2.1.1 Forsyningssikkerhet
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet,
viser til at det er bred enighet om at verden vil trenge økte forsyninger
av metaller og mineraler framover. Ifølge IEA kommer fornybare energiteknologier
til å bli det raskest voksende segmentet for etterspørsel av kritiske
mineraler. Tilstrekkelig og pålitelig tilgang til slike mineraler
er derfor viktig for å lykkes med den globale energiomstillingen.
Flertallet viser
til at utvinning og prosessering for mange mineraler og metaller
i dag er konsentrert til noen få land utenfor Vesten. Den vestlige
verden, og spesielt Europa, er i dag i stor grad avhengig av import for
å dekke sitt behov for metaller og mineraler. Denne produksjonsstrukturen
kan gi utfordringer for forsyningssikkerheten for vestlige land.
Forsyningssikkerheten for mineraler og metaller har derfor fått
betydelig økt oppmerksomhet de siste årene både i USA, i Europa og
i resten av verden. Flere initiativ er tatt av våre allierte og
organisasjoner som IEA for å bedre håndtere denne utfordringen.
Flertallet påpeker
at Norge har store forekomster av mineraler som vil være viktige
i den globale energiomleggingen. Oljedirektoratets ressursvurdering
viser at det kan være betydelige forventede tilstedeværende mineralressurser
på norsk kontinentalsokkel. Ressurspotensialet gjør at Norge på
sikt kan bidra til å dekke noe av det økte behovet for metaller
og mineraler i verden. Dersom utvinning av havbunnsmineraler kommer
i gang på norsk kontinentalsokkel, vil det bidra til en ønsket diversifisering
av tilbudet av metaller og mineraler sammenlignet med dagens situasjon.
Det vil styrke Vestens forsyningssikkerhet for metaller og mineraler.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser
til regjeringens argumentasjon om at åpning for leting etter, og
utvinning av, havbunnsmineraler er en måte å redusere Kina, og andre
land det er vanskelig å samarbeide med, sin dominans innen mineraler
og metaller. Disse medlemmer påpeker
at International Energy Agency (IEA) sine tall i rapporten «The
Role of Critical World Energy Outlook Special Report Minerals in
Clean Energy Transitions» som viser at Kina er den mest dominerende
aktøren innen både utvinning og prosessering av kritiske mineraler,
og at dette ikke bare gjelder på land. Disse
medlemmer understreker at det er Kina som per i dag er tydeligst
posisjonert til å etablere seg som en aktør innen gruvedrft på havbunnen.
For eksempel har Kina, ifølge en artikkel i Washington Post 19. oktober
2023, allerede 5 av de 30 letelisensene som International Seabed
Authority (ISA) har utstedt til nå. Dette er den høyeste andelen
av noe land. Videre er det tydelig at Kina aktivt arbeider med å sikre
seg en posisjon ved eventuell åpning for utvinning av havbunnsmineraler
i internasjonalt farvann. Washington Post skriver blant annet:
«China already holds five of the 30 exploration licenses
that the International Seabed Authority (ISA) has granted to date
— the most of any country — in preparation for the start of deep-sea
mining as soon as 2025. When that happens, China will have exclusive rights
to excavate 92,000 square miles of international seabed — about
the size of the United Kingdom — or 17 percent of the total area
currently licensed by the ISA.»
og
«When deep-sea mining begins, China —
which already controls 95 percent of the world’s supply of rare-earth
metals and produces three-quarters of all lithium-ion batteries
— will extend its chokehold over emerging industries like clean
energy. Mining will also give Beijing a potent new tool in its escalating
rivalry with the United States. As a sign of how these resources could
be weaponized, China in August started restricting exports of two
metals that are key to U.S. defense systems.»
Disse medlemmer viser
til at Norge og EU ser tilgangen på sjeldne jordarter og metaller
som kritisk for grønn omstilling og teknologiutvikling i Europa. Kinas
dominans i denne sektoren er en alvorlig utfordring for demokratier,
fordi landet ved flere anledninger har utnyttet tilgangen til kritiske
ressurser strategisk for å skaffe seg forsprang i konkurransen med
USA og Europa.
Samtidig påpeker disse
medlemmer at Kina har vist vilje til å bruke sjeldne jordarter
og metall som pressmiddel i internasjonal politikk. Et eksempel
på dette er Kinas eksportrestriksjoner på sjeldne mineraler og metaller
som internasjonale selskaper benytter til produksjon av databrikker,
solpanel og elektronikk, som svar på USAs eksportrestriksjoner for
avansert teknologi.
Disse medlemmer mener
situasjonen rundt import er bekymringsfull. Mange av metallene og
mineralene som brukes til å bygge vindturbiner, elektriske biler
og andre produkter som bidrar til overgangen til en økonomi med
lave klimagassutslipp, domineres av Kina. For enkelte av mineralene
og metallene er Europa avhengig av 100 pst. import. Mange av disse
viktige råmaterialene utvinnes og prosesseres i Kina, som har bestemt
seg for at de vil produsere og eksportere ferdige produkter, og
ikke selge råvarer. I tillegg har Kina kjøpt opp mineralrettigheter
over hele verden, men spesielt i Afrika, og således blokkert tilgangen
for andre land.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne viser til at Den internasjonale havbunnsmyndigheten
(ISA) tildeler lisenser for gruvedrift på havbunnen på internasjonalt
nivå. Til nå ha ISA inngått 15-årige kontrakter med 22 entreprenører
om å utforske utvinningssoner spredt over hele verden, og de har
delt ut 31 undersøkelsestillatelser til sine aktører som vil lete
etter havbunnsmineraler. Mens stadig flere av verdens land, store
internasjonale konsern, forskere og miljøorganisasjoner tar til
orde for et moratorium, uttalte ISAs generalsekretær i etterkant
av ISAs forrige møte i november 2023 at ISA for tiden jobber med
å utforme et juridisk rammeverk for utvinning etter havbunnsmineraler
som de tar sikte på at skal være klart innen 2025. Disse
medlemmer viser til at det er stor usikkerhet om dette regelverket
vil ferdigstilles, da det krever konsensus blant alle ISAs medlemsland
for å godkjenne regelverket. Disse medlemmer viser
til at enkelte land holder fast på sine planer om utvinning av havbunnsmineraler
tross den store internasjonale motstanden. Norge er et av disse,
sammen med Kina og Cook Island. Kina har drevet omfattende diplomatisk virksomhet
i ISA de siste tiårene, og har med det i stor grad definert både
spillereglene og satt dagsorden i ISA. Disse
medlemmerbe merker seg at Kina ved forhandlingsmøte i ISA
i juli blokkerte diskusjoner om beskyttelse av det marine miljø
i forbindelse med havbunnsmineralaktivitet. Disse
medlemmer påpeker at Kina i dag eier utvinningsrettigheter
til nærmere 240 000 kvadratkilometer havbunn i internasjonalt farvann.
Dette tilsvarer et område like stort som hele Storbritannia. Disse medlemmer understreker at Kina
allerede dominerer forsyningskjedene for mineraler og at forspranget
de er i ferd med å få for gruvedrift på havbunnen, utgjør en ytterligere
sikkerhetstrussel for de europeiske landene. Disse
medlemmer understreker at disse mineralene ikke bare er viktige
innsatsfaktorer i produkter som er viktige for den grønne omstillingen,
men at de også er helt avgjørende i produksjonen av våpen. Disse medlemmer understreker at Kinas
fortrinn innen leting etter og utvinning av mineraler, også til
havs, utgjør en potensiell sikkerhetspolitisk fordel for landet.
Disse medlemmer påpeker
at det er stor og voksende internasjonal motstand mot gruvedrift
på havbunnen, og at et internasjonalt moratorium på gruvedrift på
havbunnen blir støttet av et økende antall land over hele verden. Disse medlemmer påpeker at en åpning
av områder på norsk sokkel vil sende et signal inn i de internasjonale
forhandlingene om at Norge ser på utvinning av havbunnsmineraler
som en grønn og bærekraftig næring. Disse
medlemmer påpeker at dette kan videre være med på å øke interessen,
og videre bidra for at det åpnes for utvinning internasjonalt, noe
som vil gi Kina tilgang til områder på havbunnsmineraler i internasjonalt
farvann. Videre viser disse medlemmer til
at om Norge fremmer et moratorium på havbunnsmineraler i internasjonalt
farvann, vil dette kunne bidra til å sikre at et slikt moratorium
holder kinesiske interesser unna internasjonalt farvann.
Disse medlemmer påpeker
viktigheten av å redusere avhengigheten overfor Kina på viktige
ressurser selv om det kan bety høyere kostnader og beslutninger om
å starte gruvedrift eller utvinning i Norge eller andre europeiske
land. Disse medlemmerpåpeker at gruvedrift
på havbunnen er helt i startfasen teknologisk, og at det ikke forventes
at en eventuell næring kan levere mineraler fra norske områder før
om tidligst 15–20 år, hvis det i det hele tatt er mulig. Disse medlemmer påpeker at behovet for
mineraler til det grønne skiftet forventes å øke mest det kommende
tiåret, for så å begynne å flate ut. Disse
medlemmer understreker at mineraler og metaller som trengs
i den grønne omstillingen, i stor grad også må hentes gjennom sirkulærøkonomiske
løsninger hvor redusert forbruk, nye teknologier og gjenbruk er
sentrale elementer. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er overhengende stor fare for at regjeringens
åpning for gruvedrift på havbunnen vil bidra til at Kina befester
sin dominerende rolle i grønne verdikjeder. Slik kan regjeringens
politikk bidra til å skape større avhengighet av Kina innen grønn teknologi,
i en tid hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen utvilsomt påkaller
en reduksjon i denne avhengigheten. Disse
medlemmermener at regjeringens åpning for leting etter og
utvinning av havbunnsmineraler i Norge må stanses, også i lys av
det sikkerhetspolitiske bildet.
Disse medlemmer viser
til at analysen av behov for og markedsutvikling for aktuelle mineraler
er mangelfull og at det ikke er mulig å avklare hvilke, om noen, rolle
havbunnsmineraler vil ha i det grønne skiftet.
Disse medlemmer viser
til at det Europeiske Vitenskapsakademiet nylig kom med en rapport
som viser til at argumentasjonen rundt å kalle havbunnsmineraler
nødvendig for det grønne skiftet er misvisende og peker på stor
usikkerhet både knyttet til forventet vekst i etterspørsel, så vel
som eksisterende tilbud og sirkulære løsninger.
Disse medlemmer viser
videre til at tidslinjen for utvinning av havbunnsmineraler vist
til av Ernst & Young som del av underlaget til konsekvensutredningen
(Konsekvensutredningsutvalgets vedlegg 2) tillater industriell utvinning
på et tidspunkt nærmere 2040, hvor hoveddelen av etterspørsel, og
tilhørende potensielle flaskehalser, vil inntreffe mellom 2025–2035,
som vist til av SINTEF i rapporten «The Future is Circular».
Disse medlemmer viser
til at det er stor teknologisk utvikling som både kan være med på
å redusere behov for mineraler, men også endre hvilke mineraler det
er behov for. Videre viser disse medlemmer spesielt
til batteribransjen, der bekymringer knyttet til tilgangen på nikkel
og kobolt, som er viktige komponenter i konvensjonelle litium-ion-batterier,
har ført til utviklingen av de såkalte LFP batterier (litium-jernfosfat-batterier).
Disse alternativene har raskt blitt populære i bilindustrien og
har i dag en markedsandel på 30 pst., noe som alene har bidratt
til en reduksjon på 16 prosent i den globale koboltetterspørselen.
Slik teknologisk utvikling er ikke medberegnet i regjeringens fremleggelse
av mineralbehov.
Disse medlemmer viser
til regjeringens argumentasjon om at en norsk åpning for leting
og utvinning vil være i tråd med europeisk etterspørsel etter kritiske
mineraler. Disse medlemmer påpeker at
EU nylig ferdigstilte forordningen om kritiske råmaterialer. Der
fastslår EU at gruveprosjekter på havbunnen ikke vil gis strategisk
status fram til det foreligger tilstrekkelig kunnskap om effekter
på det marine miljøet, artsmangfoldet og annen menneskelig aktivitet,
risikoene ved industrien er forstått, og det foreligger en teknologisk
og operasjonell praksis som sikrer at miljøet ikke utsettes for
alvorlig skade.
Disse medlemmer viser
videre til konsekvensutredningens grunnlagsrapporter om industriens
framtidsutsikter, hvor det understrekes at det er avgjørende at
industrien regnes inn i EUs grønne taksonomi dersom industrien skal
sikre nødvendig finansiering til teknologiutvikling og utvikles
til en lønnsom næring for Norge. Disse medlemmer påpeker
at denne forordningen vil gjøre det vanskelig å sikre finansiering
til utvikling av teknologi, samt å selge norske havbunnsmineraler
til EU-land.
Disse medlemmer påpeker
også at EU-parlamentet gjentatte ganger har understreket sitt ønske
om et internasjonalt moratorium mot gruvedrift på havbunnen, i tråd
med føre-var-prinsippet.
Disse medlemmer påpeker
at gruvedrift på havbunnen er helt i startfasen teknologisk, og
at det forventes at eventuelle prosjekter uansett ikke kan levere mineraler
fra norske områder før om tidligst 15–20 år. Disse
medlemmer påpeker at behovet for mineraler til det grønne
skiftet forventes å øke mest det kommende tiåret og at myndighetens
innsats for å sikre ansvarlige kilder til råmaterialer bør settes
inn der det kan gi raskere effekt.
Mineraler og metaller som trengs i den grønne
omstillingen må hentes gjennom ansvarlig gruvedrift på land, økt
bruk av sirkulærøkonomiske løsninger og ny teknologi som endrer
eller reduserer behov for råvarer og mineraler. Disse
medlemmer mener derfor at statlige subsidier og støtte til
gruvedrift til havs ikke bør prioriteres. Statlige midler bør heller
brukes til ansvarlig innovasjon og teknologiutvikling på sirkulære
og bærekraftige løsninger for gruvedrift på land.