2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, lederen Eigil Knutsen, Tellef
Inge Mørland, Nils Kristen Sandtrøen, Bjørnar Skjæran og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Tina Bru, Mahmoud Farahmand, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten,
fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Ole André Myhrvold og
Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi
og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski,
fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn,
fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig
Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til finansministerens
uttalelse av 23. oktober 2023. Brevet er lagt ved denne innstillingen.
Komiteen påpeker
at det allerede i 2017 ble innført en finansskatt på lønn og overskudd
i den finansielle sektoren i Norge. Denne skatten er en ekstra skatt
på lønn og selskapsoverskudd i finanssektoren.
Komiteen viser også
til merknadene i representantforslaget fra Kari Elisabeth Kaski,
Dokument 8:6 S (2023–2024), om å regulere banknæringen til forbrukernes
beste.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Rødt, påpeker at det er viktig for Norge
å ha solide, lønnsomme banker som skaper overskudd og bygger opp
kapitalbuffere. Dette er viktig for å kunne håndtere fremtidige
tap og samtidig sikre norske arbeidsplasser ved å tilby lån, spesielt
i økonomisk usikre tider. Bankene har strenge krav til egenkapital
og må også oppfylle krav til motsyklisk kapitalbuffere som gir dem
muligheten til å låne ut selv i mer krevende økonomiske tider, som
for eksempel under en pandemi. En solid tilgang til både egenkapital
og fremmedkapital er i tillegg nødvendig for å finansiere omstilling
i norsk næringsliv.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser
til at bankenes lønnsomhet i 2021 var tilbake på omtrent samme nivå som
før pandemien og økte videre i 2022. Dette skyldtes hovedsakelig
høyere innskuddsmarginer, som økte under pandemien da husholdningene
sparte mer. Økt sparing ga høy innskuddsdekning i bankene, kombinert med
lav utlånsvekst, som sannsynligvis resulterte i høyere innskuddsmarginer.
Bankene har også bedret sin lønnsomhet etter en lang periode hvor
rentene var nær null. Situasjonen har imidlertid endret seg, og
økt inflasjon og renter har gjort økonomien vanskeligere for mange.
Dette gjør bankene mer sårbare for tap på utlån, noe som kan påvirke
lønnsomheten og utlånsevnen deres. Derfor er det viktig å ha lønnsomme
banker som kan tåle økonomiske tilbakeslag og opprettholde et tilbud
om lån for å sikre arbeidsplasser og folks mulighet til å få lån.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til regjeringens budsjettforlik med Sosialistisk Venstreparti,
der det gjøres flere grep for å styrke forbrukernes posisjon i finansmarkedene,
samt sikre en større grad av åpenhet rundt bankenes vurderinger
blant annet knyttet til renter og prisfastsettelser.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og
Kristelig Folkeparti bemerker at forslaget har som premiss
at norske banker er ekstraordinært lønnsomme. Danske Bank trakk
seg likevel nylig ut av det norske markedet. Lønnsomhetssituasjonen
er trolig derfor mer nyansert.
Disse medlemmer merker
seg at forslagsstillerne ønsker en midlertidig engangsskatt for
bankenes overskudd i årene 2024–2026, og at det henvises til da blant
annet Margaret Thatcher gjorde noe lignende i 1981. I den senere
tid har også Italias høyrepopulistiske regjering innført en mer
varig variant under Georgia Meloni. Utover at det er interessant
at forslagsstillerne henter inspirasjon fra nettopp disse lederne,
så har denne typen beskatning blitt møtt med betydelig kritikk fordi
det fører til økt politisk risiko og ustabilitet i en næring som
trenger stabilitet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre viser til forslaget om å politisk overstyre
DNB og tar avstand for denne typen eierutøvelse fra statens side.
Staten skal være en aktiv og ansvarlig eier med et langsiktig perspektiv,
og bidra til å nå statens mål som eier, enten høyest mulig avkastning
over tid innenfor bærekraftige rammer eller bærekraftig og mest
mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål. I tillegg til å overstyre
prisene på banktjenester, foreslås det å trappe opp finansskatten.
Forslagstillerne ønsker altså på den ene siden redusere inntektene
og på den andre siden øke utgiftene, noe som neppe vil bidra til
bedre konkurranse, men heller føre til dårligere tjenester på sikt.
Disse medlemmer deler
bekymringen for at Norges Banks styringsrente vil øke raskere og
mer enn nødvendig. Derfor er det viktig med en stram og ansvarlig økonomisk
politikk og offentlig pengebruk som ikke legger unødvendig press
på renta. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum sa i forbindelse
med fremlegget av statsbudsjettet for 2023 at å bruke mer penger
nå vil skape nye problemer, fordi vi risikerer å bidra til at lønns-
og prisveksten holder seg så høy at sentralbanken må øke renta mer
og raskere enn nødvendig. Det er vanlige folk som må betale den
høyeste prisen for det, med økte boligrenter og høyere priser. Dersom
det er politisk pengebruk som driver renta opp, blir det å rette
baker for smed å innføre en straffeskatt på banknæringen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at høyere skatt på banknæringen ikke gir
lavere boliglån eller renter til kundene. Innføring av midlertidige skatter
blir også stort sett blir møtt med kritikk uansett hvor og når dette
gjøres da dette gir uforutsigbarhet og øker politisk risiko i markedet.
Da Italias regjering nylig kunngjorde en midlertidig skatt på bankenes
overskudd, måtte de trekke tilbake forslaget etter kort tid etter
en overveldende negativ reaksjon fra økonomer og markedet. Mange
mente at forslaget ville øke politisk risiko og gjøre permanent
skade på attraktiviteten til Italias økonomi. Meloni-regjeringen
i Italia har så langt vist seg å føre en usammenhengende økonomisk
politikk, som unngår økonomiske og strukturelle reformer, skyr markedsbasert
konkurranse og i stedet lar seg styre av særinteresser. Midlertidige
forhøyede skatter for å øke statens inntekter kjennetegner først
og fremst regjeringer som ikke gjennomfører nødvendige strukturelle
reformer for å sørge for en god ressursbruk og en velfungerende
offentlig sektor. En moderert versjon av skatten forventes derfor
å gå gjennom det italienske parlamentet når budsjettet ikke går
opp.
Disse medlemmer viser
til at da Margaret Thatchers regjering innførte en midlertidig finansskatt
i 1981 var målet hele tiden å få ned den statlige gjelden som var
bygget opp under Labours vanstyre, og sette gang økonomiske og strukturelle
reformer for å få Storbritannia ut av resesjon, få kontroll på den
skakkjørte økonomien og få renta ned. Da skatten ble innført hadde
bankene dessuten en urimelig differanse mellom null rente på innskudd
og 17 pst. rente på utlån. Thatcher begrunnet skatten med at overskuddet
ikke kom av at bankene selv hadde økt sin produktivitet eller leverte bedre
tjenester.
Disse medlemmer frykter
for signalet som gis ved en innføring av midlertidige eller varige
nye skatter på bedrifter eller bransjer i perioder der de går godt. Lønnsomheten
varierer også i finansnæringen, og næringen er avhengig av å kunne
bygge opp solide buffere for å kunne opprettholde utlån og bidra
til aktivitet i perioder med dårligere lønnsomhet og høyere utlånstap.
Disse medlemmer viser
til forslaget om å begrense rentemarginer, videre til at prisregulering
hemmer konkurranse og på sikt dermed kan gi dyrere og dårligere
tjenester.
Disse medlemmer mener
videre at forslaget om å utvide Husbankens rolle eller opprette
en statlig bank for banktjenester først vil undergrave dagens banker
og fortrenge deres virksomhet, og dernest føre til en statlig monopolsituasjon
som gir dyrere og dårligere banktjenester.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartietkan på ingen måte se at landets bankkunder på
noen måte vil være tjent med de forslag som fremmes i representantforslaget.
Inndragning av bankenes overskudd i gode år
til fordel for statskassen hjelper hverken låne- eller innskuddskunder.
Det svekker derimot bankenes konkurranseevne og soliditet til fordel
for en helt unødvendig overføring til staten.
Disse medlemmer ser
heller ikke at forsøk på inngripen i driften av en børsnotert bank
hvor staten er deleier, er hverken ønskelig, tilrådelig eller tjenlig
for bankens kunder.
Disse medlemmer er
helt klare på at ingen forslag som fremmes i dette representantforslaget
bør vedtas, både av hensyn til bankkundene, men ikke minst av hensyn
til Norges behov for en velfungerende finanssektor.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener
det trengs tiltak fra myndighetene for å begrense bankenes rentemarginer
og urimelig store overskudd. Det er i denne sammenhengen ikke tilstrekkelig,
slik regjeringa så langt har basert seg på, å komme med etterlysninger
av «mer konkurranse» i det private bankmarkedet og oppfordringer
om at kundene skal bytte bank oftere.
Disse medlemmer viser
til at bankene de siste to årene i snitt har økt sine utlånsrenter
med mer enn ett prosentpoeng mer enn de har økt innskuddsrentene,
og at denne aggressive rentesettingen har medført at bankenes rentenetto
hittil i 2023 er den høyeste som er målt noen gang siden statistikken
begynte i 2010, ifølge SSB.
Disse medlemmer mener
det bør innføres reguleringer av bankenes mulighet til å øke utlånsrentene mer
eller raskere enn innskuddsrenta i kjølvannet av renteøkninger fra
Norges Bank, da en slik praksis er en sentral kilde til bankenes
økte rentemarginer de siste årene. Forbrukerrådet har beregnet at
norske bankkunder bare i den korte perioden etter Norges Banks renteøkning
i juni i år, har tapt over 700 mill. kroner på at bankene har somlet
med å øke innskuddsrentene.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag som bidrar til at norske banker
må øke innskuddsrentene minst like mye som utlånsrentene og at de
ikke kan øke utlånsrentene raskere enn innskuddsrentene i etterkant
av en renteøkning fra Norges Bank.»
Disse medlemmer viser
til innsendt innspill fra Forbrukerrådet. De peker på at SSB jevnlig
publiserer utviklingen til bankenes samlede rentemarginer, men at
det likevel er for liten åpenhet om disse for kundene. De skriver:
«For at SSBs publiserte margintall skal
kunne få betydning for enkelthusholdningenes disponeringer i bankmarkedet,
må de enkelte bankenes marginer fremkomme i oversiktene. Myndighetene
må derfor vurdere om SSB kan instrueres til å publisere marginene
til enkeltbankerne regelmessig. Det vil være i tråd med de generelle
forventingene til mer transparens i finansmarkedene.»
Disse medlemmer er
enig i at et slikt grep kunne virket disiplinerende på bankenes
rentesetting, og foreslår på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere
om SSB skal gis i oppdrag å regelmessig publisere marginene til
enkeltbanker.»
Disse medlemmer viser
videre til at Forbrukerrådet i sitt innspill også peker på at det
har gått over 15 år siden sist det blir gjort en samfunnsøkonomisk
analyse av å innføre kontonummerportabilitet ved bankskifte, og
at det har vært stor teknologisk utvikling siden den gang. Disse medlemmer mener at norske bankkunders
mulighet til å bytte bank kan være begrenset av at man i dag også
må bytte kontonummer, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre
en oppdatert vurdering av om innføring av kontonummerportabilitet
kan bidra til å bedre konkurransesituasjonen på det norske bankmarkedet.»
Finansskatten er bare
halvveis innført
Disse medlemmer viser
til at finanssektoren siden 2017 har betalt en ekstra finansskatt
på overskudd og lønn, og at skatten har som begrunnelse at den skal være
en erstatning for at det er krevende å innføre merverdiavgift på
finansielle tjenester. Disse medlemmer viser
til at skatteutgiften – de tapte skatteinntektene for staten og
besparelsen for næringa – som følger av dette unntaket, anslås til
11,0 mrd. kroner i 2023 i Prop. 1 LS (2023–2024). De tapte skatteinntektene
motvirkes bare delvis av finansskatten på overskudd og lønn, og
Finansdepartementet anslår at finansnæringa i 2023 derfor i praksis
ble subsidiert med inntil 5,8 mrd. kroner. Disse
medlemmer peker på at inntektene fra finansskatten de siste
årene bare har utgjort om lag halvparten av den anslåtte skatteutgiften.
Dette betyr i praksis, paradoksalt nok, at norsk finansnæring betaler
mindre skatt enn øvrig norsk næringsliv utenom grunnrentenæringene.
I en tid der bankenes overskudd skyter i været, mener disse medlemmer at det er på høy tid å
redusere den eksisterende skatterabatten som bransjen verken fortjener
eller har behov for.
Disse medlemmer viser
til beregninger fra Finansdepartementet, som anslår at en økning
av finansskatten på overskudd med seks prosentenheter, fra dagens
3 pst. til 9 pst., om lag ville tilsvare den gjeldende subsidien. Disse medlemmer mener derfor at det er et
stort potensial for å øke finansskatten på overskudd, for slik å
sørge for at finansnæringen bidrar mer til fellesskapet, også i
år uten ekstraordinært høye overskudd.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at halvparten
av norske husholdninger regnes som økonomisk utrygge, ifølge rapporter
fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO. Økte husleier, og økte priser
på mat, strøm og drivstoff er alle medvirkende faktorer til at mange
nå sliter, og at matkøene er rekordlange.
Disse medlemmer viser
til at Norges Bank har gjennomført mange og hyppige økninger av
styringsrenta de siste to årene, og at norske banker i samme periode
har gått med rekordoverskudd, på bekostning av vanlige låntakere
og småsparere. Disse medlemmer viser
til at norske bankers overskudd etter skatt i 2022 var 25 pst. høyere
enn i 2021, og at de hittil i 2023 har økt med 37 pst. sammenlignet
med i fjor.
Disse medlemmer viser
til rapporten Finansielt utsyn, publisert 7. desember 2023, som
viser at bankenes overskudd nå også er rekordhøye som andel av egenkapitalen. Disse medlemmer viser til saksordførers
omtale av bankenes rekordoverskudd som en form for normalisering
etter pandemien, og mener at en slik beskrivelse har liten rot i
virkeligheten.
Disse medlemmer viser
videre til saksordførers bemerkning om at det er bra for samfunnet
med solide, lønnsomme banker. Disse medlemmer er
enig i at det i prinsippet er bra med solide banker, men viser til
at dette også er et kjent og forslitt talepunkt fra bransjen selv
i møte med kritikk av næringas rekordoverskudd. Disse
medlemmer minner om at argumentet imidlertid står seg dårlig
i møte med virkeligheten, når man samtidig ser at bankene velger
å dele ut rekordutbytter til sine eiere, framfor å bygge opp sine
buffere. For eksempel betalte DNB i fjor ut tre fjerdedeler av sitt
rekordoverskudd på 32 mrd. kroner til sine aksjonærer, enten som
utbytte eller ved tilbakekjøp av egne aksjer.
Staten kan bidra til
å presse bankenes rentemarginer ned
Disse medlemmer viser
til at staten eier om lag 40 pst. av aksjene i DNB. Det er urimelig
og uforståelig for de fleste at landets største bank, der det norske
fellesskapet er den klart største eieren, får benytte sin dominerende
markedsposisjon til å lede an i renteskvisen av norske husholdninger
uten å bli imøtegått av landets myndigheter.
Disse medlemmer mener
det er på tide at staten gjennom sin eierdialog med DNB sørger for
at bankens ledelse tar større samfunnsansvar og tilbyr kundene sine
bedre rentebetingelser enn i dag, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom
sin eierdialog med DnB kreve at banken viser større samfunnsansvar og
tilbyr kundene sine bedre rentebetingelser enn i dag.»
Disse medlemmer viser
til at det norske bankmarkedet domineres av noen få store aktører
med stor markedsmakt. De kraftig økende overskuddene i norsk banksektor,
i takt med økende styringsrente, indikerer at norske husholdninger
i praksis må stramme inn mer enn det Norges Bank rentepolitikk sikter
mot. Bankene bidrar dermed etter disse medlemmers mening
til å forsterke de økonomiske utfordringene for norske husholdninger.
Disse medlemmer mener
også at det er behov for mer strukturelle grep, og at en løsning
kan være at det offentlige går sterkere inn i boliglånsmarkedet
for å presse ned boliglånsrentene og overskuddene til de private
bankene.
Disse medlemmer mener
derfor at det bør opprettes et reelt offentlig alternativ for vanlige
norske bankkunder, med rentebetingelser som ikke er ment å finansiere
store bonuser til banksjefene og utbytter til eierne. Dette kan
enten gjøres gjennom en kraftig gjenreising av Husbankens rolle
i det norske bankmarkedet eller gjennom opprettelsen av en helt
ny bank. Disse medlemmer viser til at
den statlige svenske banken SBAB i mange år bidro til å presse ned
rentemarginene i det svenske bankmarkedet, gjennom å tilby boliglån med
et moderat, politisk bestemt avkastningskrav.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å
utrede et offentlig bankalternativ, enten gjennom å utvide Husbankens rolle
i det norske bankmarkedet eller gjennom opprettelsen av en helt
ny bank.»
Komiteens
medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere
ulike tiltak for å begrense bankenes rekordhøye lønnsomhet, herunder om
det skal innføres ekstraordinær skattlegging, og komme tilbake til
Stortinget med forslag om dette senest i revidert nasjonalbudsjett
for 2024.»
«Stortinget ber regjeringen gjøre
en vurdering av om nivået på finansskatten er tilstrekkelig høyt
for å oppfylle hensikten om å være en erstatning for manglende merverdiavgift
på finansielle tjenester, og komme tilbake til Stortinget med forslag
som sikrer at næringen betaler like mye skatt som annet næringsliv senest
i revidert nasjonalbudsjett for 2024.»
Komiteens medlem
fra Rødt viser til at en rekke europeiske land som Spania,
Italia, Nederland, Tsjekkia og Litauen enten har innført, eller
er i ferd med å innføre, ekstraordinær skattlegging av bankenes
rentemarginer og overskudd. Dette medlem mener
at en slik ekstraskatt ville kunne gitt store milliardbeløp til statskassa,
som ville gitt økt handlingsrom til en rettferdig finansiering av
priskrisetiltak som monner for alle norske familier som sliter.
Dette medlem mener
at varigheten til en slik ekstraskatt kan avgrenses i tid, men bør
gjelde så lenge bankenes overskudd anses å ligge langt over historiske nivåer
og så lenge konkurransen på bankmarkedet er like svak som i dag.