Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Runar Sjåstad
og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland
og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Jenny Klinge, lederen
Willfred Nordlund og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert
Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti,
Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen, fra Venstre, Alfred
Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson,
viser til Dokument 8:271 S (2022–2023) om tiltak for å reetablere
livskraftige fiskebestander i Oslofjorden. Komiteen viser
videre til fiskeri- og havministerens brev av 16. oktober 2023 med statsrådens
vurdering av representantforslaget. Brevet er vedlagt innstillingen.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning av at tilstanden for fiskebestandene i Oslofjorden er
alvorlig. Tareskog og ålegrasenger er i kraftig tilbakegang, og torskebestanden
er på et historisk lavt nivå. Miljøgifter har ført til at fisk og
skalldyr fra deler av fjorden ikke bør spises.
Komiteen viser til
ovennevnte brev fra statsråden, der det framgår at Havforskningsinstituttet
har gjennomført undersøkelser som viser at tilstanden for kyst- og
fjordtorskbestandene i Oslofjorden og områder lenger sør over tid
er redusert med vedvarende høy fiskedødelighet for kystnær torsk.
Komiteen viser til
at det i 2019 ble innført flere tiltak for å bidra til vern av kysttorsken
i sør, blant annet:
-
Forbud mot å fiske
torsk i Oslofjorden innenfor grunnlinjen fra og med Vestfold og
Telemark og til grensa mot Sverige. Forbudet gjelder hele året.
-
Forbud mot alt fiske i 14 gytefelt langs
strekningen Lindesnes til svenskegrensa i tiden torsken gyter (1. januar–30. april).
-
Forbud mot å fiske med bunnsatte garn hele
året innenfor grunnlinja fra og med Vestfold og Telemark til grensa
mot Sverige. Denne regelen kommer i tillegg til forbudet mot fritidsfiske
med garn på grunnere vann enn 25 meter, som gjelder i hele Skagerrak
i perioden fra og med 1. juni til og med 15. august.
Komiteen viser
til «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt
friluftsliv», som ble lagt frem av regjeringen Solberg i 2021. Tiltaksplanen legger
til grunn at det trengs innsats på alle nivå for å sikre en ren
og levende Oslofjord, og at kommune, fylke og stat har ulike roller,
men et felles ansvar for at man lykkes med å redde fjorden.
Komiteen viser til
at forvaltningen av marine ressurser i dag skjer på nasjonalt nivå,
og at statsråden i ovennevnte brev til komiteen argumenterer for
at denne praksisen må fortsette.
Videre registrerer komiteen at
statsråden ikke mener det er riktig å innføre et forbud mot bunntråling i
Oslofjorden.
Komiteen merker
seg at statsråden mener det er for tidlig å innføre nye fiskerirestriksjoner
i Oslofjorden nå. Begrunnelsen er at tiltakene som ble innført i
2019, har virket i relativt kort tid, og at det derfor er vanskelig å
si noe sikkert om effekten av dem.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet
og Rødt, tar på stort alvor den miljøtilstanden som Oslofjorden
er i.
Flertallet viser
til at Oslofjorden har miljøutfordringer av flere grunner. Naturlig
avrenning fra det meste av østlandsområdet har sine utløp i Oslofjorden.
Dette gjelder utslipp fra kommunale avløp og avløp i spredt bebyggelse
og avrenning fra landbruk.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Rødt,
viser til at i tillegg påvirker klimaendringene miljøet og forsterker
effektene av menneskelig aktivitet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at partene
i årets jordbruksoppgjør var enige om å sette av midler til styrking
av vannmiljøtiltak i Oslofjorden. I Regionalt miljøtilskudd i jordbruket
(RMP) ble 150 mill. kroner øremerket til tiltak for redusert avrenning
til Oslofjorden, noe som er en økning på 80 mill. kroner.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen kontinuerlig jobber med oppfølging av arbeidet
knyttet til en helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden som skal danne
utgangspunkt for finne løsninger som kan bidra til å bedre miljøsituasjonen
og fiskebestandene i Oslofjorden.
Disse medlemmer mener
at Fiskeridirektoratet fortsatt må være sentralt i forvaltning og
regulering av fiskeressursene, og at dette ansvaret ikke bør delegeres
til ulike kommuner. Disse medlemmer viser
til direktoratets kompetanse og kunnskap om marin ressursforvaltning
som få andre besitter. Det er også vanskelig å forvalte fisk som
stadig er i bevegelse så lokalt, siden den i stor grad vil forflytte
seg inn og ut av kommunale grenser.
Disse medlemmer viser
til at en innføring av et generelt forbud mot bunntråling i dette
området vil innebære at den eksisterende kystrekeflåten ikke vil kunne
utøve dette fiskeriet lenger, noe disse medlemmer ikke
ønsker. Trålingen foregår i områder som har vært brukt til matproduksjon
i mange tiår, og yrkesfisket i Oslofjorden i dag er relativt begrenset
når det gjelder både fangstmengde og antall fiskefartøy. Disse medlemmer viser til at det gjøres
et kontinuerlig arbeid med å utvikle redskaper som er mer skånsomme mot
havbunnen, og som er mer treffsikre med hensyn til målarten for
fisket.
Disse medlemmer viser
til at det er innført flere tiltak på fiskerisiden som skal begrense
fiskeriaktiviteten i Oslofjorden. Det må forventes at synlige effekter
av ethvert tiltak i komplekse marine områder kan ta tid, og dette
gjelder særlig i Oslofjorden, hvor mange ulike faktorer påvirker
miljøsituasjonen. Disse medlemmer viser
til at regjeringen fortløpende vurderer nye tiltak innenfor fiskeriene
og i samarbeid med fiskeriorganisasjoner, forvaltningen og andre
fagmiljøer.
Komiteen viser
til at miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorleg. Dette har fleire
grunnar, mellom anna at fjordområdet ligg langs det tettast befolka
området i Noreg og derfor er utsett for mange ulike påverknadsfaktorar.
Det blir vidare vist til at naturleg avrenning frå det meste av
austlandsområdet endar i Oslofjorden, og i tillegg kjem utslepp
frå kommunale avløp og avløp frå spredt busetnad og avrenning frå
landbruket. Dette medfører ei for høg belastning av næringssalt
og partiklar som mellom anna fører til oppblomstring av algar og
tilslamming, noko som igjen har negative konsekvensar for plante-
og dyreliv og for menneske. Det blir vidare også understreka at
klimaendringane påverkar miljøet og forsterkar effektane av menneskeleg
aktivitet. Sommarens ekstremvêr har openbert tilført fjorden store
mengder partiklar, næringssalt m.m., og ein har ikkje full oversikt
over kor lenge dette også vil påverke miljøet i fjorden negativt.
Medlemene i
komiteen frå Høgre viser vidare til at Havforskingsinstituttet
har gjennomført undersøkingar som viser at tilstanden for kyst-
og fjordtorskbestandane i Oslofjorden, men også lenger sør, over
tid er redusert, med vedvarande høg fiskedødelegheit for kystnær
torsk. Undersøkingar viser òg at det er fritidsfisket som står for
det høgaste uttaket av kysttorsk i Oslofjorden. For å bidra til
vern av kysttorsken i sør blei det i 2019 innført ei rekkje tiltak.
I tillegg blei det innført tekniske reguleringar som sorteringsrister
i rekefisket og større maskevidd for å sikre betre selektivitet
i fisket og passe på den mest sårbare og minste fisken.
Desse medlemene meiner
det er viktig å understreke at forvaltninga av marine ressursar
i dag skjer på nasjonalt nivå. Det er fleire årsaker til dette,
mellom anna at det dreier seg om levande ressursar som vandrar i
havet, og som ikkje naturleg høyrer til i ein bestemt kommune. Vidare
peikar desse medlemene på at oppgåva
med forvaltning og kontroll av marine ressursar i dag ligg hos Fiskeridirektoratet,
og at sjølv om lokale myndigheiter og interesser er tett på aktiviteten
og områda og såleis kan bidra med verdifulle innspel gjennom høyringar
m.m., er det er svært viktig å halde fast ved at forvaltning av
fiskeriressursane skal vere eit nasjonalt ansvar.
Desse medlemene meiner
at forslag nr. 1 i representantforslaget utfordrar det forvaltningsregimet Noreg
har, og ein bør derfor vere varsam med å delegere dette til andre.
Direktoratet har gjennom mange år opparbeidd seg ein kompetanse
og kunnskap om marin ressursforvaltning som få andre har. Fiskeridirektoratet bør
derfor halde fram som sentralt i forvaltning og regulering av desse
ressursane.
Når det gjeld forslag 2 i representantforslaget,
vil desse medlemene peike på at hausting
av marine ressursar, som er matproduksjon, i regelen vil medføre ein
viss påverknad på naturen. Botntråling er den einaste effektive
måten å fiske reker på. Samstundes føregår botntråling i Oslofjorden
og lenger ut i Skagerrak i hovudsak på velkjente rekefelt. Trålinga
skjer i område som har vore nytta til matproduksjon i mange tiår,
og yrkesfisket i Oslofjorden i dag er relativt avgrensa både når
det gjeld mengde av fangst og talet på fiskefartøy.
Desse medlemene vil
derfor understreke at ein bør vere forsiktig med å indikere at ansvaret
for tilstanden i Oslofjorden ligg hos eit lite tal yrkesfiskarar.
Til dette kjem at det kontinuerleg vert arbeidd med å utvikle reiskapar
som er meir skånsame mot havbotnen, og som er meir treffsikre med
omsyn til målarten for fisket.
Desse medlemene vil
understreke at ei eventuell innføring av eit generelt forbod mot
botntråling i dette området vil medføre at den eksisterande kystrekeflåten
ikkje lenger kan utøve dette fisket. I tillegg til at det vil ha
konsekvensar for fartøysida, vil det òg ha konsekvensar for aktivitetar
på land som er avhengige av råstoffet, og for folk sin tilgang til
ferske reker.
Samtidig som dette er sagt vil desse
medlemene vise til Miljødirektoratets nyleg framlagte statusrapport
om «Gjennomføring av helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden: Rapport
for året 2022–2023». Rapporten omhandlar også nokre av dei forholda
som representantforslaget handlar om, og det er mellom anna gitt
råd om kva som bør vurderast framover. Desse
medlemene har særskilt merka seg dette.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at fiskeri- og havbruksnæringen
er en av Norges viktigste næringer og vil fortsette å være det i fremtiden. Disse medlemmer mener gode rammebetingelser
med mindre regulering og styring er viktig for at næringen skal
vokse ytterligere. Disse medlemmer mener
et forbud mot bunntråling, større verneområder og kommunale fiskeforbudsområder
i praksis vil bety en nedleggelse av fiskerinæringen i Oslofjorden.
I tillegg til at det vil ha konsekvenser for fartøysiden, vil det
også ha svært negative konsekvenser for aktiviteter på land som
er avhengig av råstoffer.
Disse medlemmer mener
det er andre forhold enn fiskeri som er hovedårsaken til at tilstanden
for fiskebestandene i Oslofjorden er alvorlig, og en må i større
grad bruke krefter på å finne løsninger som kan bidra til å bedre
miljøforholdene i fjorden for å reetablere flere livskraftige fiskebestander
i Oslofjorden.
Komiteens medlem
fra Rødt er som forslagsstillerne meget bekymret for miljøtilstanden
i Oslofjorden og for livet i fjorden.
Dette medlem vil
vise til høringsinnspill fra blant andre NMBU/ Fakultet for miljøvitenskap
og naturforvaltning (MINA) og Fiskarlaget, hvor det påpekes at den
største andelen av fisket etter torsk i dag tas av fritidsfiskere. Dette medlem mener derfor at en bør være
forsiktig med å sette næringsutøvere på land hvis deres fiske i
seg selv ikke utgjør en avgjørende del av påvirkningen på torskestammen.
Dette medlem vil
vise til at fiske er en tradisjonell og viktig næringsvei i Oslofjorden. Dette medlem vil videre vise til at nyrekrutteringen
til fiske i Oslofjorden hovedsakelig går til rekefisket. Dette medlem vil understreke at å innføre
forbud mot trål i Oslofjorden vil føre til at rekefisket legges
ned.
Dette medlem viser
til at undersøkelser NMBU og Havforskningsinstituttet gjorde 2015–2018,
viste at den generelle minstemålbestemmelsen kun var kjent blant
20 pst. av fritidsfiskere. Dette viser at allerede innførte fiskereguleringer
i liten grad er kjent blant fritidsfiskere. Dette
medlem viser videre til at det i høringsinnspill fra Fakultet
for miljøvitenskap og naturforvaltning ved NMBU foreslås at det
utredes et forbud mot fritidsfiske etter ørret i visse perioder
av året, for å bekjempe bifangst ved fritidsfiske. Å tillate fiske
etter andre arter enn torsk i torskefredningsområder og fiske etter
sjøørret i fredningsperioden 1. januar og ut april vanskeliggjør
kontroll av fritidsfiskere generelt, samtidig som det bidrar til
bifangst av torsk som kan føre til økt dødelighet for skadede individer.
Videre vil dette medlem vise
til at Fiskeridirektoratet gjennom flere år har vært underfinansiert.
Dette går også ut over direktoratets muligheter til å drive fiskerikontroll
for å håndheve eksisterende og foreslåtte fiskerirestriksjoner.
Dette medlem vil
til slutt vise til at den største påvirkningen på livet i Oslofjorden
er utslipp av nitrogenholdig kloakk og avrenning fra jordbruket.
Utslippene i Oslofjorden er et av de aller største miljøproblemene
vi har i Norge, og det er i dag et enormt etterslep på kommunale
renseanlegg.
Dette medlem fremmer
på dette grunnlag følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid
med Fiskeridirektoratet og relevante kommuner iverksette målrettede
informasjonskampanjer rettet mot fritidsfiskere om vernetiltak for
torsk.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne viser til at Oslofjorden over lengre tid har vært preget
av en rekke utfordringer som har ført til en gradvis utarming av
fiskersamfunn og økosystemet i fjorden. Gjennom avløpsvann, avrenning
fra jordbruksarealer og marin forsøpling har tilførselen av nitrogen og
fosfor vært høyere enn det fjorden er i stand til å håndtere naturlig.
I tillegg har fjorden over mange tiår vært utsatt for et overfiske. Disse medlemmer viser til at torskebestanden
er blitt redusert med om lag 86 pst. de siste 100 årene.
Disse medlemmer viser
til at det er innført mulighet for å opprette lokale fredningsområder
for hummer, noe som har hatt god effekt på hummerbestanden i områdene
Havforskningsinstituttet har fulgt opp, med betydelig økning i både
antall hummer og gjennomsnittsstørrelse i fredningsområdene sammenliknet
med kontrollområder som er åpne for ordinært fiske.
Disse medlemmer påpeker
at det er lignende resultater der det finnes erfaring med egne fredningsområder
for fisk. Disse medlemmer mener kommunene
bør gis myndighet til å opprette lokale fredningsområder for fisk
for å sikre livskraftige bestander, tilsvarende retten som i dag
finnes til å opprette hummerfredningsområder.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at kommunene gis mulighet til å opprette lokale fiskeforbudssoner.»
Komiteens medlemmer
fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at bunntråling ble
introdusert i Oslofjorden i perioden 1890–1910 og siden har kunnet
brukes i områdene definert som «rekefelt» på fjord- og havbunn dypere
enn 60 meter. Overgangen fra det tradisjonelle fiskeriet med bunngarn
og håndsnøre til effektive moderne fiskeredskaper førte til en gradvis
utarming av lokale bestander med begrenset «påfyll» fra tilgrensende
havområder. Disse medlemmer viser til
at store, gamle individer av en rekke fiskearter er funksjonelt
viktige i økosystemet og viktige for vedlikehold av bestander som
stamfisk. Slike fisker er nå svært sjeldne i Oslofjorden, Skagerrak
og Kattegat. Gjenoppbygging av bestander med bred alders- og størrelsessammensetning
er et uttalt mål i hele denne regionen.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen forby
bunntråling i Oslofjorden.»
Komiteens medlem
fra Venstre henviser til at «Helhetlig tiltaksplan for en
ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv» ble lagt frem av
regjeringen utgått av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i mars
2021. Dette medlem mener kommunene,
fylkene og staten har ulike roller og myndighet, men et felles ansvar
for at man lykkes med å redde Oslofjorden ved å innføre nødvendig
og ambisiøs politikk på sine respektive forvaltningsnivå.
Dette medlem registrerer
også at flere av fylkene rundt Oslofjorden har ytret et ønske om
strengere fiskerestriksjoner. Dette medlem viser
til politisk plattform for fylkesrådet i Akershus, utgått av Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti:
«Fylkesrådet ønsker at det lages større
vernesoner i Oslofjorden der fangst og fiske er forbudt frem til
et sunt liv i fjorden er gjenopprettet. Arbeidet må være basert på
forskning og skje i dialog med fiskerinæringen. Opprettelse av flere
reservater kan være aktuelt, for eksempel for hummer og fisk, og
bygging av rev og ålegressenger.»
Dette medlem viser
også til Hammersborg-erklæringen, det politiske grunnlaget for et
blågrønt byråd i Oslo utgått av Høyre og Venstre, der nye verktøy
for å ivareta dyreliv og natur i fjorden blir etterlyst fra statlige
myndigheter:
«Byrådet vil sette inn tiltak som ivaretar
natur og dyreliv i Oslofjorden i samarbeid med statlige myndigheter,
slik som utvidede vernesoner, fiskeforbudssoner osv.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet
De Grønne viser til rapporten «Krafttak for kysttorsken» fra
Havforskningsinstituttet. Her slås det fast at overfiske gjennom
de siste 100 årene er en sentral årsak til fiskebestandenes sterkt
reduserte tilstand i Ytre Oslofjord og Indre Skagerrak. Disse medlemmer viser til at den samme
rapporten også peker på at et av de viktigste tiltakene for å redde
og gjenoppbygge fiskebestandene i fjorden, samt økosystemet knyttet
til fjordbunnen, er en strengere fiskeriforvaltning.
Disse medlemmer viser
til at dette er i tråd med beste tilgjengelige kunnskap om effektivt
marint vern, som tilsier at ønskede effekter av fredning først oppnås når
fiskeri opphører i tilstrekkelig store områder. Disse
medlemmer mener tiltak som etablering av nullfiskeområder
og reduksjon av omfanget av areal som er gjenstand for bunntråling,
kan være viktige tiltak for å nå dette målet.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
behovet for sterkere fiskerestriksjoner i Oslofjorden og behovet
for større marine verneområder.»
Komiteens medlemmer
fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne merker seg en bred erkjennelse
av at Oslofjordens økosystem er sterkt redusert og svekket sammenlignet
med det høyproduktive, artsrike systemet fjorden var for hundre
år siden. Svært få arter er igjen i livskraftige bestander. De fysiske
og kjemiske forutsetningene for liv i fjorden er nå svært dårlige.
Ødeleggelsene er kommet så langt at det er svært lite sannsynlig
at fjorden kan reddes bare med små og ukontroversielle lavkosttiltak.
Disse medlemmer minner
om at situasjonen i fjorden ikke er en tilfeldig ulykke. Den skyldes
en i hovedsak villet politikk som har medført en mengde lovlige,
men kortsynte beslutninger og ukoordinerte tiltak gjennom hundre
år.
Disse medlemmer påpeker
at hvis Oslofjorden skal reddes, krever det nødvendigvis vilje i
politikk og forvaltning til å akseptere at forvaltningen av fjorden fram
til nå har feilet nærmest fullstendig. Å redde Oslofjorden krever
derfor åpenhet for at nye, uprøvde grep og endret organisering kan
være nødvendig i forvaltningen. Det krever en reell føre-var-tilnærming,
altså vilje til å gjennomføre tiltak selv om kunnskapsgrunnlaget ikke
er helt avklart. Det kreves en politikk som reelt ser alle påvirkninger
og tiltak i sammenheng, og vilje til å innføre tiltak som kan bety
interessekonflikter og økonomiske og politiske kostnader.
Disse medlemmer påpeker
at «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt
friluftsliv» er utilstrekkelig. Planen peker ut et viktig hovedgrep,
redusert nitrogentilførsel, men inneholder for få politiske og økonomiske
virkemidler til å gjennomføre dette meget omfattende og kostbare
tiltaket. Med dagens svake vilje til krav og finansiering for å
redusere nitrogentilførselen vil det ta svært lang tid før nitrogenninvåene
i fjorden reduseres nok til å gi økologisk effekt.
Disse medlemmer påpeker
videre at planen ut over dette har få grep som reelt stopper overbeskatning og
gir arter og økosystem mulighet til å bygge seg opp. Planen tar
i liten grad konsekvensen av at ny forskning tilsier at det lever
genetisk distinkte lokale bestander av torsk og andre arter i området,
og at omfattende lokalt arealvern er en av forutsetningene for at
lokalt tilpassede bestander skal kunne bygge seg opp igjen. Planen
inkluderer en torskefredning som i praksis er langt fra fredning,
men bare dekker en begrenset del av fisket i et begrenset område
i en begrenset periode av året. Derfor fiskes det fortsatt torsk
i Oslofjorden. Planen tar ikke konsekvensen av at reketråling skjer
på en bestand ICES definerer som «under føre-var nivået siden 2006»
og «under kritisk nivå siden 2010», og dessuten bidrar til å skade
bunnhabitat som er viktig for mange arter, samt tar bifangst som
motvirker gjenoppbygging av torsk og andre arter. Planen ser bort
fra at brisling som fortsatt fiskes i Oslofjorden, er en viktig
del av økosystemet og med atskillig sannsynlighet er en lokal bestand
som bør forvaltes og beskyttes lokalt. Ny biologisk kunnskap tilsier
at dette er bildet for mange arter, inklusive ikke-kommersielle,
men økologisk viktige arter. Planen ser langt på vei bort fra at
Oslofjordens økosystem er en integrert del av, og bare kan forvaltes
effektivt tett samordnet med, Skagerrak og Kattegat.
Disse medlemmer påpeker
videre at med unntak av hummerfredningsområder (som i stor grad
er innført uavhengig av planen) viser planen at fredning selv i
liten skala har rask og god effekt. Ut over dette har handlingsplanen
så langt gitt liten påvist positiv effekt for arter eller habitater.
Disse medlemmer noterer
seg at statsråden motsetter seg forslag til nye tiltak under henvisning
til dette og viser til at det trengs tid før en kan si om nåværende
tiltak virker. I en situasjon hvor fjorden er i kritisk dårlig tilstand
og mange relevante tiltak er uprøvd, framstår dette som en risikabelt
defensiv strategi.
Disse medlemmer registrerer
at det fortsatt mangler presis kunnskap om effekter, arter, bestander, habitater
og økosystem i Oslofjorden, Skagerrak og Kattegat. Slik kunnskap
er en forutsetning for gjenoppbygging og varig bærekraftig forvaltning
av fjorden. Hvis målene i regjeringens helhetlige tiltaksplan for
Oslofjorden skal nås, og Oslofjorden bygges opp igjen på lang sikt,
må arbeidet i større grad baseres på et nasjonalt koordinert, tverrfaglig
krafttak innen forskning og overvåking. Et omfattende og internasjonalt
ledende faglig samarbeid er allerede i gang rundt kunnskapsbygging
om økosystem og tilstand i Skagerrak, Kattegat og Oslofjorden (SKO-programmet)
med Havforskningsinstituttet, Universitetene i Oslo og Agder, NMBU,
NIVA og Meteorologisk institutt som sentrale institusjoner. Disse medlemmer konstaterer at SKO-samarbeidet utgjør
en riktig og nødvendig faglig plattform som bør brukes mer systematisk
til å levere et faglig grunnlag for tiltak, vern og overvåking i
Oslofjorden og tilknyttede områder. Et slikt samordnet faglig program
vil også gjøre norsk forskning innen marin biologi og forvaltning, genetikk
og bevaringsbiologi mer anvendelig for Norges internasjonale arbeid
i Det internasjonale havpanelet, som Norge leder.
Komiteens medlemmer
fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
til rette for at det pågående forskningssamarbeidet i Skagerrak,
Kattegat og Oslofjorden (’SKO’) kan utvikles til et program med hovedmål
om å levere et helhetlig kunnskapsgrunnlag for å redde og bygge
opp igjen økosystemene Oslofjorden og tilliggende områder.»
«Stortinget ber regjeringen utrede,
med sikte på å innføre, verktøy som muliggjør store nok verneområder
i Oslofjorden og Skagerrak til at genetisk distinkte lokale bestander
av torsk og andre arter får mulighet til gjenoppbygging.»