Særlig om forslagene i Dokument
8:7 S (2023–2024)
Komiteens medlemmer fra
Høyre viser til erfaringene med egne visitasjonssoner for
våpenkontroll i flere andre land. Slike visitasjonssoner reiser
en rekke praktiske og prinsipielle spørsmål og må før dette eventuelt
innføres i Norge utredes nærmere.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
vurdere de praktiske og prinsipielle sidene ved en eventuell innføring
av visitasjonssoner for våpenkontroll i Norge.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at det de siste årene har
vært en bekymringsfull utvikling av organisert kriminalitet i Norge,
og da særlig i hovedstaden. Dette har utviklet seg dithen at vi
nå opplever grove voldsepisoder med bruk av våpen i det offentlige
rom. Politiet har kommunisert at det i mange av disse tilfellene
dreier seg om interne oppgjør i hovedstadens kriminelle miljøer. Disse medlemmer mener denne utviklingen
må møtes med resolutte grep som synliggjør samfunnets nulltoleranse
for gjengkriminalitet. Det er tale om alvorlig kriminalitet som
undergraver flere samfunnsfunksjoner, og som også er egnet til å
skape frykt og utrygghetsfølelse i befolkningen. Det er slik disse medlemmer ser det nødvendig å møte
dette samfunnsproblemet med flere virkemidler, som samlet må utgjøre
en effektiv respons til denne uønskede utviklingen. Disse medlemmer mener også det er naturlig
å se de negative trendene i ungdomskriminaliteten og den organiserte kriminaliteten
i sammenheng. Det er et markant utviklingstrekk i europeiske land
med eskalerende gjengkriminalitet at de organiserte kriminelle miljøene rekrutterer
stadig yngre mennesker til sin virksomhet. Disse
medlemmer mener på bakgrunn av erfaringene fra andre europeiske
land, at en effektiv bekjempelse av ungdomskriminaliteten er et
viktig grep for å forebygge organisert kriminalitet.
Disse medlemmer mener
det bør innføres forbudssoner ved dom etter modell av den danske
lovgivning, som trådte i kraft 1. juli 2021 og forbød deltakelse i
nattelivet, og ble fremmet i mars 2021 som del av en større trygghetspakke.
Den danske loven gir domstolene adgang til å idømme forbud for personer
som er dømt for visse former for kriminalitet å ferdes og ta opphold
på serveringssteder over hele landet samt i definerte nattelivssoner
i et nærmere angitt tidsrom.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det bør være en tilsvarende
adgang for norske domstoler til å idømme de som domfelles for gjengrelatert
kriminalitet, et forbud mot å oppholde seg i områder som er særlig
utsatt for gjengkriminalitet. Slik disse medlemmer ser
det vil et slikt oppholdsforbud være et godt egnet virkemiddel for
å forebygge organisert kriminalitet i utsatte områder og bedre tryggheten
til de lovlydige borgerne som bor i disse områdene.
Disse medlemmer har
merket seg at statsråden i sitt svarbrev ikke ser behovet for å
fremme slike lovendringsforslag, og mener at forslaget ikke bør
vedtas. Til dette vil disse medlemmer bemerke
at den danske lovgivningen det henvises til, følger en annen systematikk
enn ved idømmelse av kontaktforbud som forbud mot opphold i bestemte
områder etter straffeloven § 57, ved at de områder forbudet gjelder
for defineres generelt, og ikke konkret ved idømmelsen av kontaktforbud i
den enkelte sak. Forslaget har følgelig selvstendig betydning utover
adgangen til idømmelse av forbud mot opphold i bestemte områder
etter straffeloven § 57, og disse medlemmer mener
på den bakgrunn at statsrådens argumentasjon for at det ikke er
behov for de lovendringer som foreslås, ikke er korrekt.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
frem forslag til lovendringer som hjemler idømmelse av forbud mot
opphold i bestemte områder i bestemte tidsrom for den som dømmes
for gjengrelatert kriminalitet.»
Komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til
at oppholdsforbud er et inngrep i bevegelsesfriheten. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens
tilleggsprotokoll 4, artikkel 2 om bevegelsesfriheten, fastslår
at personer som lovlig befinner seg på en stats område har rett
til å ferdes fritt innenfor dette og til fritt å velge sitt oppholdssted.
En begrensning av denne retten kan kun ansees rettferdiggjort hvis
inngrepet forfølger et legitimt formål, har lovhjemmel og er nødvendig,
herunder oppfyller kravet om proporsjonalitet.
Disse medlemmer viser
til at det allerede i dag er adgang til å ilegge oppholdsforbud
på bestemte steder under visse omstendigheter etter straffeprosessloven §§ 222
a, 222 b og 222 c.
Disse medlemmer viser
til at den danske institusjonen for menneskerettigheter under behandlingen av
forslaget uttalte at et generelt oppholdsforbud ville kunne bryte
med menneskerettighetene, ved at den utgjorde en stor risiko for
vilkårlighet og manglende mulighet for forutberegnelighet for innbyggerne.
Videre uttrykte danske NIM bekymring for at forslaget kunne skape
risiko for diskriminerende praksis, og videre at det kan komme i
konflikt med retten til forsamlingsfrihet.
Disse medlemmer viser
til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast
at EMK art. 8 får anvendelse på visitasjon i gitte soner, slik at
det må være lovhjemlet og forholdsmessig, som er de vanlige kriteriene
for inngrep i rettigheten, jf. Gillan and Quinton v. the United
Kingdom. Saken dreide seg om bestemmelser i den britiske terrorlovgivningen
som ga britiske politipersoner vid adgang til å stoppe og ransake
personer i det offentlige rom, uten noe spesielt krav til mistanke.
EMD mente dette var i strid med EMK artikkel 8, fordi politiets
kompetanse verken var tilstrekkelig begrenset eller underlagt tilstrekkelige
rettssikkerhetsgarantier som kunne forhindre misbruk. EMD var særlig
kritisk til at politiet kunne foreta visitasjon uten at det på forhånd
forelå noen rimelig mistanke om at vedkommende var i besittelse
av slike gjenstander, og at beslutningen utelukkende var basert
på tjenestepersonellets antakelse eller intuisjon. En slik skjønnsmessig kompetanse
skapte etter EMDs oppfatning en klar risiko for vilkårlighet og
diskriminering, og statistikk over visiterte personer viste også
at adgangen hadde gitt slike utslag. En effektiv adgang til uavhengig
eller rettslig prøving av slike «stop and searches» var også svært
begrenset.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det bør innføres visitasjonssoner
i lovverket. Dette er bestemte områder hvor politiet i en tidsavgrenset
periode gis hjemmel til å visitere personer for å avdekke våpen.
Forslaget innebærer en utvidelse av dagens visitasjonshjemmel i
politiloven § 7 a. Disse medlemmer foreslår
en hjemmel som vil gi adgang til for en tidsavgrenset periode, å
beslutte våpenvisitasjoner i et nærmere bestemt område. Det pekes
herunder på at Danmark allerede har en lovgivning for visitasjonssoner,
og at den svenske regjeringsplattformen inneholder et punkt om innføring
av slike visitasjonssoner. Slik disse medlemmer ser
det vil det være naturlig å se hen til hvilke løsninger våre naboland har
valgt ved utarbeidelsen av det norske regelverket. Disse
medlemmer mener en innføring av visitasjonssoner vil være
et velegnet virkemiddel for å avdekke våpen i det offentlige rom
og følgelig vil være effektivt for å forebygge voldshendelser med
bruk av våpen i det offentlige rom, og dermed også styrke sikkerheten
til de som ferdes i de aktuelle områdene. Disse medlemmer har
merket seg at statsråden i sitt svarbrev argumenterer mot å vedta
forslaget ved å fremholde at situasjonen i Sverige ikke er sammenlignbar
med situasjonen i Norge. Til dette vil disse
medlemmer bemerke at det at Sverige har et verre kriminalitetsbilde enn
Norge ikke er et selvstendig argument for at vi ikke skal møte våre
kriminalitetsutfordringer med egnede og effektive tiltak. Videre
bemerkes også at eksempelet Danmark – som har innført lovgivning
for visitasjonssoner – ikke nevnes i statsrådens argumentasjon.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre innføring av visitasjonssoner
for våpenkontroll.»
Disse medlemmer foreslår
videre innføring av en straffutmålingsbestemmelse som dobler strafferammen
ved gjengrelaterte forbrytelser, etter mønster av bestemmelsen i
straffeloven § 79. Disse medlemmer mener
den skjerpede straffetrusselen signaliserer samfunnets nulltoleranse
for gjengkriminalitet, og vilje til å beskytte de lovlydige borgerne
mot den utryggheten gjengkriminalitet skaper i befolkningen. Disse medlemmer har merket seg henvisningen
til straffeloven § 79 bokstav c i statsrådens svarbrev. Til dette
bemerkes at med de krav som § 79 bokstav c oppstiller for organisasjonsform,
organiseringens formål og strafferamme for den handling som er begått,
vil bestemmelsen som foreslås ha et vesentlig annet anvendelsesområde
enn straffeloven § 79 bokstav c.
Disse medlemmer fremmer
dermed følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre innføring av doblet
strafferamme for gjengrelatert kriminalitet.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det
allerede er adgang til å forhøye fengselsstraffen inntil det dobbelte, men
ikke ut over seks år, når den straffbare handlingen er ledd i aktivitetene
til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 79.
Disse medlemmer viser
til at forslagsstillerne ikke viser til forskning som tilsier at
økt straff for organisert kriminalitet har noen preventiv effekt.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet foreslår innføring av straffeskjerpelsessoner
i områder som er særlig utsatt for gjengrelatert kriminalitet, hvor
strafferammene dobles for kriminalitet begått i disse områdene. Disse medlemmer viser til at man tidligere
har hatt tilsvarende geografisk differensiering i straffenivå, herunder
for narkotikakriminalitet i områder definert som «det åpne rusmiljøet»
i Oslo. Disse medlemmer mener en slik
straffeskjerpelse er et egnet virkemiddel for å skjerme de mest
utsatte områdene for de gjengkriminelles oppgjør, og dermed vil
være en effektiv beskyttelse for de som bor i disse områdene. Disse medlemmer merker seg at statsråden
i sin vurdering av forslaget mener at geografisk differensiering
i straffenivå er noe prinsipielt annet enn å forhøye strafferammen
utelukkende på bakgrunn av hvor lovbruddet ble begått. Til dette
fremholdes at prinsippet om geografisk differensiering i straffenivå har
vært prøvd rettslig, og at det slik disse
medlemmer ser det ikke vil være noen rettslige skranker for innføring
av en slik lovgivning som foreslås.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre en dobling av strafferammen
for kriminalitet begått i områder som er særlig utsatt for gjengrelatert
kriminalitet.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at doblet strafferamme
i enkelte områder skaper en stor fare for vilkårlighet og diskriminering.
I praksis vil det si at hvis man begår et naskeri i ett område av
eksempelvis Oslo, vil dette gi dobbelt så høy straff som hvis man
begår naskeriet i en annen del av byen. Dette problematiseres ytterligere
i de tilfellene hvor områder som for eksempel hovedsakelig har
innbyggere med minoritetskjennetegn.
Disse medlemmer mener
at dette bryter med det grunnlovfestede prinsippet om likhet for
loven, og med forbudet mot diskriminering.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet foreslår en kraftig straffeskjerpelse
for ulovlig våpenbesittelse. Slik disse medlemmer ser
det, er bruk av våpen en vesentlig del av den oppblomstrende gjengkriminaliteten.
Våpenbruk i det offentlige rom innebærer en økt risiko for at tilfeldige kan
bli rammet av de kriminelle oppgjørene, en risiko som også er egnet
til å skape følelser av utrygghet og frykt i befolkningen. Det er
slik disse medlemmer ser det en naturlig
og hensiktsmessig måte å reagere mot dette på ved å skjerpe straffenivået
for ulovlig våpenbesittelse, og da særlig ulovlig våpenbesittelse
på offentlig sted. Det foreslås videre at det ved dette arbeidet også
vurderes minstenivå for straffutmåling i saker som gjelder ulovlig
våpenbesittelse på offentlig sted. Videre bør forarbeidene til ny
lovgivning klart og utvetydig uttrykke den politiske viljen til
å straffe denne typen kriminalitet strengere enn i dag.
Disse medlemmer registrerer
at statsråden i sin vurdering av forslaget viser til gjeldende strafferammer for
ulovlig våpenbesittelse og argumenterer for at disse er tilstrekkelige.
Til dette bemerkes at nivået på de utmålte straffer for ulovlig
våpenbesittelse – særlig på offentlig sted – etter disse
medlemmers syn er for lave, og en revisjon av lovverket med
tilhørende utarbeidelse av lovforarbeider er den muligheten lovgiver
har for å signalisere at det ønskes en skjerpelse av nivået på de
utmålte straffer for denne typen lovovertredelser. Slik disse medlemmer ser det, adresserer ikke
en summarisk gjennomgang av strafferammene for ulovlig våpenbesittelse
den problemstillingen som ligger til grunn for forslaget på en fullt
ut dekkende måte.
Disse medlemmer fremmer
på bakgrunn av ovennevnte følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag, for å sikre en kraftig skjerpelse
av straffenivået for ulovlig våpenbesittelse.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet foreslår videre en revidering av gjeldende straffutmålingsbestemmelse
ved idømmelse av fengselsstraff i realkonkurrens. Dette gjelder
der en lovbryter dømmes til fengselsstraff for flere straffbare handlinger
i samme dom, og er regulert i straffeloven § 79. Disse
medlemmer mener dagens ordning med forhøyelse av fengselsstraffen
med inntil det dobbelte, men med en øvre begrensning på 6 år, innebærer en
for stor kvantumsrabatt for den som har begått flere straffbare
handlinger som pådømmes samtidig. Det fremmes derfor forslag om
en ny bestemmelse som innebærer addering av straffenivået for de
tre strengeste lovbruddene som pådømmes samtidig, før det deretter fastsettes
en felles straff etter gjeldende prinsipper for eventuelle øvrige
pådømte lovbrudd i samme dom. Disse medlemmer viser
til at den systematikken for pådømmelse i realkonkurrens som her
foreslås, i hovedsak samsvarer med systematikken for straffutmåling
i Tidöavtalen, som er samarbeidsavtalen mellom partiene som utgjør
det parlamentariske grunnlaget for dagens svenske regjering. Til
statsrådens vurdering av forslaget i svarbrevet, vil disse medlemmer bemerke at rene betenkninger
i juridisk litteratur ikke utgjør noen skranke for Stortingets lovgivningskompetanse.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre straffutmålingsbestemmelse
ved utmåling av fengselsstraff for flere lovbrudd i samme dom hvor
straffen for de tre strengeste forhold adderes før det eventuelt
gis fellesstraff for øvrige pådømte lovbrudd.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at den
eksisterende lovregelen om realkonkurrens har gode grunner for seg,
og er fundert på en avveining av to prinsipper: kumulasjonsprinsippet
og absorbsjonsprinsippet. Disse medlemmer viser
til at det etter et moderne straffutmålingssyn ikke betraktes som
rimelig å summere straffene for hver enkelt forbrytelse. Det vil
i dag betraktes som primitivt å hevde at det å begå to lovbrudd
er «dobbelt så straffverdig» som ett, selv om det naturligvis er
verre. Disse medlemmer viser til at det
derfor ikke er ønskelig å utelukkende legge kumulasjonsprinsippet
til grunn ved realkonkurrens. Videre vil det motsatte prinsippet,
absorpsjonsprinsippet, heller ikke alene kunne legges til grunn,
hvor bare straffen for det mest alvorlige lovbruddet anvendes, mens
straffen for et mindre lovbrudd absorberes av det mest alvorlige. Med
et slikt prinsipp ville man ikke fått tatt hensyn til mer enn det
ene lovbruddet. Disse medlemmer mener
at det er viktig å holde fast ved dagens prinsipp, hvor det anvendes
en felles frihetsstraff som må være strengere enn den høyeste for
noe enkelt av lovbruddenes fastsatte minstestraff, men ikke i noe
tilfelle overstige den høyeste straff som for noen av dem er lovbestemt med
mer enn det dobbelte, aldri med mer enn 6 år og aldri ut over 21
år – og for personer som var under 18 år på handlingstidspunktet,
ikke ut over 15 år.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det bør foretas en utredning
av det nasjonale handlingsrommet for bruk av fengselsstraff overfor
personer under 18 år som domfelles for gjengrelatert kriminalitet. Disse medlemmer mener den eskalerende
gjengkriminaliteten er et samfunnsproblem som må møtes med den fulle
tyngde av strafferettslige virkemidler, også overfor gjengkriminelle
som er under 18 år. En kraftig og følbar reaksjon vil ha en preventiv
effekt på de kriminelle gjengenes rekruttering av mindreårige, og
det er, slik disse medlemmer ser det,
av kritisk viktighet å få stanset gjengenes rekruttering av nye
gjengkriminelle. Det bør derfor kartlegges hvor stort det nasjonale
handlingsrommet er – innenfor rammene av våre folkerettslige forpliktelser –
for anvendelse av fengselsstraff mot personer under 18 år som domfelles
for gjengkriminalitet. Ved en slik utredning er det naturlig at
det nasjonale handlingsrommet for varetektsfengsling av lovbrytere
under 18 år også kartlegges. Disse medlemmer fremmer
dermed følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
det nasjonale handlingsrommet for varetektsfengsling og for idømmelse
av fengselsstraff for lovbrytere under 18 år som domfelles for gjengrelatert
kriminalitet.»
Disse medlemmer foreslår
en avvikling av dagens straffereaksjoner i form av ungdomsstraff
og ungdomsoppfølging og innføring av en ny straffereaksjon for unge
lovbrytere i form av et lukket institusjonsregime. Disse
medlemmer mener dagens reaksjonsformer ungdomsstraff og ungdomsoppfølging
ikke gir en tilstrekkelig følbar reaksjon til at den er effektfull
i møtet med unge kriminelle, og foreslår følgelig at disse reaksjonsformene
avskaffes. Til erstatning foreslås det innføring av et lukket institusjonsregime
for domfelte under 18 år.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
og fremme de nødvendige lovendringsforslag for innføring av et lukket
institusjonsregime som straffereaksjon for straffedømte under 18
år, som erstatning for de gjeldende reaksjonsformene ungdomsstraff
og ungdomssoppfølging, som foreslås avviklet.»
Disse medlemmer foreslår
videre en reduksjon av den strafferettslige lavalder fra gjeldende
15 år, jf. straffeloven § 20. De kriminelle gjengene rekrutterer stadig
yngre personer til å utføre alvorlige straffbare handlinger. Det
må antas at vissheten om den kriminelle lavalder og at personer
under 15 år kan utføre straffbare handlinger uten å holdes strafferettslig
ansvarlig, er en medvirkende faktor både til at de unge personene rekrutteres,
og til deres villighet til å utføre handlingen. Det må trekkes en
nedre aldersgrense for straffansvar, men utviklingen i gjengkriminaliteten
tilsier, slik disse medlemmer ser det,
at den gjeldende aldersgrensen senkes. Disse
medlemmer mener på den bakgrunn at den strafferettslige lavalderen
bør senkes til nivået den lå på frem til lovendringen som ble vedtatt i
1987, for med det å holde de unge som lar seg verve til gjengkriminalitet,
ansvarlig.
Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å senke den kriminelle lavalderen
fra 15 år til 14 år.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det
følger av barnekonvensjonen at fengsling av barn kun skal brukes
som en siste utvei.
Disse medlemmer viser
til at Danmark senket den kriminelle lavalder fra 15 til 14 år i
2010. Forskning på senkningen av den kriminelle lavalder fant ingen holdepunkter
for at reformen minsket sjansen for at 14-åringer skulle begå kriminelle
handlinger. De fant derimot holdepunkter for at de som hadde tidlig
kontakt med strafferettssystemet, hadde større sjanse for å begå nye
lovbrudd etter det første lovbruddet enn 14-åringer som begikk lovbrudd
før reformen ble vedtatt. Danmark møtte også kritikk fra blant annet
FNs barnekomité. Den kriminelle lavalder ble satt opp til 15 år
igjen i 2012.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det bør opprettes et lukket institusjonstilbud
for barn under den strafferettslige lavalder som begår gjentatt
kriminalitet. De kyniske gjengkriminelle rekrutterer i en ikke ubetydelig
utstrekning barn under den kriminelle lavalder til å begå dels alvorlig
kriminalitet som ledd i gjengenes virksomhet. Barn under den kriminelle
lavalder kan ikke håndteres i straffesporet, og disse
medlemmer mener at barnevernet har vist seg uegnet til å håndtere
denne problematikken. Slik disse medlemmer ser
det, står man i dag uten egnede tiltak overfor barn som begår kriminelle
handlinger, og det foreslås derfor opprettet et lukket institusjonstilbud
for dette segmentet av lovbrytere.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å opprette et lukket institusjonstilbud for barn under
den strafferettslige lavalder som har begått gjentatte eller alvorlige
kriminelle handlinger.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at allmennpreventive
hensyn ikke hører hjemme i barnevernet. Det avgjørende skal være
hensynet til barnets beste. Det er ikke barnevernstjenestens oppgave
å ta hånd om barnet for å verne samfunnet. Hovedfunksjonen til barnevernet
er omsorg, ikke straff. Ungdom kan bare tvangsplasseres ut fra hjelpebehovet
og ikke som en straffereaksjon.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet foreslår en generell bevæpning av politiet. Disse medlemmer viser til at dette har
vært Fremskrittspartiets politikk i mange år, og det er et standpunkt
som de siste ti årene har vært støttet av Politiets Fellesforbund.
Dette handler både om å utstyre politiet med de nødvendige virkemidler
for å løse sitt samfunnsoppdrag og om polititjenestepersonenes egensikkerhet
i møte med et kriminalitetsbilde hvor de kriminelle i økende grad
er bevæpnet. Disse medlemmer mener den
bekymringsverdige utviklingen i kriminalitetsbildet styrker argumentene
for en generell bevæpning av norsk politi.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre en generell bevæpning
av politiet.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det
norske samfunnet tradisjonelt har hatt et politi med et sivilt preg,
i skarp kontrast til stater hvor politiet har en mer militær fremtoning.
At vi ikke har generell bevæpning i Norge, er viktig for å bygge
tillit og sørge for at situasjoner løses med lavest mulig grad av
maktbruk. Politiets maktanvendelse må ha aksept fra folk, og makt
må kun benyttes der det er absolutt påkrevet.
Disse medlemmer kommer
ikke til å støtte forslaget fra medlemmene fra Fremskrittspartiet,
ettersom dagens ordning, hvor politiet har en- og tohåndsvåpen nedlåst
i kjøretøy, er en god løsning. Dette er en modell hvor patruljerende
politi er ubevæpnet i langt de fleste oppdrag og samtidig har rask
tilgang til våpen ved behov. Punktbevæpningen har bakgrunn i informasjon om
trussel eller konkret sårbarhet og skal derfor være avgrenset i
tid til trusselen er under kontroll eller opphører.
Disse medlemmer mener
det skal være sterke grunner for en utvidelse av politiets bevæpningsfullmakter,
og at de må begrunnes prinsipielt og med bakgrunn i trussel- og
sårbarhetsvurderinger.
Disse medlemmer mener
at dagens ordning med fremskutt lagring på en god måte balanserer
de ulike hensynene som gjør seg gjeldende. Situasjoner som krever rask
tilgang til skytevåpen, håndteres allerede på en forsvarlig måte
gjennom ordningen, samtidig som de potensielt negative konsekvensene
for samfunnet unngås.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det må på plass en lovgivning
som gjør det enklere for påtalemyndigheten å inndra verdier som
er anskaffet ved kriminell virksomhet. Disse
medlemmer mener det er avgjørende i kampen mot organisert
kriminalitet at verdier som skriver seg fra kriminell virksomhet,
inndras. Kriminalitet skal ikke lønne seg, og dette signaliseres
best ved at alle verdier som er fremskaffet gjennom kriminalitet, inndras
til fordel for statskassen. Dette har også en side mot de kriminelle
gjengenes rekruttering av unge personer, da det er viktig at kriminelle
ikke får besitte verdier som er fremskaffet ved kriminelle handlinger
og derigjennom skaper et inntrykk av at kriminalitet er lønnsomt.
Disse medlemmer mener
særlig at det bør foreslås regler om sivilrettslig inndragning,
og er svært positive til signalene i statsrådens svarbrev om at
departementet har som målsetting å igangsette et slikt lovarbeid. Disse medlemmer viser til at det ved
vedtagelsen av det foreliggende forslaget vil gjøres et stortingsvedtak
som senere kan følges opp for å kontrollere departementets måloppnåelse.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å gjøre det enklere for påtalemyndigheten
å inndra verdier som er frembrakt ved kriminelle handlinger.»
Disse medlemmer foreslår
etablering av et hurtigspor i domstolene for rask pådømmelse i saker
der gjerningspersonen var under 18 år på tidspunktet for de handlinger
vedkommende er tiltalt for. Disse medlemmer mener
det er viktig at unge lovbrytere raskt får oppleve samfunnets reaksjon
mot kriminell adferd, slik at det ikke fester seg et inntrykk blant
unge av at lovbrudd kan begås uten konsekvenser. Rask etterforskning,
pådømmelse og straffegjennomføring for unge lovbrytere er et svært
viktig preventivt grep for å synliggjøre hvordan en videre kriminell
løpebane vil arte seg for den enkelte. Disse
medlemmer merker seg de positive signalene om denne tematikken
i statsrådens svarbrev, og at statsråden tiltrer vurderingene og
intensjonen bak forslaget. Disse medlemmer vil
også her påpeke at vedtagelsen av det foreliggende forslaget vil
gi Stortinget en bedre posisjon for å følge opp det arbeidet som
varsles i statsrådens svarbrev.
Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre etableringen av et
hurtigspor for rask pådømmelse av lovbrudd begått av gjerningspersoner
som var under 18 år på handlingstidspunktet.»
På bakgrunn av argumentasjonen foran
vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Venstre stemme mot forslagene fra forslagsstillerne, med
unntak av forslag 13 fra Dokument 8:7 S (2023–2024) om et hurtigspor.