Leiaren: Sidan det har kome nokre nye medlemer frå næringskomiteen, bør eg kanskje gjera merksam på at me har vedteke at referatet frå dette møtet skal offentleggjerast.

Statsråd Terje Riis-Johansen: Takk for muligheten til å komme her og orientere.

Jeg har notert meg Stortingets enstemmige bifall til innstillinga til stortingsmeldinga om gjennomføringa av europapolitikken og er selvsagt positiv til at Stortinget ønsker å involvere seg mer på dette området. Jeg syns det er veldig bra at også fagkomiteene involveres i EØS-arbeidet, som næringskomiteen gjør her i dag. I det videre arbeidet vil det være viktig å finne fram til egnede arbeidsformer på dette området som gir tilstrekkelig involvering.

Det jeg har bedt om å få redegjøre om, er innlemmelsen i EØS-avtalen av en rekke viktige nye EU-rettsakter på matområdet. Det gjør jeg på vegne av de tre statsrådene som har det konstitusjonelle ansvaret etter matloven. Det gjelder helse- og omsorgsministeren, fiskeri- og kystministeren og meg selv.

EUs matlovsforordning, Food Law, fra 2002 og EUs nye forordninger om næringsmiddelhygiene og kontroll fra 2004 gjelder for et viktig og omfattende område – matproduksjonskjeden.

Rettsaktene er viktige for å sikre at alle aktører i hele denne kjeden tar ansvar for mattrygghet, og for å bidra til en likeverdig, effektiv og målrettet offentlig kontroll i de landene det gjelder. Rettsaktene står som viktige grunnforutsetninger for all primærproduksjon og for alle deler av næringsmiddelbransjen i Norge, og ikke minst for eksporten av norsk fisk og sjømat.

Food Law tok til å gjelde i sin helhet i EU-landene fra 1. januar 2005 og de nye forordningene om hygiene og kontroll fra 1. januar 2006. Det har pågått en langvarig prosess for å innlemme disse rettsaktene i EØS-avtalen. Det har ikke vært mulig å få til en samtidig ikrafttredelse i Norge som i EU-landene, i tråd med EØS-avtalens intensjon. Forsinkelsen skyldes i det alt vesentlige at det ble nødvendig å utvide EØS-avtalens omfang når det gjelder Island.

De forberedende prosedyrene mellom partene er nå på det nærmeste sluttført, og vi håper på en beslutning i EØS-komiteen i sommer. Fra norsk side anses det ikke som nødvendig med faglige tilpasninger. Dette skal jeg komme tilbake til under omtalen av de enkelte rettsaktene.

EØS-utvalget vil bli orientert på ordinær måte forut for EØS-komiteens møte hvor rettsaktene innlemmes. EØS-komiteens vedtak vil bli fattet med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringa vil derfor fremme proposisjon om Stortingets samtykke på ordinær måte, sannsynligvis i høst. Dette vil tidligst gi ikrafttredelse av bestemmelsene i de nevnte rettsaktene, som jeg kommer tilbake til, utpå høsten, muligens ikke før neste år.

Så til reformene i EU og EUs matlovsforordning, Food Law. Da er det å si at EU de siste åra har satset på å utvikle et nytt helhetlig felles regelverk som har vært basert på og skal baseres på helkjedeprinsippet – altså fra jord og fjord til bord – til erstatning for et regelverk som vel må sies å være noe oppdelt fra tidligere, og som har oppstått ut fra ulike formål som har dukket opp gjennom EUs historie.

EUs matlovsforordning, den såkalte Food Law, springer ut av Europakommisjonens strategier i hvitboka om mattrygghet, som ble lagt fram i 2000. Hvitboka inneholdt en rekke forslag til tiltak knyttet til regelverksutvikling, organisering av matforvaltningen og gjennomføring av kontrollen. Ved siden av behovet for ensartede regler om innsatsvarer, fôr og matvarer la hvitboka vekt på at reglene blir håndhevet på en mest mulig ensartet og effektiv måte i hele fellesskapet.

Hvitboka nevnte 84 tiltak som skulle bidra til å ivareta hensynet til dyrs og folks helse, og som i hovedsak skulle uttrykkes i nye rettsakter. De nye forordningene om hygiene og kontroll var svært sentrale, og de kommer jeg spesielt tilbake til.

Så litt om innlemmelse av matlovsforordningen, altså Food Law. Stortinget er tidligere orientert om den norske matreformen. En viktig del her er den nye matloven, som ble fremmet for Stortinget ved Ot.prp. nr. 100 for 2002-2003, og fastsatt 19. desember 2003. Matloven er en forenkling i forhold til tidligere lovstruktur ved at 13 lover helt eller delvis ble samlet til én ny lov, og ved at det ble opprettet ett felles tilsynsorgan, Mattilsynet.

Matloven og forholdet til Food Law ble grundig omtalt i proposisjonen, og forordninga ble gjengitt i sin helhet der.

Matloven tar allerede opp i seg hovedelementene i Food Law. Ved innlemmelsen vil det derfor særlig være Norges forhold til Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet, bedre kjent som EFSA, som blir endelig avklart og gjensidig forpliktende. Det betyr at Norge må betale for sin deltakelse i EFSA, samtidig som Norges gis forpliktende rett til å delta i dette arbeidet på likeverdig måte som medlemslandene i EU. Vi har også fått anledning til å delta i store deler av EFSAs arbeid siden opprettelsen i 2002.

Det vi ser, er at EFSA er en stadig viktigere premissleverandør. EFSA skal være et uavhengig vitenskapelig organ for framskaffelse av uavhengige vitenskapelige vurderinger i saker som har virkning på mattryggheten. Vår deltakelse her innebærer i praksis:

1.              at vi deltar i EFSAs rådgivende utvalg

2.              at vi deltar i kriseenheten

3.              at det gis en mulighet til deltakelse i vitenskapskomiteen/vitenskapsgruppene i EFSA

4.              informasjonsutveksling bl.a. om EFSAs vitenskapelige undersøkelser

Så litt generelt om innlemmelsen av de nye hygiene- og kontrollforordningene. De tok til å gjelde i EU, som jeg nevnte, fra 1. januar 2006. De erstattet en lang rekke rettsakter som er en del av EØS-avtalen i dag. Det nye regelverket medførte en betydelig restrukturering og forenkling av lovgivningen, noe som gir mulighet for bedre oversikt og tilgjengelighet for brukerne. Virksomhetens ansvar for mattryggheten tydeliggjøres. Det skal jeg komme en del tilbake til, for det er en gjennomgående del av dette.

Når det gjelder hygieneforordningene, retter de seg mot virksomhetene, og er mer målstyrte enn tidligere mer detaljerte direktiver og tilsvarende norske forskrifter. Det er noe vi er vel kjent med i ulike sammenhenger, med diskusjon rundt. Regelverket legger i større grad enn før opp til fleksibilitet for virksomhetene når det gjelder å finne praktiske løsninger, uten at kravene til mattrygghet skal reduseres av den grunn. Slik sett blir det større rom for faglig skjønn og samtidig økt behov for kunnskap.

Et større rom for faglig skjønn vil samtidig innebære en utfordring for Mattilsynet og Mattilsynets utøving av et enhetlig og helhetlig tilsyn. Dette er en sak som jeg vil gi stor oppmerksomhet. Dette med et enhetlig og helhetlig tilsyn er blant de hovedsakene som har vært oppe til debatt i etterkant av det såkalte E.coli-utvalgets innstilling før jul. Mattilsynet er – uavhengig av det vi nå diskuterer – i gang med en gjennomgang med sikte på å oppnå resultater på dette området.

Flertallet av høringsinstansene, herunder de største næringsorganisasjonene, har i all hovedsak vært positiv til det nye regelverket, spesielt til at det gir rom for det faglige skjønnet – som jeg nå har omtalt – og den fleksibiliteten som det avstedkommer, samtidig som det tydeliggjør virksomhetenes eget ansvar.

Vi tar sikte på å utnytte den fleksibiliteten som er i regelverket til å lage nasjonale bestemmelser. Her kan bl.a. nevnes produksjon og omsetning av små mengder råvarer og kjøtt fra viltlevende vilt, slakting av små mengder fjørfe og haredyr på den enkelte gård – samt alternative toalettløsninger. Det er jo også noe.

Når det gjelder tradisjonsprodukter, gir den økte fleksibiliteten i regelverket åpning for produksjon av de fleste typer tradisjonsprodukter, som f.eks. smalahove, rakefisk, tørrfisk og samiske tradisjonsprodukter.

Det åpnes for nasjonale bestemmelser om produksjon av tradisjonsprodukter og av næringsmidler i visse geografisk vanskeligstilte områder. Denne åpningen vurderes brukt for enkelte tradisjonsprodukter dersom fleksibiliteten i de generelle reglene er utilstrekkelig, som f.eks. for rødsei og ombordproduksjon av rognkjeksrogn.

Samlet sett mener jeg at dette innebærer en forenkling av et regelverk som mange i dag finner byråkratisk og – til tider – noe vanskelig.

Så vil jeg si litt om næringsmiddelhygiene. Det er fastsatt en generell forordning på dette området som gjelder for alle virksomheter, uansett slag og hvor de måtte befinne seg i matproduksjonskjeden.

Det som er nytt i forhold til tidligere her, er at all primærproduksjon, både til lands og til vanns – inkludert fangst av sel og hval – er omfattet av regelverket. Primærprodusentene vil ikke være omfattet av krav til egenkontroll, men må kunne dokumentere all aktivitet som kan ha betydning for mattryggheten, gjennom journalføring. Dette mener jeg er en bra tanke og et bra opplegg – og bør være uproblematisk for de bøndene i Norge som følger KSL, Kvalitetssystem i Landbruket.

Så til forordning om særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse. I tillegg til den generelle forordninga er det fastsatt en forordning om særlige hygieneregler på dette området. Her videreføres en del spesielle krav for ulike typer mat som stammer fra dyr, og disse er nå utformet som tillegg til de generelle kravene.

Her finner jeg grunn til å framheve de såkalte salmonellagarantiene, som Norge har hatt – i likhet med Sverige og Finland. Disse blir videreført. De kan også utvides noe i forhold til de garantiene som ligger inne i EØS-avtalen i dag. Dette er positivt og bidrar til at vi i Norge kan opprettholde vår gode status når det gjelder salmonella.

Forordninga har generelle bestemmelser om godkjenning av virksomheter og om merking av opprinnelsesvirksomhet samt en del særskilte bestemmelser for ulike typer mat som stammer fra dyr, f.eks. kjøtt, fjørfekjøtt, vilt, oppdrettsvilt, fiskerivarer, bløtdyr og skjell, melk og melkeprodukter.

Enkelte av disse særskilte bestemmelsene har vakt bekymring hos noen næringsaktører under forberedelsen av gjennomføringa i Norge. Dette har bl.a. kommet til uttrykk i de høringene som Mattilsynet har gjennomført på vegne av de tre ansvarlige departementene. Jeg skal si litt om det.

Flere har uttrykt bekymring for fortsatt produksjon av tørrfisk. Ifølge Mattilsynet vil det i det nye regelverket ikke være noe som er til hinder for tørrfiskproduksjon ved godkjente virksomheter. Enkelte sjøltilvirkere av tørrfisk vil kunne få problemer med å oppfylle de nye reglene, men dette forårsakes ikke av det nye regelverket.

Det nye regelverket stiller krav om at vannet som brukes ved bearbeiding av fisk, skal være av drikkevannskvalitet, med unntak for hodekapping og sløying om bord på fartøy. Som hovedregel bruker næringa i dag renset sjøvann. En omlegging til bruk av drikkevann vil være en betydelig ulempe for fiskerinæringa i Norge. Problemet er midlertidig løst ved at en har en overgangsordning fram til 31. desember 2009, når en åpner for bruk av rent sjøvann både om bord på fartøy og i virksomheter på land. Mattilsynet mener videre at regelverket kan fortolkes slik at renset sjøvann kan betraktes som drikkevann, slik at dette problemet i utgangspunktet kan unngås. Det vil bli tatt opp med EU i forbindelse med gjennomgangen av regelverket.

Det nye regelverket kan fortolkes slik at det nå vil stilles strengere krav til fartøy der reker og skjell kokes om bord for direktesalg til forbruker eller til godkjente virksomheter. Norske myndigheter jobber videre med sikte på en nærmere avklaring av hvordan regelverket på dette området tolkes i øvrige EU-land.

Dagens regelverk er noe uklart med hensyn til hvor lenge fisk kan oppbevares i iskjølt vann i landvirksomheter, samt hvor langt inn i produksjonen denne kjølemetoden kan brukes. Uklarheten ble ikke ryddet av veien i det nye regelverket. Norske myndigheter jobber med sikte på en klargjøring på dette området.

I høringsrunden kom det også inn ønsker om at reinsdyr og hjort burde vært definert som viltlevende vilt, og ikke oppdrettsvilt. Dette er hovedsakelig begrunnet i ønsket om en enklere kjøttkontroll. Det er naturlig nok lagt opp til en enklere kontroll av viltlevende vilt enn av oppdrettsvilt. En slik omdefinering av reinsdyr og hjort fra å være oppdrettsvilt til viltlevende vilt er imidlertid ikke mulig. Regelverket er helt klart på dette punktet.

I dagens norske regelverk er det gitt unntak slik at reineier kan slakte og omsette inntil ti rein pr. år direkte til forbruker, uten at dette skjer gjennom et godkjent slakteri. Unntaket i sin nåværende form vil bortfalle som følge av det nye regelverket. Mattilsynet vurderer likevel om regelverket kan gi åpning for tilsvarende ordninger.

Det nye regelverket er også strengere enn dagens norske praksis når det gjelder nødslakting utenfor slakteriet. I forhold til både dagens regelverk og det nye regelverket kan kun friske dyr som har vært utsatt for ulykke, nødslaktes utenom slakteri til konsum. Det forutsettes at dyra er undersøkt av veterinær før slakting/avliving. Hovedtyngden av nødslakt i Norge utgjøres i dag imidlertid av dyr som av ulike årsaker er lite transportdyktige. Det vil derfor være behov for en justering av dagens norske praksis.

Når dette er nevnt, vil jeg samtidig presisere at de aller fleste av høringsinstansene har vært positive til det nye regelverket.

Som jeg har nevnt, vil vi legge stor vekt på å få i stand fleksible løsninger i tråd med målsettingen i regelverket, men her, som på alle andre områder, må hensynet til mattrygghet komme i første rekke.

Så litt om kontrollforordningene. Som nevnt tidligere la Hvitboka om mattrygghet stor vekt på å oppnå en effektiv og mest mulig likeartet kontroll i alle medlemslandene.

Samtidig som virksomhetenes plikt til å sikre etterlevelse av lovgivningen ble presisert i de nye hygieneforordningene, ønsket man et sterkere offentlig tilsyn. Derfor ble det samtidig fastsatt to nye kontrollforordninger, med plikter for myndighetene i medlemslandene.

Det er fastsatt en forordning om offentlig kontroll av at fôr- og næringsmiddellovgivningen samt dyrehelse- og dyrevelferdsreglene blir overholdt.

Den generelle kontrollforordninga retter seg i hovedsak mot myndighetene og dekker alle aspekter ved kontroll med matproduksjon og fôrproduksjon, dyrehelse og dyrevelferd samt import/eksportkontroll, med mindre det er gitt særskilte regler.

Forordninga stiller krav til organisering og finansiering av offentlig tilsyn. For å sikre harmonisering skal det utarbeides en generell og en årlig nasjonal tilsynsplan – og plikt til årlig rapportering av tilsynsaktivitet.

Vi har i dag et generelt krav om forhåndsvarsel ved innførsel av levende dyr, dyreprodukter og matvarer fra dyr fra EØS-land til Norge. Sverige har hatt lignende ordninger, men har måttet frafalle disse etter at EF-domstolen har vurdert en generell varslingsplikt til å være i strid med EF-retten. Den nye kontrollforordninga gir heller ingen åpning for generell varslingsplikt innenfor EØS-området, men åpner for forhåndsvarsling ved spesielle behov. Dette innebærer at det generelle kravet om forhåndsvarsel ved innførsel av de nevnte produktene fra EØS-land til Norge vil måtte bortfalle. Forhåndsvarsling av produkter fra tredjeland, dvs. land utenfor EØS, opprettholdes.

Jeg legger til grunn at kravene til mattrygghet ved import ikke skal bli redusert som følge av bortfall av forhåndsvarsling for import fra EØS-området. Det nye hygiene- og kontrollregelverket fører, som tidligere nevnt, til oppdaterte harmoniserte krav til produksjon og kontroll i hele EØS. Det er virksomhetene som innfører varene til Norge, som har ansvaret for at varene er trygge. Kravet om forhåndsvarsling har på mange måter bidratt til å gjøre dette ansvaret mindre tydelig enn nødvendig. Et modernisert system for importkontroll bidrar til å tydeliggjøre at virksomhetene har ansvaret. Dessuten har praksis vist at systemet med generell forhåndsvarsling i begrenset grad har bidratt til å sikre mattryggheten. De enkelttilfellene vi har hatt de siste årene, med funn av smittestoff i importert mat fra EØS-land – det eksemplet som sikkert flest husker best, er kjøttdeigen som kom fra Polen med salmonella – har i all hovedsak blitt oppdaget av bedriftenes egenkontroll og ikke som følge av forhåndsvarslinga.

Det nye regelverket åpner imidlertid for at det kan kreves forhåndsvarsling dersom dette er nødvendig for organiseringa av offentlig kontroll. Det offentliges kontroll vil dermed få mulighet til å bli mer målrettet og kan settes inn der hvor risikoen anses å være størst. Mattilsynet har konkludert med at dette, i tillegg til en kombinasjon av likeverdige tiltak, opprettholder en effektiv kontroll i EØS-området.

Hovedelementene i det nye systemet vil være:

-       kontroll og dokumentasjon på avsenderstedet

-       krav om forhåndsvarsling og tilsyn i særskilte tilfeller – basert på en risikovurdering

-       mottakskontroll hos importør/første mottaker

-       revisjon av første importør/første mottaker

Det er videre fastsatt en forordning med særlige regler for gjennomføringa av offentlig kontroll av produkter av animalsk opprinnelse. Forordninga samler og oppdaterer kontrollbestemmelser som tidligere har vært i ulike særskilte rettsakter. Dette gjelder særlig regler om kontroll av ferskt kjøtt, levende muslinger, fiskerivarer samt rå melk og melkeprodukter.

Det settes opp mer spesifikke krav til tilsynsmyndighetenes overvåkning og kontroll med høstningsområder for skjell og til prøvetaking. Disse skjerpede kravene betyr økt kontroll og overvåking, som vil medføre økt ressursbruk for tilsynsmyndighetene. Det arbeides for å finne løsninger hvor myndighetene, som i dag, dekker det meste av kostnadene ved denne testinga.

Det nye regelverket fastslår at kjøtt ikke kan benyttes som folkemat dersom det overskrider de maksimumsgrensene for radioaktivitet som er i EUs regelverk. Disse maksimumsgrensene er fastsatt i et eget regelverk, Euratom-samarbeidet, som ikke er en del av EØS-avtalen, og gjelder derfor ikke for Norge. Vi legger derfor til grunn at Norge kan beholde sine nasjonale grenser for radioaktivitet i rein.

Det nye regelverket gir åpning for å utprøve nye og besparende måter å utføre kjøttkontroll på. Det er til orientering et omfattende nordisk samarbeid på dette området. Det er positivt. Jeg mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved effektiviteten av dagens kjøttkontrollsystem. Det må på sikt være mulig å komme fram til et bedre, mer målrettet og kostnadseffektivt kjøttkontrollsystem enn det vi har i dag. Her må vi også ta med oss lærdom fra bl.a. E.coli-saken.

Det legges opp til et smidigere og mer kostnadseffektivt kontrollsystem for kjøtt fra viltlevende vilt. Det innføres et system med såkalte kompetenete jegere som vil kunne gis myndighet til å kontrollere viltkjøttet. Kjøtt som skal behandles ved viltbehandlingsanlegg, vil en godkjenning fra en kompetent jeger – det er mulig at de fleste jegere vil definere seg som det – gjelde som en forhåndsgodkjenning av produktet. For viltkjøtt som omsettes lokalt direkte til forbruker, vil en undersøkelse fra en kompetent jeger være den eneste og endelige undersøkelsen av viltkjøttet. Et opplegg for utdanning av kompetente jegere er under utarbeidelse i samarbeid med aktuelle organisasjoner, som har vist stor interesse for dette.

Helt til slutt: Alt i alt vil det nye regelverket representere styrking av mattryggheten og forbrukerbeskyttelsen og vil gi en forenkling for virksomhetene, samtidig som ansvar og plikter blir mer tydelige.

Det er forutsatt at erfaringene med det nye regelverket skal gjennomgås i løpet av 2009, med sikte på å identifisere endringsbehov. Kommisjonen har allerede satt i gang denne gjennomgangen. Regjeringa vil delta aktivt i det arbeidet og gi konstruktive innspill i prosessen.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt som møteleder.

Lederen: Jeg vil takke statsråden for en svært detaljert og informativ gjennomgang. Det var ganske tydelig at det gikk et eget brus gjennom forsamlingen da det ble snakket om smalahove og rakefisk!

Da åpner vi for eventuelle spørsmål.

Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg skal ikke kommentere nødslaktreglene, men jeg vil bare si at full deltakelse i EFSA er svært viktig for Norge. Det er selvfølgelig også viktig for EU, men det er enda viktigere for Norge. Jeg er veldig glad for at det er på plass. Jeg regner med at landbruksministeren kan bekrefte at det også innebærer at vi har ambisjoner om å delta i vitenskapskomiteene og underkomiteene, fordi mange av premissene legges der.

Ellers må jeg jo si – og det er ikke til forkleinelse for landbruksministeren – at jeg synes behandlingen av disse sakene illustrerer behovet for reformer i Stortingets behandling av EØS-saker. Dette er et detaljeringsnivå som dette forum ikke er beregnet til å behandle.

Statsråd Terje Riis-Johansen: Jeg har en betydelig forståelse for det siste, samtidig som jeg har ønske om ikke å holde noe tilbake i forhold til hva denne saken handler om. Det er i og for seg smått og stort om hverandre, og hva som det kan være mest politiske interesse for, kan jo variere.

Når det gjelder spørsmålet og kommentaren fra Dagfinn Høybråten, kan jeg berolige ham og forsikre at det er et arbeid vi har tenkt å følge opp videre, fullt og helt. Jeg er helt enig i at det er viktig. Vi ser jo det på flere områder. Fugleinfluensaen er jo ett eksempel som med all tydelighet viser viktigheten av å jobbe utover landets grenser på det veterinære området. Det skal vi gjøre, i tråd med det som Dagfinn Høybråten sier her.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV): Jeg vil takke for et interessant foredrag om hvordan det kan bli på matområdet i framtida.

Det jeg lurer på, er at man i dag har lov til å bruke renset sjøvann når man kapper hodet av fisken og sløyer den. Forventes det at man i framtida skal være nødt til å ha med ferskvann på tank ut på små sjarker? Hva tenker ministeren om det?

Det andre jeg lurer på, er: Når det f.eks. gjelder hjorteoppdrett, har man i dag lov til å skyte hjort ved spiseplass, og så kan den fraktes bort for slakting på egnet sted. Det er gjort en jobb tidligere med mobile slakterier, og det er gjort en del for å prøve å imøtekomme behovet til dem som driver med oppaling av hjort. Jeg ser for meg at med den strukturendringa som har skjedd innenfor slakteriene, vil det kanskje være større behov for å se på mobile slakterier framover. Dersom statsråden kan si litt om det, er jeg takknemlig.

Lederen: Er det mulig å si noe om noe så detaljert?

Statsråd Terje Riis-Johansen: Når det gjelder ferskvann og fisk, er situasjonen den at Mattilsynet vurderer muligheten for å definere saltvann som drikkevann. Noen av oss kan jo gjøre seg noen refleksjoner rundt det! Det er nå det som er tenkt. Det er et midlertidig unntak, og det jobbes med sikte på å finne praktiske løsninger på dette. Selv om dette på sett og vis er en detalj, er det et område som kan skape praktiske problemer i hverdagen for mange.

Når det gjelder slakting av hjort på spiseplass, må jeg innrømme at jeg ikke har noe godt svar. Det tror jeg nesten at vi må komme tilbake til.

Alf Ivar Samuelsen (Sp): Jeg har bare en liten kommentar til bruk av saltvann og eventuelt renset saltvann og vanlig vann med drikkevannskvalitet.

Jeg håper at det er mulig å finne smidige løsninger fordi kravet til vannmengde pr. minutt er 600 liter levert pr. slange. Jeg tror ikke noen av oss som sitter ved dette bordet ville ha vært i nærheten av den slangen som ligger i et kar som leverer 600 liter. Det er ikke praktisk mulig, med mindre man er spesialutstyrt med regntøy. Derfor har man gått over til bruk av renset saltvann. Jeg håper det er mulig å finne smidige løsninger som vil ivareta produksjonsbedriftenes muligheter til å få en rasjonell løsning på et problem. Den mengde ferskvann som det er snakk om, gjør at veldig mange lokale vannanlegg ikke har mulighet til å levere den mengden det her er snakk om.

Så ville det være litt artig å få en definisjon av viltlevende vilt kontra vilt.

Lederen: Ønsker statsråden å kommentere dette.

Statsråd Terje Riis-Johansen: Jeg oppfatter at problemstillingen til Samuelsen er identisk med Kvalviks. Jeg kan bare forsikre om at vi er enige om viktigheten av å finne en praktisk løsning på det. Det som jeg kan si, er at det er ikke bare i Norge man er opptatt av dette, men det er flere land som av naturlige årsaker er opptatt av det samme problemet som oss.

Lederen: Da kan jeg ikke se at flere har bedt om ordet til dette punktet, som vi da anser oss ferdig med.