Lederen: Da gir jeg ordet til arbeidsminister Anniken Hauglie.

Statsråd Anniken Hauglie: Jeg kan love at det skjer veldig mye spennende på arbeidsområdet for dem som er interessert i arbeidsmarkedspolitikken og det som skjer i EU.

Sist gang jeg redegjorde for Europautvalget om EU-saken innenfor arbeids- og sosialfeltet, var like før jul i fjor. Den gangen nevnte jeg EU-kommisjonens høring av planene om å etablere European Labour Authority, ELA. Så har det skjedd litt siden den gangen, så jeg kan egentlig fortsette der jeg slapp sist.

Som dere er kjent med, la Kommisjonen fram forslag om ELA den 13. mars i år, og jeg registrerer også at det initiativet allerede har rukket å skape en del debatt. Jeg er opptatt av at Stortinget er godt informert om saken, og jeg er derfor også veldig glad for at jeg får anledning til komme hit og informere om departementets arbeid med saken og også nærmere om forslaget.

Aller først: ELA, European Labour Authority, har ennå ikke fått noen formell norsk oversettelse. Vi bruker ordet «byrå» foreløpig. Svenskene bruker også ordet «byrå», danskene bruker «agentur». Å omtale dette som arbeidsmarkedsmyndighet mener jeg gir et feilaktig inntrykk av hvilken rolle og kompetanse som ELA er tiltenkt, og det skal jeg nå belyse nærmere.

I dokumentene som følger forslaget, viser Kommisjonen til at grensekryssende arbeidsmobilitet i EU er et gode både for borgerne, for økonomien og for samfunnet som helhet. Samtidig viser også Kommisjonen til at det fremdeles er utfordringer knyttet til etterlevelse og håndheving av EU-reglene på området. Dette kan sette tiltroen til og også rettferdigheten i det indre markedet på prøve. Mobile arbeidstakere kan være sårbare for utnyttelse, det ser vi også her i Norge.

At arbeidsmobilitet innenfor EU/EØS er et gode, og at det samtidig er viktig at reglene på området følges slik at dette ikke blir en arena for arbeidslivskriminalitet, er betraktninger som jeg og regjeringen også deler. Som eksempler på utfordringer viser Kommisjonen til utilstrekkelig informasjonsdeling og samarbeid mellom myndighetene i de ulike landene. Særlig vises det til vanskeligheter med å organisere felles tilsyn over landegrensene og manglende koordinering på EU-siden knyttet til dette.

Slik jeg ser det, passer forslaget om opprettelsen av ELA godt sammen med regjeringens initiativ overfor EU-kommisjonen om styrket europeisk samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. I statsministerens initiativ overfor EU-kommisjonen trekker Norge fram nettopp utfordringer knyttet til samarbeid og informasjonsutveksling over landegrensene. Det er bl.a. disse utfordringene som forslaget om ELA tar sikte på å gjøre noe med.

Ifølge forslaget vil hovedoppgavene for byrået være å legge til rette for bedre informasjonstilgang for både borgere og arbeidsgivere, om rettigheter og plikter knyttet til arbeidsmobilitet, tilgang til tjenester som legger til rette for arbeidsmobilitet, fremme og støtte samarbeid mellom EU-landene om håndhevelse av relevant EU-lovgivning, legge til rette for felles tilsyn, utføre analyser og risikovurderinger knyttet til arbeid og mobilitet, hjelpe medlemsstatene med å styrke sin kapasitet rundt effektiv håndheving, megle og bidra til løsninger der det oppstår uenighet mellom medlemslandene om anvendelsen eller tolkningen av regelverket på området og fasilitere samarbeid mellom relevante, berørte parter i tilfeller av såkalte forstyrrelser på arbeidsmarkedet på tvers av grensene, f.eks. større nedbemanninger eller store byggeprosjekter som påvirker sysselsettingen i grenseregionene.

Det er lagt opp til at flere av dagens samarbeidsarenaer innenfor arbeidsmobilitet legges inn under eller videreføres av ELA. Norge deltar allerede på en rekke av disse europeiske samarbeidsarenaene, f.eks. knyttet til fri bevegelighet av personer, trygdekoordinering, EURES og den europeiske plattformen mot svart arbeid.

Formålet med å legge disse foraene inn under ELA er å få til en mer helhetlig tilnærming til arbeidsmobilitet. I dag preges disse av mange ulike fora og også smale ansvarsområder. Her blir det viktig å arbeide for at Norges muligheter for deltakelse ikke svekkes. Dette gjelder kanskje særlig området for trygdekoordinering, hvor vi er på vakt med tanke på hvordan dagens ordninger er planlagt videreført.

Så litt om hvordan Kommisjonen ser for seg at arbeidsmarkedsbyrået skal se ut. Det er anslått at byrået vil ha ca. 140 ansatte og et årlig budsjett på ca. 51 millioner euro. ELA vil ha et styre bestående av representanter fra medlemslandene og Kommisjonen, og etter forslaget skal byrået startes opp i 2019 og være i full drift i 2023. Lokalisering er ennå ikke besluttet.

Når det gjelder EØS-landenes deltakelse i byrået, pågår det et arbeid i EFTA-sekretariatet nå for å få større klarhet i dette. Det ble avholdt et møte med Kommisjonen den 3. mai. Deltakere der oppfattet at Kommisjonen var åpen og inviterende med tanke på deltakelse fra EØS/EFTA i ELA. Forslaget er fra Kommisjonens side også merket som EØS-relevant.

Forslaget om ELA synes allerede å ha avstedkommet debatt om hvorvidt dette representerer en innskrenking av nasjonal myndighet på arbeidslivsområdet. Min og departementets foreløpige vurdering er at forslaget, slik det forligger i dag, ikke innebærer noen form for myndighetsavståelse. Det er særlig to elementer i forslaget man kunne sett for seg var relevant i denne diskusjonen, felles tilsyn og den meglingsordningen som foreslås.

Forslaget om felles tilsyn innebærer at byrået skal legge til rette for felles tilsyn mellom to eller flere land. Imidlertid framstår forslaget slik at ELA ikke kan treffe bindende beslutninger for medlemslandene i slike saker, og at ELAs eventuelle deltakelse i felles tilsyn over landegrensene, forutsetter aksept fra involverte stater. Slik forslaget ser ut nå, synes heller ikke tilsyn koordinert av ELA generelt å kunne finne sted uten etter forutgående avtale med aktuelle stater. Slike tilsyn skal også skje i overensstemmelse med den nasjonale lovgivningen i de berørte medlemsstatene.

Heller ikke de foreslåtte bestemmelsene om megling ser ut til å innebære noen myndighetsavståelse. Forslaget går ut på at ELA skal kunne megle og tilrettelegge for en løsning der det oppstår uenighet mellom medlemslandene om anvendelsen eller tolkningen av regelverket på området. Eksempel på saker som kan tenkes behandlet ved megling, kan være tvister om lovvalg med hensyn til trygdetilknytning, eller saker om hvorvidt vilkårene for utsending etter utsendingsdirektivet er oppfylt eller ikke.

En medlemsstat synes ikke å kunne avstå fra å gå til megling hvis en annen medlemsstat ber om det. Så lenge medlemsstatene ikke er bundet av utfallet, bør dette imidlertid ikke være problematisk. Bestemmelsen gir uttrykk for at medlemsstatene kan velge å ikke forholde seg til utfallet av meglingen.

Når det gjelder megling som skjer på initiativ fra ELA, forutsetter dette enighet om dette mellom alle berørte stater. Det er for øvrig ikke avklart hvorvidt meglingsfunksjonen skal utøves av ansatte i ELA eller av representanter oppnevnt av medlemsstatene og hvilken fagkompetanse disse skal ha.

Norge har ønsket intensjonene bak initiativet velkommen som et bidrag til styrket samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Samtidig har vi fra norsk side også understreket vårt syn om at det nye byrået må respektere nasjonal myndighet og partenes autonomi. Dette var også bl.a. tema da jeg hadde et bilateralt møte med arbeids- og sosialkommissær Marianne Thyssen i Sofia i april i år. Her var både regjeringens initiativ om a-krim overfor Kommisjonen og ELA tema.

Departementet vil arbeide for ytterligere klargjøring av disse spørsmålene og vil også forelegge spørsmålet om myndighetsavståelse for Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Men foreløpig er det, som nevnt, departementets vurdering av forslaget ikke innebærer dette. Jeg mener at opprettelsen av ELA vil kunne være et positivt bidrag i kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.

Det er et annet EU-initiativ som jeg også kanskje kunne ha informert om – et direktiv om tydelig og forutsigbare arbeidsvilkår. Jeg vet ikke om det er spilt inn?

Lederen: Nei.

Statsråd Anniken Hauglie: Skal jeg ta det kort?

Lederen: Ja.

Statsråd Anniken Hauglie: Et annet initiativ som jeg gjerne vil informere om når jeg først er her, er forslaget om et direktiv om tydelig og forutsigbare arbeidsvilkår. Det ble fremmet av EU-kommisjonen i desember i 2017. Det bygger på et eksisterende direktiv om krav til skriftlig arbeidsavtale, og forslaget er et av Kommisjonens nøkkelinitiativer som oppfølging av den sosiale pilaren, som ble proklamert av Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen i høst.

Bakgrunnen for direktivforslaget er særlig de senere års utvikling av ikke-standard ansettelsesformer, det vil si deltidsarbeid og ulike former for midlertidig ansettelser og den uforutsigbarheten dette kan medføre.

Kommisjonen peker bl.a. på at det er stor forskjell mellom regelsettene i EU, og at dette øker risikoen for konkurranse basert på lavere arbeidsmarkedsstandarder. Forslaget viderefører dagens regler om hva det skal opplyses om i en arbeidsavtale, med noen tillegg og endringer. Nytt er imidlertid forslaget om innholdsmessig minstevilkår. I tillegg foreslås det en definisjon av arbeidstakerbegrepet og ulike bestemmelser om håndheving.

Definisjonen av arbeidstakerbegrepet innebærer at det ikke lenger vil være opp til den enkelte medlemsstat å definere hvem som skal ha rettigheter etter direktivet. Dette har det vært ulike syn på. Definisjonen er basert på EU-domstolens praksis, og jeg vurderer at den mer eller mindre er på linje med arbeidstakerbegrepet slik det er definert i norsk rett. Dette framstår i utgangspunktet derfor ikke som spesielt kontroversielt for Norges del.

Minsterettighetene gjelder bl.a. varigheten av prøvetid og opplæring. Jeg vil også særlig nevne en bestemmelse om forutsigbarhet ved varierende arbeidstid. Denne bestemmelsen er nettopp interessant i lys av den debatten som har pågått rundt innleie, jf. også lovproposisjonen som nå er til behandling i Stortinget.

Min generelle vurdering er at trygge og forutsigbare arbeidsvilkår er viktig, og at Norge allerede har mye regulering som ivaretar dette. Jeg mener det er positivt at også EU har et sterkt fokus på slike forhold. Ny fleksibilitet og endringer i tilknytningsformer kan skape nye behov på området. På generell basis støtter jeg derfor en oppdatering av informasjonsbestemmelser som kan bidra til økt tydelighet. Jeg anerkjenner også formålet bak forslaget om nye minstekrav. Det er samtidig vesentlig at de nasjonale arbeidsmarkedsmodellene respekteres, og det er i denne fasen behov for ytterligere klargjøring av forslagene. Jeg vil naturligvis også fortsatt følge utviklingen i disse to sakene nøye og vil holde Stortinget orientert i saken.

Lederen: Da sier vi tusen takk til statsråden.

Hadia Tajik får ordet først.

Lederen: Da sier vi tusen takk. Jeg gir ordet til Tajik først.

Hadia Tajik (A): Takk for ei god utgreiing. Eg har eit spørsmål knytt til myndigheitsavståing. Viss eg forstod det riktig, er det slik at mekling føreset einigheit, og tilsyn føreset aksept. Spørsmålet mitt er om det då er snakk om ein slags samleaksept som ein gjev på førehand, ei samla uttrykt einigheit på førehand, eller om ein uttrykkjer ny aksept eller ny einigheit for kvar gong det skal vera aktuelt med tilsyn eller mekling. Er det statsråden si vurdering at ein slik samleaksept vil ha ei anna betyding for konklusjonen på ei eventuell myndigheitsavståing?

Michael Tetzschner (H): Det er vel to forskjellige ting. Hvis det er megling, er partene autonome i det enkelte tvistespørsmål, så de blir ikke påtvunget en løsning de ikke selv står inne for. Det er jo det som ligger i meglingen. Men når det gjelder det som er mer problematisk, som Tajik også er inne på – det er jo der man løser tvister, i strid med det partene selv står inne for – står det at kompetansen om tvisteløsning fremstår som noe uklar. Spørsmålet mitt er: Når blir dette avklart i det videre? Det må fortsatt være en del juridiske hjemmelekser som skal gjøres her.

Når det gjelder kravet til skriftlighet, tydelighet og noen minstestandarder knyttet til selve arbeidskontrakten, har vi et utmerket utgangspunkt i vår egen arbeidsmiljølov, så den er nesten ferdig implementert, så vidt jeg kan forstå.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg la merke til at statsråden sa at slik lovforslaget ser ut nå, er det overensstemmelse med norsk lovgivning. Så sa statsråden at en ville få Lovavdelingen til å vurdere det. Jeg regner med at Stortinget får tilgang til Lovavdelingens vurdering av dette. Det var det første spørsmålet.

Det andre spørsmålet er om statsråden kan bekrefte at formålet med hele byrået – eller hva vi kaller det – er å få en mer felles politikk for arbeidsliv i dette geografiske området, og – punkt to – om statsråden kan bekrefte at det som er de politiske løsningene for arbeidslivsorganiseringen i ulike EU-land, er svært forskjellig fra den norske modellen.

Audun Lysbakken (SV): Jeg har to spørsmål. For det første lurer jeg på hva slags tidsperspektiv statsråden ser for seg for en eventuell norsk behandling av en EØS-tilslutning for byrået, for hvis det skal være fullt ut oppe og stå innen 2023, men komme i gang innen 2019, som det ble sagt, er det interessant for oss å vite omtrent når vi i Norge må ta stilling til det.

Det andre er at det vi får beskrevet her, jo er en beskrivelse av hva byrået ligger an til å bli per nå. Det vi vet med disse byråene, er at de har en tendens til å utvikle seg også etter at de er startet opp. Har regjeringen fått noen signaler om hva som er EUs ambisjoner med byrået, utover de funksjonene som byrået vil være tillagt ved oppstart?

Lederen: Da er det Hansen. Jeg setter strek under hans innlegg i denne runden, og så åpner vi eventuelt for en kort tilleggsrunde etter at statsråden har svart én gang.

Svein Roald Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har i grunnen bare en oppfordring til statsråden. Det er å holde tett kontakt med partene i arbeidslivet i det videre arbeidet med dette, for en viktig premiss fra norsk side må jo være at man ikke lager regler eller ordninger som ikke respekterer de ulike arbeidslivsmodellene i EU-landene.

Lise Christoffersen (A): Takk for gjennomgangen. Hvis jeg ikke hørte feil, sa statsråden at det også er andre samarbeidsarenaer som er tenkt lagt inn under ELA, og at når det gjelder trygdekoordinering, vil regjeringa være spesielt på vakt. Jeg lurte på om statsråden kunne utdype det.

Lederen: Da er det Gjelsvik. Det er ikke flere inntegnede.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Helt kort: Slik jeg oppfattet statsråden, mener regjeringen per nå at det ikke er et spesielt punkt i det som er lagt fram, som en er uenig i eller ønsker endret. Så er spørsmålet til eksempelvis det som i hvert fall et flertall i arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen har gitt uttrykk for, som er, mener jeg, veldig problematisk, både det som ligger på bordet når det gjelder megling, og det som går på rapportering til EU-kommisjonen om hvordan EU-medlemslandene følger EU-retten – om en fra norsk side er enig i de synspunktene som blir uttrykt fra Sverige, eller mener en at det forslaget ikke er problematisk?

Lederen: Da gir jeg ordet til statsråden, vær så god.

Statsråd Anniken Hauglie: Til det siste: De nordiske landene står veldig samlet i spørsmål som handler om den norske eller nordiske modellen, og om at ethvert direktiv på området også må ta hensyn til nasjonalstatenes suverenitet på det området. De nordiske arbeidsministrene oversendte også en uttalelse til Kommisjonen hvor vi understreket betydningen og nødvendigheten av det. Jeg kjenner ikke til alle diskusjonene som går i Sverige, men her står de nordiske landene relativt samlet om akkurat det prinsippet.

Til Christoffersen: Når det gjelder de andre områdene som skal legges inn under ELA, er naturligvis trygdekoordineringen spesielt viktig for Norge og norske borgere. Vi følger særlig med på det, nettopp fordi det er av så stor betydning for borgerne at man kan ta med seg sine rettigheter på tvers av landegrensene. Det viktige for oss vil bl.a. være hvilken form for deltakelse Norge vil få i det nye organet når også andre områder legges inn under det. Her er vi veldig tett på, nettopp for å sikre oss det.

Til Hansen: Ja, vi holder tett kontakt med partene. Så vidt jeg vet, har fortsatt ikke LO eller NHO – arbeidstaker- og arbeidsgiversiden – tatt noe formelt standpunkt. Det er litt ulike syn i Europa. Den europeiske fagbevegelsen er så langt, så vidt jeg har sett, veldig positiv til dette, men vi vil selvfølgelig ha løpende kontakt med partene om hvordan de forholder seg.

Til Lysbakken: Når dette kommer til behandling i Stortinget, må jeg nesten komme tilbake til, for nå ligger det jo til behandling i Rådet og Parlamentet. De har en veldig kort frist. De har selv sagt 2018, så de har relativt kort tid hvis de skal holde sin egen plan, og det skal jo, som Lysbakken også sier, være oppe og stå i 2023. Men når man skal behandle det i Stortinget, må jeg nesten komme tilbake til. Det er også litt avhengig av når man blir ferdig med behandlingen i EUs organer, og de er ennå ikke ferdig med arbeidet der.

Lundteigen spør om jeg kan bekrefte om det er et formål med en felles politikk for arbeidsliv. Det er veldig ulik arbeidslivspolitikk i Europa, men man har jo som mål å få flere felles regler for å sikre bl.a. arbeidstakernes rettigheter, for å sikre at ikke man får utnyttelse av arbeidstakere, for å sikre at de rettighetene som er innført for arbeidstakerne i Europa, opprettholdes, og at reglene etterleves. Det er nå store ambisjoner, ikke bare i Europa, men egentlig i de fleste internasjonale organisasjoner, i hvert fall de som jeg har deltatt i, å bidra til et mer sosialt arbeidsmarked både i Europa og globalt, for å unngå utnyttelse av arbeidstakere. Jeg kan slik sett bekrefte at det er en ambisjon om en felles politikk på dette området, men samtidig er det store forskjeller i arbeidsmarkedspolitikken som jeg oppfatter at EU også anerkjenner.

Jeg kan for så vidt også bekrefte at det er stor etterspørsel etter den nordiske modellen, etter den norske modellen. Er det noe de fleste landene er veldig interessert i å høre og lære mer om, er det nettopp hvordan de nordiske landene samarbeider, myndighetene og organisasjonene imellom.

Jeg er enig med representanten Tetzschner i at den norske arbeidsmiljøloven i grunnen ivaretar veldig mye av det som kommer i det nye direktivet. Langt på vei er det veldig mye likt i det som kommer i det nye direktivet, og det som er i arbeidsmiljøloven. Det er også helt korrekt at det fortsatt er behov for mange avklaringer når det gjelder ELA. Da jeg hadde mitt møte med kommissæren, var det fortsatt mye som var uavklart. De jobber nå intenst med å avklare mange ulike spørsmål med hensyn til både byråets kompetanse, hva som skal inn under det, og hvilke andre regler som skal gjelde.

Til representanten Tajik: Jeg har ikke oppfattet at man gir en samleaksept en gang for alle, men at det tvert om, i den grad det blir et ønske om megling fra en eller flere medlemsstater, vil tas et initiativ fra ELA om megling. Jeg har oppfattet at man ikke gir en aksept en gang for alle – altså at hvis det er én sak, har man dermed sagt at man skal megle i alt – men at man tar stilling til de enkelte sakene etter hvert som de eventuelt oppstår. Det er i hvert fall slik jeg har oppfattet det så langt. Jeg understreket flere ganger i mitt innlegg at så langt det hittil ser ut, er det fordi det fortsatt er så mye uavklart i hvordan det blir. Men de signalene vi så langt har fått, og slik forslaget så langt ligger, mener vi at dette byrået vil være positivt, og at det ikke innebærer en myndighetsovertakelse og -avgivelse, slik som mange kanskje har fryktet.

Lederen: Da er det ikke inntegnet flere spørsmål, og vi sier tusen takk til arbeidsministeren.