Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, May Britt Lagesen, Tellef Inge Mørland og Mona Nilsen, fra Høyre, Mahmoud Farahmand, Irene Heng Lauvsnes, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Geir Pollestad og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Cato Brunvand Ellingsen, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til at det i lovproposisjonen foreslås en ny lov om låneformidling samt enkelte lovendringer i finansforetaksloven, finansavtaleloven og hvitvaskingsloven.

Komiteen viser til at lovforslaget legges frem for å gjennomføre de offentligrettslige delene av EØS-regler som svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 (heretter omtalt som boliglånsdirektivet eller direktivet) i norsk rett, og som ikke er dekket av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med ny finansavtalelov. Delingen innebærer at bestemmelser som gjennomfører boliglånsdirektivet, vil finnes i finansforetaksloven, finansavtaleloven og lov om låneformidling med tilhørende forskrifter.

Komiteen støtter departementets forslag om at de offentligrettslige delene av direktivet gjennomføres gjennom en ny lov om låneformidling. De privatrettslige delene av boliglånsdirektivet er gjennomført i ny finansavtalelov, som trer i kraft 1. januar 2023.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forslaget innebærer bedre forbrukerbeskyttelse, blant annet gjennom nye krav til egnethet, krav til god forretningsskikk og forsvarlig virksomhetsstyring og krav til godtgjørelsesordninger. Lovforslaget skal også bidra til å fremme finansiell stabilitet, først og fremst gjennom å stille krav til forsvarlig långivning.

Flertallet viser videre til at forslaget stiller nye og strengere krav til låneformidlere (finansagenter og finansmeglere) og deres virksomhet. Loven skal gjelde for formidling av alle typer lån til forbrukere, ikke bare boliglån. Flertallet understreker at det særlig for forbrukerbeskyttelsen er viktig at formidlere av forbrukslån omfattes av lovforslaget.

Flertallet ser det som viktig å sikre vanlige folks trygghet i møte med tilbydere av finansielle tjenester, og anser at dette lovforslaget vil styrke forbrukernes rettigheter og trygghet på finansområdet.

Flertallet peker på at konsesjonsreglene i loven etter forslaget vil gjelde alle som har låneformidling som sin hovedvirksomhet. Komiteen understreker at foretak som hovedsakelig driver annen virksomhet, men som tilbyr finansieringsløsninger til forbrukere som en tilleggstjeneste (for eksempel bilforhandlere eller innenfor varehandelen), etter forslaget blir unntatt konsesjonsplikt så lenge de ikke formidler boliglån.

Flertallet viser i den forbindelse til at bestemmelsene i kapittel 3 til 7 kun retter seg mot foretak som har tillatelse som låneformidlingsforetak. Det innebærer at disse bestemmelsene ikke kommer til anvendelse på fysiske og juridiske personer som driver aksessorisk låneformidling i medhold av unntaket fra konsesjonskrav i § 2-1 annet ledd. Tilsvarende gjelder bestemmelsene i kapittel 3 til 7 heller ikke for andre foretak som ikke er underlagt krav om tillatelse som låneformidlingsforetak. Dette kommer blant annet til uttrykk i legaldefinisjonen av låneformidlingsforetak i § 1-2 bokstav b, som uttrykkelig avgrenser definisjonen av låneformidlingsforetak til de foretakene som har tillatelse etter § 2-2 første ledd.

Flertallet er enig i at låneformidlere som ikke er underlagt konsesjonskrav, må registreres i Finanstilsynets virksomhetsregister.

Flertallet støtter departementets vurdering av at regler om administrative sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr og ledelseskarantene, må vurderes etter en mer generell gjennomgang av regelverket på finansmarkedsområdet.

Flertallet slutter seg til det fremlagte forslaget til lov om låneformidling (låneformidlingsloven).

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at boliglånsdirektivets virkeområde er kredittavtaler som utelukkende eller hovedsakelig gjelder lån med pant i fast eiendom til boligformål.

Disse medlemmer mener at dette direktivet bidrar til viktig styrking av forbrukervernet og kan bidra til mer forsvarlig gjeldsopptak. Krav til ansvarsforsikring vil bedre kundenes mulighet til å få dekning for erstatningskrav ved lovbrudd fra formidlerens side.

Disse medlemmer vil legge til at selv om de nye kravene styrker forbrukervernet, vil de kunne medføre utgifter og krav som låneformidlere, finansagenter og finansrådgivere ikke har i dag, herunder kostnader med å søke om tillatelse og økte kostnader i form av utgifter til ansvarsforsikring og til oppfølging for å sørge for at ansatte har nødvendige kvalifikasjoner. I tillegg kommer kostnader knyttet til etablering av aksjeselskap. Disse kostnadene kan veltes over på kunden og bidra til at nødvendig finansiering kan bli dyrere. Videre vil det ovennevnte medføre nye oppgaver for Finanstilsynet. Det vil være behov for økt ressursbruk til behandling av søknader for å drive låneformidlingsvirksomhet, utvikling av register og registreringsløsninger, oppfølging av meldinger om filialetablering og grensekryssende virksomhet, veiledning og tilsyn med aktørene.

Disse medlemmer understreker at Finanstilsynet bør få tilstrekkelig med midler til å gjennomføre disse oppgavene på en effektiv og forsvarlig måte.

Disse medlemmer observerer at flere høringsinstanser gir uttrykk for at lovforslaget rammer bredere enn det som er direktivets virkeområde. Disse instansene påpeker at konsekvensene av dette ikke er godt nok utredet, og ber om klarere definisjoner på en rekke begreper.

Disse medlemmer ber regjeringen om å gjennomføre en evaluering av loven og dens effekt etter at den har fått virke en periode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at boliglånsdirektivet er basert på minimumsharmonisering, slik at land kan beholde eller innføre strengere regler enn direktivet fastsetter. Direktivets virkeområde er kredittavtaler som utelukkende eller hovedsakelig gjelder lån med pant i fast eiendom til boligformål. Disse medlemmer er av den oppfatning at loven i dette tilfellet burde begrenses til boliglån på samme måte som boliglånsdirektivets utgangspunkt. Disse medlemmer vil i likhet med høringsinstanser hevde at norske spesialbestemmelser som utvider direktivenes virkeområder over tid, kan skape vanskelige avveininger og må forutsettes å ha en særskilt begrunnelse. Disse medlemmer mener videre at effekter av forslaget om utvidet virkeområde for reguleringene er mangelfullt utredet og uten tilstrekkelige konsekvensanalyser. Når proposisjonen, etter disse medlemmers oppfatning, har åpenbare mangler, taler de beste grunner for å sende saken tilbake til regjeringen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Prop. 2 L (2022–2023) sendes tilbake til regjeringen.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en ny lov om låneformidling som avgrenses til boliglånsdirektivets virkeområde.»