Finansdepartementet foreslår i proposisjonen en ny lov om låneformidling samt enkelte lovendringer i finansforetaksloven, finansavtaleloven og hvitvaskingsloven. Lovforslaget legges frem for å gjennomføre de offentligrettslige delene av EØS-regler som svarer til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 (heretter omtalt som boliglånsdirektivet eller direktivet) i norsk rett, og som ikke er dekket av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med ny finansavtalelov. Delingen innebærer at bestemmelser som gjennomfører boliglånsdirektivet, vil finnes i finansforetaksloven, finansavtaleloven og lov om låneformidling med tilhørende forskrifter.

Boliglånsdirektivet ble vedtatt i EU 4. februar 2014. Gjennomføringsfristen i EU var 21. mars 2016. Direktivet skal gi forbrukerne bedre beskyttelse i forbindelse med boliglån, blant annet gjennom informasjonsregler, krav til rådgivning og krav til kredittvurdering. Direktivet skal dessuten skape et mer effektivt og konkurransedyktig indre marked for boliglån ved å skape like konkurransevilkår for alle aktører og gjøre grensekryssende virksomhet enklere. Direktivet skal også bidra til å fremme finansiell stabilitet, først og fremst gjennom å stille krav til forsvarlig långivning.

EØS-komiteen vedtok 8. mai 2019 ved beslutning nr. 125/2019 og nr. 130/2019 å endre EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester), slik at boliglånsdirektivet med tilhørende kommisjonsforordning ble tatt inn i EØS-avtalen. Gjennomføringen av boliglånsdirektivet i norsk rett forutsetter lovendringer. Det ble fra norsk side tatt forbehold om samtykke fra Stortinget, jf. Grunnloven § 26 annet ledd.

Stortinget samtykket til at boliglånsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen i forbindelse med Justis- og beredskapsdepartementets forslag til ny finansavtalelov, som blant annet gjennomfører de privatrettslige delene av boliglånsdirektivet, jf. Prop. 92 LS (2019–2020), jf. Innst. 105 S (2020–2021). Ny finansavtalelov er vedtatt av Stortinget og trer i kraft 1. januar 2023 med unntak av § 8-3 nr. 9.

Departementet foreslår i denne proposisjonen en ny lov om låneformidling (låneformidlingsloven) samt enkelte endringer i finansforetaksloven, finansavtaleloven og hvitvaskingsloven.

Bakgrunnen for lovforslaget omtales i kapittel 2 i proposisjonen. I dette kapittelet gis det en omtale av boliglånsdirektivet og prosessen for gjennomføring av direktivet i norsk rett.

I kapittel 3 omtaler departementet regelverksstrukturen for gjennomføring av boliglånsdirektivet i norsk rett. Departementet foreslår at de offentligrettslige delene av direktivet gjennomføres i norsk rett gjennom en ny lov om låneformidling. Departementet viser til kapittel 4 for en omtale av virkeområdet til lov om låneformidling og de ulike aktørene som driver låneformidling. I kapittel 5 omtales vilkårene for tillatelse til å drive låneformidling, herunder krav som må være oppfylt for å drive med låneformidling. Departementet foreslår å innføre krav om organisasjonsform, egnethetskrav for styre og ledelse, faglige kvalifikasjoner og krav til ansvarsforsikring.

Kapittel 6 inneholder virksomhetskrav for låneformidlingsforetak. Lovforslaget omfatter blant annet krav til god forretningsskikk, godtgjørelsesordninger, forsvarlig organisering og krav til kundebehandlingen.

I kapittel 7 redegjør departementet for forslag til regler om grensekryssende virksomhet og filialetablering mv.

I kapittel 8 omtales blant annet tilsyn, administrative sanksjoner og straff. Etter lovforslaget fører Finanstilsynet tilsyn med overholdelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av låneformidlingsloven. I kapittel 9 omtales forslag om krav til offentlig register, og i kapittel 10 redegjøres det for direktivets krav til verdivurdering av eiendom, statistisk overvåkning og referanserenter.

I kapittel 11 redegjøres det for økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget.