1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Klima- og miljødepartementet foreslår i proposisjonen å endre klimaloven slik at de lovfestede målene i loven er oppdatert og i tråd med Norges oppdaterte klimamål for 2030 under Parisavtalen. Norge meldte i november 2022 inn et oppdatert klimamål for 2030 under Parisavtalen. Klimaloven § 3 foreslås endret.

Norge og EU inngikk i 2019 en klimaavtale om å samarbeide om å oppfylle daværende klimamål for 2030, jf. Prop. 94 S (2018–2019). Klimaavtalen med EU og forholdet mellom Norges og EUs klimamål er nærmere omtalt i Prop. 182 L (2020–2021) Endringer i klimaloven (klimamål for 2030 og 2050) punkt 2.3. Norges nye mål under Parisavtalen og den nå foreslåtte endringen i klimaloven endrer ikke på forutsetningene for målet, og heller ikke tilnærmingen til hvordan skog- og arealbruk skal regnes inn. Det er ambisjonsnivået i det konkrete måltallet som økes fra «50 og opp mot 55 prosent» til «minst 55 prosent» utslipp.

1.2 Økonomiske og administrative konsekvenser

Kostnadene for Norge ved å nå et bestemt utslippsmål er usikre og avhengige av politikk- og teknologiutvikling globalt. Dersom flere land gjennomfører en ambisiøs klimapolitikk, vil utviklingen av effektive og rimelige teknologier gå raskere og kostnadene ved nasjonal klimapolitikk reduseres. Politikken globalt vil også påvirke hvilke varer og tjenester som etterspørres, og dermed være viktig for utviklingen i den norske økonomien.

Å nå klimamålet for 2030 vil ifølge proposisjonen innebære kostnader for samfunnet som helhet og de enkelte aktørene. Klimaloven legger ikke føringer for hvordan utslippene skal reduseres, valg av virkemidler eller fordeling av utslippskutt i ulike sektorer, eller hvordan opptaket skal kunne økes.

Gjennom klimaavtalen med EU fra 2019 forpliktet Norge seg til å samarbeide med EU om å redusere utslippene og øke opptaket tilsvarende klimamålet for 2030 som følger av avtalen – det vil si 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Kostnader ved gjennomføring og håndtering av konkrete tiltak og virkemidler vil utredes og vurderes i tråd med utredningsinstruksen.

Dersom Norge deltar i EUs oppdaterte klimaregelverk, er det usikkert hvor store samlede utslippsreduksjoner de sektorvise forpliktelsene vil gi.

Stortinget behandlet i april 2021 Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030. Punkt 10 i stortingsmeldingen beskriver de økonomiske og administrative konsekvensene av å nå klimamålet om å redusere utslipp med minst 50 og opp mot 55 pst.

Det vil innebære betydelige kostnader å nå klimamålet for 2030. Samtidig vil kostnadene for verden ved å ikke redusere utslippene globalt være svært store. Ifølge rapporten fra FNs klimapanel Arbeidsgruppe 3 om utslippsreduksjoner av april 2022 er en rådende oppfatning at kostnader som følge av utslippsreduksjoner i tråd med Parisavtalens temperaturmål, vil være lavere enn kostnadene ved ikke å gjennomføre reduksjonene (IPCC, 2022: Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, «Summary for Policymakers», s. 37. punkt C.12, som angir:

«The global economic benefit of limiting warming to 2°C is reported to exceed the cost of mitigation in most of the assessed literature. (medium confidence))».

Usikkerhet om teknologiutvikling og effekten av ulike virkemidler både på utslipp og kostnader er stor. Den store usikkerheten tilsier at konsekvensene og innrettingen av politikken evalueres og oppdateres underveis.

Forslaget om å endre klimamålet for 2030 antas ikke å ha administrative konsekvenser.

2.1 Klimastatus og -plan, vedlegg til Prop. 1 S

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget enstemmig vedtok følgende i juni 2023:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2024 legge frem for Stortinget en oppdatert Klimaplan med konkrete virkemidler som viser hvordan klimamålene i 2030 skal nås.» (vedtak 760).

Flertallet mener Regjeringas klimastatus og -plan, særskilt vedlegg til Prop. 1 S (2023–2024) som utgis i forbindelse med budsjettet. ikke er tilstrekkelig for å oppfylle intensjonen bak stortingsvedtaket. Flertallet mener derfor at regjeringen bør utarbeide en stortingsmelding om klimaplanen frem mot 2030, og legge meldingen frem for Stortinget i løpet av våren 2024. Flertallet understreker behovet for politisk diskusjon, åpenhet og demokratisk forankring i klima- og miljøpolitikken frem mot 2030. Flertallet mener dette er særlig viktig fordi regjeringen har valgt å endre Norges klimamål uten å fremme tiltak innen klima og energi som er tilstrekkelig for å nå målet. Flertallet understreker at dette også er nødvendig for å sikre tilstrekkelig forutsigbarhet for næringslivet og industrien, og fylker og kommuner som skal gjennom en stor omstilling.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av våren 2024 med en stortingsmelding som viser hvordan Norge skal kutte utslippene i perioden frem mot 2030 i tråd med Norges klimamål.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Hurdalsplattformen hvor regjeringen skal

«Kutte norske utslipp med 55 prosent mot 2030 sammenlignet med 1990, som et delmål på veien mot netto nullutslipp i 2050. Utslippsmålet gjelder hele økonomien, inklusive kvotepliktig sektor.»

Disse medlemmer viser til at det i Grønn bok for 2023 presiseres at omstillingsmålet, klimaforpliktelsene under FN og avtalen med EU supplerer hverandre. Videre viser disse medlemmer til at omstillingsmålet er en frivillig ambisjon denne regjeringen har pålagt seg selv, på toppen av det formelle klimamålet for 2030 som er innmeldt til FN under Parisavtalen. Dette omstillingsmålet er innført for å strekke oss lenger i klimapolitikken og sørge for at norske virksomheter er konkurransedyktige også på veien mot lavutslippssamfunnet. De virksomheter som omstilles sist risikerer å tape markedsandeler. Dette er også bakgrunnen for denne nasjonale ambisjonen – det overordnede målet er å omstille norsk økonomi til et lavutslippssamfunn. Flere EU-land har tilsvarende egne nasjonale klimamål for utslippskutt og er samtidig del av et felles system for å oppnå internasjonale klimaforpliktelser, slik tilfellet også vil være for Norge.

Disse medlemmer viser til at arbeidet med å oppfylle Norges lovfestede mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050 er i gang. Virkemidlene vi har i dag bidrar til å redusere utslippene mot 2050, men dette er ikke tilstrekkelig. Derfor er det viktig å iverksette tiltak på tvers av alle sektorer som kan bidra til omstilling og utslippskutt, selv om klimaeffekten ikke er tallfestet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at regjeringen siden forrige klimastatus og -plan bl.a. har skjerpet kravet for å ivareta klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser. Videre har regjeringen startet en spissing av det næringsrettete virkemiddelapparatet mot grønn omstilling, i tillegg til støtte til forsking, teknologiutvikling og innovasjon for å bidra til omstilling av industrien. I denne sammenheng viser disse medlemmer til intensjonsavtalen om klimapartnerskap som regjeringen har inngått med partene i arbeidslivet. Her går det fram at de bransjevise klimapartnerskapene skal inneholde målsettinger og ambisjoner som bransjene selv har for utslippskutt av klimagasser. Målsettingene skal så langt som mulig tallfestes og tidfestes med tanke på måloppnåing.

Disse medlemmer viser til at den nødvendige sikkerhetsventilen med adgang til artikkel 6-kvoter i klimaloven ikke utgjør noen endring fra dagens klimalov fra 2020. Denne sikkerhetsventilen må være på plass inntil en oppgjørsmekanisme med EU er på plass, for å sikre konsistent rapportering overfor FN. Uten en slik oppgjørsmekanisme kan vi ikke vite om norsk deltakelse i EUs klimaregelverk vil føre til at Norge når 55 pst. utslippsreduksjon.

2.2 Parisavtalen som ramme

Komiteen viser til at klimaloven § 2 refererer til Parisavtalen og at loven skal gjelde for de utslipp og opptak av klimagasser som omfattes av Norges nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen 12. desember 2015. Komiteen viser til at Parisavtalen inneholder en gjensidig forpliktelse mellom statene til å holde den globale oppvarmingen til godt under 2 grader, og tilstrebe å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til svaret fra statsråd Espen Barth Eide fra 16. oktober 2023, der statsråden skriver at:

«Partene til Parisavtalen er ikke folkerettslig forpliktet til å nå de nasjonalt bestemte bidragene, men er folkerettslig forpliktet til å ha et nasjonalt bestemt bidrag med sikte på å nå bidraget.»

Disse medlemmer viser til at Parisavtalen er et solid rammeverk for den globale klimainnsatsen, og at det er viktig for legitimiteten til klimapolitikken, og dermed oppslutningen om og gjennomføringen av klimatiltak blant befolkningen og i næringslivet, at Norge sender inn nasjonalt bestemte bidrag som vi har troverdige planer for å nå. Disse medlemmer understreker at evnen til å sette seg høye mål ikke nødvendigvis er korrelert med evnen til å fremme og gjennomføre effektive klimatiltak som kutter utslipp. Disse medlemmer mener regjeringens politikk er et eksempel på dette.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti merker seg at det er uklart om klimaloven legger til grunn 2-gradersmålet eller 1,5-gradersmålet, og viser til at dette kan ha innvirkning på Norges mål og virkemidler.

Disse medlemmer viser til skriftlige og muntlige høringsinnspill til regjeringens høringsnotat samt til Stortingets behandling av proposisjonen. Disse medlemmer merker seg at flere av høringsinstansene mener at klimaloven bør henvise konkret til målet om å holde global oppvarming til under 1,5 grader. Dette gjelder innspill fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Amnesty International Norge, Redd Barna, Framtiden i våre hender og Naturvernforbundet.

Disse medlemmer viser til statsrådens svar til komiteen, der han bekrefter at det er 1,5-gradersmålet som ligger til grunn for klimaloven, og at han ikke ser behov for ytterligere presisering av dette i lovteksten. Statsråden begrunner dette med at klimaloven § 4 henviser til Parisavtalen artikkel 2 nr. 1 bokstav a. samt at forpliktelsen til 1,5-gradersmålet ble forsterket på klimatoppmøtet i Glasgow (COP26).

Disse medlemmer vil understreke at Parisavtalens artikkel 2 nr. 1 bokstav a. sier at partene skal jobbe for å holde global oppvarming til godt under 2 grader og jobbe for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Disse medlemmer vil påpeke at klimaloven slik den nå er formulert derfor henviser til både 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet.

Disse medlemmer viser videre til at siden Parisavtalen ble vedtatt i 2015 har det kommet ytterligere presiseringer blant medlemslandene om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, blant annet på klimatoppmøtet i Glasgow (COP26). Siden 2015 har det også kommet nyere vitenskapelig grunnlag som understreker forskjellen på 2 og 1,5 grader og viktigheten av å begrense global oppvarming til 1,5 grader, blant annet beskrevet i FNs klimapanel sin spesialrapport om 1,5 grader (Special report: Global warming of 1.5, IPCC, 2018). Disse medlemmer mener det er behov for å tydeliggjøre at klimaloven legger 1,5-gradersmålet til grunn, og vil understreke viktigheten av at dette gjøres for å fremme best mulig klimapolitikk basert på beste vitenskapelige grunnlag.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen senest innen utgangen av 2023 komme tilbake med forslag til endringer i klimaloven § 4 som presiserer at det er 1,5-gradersmålet som legges til grunn for norsk klimapolitikk.»

2.3 Samarbeid med EU og bruk av internasjonale kvoter under artikkel 6 i Parisavtalen

Komiteen viser til at Norge inngikk en klimaavtale med EU i 2019 og at Norge som en del av denne avtalen tar del i EUs klimaregelverk fra 2021 til 2030. Klimaavtalen består av tre deler: kvotesystemet (ETS), innsatsfordelingsforordningen og regelverket for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF).

Komiteen påpeker at både Norge og EU hadde forpliktet seg til å redusere utslippene med minst 40 pst. før Norge inngikk klimaavtalen med EU i 2019, og at gjeldende avtale med EU derfor er på 40 pst. Både Norge og EU har siden forsterket sine klimamål. EU forsterket sitt klimamål i 2021 og oppdaterer nå sitt klimaregelverk i tråd med dette.

Komiteen viser til Prop. 107 L (2022–2023) som fastslår at regjeringen Støre fortsatt ønsker å gjennomføre klimamålet for 2030 i samarbeid med EU, og at Norge må vurdere om, og eventuelt på hvilke vilkår, det oppdaterte EU-regelverket skal gjøres gjeldende for Norge når det er endelig vedtatt i EU.

Komiteen viser til Prop. 107 L (2022–2023) der det åpnes for å dekke et eventuelt utslippsgap gjennom kjøp av kvoter fra land utenfor EU. Komiteen vil understreke at EU-kommisjonen har uttrykt at de ikke ønsker å ta i bruk denne mekanismen i artikkel 6.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til høringsinnspillene, og merker seg at NIM, Amnesty, Forum for Miljøteknologi, Forum for Utvikling og Miljø (ForUM), Framtiden i våre hender, Spire, Changemaker, WWF Verdens naturfond og Naturvernforbundet er bekymret for manglende utslippskutt på norsk territorium og bruk av internasjonale kvoter for å oppnå klimamålet. Flere av disse anbefaler at klimaloven endres slik at det lovfestes at utslippskutt i tråd med klimamålet skal gjøres på norsk territorium.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti merker seg at regjeringen har valgt å utvide muligheten til å benytte seg av kvotekjøp under Parisavtalens artikkel 6 for å oppfylle Norges klimamål i 2030, sammenliknet med tidligere innmeldte mål.

Disse medlemmer vil bemerke at det ved innmelding av det forsterkede målet for Norge i februar 2020 var usikkert hvor mye EU ville forsterke sitt mål med. Norge tok dermed forbehold om å ta i bruk Parisavtalens artikkel 6 for å oppfylle den delen av klimaforpliktelsene som oversteg det ev. nye klimamålet til EU. Disse medlemmer viser til at EU i etterkant har meldt inn 55 pst. utslippskutt innen 2030 sammenliknet med 1990, som tilsvarer omtrent Norges tidligere klimamål under Parisavtalen på 50–55 pst. kutt.

Disse medlemmer viser til at regjeringens forbehold om kvotekjøp i denne proposisjonen er av en helt annen karakter, som i realiteten innebærer at regjeringen ikke skjerper klimamålet under Parisavtalen.

Dette fremkommer blant annet av brevet fra statsråd Espen Barth Eide 16. oktober 2023, der forbeholdet om kvotekjøp presiseres:

«Forbeholdet er knyttet til en situasjon hvor Norge ikke når helt til 55% gjennom samarbeidet med EU, det vil si når vi – på basis av tall fra det norske utslippsregnskapet og hensyntatt eventuell flyt av klimakvoter mellom EU og Norge – ikke kan si at Norge har redusert utslippene med fullt 55 prosent fra 1990 til 2030. For den delen som mangler på måloppnåelse vil Norge da være avhengig av å skaffe ytterligere kvoter under Artikkel 6 for å dekke inn underskuddet og oppfylle vårt mål under Parisavtalen.

Alternativet til en slik anskaffelse av kvoter under Artikkel 6 vil være at Norge ikke klarer å oppfylle sitt klimamål under Parisavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti tar til orientering at statsråd Espen Barth Eide ikke mener det er meningsfylt å snakke om en øvre eller nedre grense for hvor stor andel av Norges utslipp det skal kompenseres for når Norge skal anskaffe kvoter under artikkel 6 i Parisavtalen. Disse medlemmer mener dette er en interessant snuoperasjon sett i sammenheng med regjeringspartienes tidligere retorikk om klimapolitikk og lanseringen av omstillingsmålet på 55 pst. i Hurdalsplattformen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2024 skriver under programområde 12.70 at de vil øke eksisterende fullmakter til kjøp av klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6 fra 1,2 mrd. kroner til 8,2 mrd. kroner. Regjeringen skriver videre at de vil starte forhandlinger om nye kvotekjøpskontrakter dersom selgerlandene er klare i løpet av året. Dette begrunnes både med at kvotene er nødvendige for å nå Stortingets tidligere vedtatte mål om at Norge skal bli klimanøytralt fra og med 2030, og med å sikre at de kan tas i bruk dersom EU-samarbeidet ikke tar oss helt til 55 pst.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i november 2022 meldte inn det nye klimamålet til FN, og at innmeldingen ikke krever samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 26. Disse medlemmer støtter at de politisk vedtatte klimamålene for 2030 og 2050 gjenspeiles i klimaloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil derfor stemme for forslaget om et forsterket måltall i klimaloven. Disse medlemmer mener Norge frem mot 2030 må bestrebe seg på å kutte mest mulig utslipp i Norge og gjennom bruk av fleksibilitetsmekanismene i EU, slik regjeringen Solberg opprinnelig la opp til. I lys av regjeringen Støres manglende fremdrift i klima- og energipolitikken er det imidlertid ikke mulig å utelukke at det vil være behov for å benytte kvotekjøp under artikkel 6 i Parisavtalen for å innfri klimamålene i 2030, slik regjeringen har utvidet muligheten for i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er også bekymret for at regjeringen nå åpner for bruk av artikkel 6 under Parisavtalen og muligheten for å dekke et eventuelt gap i utslippsregnskapet under samarbeidet med EU med å kjøpe kvoter utenfor EU. For å sikre forutsigbare rammer, en sterkere klimapolitikk og mer forpliktende klimamål som faktisk bidrar til at Norge omstiller seg til et lavutslippssamfunn slik klimalovens formål er utformet, mener disse medlemmer at Norge bør lovfeste et mål om utslippskutt på norsk territorium.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at man ikke tar i bruk markedssamarbeid under Parisavtalen artikkel 6 utenfor Europa for å nå Norges klimamål under Parisavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at regjeringens forslag til lovendring ikke har en medfølgende, oppdatert plan for hvordan det skjerpede klimamålet på minst 55 pst. utslippskutt skal nås. Det gis heller ikke noe estimat for økning i kostnader. Disse medlemmer mener at det er krevende å forholde seg til en lovendring uten et mer nøyaktig anslag for hvilke tiltak og kostnader endringen vil medføre. Disse medlemmer merker seg også at regjeringen ønsker et fortsatt samarbeid med EU om å nå klimamålene, men noterer seg samtidig at hvorvidt og på hvilke vilkår Norge skal delta i EUs regelverk – som nå oppdateres med sikte på å nå det forsterkede klimamålet til EU – foreløpig er ukjent.

Disse medlemmer registrerer at det råder tvil om hvorvidt Norge i det hele tatt vil være i stand til å nå det forrige klimamålet på 50–55 pst. utslippskutt, og minner om at målet skal nås allerede i 2030 – om mindre enn sju år. Disse medlemmer viser til at målet på 55 pst. utslippskutt vil kunne medføre at gapet mellom de reelle utslippskuttene og ambisjonsnivået blir større. Regjeringen ønsker å dekke dette gapet gjennom fremtidige kvotekjøp, der prisen er uviss. Disse medlemmer mener at det eneste regjeringen oppnår med å melde inn et økt ambisjonsnivå er å øke behovet for kjøp av dyre kvoter. Disse medlemmer er for utslippsreduksjoner, men mener at dette lovforslaget er et uttrykk for dyr symbolpolitikk.

Disse medlemmer fremmer dermed følgende forslag:

«Prop. 107 L (2022–2023) avvises og sendes tilbake til regjeringen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til klimaloven § 5 første ledd bokstav a og b, som oppstiller noen grunnleggende kvalitetskrav til utformingen av klimamål, blant annet at de skal være bestemt på beste vitenskapelige grunnlag. Disse medlemmer understreker at denne bestemmelsen er i tråd med systemet i Parisavtalen, som innebærer at partene hvert femte år melder inn nasjonalt fastsatte bidrag, og viser i denne sammenheng til Prop. 107 L (2022–2023). Her er det lagt opp til å justere klimalovens måltall i lys av regjeringens beslutning om å oppjustere ambisjonsnivået og melde inn et nytt nasjonalt fastsatt bidrag under Parisavtalen. Bakgrunnen for at lovendringen fremmes, er at Norges internasjonale forpliktelse under Parisavtalen ikke korresponderer med klimamålet som er lovfestet i klimaloven. Disse medlemmer er enig med regjeringen i at det ikke er behov for å foreslå eller utrede andre endringer i klimaloven nå.

Disse medlemmer viser til at Norge har meldt inn til FN under Parisavtalen at Norge skal redusere klimagassutslipp med 55 pst. innen 2030 sammenlignet med 1990, og at regjeringen følger opp og sikrer fremgang med konkrete virkemidler som vil gi utslippskutt, gjennom Regjeringas Klimastatus og -plan (Grønn bok), som blir lagt fram årlig og sammenfatter regjeringens plan for å nå målet for 2030. I tillegg har disse medlemmer merket seg at regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om klima for perioden etter 2030. Klimapolitikken blir utviklet og styrket over tid, og stortingsmeldingen vil bygge videre på klimapolitikken med et perspektiv mot 2035 og vil inneholde virkemidler som også støtter opp under målene for 2030 og for 2050, da Norge skal være et lavutslippssamfunn.

Disse medlemmer viser til at Norge i 2025 etter Parisavtalen skal melde inn et nytt nasjonalt bidrag for perioden etter 2030, og at regjeringen har presisert at det under innmeldingen til FN om oppdatert mål under Parisavtalen, vil regjeringen ved endringer av målet involvere Stortinget i fastsettelsen av det nye klimamålet. I denne forbindelse viser disse medlemmer til klima- og miljøministerens svarbrev til komiteen og at grunnen ikke er at innmeldingen krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26, men at regjeringen mener det er viktig og riktig at Stortinget er involvert i diskusjonen om Norges klimamål under Parisavtalen og lovfestingen av Norges klimamål for 2030.

2.4 Utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren

Komiteen viser til at Norges overordnede klimamål gjelder for alle sektorer, men at opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke er medregnet i referanseåret 1990. Ved Norges innmelding av det oppjusterte klimamålet under Parisavtalen ble det presisert at addisjonelle utslipp fra skog- og arealbrukssektoren skal regnes med i måloppnåelsen i 2030. Komiteen merker seg at Norge ikke har definert hva som skal kunne regnes som addisjonelle opptak og utslipp, og hva dette skal regnes i forhold til, men at det gjenstår å avklare dette nærmere. Det er derfor inntil videre uklart hvordan dette vil påvirke Norges forpliktelse til utslippskutt i andre sektorer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti viser til høringsinnspillene og merker seg at Forum for Utvikling og Miljø, Framtiden i våre hender, Changemaker, Forum for Miljøteknologi, WWF og Naturvernforbundet anbefaler at naturlig opptak og utslipp av karbon fra skog- og arealbruk ikke regnes inn som del av måloppnåelsen av klimamålet, men at denne sektoren heller får et eget klimamål.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til Regjeringas klimastatus og -plan, særskilt vedlegg til Prop. 1 S (2023–2024), der de skriver:

«Framskrivingane til NIBIO indikerer at Noreg ligg an til å få eit årleg nettoutslepp – det vil seie eit gap til netto-null-forpliktinga – på om lag 6,7 mill. tonn CO₂-ekvivalentar frå skog og annan arealbruk i perioden 2021–2025, det vil seie til saman om lag 33,5 mill. tonn over femårsperioden.»

Videre skriver de :

«Dersom mål og budsjett for Noreg blir fastsette etter same metoden som for EU-landa, indikerer svært usikre berekningar for perioden 2026–2030 eit samla overskot på om lag 11 mill. tonn CO₂-ekvivalentar for Noreg.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne minner om at klimalovens hensikt er å fremme gjennomføringen av Norges bidrag under Parisavtalen om å forhindre farlige klimaendringer, og vil advare mot at ulike bokføringsmekanismer skal bli en hvilepute for ikke å kutte utslipp fra andre sektorer og ta vare på norsk natur. Skogen, jorda og havet binder enorme mengder karbon. Å ta vare på naturen bidrar både til klimatilpasning, å kutte utslipp og å binde karbon fra lufta, nå og i årevis framover.

Disse medlemmer mener at for å sikre at endringene i klimaloven er i tråd med formålsparagrafens første og andre ledd og Parisavtalens artikkel 4.3, er det avgjørende at det sikres at eventuelle endringer i bokføringen av «addisjonelle» utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke nuller ut forhøyelsen av Norges klimamål fra 50–55 pst. til 55 pst.

2.5 Indirekte utslipp knyttet til forbruk

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til Norges forpliktelse under Parisavtalen og klimalovens formål om å fremme gjennomføring av Norges klimamål og at klimaloven åpner for at loven også kan gjelde for andre utslipp og opptak av klimagasser enn dem som er omfattet av første ledd.

Parisavtalen understreker at bærekraftige livsstiler, forbruksmønstre og produksjon spiller en viktig rolle i å adressere klimaendringene, og at rike og utviklede land må ta lederskap på dette feltet. FNs klimapanel viser i sin nyeste synteserapport (IPCC, AR6 Syntethis Report: Climate Change 2023) at det er et enormt potensial for utslippskutt ved å gjøre endringer i forbruket av varer og tjenester. Disse medlemmer mener at nordmenn, som har det nest høyeste forbruket i Europa, bør gå foran i å ta ansvar for sine utslipp, uavhengig av hvor i verden disse skjer, og mener dette er viktig for å innfri Norges forpliktelser under Parisavtalen.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til Miljøpartiet De Grønnes representantforslag om å måle og redusere klimagassutslipp fra forbruk (Dokument 8:10 S (2023–2024)), der det blant annet tas til orde for å opprette et mål for forbruksbaserte utslipp og melde et slikt mål til FN så snart det er etablert. Dette medlem mener at et slikt forbruksbasert klimaregnskap og mål for å redusere utslipp fra forbruk bør knyttes til rapportering i henhold til klimaloven.

2.6 Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti vil understreke at klimaendringene rammer uforholdsmessig. I stor grad er det de som har bidratt minst til klimaendringene, som rammes hardest. Dette er også land som i stor grad ikke har kapasitet til å håndtere eller tilpasse seg konsekvensene av de klimaendringene som allerede rammer dem, eller som man ikke lenger kan unngå at vil komme. Utviklingsland har i stor grad vært opptatt av at verdens land skal anerkjenne denne skjevheten, og at de trenger finansiering for å dekke tap og skade som følge av klimaendringene.

Under FNs klimatoppmøte i København i 2009 forpliktet rike land seg til å bevilge 100 mrd. dollar årlig til klimafinansiering innen 2020. Under klimatoppmøtet i Paris i 2015 ble Det grønne klimafondet (GCF) operativt, og landene ble enige om at finansieringen måtte økes ytterligere. Parisavtalen anerkjenner både behovet for klimafinansiering til klimatilpasning og utslippskutt. Det forhandles nå i FN om et nytt mål for klimafinansiering som skal landes i 2024, og som skal gjelde fra 2025.

Regjeringen har satt seg som mål at Norge skal doble samlet årlig klimafinansiering fra 7 mrd. kroner i 2020 til 14 mrd. kroner senest i 2026. Norge kunngjorde under det afrikanske klimatoppmøtet i Nairobi høsten 2023 at Norges klimafinansiering i 2022 var på 15,5 mrd. kroner og dermed har nådd målet. Store deler av dette er privat kapital.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at klimafinansieringen må mangedobles innen 2030. Beregninger fra Independent High-Level Expert Group on Climate Finance viser at fremvoksende økonomier og utviklingsland (unntatt Kina) trenger om lag USD 2 400 mrd. (2000–2800) per år til utslippsreduksjoner, klimatilpasning og tap og skade. Det anslås at utviklingslandene selv kan finansiere drøyt halvparten, mens om lag USD 1 000 mrd. må komme som finansiering fra rike land. Kirkens Nødhjelp har i rapporten «Norway’s fair share» beregnet at Norge burde bidra med 65 mrd. kroner årlig til klimatilpasning og utslippskutt i fattige land.

Disse medlemmer mener at Norge som et rikt og stabilt land som har tjent store summer på eksport av fossil energi, har et moralsk ansvar for å bidra til å hjelpe andre land med å omstille seg til utslippsfri energi og tilpasse seg livet på en varmere klode. Dette er samtidig en investering i en mer stabil verden som også vil gagne Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti mener at det i den forbindelse er sentralt å påpeke at bistandsbudsjettet under denne regjeringen har gått fra at tiltakene skal ha som sitt hovedformål å være fattigdomsreduserende, til at det i Hurdalsplattformen er slått fast at regjeringen «vil bruke én prosent av bruttonasjonalinntekten til internasjonal innsats for å oppnå FN-målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft». Det er viktig at klimafinansiering for å oppnå utslippskutt økes betydelig, men om dette ikke kommer i tillegg til ODA-godkjent bistand på 1 pst. av BNI, går dette ut over den fattigdomsbekjempende bistanden. Disse medlemmer mener dette er svært uheldig. Etter en tid der antallet ekstremt fattige i verden har gått nedover, viser Norads ferske rapport «Er de fattigste etterlatt på stasjonen? Status og perspektiver på verdens fattigdom» fra 17. oktober 2023 at antall ekstremt fattige nå har økt litt siden 2019.

Derfor mener disse medlemmer at det trengs en plan for Norges klimafinansiering, og at det må sikres at penger til klimatilpasning, tap og skade og utslippskutt ikke går ut over andre bistandsmidler.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om en plan for Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering. Planen skal svare på hvilket nivå norsk klimafinansiering skal ligge på framover, hvor stor andel som skal være offentlig eller privat, hvilke sektorer det skal satses på, og hvilke land Norge ønsker å samarbeide med. Det skal skilles mellom midler som i hovedsak er fattigdomsreduserende og har andre hovedformål, og midler til utslippskutt, tilpasning og tap og skade.»

2.7 En mer forpliktende klimalov

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det trengs tydelige forbedringer av den norske klimaloven for at den skal oppfylle formålet sitt om å fremme gjennomføring av Norges klimamål og om å fremme åpenhet og offentlig debatt om status, retning og framdrift i dette arbeidet.

Disse medlemmer mener det hindrer klimalovens formål at man ikke forplikter seg til territorielle utslippskutt eller kutt i eksport av forbrenningsutslipp, og at det ikke er lovfestet en plikt til årlige, spesifiserte utslippskutt innenfor et nasjonalt karbonbudsjett utledet av Parisavtalens mål om å redusere global oppvarming til 1,5 grader. Disse medlemmer mener at både Stortingets og regjeringens beslutningsgrunnlag vil styrkes gjennom forpliktende karbonbudsjetter, sektorvise handlingsplaner og tydelige nasjonale målsettinger, og at den offentlige debatten om norsk klimapolitikk slik vil få et sterkere fundament.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til endringer i klimaloven som forplikter til sektorvise, årlige klimamål og -budsjetter som bidrar til å oppnå klimalovens formål.»

Disse medlemmer peker videre på at den nåværende klimaloven mangler håndhevings- og sanksjonsmekanismer, og at det dermed i praksis er opp til enhver sittende regjering å fremme klimaløsninger og tiltak for å utløse utslippsreduksjoner. Til sammenlikning har flere europeiske land langt sterkere og mer forpliktende klimalover enn Norge, som pålegger konkrete og rettslig bindende forpliktelser til utslippskutt, og som er gjenstand for uavhengig kontroll.

Disse medlemmer mener det er et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk at langsiktige og uforpliktende mål ikke nås. Et resultat er at Norge har kuttet territorielle utslipp med kun 4,7 pst. siden 1990 og dermed er langt unna å være i rute med å nå målet om 55 pst. kutt i 2030 sammenlignet med 1990, både som vår forpliktelse under Parisavtalen og «omstillingsmålet» som lovet av regjeringen Støre i Hurdalsplattformen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til et klimamål for utslippskutt på norsk territorium som bidrar til at Norge oppfyller sine forpliktelser under Parisavtalen om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, senest i forbindelse med stortingsmeldingen om klima som er varslet å komme i 2024.»

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser videre til at klimaloven slår fast at et av lovens formål er å «fremme åpenhet og offentlig debatt om status, retning og framdrift» på omstillingen av Norge til et lavutslippssamfunn. Klimaloven § 6 viser kun til at det skal gis en årlig redegjørelse for hvordan Norge kan nå sine klimamål. Dette gjennomføres nå ved at regjeringen årlig rapporterer om målene til Stortinget.

Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser, blant annet WWF Verdens naturfond, Framtiden i våre hender, Amnesty International og Norges institusjon for menneskerettigheter påpeker behovet for en uavhengig klimakommisjon for å sørge for uavhengig kontroll med etterlevelse av klimaloven.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede opprettelsen av en uavhengig, faglig fundert klimakommisjon med mandat til å vurdere måloppnåelse og foreslå nødvendige tiltak og virkemidler for å nå klimamålene under klimaloven og føre uavhengig kontroll med om målene etterleves.»