2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Odd Harald Hovland, Hadia Tajik og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til at Prop. 139 L (2022–2023) om endringer i konfliktrådsloven, straffeloven og straffeprosessloven mv. (strafferettslige reaksjoner for ungdom og varetekt med elektronisk kontroll), Representantforslag om tiltak for bekjempelse av ungdoms- og gjengkriminalitet (Dokument 8:7 S (2023–2024)) og Representantforslag om å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet (Dokument 8:13 S (2023–2024)) behandles i denne innstillingen.

Komiteen viser til at det i Prop. 139 L (2022–2023) foreslås endringer i konfliktrådsloven, straffeloven og straffeprosessloven mv. Lovforslaget går ut på endringer i de strafferettslige reaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. I tillegg foreslås det enkelte andre endringer i konfliktrådsloven. Videre foreslås det å utvide virkeområdet for oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c til også å omfatte ungdom mellom 15 og 18 år, samt å åpne for gjennomføring av varetekt utenfor fengsel som oppholdspåbud med elektronisk kontroll for alle aldersgrupper.

Komiteen viser videre til at representantforslaget fra representanter fra Fremskrittspartiet – Dokument 8:7 S (2023–2024) – inneholder 13 forslag rettet mot ungdoms- og gjengkriminalitet. Forslagene spenner over flere typer av virkemidler for bekjempelse av ungdoms- og gjengkriminalitet, herunder flere straffeskjerpelser og avvikling av reaksjonsformene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som foreslås erstattet med et lukket institusjonsregime og generell bevæpning av politiet. Komiteen viser til statsrådens vurdering av forslagene i brev av 7. november 2023. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteen viser videre til at representantforslaget fra representanter fra Venstre – Dokument 8:13 S (2023–2024) – inneholder fem forslag rettet mot forebygging og bekjempelse av organisert kriminalitet. Forslagene går blant annet ut på et pilotprosjekt om tverrfaglig tiltaksgruppe, gjennomgang av relevant lovverk for taushetsplikt og informasjonsplikt og opprettelse av inndragningsteam i hvert politidistrikt.

Komiteen viser avslutningsvis til at det den 7. november 2023 ble gjennomført muntlig høring i sakene. Oslo tingrett, Juristforbundet, Advokatforeningen, Politijuristene, Kriminalomsorgsdirektoratet, Barneombudet, Sekretariatet for konfliktrådene, Kirkens bymisjon, Norges Røde Kors og Forandringsfabrikken møtte på høringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at selv om andelen ungdom som begår lovbrudd, er lav i Norge, ser vi tendenser som vi må ta på alvor.

Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at det siden 2016 har vært en økning i antallet unge som begår kriminalitet. En liten gruppe står for en stor del av hendelsene, og hendelsene blir stadig grovere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at innsatsen mot ungdomskriminalitet må skje på flere fronter. Det mest grunnleggende er å sikre gode og trygge bo- og oppvekstmiljø med gode skoler og meningsfulle fritidsaktiviteter. Flertallet viser til at vi må ha et reaksjonssystem som gir unge lovbrytere en hurtig og følbar reaksjon ved lovbrudd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at regjeringen Solberg sendte et forslag om endringer i ungdomsstraffordningen på høring i 2020, hvor et av målene var å redusere tiden fra overtredelse til reaksjon. Et annet viktig tiltak var å sørge for at vi har ordninger som hjelper ungdom ut av en kriminell løpebane. Her er det viktig at politi, barnevern, skoler og andre offentlige etater samarbeider og i fellesskap sikrer at ungdom følges opp. Det kan skje i forkant av at kriminalitet begås, ved at en etablerer formaliserte samarbeidsarenaer hvor de ulike aktørene kan dele informasjon med hverandre. Det kan også skje som ledd i gjennomføring av ungdomsstraff i oppfølgingsteamet som skal gjennomføre tiltakene i ungdomsplanen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at aktørenes taushetsplikt er regulert av flere ulike lovverk, avhengig av hvilket område en arbeider innenfor. Relevante lovverk hvor det finnes regler om taushetsplikt, er forvaltningsloven, sosialtjenesteloven, opplæringsloven, helseregisterloven, helse- og omsorgstjenesteloven, barnevernsloven og politiloven, for å nevne noen. Det er et mål at taushetsplikten ikke skal stå i veien for god samhandling. Flertallet vil ikke svekke reglene. En må fortsatt sikre en balanse som ivaretar retten til privatliv, særlig når det er snakk om personopplysninger av sensitiv karakter. Flertallet mener reglene skal legge til rette for at tillitsforholdet mellom ungdommen og de ulike offentlige aktørene blir ivaretatt. Samtidig må ikke taushetsplikten være til hinder for at ungdom får den hjelpen de trenger til å komme ut av kriminelle miljø, eller til å bygge opp relasjoner og en lovlydig fremtid. Da trenger vi tydelige regler om når de ulike aktørene kan dele opplysninger uten å være hindret av taushetsplikten. Hvis ikke, risikerer vi at opplysninger som kan bidra til bedre forebygging og tilpassing til den enkelte, ikke blir delt og tatt hensyn til. Det svekker det kriminalitetsforebyggende arbeidet og går særlig ut over ungdommen. Flertallet finner det derfor riktig å be regjeringen gjennomføre en juridisk gjennomgang av relevant lovverk knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt for alle relevante instanser som jobber med barn og unge som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, med spesielt henblikk på mulighetsrommet for informasjonsflyt.

Flertallet mener spørsmålene om taushetsplikt ikke bare er knyttet til forebygging av ungdomskriminalitet og radikalisering. Det er også en utfordring på andre felt, som debatten om mennesker som begår grove handlinger mens de er i en psykosetilstand. Flertallet vil derfor peke på et annet område hvor det er behov for å se på reglene om informasjonsdeling: samarbeidet mellom politi og helsetjenestene. Også unge lovbrytere kan komme inn under dette. Utvalget som evaluerte Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021, skriver i sin rapport:

«[E]t prekært funn i denne saken er relatert til politiets manglende muligheter for å drive forebyggende arbeid rettet mot psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig adferd.»

Flertallet viser til at utvalget med bakgrunn i dette fremmet en rekke forslag hvor formålet er å forbedre den forebyggende innsatsen overfor psykisk syke. Et av forslagene til utvalget er å opprette et formalisert samarbeid mellom politi, psykisk helsevern og sosialetaten etter modell av SLT-ordningen. Gjennom det formaliserte samarbeidet skal aktørene diskutere og vurdere risikoen knyttet til enkeltpersoner, gjennomføre risikovurderinger samt initiere nødvendige forebyggende og risikoreduserende tiltak. Et slikt samarbeid forutsetter flere lovendringer, bl.a. unntak fra taushetsplikt for aktørene som deltar i dette samarbeidet, for den pasient- og klientgruppen samarbeidet gjelder.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser ellers til Dokument 8:15 S (2022–2023), der representanter fra Høyre fremmet flere forslag i tråd med dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er helt nødvendig å gjøre kraftfulle grep i møtet med den bekymringsfulle utviklingen i ungdoms- og gjengkriminaliteten vi nå opplever. Disse medlemmer mener regjeringens forslag til innstramninger i proposisjonen er forsiktige steg i riktig retning, og vil følgelig støtte proposisjonens forslag til lovendringer. Men slik disse medlemmer ser det er det nødvendig med enda kraftigere grep enn de som foreslås i proposisjonen, for å sikre oss mot at vi ikke opplever en slik samfunnsdestruktiv kriminalitetsutvikling som enkelte andre europeiske land nå opplever.

Om Prop. 139 L (2022–2023)

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre påpeker at den foreliggende proposisjonen er dagens regjerings alternative tilnærming til det regjeringen Solberg fremmet i Meld. St. 34 (2020–2021) Sammen mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. I proposisjonen fremmes det flere forslag som skal bidra til raskere iverksettelse, forenkling av rammeverket for ungdomsstraff samt ikke minst å fjerne kravet om samtykke fra ungdommer for å idømme ungdomsstraff. Det legges også opp til flere handlingsalternativer for domstolene ved idømmelse og brudd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener forslagene fra regjeringen er gode, men mener de i en del tilfeller ikke går langt nok.

Generelt om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, påpeker at det i mange år har vært flest avsagte dommer på samfunnsstraff og betinget fengsel med ungdomsoppfølging, mens det har vært få dommer på ungdomsstraff. Den foreslåtte lovendringen vil endre dette, ved at rettens adgang til å idømme betinget fengsel med ungdomsoppfølging opphører. Det vil, om det blir vedtatt, medføre at det blir avsagt flere dommer med ungdomsstraff fremover. I lovforslaget videreføres en tosporet modell når ungdommene bryter vilkårene, men påtalemyndighetens rolle blir nå vesentlig mindre enn før. Flertallet mener i likhet med Oslo tingrett at dette er en uheldig følge av forslaget. Dette har tingretten tatt opp i både møter, på høring og i skriftlig innspill.

Flertallet mener regjeringens lovforslag viderefører en tosporet modell i tilfeller der ungdommene bryter vilkårene. I kraft av regjeringens forslag blir påtalemyndighetens rolle ved oppfølging av brudd vesentlig mindre enn før, om ikke lovteksten endres i tråd med våre tilføyelser. Ifølge regjeringens forslag, skal utelukkende kriminalomsorgens regionale nivå fremme rene bruddsaker på ungdomsstraff. Påtalemyndigheten skal følge opp brudd ved ny kriminalitet ved samfunnsstraff og ungdomsstraff. Dette innebærer at ansvaret påtalemyndigheten i dag har for å følge opp brudd på ungdomsoppfølging gitt på vilkår for betinget dom opphører, fordi straffereaksjonen faller bort. Flertallet mener dette er en uheldig følge av regjeringens forslag og vil derfor rette opp i dette gjennom forslag til alternative lovtekster. Det todelte systemet har hittil ikke fungert etter hensikten overfor de mest «aktive» ungdommene. Det reageres for sjeldent og sent på brudd, og saksbehandlingstiden blir for lang. I praksis er det kun påtalemyndigheten som har brakt bruddsaker inn for retten.

Flertallet viser til Oslo tingrett, som anfører at: det er helt avgjørende for en vellykket gjennomføring av et hurtigsporprosjekt i Oslo for U18-sakene at påtalemyndigheten med sin unike kompetanse, raske handleevne, nære kjennskap til ungdomsmiljøet og egne ungdomsjurister, har mulighet til å fremme bruddsaker for retten, både ved ny kriminalitet og ved brudd på vilkår i alle typer saker. Det vil bidra til en raskere og mer effektiv reaksjon ved brudd på vilkårene i ungdomsstraffen hvis påtalemyndigheten ved en liten tilføyelse i loven, får mulighet til å ta alle typer bruddsaker til retten. Da vil Oslo tingrett i et prøveprosjekt kunne behandle alle sakene i samme hurtigspor i løpet av få dager.

Flertallet vil ha raskere og mer effektiv reaksjon ved brudd på vilkårene i ungdomsstraffen. En tilføyelse til regjeringens forslag vil bidra til flertallets mål om en mer effektiv ungdomsstraff.

Flertallet viser til at retten i dag kan idømme betinget dom med ungdomsoppfølging. Her kan retten samtidig fastsette særvilkår som bosted, oppholdssted, arbeid, opplæring, unngå kontakt med visse personer, avstå fra å bruke rusmidler, avgi rusprøver og meldeplikt. Disse vilkårene starter med én gang dommen er rettskraftig, selv om ungdomsoppfølgingen starter senere. Slike særvilkår kan ikke fastsettes samtidig med ungdomsstraff. Betinget fengsel med ungdomsoppfølging er derfor en langt mer fleksibel reaksjon enn ungdomsstraff. For å gjøre regelverket mer oversiktlig, vil regjeringen med sitt forslag oppheve muligheten for å idømme betinget fengsel med ungdomsoppfølging, og foreslår at ungdomsstraff i stedet brukes der vi i dag idømmer ungdomsoppfølging. Flertallet påpeker at tiden fra rettskraftig dom til iverksettelse av ungdomsstraff med dette fortsatt vil ta mange uker. I denne perioden kan særlig de mest «aktive» ungdommene begå ny kriminalitet.

Flertallet foreslår derfor en tilføyelse i den foreslåtte lovbestemmelsen, som gir retten mulighet til å fastsette særvilkår sammen med ungdomsstraff, for å sikre faste rammer rundt ungdommen fra dag én. Vilkårene kan senere endres av Konfliktrådet når de utarbeider ungdomsplanen, hvis de anser at det er hensiktsmessig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Konfliktrådsloven § 25 fjerde ledd skal lyde:

I saker der det er idømt ungdomsstraff og en ungdomsplan ikke kommer i stand, overføres saken til kriminalomsorgens regionale nivå, eller påtalemyndigheten med innstilling om at saken bringes inn for retten med begjæring som nevnt i konfliktrådsloven § 31 tredje ledd bokstav b eller c.»

«Konfliktrådsloven § 31 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Hvis ungdommen, etter at ungdomskoordinatoren har pålagt ungdommen å møte til samtale som nevnt i første ledd eller fastsatt vilkår etter annet ledd, på nytt bryter kravene eller vilkår fastsatt etter annet ledd bokstav a til e, kan ungdomskoordinatoren, etter samtykke fra politiet og kriminalomsorgen, innkalle til et nytt ungdomsplanmøte, eller overføre saken til kriminalomsorgens regionale nivå, eller påtalemyndigheten med innstilling om at saken bringes inn for retten med begjæring om

a. fastsettelse av vilkår med elektronisk kontroll etter straffeloven § 52 c fjerde ledd

b. at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis etter straffeloven § 52 c første ledd bokstav a, eller

c. at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal omgjøres til samfunnsstraff eller betinget fengsel etter straffeloven § 52 c første ledd bokstav a.

Når ungdomskoordinatoren har overført saken til kriminalomsorgens regionale nivå eller påtalemyndigheten med innstilling om å bringe saken inn for retten, avbrytes gjennomføringen av straffen fra det tidspunktet begjæringen er oversendt retten. Straffegjennomføringen avbrytes ikke ved begjæring etter tredje ledd bokstav a.»

«Straffeprosessloven § 68 femte ledd andre punktum skal lyde:

Anke over tingrettens avgjørelse i sak etter straffeloven § 52 c første ledd bokstav a, og etter straffeloven § 52 c fjerde og femte ledd, besluttes av kriminalomsorgens regionale nivå eller påtalemyndigheten.»

«Straffeloven § 52 c femte ledd tredje punktum skal lyde:

Etter begjæring fra kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten kan retten beslutte at vilkår etter fjerde ledd skal lempes eller opphøre.»

«Straffeloven § 52 c sjette ledd første punktum skal lyde:

Begjæring etter første ledd bokstav a og fjerde og femte ledd fremmes av kriminalomsorgen eller påtalemyndigheten»

«Straffeloven § 52 b nytt annet ledd skal lyde:

Retten kan fastsette de særvilkår som følger av straffeloven § 37 a, b og d. Vilkårene kan endres eller oppheves i ungdomsplanen.

Någjeldende annet ledd blir tredje ledd.»

«Straffeloven § 52 c første ledd bokstav a skal lyde:

Etter begjæring kan tingretten ved dom bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes eller omgjøres til samfunnsstraff eller betinget fengsel når den domfelte har

  • a. brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av konflikt-rådsloven § 31 eller straffeloven § 52 b annet ledd, eller»

«Konfliktrådsloven § 29 første ledd skal lyde:

Hvis ungdommen er pålagt å avstå fra å bruke alkohol og andre berusende eller bedøvende midler og avgi nødvendige rusprøver etter § 25 første ledd bokstav f, § 28 første ledd, § 31 annet ledd bokstav c eller § 33 annet ledd bokstav c, eller straffeloven § 37 bokstav d skal konfliktrådet undersøke om pålegget følges.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Barneombudet i sitt høringsinnspill skriver følgende:

«Unge som begår kriminalitet må ha lik tilgang til tiltak som motvirker kriminalitet, og som fremmer positiv utvikling. I dag avhenger hjelpen helt av om ungdommen bor i en kommune som har tiltak tilgjengelig.

Barneombudet erfarer at mange kommuner mangler gode tilbud til unge lovbrytere, og at kommunens ansvar ikke er synliggjort i regelverket og styringen av tjenestene.»

Flertallet viser til at vilkår og tiltak i ungdoms-planen skal være tilpasset den enkelte ungdom og de problemer som hver enkelt måtte stri med. Vilkårene skal også tilpasses den type lovbrudd som er begått. Flertallet viser til at Nordlandsforsknings følgeevaluering i rapporten «Mellom hjelp og straff – fungerer nye straffereaksjoner etter intensjonen?» fra 2019 imidlertid viser til stor variasjon i hvilke tiltak som er tilgjengelige og som kan inngå i straffereaksjonene.

Flertallet viser til at det i rapporten refereres til at tiltaksregisteret i flere av konfliktrådsregionene er begrenset, og at dette særlig gjelder tiltak som er egnet i forbindelse med rusproblemer og voldsproblematikk. I Nordlandsforsknings spørreskjemaundersøkelse som gikk ut til ungdomskoordinatorene, ble det stilt spørsmål om hvilket register de har å spille på i valg av tiltak innenfor aktuelle områder. På side 110 i rapporten oppsummeres svarene slik:

«Rundt en fjerdedel ga uttrykk for at godt egnete tiltak er tilgjengelig i deres region, det vil si litt i overkant av en fjerdedel (ni personer) for ungdomsoppfølging og litt i underkant av dette (syv personer) for ungdomsstraff. På spørsmål om spesifikke tiltak for å hjelpe ungdommer med henholdsvis rusproblemer og voldsproblematikk, lener svarfordelingen litt sterkere i retning av at dette jevnt over er mangelvare. Andelen som svarer at de har tilgang til egnete hjelpetiltak, er høyere for rusproblematikk enn for voldsproblematikk som svært få har krysset av. Så godt som alle ungdomskoordinatorene er enig/helt enig i at godt egnete tiltak er avhengig av ungdommenes geografiske bosted.»

Flertallet viser videre til at funnene fra case-studien oppsummeres slik, på side 11 i rapporten:

«I casestudien var mangel på tilgjengelige tiltak et sentralt tema i intervjuene, og da særlig tiltak i forbindelse med de største utfordringene, som rus, vold og psykiske helseproblemer. Det ble blant annet bemerket at en rekke ungdommer har problemer med sinne, og at mange av disse har behov for noe annet enn tiltak som retter seg mot grupper, eller som retter oppmerksomheten mot vold i nære relasjoner, som kan være det eneste som finnes av tiltak, om det i det hele tatt finnes noe. I et intervju fra 2019 sier en ungdomskoordinator:

Det er vel den største utfordringen vi har, en av de største, å finne egnede tiltak inn mot hver enkelt ungdom. Da er det ofte psykisk helse, tiltak på vold og rusproblematikk som er det mest utfordrende, vi kan stå lenge i stampe og lete etter gode tiltak. Det savner vi.»

Flertallet viser til at Barneombudet i sitt høringsinnspill understreker at store ulikheter i innholdet gjør at unge lovbrytere rundt om i landet ikke har like muligheter til å ta tak i bakenforliggende årsaker og komme seg ut av en negativ utvikling. Dette samsvarer med ny kunnskap på feltet, som viser at mange kommuner mangler tiltak som dekker bredden i barns behov, fra «myke» tiltak som utekontakter, fritidsklubber og dagtilbud i den ene enden av spekteret, til mer «spisse» hjelpetiltak for barn og unge med utfordringer med kriminalitet i den andre enden av spekteret.

Flertallet viser til at det i Riksrevisjonen i sin undersøkelse av psykiske helsetjenester fra 2021 (Dokument 3:13 (2020–2021)) finner at ungdommer med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer ikke får god nok behandling. Nesten 40 pst. av kommunene opplyser at behandlingstilbudet til unge med samtidige psykiske plager/lidelser og rusmiddelproblemer ikke er godt i deres kommune, og omtrent hver tredje kommune opplyser at behandlingstilbudet ikke har tilstrekkelig kapasitet. Nesten 20 pst. av kommunene mangler et tilbud til ungdom med rusmiddelproblemer. Riksrevisjonen uttaler følgende i rapporten på side 8:

«Riksrevisjonen mener det er alvorlig at ungdom med samtidige psykiske plager/lidelser og rusmiddelproblemer i mange kommuner enten ikke får et godt nok behandlingstilbud eller står uten et kommunalt tilbud.»

Videre skriver Riksrevisjonen at selv om et klart flertall av lederne for allmennpsykiatriske poliklinikker og ruspoliklinikker i psykisk helsevern for voksne mener at ungdom under 18 år trenger en annen behandling og oppfølging enn voksne, viser undersøkelsen at ungdom som blir behandlet i disse poliklinikkene, ofte får behandling som er beregnet på voksne. Videre viser undersøkelsen at disse ungdommene som hovedregel ikke samtidig behandles i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) for sin psykiske lidelse. Riksrevisjonen skriver deretter følgende:

«Etter Riksrevisjonens vurdering er det viktig at unge mennesker som har samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, får behandling for både den psykiske lidelsen og rusmiddelproblemet som er tilpasset deres unge alder.»

Flertallet viser videre til Bufdirs rapport «Barn og unge som begår eller står i fare for å begå kriminelle handlinger» fra 2021, hvor det også understrekes at tilbudet til barn og unge med rusmiddelproblemer bør styrkes. I rapporten understrekes også behovet for en helhetlig og planmessig utvikling av arbeidet rettet mot barn og unge som voldsutøvere og problematisk og/eller skadelig seksuell atferd, både i kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Flertallet viser videre til at Barneombudet i sitt høringsinnspill skriver følgende:

«Barneombudet mener at mangelen på spesialiserte hjelpetiltak for ungdom med utfordringer knyttet til vold, rus, og skadelig seksuell atferd er særlig bekymringsfull, spesielt fordi disse lovbruddene er blant de hyppigste blant målgruppen for disse straffereaksjonene.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til høringsnotatet fra Oslo tingrett, hvor det tas til orde for at påtalemyndigheten bør gis prosessuell adgang til å fremme saker om brudd på alle typer vilkår for ungdomsstraff for retten. Disse medlemmer merker seg at det i høringsuttalelsen fremheves at det todelte systemet for oppfølging av brudd på vilkårene for ungdomsstraff – hvor ansvaret er fordelt mellom påtalemyndigheten og kriminalomsorgen – ikke har fungert etter hensikten i Oslo. Det hitsettes fra høringsnotatet:

«Dette todelte systemet har hittil ikke fungert etter hensikten i Oslo overfor de mest aktive ungdommene. Det reageres for sjeldent og for sent på brudd, og saksbehandlingstiden blir for lang. I praksis er det kun påtalemyndigheten som har brakt bruddsaker inn for retten.

Det er behov for endringer, ikke en videreføring og en utvidelse av en modell som ikke virker.

Det er helt avgjørende for en vellykket gjennomføring av et hurtigspor-prosjekt i Oslo i U18-sakene at påtalemyndigheten med sin unike kompetanse, raske handleevne, nære kjennskap til ungdomsmiljøet og egne ungdomsjurister, kan fremme alle bruddsaker for retten, både ved ny kriminalitet og ved brudd på vilkår i alle typer saker. Det vil bidra til en raskere og mer effektiv reaksjon ved brudd på vilkårene i ungdomsstraffen. Ved en liten tilføyelse i loven kan Oslo tingrett behandle alle sakene i samme hurtigspor i løpet av få dager.»

Disse medlemmer mener dette innspillet fra en aktør som Oslo tingrett bør tas på alvor, og tiltrer også vurderingene om at det er påtalemyndigheten er best egnet til å vurdere dette på bakgrunn av deres kompetanse og er nære kjennskap til de aktuelle ungdomsmiljøene. Disse medlemmer viser til at Oslo tingretts virkelighetsbeskrivelse om at det reageres for sjeldent på brudd og i praksis kun er påtalemyndigheten som har brakt bruddsaker inn for retten, bekreftes av justis- og beredskapsministerens svar av 19. april 2023 på spørsmål til skriftlig besvarelse av 12. april 2023 fra stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen, jf. Dokument 15:1932 (2022–2023). Disse medlemmer foreslår derfor å utforme loven i tråd med høringsinnspillet fra Oslo tingrett.

Disse medlemmer vil fremholde at Fremskrittspartiets primærstandpunkt er at reaksjonsformene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging ikke gir en tilstrekkelig følbar konsekvens for unge lovbrytere, og at reaksjonsformene bør erstattes av et lukket institusjonsregime for domfelte under 18 år. Det fremmes derfor eget forslag om dette. Det vil – dersom det nevnte forslaget blir vedtatt – ta noe tid for å få gjennomført denne endringen, og reaksjonsformen ungdomsoppfølging og ungdomsstraff vil følgelig spille en rolle i perioden frem til reaksjonsform i form av lukket institusjonsregime blir vedtatt. Disse medlemmer vil følgelig støtte forslagene til innstramninger i ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, selv om reaksjonsformen ønskes avviklet og erstattet.

Adgang til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel

Komiteen viser til at det i gjeldende rett ikke er anledning til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel. Forslaget i proposisjonen åpner for å kunne kombinere ungdomsstraff med inntil 6 måneders fengsel, og formålet er å åpne for en strengere straff en ungdomsstraff alene i de noe mer alvorlige sakene innenfor ungdomsstraffens virkeområde, forutsatt at vilkårene for å idømme fengsel er oppfylt. Komiteen mener at det kan være gode grunner til å utvide denne ordningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at ungdomsstraff i dag er et alternativ til ubetinget fengsel, de to straffereaksjonene kan ikke kombineres. Dette er en vesentlig grunn til at domstolen kombinerer ubetinget fengselsstraff med betinget fengsel med særvilkår om ungdomsoppfølging. I forslag til ny § 52 d i straffeloven åpnes det i regjeringens forslag for at det sammen med ungdomsstraff kan idømmes ubetinget fengsel med en begrensning på inntil 6 måneder. Dette vil samlet sett redusere rettens mulighet til å fastsette riktig straff i de mest alvorlige sakene som drapsforsøk, voldtekt, alvorlige narkotikalovbrudd og gjengkriminalitet, og for de mest aktive gjengangerne.

Flertallet viser til komitéhøringen 7. november 2023, der det kom frem at retten her vil stå i et dilemma: skal den sikre at ungdommen får oppfølging etter soning, kan ikke den ubetingede fengselsstraffen være mer enn 6 måneder, noe om i mange tilfeller vil være for mildt. Retten blir da tvunget til å idømme bare fengselsstraff, der muligheten for ettervern med regjeringens forslag nå stenges.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Barneombudet under den åpne høringen 7. november 2023 uttalte følgende om behovet for å kunne kombinere ubetinget fengselsstraff med ungdomsstraff:

«Det ser ikke ut som om Justisdepartementet har drøftet dette behovet, hvor man […] er over terskelen for ungdomsstraff. Det er noen barn som begår så alvorlig kriminalitet at det ikke er aktuelt med ungdomsstraff. Da får de ubetinget fengsel. Det jeg forstår Oslo tingrett mener, er at man kan løse dette ved å gi ungdomsstraff ved siden av, som et ettervern som de facto knappest finnes i dag – i hvert fall ikke godt nok. […] Den kombinasjonen her, og den tanken her, […] er veldig interessant, forutsatt at terskelen ligger fast. Hva gjør vi med de barna eller de ungdommene som skal i fengsel og må i fengsel, for at de får bygd videre på de gode tiltakene de har fått i ungdomsenhetene? Da kan dette være en fin kombinasjon, […] som egentlig vil synliggjøre behovene for et tettere ettervern.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil ikke ha en grense for hvor lang ubetinget fengselsstraff som kan kombineres med ungdomsstraff. Disse medlemmer mener retten må kunne idømme en kombinasjon av ubetinget fengselsstraff med ungdomsstraff i stedet for en kombinasjon av ubetinget fengsel og betinget fengsel uten oppfølging.

Disse medlemmer viser til at Oslo tingrett har kommet med gjennomarbeidede forslag til forbedringer utarbeidet i samarbeid med Oslo politidistrikt. Disse ble presentert under komiteens høring og ettersendt skriftlig. Disse medlemmer mener dette er gode forbedringer som vil gi raskere og mer effektiv oppfølging av unge kriminelle i våre domstoler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer på følgende forslag:

«Straffeloven § 52 d punkt a skal lyde:

Sammen med ungdomsstraff kan det idømmes

  • a. ubetinget fengselsstraff, jf. § 52 a fjerde ledd, jf. § 32 bokstav d, eller»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg departementets vurderinger og argumentasjon for adgangen til å kombinere ungdomsstraff med straffereaksjonen ubetinget fengsel, jf. proposisjonens punkt 13.1.4. Disse medlemmer mener at en slik kombinasjonsadgang er en klar forbedring av dagens system for reaksjonsformen ungdomsstraff, og at dette er et viktig og riktig grep i bekjempelsen av ungdomskriminalitet. Disse medlemmer tiltrer departementets vurdering om viktigheten av at domstolen gis fleksibilitet til å kunne idømme en riktig reaksjon. Disse medlemmer mener dette tilsier et større handlingsrom for domstolen hva gjelder lengden på den ubetingede fengselsstraffen som kan idømmes i kombinasjon med reaksjonsformen ungdomsstraff, enn proposisjonens forslag om å åpne for å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel i inntil seks måneder.

Kriminalomsorgens rolle

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser videre til at høringsnotatet fra Oslo tingrett også omtaler kriminalomsorgens adgang til å overprøve rettens beslutning om ubetinget fengsel for mindreårige lovbrytere, ved at kriminalomsorgen har adgang til å innvilge fotlenkesoning for ungdom som er domfelt for alvorlig kriminalitet som eksempelvis voldtekt og drapsforsøk. Det hitsettes fra høringsnotatet:

«I forbindelse med pandemien ble adgangen til å sone med fotlenke for ungdom vesentlig utvidet. Forskriften gjelder fortsatt. Dette innebærer at ungdom kan sone straff for eksempel for voldtekt eller drapsforsøk med fotlenke. Det er Kriminalomsorgen som kan bestemme dette, etter at retten har avsagt dom på ubetinget fengsel. Gitt den høye terskelen for å idømme ubetinget fengsel til mindreårige, bør kriminalomsorgen ikke ha anledning til å beslutte bruk av fotlenke allerede ved soningsstart, men det er opp til departementet å endre dette i forskrift.

Ved brudd på vilkår for ungdomsstraff foreslår nå regjeringen at retten kan bestemme at straffen skal gjennomføres ved bruk av fotlenke, i stedet for å fullbyrde den subsidiære fengselsstraffen (forslag til ny straffeloven § 52 c tredje ledd). Hvis retten her likevel finner at riktig reaksjon er ubetinget fengsel, gir det lite mening at rettens avgjørelse etterpå kan overprøves av kriminalomsorgen ved at de kan beslutte fotlenke fra soningsstart.

Lovgiver bør derfor vurdere å ta inn i merknadene til forslag til straffelovens § 52 c om det er meningen at denne adgangen i forskriften skal kunne brukes ved omgjøring av ungdomsstraff.»

Disse medlemmer viser til at det i forbindelse med pandemien ble foretatt en vesentlig utvidelse av kriminalomsorgens adgang til å innvilge straffegjennomføring med elektronisk kontroll, også kjent som fotlenkesoning. Den utvidede adgangen til å innvilge slik straffegjennomføring gjelder fremdeles, da § 7-2 i forskrift om straffegjennomføring ikke har blitt revidert siden utvidelsen av innvilgningsadgangen. Disse medlemmer merker seg innspillene fra Oslo tingrett, og inntar med dette i merknadene til forslaget til straffeloven § 52 c at det ikke er meningen at adgangen til innvilgelse av straffegjennomføring med elektronisk kontroll etter forskrift om straffegjennomføring skal være anvendelig i saker der retten har fastsatt ubetinget fengselsstraff ved omgjøring av ungdomsstraff.

Disse medlemmer viser videre til at justis- og beredskapsministeren har blitt forespurt om det problematiske ved at den utvidede adgangen til å innvilge fotlenkesoning som ble innført under pandemien, ikke har blitt revidert hva gjelder domfelte over 18 år. Det vises til spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen av 1. juni 2023 som ble besvart av statsråden den 6. juni 2023, jf. Dokument 15:2407 (2022–2023). Statsråden gir i besvarelsen av spørsmålet uttrykk for at flere burde få gjennomføre straff med elektronisk kontroll, ikke færre. Disse medlemmer vil i lys av at adgangen til å innvilge straffegjennomføring med elektronisk kontroll nå er tema og det som i den anledning har fremkommet, benytte anledningen til å oppfordre departementet til å foreta en ny vurdering av om forskrift om straffegjennomføring bør revideres, slik at adgangen til å innvilge fotlenkesoning justeres tilbake til slik den var forut for endringene som ble gjort under pandemien. Disse medlemmer viser herunder til at Helse- og omsorgsdepartementet den 20. november 2023 annonserte at covid-19 ved forskriftsendring er fjernet fra forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer, og at covid-19-forskriften ble opphevet samme dag. Disse medlemmer mener det på denne bakgrunn er naturlig at pandemitilpasninger innen justissektoren også revideres.

Innholdet i ungdomsstraffen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser videre til at barneombudet ved flere anledninger har anført at det er mangel på innhold i ungdomsstraffen. Flertallet foreslår derfor en anmodning til regjeringen for å be om forslag til hvordan en kan sikre innhold i straffen knyttet særlig til forhold relatert til vold, rus og seksuallovbrudd, samt hvordan domstolene kan ha en mer aktiv rolle i gjennomføringen. Målet er å sikre bedre rettssikkerhet og fleksibilitet i straffen. I dag varierer tilgjengelige tiltak i stor grad fra kommune til kommune. Hvilket innhold straffen får, avhenger i dag av hvor i landet ungdommen bor. På denne måten får ikke alle ungdommer som begår kriminalitet, samme hjelp til å komme seg ut av en kriminell løpebane. Flertallet presiserer i merknadene at terskelen for å fengsle barn skal ligge fast, men dette er et bidrag for å sikre bedre overgang for de som er i fengsel til et liv utenfor murene.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om domstolen bør ha en mer aktiv rolle i straffegjennomføringen både med hensyn til fastsetting av vilkår i straffen og for å kunne følge opp gjennomføringen av denne, etter mønster fra narkotikaprogram med domstolskontroll.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan man kan sikre at ungdomsstraffen har reelt innhold uavhengig av hvor man bor. Slik regulering kan skje gjennom lov eller forskrift med en minimumsstandard for hvilke typer tiltak som skal være tilgjengelige i alle kommuner og helseforetak.»

Advokatbistand til utforming av ungdomsplan under ungdomsoppfølging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at det i proposisjonen foreslås at retten til forsvarer utvides til å gjelde alle saker hvor ungdom idømmes ungdomsstraff. Videre foreslås det i punkt 24.3 at ungdommen gis rett til advokatbistand i en klageprosess, både ved ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Forslagene innebærer at ungdommen ikke gis rett til advokatbistand i saker som avledes fra det ordinære domstolssystemet, slik som ungdomsoppfølging ilagt av påtalemyndigheten. Flertallet mener det kan være gode grunner til at denne ordningen også omfatter advokatbistand ved utforming av ungdomsplanen under ungdomsoppfølging.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i angjeldende lovverk vedrørende rett til oppnevnt forsvarer i ungdomsplanmøte både ved ungdomsoppfølging og ved ungdomsstraff.»

Nærmere om forebyggende tiltak

Flertallet viser til at Barneombudet under den åpne høringen 7. november 2023 uttrykte sterk bekymring rundt mangel på forebyggende tiltak i kommunene. Barneombudet uttalte følgende:

«Sist jeg var her, for kort tid siden, så prøvde jeg å avlive myten om at vi i Norge er veldig gode på forebygging. Jeg vil igjen minne om her, siden det er flere representanter til stede, at vi er i ferd med å narre oss inn i en blindgate som på sikt vil koste oss veldig dyrt. Jeg vil også minne om behovet for kunnskapsbasert tilnærming til ungdomskriminaliteten, ellers så risikerer vi igjen å bruke stadig mer penger på justisbudsjettet.

Det er godt dokumentert at ungdom som begår kriminalitet har flere risikofaktorer som vi enten ikke har klart å fange opp eller ikke klarer å treffe med målrettede tiltak. Og jeg tenker det er alvorlig at vi som det kunnskapssamfunnet vi er, og har hatt over tid, i liten grad klarer å iverksette kunnskapsbaserte tiltak. Det slutter jeg virkelig ikke å undre meg over.

I tillegg så er det slik, at det forebyggende arbeidet i kommunene er mye finansiert på prosjektmidler, med kortsiktig finansiering som svinger i takt med nyhetsbildet.»

Flertallet viser videre til at Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) er etablert i mange norske kommuner, men at kommuner ikke er forpliktet til å delta i SLT-samarbeid. Modellen skal sikre at de ressursene som allerede finnes hos kommunen og politiet, blir mer samkjørt og målrettet. Gjennom et velfungerende SLT-samarbeid kan politiet og kommunen utarbeide et felles kunnskapsgrunnlag og danne seg et inntrykk av kriminalitetsomfang og -utvikling i eget område. Deretter kan de sammen iverksette tiltak for å forebygge og bekjempe kriminalitet, og på den måten bidra til bedre trygghet og levekår for befolkningen.

Flertallet viser videre til at SLT-samarbeidet i Oslo, SaLTo, er evaluert av institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo i rapporten «Evaluering av SaLTo-samarbeidet: Forutsetninger for effektivt tverretatlig og tverrfaglig samarbeid» fra 2022. Overordnet fremstår modellen som velutviklet, relativt velfungerende og med økende grad av profesjonalisering, men det er også rom for en tydeligere retning og ramme for arbeidet.

Flertallet viser videre til Politihøgskolens evalueringsrapport «Evaluering av PSTs og politiets håndtering i tilknytning til Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021» fra 2022. Utvalget vurderer at et prekært funn i denne saken er relatert til politiets manglende muligheter for å drive forebyggende arbeid rettet mot psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig atferd. Flertallet viser til at utvalget på side 200–201 skriver følgende:

«Rent tentativt ser utvalget for seg at det innenfor et hensiktsmessig geografisk område etableres et formalisert samarbeid etter mal av SLT-ordningen, hvor det møter representanter fra politiet og helse- og sosialetaten. Skal et slik formalisert samarbeid kunne ha den nødvendige forebyggende effekt, må forutsetningen være at man kan diskutere og vurdere risikoen knyttet til enkeltpersoner. Det må derfor være en forutsetning at de som deltar fra de forskjellige etater/institusjoner, har den nødvendige innsikt og kompetanse til å foreta en nærmere risikovurdering av personene som samarbeidet gjelder, samt til å initiere nødvendige tiltak som kan ha en forebyggende og risikoreduserende effekt. Utvalget har gjennom intervjuene fått informasjon om at det flere steder er opprettet slik samarbeidsfora, men uten at de er gitt spesielle og tilpassede rettslige og organisatoriske rammer.»

Flertallet merker seg at utvalget mener at Politidirektoratet må sørge for at politiets forebyggende tjeneste overfor psykisk syke med kriminell eller utagerende atferd, identifiseres som et eget forebyggende felt, herunder at de organiseres og gis hjemler som gjør det mulig å gjennomføre en bedre forebyggende tjeneste. Utvalget foreslår også at Politidirektoratet vurderer å gjøre Oslo politidistrikts psykiatrigruppe til et nasjonalt kompetansesenter.

Komiteens medlem fra Venstre viser i denne forbindelse til at Venstre både i sitt alternative statsbudsjett for 2023 og for 2024 har foreslått å opprette psykiatrigrupper i flere politidistrikter, etter modell fra Oslo politidistrikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at det kan være hensiktsmessig å vurdere om SLT-samarbeidet også bør inkludere arbeid med psykisk syke barn og unge med tilbøyelighet til voldelig atferd, eller om det eventuelt bør opprettes et eget formalisert samarbeid for psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig atferd uavhengig av alder, etter modell fra SLT-samarbeidet.

Flertalletviser videre til at det fra 1. juli 2023 trådte en ny lov i kraft i Sverige, som gir kommunene et større ansvar for det kriminalitetsforebyggende arbeidet (Regeringens proposition 2022/23: Kommuners ansvar för brottsförebyggande arbete). Ansvaret innebærer at kommunene skal ha oversikt over og kunnskap om utfordringsbildet når det gjelder kriminaliteten i sitt område, ta stilling til behovet for tiltak, og utarbeide en handlingsplan. Kommunene får også ansvar for koordineringen av det lokale kriminalitetsforebyggende arbeidet, og skal etablere en koordineringsfunksjon. Brottsförebyggande rådet (BRÅ) har fått i oppdrag å støtte implementeringen av det kommunale ansvaret. Både BRÅ, regionalt nivå og kommunene er tilført midler for å forsterke det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener på denne bakgrunn at det er på tide å gi SLT-samarbeidet en tydeligere retning og ramme for arbeidet, og at det er behov for å gjøre SLT-samarbeidet landsdekkende, slik at innbyggere i alle deler av landet skal kunne nyte godt av å bo i kommuner hvor et slikt samarbeid eksisterer.

Disse medlemmer viser til at kommunene har forebyggingsoppgaver som er nedfelt i ulike sektorregelverk. Disse medlemmermener også at det er behov for å tydeliggjøre kommunenes ansvar for kriminalitetsforebygging, og at det i den forbindelse er naturlig at kommunene får tilført midler for å kunne forsterke det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

Disse medlemmer viser til at også departementet i proposisjonen på side 36 skriver at det for å videreutvikle SLT-modellen kan være nyttig å følge utviklingen i Sverige. Departementet vil også vurdere om det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag for hvordan modellen fungerer og om den bidrar til bedre samarbeid og koordinering lokalt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å formalisere ordningen med Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) og gjøre det landsdekkende, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å lovfeste eller på annen måte tydeliggjøre kommunenes ansvar for kriminalitetsforebygging, herunder vurdere modellen i den svenske loven om kommunenes ansvar for kriminalitetsforebygging, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Retting av inkurier

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at det i proposisjonen gjennomføres inkurieopprettinger i et variert utvalg av lovverk, jf. omtalen i proposisjonens punkt 32.11. Disse medlemmer vil påpeke at det i forbindelse med representanter fra Fremskrittspartiets representantforslag om endring av straffeprosessloven i Dokument 8:104 L (2021–2022), jf. Innst. 262 L (2021–2022), ble påpekt en overflødig henvisning til straffeloven § 274 i straffeprosessloven § 172 bokstav b, som er uten selvstendig betydning da overtredelse av straffeloven § 274 møter vilkårene for bestemmelsens anvendelse etter hovedregelen i straffeprosessloven § 172 bokstav a. Disse medlemmer viser herunder til siste avsnitt i statsrådens vurdering av forslaget i brev av 21. mars 2022:

«Representantenes forslag om å fjerne henvisningen til straffeloven § 274 i straffeprosessloven § 172 bokstav b av rettssystematiske hensyn fremstår fornuftig. Dette forslaget kan vurderes fulgt opp i et fremtidig lovarbeid.»

Disse medlemmer mener det er naturlig å foreta denne revideringen av bestemmelsen når det nå foreslås endringer i både straffeloven og straffeprosessloven, og samtidig foretas inkurieopprettinger i øvrig lovgivning. Slik disse medlemmer ser det må det bero på en inkurie at departementet ikke har fremmet forslag om at denne bestemmelsen rettes ved behandlingen av den foreliggende proposisjonen. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endring:

§ 172 lyde:

Når noen mistenkes for

  • a. et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på et slikt lovbrudd, eller

  • b. overtredelse av straffeloven § 272,

kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.»

Særlig om forslagene i Dokument 8:7 S (2023–2024)

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til erfaringene med egne visitasjonssoner for våpenkontroll i flere andre land. Slike visitasjonssoner reiser en rekke praktiske og prinsipielle spørsmål og må før dette eventuelt innføres i Norge utredes nærmere.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere de praktiske og prinsipielle sidene ved en eventuell innføring av visitasjonssoner for våpenkontroll i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det de siste årene har vært en bekymringsfull utvikling av organisert kriminalitet i Norge, og da særlig i hovedstaden. Dette har utviklet seg dithen at vi nå opplever grove voldsepisoder med bruk av våpen i det offentlige rom. Politiet har kommunisert at det i mange av disse tilfellene dreier seg om interne oppgjør i hovedstadens kriminelle miljøer. Disse medlemmer mener denne utviklingen må møtes med resolutte grep som synliggjør samfunnets nulltoleranse for gjengkriminalitet. Det er tale om alvorlig kriminalitet som undergraver flere samfunnsfunksjoner, og som også er egnet til å skape frykt og utrygghetsfølelse i befolkningen. Det er slik disse medlemmer ser det nødvendig å møte dette samfunnsproblemet med flere virkemidler, som samlet må utgjøre en effektiv respons til denne uønskede utviklingen. Disse medlemmer mener også det er naturlig å se de negative trendene i ungdomskriminaliteten og den organiserte kriminaliteten i sammenheng. Det er et markant utviklingstrekk i europeiske land med eskalerende gjengkriminalitet at de organiserte kriminelle miljøene rekrutterer stadig yngre mennesker til sin virksomhet. Disse medlemmer mener på bakgrunn av erfaringene fra andre europeiske land, at en effektiv bekjempelse av ungdomskriminaliteten er et viktig grep for å forebygge organisert kriminalitet.

Disse medlemmer mener det bør innføres forbudssoner ved dom etter modell av den danske lovgivning, som trådte i kraft 1. juli 2021 og forbød deltakelse i nattelivet, og ble fremmet i mars 2021 som del av en større trygghetspakke. Den danske loven gir domstolene adgang til å idømme forbud for personer som er dømt for visse former for kriminalitet å ferdes og ta opphold på serveringssteder over hele landet samt i definerte nattelivssoner i et nærmere angitt tidsrom.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det bør være en tilsvarende adgang for norske domstoler til å idømme de som domfelles for gjengrelatert kriminalitet, et forbud mot å oppholde seg i områder som er særlig utsatt for gjengkriminalitet. Slik disse medlemmer ser det vil et slikt oppholdsforbud være et godt egnet virkemiddel for å forebygge organisert kriminalitet i utsatte områder og bedre tryggheten til de lovlydige borgerne som bor i disse områdene.

Disse medlemmer har merket seg at statsråden i sitt svarbrev ikke ser behovet for å fremme slike lovendringsforslag, og mener at forslaget ikke bør vedtas. Til dette vil disse medlemmer bemerke at den danske lovgivningen det henvises til, følger en annen systematikk enn ved idømmelse av kontaktforbud som forbud mot opphold i bestemte områder etter straffeloven § 57, ved at de områder forbudet gjelder for defineres generelt, og ikke konkret ved idømmelsen av kontaktforbud i den enkelte sak. Forslaget har følgelig selvstendig betydning utover adgangen til idømmelse av forbud mot opphold i bestemte områder etter straffeloven § 57, og disse medlemmer mener på den bakgrunn at statsrådens argumentasjon for at det ikke er behov for de lovendringer som foreslås, ikke er korrekt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til lovendringer som hjemler idømmelse av forbud mot opphold i bestemte områder i bestemte tidsrom for den som dømmes for gjengrelatert kriminalitet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at oppholdsforbud er et inngrep i bevegelsesfriheten. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens tilleggsprotokoll 4, artikkel 2 om bevegelsesfriheten, fastslår at personer som lovlig befinner seg på en stats område har rett til å ferdes fritt innenfor dette og til fritt å velge sitt oppholdssted. En begrensning av denne retten kan kun ansees rettferdiggjort hvis inngrepet forfølger et legitimt formål, har lovhjemmel og er nødvendig, herunder oppfyller kravet om proporsjonalitet.

Disse medlemmer viser til at det allerede i dag er adgang til å ilegge oppholdsforbud på bestemte steder under visse omstendigheter etter straffeprosessloven §§ 222 a, 222 b og 222 c.

Disse medlemmer viser til at den danske institusjonen for menneskerettigheter under behandlingen av forslaget uttalte at et generelt oppholdsforbud ville kunne bryte med menneskerettighetene, ved at den utgjorde en stor risiko for vilkårlighet og manglende mulighet for forutberegnelighet for innbyggerne. Videre uttrykte danske NIM bekymring for at forslaget kunne skape risiko for diskriminerende praksis, og videre at det kan komme i konflikt med retten til forsamlingsfrihet.

Disse medlemmer viser til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at EMK art. 8 får anvendelse på visitasjon i gitte soner, slik at det må være lovhjemlet og forholdsmessig, som er de vanlige kriteriene for inngrep i rettigheten, jf. Gillan and Quinton v. the United Kingdom. Saken dreide seg om bestemmelser i den britiske terrorlovgivningen som ga britiske politipersoner vid adgang til å stoppe og ransake personer i det offentlige rom, uten noe spesielt krav til mistanke. EMD mente dette var i strid med EMK artikkel 8, fordi politiets kompetanse verken var tilstrekkelig begrenset eller underlagt tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier som kunne forhindre misbruk. EMD var særlig kritisk til at politiet kunne foreta visitasjon uten at det på forhånd forelå noen rimelig mistanke om at vedkommende var i besittelse av slike gjenstander, og at beslutningen utelukkende var basert på tjenestepersonellets antakelse eller intuisjon. En slik skjønnsmessig kompetanse skapte etter EMDs oppfatning en klar risiko for vilkårlighet og diskriminering, og statistikk over visiterte personer viste også at adgangen hadde gitt slike utslag. En effektiv adgang til uavhengig eller rettslig prøving av slike «stop and searches» var også svært begrenset.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør innføres visitasjonssoner i lovverket. Dette er bestemte områder hvor politiet i en tidsavgrenset periode gis hjemmel til å visitere personer for å avdekke våpen. Forslaget innebærer en utvidelse av dagens visitasjonshjemmel i politiloven § 7 a. Disse medlemmer foreslår en hjemmel som vil gi adgang til for en tidsavgrenset periode, å beslutte våpenvisitasjoner i et nærmere bestemt område. Det pekes herunder på at Danmark allerede har en lovgivning for visitasjonssoner, og at den svenske regjeringsplattformen inneholder et punkt om innføring av slike visitasjonssoner. Slik disse medlemmer ser det vil det være naturlig å se hen til hvilke løsninger våre naboland har valgt ved utarbeidelsen av det norske regelverket. Disse medlemmer mener en innføring av visitasjonssoner vil være et velegnet virkemiddel for å avdekke våpen i det offentlige rom og følgelig vil være effektivt for å forebygge voldshendelser med bruk av våpen i det offentlige rom, og dermed også styrke sikkerheten til de som ferdes i de aktuelle områdene. Disse medlemmer har merket seg at statsråden i sitt svarbrev argumenterer mot å vedta forslaget ved å fremholde at situasjonen i Sverige ikke er sammenlignbar med situasjonen i Norge. Til dette vil disse medlemmer bemerke at det at Sverige har et verre kriminalitetsbilde enn Norge ikke er et selvstendig argument for at vi ikke skal møte våre kriminalitetsutfordringer med egnede og effektive tiltak. Videre bemerkes også at eksempelet Danmark – som har innført lovgivning for visitasjonssoner – ikke nevnes i statsrådens argumentasjon.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre innføring av visitasjonssoner for våpenkontroll.»

Disse medlemmer foreslår videre innføring av en straffutmålingsbestemmelse som dobler strafferammen ved gjengrelaterte forbrytelser, etter mønster av bestemmelsen i straffeloven § 79. Disse medlemmer mener den skjerpede straffetrusselen signaliserer samfunnets nulltoleranse for gjengkriminalitet, og vilje til å beskytte de lovlydige borgerne mot den utryggheten gjengkriminalitet skaper i befolkningen. Disse medlemmer har merket seg henvisningen til straffeloven § 79 bokstav c i statsrådens svarbrev. Til dette bemerkes at med de krav som § 79 bokstav c oppstiller for organisasjonsform, organiseringens formål og strafferamme for den handling som er begått, vil bestemmelsen som foreslås ha et vesentlig annet anvendelsesområde enn straffeloven § 79 bokstav c.

Disse medlemmer fremmer dermed følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre innføring av doblet strafferamme for gjengrelatert kriminalitet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det allerede er adgang til å forhøye fengselsstraffen inntil det dobbelte, men ikke ut over seks år, når den straffbare handlingen er ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 79.

Disse medlemmer viser til at forslagsstillerne ikke viser til forskning som tilsier at økt straff for organisert kriminalitet har noen preventiv effekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår innføring av straffeskjerpelsessoner i områder som er særlig utsatt for gjengrelatert kriminalitet, hvor strafferammene dobles for kriminalitet begått i disse områdene. Disse medlemmer viser til at man tidligere har hatt tilsvarende geografisk differensiering i straffenivå, herunder for narkotikakriminalitet i områder definert som «det åpne rusmiljøet» i Oslo. Disse medlemmer mener en slik straffeskjerpelse er et egnet virkemiddel for å skjerme de mest utsatte områdene for de gjengkriminelles oppgjør, og dermed vil være en effektiv beskyttelse for de som bor i disse områdene. Disse medlemmer merker seg at statsråden i sin vurdering av forslaget mener at geografisk differensiering i straffenivå er noe prinsipielt annet enn å forhøye strafferammen utelukkende på bakgrunn av hvor lovbruddet ble begått. Til dette fremholdes at prinsippet om geografisk differensiering i straffenivå har vært prøvd rettslig, og at det slik disse medlemmer ser det ikke vil være noen rettslige skranker for innføring av en slik lovgivning som foreslås.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre en dobling av strafferammen for kriminalitet begått i områder som er særlig utsatt for gjengrelatert kriminalitet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at doblet strafferamme i enkelte områder skaper en stor fare for vilkårlighet og diskriminering. I praksis vil det si at hvis man begår et naskeri i ett område av eksempelvis Oslo, vil dette gi dobbelt så høy straff som hvis man begår naskeriet i en annen del av byen. Dette problematiseres ytterligere i de tilfellene hvor områder som for eksempel hovedsakelig har innbyggere med minoritetskjennetegn.

Disse medlemmer mener at dette bryter med det grunnlovfestede prinsippet om likhet for loven, og med forbudet mot diskriminering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet foreslår en kraftig straffeskjerpelse for ulovlig våpenbesittelse. Slik disse medlemmer ser det, er bruk av våpen en vesentlig del av den oppblomstrende gjengkriminaliteten. Våpenbruk i det offentlige rom innebærer en økt risiko for at tilfeldige kan bli rammet av de kriminelle oppgjørene, en risiko som også er egnet til å skape følelser av utrygghet og frykt i befolkningen. Det er slik disse medlemmer ser det en naturlig og hensiktsmessig måte å reagere mot dette på ved å skjerpe straffenivået for ulovlig våpenbesittelse, og da særlig ulovlig våpenbesittelse på offentlig sted. Det foreslås videre at det ved dette arbeidet også vurderes minstenivå for straffutmåling i saker som gjelder ulovlig våpenbesittelse på offentlig sted. Videre bør forarbeidene til ny lovgivning klart og utvetydig uttrykke den politiske viljen til å straffe denne typen kriminalitet strengere enn i dag.

Disse medlemmer registrerer at statsråden i sin vurdering av forslaget viser til gjeldende strafferammer for ulovlig våpenbesittelse og argumenterer for at disse er tilstrekkelige. Til dette bemerkes at nivået på de utmålte straffer for ulovlig våpenbesittelse – særlig på offentlig sted – etter disse medlemmers syn er for lave, og en revisjon av lovverket med tilhørende utarbeidelse av lovforarbeider er den muligheten lovgiver har for å signalisere at det ønskes en skjerpelse av nivået på de utmålte straffer for denne typen lovovertredelser. Slik disse medlemmer ser det, adresserer ikke en summarisk gjennomgang av strafferammene for ulovlig våpenbesittelse den problemstillingen som ligger til grunn for forslaget på en fullt ut dekkende måte.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av ovennevnte følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag, for å sikre en kraftig skjerpelse av straffenivået for ulovlig våpenbesittelse.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår videre en revidering av gjeldende straffutmålingsbestemmelse ved idømmelse av fengselsstraff i realkonkurrens. Dette gjelder der en lovbryter dømmes til fengselsstraff for flere straffbare handlinger i samme dom, og er regulert i straffeloven § 79. Disse medlemmer mener dagens ordning med forhøyelse av fengselsstraffen med inntil det dobbelte, men med en øvre begrensning på 6 år, innebærer en for stor kvantumsrabatt for den som har begått flere straffbare handlinger som pådømmes samtidig. Det fremmes derfor forslag om en ny bestemmelse som innebærer addering av straffenivået for de tre strengeste lovbruddene som pådømmes samtidig, før det deretter fastsettes en felles straff etter gjeldende prinsipper for eventuelle øvrige pådømte lovbrudd i samme dom. Disse medlemmer viser til at den systematikken for pådømmelse i realkonkurrens som her foreslås, i hovedsak samsvarer med systematikken for straffutmåling i Tidöavtalen, som er samarbeidsavtalen mellom partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for dagens svenske regjering. Til statsrådens vurdering av forslaget i svarbrevet, vil disse medlemmer bemerke at rene betenkninger i juridisk litteratur ikke utgjør noen skranke for Stortingets lovgivningskompetanse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre straffutmålingsbestemmelse ved utmåling av fengselsstraff for flere lovbrudd i samme dom hvor straffen for de tre strengeste forhold adderes før det eventuelt gis fellesstraff for øvrige pådømte lovbrudd.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at den eksisterende lovregelen om realkonkurrens har gode grunner for seg, og er fundert på en avveining av to prinsipper: kumulasjonsprinsippet og absorbsjonsprinsippet. Disse medlemmer viser til at det etter et moderne straffutmålingssyn ikke betraktes som rimelig å summere straffene for hver enkelt forbrytelse. Det vil i dag betraktes som primitivt å hevde at det å begå to lovbrudd er «dobbelt så straffverdig» som ett, selv om det naturligvis er verre. Disse medlemmer viser til at det derfor ikke er ønskelig å utelukkende legge kumulasjonsprinsippet til grunn ved realkonkurrens. Videre vil det motsatte prinsippet, absorpsjonsprinsippet, heller ikke alene kunne legges til grunn, hvor bare straffen for det mest alvorlige lovbruddet anvendes, mens straffen for et mindre lovbrudd absorberes av det mest alvorlige. Med et slikt prinsipp ville man ikke fått tatt hensyn til mer enn det ene lovbruddet. Disse medlemmer mener at det er viktig å holde fast ved dagens prinsipp, hvor det anvendes en felles frihetsstraff som må være strengere enn den høyeste for noe enkelt av lovbruddenes fastsatte minstestraff, men ikke i noe tilfelle overstige den høyeste straff som for noen av dem er lovbestemt med mer enn det dobbelte, aldri med mer enn 6 år og aldri ut over 21 år – og for personer som var under 18 år på handlingstidspunktet, ikke ut over 15 år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør foretas en utredning av det nasjonale handlingsrommet for bruk av fengselsstraff overfor personer under 18 år som domfelles for gjengrelatert kriminalitet. Disse medlemmer mener den eskalerende gjengkriminaliteten er et samfunnsproblem som må møtes med den fulle tyngde av strafferettslige virkemidler, også overfor gjengkriminelle som er under 18 år. En kraftig og følbar reaksjon vil ha en preventiv effekt på de kriminelle gjengenes rekruttering av mindreårige, og det er, slik disse medlemmer ser det, av kritisk viktighet å få stanset gjengenes rekruttering av nye gjengkriminelle. Det bør derfor kartlegges hvor stort det nasjonale handlingsrommet er – innenfor rammene av våre folkerettslige forpliktelser – for anvendelse av fengselsstraff mot personer under 18 år som domfelles for gjengkriminalitet. Ved en slik utredning er det naturlig at det nasjonale handlingsrommet for varetektsfengsling av lovbrytere under 18 år også kartlegges. Disse medlemmer fremmer dermed følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede det nasjonale handlingsrommet for varetektsfengsling og for idømmelse av fengselsstraff for lovbrytere under 18 år som domfelles for gjengrelatert kriminalitet.»

Disse medlemmer foreslår en avvikling av dagens straffereaksjoner i form av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging og innføring av en ny straffereaksjon for unge lovbrytere i form av et lukket institusjonsregime. Disse medlemmer mener dagens reaksjonsformer ungdomsstraff og ungdomsoppfølging ikke gir en tilstrekkelig følbar reaksjon til at den er effektfull i møtet med unge kriminelle, og foreslår følgelig at disse reaksjonsformene avskaffes. Til erstatning foreslås det innføring av et lukket institusjonsregime for domfelte under 18 år.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme de nødvendige lovendringsforslag for innføring av et lukket institusjonsregime som straffereaksjon for straffedømte under 18 år, som erstatning for de gjeldende reaksjonsformene ungdomsstraff og ungdomssoppfølging, som foreslås avviklet.»

Disse medlemmer foreslår videre en reduksjon av den strafferettslige lavalder fra gjeldende 15 år, jf. straffeloven § 20. De kriminelle gjengene rekrutterer stadig yngre personer til å utføre alvorlige straffbare handlinger. Det må antas at vissheten om den kriminelle lavalder og at personer under 15 år kan utføre straffbare handlinger uten å holdes strafferettslig ansvarlig, er en medvirkende faktor både til at de unge personene rekrutteres, og til deres villighet til å utføre handlingen. Det må trekkes en nedre aldersgrense for straffansvar, men utviklingen i gjengkriminaliteten tilsier, slik disse medlemmer ser det, at den gjeldende aldersgrensen senkes. Disse medlemmer mener på den bakgrunn at den strafferettslige lavalderen bør senkes til nivået den lå på frem til lovendringen som ble vedtatt i 1987, for med det å holde de unge som lar seg verve til gjengkriminalitet, ansvarlig.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å senke den kriminelle lavalderen fra 15 år til 14 år.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det følger av barnekonvensjonen at fengsling av barn kun skal brukes som en siste utvei.

Disse medlemmer viser til at Danmark senket den kriminelle lavalder fra 15 til 14 år i 2010. Forskning på senkningen av den kriminelle lavalder fant ingen holdepunkter for at reformen minsket sjansen for at 14-åringer skulle begå kriminelle handlinger. De fant derimot holdepunkter for at de som hadde tidlig kontakt med strafferettssystemet, hadde større sjanse for å begå nye lovbrudd etter det første lovbruddet enn 14-åringer som begikk lovbrudd før reformen ble vedtatt. Danmark møtte også kritikk fra blant annet FNs barnekomité. Den kriminelle lavalder ble satt opp til 15 år igjen i 2012.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør opprettes et lukket institusjonstilbud for barn under den strafferettslige lavalder som begår gjentatt kriminalitet. De kyniske gjengkriminelle rekrutterer i en ikke ubetydelig utstrekning barn under den kriminelle lavalder til å begå dels alvorlig kriminalitet som ledd i gjengenes virksomhet. Barn under den kriminelle lavalder kan ikke håndteres i straffesporet, og disse medlemmer mener at barnevernet har vist seg uegnet til å håndtere denne problematikken. Slik disse medlemmer ser det, står man i dag uten egnede tiltak overfor barn som begår kriminelle handlinger, og det foreslås derfor opprettet et lukket institusjonstilbud for dette segmentet av lovbrytere.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å opprette et lukket institusjonstilbud for barn under den strafferettslige lavalder som har begått gjentatte eller alvorlige kriminelle handlinger.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at allmennpreventive hensyn ikke hører hjemme i barnevernet. Det avgjørende skal være hensynet til barnets beste. Det er ikke barnevernstjenestens oppgave å ta hånd om barnet for å verne samfunnet. Hovedfunksjonen til barnevernet er omsorg, ikke straff. Ungdom kan bare tvangsplasseres ut fra hjelpebehovet og ikke som en straffereaksjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår en generell bevæpning av politiet. Disse medlemmer viser til at dette har vært Fremskrittspartiets politikk i mange år, og det er et standpunkt som de siste ti årene har vært støttet av Politiets Fellesforbund. Dette handler både om å utstyre politiet med de nødvendige virkemidler for å løse sitt samfunnsoppdrag og om polititjenestepersonenes egensikkerhet i møte med et kriminalitetsbilde hvor de kriminelle i økende grad er bevæpnet. Disse medlemmer mener den bekymringsverdige utviklingen i kriminalitetsbildet styrker argumentene for en generell bevæpning av norsk politi.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre en generell bevæpning av politiet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det norske samfunnet tradisjonelt har hatt et politi med et sivilt preg, i skarp kontrast til stater hvor politiet har en mer militær fremtoning. At vi ikke har generell bevæpning i Norge, er viktig for å bygge tillit og sørge for at situasjoner løses med lavest mulig grad av maktbruk. Politiets maktanvendelse må ha aksept fra folk, og makt må kun benyttes der det er absolutt påkrevet.

Disse medlemmer kommer ikke til å støtte forslaget fra medlemmene fra Fremskrittspartiet, ettersom dagens ordning, hvor politiet har en- og tohåndsvåpen nedlåst i kjøretøy, er en god løsning. Dette er en modell hvor patruljerende politi er ubevæpnet i langt de fleste oppdrag og samtidig har rask tilgang til våpen ved behov. Punktbevæpningen har bakgrunn i informasjon om trussel eller konkret sårbarhet og skal derfor være avgrenset i tid til trusselen er under kontroll eller opphører.

Disse medlemmer mener det skal være sterke grunner for en utvidelse av politiets bevæpningsfullmakter, og at de må begrunnes prinsipielt og med bakgrunn i trussel- og sårbarhetsvurderinger.

Disse medlemmer mener at dagens ordning med fremskutt lagring på en god måte balanserer de ulike hensynene som gjør seg gjeldende. Situasjoner som krever rask tilgang til skytevåpen, håndteres allerede på en forsvarlig måte gjennom ordningen, samtidig som de potensielt negative konsekvensene for samfunnet unngås.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det må på plass en lovgivning som gjør det enklere for påtalemyndigheten å inndra verdier som er anskaffet ved kriminell virksomhet. Disse medlemmer mener det er avgjørende i kampen mot organisert kriminalitet at verdier som skriver seg fra kriminell virksomhet, inndras. Kriminalitet skal ikke lønne seg, og dette signaliseres best ved at alle verdier som er fremskaffet gjennom kriminalitet, inndras til fordel for statskassen. Dette har også en side mot de kriminelle gjengenes rekruttering av unge personer, da det er viktig at kriminelle ikke får besitte verdier som er fremskaffet ved kriminelle handlinger og derigjennom skaper et inntrykk av at kriminalitet er lønnsomt.

Disse medlemmer mener særlig at det bør foreslås regler om sivilrettslig inndragning, og er svært positive til signalene i statsrådens svarbrev om at departementet har som målsetting å igangsette et slikt lovarbeid. Disse medlemmer viser til at det ved vedtagelsen av det foreliggende forslaget vil gjøres et stortingsvedtak som senere kan følges opp for å kontrollere departementets måloppnåelse.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å gjøre det enklere for påtalemyndigheten å inndra verdier som er frembrakt ved kriminelle handlinger.»

Disse medlemmer foreslår etablering av et hurtigspor i domstolene for rask pådømmelse i saker der gjerningspersonen var under 18 år på tidspunktet for de handlinger vedkommende er tiltalt for. Disse medlemmer mener det er viktig at unge lovbrytere raskt får oppleve samfunnets reaksjon mot kriminell adferd, slik at det ikke fester seg et inntrykk blant unge av at lovbrudd kan begås uten konsekvenser. Rask etterforskning, pådømmelse og straffegjennomføring for unge lovbrytere er et svært viktig preventivt grep for å synliggjøre hvordan en videre kriminell løpebane vil arte seg for den enkelte. Disse medlemmer merker seg de positive signalene om denne tematikken i statsrådens svarbrev, og at statsråden tiltrer vurderingene og intensjonen bak forslaget. Disse medlemmer vil også her påpeke at vedtagelsen av det foreliggende forslaget vil gi Stortinget en bedre posisjon for å følge opp det arbeidet som varsles i statsrådens svarbrev.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre etableringen av et hurtigspor for rask pådømmelse av lovbrudd begått av gjerningspersoner som var under 18 år på handlingstidspunktet.»

På bakgrunn av argumentasjonen foran vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre stemme mot forslagene fra forslagsstillerne, med unntak av forslag 13 fra Dokument 8:7 S (2023–2024) om et hurtigspor.

Særlig om forslagene i Dokument 8:13 S (2023–2024)

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er svært tvilsomt om et pilotprosjekt med en tverrfaglig tiltaksgruppe er et særlig egnet virkemiddel for å møte de utfordringene man nå opplever i utviklingen av kriminalitetsbildet blant unge, og vil følgelig ikke støtte det første forslagspunktet.

Disse medlemmer deler forslagsstillernes oppfatning om at det trengs en gjennomgang av lovverket for taushetsplikt og informasjonsplikt for å sikre god informasjonsflyt mellom de instanser som er involvert i håndteringen av ungdom som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd. Disse medlemmer vil følgelig støtte det andre forslagspunktet i representantforslaget.

Disse medlemmer viser til at det tredje forslaget er et helsepolitisk spørsmål som vil ha budsjettmessige konsekvenser i helsebudsjettet, og som må vurderes innenfor rammene av de prioriteringer som gjøres for helsebudsjettet. Disse medlemmer vil følgelig ikke støtte det tredje forslagspunktet.

Disse medlemmer deler intensjonen bak det fjerde punktet i representantforslaget og viser herunder til argumentasjonen for eget forslag om inndragning jf. merknadene til Dokument 8:7 S (2023–2024). Disse medlemmer viker likevel tilbake fra å detaljstyre politidistriktene i så stor grad som dette forslaget legger opp til, da det i et overordnet perspektiv er svært viktig at politidistriktene gis en stor grad av autonomi. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte det fjerde forslagspunktet.

Disse medlemmer er helt enig i intensjonen bak representantforslagets femte punkt. Slik disse medlemmer ser det, bør dette gjøres ved at det gjennomføres langtidsplanlegging av politiets årlige budsjetter, etter mønster av langtidsplanen for Forsvaret. Dette er en tematikk som reiser budsjetterings- og prioriteringsspørsmål og vurderes som mindre egnet til vedtagelse i et representantforslag.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte representantforslagets femte forslagspunkt.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at representanter fra Venstre i Representantforslag 13 S (2023–2024) fremmer fem forslag som tar sikte på å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Sverige er rammet av en alvorlig voldsbølge knyttet til gjengmiljøer. Situasjonen i Sverige er svært urovekkende, og det er viktig at det norske samfunnet tar riktige grep for å forhindre smitte fra det som foregår i Sverige.

Disse medlemmer viser til at i møte med situasjoner som oppleves utrygge, må man sørge for at tiltakene som iverksettes, bunner i kunnskap og en helhetlig tankegang. Når frykten griper folk, er trygghet det første man søker, på bekostning av mye annet. Mange finner falsk trygghet i politi med synlige våpen og trussel om strengere straffer, også rettet mot barn og unge. Ingen kan være uenige i at innbyggerne skal føle seg trygge, men spørsmålet er om det faktisk fører til mer trygghet å utelukkende ty til strengere straffer. Venstre mener at dette er feil medisin.

Disse medlemmer viser til at Danmark har testet ut disse strengere straffene. På 14 år har de der innført fire «bandepakker» med hardere straffer som et sentralt element. Ifølge danske forskere er det ikke strengere straffer som fører til mindre gjengkriminalitet.

Disse medlemmer vil se på det som faktisk fungerer, og da burde hovedfokuset ligge på å redusere antallet mennesker som ender opp med å utføre kriminelle handlinger.

Forsterket akuttinnsats

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at noe som har fungert i Danmark, er forebygging, gjennom bl.a. prosjektet «Aktive drenge». I Danmark har antallet unge gjengkriminelle og antallet unge som blir anmeldt og dømt, gått kraftig ned etter at de startet forebyggingsprosjekt som «Aktive drenge» i 2017. For å få bukt med ungdomskriminaliteten må man komme ungdommene i møte. Det er behov for en særlig forebyggende innsats som rettes inn mot de unge som er i risikogruppen for å bli trukket inn i kriminelle miljøer. Hvis man skal stoppe tilstrømningen til de kriminelle miljøene, må man få tak i disse ungdommene.

Etter modell fra Danmark ønsker disse medlemmer gjennom initiativet kalt «Tett på» å forhindre ungdomskriminalitet og unngå at man i Norge får lignende situasjoner som i Sverige. Initiativet har som mål å forene samfunnsvern med ivaretakelse av ungdom som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, i første omgang som pilotprosjekt i Kristiansand og Oslo. Disse barna trenger mye hjelp fra mange instanser. For at barna skal få tilstrekkelig hjelp, trengs det forebygging, ikke strengere straffer.

Tverrfaglig lag rundt ungdommen

Disse medlemmer vil bygge et tverrfaglig lag rundt hver enkelt ungdom som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd. Bak hver enkelt ungdom med høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd skjuler det seg ofte en historie med kompleks problematikk knyttet til faktorer som rus, sosial eksklusjon, sosioøkonomiske utfordringer, lav skoledeltakelse, psykiske og fysiske helseutfordringer, skjøre relasjoner og omsorgssvikt. Derfor er det viktig at laget rundt barnet er bredt sammensatt av de riktige og viktige aktørene i den unges liv. Representanter fra politi, skole, helsevesen og barnevern må jobbe sammen for å styre ungdommen vekk fra en kriminell løpebane, og de må lytte til ungdommens egne ønsker om hjelpetiltak.

Disse medlemmer viser til at ved etableringen av et tverrfaglig lag – en tiltaksgruppe – rundt ungdommen skal ungdommens medbestemmelsesrett etableres helt innledningsvis. Det er politiets forebyggende enhet som skal gi ungdom politiet har peilet seg ut til å være i risikogruppen, tilbud om å delta i «Tett på». Deltakelse er betinget av samtykke fra ungdommen.

Disse medlemmer viser til at i et innledende møte med tiltaksgruppen skal ungdommen gi uttrykk for sine ønsker og behov i tiden fremover, og dette skal danne grunnlaget for den videre oppfølgingen. Dersom ungdommen gir uttrykk for å ville delta på én eller flere fritidsaktiviteter, skal medlemskontingent, utstyr m.m. finansieres av «Tett på». Ungdommen skal få den nødvendige hjelpen til å melde seg på fritidsaktiviteter og mulighet til å bli fulgt til og fra fritidsaktivitet av en mentor e.l.

Disse medlemmer viser til at tiltaksgruppen skal utarbeide en felles tiltaks- og oppfølgingsplan skreddersydd til ungdommens utfordringer og behov. Planen skal inneholde konkrete tiltak med beskrivelse av forventet resultat, tidsplan og ansvarsfordeling. Tiltaksgruppen skal ha jevnlige samarbeidsmøter hvor tiltaksplanen oppdateres, evalueres og justeres underveis.

Disse medlemmer peker på at et annet eksempel på instanser som kan inngå i teamet, er ambulante familieteam (AFT). Dette er fleksible miljøterapeutiske team som jobber med ungdommens familie som helhet, og som på kort varsel skal kunne bistå og hjelpe i uforutsette hendelser i familier, ofte knyttet til sammensatt og kompleks helseproblematikk.

Disse medlemmer viser til at andre eksempler på hva som kan inngå i oppfølgingen av ungdommen, er lavterskel psykologtilbud og sinnemestringsprogrammer.

Disse medlemmer merker seg at tverrfaglige tiltaksgrupper skal opprettes i de tilfellene hvor den enkelte ungdommen har behov for det, uavhengig av den enkelte kommunes økonomi. Derfor skal tiltaksgruppene i pilotkommunene finansieres gjennom et spleiselag mellom stat og kommune.

Disse medlemmer viser til at ordningen med tverrfaglige tiltaksgrupper i første omgang skal rulles ut som et fireårig pilotprosjekt i to forsøkskommuner, Oslo og Kristiansand. Pilotprosjektet skal evalueres.

Sikre god flyt mellom hjelpeinstansene

Det må etter komiteens syn ryddes opp i lovverket knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt, for å sikre god informasjonsflyt mellom de ulike hjelpeinstansene som skal hjelpe ungdommen.

Komiteen mener derfor at det må gjennomføres en juridisk gjennomgang av relevant lovverk knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt for alle relevante instanser, med spesielt henblikk på mulighetsrommet for informasjonsflyt. Det kan være relevant å se hen til den «danske modellen» i den danske rettspleieloven, som åpner for fri tverretatlig informasjonsflyt, forutsatt at opplysningene ikke brukes av politiet i en straffesak.

Det bør etter komiteens syn også undersøkes om det er behov for å utarbeide felles retningslinjer for vurdering av taushetsplikten i saker der det er behov for tverrfaglig samarbeid, og hvor det ikke er gitt på forhånd hvilke instanser som best kan bidra til å sikre tilstrekkelig, samordnet og samtidig hjelp.

Bufferkapasitet innen psykisk helsevern

Etter komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre sitt syn sørges for en bufferkapasitet innen psykisk helsevern, som gjør at ungdommene får den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Disse medlemmer viser til at tverrfaglig helsekartlegging for barn der barnevernstjenesten vurderer omsorgsovertakelse, er nedfelt i barnevernsloven fra 1. januar 2023. For barn som ikke omfattes av tverrfaglig helsekartlegging, og hvor det er høy risiko for skjevutvikling, mener disse medlemmer at det må settes av og finansieres en bufferkapasitet innenfor psykisk helsevern til kartlegging av psykisk og somatisk helse for barna i målgruppen.

Disse medlemmer mener at det må utarbeides et omforent kartleggingsbatteri med tilhørende oversikt over aktuelle tiltak til bruk i denne typen saker. Det bør etter disse medlemmers syn også vurderes om inntakskriteriet i spesialisthelsetjenesten skal endres, slik at denne gruppen barn og unge får en høyere prioritet.

Inndragning

Etter disse medlemmers syn må tilgjengelige virkemidler tas i bruk for å sørge for at kriminalitet ikke lønner seg. Disse medlemmer viser til at profitt er et sentralt motiv for mye kriminalitet, og at inndragning er et viktig verktøy mot den grove, profittmotiverte kriminaliteten.

Disse medlemmer viser til en betenkning av professor Jon Petter Rui fra 2014, hvor det fremgår følgende:

«Det er grunn til å merke seg at antallet høye inndragningskrav har vært marginalt i perioden 2010 til 2014. Særlig gjelder dette saker hvor kravene har vært fra 2 millioner kroner og oppover. Når en holder disse tallene opp mot oversikter over samlede inndragningsbeløp per år, blir det klart at det aller meste av det som utgjør samlet inndragningsbeløp, stammer fra mindre alvorlige saker. Det må også kunne legges til grunn at det må være et meget stort potensiale for inndragning i saker som gjelder grov, profittmotivert kriminalitet.»

Disse medlemmer viser til at inndragningstallene ifølge en rapport fra Politihøgskolen fra juli 2023 er på omtrent samme nivå i dag som de var for 25 år siden. Et av funnene i rapporten var at inndragning i liten grad benyttes i store, profittmotiverte saker, selv om regelverket finnes i dag. Under halvparten av respondentene i undersøkelsen opplever at straffesaker med inndragningspotensial blir fulgt opp. Respondentene forteller også at etterforskning knyttet til pengesporet blir nedprioritert på grunn av liten kapasitet og manglende kunnskap hos både etterforskerne og påtalejuristene. Ifølge undersøkelsen ender det ofte opp med at de kriminelle blir dømt, men at de sitter igjen med mye av utbyttet fordi det ikke har vært omfattet av etterforskningen. Rapporten peker på tre suksesskriterier for å styrke inndragningsarbeidet: prioritering, kompetanse og kapasitet.

Disse medlemmer viser til at Nasjonal faggruppe for finansiell sporsikring i 2019 kartla inndragningsresultatene for norsk politi, mulige årsaker til de lave resultatene og mulige tiltak som kunne bidra til å bedre resultatene. De anbefalte blant annet et inndragnings-team i hvert politidistrikt med en påtalejurist, en etterforsker og en revisor.

Disse medlemmer viser til at politidistriktene i 2019 ble pålagt å ansette en inndragningsspesialist innen 21. november 2021. I desember 2022 viste en kartlegging gjort av E24 at kun halvparten av politidistriktene hadde fått på plass en slik spesialist.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det bør opprettes dedikerte inndragningsteam i hvert politidistrikt, bestående av en jurist, en etterforsker og en revisor. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Politijuristene, hvor de skriver følgende, til inntekt for disse medlemmers syn:

«Pengesporetterforskning er komplisert etterforskning som krever spesialkunnskap.

Politiet besitter dessverre ikke tilstrekkelig kunnskap eller ressurser og har heller ikke organisert sin etterforskningsledelse slik at det legger til rette for å etterforske pengetransaksjoner som en naturlig del av eks. bedrageri og narkotikakriminalitet.

Det kan ta svært lang tid å etterforske pengeplasseringer og pengespor, mens det tar ett sekund å flytte pengene for dem som disponerer kontoen. Når etterforskningen er i gang, har ofte midlene som kriminaliteten har gitt blitt borte, ført over til andre personer, el.

Hvorfor velger noen mennesker å bedrive kriminell virksomhet? Etter Politijuristenes erfaring handler det om at kriminell virksomhet kan gi raske penger, status, ære og makt i visse miljøer.

Politijuristene tenker at en av hovedgrunnene til at de unge lar seg inspirere til å bli med i gjenger, er at kriminaliteten gir mulighet for høy profitt. Dersom det er økonomiske problemer i familien, blir deltagelse i en gjeng med utbetalinger av bonus, et lokkemiddel til å la seg verve.

Dersom man skal gjøre deltagelse i gjenger lite attraktivt, må politiet settes i stand til å inndra verdiene. I dag er dessverre ikke politiet i stand til det. Det fører til at verdiene, profitten og de finansielle musklene forblir i gjengene. De som deltar i gjenger synes ikke at noen fengselsår er avskrekkende nok til å avstå fra å kunne nyte rikdommen på et senere tidspunkt.

Politijuristene mener tiden er inne for å opprette egne inndragningsteam med tverrfaglig kompetanse i hvert politidistrikt. Inndragningsteamene skal følge de kriminelles penger og sørge for at den kriminelle virksomheten går konkurs. Først da vil gjengkriminalitet miste sin status og evne til fortsatt drift.

Politijuristene foreslår at hvert inndragningsteam i hvert politidistrikt bør bestå av minst 3 ansatte. En påtalejurist, en økonom og en etterforsker med kompetanse på pengespor. Inndragningsteamenes mandat bør være å velge ut straffesaker som har gitt stort økonomisk utbytte. Utbyttet må inndras til fordel for statskassen. Inndragningsteamene vil etter all sannsynlighet kunne bidra til et netto overskudd for staten.»

Arbeid med organisert kriminalitet hos politidistriktene

For å ta tak i denne typen organisert kriminalitet kreves det etter disse medlemmers syn et langsiktig og kontinuerlig arbeid for å avdekke den organiserte kriminelle virksomheten. For å skaffe kjennskap om nettverk og personer kreves det dedikasjon over tid og en strategisk og målrettet satsing som man ikke må la bygges ned slik at nettverk igjen kan få fotfeste.

Det er etter disse medlemmers syn imperativt at det bygges opp spesialkompetanse i politidistriktene, der dette kreves som følge av kriminalitetsbildet, for å møte og bekjempe trusselen fra organiserte kriminelle miljøer på en god måte. Videre må politidistriktenes arbeid med organisert kriminalitet sikres kapasitet og ressurser over tid. Kripos har i dag ansvaret for en del av den riksdekkende innsatsen mot organisert kriminalitet og bistår politidistriktene ved behov. Samarbeidet mellom Kripos og politidistriktene er særdeles viktig og må sikres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette et pilotprosjekt i Oslo og Kristiansand kommune med etablering av en tverrfaglig tiltaksgruppe rundt barn og unge som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, etter modell fra Danmark.»

«Stortinget ber regjeringen sikre en bufferkapasitet innenfor psykisk helsevern til kartlegging av psykisk og somatisk helse for barn og unge som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd.»

«Stortinget ber regjeringen opprette dedikerte inndragningsteam i hvert politidistrikt. Gruppen skal bestå av en jurist, en etterforsker og en revisor.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at arbeidet med organisert kriminalitet og gjenger prioriteres og tilføres ressurser i politidistriktene der dette kreves som en følge av kriminalitetsbildet, og at dette sikres langsiktighet og forutsigbarhet.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en juridisk gjennomgang av relevant lovverk knyttet til taushetsplikt og informasjonsplikt for alle relevante instanser som jobber med barn og unge som har høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd, med spesielt henblikk på mulighetsrommet for informasjonsflyt.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å peke på at noen overordnede prinsipper utfordres i denne saken. Det gjelder også det tradisjonelle maktfordelingsprinsippet og skillet mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt. Noen av forslagene endrer ansvarsforholdet mellom kriminalomsorgen, konfliktrådene og den dømmende makt, uten at dette har vært tilstrekkelig belyst i forkant, og ved at den dømmende makt selv har initiert denne endringen.

Disse medlemmer viser til at Stortinget som lovgiver står fritt til å vedta de lovendringer Stortingets flertall måtte ønske, men det må understrekes at forslagene som her fremmes om direkte endringer i loven, ikke er tilstrekkelig utredet i henhold til utredningsinstruksen, og at budsjettkonsekvenser, samt hensynet til tilstrekkelig sammenheng i berørte lovparagrafer, ikke er hensiktsmessig belyst, med den faren dette kan medføre for følgefeil, som Stortinget da står ansvarlig for. Enkelte av bestemmelsene som foreslås endret, blir også i begrenset grad belyst i forarbeidene til det som nå er foreslått å være gjeldende lovtekst. Det betyr lovendringer på strafferettens område som vil stå uten den veiledningen som forarbeider normalt gir.

Disse medlemmer viser til at lovforslag tradisjonelt utarbeides av departementene og høres i tråd med utredningsinstruksen før de legges frem for Stortinget. Det har vært to ordinære høringer i denne saken, hvor alle innspill er nøye vurdert.

Disse medlemmer påpeker at dersom de endringer i lovteksten som er foreslått i forbindelse med komitébehandlingen, blir vedtatt av Stortinget i denne saken, har flertallet av høringsinstansene ikke hatt anledning til å ta stilling til det sentrale nye forslaget om at domstolen skal kunne idømme fengselsstraff av ubegrenset lengde ved siden av ungdomsstraff. Dette er problematisk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslag som ivaretar intensjonen i lovendringene som er skissert i brev fra justiskomiteen av 28. november 2023 til Justis- og beredskapsdepartementet, og fremme lovendringsforslag i løpet av våren 2024.»