Statsråd Siv Jensen: Takk for anledningen til å orientere om arbeidet med å innlemme rettsakter på finansmarkedsområdet i EØS-avtalen.

EØS-avtalen er viktig for oss. Jeg viser bl.a. til det som er sagt i regjeringens strategi for samarbeidet med EU, som ble lagt frem 9. mai, og til utenriksministerens redegjørelse i Stortinget for en uke siden og debatten sist torsdag.

Kravene til nasjonalt regelverk for finansielle tjenester utgjør en viktig del av EØS-avtalen. Etter finanskrisen i 2008 var det bred enighet om at finansreguleringene måtte forbedres, og det internasjonale samarbeidet om reguleringene ble styrket. Vi er fra norsk side enig i at det er viktig med et godt regelverk for finanssektoren. EU har fulgt opp det internasjonale samarbeidet i bl.a. G20, Financial Stability Board, IMF og Basel-komiteen for banktilsyn med omfattende utvikling av sitt finansmarkedsregelverk.

EØS-avtalen er som kjent basert på at relevante rettsakter innlemmes etter at de er vedtatt i EU. Siden innlemmelsesprosessen nødvendigvis tar noe tid, vil det alltid være et visst etterslep av vedtatte rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Etterslepet på finansmarkedsområdet går imidlertid nå utover dette. En årsak er at det tok tid å forhandle frem en EØS-tilpasning til EUs finanstilsynssystem. En annen årsak er det økte omfanget av og kompleksiteten i EUs nyere finansmarkedsregelverk.

Da EØS-avtalen ble undertegnet i 1992, inneholdt den 45 rettsakter for finansielle tjenester. I perioden fra ikrafttreden i januar 1994 til og med august 2016 ble det tatt inn ca. 135 nye rettsakter for finansielle tjenester. Etter at tilsynsbyråsaken ble løst sommeren 2016, har innlemmelsestakten økt. Fra september 2016 til og med mars 2018 er det tatt inn om lag 80 rettsakter. Etterslepet av rettsakter på finansområdet som er vedtatt av EU, men ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen, har samtidig økt kraftig fra 2013, da det var om lag 30 utestående rettsakter, til om lag 300 utestående rettsakter nå. Dette viser hvor omfattende EØS-regelverket for finansielle tjenester har blitt. Som nevnt er dette i stor grad en konsekvens av en erkjennelse etter finanskrisen i 2008 av at finansmarkedene må reguleres bedre.

På møtet i EØS-komiteen i slutten av denne uken ligger det, som dere ser av materialet, an til at vi tar inn ca. 20 rettsakter som vil redusere etterslepet tilsvarende. Samtidig har Rådet og Parlamentet til behandling flere forslag fra Kommisjonen til nye rettsakter som det også vil være aktuelt å innlemme når de er vedtatt. Sen innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen skaper bl.a. unødvendig usikkerhet og merarbeid for næringslivet. Det kan i verste fall føre til utestengelse fra markedet selv om tilsvarende regelverk er gjennomført nasjonalt. Etter tett kontakt med kommisjonen på finansområdet fra sommeren 2014 til våren 2016 om innlemmelsesarbeidet særlig knyttet til finanstilsynsbyråsaken ble det vinteren og våren 2017 dessverre vanskeligere for EFTA-siden å få møter og tilsvarende svakere fremdrift i arbeidet med utkast til EØS-komitébeslutninger.

For å få bedre fremdrift i innlemmelsesarbeidet tok jeg derfor, sammen med mine kolleger fra Island og Liechtenstein, i september og november opp med visepresident i Kommisjonen Valdis Dombrovskis at innlemmelse forutsetter tett samarbeid mellom EU og EFTA-siden, og at begge sider må prioritere dette arbeidet høyt. Dette har resultert i jevnlige møter mellom EFTA og EU for å diskutere utkast til EØS-komitébeslutninger og bedre utvikling i innlemmelsesarbeidet. Derfor kommer det nå flere beslutninger fra EØS-komiteen om innlemmelse av finansrettsakter.

Etterslepet er imidlertid som nevnt fremdeles for høyt. For både bank- og verdipapirområdet er det i hovedsak ett viktig spørsmål som gjenstår å avklare, før vi kan få innlemmet et stort antall rettsakter. Dette gjelder et ønske fra et EFTA-land om større fleksibilitet enn det EUs regelverk gir til EUs medlemsland på et avgrenset område.

Spørsmålet er parallelt for to råds- og parlamentsdirektiver. Når vi får løst dette, forventer vi å kunne innlemme om lag 150 rettsakter som henger nært sammen med de to nevnte direktivene. Dette vil i så fall halvere etterslepet. Jeg har tett kontakt både med mine EFTA-kollegaer og med Kommisjonen for å bidra til en løsning så raskt som mulig.

I møter med Kommisjonen legger vi også vekt på å formidle at vi på viktige områder, som f.eks. kapitalkrav for banker, allerede har nasjonalt regelverk som i det vesentlige er i tråd med kravene i EUs regelverk, selv om EU-rettsaktene som regulerer dette, ennå ikke er innlemmet. Det samme gjelder for EUs omfattende nye regelverk på verdipapirområdet. Da det i desember i fjor viste seg at vi ikke ville få tatt beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av MiFIF II/MiFIR-regelverket før dette trådte i kraft i EU 3. januar 2018, fastsatte Finanstilsynet med hjemmel i gjeldende verdipapirhandellov og børslov forskrifter som speiler EUs nye regelverk i norsk rett. Vi la i dette forskriftsarbeidet stor vekt på hensynet til at det norske verdipapirmarkedet fortsatt skulle kunne fungere godt i en mellomfase frem til innlemming, slik at norsk næringslivs tilgang til kapital ikke skulle bli vanskeliggjort.

EUs nye regelverk bygger videre på forrige generasjons EU-regelverk fra 2004, som ble gjennomført bl.a. ved gjeldende verdipapirhandellov fra juni 2007. Dette er nærmere beskrevet i Prop. 77 L for 2017–2018 om endringer i verdipapirhandelloven og oppheving av børsloven mv, som ble fremmet 10. april. Lovforslaget og finanskomiteens innstilling skal behandles i Stortinget senere denne uken.

Stortinget vedtok i mars i år lov om bankenes sikringsfond og lov om endringer i finansforetaksloven mv., altså innskuddsgaranti og krisehåndtering av banker, basert på forslag i Prop. 159 L for 2016–2017. Loven trer i kraft 1. januar 2019. Lovreglene gjennomfører EUs innskuddsgarantidirektiv med unntak for nivået på bankinnskuddsgarantien. Innskuddsgarantidirektivet er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. Både mine forgjengere, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen, og jeg har siden før EU i 2009 vedtok totalharmonisering av nivået på bankinnskuddsgaranti, hatt grundige diskusjoner med vedkommende kommissær i EU-kommisjonen, med medlemmer i Rådet og med medlemmer av Parlamentet om muligheten for å få et permanent unntak. EU-kommisjonen har i det siste signalisert mulig enighet om en overgangsordning utover 2018. Island har foreløpig ikke avklart hvordan de vil stille seg til innlemmelse av innskuddsgarantidirektivet. Det er derfor for tidlig å si noe nærmere om mulige EØS-løsninger. Men jeg har og vil fortsatt ha nær kontakt med EU-kommisjonen og EFTA-kollegaene med sikte på å finne en best mulig løsning.

Til EØS-komiteens forestående møte ligger det for det første an til at vi får tatt beslutning om innlemmelse av 22 kommisjonsrettsakter som utfyller råds- og parlamentsforordningen om europeisk markedsinfrastruktur, kalt EMIR. EMIR ble innlemmet ved beslutning i EØS-komiteen 30. september 2016. Stortinget vedtok i desember 2016 en lovregel om gjennomføring av EMIR i norsk rett ved henvisning. Vi utsatte ikrafttredelsen av lovregelen i håp om også å få innlemmet og gjennomført de utfyllende kommisjonsrettsaktene, slik at regelverket kunne tre i kraft samlet våren 2017. Det viste seg imidlertid at prosessen særlig på EU-siden tok lengre tid. Vi satte derfor EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av selve EMIR-forordningen og lovregelen om norsk gjennomføring i kraft 1. juli 2017. Vi forbereder nå forskrift om gjennomføring av de 22 kommisjonsrettsaktene med hjemmel i verdipapirhandelloven § 13-1 med sikte på ikrafttredelse 1. juli 2018.

Det ligger videre an til å innlemme en kommisjonsforordning som utfyller solvensdirektivet. EU-kommisjonen fastsetter hvert kvartal en forordning om tekniske forutsetninger for beregning av forsikringsselskapers avsetninger det aktuelle kvartalet. Forordningen det ligger an til å innlemme nå, gjelder forrige kvartal. Finanstilsynet og forsikringsselskapene håndterer dette selv om forordningen ikke blir innlemmet i det aktuelle kvartalet, men vi samarbeider med EFTA-kollegene for å få raskere innlemmelse av denne typen saker.

EØS-komiteen skal også treffe vedtak om budsjettlinje 12 02 01 for 2018. De tre EØS/EFTA-landene har siden 2004 bidratt med midler til EU-kommisjonens indre marked-arbeid. Bidraget beregnes etter en fastsatt fordelingsnøkkel. På området finansielle tjenester er beløpet Norge skal bidra med for 2018, fastsatt til 73 336 euro. Bidraget er hensyntatt i statsbudsjettet for 2018 og dekkes over Finansdepartementets budsjett på kap. 1602.

Jeg har fått opplyst at representanten Svein Roald Hansen på møtet den 19. mars stilte spørsmål om hvorfor fire rettsakter som kort kan kalles EuVECA og EuSEF nivå 1 og nivå 2, altså EU-regler om henholdsvis venturekapitalfond og fond som skal bidra med kapital til Social Entrepreneurship, ikke ble tatt inn i EØS-avtalen før 23. mars i år. EFTA-siden var klar til å innlemme de nevnte rettsaktene tidligere. Kommisjonen har imidlertid lagt vekt på at vi skulle prioritere innlemmelse av sentrale rettsakter på bankområdet og forsikringsområdet før vi tok inn rettsakter på verdipapirområdet, også der vi hadde ferdig utarbeidet utkast til EØS-komitébeslutning.

Så må jeg også legge til at gjennomføringen av disse rettsaktene i norsk rett krever lovendring. Etter vanlig praksis må vi derfor i etterkant av EØS-komitébeslutningene fremme en proposisjon med forslag om samtykke og nødvendige lovregler, og det vil jeg komme tilbake til.

Lederen: Sigbjørn Gjelsvik har bedt om ordet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Her var det ganske mye, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Når det gjelder Prop. 77 L, kommer vi, som finansministeren sier, tilbake til den i salen senere i uken.

Jeg har et spørsmål til det som ble sagt om innskuddsgarantidirektivet. Det ble vist til at Kommisjonen er åpen for en mulig overgangsordning. Hva er statusen når det gjelder permanente løsninger for den norske innskuddsgarantien og nivået på den?

Så viser finansministeren til at det har vært en lang prosess når det gjelder implementering av regelverk på finansområdet, bl.a. fordi det er en omfattende mengde. Men så oppfattet jeg også at finansministeren sa at det var utfordringer knyttet til tilpasningen til EUs finanstilsyn. Da har jeg et spørsmål: Er det noe i det som en jobber med, som utfordrer de vedtak som allerede er gjort på det området?

Så har jeg et siste spørsmål når det gjelder videreutvikling på finanstilsynsområdet. Det har jeg stilt finansministeren spørsmål om før også. Bare helt kort: Jeg vet ikke om det er finansministeren eller utenriksministeren som er rette vedkommende når det gjelder det møtet som var i EØS-rådet i forrige uke, men der ble det vist til synspunkt som er gitt fra EØS/EFTA-siden. Er det kun det som går på utviklingen for at en skal få en beslutning inn i Executive Board, der Norge og EFTA-landene ikke sitter, som det er uttrykt et synspunkt på, eller er det også andre sider ved det materielle innholdet som en fra norsk side har markert motstand mot eller har kommentarer til?

Michael Tetzschner (H): Takk for redegjørelsen.

Av papirene kan man lese seg til det meste, men jeg synes allikevel det kunne vært nyttig å få en klargjøring av om man har forlatt eller stadig står inne for den ordningen som er mellom EØS/EFTA på den ene siden, at man har et eget overvåkingsregime i formen i hvert fall, eller om det her er snakk om å koble seg direkte opp til beslutningsmyndigheten, Executive Board. Beholder man den balanserte løsningen mellom EØS/EFTA-landene med ESA som det sentrale overvåkingsorgan, eller er det en ny konstruksjon når man nå skal reformere EUs finanstilsyn?

Lederen: Da gir jeg ordet til finansministeren.

Statsråd Siv Jensen: Først til spørsmålet om innskuddsgarantiordningen. Som jeg sa, er det fortsatt en del ting som ikke er avklart. Vi jobber videre mot EU-siden for å få en endelig avklaring av dette, og i tillegg venter vi på en avklaring fra islendingene om hvilken posisjon de tar til dette. Jeg kan egentlig ikke si noe mer enn det jeg sa i innlegget mitt, men vil komme tilbake til Stortinget så fort det er noe mer å meddele utover det jeg nettopp har sagt.

Når det gjelder de øvrige spørsmålene, oppfattet jeg at de alle sammen egentlig gjaldt det videre arbeidet i tilknytning til finanstilsynsordningen. Til det er å si at det pågår nå mye diskusjon om dette også på EU-siden, og det er på ingen måte enighet om dette. Vi har fra norsk side vært veldig tydelig på at vi ønsker å videreføre den balanserte modellen som ble etablert da vi fattet disse vedtakene. Det gjelder fra vår side fortsatt. Det har vi vært veldig tydelig på, men det er på ingen måte klart hvordan utfallet av dette blir, all den tid det ikke er enighet på EU-siden heller i det videre arbeidet med dette. Men igjen: Også i dette spørsmålet vil jeg selvfølgelig løpende orientere Stortinget når det er en ny utvikling.

Lederen: Da sier vi tusen takk til finansministeren.

Finanskomiteen kan selvfølgelig være her hvis en vil. Det finnes ikke noe mer spennende ting som skjer på huset enn arbeidsministerens innledning nå. Det er det opp til dere å bestemme.

Lederen: Da gir jeg ordet til arbeidsminister Anniken Hauglie.

Statsråd Anniken Hauglie: Jeg kan love at det skjer veldig mye spennende på arbeidsområdet for dem som er interessert i arbeidsmarkedspolitikken og det som skjer i EU.

Sist gang jeg redegjorde for Europautvalget om EU-saken innenfor arbeids- og sosialfeltet, var like før jul i fjor. Den gangen nevnte jeg EU-kommisjonens høring av planene om å etablere European Labour Authority, ELA. Så har det skjedd litt siden den gangen, så jeg kan egentlig fortsette der jeg slapp sist.

Som dere er kjent med, la Kommisjonen fram forslag om ELA den 13. mars i år, og jeg registrerer også at det initiativet allerede har rukket å skape en del debatt. Jeg er opptatt av at Stortinget er godt informert om saken, og jeg er derfor også veldig glad for at jeg får anledning til komme hit og informere om departementets arbeid med saken og også nærmere om forslaget.

Aller først: ELA, European Labour Authority, har ennå ikke fått noen formell norsk oversettelse. Vi bruker ordet «byrå» foreløpig. Svenskene bruker også ordet «byrå», danskene bruker «agentur». Å omtale dette som arbeidsmarkedsmyndighet mener jeg gir et feilaktig inntrykk av hvilken rolle og kompetanse som ELA er tiltenkt, og det skal jeg nå belyse nærmere.

I dokumentene som følger forslaget, viser Kommisjonen til at grensekryssende arbeidsmobilitet i EU er et gode både for borgerne, for økonomien og for samfunnet som helhet. Samtidig viser også Kommisjonen til at det fremdeles er utfordringer knyttet til etterlevelse og håndheving av EU-reglene på området. Dette kan sette tiltroen til og også rettferdigheten i det indre markedet på prøve. Mobile arbeidstakere kan være sårbare for utnyttelse, det ser vi også her i Norge.

At arbeidsmobilitet innenfor EU/EØS er et gode, og at det samtidig er viktig at reglene på området følges slik at dette ikke blir en arena for arbeidslivskriminalitet, er betraktninger som jeg og regjeringen også deler. Som eksempler på utfordringer viser Kommisjonen til utilstrekkelig informasjonsdeling og samarbeid mellom myndighetene i de ulike landene. Særlig vises det til vanskeligheter med å organisere felles tilsyn over landegrensene og manglende koordinering på EU-siden knyttet til dette.

Slik jeg ser det, passer forslaget om opprettelsen av ELA godt sammen med regjeringens initiativ overfor EU-kommisjonen om styrket europeisk samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. I statsministerens initiativ overfor EU-kommisjonen trekker Norge fram nettopp utfordringer knyttet til samarbeid og informasjonsutveksling over landegrensene. Det er bl.a. disse utfordringene som forslaget om ELA tar sikte på å gjøre noe med.

Ifølge forslaget vil hovedoppgavene for byrået være å legge til rette for bedre informasjonstilgang for både borgere og arbeidsgivere, om rettigheter og plikter knyttet til arbeidsmobilitet, tilgang til tjenester som legger til rette for arbeidsmobilitet, fremme og støtte samarbeid mellom EU-landene om håndhevelse av relevant EU-lovgivning, legge til rette for felles tilsyn, utføre analyser og risikovurderinger knyttet til arbeid og mobilitet, hjelpe medlemsstatene med å styrke sin kapasitet rundt effektiv håndheving, megle og bidra til løsninger der det oppstår uenighet mellom medlemslandene om anvendelsen eller tolkningen av regelverket på området og fasilitere samarbeid mellom relevante, berørte parter i tilfeller av såkalte forstyrrelser på arbeidsmarkedet på tvers av grensene, f.eks. større nedbemanninger eller store byggeprosjekter som påvirker sysselsettingen i grenseregionene.

Det er lagt opp til at flere av dagens samarbeidsarenaer innenfor arbeidsmobilitet legges inn under eller videreføres av ELA. Norge deltar allerede på en rekke av disse europeiske samarbeidsarenaene, f.eks. knyttet til fri bevegelighet av personer, trygdekoordinering, EURES og den europeiske plattformen mot svart arbeid.

Formålet med å legge disse foraene inn under ELA er å få til en mer helhetlig tilnærming til arbeidsmobilitet. I dag preges disse av mange ulike fora og også smale ansvarsområder. Her blir det viktig å arbeide for at Norges muligheter for deltakelse ikke svekkes. Dette gjelder kanskje særlig området for trygdekoordinering, hvor vi er på vakt med tanke på hvordan dagens ordninger er planlagt videreført.

Så litt om hvordan Kommisjonen ser for seg at arbeidsmarkedsbyrået skal se ut. Det er anslått at byrået vil ha ca. 140 ansatte og et årlig budsjett på ca. 51 millioner euro. ELA vil ha et styre bestående av representanter fra medlemslandene og Kommisjonen, og etter forslaget skal byrået startes opp i 2019 og være i full drift i 2023. Lokalisering er ennå ikke besluttet.

Når det gjelder EØS-landenes deltakelse i byrået, pågår det et arbeid i EFTA-sekretariatet nå for å få større klarhet i dette. Det ble avholdt et møte med Kommisjonen den 3. mai. Deltakere der oppfattet at Kommisjonen var åpen og inviterende med tanke på deltakelse fra EØS/EFTA i ELA. Forslaget er fra Kommisjonens side også merket som EØS-relevant.

Forslaget om ELA synes allerede å ha avstedkommet debatt om hvorvidt dette representerer en innskrenking av nasjonal myndighet på arbeidslivsområdet. Min og departementets foreløpige vurdering er at forslaget, slik det forligger i dag, ikke innebærer noen form for myndighetsavståelse. Det er særlig to elementer i forslaget man kunne sett for seg var relevant i denne diskusjonen, felles tilsyn og den meglingsordningen som foreslås.

Forslaget om felles tilsyn innebærer at byrået skal legge til rette for felles tilsyn mellom to eller flere land. Imidlertid framstår forslaget slik at ELA ikke kan treffe bindende beslutninger for medlemslandene i slike saker, og at ELAs eventuelle deltakelse i felles tilsyn over landegrensene, forutsetter aksept fra involverte stater. Slik forslaget ser ut nå, synes heller ikke tilsyn koordinert av ELA generelt å kunne finne sted uten etter forutgående avtale med aktuelle stater. Slike tilsyn skal også skje i overensstemmelse med den nasjonale lovgivningen i de berørte medlemsstatene.

Heller ikke de foreslåtte bestemmelsene om megling ser ut til å innebære noen myndighetsavståelse. Forslaget går ut på at ELA skal kunne megle og tilrettelegge for en løsning der det oppstår uenighet mellom medlemslandene om anvendelsen eller tolkningen av regelverket på området. Eksempel på saker som kan tenkes behandlet ved megling, kan være tvister om lovvalg med hensyn til trygdetilknytning, eller saker om hvorvidt vilkårene for utsending etter utsendingsdirektivet er oppfylt eller ikke.

En medlemsstat synes ikke å kunne avstå fra å gå til megling hvis en annen medlemsstat ber om det. Så lenge medlemsstatene ikke er bundet av utfallet, bør dette imidlertid ikke være problematisk. Bestemmelsen gir uttrykk for at medlemsstatene kan velge å ikke forholde seg til utfallet av meglingen.

Når det gjelder megling som skjer på initiativ fra ELA, forutsetter dette enighet om dette mellom alle berørte stater. Det er for øvrig ikke avklart hvorvidt meglingsfunksjonen skal utøves av ansatte i ELA eller av representanter oppnevnt av medlemsstatene og hvilken fagkompetanse disse skal ha.

Norge har ønsket intensjonene bak initiativet velkommen som et bidrag til styrket samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Samtidig har vi fra norsk side også understreket vårt syn om at det nye byrået må respektere nasjonal myndighet og partenes autonomi. Dette var også bl.a. tema da jeg hadde et bilateralt møte med arbeids- og sosialkommissær Marianne Thyssen i Sofia i april i år. Her var både regjeringens initiativ om a-krim overfor Kommisjonen og ELA tema.

Departementet vil arbeide for ytterligere klargjøring av disse spørsmålene og vil også forelegge spørsmålet om myndighetsavståelse for Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Men foreløpig er det, som nevnt, departementets vurdering av forslaget ikke innebærer dette. Jeg mener at opprettelsen av ELA vil kunne være et positivt bidrag i kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.

Det er et annet EU-initiativ som jeg også kanskje kunne ha informert om – et direktiv om tydelig og forutsigbare arbeidsvilkår. Jeg vet ikke om det er spilt inn?

Lederen: Nei.

Statsråd Anniken Hauglie: Skal jeg ta det kort?

Lederen: Ja.

Statsråd Anniken Hauglie: Et annet initiativ som jeg gjerne vil informere om når jeg først er her, er forslaget om et direktiv om tydelig og forutsigbare arbeidsvilkår. Det ble fremmet av EU-kommisjonen i desember i 2017. Det bygger på et eksisterende direktiv om krav til skriftlig arbeidsavtale, og forslaget er et av Kommisjonens nøkkelinitiativer som oppfølging av den sosiale pilaren, som ble proklamert av Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen i høst.

Bakgrunnen for direktivforslaget er særlig de senere års utvikling av ikke-standard ansettelsesformer, det vil si deltidsarbeid og ulike former for midlertidig ansettelser og den uforutsigbarheten dette kan medføre.

Kommisjonen peker bl.a. på at det er stor forskjell mellom regelsettene i EU, og at dette øker risikoen for konkurranse basert på lavere arbeidsmarkedsstandarder. Forslaget viderefører dagens regler om hva det skal opplyses om i en arbeidsavtale, med noen tillegg og endringer. Nytt er imidlertid forslaget om innholdsmessig minstevilkår. I tillegg foreslås det en definisjon av arbeidstakerbegrepet og ulike bestemmelser om håndheving.

Definisjonen av arbeidstakerbegrepet innebærer at det ikke lenger vil være opp til den enkelte medlemsstat å definere hvem som skal ha rettigheter etter direktivet. Dette har det vært ulike syn på. Definisjonen er basert på EU-domstolens praksis, og jeg vurderer at den mer eller mindre er på linje med arbeidstakerbegrepet slik det er definert i norsk rett. Dette framstår i utgangspunktet derfor ikke som spesielt kontroversielt for Norges del.

Minsterettighetene gjelder bl.a. varigheten av prøvetid og opplæring. Jeg vil også særlig nevne en bestemmelse om forutsigbarhet ved varierende arbeidstid. Denne bestemmelsen er nettopp interessant i lys av den debatten som har pågått rundt innleie, jf. også lovproposisjonen som nå er til behandling i Stortinget.

Min generelle vurdering er at trygge og forutsigbare arbeidsvilkår er viktig, og at Norge allerede har mye regulering som ivaretar dette. Jeg mener det er positivt at også EU har et sterkt fokus på slike forhold. Ny fleksibilitet og endringer i tilknytningsformer kan skape nye behov på området. På generell basis støtter jeg derfor en oppdatering av informasjonsbestemmelser som kan bidra til økt tydelighet. Jeg anerkjenner også formålet bak forslaget om nye minstekrav. Det er samtidig vesentlig at de nasjonale arbeidsmarkedsmodellene respekteres, og det er i denne fasen behov for ytterligere klargjøring av forslagene. Jeg vil naturligvis også fortsatt følge utviklingen i disse to sakene nøye og vil holde Stortinget orientert i saken.

Lederen: Da sier vi tusen takk til statsråden.

Hadia Tajik får ordet først.

Lederen: Da sier vi tusen takk. Jeg gir ordet til Tajik først.

Hadia Tajik (A): Takk for ei god utgreiing. Eg har eit spørsmål knytt til myndigheitsavståing. Viss eg forstod det riktig, er det slik at mekling føreset einigheit, og tilsyn føreset aksept. Spørsmålet mitt er om det då er snakk om ein slags samleaksept som ein gjev på førehand, ei samla uttrykt einigheit på førehand, eller om ein uttrykkjer ny aksept eller ny einigheit for kvar gong det skal vera aktuelt med tilsyn eller mekling. Er det statsråden si vurdering at ein slik samleaksept vil ha ei anna betyding for konklusjonen på ei eventuell myndigheitsavståing?

Michael Tetzschner (H): Det er vel to forskjellige ting. Hvis det er megling, er partene autonome i det enkelte tvistespørsmål, så de blir ikke påtvunget en løsning de ikke selv står inne for. Det er jo det som ligger i meglingen. Men når det gjelder det som er mer problematisk, som Tajik også er inne på – det er jo der man løser tvister, i strid med det partene selv står inne for – står det at kompetansen om tvisteløsning fremstår som noe uklar. Spørsmålet mitt er: Når blir dette avklart i det videre? Det må fortsatt være en del juridiske hjemmelekser som skal gjøres her.

Når det gjelder kravet til skriftlighet, tydelighet og noen minstestandarder knyttet til selve arbeidskontrakten, har vi et utmerket utgangspunkt i vår egen arbeidsmiljølov, så den er nesten ferdig implementert, så vidt jeg kan forstå.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg la merke til at statsråden sa at slik lovforslaget ser ut nå, er det overensstemmelse med norsk lovgivning. Så sa statsråden at en ville få Lovavdelingen til å vurdere det. Jeg regner med at Stortinget får tilgang til Lovavdelingens vurdering av dette. Det var det første spørsmålet.

Det andre spørsmålet er om statsråden kan bekrefte at formålet med hele byrået – eller hva vi kaller det – er å få en mer felles politikk for arbeidsliv i dette geografiske området, og – punkt to – om statsråden kan bekrefte at det som er de politiske løsningene for arbeidslivsorganiseringen i ulike EU-land, er svært forskjellig fra den norske modellen.

Audun Lysbakken (SV): Jeg har to spørsmål. For det første lurer jeg på hva slags tidsperspektiv statsråden ser for seg for en eventuell norsk behandling av en EØS-tilslutning for byrået, for hvis det skal være fullt ut oppe og stå innen 2023, men komme i gang innen 2019, som det ble sagt, er det interessant for oss å vite omtrent når vi i Norge må ta stilling til det.

Det andre er at det vi får beskrevet her, jo er en beskrivelse av hva byrået ligger an til å bli per nå. Det vi vet med disse byråene, er at de har en tendens til å utvikle seg også etter at de er startet opp. Har regjeringen fått noen signaler om hva som er EUs ambisjoner med byrået, utover de funksjonene som byrået vil være tillagt ved oppstart?

Lederen: Da er det Hansen. Jeg setter strek under hans innlegg i denne runden, og så åpner vi eventuelt for en kort tilleggsrunde etter at statsråden har svart én gang.

Svein Roald Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har i grunnen bare en oppfordring til statsråden. Det er å holde tett kontakt med partene i arbeidslivet i det videre arbeidet med dette, for en viktig premiss fra norsk side må jo være at man ikke lager regler eller ordninger som ikke respekterer de ulike arbeidslivsmodellene i EU-landene.

Lise Christoffersen (A): Takk for gjennomgangen. Hvis jeg ikke hørte feil, sa statsråden at det også er andre samarbeidsarenaer som er tenkt lagt inn under ELA, og at når det gjelder trygdekoordinering, vil regjeringa være spesielt på vakt. Jeg lurte på om statsråden kunne utdype det.

Lederen: Da er det Gjelsvik. Det er ikke flere inntegnede.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Helt kort: Slik jeg oppfattet statsråden, mener regjeringen per nå at det ikke er et spesielt punkt i det som er lagt fram, som en er uenig i eller ønsker endret. Så er spørsmålet til eksempelvis det som i hvert fall et flertall i arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen har gitt uttrykk for, som er, mener jeg, veldig problematisk, både det som ligger på bordet når det gjelder megling, og det som går på rapportering til EU-kommisjonen om hvordan EU-medlemslandene følger EU-retten – om en fra norsk side er enig i de synspunktene som blir uttrykt fra Sverige, eller mener en at det forslaget ikke er problematisk?

Lederen: Da gir jeg ordet til statsråden, vær så god.

Statsråd Anniken Hauglie: Til det siste: De nordiske landene står veldig samlet i spørsmål som handler om den norske eller nordiske modellen, og om at ethvert direktiv på området også må ta hensyn til nasjonalstatenes suverenitet på det området. De nordiske arbeidsministrene oversendte også en uttalelse til Kommisjonen hvor vi understreket betydningen og nødvendigheten av det. Jeg kjenner ikke til alle diskusjonene som går i Sverige, men her står de nordiske landene relativt samlet om akkurat det prinsippet.

Til Christoffersen: Når det gjelder de andre områdene som skal legges inn under ELA, er naturligvis trygdekoordineringen spesielt viktig for Norge og norske borgere. Vi følger særlig med på det, nettopp fordi det er av så stor betydning for borgerne at man kan ta med seg sine rettigheter på tvers av landegrensene. Det viktige for oss vil bl.a. være hvilken form for deltakelse Norge vil få i det nye organet når også andre områder legges inn under det. Her er vi veldig tett på, nettopp for å sikre oss det.

Til Hansen: Ja, vi holder tett kontakt med partene. Så vidt jeg vet, har fortsatt ikke LO eller NHO – arbeidstaker- og arbeidsgiversiden – tatt noe formelt standpunkt. Det er litt ulike syn i Europa. Den europeiske fagbevegelsen er så langt, så vidt jeg har sett, veldig positiv til dette, men vi vil selvfølgelig ha løpende kontakt med partene om hvordan de forholder seg.

Til Lysbakken: Når dette kommer til behandling i Stortinget, må jeg nesten komme tilbake til, for nå ligger det jo til behandling i Rådet og Parlamentet. De har en veldig kort frist. De har selv sagt 2018, så de har relativt kort tid hvis de skal holde sin egen plan, og det skal jo, som Lysbakken også sier, være oppe og stå i 2023. Men når man skal behandle det i Stortinget, må jeg nesten komme tilbake til. Det er også litt avhengig av når man blir ferdig med behandlingen i EUs organer, og de er ennå ikke ferdig med arbeidet der.

Lundteigen spør om jeg kan bekrefte om det er et formål med en felles politikk for arbeidsliv. Det er veldig ulik arbeidslivspolitikk i Europa, men man har jo som mål å få flere felles regler for å sikre bl.a. arbeidstakernes rettigheter, for å sikre at ikke man får utnyttelse av arbeidstakere, for å sikre at de rettighetene som er innført for arbeidstakerne i Europa, opprettholdes, og at reglene etterleves. Det er nå store ambisjoner, ikke bare i Europa, men egentlig i de fleste internasjonale organisasjoner, i hvert fall de som jeg har deltatt i, å bidra til et mer sosialt arbeidsmarked både i Europa og globalt, for å unngå utnyttelse av arbeidstakere. Jeg kan slik sett bekrefte at det er en ambisjon om en felles politikk på dette området, men samtidig er det store forskjeller i arbeidsmarkedspolitikken som jeg oppfatter at EU også anerkjenner.

Jeg kan for så vidt også bekrefte at det er stor etterspørsel etter den nordiske modellen, etter den norske modellen. Er det noe de fleste landene er veldig interessert i å høre og lære mer om, er det nettopp hvordan de nordiske landene samarbeider, myndighetene og organisasjonene imellom.

Jeg er enig med representanten Tetzschner i at den norske arbeidsmiljøloven i grunnen ivaretar veldig mye av det som kommer i det nye direktivet. Langt på vei er det veldig mye likt i det som kommer i det nye direktivet, og det som er i arbeidsmiljøloven. Det er også helt korrekt at det fortsatt er behov for mange avklaringer når det gjelder ELA. Da jeg hadde mitt møte med kommissæren, var det fortsatt mye som var uavklart. De jobber nå intenst med å avklare mange ulike spørsmål med hensyn til både byråets kompetanse, hva som skal inn under det, og hvilke andre regler som skal gjelde.

Til representanten Tajik: Jeg har ikke oppfattet at man gir en samleaksept en gang for alle, men at det tvert om, i den grad det blir et ønske om megling fra en eller flere medlemsstater, vil tas et initiativ fra ELA om megling. Jeg har oppfattet at man ikke gir en aksept en gang for alle – altså at hvis det er én sak, har man dermed sagt at man skal megle i alt – men at man tar stilling til de enkelte sakene etter hvert som de eventuelt oppstår. Det er i hvert fall slik jeg har oppfattet det så langt. Jeg understreket flere ganger i mitt innlegg at så langt det hittil ser ut, er det fordi det fortsatt er så mye uavklart i hvordan det blir. Men de signalene vi så langt har fått, og slik forslaget så langt ligger, mener vi at dette byrået vil være positivt, og at det ikke innebærer en myndighetsovertakelse og -avgivelse, slik som mange kanskje har fryktet.

Lederen: Da er det ikke inntegnet flere spørsmål, og vi sier tusen takk til arbeidsministeren.

Lederen: Utvalget har mottatt en liste med rettsakter som regjeringa foreslår innlemmet i EØS-avtalen på møtet i EØS-komiteen 31. mai. Ingen rettsakter krever denne gangen samtykke, og ingen er kommentert spesielt av regjeringa i den informasjonen som er oversendt.

Har utvalget noen kommentarer til den oversendte listen?

– Det har utvalget ikke. Da anses vi som konsultert.

Lederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.

Etter at mai i stor grad har vært preget av EU- og EØS-saker, er det selvfølgelig hyggelig å kunne runde av måneden med møte i Europautvalget.

Jeg deltok under EØS-rådsmøtet i Brussel onsdag i forrige uke, og der bekreftet EUs sjefsforhandler Michel Barnier at det gjenstår til dels svært vanskelige forhandlingstemaer, knyttet til særlig institusjonelle spørsmål, såkalt «governance», og Nord-Irland, før man er i havn med utmeldingsavtalen. Som kjent er enighet om utmeldingsvilkårene en forutsetning for at overgangsordningen fra 29. mars 2019 til 31. desember 2020 skal tre i kraft. Norge støtter løsningen om at Storbritannia fortsetter som om de var EU-medlem i denne perioden. Etter den politiske enigheten om betingelsene for en overgangsordning 19. mars har det ikke vært forslag eller bevegelse når det gjelder spørsmålet om irskegrensen.

Barnier viste også til at EU har startet drøftinger med Storbritannia om rammene for det framtidige forholdet på et bredt spekter av samarbeidsområder. Han skisserte elementene, som bl.a. inneholder handel, sikkerhetssamarbeid og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det kan inngå i en politisk erklæring, som er forutsatt å bli en del av utmeldingsavtalen. Det har ikke vært framgang i disse forhandlingene siden enigheten om betingelsene for en overgangsordning i mars.

I EUs 27 retningslinjer til forhandlingene om rammene for det framtidige forholdet, som ble vedtatt under Det europeiske råd 22.–23. mars, understrekes det fra EUs side at det ikke er mulig å gi Storbritannia adgang til det indre marked for deler av økonomien, så lenge de trer ut av det indre marked og tollunionen og avviser fri flyt av arbeidskraft.

Under EØS-rådsmøtet på onsdag ble enigheten mellom EFTA-/EØS-landene og EU om betydningen av at det indre markedet må fungere som en helhet også etter at Storbritannia har gått ut av EU, understreket. Barnier var klar på at Storbritannia med sine nåværende posisjoner ber om mer enn EU kan gi. Likevel er målsettingen å bli enig i løpet av annet halvår 2018, så det er tid til å gjennomføre de nødvendige godkjenningsprosedyrer i både EU og Storbritannia. Dette brukes det betydelige ressurser på, og Barnier selv er nå inne i sin tredje reiserunde til medlemslandene, bl.a. for møte nasjonale parlamenter, sentrale organisasjoner og næringsliv.

Barnier er svært opptatt av å holde oss, altså EØS- og EFTA-landene, informert på både politisk og teknisk nivå. Vi var enige om betydningen av å bygge videre på og trappe opp den gode dialogen mellom EFTA-/EØS-statene og EUs forhandlere og mellom EFTA-/EØS-landene og Storbritannia. Fra norsk side har vi hele veien vært klare på at vi ønsker et så nært samarbeid med Storbritannia som mulig etter brexit.

Representanten Svein Roald Hansen ønsket å ha det neste temaet på dagsordenen, nemlig status for implementering av EUs fjerde jernbanepakke. Jeg vil gi en helt overordnet redegjørelse, men inviterer gjerne med samferdselsministeren på neste Europautvalgsmøte, dersom det er ønskelig å få mer informasjon og en bredere redegjørelse.

Arbeidet med en eventuell gjennomføring i Norge av EUs fjerde jernbanepakke fortsetter. Etter planen vil Stortinget få oversendt lov- og samtykkeproposisjon til behandling i løpet av 2018. Pakken er i tråd med regjeringas politikk om konkurranseutsetting av persontogtrafikken og strukturering av jernbanesektoren. Mange av endringene i pakken gjelder allerede i Norge. Det skal som hovedregel avholdes konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. Overgangsperioden for å innføre dette er lang, og eksisterende direktetildelte avtaler varer til de løper ut. I visse tilfeller vil det fortsatt være adgang til direktetildeling av kontrakter om offentlig tjeneste uten anbud eller konkurranse. Handlefriheten for å spesifisere de offentlige tjenestene og innrette konkurransen er stor. Her skal det tas hensyn til nasjonale og regionale forhold og behov.

I en pressemelding varslet ESA 7. mai at de vil bringe saken om den norske foreldrepengeordningen inn for EFTA-domstolen. Dette er en prinsipielt viktig sak. Utforming av foreldrepengeordningen er et viktig virkemiddel i den norske familie- og likestillingspolitikken. ESA mener at aktivitetskravet i foreldrepengeordningen strider mot EUs likestillingsdirektiv. Årsaken til at vi har aktivitetskravet er at vi mener det er positivt for likestilling at mødre jobber eller studerer mens fedre i en periode har hovedansvar for barn og hjem. Det bør være opp til nasjonale myndigheter og ikke ESA å bestemme hvilke vilkår som må være oppfylt for å få rett til foreldrepenger i Norge. Vi vil nå avvente EFTA-domstolens behandling av saken, men jeg inviterer også her gjerne med fagstatsråden for å redegjøre nærmere for dette, hvis det er ønske om det, i Europautvalget.

Handel står nå høyt på dagsordenen – og dessverre ikke bare med positivt fortegn. USAs kritikk av det multilaterale handelssystemet slik vi kjenner det, kan ikke avfeies som tilfeldige uttalelser. Vi må ta dem på alvor. Et stykke på vei er det enighet internasjonalt med USA i at det er behov for å videreutvikle WTO. Det er også enighet om at overkapasitet i enkelte sektorer er reelle utfordringer som må håndteres, og at framvoksende økonomier, inkludert Kina, må påta seg både økte forpliktelser og bedre etterlevelse av de forpliktelsene de har.

Vi er derimot dypt uenig i virkemidlene som tas i bruk. Proteksjonisme er ikke svaret. Det multilaterale handelssystemet har tjent både USA og Norge godt i over 70 år. At det nå sås tvil om respekten for dette, er urovekkende.

Så til stål og aluminium. Norge har som kjent ikke fått et permanent og uforbeholdent unntak fra USAs stål- og aluminiumstiltak. Siden sist møte i Europautvalget har EU, Canada og Mexico fått forlenget sine midlertidige unntak fram til 1. juni, altså fredag denne uka, mens Argentina, Australia, Brasil og Sør-Korea er gitt såkalt varige unntak.

For å fremme våre syn og interesser har vi i lengre tid tatt opp saken med USA i alle tilgjengelige kanaler. Dette inkluderer budskapet om at WTO ikke må settes i spill. Næringsministeren diskuterte saken senest i forrige uke med USAs handelsminister Wilbur Ross. Jeg har også hatt samtaler med Ross. Vi får signaler om at Norge kan forvente å bli behandlet likt med EU, men det er ingen klarhet i eller garantier for hva dette egentlig innebærer. Det er viktig å understreke her også at hvilke vilkår som er lagt til grunn for de landene som har fått unntak, heller ikke er klart, og der er det motstridende beskjeder fra USA og fra de aktuelle landene.

Det har tidvis vært både frustrerende og krevende å få USA i tale og få klare svar på hva som egentlig er ønsket. Inntrykket er at det er krevende også for det embetsverket i USA som vi vanligvis forholder oss til, å lese politiske signaler fra Det hvite hus. Kollegaer som jeg snakker med, enten det er i Brussel eller i Tokyo, beskriver samme frustrasjon.

Amerikanerne sier at et vilkår for å oppnå varige unntak er å gå med på avtaler som begrenser handelen. Slike avtaler er uttrykk for den sterkestes rett i handelspolitikken. Såkalt frivillige eksportbegrensninger er også direkte i strid med WTO-regelverket. Det ville være uforsvarlig av Norge å gå med på en slik avtale. Det standpunktet deles også av EU og Japan, og jeg forventer at de øvrige WTO-medlemmer også står opp for regelverk og prinsipper. Det betyr imidlertid ikke at jeg nødvendigvis er optimist med tanke på hvordan Norges og andre lands posisjon vil være framover.

Jeg vil også nevne at vi dessverre ser at tiltakene på stål og aluminium kan bli fulgt opp med tilsvarende hindre når det gjelder biler. USA varslet i forrige uke undersøkelser av bilimportens påvirkning på nasjonal sikkerhet. Koblingen til nasjonal sikkerhet er her om mulig enda vanskeligere å forstå enn for stål og aluminium, og en sånn sammenblanding av sikkerhetspolitikk og handel bidrar til å svekke USAs troverdighet i internasjonal handelspolitikk.

Dersom undersøkelsene resulterer i handelshindre, kan det ikke utelukkes at norsk eksport av bl.a. bildeler kan bli berørt. Med forbehold om at vi nå bare nokså overfladisk har fått sjekket tallene, ser det ut til at Norge eksporterte motorkjøretøy og bildeler til en verdi av 7,4 mrd. kr i 2017. Også her er EU vårt klart viktigste marked – ca. 3,5 pst. av eksporten gikk til USA.

Så til det europeiske markedet. 26. mars igangsatte EU undersøkelser med sikte på eventuelt å innføre beskyttelsestiltak mot import av stål – i denne omgang ikke aluminium. EU må forberede seg på å håndtere nye handelsstrømmer. Store produsentland kan komme til å omdirigere produktene sine når de ikke har tilgang til det amerikanske markedet.

Regjeringa jobber aktivt for å sikre at eventuelle beskyttelsestiltak som måtte komme, ikke omfatter stål fra Norge. EU er det klart største markedet for norske produsenter av stål og stålprodukter. Målet er å få usikkerhet om videre handel ryddet av veien og å få EU med på en prinsippbasert løsning hvor Norge ikke omfattes av eventuelle beskyttelsestiltak, under henvisning til EØS-avtalen. Dette er ambisiøst mål, men WTO-avtaleverket åpner for en slik løsning. Jeg har ved flere anledninger tatt spørsmålet opp med EUs handelskommissær, Cecilia Malmström, og jeg har vist til at Norges helt spesielle posisjon som EØS-partner tilsier at vi blir unntatt.

Som del av EUs handelspolitikk har kommisjonen stor frihet i bruken av handelstiltak. Vi jobber derfor bredt for å sikre forståelse for EØS-avtalen som grunnlag for full deltakelse i det indre markedet, også i kontakt med EUs medlemsland. Vi må være forberedt på at ting kan skje raskt, og vi har ingen garantier for at vi vil få unntak, men det er forståelse for norske posisjoner på EU-sida. Det er positivt at Malmström bekrefter – også gjennom media – at de har mulighet til å gi unntak til Norge fordi EØS-avtalen er en spesiell avtale. Vi er også selvsagt i nær kontakt med norsk næringsliv om utviklingen.

Lederen: Tusen takk. Da er det Hansen først, deretter Lysbakken. Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.

Jeg har to spørsmål knyttet til brexit. Det ene er: Er det noen som helst tvil om at begge partene, EU og Storbritannia, er enige om at i den overgangsperioden vil regelverket eller ordningene man blir enige om, omfatte hele EØS-området og ikke bare EU-landene, slik at vi dekkes opp av det?

Det andre er: Det kom en rapport fra brexit-komiteen i parlamentet i går om status i forhandlingene, og i den er det uttrykt store bekymringer på de fleste områder. En av dem gjaldt borgernes rettigheter, om man i Storbritannia greier å bygge opp systemer som gjør at man blir registrert og får rettigheter osv., men også i enkelte EU-land – om det var på plass. Da er spørsmålet: Har vi orden i eget hus når det gjelder britene som er her?

Audun Lysbakken (SV): Jeg har et spørsmål knyttet til det med foreldrepermisjon, for gjennom mediedekningen var det litt uklart for meg hva ESA egentlig kritiserer ved den norske ordningen. Det er stor forskjell på om de mener at alle fedre skal ha lik rett til fedrekvote, eller om de mener at man skal ha rett til å få foreldrepenger gjennom hele makstiden, altså opp til mer enn ett år, som i praksis vil bety at den norske staten også i tilfeller der mor er hjemme, likevel vil måtte betale for at far også skal være hjemme i et helt år. Så det er stor forskjell på hvilke av de to tingene det er ESA spør om. Det er litt uklart for meg, så jeg lurer på om utenriksministeren kan klare opp i det.

Sverre Myrli (A): Jeg har et spørsmål om EUs fjerde jernbanepakke. Det er fem direktiver der som er aktuelle, og som må gjennomføres, hvor det vel er to av dem som i særdeleshet er politisk kontroversielle. Jeg regner med at utenriksministeren også har fått med seg den betydelige interessen det er om de det gjelder. Det gjelder direktiv nr. 1, som heter Åpning av nasjonale jernbanepassasjermarkeder, som går ut på at der staten ikke kjøper jernbanetjenester, er markedet nå åpent for alle og direktiv nr. 2, som heter Åpning av markedet for nasjonal persontransport med jernbane, som omfatter der staten kjøper jernbanetjenester, subsidierer jernbanetjenester – eller offentlig kjøp, som vi gjerne kaller det i Norge – hvor det nå i henhold til direktivet blir slik at alt offentlig kjøp må ut på anbud, må konkurranseutsettes.

Så er det riktig som utenriksministeren sier, at Stortinget i Norge med knapt flertall for tre år siden vedtok at all jernbanetrafikk i Norge skal konkurranseutsettes – i Norge er det jo nesten bare offentlig kjøp, all jernbanetrafikk krever det, nesten all jernbanetrafikk, og der har altså Stortinget vedtatt at alt skal konkurranseutsettes. I bakgrunnsinformasjonen vi har fått i dag, står det at de to direktivene kan gjennomføres ved endring av forskrift. Vil det da si at regjeringen ikke planlegger å legge de spørsmålene fram for Stortinget, ettersom det da, så vidt jeg skjønner, ikke trengs endring i lovverket?

Lederen: Neste taler er Nævra. Dere må ikke forvirre oss – det er ikke slik at man har satt seg på høyresida for å understreke en slags avstand til Lysbakken, og representere høyresida i SV? Nævra, vær så god.

Arne Nævra (SV): Hvis det er meg du snakker om, så er jeg fortsatt med i SV, ja.

Jeg har full forståelse for at utenriksministeren ikke er fagstatsråd for samferdsel. Men redegjørelsen om fjerde jernbanepakke var kanskje litt kort og tynn. For som Myrli sier, er det som skjer i jernbanesektoren nå, omfattet av veldig stor interesse. Det som mange har vært opptatt av, er forholdet mellom Statens jernbanetilsyn og ERA, hva slags overføring av myndighet man har på sikkerhet og ansvaret for at linjer og infrastruktur er i orden. Og som man sikkert også er kjent med, har forbundene som er knyttet til jernbanen, vært veldig opptatt av akkurat dette spørsmålet. Så kunne statsråden si lite grann om det – hvis hun har kunnskaper på bordet om akkurat det – og eventuelt om detaljer rundt overføring av myndighet fra SJT til ERA og komme tilbake til Stortinget? Det var det ene.

Det andre er: Det har vært veldig mye snakk om lokføreropplæringen, om den er i strid med EUs regelverk. Så vidt jeg har forstått, har statsråd Solvik-Olsen opplyst at den opplæringen – på samme nivå – skal fortsette etter jernbanepakken. Har utenriksministeren noe videre informasjon, ut over det som Solvik-Olsen har sagt, eller kan hun bekrefte det? For vi har også hørt at en sånn mulighet ikke er forpliktende, men bare frivillig.

Geir Pollestad (Sp): Eg har eit spørsmål om auka toll inn til USA på stål og aluminium. Eg prøvde meg i EU-/EØS-debatten på å antyda at Noreg og EU har hatt litt ulike haldningar, basert på informasjon me fekk under eit besøk til EU-delegasjonen. Så spørsmålet mitt er eigentleg: Er det rett oppfatta at Noreg har ei meir prinsipiell WTO-tilnærming til tolltiltaka til USA enn det EU har, og at dei kanskje har ei meir pragmatisk ordning?

Viss eg får lov, vil eg berre signalisera at det er to saker som det framover er spesiell interesse for at me vert haldne orienterte om. Det gjeld EUs jordbrukspolitikk i kjølvatnet av brexit, der me fekk signal i Europaparlamentet om at konsekvensane særleg for Sverige og Danmark kan verta ganske store, og at det vil ha direkte konsekvensar for Noreg. Den andre saka er arbeidet i EU med regulering av makt i matvarekjedene. Dei to siste her forventar eg ikkje noko utfyllande svar på, men det er berre eit signal om at det er to saker som det er interessant å verta halde orientert om.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): For det første vil jeg understreke at de spørsmålene som Nævra stilte angående den fjerde jernbanepakken, er vi også er opptatt av, og om hvordan Stortinget blir involvert.

Så til brexit. Det var et større tema i EU- og EØS-debatten her om dagen, så jeg skal ikke gjenta det, men har et spørsmål. Har det vært noe kontakt mellom Storbritannia og EFTA-landene og eventuelt Norge om mulig deltakelse i EØS eller EFTA, og hva har i så fall blitt uttrykt fra norsk side?

Et annet spørsmål går på fiskeri. Når britene nå skal ut av EUs felles fiskeripolitikk, får de ansvar for forvaltning selv – i områder som er nær Norge. Hva slags framdrift er det i samtalene med britene om den framtidige reguleringen i våre felles havområder?

Lederen: Da er det ikke flere på talerlisten.

Da gir jeg ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Da skal jeg etter beste evne forsøke å svare på spørsmålene

Når det gjelder detaljer rundt den fjerde jernbanepakken, tror jeg det er bedre både for komiteen og de fleste at samferdselsministeren redegjør litt nærmere for den, for han sitter med detaljkunnskapen. Jeg tror det er greit å ha han inne for å diskutere dette.

Som jeg nevnte i innledningen min, er planen at Stortinget skal få seg forelagt lov- og samtykkeproposisjonen i løpet av 2018. Der skal det være det som er nødvendig for å gjennomføre dette i norsk rett. Den skal, så vidt jeg forstår, ut på høring nå i løpet av ganske kort tid. Men igjen så tror jeg det kan være fornuftig å ha en samtale med samferdselsministeren om det.

Når det gjelder spørsmålet som Svein Roald Hansen stilte om brexit, er det, som vi også diskuterte onsdag på EØS-rådsmøtet, ikke noen tvil om at overgangen, dersom man da blir enig om utmeldingsvilkårene, omfatter hele EØS-området. Det betyr at Storbritannia fortsetter som om de er EU-medlem, og da for så vidt også EØS-medlem, som de jo er i kraft av å være EU-medlem, i perioden fram til 31. desember 2020. Og så langt har det ikke vært noen diskusjon rundt det. Men det betyr samtidig at britene i den perioden også vil måtte ta inn ny lovgivning og nye rettsakter, men de trer ut av institusjonene der man sitter og foretar beslutningene. Igjen henger alt på at de får en enighet om utmeldingsvilkårene. Og det er særlig grensespørsmålene og en del institusjonelle spørsmål som er vanskelige.

Spørsmålene om borgernes rettigheter har vært et av de viktigste temaene på norsk side å ha direkte dialog med britene om, for å sikre forutsigbarhet for norske borgere og opptjente rettigheter, men også for å sikre forutsigbarhet for norsk næringsliv. De veldig klare signalene vi får fra britene og fra statsministeren, er at dette er å anse som løst for Norges del. Og jeg har ikke noen annen informasjon nå enn at vi også har god oversikt over britiske borgere i Norge og deres rettigheter, og at vi ikke har noen intensjon om å gjøre noen endringer i det, heller. Så det er likt på begge sider.

Så til Lysbakkens spørsmål om foreldrepenger. Det er altså etter ESAs vurdering tre krav de mener er ulovlige.

Det ene er dette aktivitetskravet, altså at mor må ut i jobb eller studier for at far skal kunne ta ut foreldrepenger.

Det andre er at hvis mor jobber deltid etter at hun går tilbake i jobb, blir fars andel redusert tilsvarende den tida – altså stillingsandelen.

Det tredje de har pekt på, er at hvis bare far har opptjent rett til foreldrepenger, vil aktivitetskravet gjelde hele foreldrepengeperioden. Det betyr da at hvis mor ikke oppfyller aktivitetskravet, får ikke far rett til foreldrepenger i det hele tatt – heller ikke fedrekvoten.

Det er dette ESA har lagt til grunn. Og som sagt – det er tidlig i prosessen ennå, men vi følger selvfølgelig saken veldig nøye, og vi er uenig i ESAs vurderinger. Men det er i hvert fall dette de har grunngitt det med. – Jeg håper det var litt oppklarende med tanke på hva de har ment.

Så til spørsmålet om toll, og om EU og Norge har ulik holdning. Vel, jeg tror vi kan si det sånn at disse diskusjonene hadde vi for så vidt sist i 2002. Da var det en nokså tilsvarende situasjon. Da ble det løst ved at man lagde rammer rundt beskyttelsestiltakene fra EUs side, som gjorde at vi reelt sett ikke ble rammet av det. Det finnes ulike løsninger som kan diskuteres, men man satte kvoten så høyt at vi ikke ble rammet.

Det jeg mener er viktig, er å ha en prinsipiell tilnærming til dette både fordi WTO-regelverket åpner for det og fordi vi ikke er et vanlig tredjeland. Vi er fullt integrert i det indre marked med alle fordeler og for så vidt ulemper det måtte ha. Det betyr også at vi er i en annen situasjon enn f.eks. et land som eksporterer utenfra og inn på det europeiske markedet. Vi er en fullintegrert del av det europeiske markedet. Noe av poenget med det indre marked, er nettopp at det behandles som en enhet.

Man kan ikke splitte opp de fire frihetene, og man kan heller ikke splitte opp markedet i enkeltland. Det er også en av de utfordringene Storbritannia nå møter, at de ikke kan være både innenfor og utenfor det indre marked samtidig, og de kan ikke være delvis innenfor. Det betyr at skal et land være med i det indre marked, er det med fullt og helt. Det betyr også at vi fra norsk side, som er det, også selvfølgelig forbeholder oss de rettighetene som følger med å være helt integrert.

Jeg kan også nevne noe i sammenheng med spørsmålet til Gjelsvik om kontakten mellom Storbritannia og EFTA-landene. Vi har jevnlig og god kontakt gjennom våre tre EFTA-land, men også selvfølgelig direkte med britene. Og det er fortsatt fra britenes side uttrykt veldig klart at det ikke er noe ønske om EØS-medlemskap. Men debatten vil sannsynligvis kunne fortsette i månedene framover. Det som er viktig å huske på i den sammenhengen, er at den diskusjonen som kom i Overhuset var interessant fordi den ikke pekte på det som da vil måtte være en naturlig løsning for Storbritannia hvis de ikke lenger er EU-medlem og ønsker å bli EØS-medlem, og det er at de da må gå inn i EFTA. Det har de så langt heller ikke uttrykt noe ønske om.

Som jeg var inne på både i redegjørelsen og i debatten vi hadde i Stortinget etter redegjørelsen, er det tvert imot sånn at britene helt klart har understreket hvorfor EØS-medlemskap ikke vil være i tråd med britiske interesser, slik de formulerer det nå. Det kan selvfølgelig endre seg over tid, men vi har altså ingen signaler fra den britiske regjeringen om at de har endret sin grunnleggende posisjon, nemlig at de ønsker å ha egen regelverksutforming og ikke være del av et felles regelverk. De ønsker heller ikke å være del av det indre marked, men de ønsker å ha tilknytning på enkelte områder, men altså ikke være en del av det indre marked.

Når det så gjelder spørsmålet om landbrukspolitikk, kommer jeg gjerne tilbake til både det og spørsmålet om matvarekjeder. Det kan godt hende at begge deler vil egne seg godt for landbruks- og matministeren og eventuell andre statsråder. Man kan si at det som er det første som kommer til å skje, er at budsjettet for EUs felles landbrukspolitikk blir mindre når britene går ut. Men utover det får det ikke noen direkte konsekvenser for politikken som sådan, men det er klart at det er mange diskusjoner nå knyttet til hvordan den vil se ut i framtida, men ikke primært fordi britene går ut – det vil ikke automatisk endre ting. Men det er klart at det at budsjettene blir mindre, vil kunne generere endringer – det vet man for så vidt ikke.

– Da tror jeg jeg var så noenlunde igjennom. Og som sagt ber jeg om forståelse for at det kan være, tror jeg, klokt at samferdselsministeren besvarer de mer detaljerte spørsmålene rundt jernbanepakka.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg.

Lederen: Det er ikke kommet inn noen saker under Eventuelt.