktiv partner for mange andre land. Samarbeidet skaper muligheter som vanskelig kan oppnås ved kun nasjonale satsinger. Deltakelse i internasjonale samarbeid og programmer har på sin side bidratt til å bygge gode nettverk og til økt kvalitet i norsk samfunnssikkerhetsforskning. Det gir allerede resultater innenfor katastrofehåndtering, cybersikkerhet, beskyttelse av infrastruktur, bekjempelse av terrorisme og organisert kriminalitet og grensekontroll.

Jeg vil spesielt trekke fram cybersikkerhet. Dette er jo et felt vi utsettes for stadig flere utfordringer innenfor, og for å styrke vår motstandsdyktighet deltar Norge i EUs arbeid med cybersikkerhet gjennom EUs program Digital Europe og i nettverket av nasjonale koordineringssentre. Vårt eget nasjonale koordineringssenter for forskning og innovasjon innen cybersikkerhet, NCC-NO, ble åpnet tidligere i år og skal fremme et styrket fag- og forskningsmiljø og teknologiutvikling innenfor cybersikkerhet. Senteret er rettet inn mot private og offentlige virksomheter som leverer og understøtter samfunnskritisk digital infrastruktur, som transport, helse, energi, vannforsyning og finansiell infrastruktur. En annen viktig samarbeidsarena på dette feltet er EUs ordning for sivil beredskap, UCPM, altså Union Civil Protection Mechanism. I denne ordningen deltar Norge på lik linje med EUs medlemsland – heldigvis. Norske myndigheter bruker UCPM bl.a. som en hovedkanal for å yte sivil humanitær bistand til Ukraina. Medisinsk evakuering av ukrainske borgere gjennomføres også gjennom UCPM.

Jeg vil så gå videre til et relatert saksfelt. På utvalgets forrige møte, 22. oktober, lovet jeg å komme tilbake til status for vårt arbeid med å knytte Norge til EUs program for satellittbasert kommunikasjon, altså Secure Connectivity. Kort oppsummert er det lite som er endret siden sist, og det har rett og slett å gjøre med at Kommisjonen på EU-siden venter på forhandlingsmandat. Vi har imidlertid grunn til å tro at det vil foreligge snart, og vi gjør våre forberedelser med utgangspunkt i det, nettopp for ikke å miste tid.

Et avtaleverk for norsk deltakelse i Secure Connectivity vil omfatte både regelverk som innlemmes i EØS-avtalens protokoll 31, og en separat avtale med EU. Målet er å kunne presentere et samlet avtaleverk for norsk deltakelse i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2025. EFTA-landene har presentert et utkast til EØS-komitébeslutning for Kommisjonen, så her er vi altså i forkant. Vi er klar til å framforhandle den separate avtalen, men oppstart er avhengig av at Kommisjonen selv får et forhandlingsmandat av EUs medlemsland i Det europeiske råd. De to delene av avtaleverket må naturligvis vurderes samlet.

Status ellers for EU er at SpaceRISE-konsortiet, som består av Hispasat fra Spania, Eutelsat fra Frankrike og SES fra Luxembourg, er tildelt kontrakten for leveranse av satellittene, og at kontrakten skal undertegnes i desember 2024. Full operativitet forventes i 2031. Vårt mål – og vi tror vi skal lykkes – er å få full tilgang til tjenestene, men at det ikke nødvendigvis blir adgang for norsk næringsliv til å delta fullt ut med leveranser. Dette er fordi det er restriksjoner i forordningen som først kan endres når en forordning om et nytt romprogram kommer på plass i 2028.

På grunn av romområdets brede betydning for Norge og EU og fordi vi vurderer vår påvirkningsmulighet som størst i EUs neste romprogram, har vi allerede startet arbeidet med å spille inn til utformingen av dette. Et viktig ledd i arbeidet er å vise EU betydningen av vår infrastruktur for nedlasting av data og tilgang til verdensrommet, som jo vi har på både Svalbard og Andøya, men også på Troll-stasjonen i Antarktis. Dette siste er blant de sentrale temaene i Draghi-rapportens omtale av europeisk romsamarbeid. Vårt mål er deltakelse på lik linje med EUs medlemsland gjennom EØS-avtalen, slik at vår kompetente romnæring kan bidra på alle områder for å styrke europeisk romindustri og sikkerhet.

Da takker jeg for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk for det. Da begynner vi med spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde, og så er det Lundteigen etter det.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.): Jeg har hatt denne diskusjonen med utenriksministeren før, og det gjelder Secure Connectivity og tilgang til romprogrammene i EU. Det som ligger under Secure Connectivity, er det aller viktigste. Det går på IRIS² og bygging av infrastruktur knyttet til Secure Connectivity, altså undergruppen IRIS². Det er jo den som er blitt etterspurt av bl.a. Norsk romsenter, som sier at det er det viktigste for dem, ikke den teoretiske tilnærmingen og overbygningen, men det konkrete. Det er naturlig at Norge med sin geografiske beliggenhet også blir ledende innenfor dette i Europa.

Jeg skjønner at vi ikke er medlem av EU, men det med geografi, kunnskap og muligheter er viktigere i dette enn hvor man er medlem. Jeg har også etterlyst at utenriksministeren er mer aktiv i sitt utenrikspolitikkdiplomati her, for EU er veldig avhengig av Norge på andre sentrale områder. Det er ikke utpressing, som utenriksministeren sa, men rett og slett vanlig diplomatisk samarbeid som gjør at man kan bruke sine fordeler og fremme sine egne interesser mot å få noe tilbake, et aktivt diplomati. Det er sånn alle andre land driver sin diplomatiske virksomhet. Jeg hører at det går fremover, men det er viktig at man ser på IRIS², at man får det inn, og at Andøya brukes aktivt slik at Norge blir ledende, ikke minst når man nå får kunstig intelligens, som kommer til å bli en stor del av dette fremover, også når det gjelder beredskap og forsvar av Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Først vil jeg gi en stor takk til utenriksministeren for en utrolig viktig orientering om den stadig mer krevende situasjonen vi står oppi. Jeg vil understreke at den virkelighetsforståelsen nå bør gjennomsyre all politisk lederskap, også det statsråden sier om at globaliseringens tid er over, og hvilke konsekvenser det f.eks. får for arbeidet i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Vi står i fare for å gå fra den ene grøfta til den andre grøfta, fra friest mulig handel til proteksjonisme styrt av stormaktene, og det vil være svært uheldig. Derfor er det vesentlig at den norske stemmen brukes for å sikre rettferdig handel, hvor beredskap, miljø og arbeidstakerrettigheter blir mer sentralt, og slik at de to siste punktene blir mer sentrale i alle de handelsavtaler som Norge nå inngår.

På dette punktet har Norge, for å møte den internasjonale situasjonen, en helt annen handlefrihet enn det EU-landene har, for vi har en større grad av samhold i befolkningen. Vi har ikke de indre konfliktene som nå er stadig økende i sentrale EU-land, og ikke minst har vi en økonomisk handlefrihet på fellesskapets vegne til å realisere målsettingene vi har. Det er vesentlige punkter som bør komme fram nå – det egne ansvaret vi har til å handle med en helt annen kraft enn det EU-land og EU-systemet har.

Det andre punktet jeg vil ta opp, er det som nå er et felles ønske, uavhengig av politisk retning, om at det norske politiske miljøet og generelt at miljøer i Norge kommer tidligere inn i diskusjonen om EU-spørsmål. Det forutsetter at man vet presis hva de ulike sakene går ut på. Statsråden refererte til både Draghi-rapporten, Letta-rapporten og Niinistö-rapporten, som hver for seg og til sammen viser det alvoret vi står oppi.

Mitt spørsmål er: Når vil vi da, i tråd med ønsket om tidlig involvering, få en autorisert norsk oversettelse – en autorisert norsk oversettelse – av de rapportene, slik at det ordskiftet som vi må ha i Norge, baserer seg presist på hva sakene gjelder? Det er så mange faguttrykk i dette, og jeg har vært med lenge. Vi var tidligere inne på ELA, hvor det – for å være uærbødig – ble flåset vekk som en liten sak. Det er ikke det, og det viser behovet for presisjonsnivå. Derfor vil jeg spørre: Når får vi en autorisert norsk oversettelse av de tre viktige rapportene?

Møtelederen: Nå er det fire til på lista. Vi skal rekke både spørsmål, svar og en sak under Eventuelt fra utenriksministeren før vi går og setter møtet i Stortinget, så jeg ber om at de neste spørsmålene blir korte og konsise.

Nikolai Astrup (H): Da ga du ordet til feil person – jeg har mye på hjertet. (Latter i rommet) Jeg skal prøve å være kort.

La meg først si meg enig med utenriksministeren i at det er ikke bare å si ja og amen til CBAM. Det har jeg stor forståelse for. Utfordringen er selvfølgelig tiden det tok å si ja og amen. Det er utfordringen. Jeg oppfatter utfra det utenriksministeren sa, at det vil være tilpasninger som ivaretar norske interesser – jeg tror det var de ordene utenriksministeren brukte. Betyr det at dette skraphullet, som særlig aluminiumsprodusentene har vært opptatt av, nå vil bli tettet? Det er et konkret spørsmål.

Og så et litt mer åpent spørsmål, for jeg oppfattet ikke at utenriksministeren svarte på om han kunne tenke seg at vi jobber mer med rettsaktene, slik man gjør i EU-land: Er det er en farbar vei?

Så må jeg bare beklage at jeg må gå i en annen debatt, men jeg gleder meg til å lese det skriftlige svaret i referatet.

Trine Lise Sundnes (A): Jeg skal være kort. For det første synes jeg den gode og tette kontakten man har hatt med partene i arbeidslivet knyttet til CBAM, har vært veldig, veldig viktig og er noe som nettopp betyr mye for treffsikkerheten her.

Det korte spørsmålet mitt er: Hva kan du nå si om konkurranseforholdet vi har med Sverige knyttet til satellitt – om mulig?

Alfred Jens Bjørlo (V): Eg skal prøve å vere veldig kort. Eg takkar for ei god utgreiing og vil streke under alvoret i det utanriksministeren oppsummerer, at den nye tida med Trump kan bli veldig krevjande, og igjen streke under kor viktig det er at vi då i alle fall greier å rydde i eige hus overfor EU så mykje som vi kan på eit tidleg tidspunkt. Det er klart at vi allereie no, eksempelvis på romfartsområdet, space-området, oppfattar at det ikkje er motstand i EU mot å begynne prosessane for å få Noreg tettare integrert, men at utfordringa er å få det priortert høgt nok i EU-systemet og i EU-land og få gjeve nødvendige fullmakter for å kome i gang. Det er eit bilete vi ser på mange område. Kor høgt blir det å få på plass formelle avklaringar for Noreg prioritert opp mot andre oppgåver? Det er klart at om ein fyrer laus etter nyttår med ein president Trump som kan velje den strategien som blei antyda no, vil dette biletet bli endå meir krevjande å vere i. Det at vi no gjer det vi kan for å rydde unna alle unødvendige hindringar, trur eg er enormt viktig. Utanriksministeren veit også at i den grad regjeringa lukkast internt med det, vil Stortinget sørgje for å bakke opp det og få det på plass.

Eg er òg glad for alt utanriksministeren sa om romfart og satellitt, og at det er eit område der Noreg har offensive interesser. Vi har ein posisjon med det vi har på Svalbard, KSAT, i tillegg til TrollSat i Antarktis – verkeleg eit område der eg trur det er veldig mykje å hente.

Eitt område eg kunne ønskje at utanriksministeren sa lite grann meir om, gjeld helse og arbeidet med å kome oss innanfor når det gjeld helse og helseberedskap. Eg opplever det er vår jobb å presse på for at det skal gå raskare. Vi veit ikkje når neste pandemi kjem. At vi har høg prioritet på det, er veldig viktig, og eg skulle ønskje at utanriksministeren kunne seie lite grann meir om det.

Møtelederen: Jeg har tegnet meg selv til et spørsmål, og det er litt i samme gate som Bjørlo avsluttet, for på forrige europautvalgsmøte, i oktober, sa utenriksministeren at Norge risikerer å ikke få tilgang til avgjørende utstyr og legemidler, som vaksine og smittevernutstyr, hvis EU innfører europeiske eksportbegrensninger. Utenriksministeren understreket nå også at vi kan ikke forvente at et samarbeid skjer automatisk ved neste krise. Så hørte jeg finansministeren på Politisk kvarter i morges. Han ville egentlig ikke gå inn i problemstillingen, men sa at det kom til å ordne seg. Jeg er bare nysgjerrig på hva regjeringas posisjon er på dette. Jeg antar at det finansministeren sa i morges, ikke gjelder, men at det er det utenriksministeren sier både her og utad som faktisk gjelder.

Da er det utenriksministerens tur til å svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for mange gode spørsmål.

Først til Tybring-Gjedde: Jeg er absolutt enig med både Tybring-Gjedde og Bjørlo når det gjelder IRIS²: Dette er absolutt en offensiv interesse. Vi vil være mest mulig med, og det inkluderer IRIS², og vi har også noe å bidra med, for det vi har både i nord og helt i sør, er egentlig noen av verdens fremste nedlastingsstasjoner for polarbanesatellitter. Med risiko for å bli litt nerdete, er det slik at geostasjonære satellitter egner seg best for de mest befolkede områdene av jorden. Når man kommer over 79–80 grader nord eller sør, slutter de å virke. Da må man ha polarbanesatellitter. De går i en elliptisk bane rundt jorden som kalles molnijabane, slik at de har lengre tid over Nordpolen og Sydpolen. Da er det sånn at jo nærmere de er polene, jo mer tid har man til å laste ned data. Og hvor er det? Det er på Svalbard eller på Troll. Derfor har vi en helt unik kapasitet, og en god del av den samlede nedlastingsevnen til den type satellitter er det Norge og KSAT som besitter. Og det er vår inngang at vi faktisk har noe å bidra med, og med dette har det fulgt et stort fagmiljø. Andøya er også veldig relevant i det at vi kan være tunge på både nedlasting og drift og etter hvert på oppskyting av satellitter fra europeisk jord.

Der er det også svensk engasjement. Vi har minnet Sverige om at det ligger et land mellom Sverige og havet. Det er en pågående diskusjon, for vi har noen fordeler. De fleste land skyter ut satellitter rett ved havet, for det har å gjøre med at den typen værraketter må komme ned et sted. Det er en pågående diskusjon med Sverige, men vi prøver å løse også det konstruktivt. Vi ønsker også dem lykke til i et samarbeid på dette feltet.

Når det gjelder offensive interesser, er jeg helt enig i aktivt initiativ. Det mener jeg at vi bedriver. Det er også derfor jeg brukte en god del av redegjørelsen til å fortelle hva vi gjør. Men nå må vi vente på forhandlingsmandatet som Kommisjonen må få for å komme videre. Det skal ikke stå på oss – heller ikke her.

Jeg vil si til Lundteigen at jeg er veldig glad for at han deler min analyse, jeg deler også hans. Det er et godt bilde, egentlig. Her kan man få en pendelsvingning fra å tro på omtrent ubegrenset verdenshandel rett tilbake til merkantilisme og proteksjonisme styrt av stormakter. Det er akkurat det som er i ferd med å skje. Når jeg sier at globaliseringen er over, mener jeg ikke at handelen mellom land tar slutt, men at den flytter seg fra et globalt felt til at man handler innenfor klubber, at den blir mer regionalisert, eller at man velger bort leverandører man tidligere brukte. En sånn megatrend, som jeg tror vi skal ta inn over oss – og som jeg mener er sørgelig på makronivå, men som gir muligheter på nasjonalt nivå – er at vestlige land har gjenoppdaget at ting består av råvarer og industri. Det må være råvarer og industri før noe blir til f.eks. et bord, en stol, en mikrofon, en bygning eller en datamaskin. Da har man lenge tenkt at det kan noen andre drive med, og så kan vi drive med service. Det har nå snudd, og man er igjen opptatt av råvarer. Det gjelder matproduksjon, fiske, mineraler, metaller og sjeldne jordarter, og industriprosessering er viktig. I Norge har vi visst det en stund, men dette er en trend nå. Det gir f.eks. også mulighet for gruvedrift i Norge på et mye høyere nivå enn det som kanskje var tilfellet på globaliseringens høydepunkt, hvor man ville gått for de billigste leverandørene. Så dette er også en situasjon det er klokt å utnytte strategisk, men man må skjønne hva det er.

Og det er helt riktig at Norge har stor handlefrihet, for dette er noe vi forhandler selv – EU gjør det samlet. Jeg vil ikke nødvendigvis si at vi har mye større kraft. Vi får til mye med 5,5 millioner mennesker, men EUs økonomi er større, så det er også viktig å samarbeide med dem der vi kan, og det er akkurat det vi prøver. Derfor la jeg vekt på at den nye handelskommisæren fra og med mandag er Sefcovic, og han er veldig interessert i den dialogen med oss, for vi kommer til å spille sammen i mange spørsmål i WTO, men ikke alltid. Vi har ingen forpliktelse til å samarbeide, men vi vil ofte ha sammenfallende interesser mot andre stormakter, vil jeg tro. Dette kommer til å stå mye høyere på min dagsorden, og selvfølgelig også på næringsministerens dagsorden, enn det ville ha gjort uten at Trump hadde vunnet i USA.

Både Lundteigen og Astrup, som nå gikk, men som kan lese referatet, var inne på det med å komme tidligere inn i diskusjonen i EU-spørsmål. Det mener jeg er riktig. Jeg støtter det. Jeg mener at Europautvalget er riktig arena, men jeg mener at vi skal jobbe for å identifisere saker tidlig og begynne å utvikle posisjoner tidlig – i og for seg som vi gjorde med CBAM, som vi nå bl.a. takket være Astrup har snakket om i flere år, og som vi snakket om før det ble tilfellet. Men i den saken, og det er det siste jeg skal si om det nå, var det avklaringer som tok tid, f.eks. om dette først og fremst er et klimatiltak, eller først og fremst gjaldt toll. Jeg kan være ærlig på at jeg tilhørte det syn som etter hvert vant fram, at det var et klimatiltak og ikke toll, men det var en redelig debatt man måtte avklare med bruk av kompetente myndigheter f.eks., og også hvordan man håndterer det når vi ikke har en felles handelspolitikk og ikke en tollunion, og det ikke er toll, men det likevel er noe som funksjonelt ligner litt. Det krevde litt tid. Men jeg støtter at vi skal sørge for at Stortinget er tidligere med, og vil bidra til det.

Det første jeg gjorde da jeg tiltrådte som utenriksminister, var å opprette en ny statssekretærstilling for europaspørsmål med det som hovedoppgave. Hun har nettopp som mandat, på mine vegne, å lede en mye sterkere samordning i regjeringen, likt det som har vært forsøkt gjennom europaministre – her uten å ha en egen statsråd for det, men en særlig funksjon for å få til den samordningen. Det er grunnen til at vi faktisk har fått unna en god del etterslep, men det er ingen grunn til å legge skjul på at det er en del igjen.

Da var jeg vel også litt innom Bjørlos spørsmål. Jeg vil også slutte meg til Bjørlos gode observasjon. Det er helt riktig lesning av både hva jeg sa, og hvordan jeg tror verden er, at vi har etablert viljen i EU for å hjelpe oss. Det det står på, er hvordan det går i praksis når tøffe prioriteringer gjøres. Jeg vil være ærlig på det at god vilje ikke alltid er nok, for instrumentene i EUs maskineri er ikke de instrumentene vi er med i. Vi må da forvente at enten må de, når de står opp om morgenen, tenke på hvordan de skal passe på Island, Norge og Liechtenstein, eller så må vi være til stede og minne om det hver gang. Men at vi har etablert en inngang til det, mener jeg er viktig og bra.

Til lederens spørsmål om mulige eksportbegrensninger med tanke på helse og andre spørsmål om helse: Jeg sa sist, og jeg sier fortsatt, at vi nå er på vei inn i samtaler om helseberedskapssamarbeidet. Det er bra. Mandatet kommisjonen har fått, er snevert. Vi skulle gjerne sett at det var bredere. Jeg tenker at det vi da gjør, er å gå inn mer konstruktivt og løse det vi kan med det nåværende mandatet, og så får vi prøve å bygge videre på det gjennom en appell om at dette kan være av gjensidig interesse. Da er det som vanlig i vårt samarbeid med EU at vi kan ikke bare kreve, vi må også tilby, og vi må vise at det er smart av EU å ha Norge mest mulig med. Det er en viktig del av min jobb, for å si det sånn.

Og til spørsmålet om finansministeren og meg, når finansministeren sier at det kommer til å løse seg, er det vel fordi han har stor tillit til at jeg vil klare å løse det, så jeg tror ikke det er noen motsetning mellom oss der.

Møtelederen: Da går vi videre til neste sak.