1.1 Innledning

Barnevernet skal i henhold til barnevernloven sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Etter barnevernloven har barnevernet fullmakt til å iverksette svært inngripende tiltak overfor borgerne, derfor har barnevernstjenestens arbeid stor betydning for barn, unge og deres familier.

Dokumentasjon av barnevernstjenestens vurderinger under saksbehandlingen i en barnevernssak er avgjørende for at barn og foreldre skal kunne ivareta sine rettigheter både under saksbehandlingen og etter at det er fattet et vedtak i saken. Dokumentasjonen gjør det mulig å se hvilke vurderinger som ligger til grunn for konklusjonen i saken, og eventuelle valg av tiltak. Dersom dokumentasjon av vurderinger som er gjort under saksbehandlingen mangler, kan det få konsekvenser for hvilke vedtak som fattes, og hvilke hjelpetiltak som iverksettes for barnet.

Bakgrunnen for undersøkelsen av forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet er blant annet at både forskning og tilsynsrapporter tyder på manglende kompetanse i barnevernstjenestene i å benytte en systematisk, analytisk og metodisk tilnærming i arbeidet. Flere tilsyn viser dessuten at det er store mangler i dokumentasjonen i barnevernstjenestene, blant annet i dokumentasjon av vurderinger og av barnets synspunkt.

Vedtak etter barnevernloven må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha en tilfredsstillende begrunnelse. Høyesterett avsa tre avgjørelser i storkammer i mars 2020 hvor de vurderte ulike spørsmål knyttet til norsk barnevernslovgivning og forholdet til artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. I avgjørelsene kom Høyesterett med føringer om hvordan norske barnevernsmyndigheter og domstoler skal forholde seg til domstolpraksisen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD). I den forbindelse presiserte Høyesterett kravene til barnevernets saksbehandling, særlig når det gjelder vurderinger og begrunnelser i saker om adopsjon, omsorgsovertakelser og samvær.

For å øke kompetansen i de kommunale barnevernstjenestene besluttet Barne- og familiedepartementet i 2017 at det i perioden 2018–2024 skal gjennomføres et kvalitets- og kompetanseløft i de kommunale barnevernstjenestene. Målet er at barnevernet skal få mer kunnskap om utredningsarbeid og hjelpetiltak for barn og familier, slik at kvaliteten på tjenestene blir bedre.

Målet med undersøkelsen har vært å vurdere om Barne- og familiedepartementet har tilrettelagt for å forbedre forvaltningspraksisen i det kommunale barnevernet. Undersøkelsen omfatter perioden 2017 til 2021.

For å belyse om det har skjedd endringer i forvaltningspraksisen, har Riksrevisjonen blant annet gjennomført en saksgjennomgang ute i seks barnevernstjenester. Riksrevisjonen har gjennomgått både saker som er behandlet før kompetansetiltakene ble iverksatt, og saker som er behandlet etterpå. Videre er det også gjennomført en spørreundersøkelse og intervjuer med lederne i de kommunale barnevernstjenestene. Riksrevisjonen har også gjennomgått tilsynsrapporter fra statsforvalterne.

Undersøkelsen har blant annet tatt utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger fra Stortinget:

• lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven)

• Innst. 14 S (2019–2020) Innstilling fra familie- og kulturkomiteen, jf. Prop. 1 S (2019–2020) for Barne- og familiedepartementet

• Innst. 369 L (2017–2018) Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)

• lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven).

Rapporten ble forelagt Barne- og familiedepartementet ved et brev av 14. juni 2022. Departementet har gitt kommentarer til rapporten i et brev av 15. august 2022. Kommentarene er i hovedsak innarbeidet i rapporten og i Riksrevisjonens dokument.

Rapporten, riksrevisorkollegiets oversendelsesbrev til departementet 21. september 2022 og statsrådens svar 10. oktober 2022 følger som vedlegg til Riksrevisjonens dokument.

1.2 Konklusjoner

• Det er fortsatt mangler i dokumentasjonen av:

  • Barnevernsfaglige vurderinger

  • Barns og foreldres medvirkning

• Kunnskapen fra kompetansetiltakene har ikke blitt tatt tilstrekkelig i bruk.

  • Barnevernstjenestene har varierende erfaringer med deltakelsen i og nytten av kompetansetiltakene.

  • Svakheter ved styring og internkontroll i barnevernstjenesten kan være en årsak til at kompetansetiltakene så langt har begrenset effekt.

  • Høy turnover og ressurssituasjonen er faktorer som oppleves som utfordrende for å øke kompetansen i barnevernstjenestene.

1.3 Overordnet vurdering

Kritikkverdig:

• Barne- og familiedepartementet har ikke hatt nok oppmerksomhet på hvordan kunnskapen fra kompetansetiltakene skal tas i bruk i det kommunale barnevernet.

• Barne- og familiedepartementet har ikke sikret at kompetansetiltakene har ført til større forbedringer så langt.

1.4 Utdyping av konklusjoner

Undersøkelsen viser at tiltakene i kompetansestrategien, som Barne- og familiedepartementet har iverksatt i barnevernstjenestene, så langt ikke har bidratt til en synlig forbedring av forvaltningspraksisen når det gjelder dokumentasjon av barnevernsfaglige vurderinger og barn og foreldres medvirkning.

1.4.1 Fortsatt mangler i dokumentasjon av barnevernsfaglige vurderinger

Manglende dokumentasjon i barnevernssakene utgjør et brudd på barnevernloven § 1-4, god forvaltningsskikk og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling. Dokumentasjon er med på å sikre den enkeltes rettssikkerhet og gjør det mulig å etterprøve barnevernstjenestenes vurderinger og beslutninger i sakene. Når det mangler dokumentasjon av vurderinger, er det vanskelig å etterprøve om barnevernstjenestene har innfridd sine forpliktelser til å sikre barna nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Manglende dokumentasjon er derfor uheldig fordi det kan gå ut over rettsikkerhet til barn og foreldre som er i en sårbar situasjon.

Tiltakene som ble iverksatt gjennom kompetansestrategien, skal bidra til at barn, unge og familier møter ansatte med høy faglig kompetanse og tjenester av god kvalitet, uavhengig av hvilken kommune de bor i. I løpet av strategiperioden (2018–2024) er målet at barnevernet skal få mer kunnskap om utredningsarbeid og hjelpetiltak for barn og familier. Riksrevisjonen mener det er positivt at departementet gjennom denne satsingen legger til rette for en bedre forvaltningspraksis i barnevernstjenesten.

Undersøkelsen viser at tiltakene i kompetansestrategien har vært med å øke oppmerksomheten blant de ansatte i barnevernstjenesten for hvor viktig dokumentasjon er, spesielt når det gjelder barnevernsfaglige vurderinger.

Samtidig viser undersøkelsen at det er ikke en entydig positiv utvikling i dokumentasjon av barnevernsfaglige vurderinger i de sakene Riksrevisjonen har gjennomgått for årene 2017 og 2020. I sakene fra 2020 er barnevernsfaglige vurderinger fortsatt ikke tilstrekkelig dokumentert, til tross for at temaet har fått stor oppmerksomhet gjennom de ulike kompetansetiltakene for det kommunale barnevernet.

God dokumentasjon er viktig i alle faser av saksbehandlingen i en barnevernssak, det vil si fra meldings- og undersøkelsesfasen til tiltaks- og avslutningsfasen. Undersøkelsen viser at barnevernstjenestene i liten grad dokumenterer vurderinger som blir gjort underveis i sakene. Når fortløpende vurderinger av nye opplysninger ikke er dokumentert, er det vanskelig å forstå og etterprøve de valgene barnevernstjenesten har gjort underveis i saksbehandlingen. Tilsynene som statsforvalterne gjennomførte i 2020 og 2021, viser også at det fortsatt avdekkes mangler når det gjelder krav til begrunnelser og forsvarlige tjenester i barnevernstjenestene.

Disse funnene tyder på at den nye kunnskapen ikke i tilstrekkelig grad har blitt tatt i bruk i saksbehandlingen i barnevernstjenestene. Implementering av ny kunnskap er viktig for å få til høy kvalitet i saksbehandlingen og sikre at tiltakene er til det beste for barn og familier.

Konsekvensen av at vurderinger ikke blir dokumentert, er at det kan bli vanskeligere for barn og foreldre å ivareta sine rettigheter, både i behandlingen av den konkrete saken og ved eventuell senere kontakt med barnevernstjenestene. Godt dokumenterte barnevernssaker styrker rettsikkerheten for barn og foreldre og bidrar til at de kan ivareta sine rettigheter og fremme sine synspunkter. God dokumentasjon er også viktig for barnevernstjenesten for at de i ettertid skal kunne begrunne de vedtakene som er gjort i den enkelte sak.

Det er særlig viktig at kravet til dokumentasjon er ivaretatt i alvorlige saker som gjelder tvangsinngrep i foreldrenes og barnets gjensidige rett til familieliv. Undersøkelsen viser at barnevernsfaglige vurderinger er bedre dokumentert i saker som gjelder omsorgsovertakelser, enn i saker som gjelder frivillige hjelpetiltak i hjemmet. Dette vurderer Riksrevisjonen som positivt.

Riksrevisjonen vil likevel understreke at dokumentasjon er viktig i alle saker. Dette fordi behovene til barnet kan endre seg over tid, og saken kan utvikle seg til å bli mer alvorlig. Da vil det være behov for å fatte vedtak om mer inngripende tiltak. Vurderingene må være tilstrekkelige til at et barn som ber om innsyn når vedkommende blir voksen, forstår hvorfor de aktuelle tiltakene ble iverksatt.

1.4.2 Det er fortsatt mangler i dokumentasjon av barns og foreldres medvirkning

Alle barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har ifølge barnevernloven § 1-6 rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter, noe som er viktig for at barnevernet skal kunne konkludere i tråd med hensynet til barnets beste. I henhold til barnevernloven § 1-7 skal barnevernet også utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre.

Undersøkelsen viser at barnevernstjenestene gjennomfører samtaler med barn og foreldre der de forteller om sin situasjon, og at det i stor grad blir skrevet referater fra disse samtalene. Barnevernstjenesten kartlegger og gjengir barnets synspunkter om egen situasjon og behov for hjelp gjennom undersøkelsen, men ofte uten at det dokumenteres hvordan barnevernstjenesten har vurdert synspunktene underveis og i den avsluttende vurderingen i vedtaket. Dette finner vi i saker fra både 2017 og 2020.

Riksrevisjonen finner også mangler i dokumentasjonen av hvordan barnevernstjenesten har vektlagt de konkrete momentene i sin vurdering av hvilke tiltak som er til barnets beste. Når slike vurderinger ikke framgår, er det vanskelig å se om og hvordan barnets synspunkter er vektlagt, og om barnet har hatt en reell medvirkning. Riksrevisjonen ser ingen vesentlige forbedringer i barns medvirkning i sakene fra 2017 til 2020.

Videre viser undersøkelsen at dokumentasjonen av foreldrenes medvirkning også har et forbedringspotensial. Referater fra samtaler med foreldrene blir ikke alltid sendt ut i etterkant av møtene, og det varierer på hvilken måte foreldrene blir gjort kjent med innholdet i referatene. Det har ikke skjedd noen vesentlige forbedringer på dette området siden 2017. Det gjør det vanskeligere for foreldrene å ivareta sine rettigheter, både når barnevernstjenestene gjennomfører undersøkelsene, og ved en eventuell klage på et vedtak som barnevernstjenestene fatter.

1.4.3 Kunnskapen fra kompetansetiltakene har ikke blitt tatt tilstrekkelig i bruk

Tiltakene i kompetansestrategien skal bidra til at barn, unge og familier møter ansatte med høy faglig kompetanse og tjenester av god kvalitet, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skal legge til rette for faglig støtte ved å utvikle og formidle faglige retningslinjer og veiledere og sørge for at tjenestene får tilgang på den kunnskapen som er nødvendig.

Det er positivt at Barne- og familiedepartementet har iverksatt omfattende tiltak for å heve kompetansen i det kommunale barnevernet. Kompetansetiltakene har lagt vekt på ulike aspekter og dermed vært nyttige på forskjellige måter. Likevel finner Riksrevisjonen at barnevernstjenestene har ulike erfaringer med deltakelse i, og nytte av kompetansetiltakene.

Etter Riksrevisjonens vurdering har den omfattende kompetansesatsingen så langt ikke ført til vesentlige forbedringer i forvaltningspraksisen. Undersøkelsen viser at kompetansestrategien hittil ikke har gitt barnevernstjenestene tilstrekkelige verktøy til å innarbeide nye arbeidsmåter i det daglige arbeidet. Det er Barne- og familiedepartementets ansvar å sikre at kompetansetiltakene får effekt, og tilrettelegge for at Bufdir innretter virkemidlene slik at tjenestene blir bedre og rettssikkerheten til barn og foreldre ivaretas. Riksrevisjonene mener at departementet ikke har sikret at kompetansetiltakene har ført til større forbedringer så langt. Dette er kritikkverdig.

1.4.3.1 Barnevernstjenestene har varierende erfaringer med deltakelsen i og nytten av kompetansetiltakene

Tilstrekkelig og relevant forvaltningskompetanse og kompetanse om relevant regelverk er en forutsetning for en god barnevernsfaglig praksis. En god forvaltningspraksis innebærer at saksbehandlingen skal ha god kvalitet og være etterprøvbar. Dette følger også av forsvarlighetskravet i barnevernloven, der alle tjenester og tiltak skal være forsvarlige. Forvaltningskompetanse i barnevernet innebærer at ledelsen og de ansatte må ha kunnskap om lovverk og rettssikkerhet, vurderings- og beslutningskompetanse og forståelse av egen rolle som barnevernsarbeider i barnevernstjenesten.

Undersøkelsen viser at barnevernstjenestene som har deltatt i de ulike kompetansetiltakene, vurderer at tiltakene har gjort dem mer oppmerksomme på temaene som har betydning for forvaltningspraksisen.

Samtidig viser spørreundersøkelsen at barnevernstjenestene som har deltatt på kurs, vurderer at tiltakene i varierende grad har forbedret arbeidet deres med å dokumentere barnevernsfaglige vurderinger og barns og foreldres medvirkning. Resultatene fra spørreundersøkelsen samsvarer med funnene fra saksgjennomgangen. Ut fra målet med kompetansetiltakene burde man kunne forvente at barnevernslederne vurderte utbyttet av tiltakene bedre.

Av de 156 barnevernstjenestene som deltok i spørreundersøkelsen, var det 104 barnevernsledere som mente at videreutdanningskursene i noen og i stor grad hadde forbedret arbeidet med barnevernssaker. De resterende 52 barnevernslederne mente det i liten og svært liten grad hadde forbedret arbeidet.

88 prosent av de 104 lederne mener at videreutdanningskursene har bidratt til bedre barnevernsfaglige vurderinger, og at over 60 prosent mener kursene har ført til bedre dokumentasjon. En noe lavere andel av lederne mener at kursene har bidratt til forbedringer når det gjelder praksis for medvirkning fra foreldre og barn.

Når det gjelder tjenestestøtteprogrammet mener om lag en tredjedel av barnevernslederne at dette tiltaket har medført forbedringer i stor eller svært stor grad innen dokumentasjonspraksis og barnevernsfaglige vurderinger, mens i underkant av 20 prosent mener det har skjedd forbedringer innen medvirkning fra foreldre og barn.

I saksgjennomgangen så Riksrevisjonen på om disse endringene er synlige i dokumentasjonen i saker fra 2017 og 2020. Barnevernstjenestene dokumenterer fortsatt i liten grad barnevernsfaglige vurderinger og barn og foreldres medvirkning i 2020. Det er altså få synlige forbedringer i dokumentasjonen av disse temaene fra 2017 til 2020 etter at kompetansetiltakene har vært innført.

Barnevernstjenestenes erfaringer er likevel at tiltakene i kompetansestrategien retter seg mot områder som er viktige for å sikre en god forvaltningspraksis. Både barnevernsledere og saksbehandlere uttaler til Riksrevisjonen at de har fått et større oppmerksomhet på det å synliggjøre dokumentasjon av vurderinger de gjør, og at de arbeider med å implementere dette. Undersøkelsen viser imidlertid at deltakelse i tiltakene ikke er tilstrekkelig for å få til endring. Det gis ikke tilstrekkelig konkret opplæring i hvordan vurderinger skal skrives og dokumenteres. Kompetansestrategien skal styrke forutsetningene for å løse arbeidsoppgavene i barnevernet på en god måte til beste for barn og familier. Riksrevisjonen mener departementet og Bufdir ikke har hatt nok oppmerksomhet på hvordan kunnskapen skal tas i bruk ute i barnevernstjenestene. Dette er kritikkverdig.

1.4.3.2 Svakheter ved styring og internkontroll i barnevernstjenesten kan være en årsak til at kompetansetiltakene så langt har begrenset effekt

Kommunenes styring, internkontroll og rutiner er sentrale elementer for å sikre at barn og familier får riktig hjelp til riktig tid. Barnevernloven § 2-1 slår fast at kommunen må ha internkontroll etter reglene i kommuneloven § 25-1. Internkontrollen skal tilpasses barnevernstjenestenes størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold og ha det omfanget som er nødvendig for å etterleve krav fastsatt i eller i medhold av barnevernloven. Internkontroll innebærer at kommunen skal utvikle, iverksette, kontrollere, evaluere og forbedre nødvendige prosedyrer, instrukser, rutiner eller andre tiltak for å avdekke, rette opp og forebygge feil og mangler i tjenesten.

Veiledningsteam og dialogmøter skal styrke tjenestene. Veiledningsteam er et begrenset tilbud om veiledning til kommuner som statsforvalterne vurderer har mest behov for tiltaket. Hensikten med veiledningsteam er blant annet at det skal styrke ledelseskompetansen i kommunene. Videre skal det bidra til å få på plass systemer og arbeidsformer som møter utfordringene tjenestene står overfor. Både små, mellomstore og store barnevernstjenester har deltatt i veiledningsteam.

Statsforvalterne opplyser om at hovedinntrykket deres er at veiledningsteam har vært et nyttig tiltak og bidratt til å utvikle barnevernstjenesten.

Dialogmøtene som statsforvalterne har ansvar for å gjennomføre, er møte mellom politisk og administrativ kommuneledelse og ledere i barnevernstjenestene. Hensikten med møtene er blant annet et tydelig og godt forankret eierskap til barnevernet på ledernivå i kommunene.

Barnevernstjenestene opplever at veiledningsteam og dialogmøter er nyttige tiltak. Riksrevisjonen finner likevel at flere av tjenestene ikke følger rutinene som skal sikre at barn og unge får nødvendig hjelp. Årsakene kan være at rutinene er mangelfulle, at saksbehandlere mangler kompetanse til å følge rutinene slik de er tenkt, eller at de av andre årsaker ikke tar i bruk rutinene. Barnevernstjenestene må i tillegg til å ha rutiner, også ha systemer og internkontroll som sørger for at rutinene blir fulgt.

Vider viser undersøkelsen at det varierer i hvilken grad barnevernstjenestene har etablert en internkontroll i egen tjeneste, og hvordan den etterleves. Svakhetene i internkontrollen fører til at barnevernstjenestene ikke har et tilstrekkelig system for å få oversikt over eventuelle mangler de har. Dermed blir det vanskelig å fange opp svakhetene i forvaltningspraksisen som saksgjennomganen viste – som for eksempel å fange opp de tilfellene hvor barnevernsfaglige vurderinger mangler.

I Helsetilsynets landsomfattende tilsyn som er gjennomført av statsforvalterne, har de sett på hvordan barnevernstjenestene arbeider med sine undersøkelser. Statsforvalterne fant da at de fleste lovbruddene som er avdekket, kan kobles til en mangelfull styring og internkontroll. Det betyr at ledelsen ikke bidrar nok til å sikre kvalitet i tjenestene.

Det framgår av kompetansestrategien for det kommunale barnevernet at de viktigste aktørene i kompetansestrategien er medarbeidere og ledere i de kommunale barnevernstjenestene. Kompetansestrategien gir nye muligheter for utvikling, men medfører også forpliktelser for den enkelte barnevernstjeneste. Barnevernstjenestene må sette av tid til kompetanseutvikling, de ansatte må prioritere å delta og den nye kunnskapen må tas i bruk i det praktiske arbeidet.

Barnevernstjenestenes internkontroll kan spille en viktig rolle i å sikre at ny kunnskap tas i bruk i den daglige driften. Dersom tjenesten har en mangelfull internkontroll, vil det blant annet være vanskelig å fange opp at de skriftlige vurderingene er mangelfulle, og at de ikke er tilstrekkelig dokumentert. En mangelfull internkontroll kan dermed gjøre det vanskelig å få til endringer i saksbehandlingen. Dette kan være en forklaring på hvorfor ny kunnskap ikke har blitt tatt i bruk på en måte som bidrar til forbedringer i forvaltningspraksisen.

Det nasjonale initiativet DigiBarnevern skal gjøre barnevernet i bedre stand til å gi god og effektiv hjelp til barn og unge som trenger det. DigiBarnevern skal gi sektoren et digitalt løft og møte behovet for mer effektive arbeidsprosesser, bedre faglig støtte i arbeidshverdagen og bedre styringsinformasjon. DigiBarnevern består av en statlig del og en kommunal del. I den statlige delen inngår utviklingen av et barnevernsfaglig kvalitetssystem. Bufdir har ansvaret for utviklingen av systemet, og produktet skal etter planen bli levert i løpet av 2022. Riksrevisjonen ser det som viktig å få på plass et barnevernsfaglig kvalitetssystem som støtter saksflyten i en barnevernssak, og som skal bidra til lik praksis.

1.4.3.3 Høy turnover og ressurssituasjonen er faktorer som oppleves som utfordrende for å øke kompetansen i barnevernstjenestene

Det er avgjørende å ha både nok kompetanse og nok ansatte i barnevernstjenesten for å sikre en god kvalitet i saksbehandlingen. Det har vært en positiv utvikling i kapasiteten fra 2016 til 2021, men til tross for dette uttaler barnevernslederne at de i stor grad opplever ressursknapphet.

Samtidig som det foregår et omfattende kompetanseløft i sektoren, må barnevernstjenestene opprettholde ordinær drift. I intervjuene med barnevernslederne uttaler flere at det skaper et press på tjenestene når mange av kompetansetiltakene blir gjennomført på samme tid. Dersom tjenester i utgangspunktet er presset på ressurser for å klare den daglige driften, vil det være vanskelig å samtidig skulle gjøre seg nytte av kompetansehevende tiltak. Dette blir bekreftet gjennom spørreundersøkelsen, der «vi har ikke tid til å delta/evt. vi har for stort saksomfang» er den nest hyppigste årsaken som blir oppgitt til at barnevernstjenestene ikke deltar på kurs (36 pst. svarer dette). Ressurssituasjonen og kapasiteten i barnevernet oppleves som faktorer som påvirker tjenestenes arbeid og handlingsrom for deltakelse i kompetansetiltakene.

Turnover i barnevernstjenesten har i perioden 2016/2017 til 2019/2020 vært på i overkant av 20 pst. Flere barnevernsledere trekker fram arbeidsmengden og det store arbeidspresset som en mulig medvirkende årsak til høy turnover i barnevernet. En konsekvens av høy turnover er at nyervervet kompetanse kan forsvinne ut av tjenestene. Høy turnover fører igjen til at tjenestene må bruke tid og ressurser til å rekruttere og lære opp nyansatte. Dette er en utfordring som påvirker barnevernstjenestenes muligheter til å opparbeide og beholde ny kompetanse.

1.5 Anbefalinger

Riksrevisjonene anbefaler at Barne- og familiedepartementet

• vurderer hvordan kompetansetiltak i større grad kan sikre forbedringer i det kommunale barnevernets forvaltningspraksis og ivaretakelse av barns og foreldres rettsikkerhet

• vurderer hvordan kompetansetiltak i større grad kan gjøres tilgjengelig for det kommunale barnevernet

• legger til rette for at barnevernstjenestenes styring, ledelse og internkontroll blir videreutviklet.

Riksrevisjonen har ingen ytterligere merknader.