Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Odd Harald Hovland, Hadia Tajik og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til Prop. 136 S (2022–2023). Komiteen merker seg at forbrukernes lave mobilitet når det gjelder finansielle tjenester til privatkunder, i stor grad skyldes mangelen på åpenhet og muligheten for å sammenligne gebyrene og tjenestene som tilbys, samt vanskene med å bytte betalingskonto. Komiteen merker seg videre at disse faktorene også demper etterspørselen, særlig i grenseoverskridende sammenhenger.

Komiteen registrerer videre at direktivet gir regler som innebærer at medlemsstatene skal utarbeide en liste over de mest representative betalingskontotjenestene som er gebyrbelagt på nasjonalt nivå, og en standardisert terminologi for de samme tjenestene. Komiteen merker seg også at forbrukerne skal sikres adgang til et dokument med gebyropplysninger og en ordliste med standardisert terminologi. Komiteen legger vekt på at direktivet gir regler om en årlig gebyroppgave for betalingskontoer, regler om sammenlignbare prisopplysninger på nettsteder og om markedsføring av betalingskontotjenester til forbrukere, samt at direktivet inneholder særskilte regler som gjelder for betalingskontoer som tilbys i pakker med andre produkter eller tjenester.

Komiteen merker seg at direktivet også gir regler om gebyrer for bruk av kontobyttetjenester for å sikre forbrukerne tilgang til tjenesten, samt at direktivet gir regler om betalingstjenesteyternes erstatningsansvar for eventuelt finansielt tap for forbrukeren. Komiteen registrerer at direktivet inneholder regler om en opplysningsplikt for betalingstjenesteytere som skal sikre at forbrukere får informasjon om kontobyttetjenester.

Komiteen legger særlig vekt på at direktivet ikke er til hinder for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere bestemmelser for å beskytte forbrukerne, forutsatt at disse bestemmelsene er i samsvar med deres forpliktelser i henhold til EØS-retten og direktivet.