Statsråd Svein Ludvigsen: Regjeringen har ønsket å konsultere Stortinget gjennom EØS-utvalget i forhold til tildelingen av de nye laksekonsesjonene og den dialogen som har vært med EFTAs overvåkingsorgan ESA. I det følgende vil jeg gå gjennom Regjeringens oppfølging av ESAs grunngitte uttalelse om tildelingen av tillatelser til oppdrett av laks og ørret.
Saken startet sommeren 1999, da et selskap i Norge klaget til ESA over vilkåret om lokalt eierskap i retildelingen av konsesjoner for oppdrett av laks og ørret i Finnmark. Etter dette har ESA presentert åpningsspørsmål og supplerende åpningsspørsmål samt reist spørsmål ved enkelte kriterier i tildelingsforskriften for den forestående tildelingsrunden for laksekonsesjoner. Alle spørsmål og utsagn er blitt kommentert og imøtegått av norske myndigheter.
Den 15. november 2001 sendte ESA en grunngitt uttalelse – ”reasoned opinion” – til Norge. ESA konkluderer i uttalelsen at vilkåret om lokalt eierskap i oppdrettsloven samt retildelingsforskriften for Finnmark og Troms er i strid med artikkel 31 og 40 i EØS-avtalen. Disse bestemmelsene regulerer rett til fri etablering og fri flyt av kapital mellom medlemsstatene. ESA kan bringe saken inn for EFTA-domstolen dersom Norge ikke retter seg etter uttalelsen.
Oppdrettslovens vilkår om lokalt eierskap gjelder bare ved tildeling av nye konsesjoner for laks og ørret og ble sist benyttet ved retildelingen i Troms og Finnmark i 1998/99. Norge har, som nevnt, imøtegått ESAs påstander og har bl.a. anført at havbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, og at vilkåret om lokalt eierskap uansett ikke er diskriminerende.
I forbindelse med den forestående runden med tildeling av 40 nye laksekonsesjoner ble Stortinget orientert om saken med ESA vårsesjonen 2001 i Ot.prp. nr. 65 for 2000-2001, om endring av oppdrettsloven, hvor brevvekslingen fram til den tid var gjengitt som trykt vedlegg.
I næringskomiteens innstilling, Innst. O. nr. 123 for 2000- 2001, som direkte gjaldt endring av oppdrettsloven for å gi hjemmel til å kreve vederlag ved tildeling av konsesjon, ble det gitt visse føringer for politikken ved tildeling av de 40 nye konsesjonene. På bakgrunn av dette utarbeidet Fiskeridepartementet utkast til forskrift om tildeling av konsesjoner som ble sendt på høring i august 2001.
På bakgrunn av utviklingen i saken med ESA ble det allerede før regjeringsskiftet i fjor høst tatt initiativ for å søke å komme til en forståelse med ESA gjennom en uformell dialog om innholdet i utkastet til forskrift om tildeling av nye konsesjoner.
Kort oppsummert dreier ESAs anførsler seg om kriteriet ”lokalt eierskap”, som er hovedsaken i den grunngitte uttalelsen. I tillegg er ESA opptatt av hvordan 10 års bindingstid blir gjennomført, og at kvinner og nyetablerere eller søkere med 1-2 konsesjoner fra før, ikke kan prioriteres spesielt. Dersom vi står på våre prinsipper og saken blir prøvd for EFTA-domstolen, er det for det første fare for at den forestående tildelingsrunden må utsettes inntil dommen er klar, og for det andre en risiko for at vi kan få en avgjørelse i vår disfavør. Av disse grunner anser jeg en sak for EFTA-domstolen som en lite hensiktsmessig avslutning av denne saken med ESA.
Det ble derfor i januar innledet uformelle samtaler med ESA hvor hovedtema var vilkåret om lokalt eierskap, men også de øvrige vilkår som ESA hadde reist spørsmål om i utkast til forskrift om tildeling av konsesjoner. Det er etter dette klart at vi kan finne fram til en minnelig løsning. Etter min mening kan dette skje uten at viktige havbrukspolitiske mål oppgis, herunder sikre at norske myndigheter fortsatt vil kunne fastsette kriteriene for tildeling av fremtidige konsesjoner. Denne løsningen innebærer:
- Kriteriet om ”lokalt eierskap” erstattes med et kriterium om økonomisk integrasjon i regionen. Dette kan, slik Regjeringen ser det, være et like hensiktsmessig kriterium for å styrke næringslivet lokalt, og vil gå direkte på samarbeid og investering i det lokale næringslivet og dermed bidra til økonomisk styrking av lokalsamfunnet. ESA har sagt seg innforstått med at nødvendig endring av oppdrettsloven § 6, som følge av den endringen vi nå gjør, kan tas på et senere tidspunkt i forbindelse med ny havbrukslov, som sannsynligvis ligger to-tre år fram i tid.
- 10 års bindingstid opprettholdes, men gjennomføres på en annen måte enn opprinnelig foreslått. Dette vilkåret har også blitt kritisert under høringsrunden og er lite fleksibelt. Jeg mener at en ordning med godkjenning av overdragelse av tillatelser såfremt forutsetningene for tildelingen videreføres, kan være et like hensiktsmessig vilkår.
- Prioritering av nyetablerere eller søkere med 1-2 tillatelser fra før endres til nyetablerere og mindre aktører i oppdrettsnæringen for å gjøre vilkåret mer fleksibelt.
- Prioritering av kvinner under ellers like forutsetninger endres til et moment som kan vektlegges i en helhetsvurdering, og en oppfordring til kvinner om å søke.
Regjeringen mener at saken etter dette møtet bør følges opp ved at vi sender svarbrev til ESA og sender nevnte elementer i tildelingsforskrift på ny høring med frist medio juni. Det tas videre sikte på å fastsette tildelingsforskrift for de 40 nye konsesjonene i løpet av juni, og konsesjonene tildeles i løpet av høsten.
Åslaug Haga (Sp): Dette må jeg innrømme er langt fra mitt spesiale, men jeg kan jo ikke forstå annet her enn at en gir relativt betydelige konsesjoner. Når det gjelder punkt 1, må jeg få be om en liten utdypning av hva det reelt sett betyr når man går over fra kriteriet ”lokalt eierskap” til det fiskeriministeren omtalte som ”økonomisk integrasjon i regionen”. Er det mulig å få en viss utdypning av det? Jeg må jo også få stille spørsmål om statsråden mener at det er begrensede konsesjoner som er gitt fra norsk side, eller om man reelt sett har vurdert å gå veien om domstolen.
Statsråd Svein Ludvigsen: Hvis man skulle prøve denne saken for domstolen, ville det ikke være mulig å tildele konsesjoner i år – slik det var lagt opp til både fra den forrige regjering og denne og gjennom føringer fra Stortingets næringskomite – og det ligger selvfølgelig en viss risiko for at vi ikke kommer til å vinne fram med våre synspunkter. Derfor har vi funnet det formålstjenlig å gå inn på den felles forståelse som her er beskrevet, nettopp fordi vi mener at vi opprettholder intensjonene i den havbrukspolitikken som har vært ført, og de intensjonene som lå i føringene fra næringskomiteen i forbindelse med tildelingen av disse 40 konsesjonene.
Når det gjelder ”lokalt eierskap”, som i og for seg vel er greit definert og oppfattet, tenker vi oss altså å erstatte det med et kriterium om ”økonomisk integrasjon i regionen”. Et konkret eksempel, knyttet til Finnmark: Hvis en gruppering som vi har erfaring fra rundt den store bedriften Hagbart Nilsen, som er et integrert selskap på ulike produksjoner, skulle være en søker, betyr ikke det nødvendigvis at det fulle og hele eierskapet ligger lokalt, men en får en integrasjon i regionen som er knyttet til den selskapskonsesjonen og den søkeren som da vil være tildelt konsesjon, og det viktige er at produksjonen og tilhørigheten i regionen er til stede. Etter mitt skjønn vil det være en i og for seg like god innretning som det lokale eierskap slik det var definert.
Olav Akselsen (A): No er det jo blitt ein tradisjon at ein i denne typen saker har prøvd å koma fram til ei semje med ESA. Det er vel kan hende den beste måten å gjera det på. Det er klart at dersom ein ønskjer å føra ei sak vidare, er jo resultatet høgst usikkert.
Dersom det er slik – og det er jo kanskje litt vanskeleg for oss å få den totale oversikta berre etter ei slik utgreiing – at dei fleste sidene ved denne saka skal vera ivaretatt ved det som her har skjedd, så er vel dette ein bra måte å gjera det på. Men så vidt eg kan skjøna, må det bli litt vanskeleg å kontrollera at dei føresetnadene som Stortinget har lagt til grunn, blir haldne ved lag, fordi ein f.eks. innfører meir fleksible begrep enn ”lokalt eigarskap”. Vår oppfordring må iallfall vera at ein, når ein skal tolka det nye regelverket, likevel gjer det på ein måte som gjer at det Stortinget sette føre i si tid, blir det som blir sluttresultatet – både når det gjeld lokalt eigarskap, og ikkje minst dette med kvinnenes moglegheit til å få denne typen konsesjonar.
Alt i alt synest det å vera ein fordel at ein har valt den løysinga som ein her har gjort.
Jon Lilletun (KrF): Vi er blant dei som er opptekne både av at nyetablerarar skal få kome til, av lokalt eigarskap og av at kvinner skal få moglegheit til denne typen konsesjonar.
Eg hadde gjerne sett at dette ikkje vart eit problem i ESA – men det har det jo vorte. Då synest eg at statsråden har handtert hovudmålsetjingane på ein god måte. Det som nok er vanskelegast å definere – det synest eg òg gjekk fram av innlegget – er det med lokalt eigarskap kontra lokal integrasjon. Dei andre formuleringane synest eg tek godt vare på dette. Og når departementet og konsesjonsmyndigheitene har bakgrunn i heile prosessen, trur eg at forvaltinga her vil bli i samsvar med det Stortinget har ønskt.
Så eg, som ein av dei som opphavleg var med og faktisk formulerte dette, synest at dette er løyst på ein rimeleg god måte av statsråden.
Ivar Kristiansen (H): Nå var vi jo for så vidt kjent med ESAs syn allerede før stortingsbehandlingen fant sted, så dette er vel ikke av de største overraskelsene vi har hatt her i huset.
Jeg syns at det som fiskeriministeren redegjør for her, som et oppnådd resultat, på mange måter ivaretar de interessene som stortingsflertallet la opp til. Jeg vil bare minne om at hvis man skal kjøre runden og forsøke å få denne saken inn for domstolen, så risikerer vi at det går fire år før de 40 konsesjonene er kommet i fysisk drift. Og da er jeg redd for at vi ikke oppnår noe som helst.
Inge Lønning (H): Bare en liten merknad til det generelle problemet her:
Jeg tar det for gitt at Regjeringen, når den vurderer hvorvidt man skal ta en rettslig konfrontasjon eller ikke, legger til grunn at det bør være en klar sannsynlighetsovervekt for at man vil vinne en eventuell rettssak for at man skal prøve den veien. For hvis den sannsynlighetsovervekten ikke er til stede, eller hvis det endog klart er en sannsynlighetsovervekt for at man vil tape, går man i hvert fall ikke den veien – også hensett til at man da risikerer å tape tid i betydelig utstrekning, og at man risikerer å tape sakens innhold.
Så slik sett synes jeg den løsningen man har funnet frem til, må være klart å foretrekke.
Statsråd Svein Ludvigsen: I likhet med alle her er jeg og Regjeringen opptatt av at Stortingets intensjoner skal oppfylles. Og i vurderingen mellom det å gå til sak, og det å akseptere en tilpasning av kriteriene, har vi lagt vekt på både å oppfylle intensjonene, tidsbruken ved en eventuell rettssak – som vil være rimelig dramatisk, som representanten Kristiansen sier – og sist, men ikke minst, dette med muligheten for å vinne en sak. Og her kan det være elementer som det kan stilles spørsmål ved om vil bære, også ut fra det faktum at man kjente til ESAs synspunkt allerede da Stortinget formulerte sine kriterier.
Men i forhold til det lokale eierskapet, som Akselsen tar opp, og som i og for seg alle har vært inne på nå, minner jeg om at det at vi erstatter 10-årsbindingstiden med en godkjenningsordning, jo til enhver tid pålegger myndighetene å se til at intensjonen om det lokale eierskapet blir oppfylt. Og da er helheten – helhetskonseptet – i det med lokalt eierskap og lokal integrasjon etter mitt skjønn minst like viktig som det å kunne identifisere personen eller det lokale selskapet.
Så etter mitt skjønn ligger dette godt til rette for at intensjonene totalt sett blir ivaretatt.
Lederen: Da takker vi næringskomiteens medlemmer og går over til sak nr. 3.