Søk

Innhold

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Even Eriksen, Lubna Boby Jaffery og Birte Usland og fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti, Sara Bell, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Grunde Almeland, viser til at Riksrevisjonen i Dokument 3:7 (2021–2022) har vurdert politi- og lensmannsetatens måloppnåelse i perioden 2016–2020 innen responstid, straffesak, økonomi og styring, publikumskontakt og IKT. Undersøkelsesperioden har vært preget av en pågående politireform og pandemi. Riksrevisjonen har i sitt arbeid vurdert om måloppnåelsen i sentrale oppgaver er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger og har også sett på årsaker til manglende måloppnåelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at flere evalueringer og hendelser, heriblant Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli og politianalysen, har synliggjort behovet for å øke beredskapen og å sette politiet i stand til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer. I 2016 ble det igangsatt en politireform for å nå disse målene, utvikle robuste fagmiljøer og utvikle et kompetent og effektivt nærpoliti. Riksrevisjonens undersøkelse viser at mye har blitt bedre i politiet de siste årene. Reformen har ført til høyere kompetanse, større enheter og sterkere fagmiljøer. Politiet håndterer de alvorlige oppdragene og etterforsker alvorlig kriminalitet bedre enn før. Styringsdialogen mellom Justis- og beredskapsdepartementet og politidirektoratet har også blitt bedre. Likevel er det fortsatt svakheter knyttet til hvordan politiet håndterer de mest alvorlige sakene og etterforskningen av disse og hvordan departementet og direktoratet samhandler.

Politiets svar- og responstid

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen konkluderer med at politiet når de nasjonale målkravene til tiden det skal ta fra politiet får beskjed om hendelsen til første patrulje er på plass (responstid). De mest alvorlige oppdragene har krav til responstid også på lokalt nivå, og flere politidistrikt når ikke disse. Riksrevisjonen beskriver det som positivt at politiet når nasjonale krav til svartid på nødanrop. 95 prosent av anropene til 112 besvares innen 20 sekunder. Riksrevisjonen peker på at det har vært en dreining mot at politiet i større grad prioriterer de mest alvorlige oppdragene.

Disse medlemmer merker seg at Riksrevisjonen ser det som sterkt kritikkverdig at oppdrag som har noe lavere prioritet enn de mest alvorlige, men som ikke får ressurser grunnet manglende kapasitet, har økt betydelig i undersøkelsesperioden. Riksrevisjonen finner det også kritikkverdig at politiets løsninger for publikumskontakt i mange tilfeller ikke fungerer godt nok. Som eksempel nevnes politidistriktenes varierende håndtering av anropene på 02800, politiets nummer for henvendelser som ikke er nødsituasjoner, og publikumsmottak hvorav flere ikke oppfyller kravet om fleksibel åpningstid. Disse medlemmer sier seg enig i Riksrevisjonens kritikk.

Etterforskning av straffesaker

Disse medlemmer viser til at en rask og korrekt saksbehandling er sentral for rettssikkerheten. De overordnede målene for straffesaksbehandlingen er høy kvalitet, høy oppklaringsprosent, kort saksbehandlingstid og en adekvat reaksjon.

Disse medlemmer merker seg at politiet overordnet brukte kortere tid på etterforskning i 2020 enn i 2018, og at Riksrevisjonen betegner det som positivt. I alvorlige saker er det frister for hvor lang tid etterforskningen kan ta. I mange tilfeller beskriver Riksrevisjonen at disse fristene brytes, og at flere saker tar lang tid grunnet perioder med liten eller ingen aktivitet i etterforskningen. Riksrevisjonen vurderer det som alvorlig at sakene som skulle vært prioritert, utgjør en betydelig del av sakene som i 2020 tok mer enn ett år å etterforske. Riksrevisjonen mener også det er alvorlig at oppklaringsprosenten i straffesakene samlet sett har gått ned, særlig i de alvorlige sakene som skal prioriteres.

Sakene omfatter sårbare mennesker, og det kan få svært negative konsekvenser når saker ikke klares opp og frister ikke overholdes. Disse medlemmer stiller seg bak denne kritikken.

Samarbeid med kommunene og oppfølgningen av politidistriktenes oppgaver

Disse medlemmer merker seg Riksrevisjonens konklusjon om at politiet samarbeider bedre med kommunene enn før, men at de små kommunene er mindre fornøyd enn de store. I 2020 hadde nesten 300 av landets 356 inngått samarbeidsavtale med politiet. Innbyggerundersøkelsen viser også at befolkningen generelt føler seg trygge og har høy tillit til politiet. Riksrevisjonen bemerker også at politimestrene følger opp oppgavene i sine politidistrikt, men at muligheten til å styre og tilpasse ressursene lokale behov er begrenset, fordi store deler av budsjettet er bundet opp i faste utgifter. Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at politimestrene har begrenset mulighet til å tilpasse egne ressurser til politidistriktets utfordringer, at de geografiske driftsenhetene ikke får nødvendig støtte, og at planleggingen for disponering av operativt personell ikke fungerer slik den skal. Disse medlemmer stiller seg bak denne kritikken.

Øvrige utfordringer

Disse medlemmer viser til Riksrevisjonens konklusjon om at politiets IKT-systemer er gamle og ustabile. Systemene samhandler ikke, noe som fører til lite effektiv bruk av ressurser og mangelfull styringsinformasjon i politiet. Riksrevisjonen peker på at gamle og ustabile systemer har vært en utfordring over lang tid, og beskriver dette som kritikkverdig. Disse medlemmer støtter Riksrevisjonens konklusjoner og kritikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, viser til Riksrevisjonens konklusjoner om at:

  • Politiet når nasjonale krav for både besvarelse av nødanrop og håndtering av alvorlige oppdrag, men resultatene varierer blant politidistriktene.

    • Politiet besvarer anropene til nødnummeret 112 innen kravet.

    • Politiet når responstidskravene nasjonalt, men resultatene varierer blant politidistriktene.

    • Politiet prioriterer de alvorligste oppdragene i større grad enn før, men det har vært en økning i oppdrag med noe lavere prioritet som ikke blir ressurssatt på grunn av manglende kapasitet.

    • Politiet har begrensede løsninger for publikumskontakt.

    • Tjenesteplanleggingen fungerer ikke som forutsatt.

  • Målene for straffesaksbehandlingen er delvis nådd.

    • Oppklaringsprosenten går ned og politiet mangler en helhetlig prioritering av straffesaker på tvers av geografiske og funksjonelle driftsenheter.

    • Saksbehandlingstiden i politiet går ned, men fristene som er satt for prioriterte sakstyper, nås ikke.

    • Det er svakheter ved politiets etterforskning av straffesaker.

    • Politidistriktenes oppfølging av statsadvokatembetenes tilsyn varierer.

  • Samarbeidet mellom politiet og kommunene har blitt bedre, men små kommuner er mindre fornøyd enn store kommuner.

  • Politimesterne følger opp politidistriktenes oppgaver, men har begrenset handlingsrom til å styre og tilpasse ressursene til politidistriktenes utfordringer.

  • Gamle og ustabile IKT-systemer fører til ineffektiv ressursbruk og mangelfull styringsinformasjon.

  • Justis- og beredskapsdepartementets styringsdialog med Politidirektoratet er under utvikling, men den er fortsatt for aktivitetsstyrt.

Flertallet viser til at Riksrevisjonen mener det er alvorlig at oppklaringsprosenten i straffesaker samlet sett har gått ned. Det gjelder særlig i alvorlige saker som politiet skal prioritere, for eksempel grov vold og mishandling i nære relasjoner. Det er også alvorlig at saker politiet skal prioritere, utgjorde en betydelig del av sakene som det i 2020 tok over 12 måneder å etterforske. I mange saker brytes fristene, for eksempel i saker som handler om voldtekt, eller der gjerningspersonen er under 18 år. Disse sakene kan gjelde spesielt sårbare mennesker, og det kan få svært negative konsekvenser når fristene ikke blir overholdt.

Flertallet viser til at Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at antallet oppdrag som har noe lavere prioritet enn de mest alvorlige, men som ikke får ressurser på grunn av manglende kapasitet, har økt betydelig. Dette kan svekke befolkningens tillit til politiet.

Flertallet viser til at Riksrevisjonen mener at dette er kritikkverdige forhold:

  • Politiets løsninger for publikumskontakt fungerer i mange tilfeller ikke godt nok.

  • Planlegging for disponeringen av operativt personell fungerer ikke slik den skal. Alle politidistriktene har etablert et felles tjenestekontor som skal planlegge og disponere operative ressurser, men de har liten kapasitet og mangler kompetanse.

  • De såkalte geografiske driftsenhetene får ikke nødvendig støtte. Disse enhetene skal levere fullverdige polititjenester innenfor et geografisk område, og kan bestå av flere politistasjoner og lensmannskontorer.

  • Politimesterne har begrenset mulighet til å tilpasse egne ressurser til politidistriktets utfordringer. Dette skyldes detaljert styring av oppgaver og ressurser, og at budsjettmidler er bundet opp i faste utgifter.

  • Politiet har fortsatt utfordringer med gamle og ustabile IKT-systemer som ikke samhandler. Dette har vært en utfordring over lang tid.

Flertallet støtter Riksrevisjonens konklusjoner og kritikk.

Riksrevisjonens anbefalinger

Komiteen viser til at Riksrevisjonen anbefaler at Justis- og beredskapsdepartementet:

  • sørger for at Politidirektoratet vurderer tiltak for å sikre at responstiden for de alvorligste oppdragene er i tråd med direktoratets ambisjoner for å ivareta innbyggernes trygghet og sikkerhet

  • sørger for at Politidirektoratet følger opp årsakene til økningen i antall viktige oppdrag med noe lavere prioritet som ikke får ressurser på grunn av manglende kapasitet

  • sørger for at Politidirektoratet og Riksadvokaten vurderer tiltak for å øke oppklaringsprosenten og sikrer at fristene for etterforskning av alvorlige saker overholdes

  • følger opp at Politidirektoratet og Riksadvokaten sikrer at det er en helhetlig prioritering av straffesaker mellom de geografiske og funksjonelle enhetene i politidistriktene

  • påser at Politidirektoratet sikrer at enhetene som ble opprettet gjennom politireformen, og samhandlingen mellom disse, fungerer som forutsatt

  • har dialog med Politidirektoratet om muligheten for å øke politimesternes handlingsrom for å tilpasse ressursene og styringen til utfordringene i distriktene

  • følger opp Politidirektoratets arbeid med å utvikle løsninger for publikumskontakt for å gjøre politiet mer tilgjengelige for publikum

  • sørger for at Politidirektoratet i større grad utnytter eksisterende data om det operative arbeidet og straffesaksbehandlingen i rapporteringen til departementet

  • fortsetter å utvikle en mer overordnet, effektiv og resultatorientert styring og ledelse av politiet.

Komiteen støtter Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) framhever at fravær av langsiktig tenkning, klare mål og overordnet styring har ført til at politiet ikke har hatt den utviklingen man kan forvente av en etat med det samfunnsoppdraget politiet har. Dokument 3:7 (2021–2022) er ikke en fullstendig evaluering av nærpolitireformen, men vurderer om politi- og lensmannsetatens måloppnåelse på sentrale oppgaver er i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.

Flertallet viser til at gjennom politireformen skulle det utvikles robuste fagmiljøer som var rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer, og et kompetent og effektivt nærpoliti der befolkningen bor. Til tross for høyere politidekning og økte budsjetter er det fortsatt utfordringer når det gjelder å nå målene på sentrale områder, både innenfor operativt arbeid og straffesaksbehandling.

Flertallet viser til at Dokument nr. 3:10 (1999–2000) Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende måloppnåelse i politi- og lensmannsetaten viste at den økte ressursinnsatsen til politi- og lensmannsetaten ikke i tilstrekkelig grad synes å ha bidratt til bedre resultatoppnåelse for oppklaringsprosent og saksbehandlingstid generelt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Innst. S. nr. 32 (2000–2001) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen understreket viktigheten av å gi høy prioritet til arbeidet med effektiviseringen av politi- og lensmannsetaten og tiltak for å utnytte dagens ressurser på en bedre måte. Dokument 3:7 (2021–2022) viser at dette fortsatt må følges opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at Dokument 3:5 (2020–2021) Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats mot kriminalitet ved bruk av IKT viste at politiets evne til å avdekke og oppklare datakriminalitet hadde klare svakheter som samlet sett var alvorlige.

Flertallet viser til at DFØs evaluering av politireformen i DFØ-rapport 2021:1 oppsummerer at målet om økt tilstedeværelse og synlighet lokalt er så langt ikke er nådd, men at politiets måloppnåelse størst når det gjelder målet om sterkere fagmiljøer som kan håndtere de mest alvorlige sakene.

Flertallet viser til at Dokument 3:7 (2021–2022) påpeker at målet om en politidekning på to politifolk per tusen innbyggere skaper utfordringer for rekrutteringen av kritisk sivil kompetanse. Det er ifølge politimesterne så mange mål og krav som stilles i utgangspunktet, at det i liten grad er kapasitet til å sette og følge opp lokale mål, slik Riksadvokaten mener det er nødvendig å gjøre på straffesaksområdet. Flertallet viser også til at Politidirektoratet selv mener det stilles veldig detaljerte krav til politidistriktene.

Flertallet ser alvorlig på at sentrale målsettninger for nærpolitireformen ikke er gjennomført som forutsatt, og understreker behovet for å evaluere effektene av nærpolitireformen og legge fram en konkret plan for å styrke politiets nærvær i hele landet, inkludert hensynet til lokalt nærvær i byene, mer ressurser til politidistriktene og økt grunnbemanning. Det er også behov for å gjennomgå politidirektoratets oppgaver, mandat og ressurser for å sikre at innretningen på arbeidet er hensiktsmessig organisert.

Flertallet viser til at utfordringer med gamle og ustabile IKT-systemer i politi- og lensmannsetaten som ikke samhandler, er dokumentert av Riksrevisjonen over lang tid, jf. kontroll- og konstitusjonskomiteens Innst. 46 S (2012–2013) og Innst. S. nr. 166 (1998–99). Flertallet imøteser en vurdering fra Riksrevisjonen av om iverksatte tiltak løser rapporterte utfordringer i forbindelse med den rutinemessige oppfølgingen av tidligere forvaltningsrevisjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at siden politireformen ble gjennomført etter vedtak i Stortinget i 2015, har politiets evne til å håndtere det moderne kriminalitetsbildet blitt styrket. Dette understreker også Riksrevisjonen i Dokument 3:7 (2021–2022) punkt 3. Riksrevisjonen peker på at gjennom politireformen er det blitt innført omfattende kompetansehevingstiltak, og at dette har ført til at kvaliteten på politiets arbeid er styrket. Disse medlemmer viser til at etaten er blitt enda mer profesjonell, evnen til samarbeid mellom ulike ressurser er blitt bedre, og at politiet etterforsker i dag mye kriminalitet som tidligere ikke ble prioritert eller oppdaget.

Disse medlemmer viser til at den samlede bemanningen i politiet har gått fra i underkant av 15 000 årsverk ved utgangen av 2013 til 18 400 årsverk ved utgangen av 2020. Antall årsverk med utdannelse fra Politihøgskolen har økt fra ca. 8 500 ved utgangen av 2013 til 11 260 ved utgangen av 2020. I de tolv politidistriktene er den samlede bemanningen økt fra 12 122 årsverk til 14 463, og antall årsverk med utdanning fra Politihøgskolen fra 7 875 til 9 906. Flere politifolk gir økt trygghet og bedre politiberedskap i hele landet fremfor å gjenåpne nedlagte politikontorer.

Disse medlemmer mener Riksrevisjonens kritikk og anbefalinger viser at arbeidet med å styrke politiets evne til å forebygge, etterforske og påtale kriminalitet ikke er ferdig. Disse medlemmer viser til at dette var noe Solberg-regjeringen selv pekte på i Meld. St. 29 (2019–2020) Politimeldingen – et politi for fremtiden. I politimeldingen vises det til at politireformen var omfattende, og at det må forventes at det tar tid før en så omfattende reform får «satt seg». Disse medlemmer peker på at regjeringen Solberg mente at selv om det ikke var forsvarlig med flere større reformer i politiet, var det i tiden etter politireformen fortsatt behov for kontinuerlig forbedring og justering av forhold som ikke fungerer som forutsatt. Lav oppklaringsprosent og manglende helhetlig prioritering er åpenbart forhold som bør korrigeres og følges opp fremover. Disse medlemmer mener imidlertid gjenåpning av nedlagte politikontorer ikke er et egnet virkemiddel for å møte noen av utfordringene Riksrevisjonen peker på.

Disse medlemmer mener det er alvorlig at oppklaringsprosenten har gått ned fra 53 prosent i 2016 til 49 prosent i 2020, og at dette også gjelder de alvorlige sakstyper som seksuallovbrudd og vold. Disse utfordringene er påpekt i Riksadvokatens vurdering av straffesaksbehandlingen i politiet for 2019, og er omtalt i politimeldingen. Disse medlemmer peker på at Riksrevisjonen ikke har undersøkt hva som er årsaken til at oppklaringsprosenten har gått ned. En forklaring kan være at politiet håndterer langt mer kompleks kriminalitet nå enn tidligere, og det gjelder særlig digital kriminalitet og seksuallovbrudd på nett. Disse medlemmer peker på at dette er kriminalitet som tidligere ikke har blitt avdekket i like stor grad, og som dermed har gått under politiets radar. I kapasitetsundersøkelsen ble det foretatt en beregning av tilgjengelige etterforskningsressurser, tilgjengelige arbeidstimer på etterforskningsområdet og tidsbruken på oppgavene som må løses for å håndtere straffesaksporteføljen i politidistriktene. Undersøkelsen viser at politiet bruker 32,5 prosent av den totale etterforskningskapasiteten på de mest alvorlige sakstypene, og at disse utgjør 2,9 prosent av den totale saksmengden. Det er en riktig prioritering, men det påvirker også statistikken over saksbehandlingstid og andel av kriminaliteten som oppklares. Disse medlemmer understreker at selv om kriminaliteten har tatt nye former og det påvirker oppklaringsprosenten, er ikke utviklingen tilfredsstillende.

Disse medlemmer viser videre til at Riksrevisjonen mener politiet har begrensede løsninger for publikumskontakt. Følgeevalueringer av politireformen utført av DFØ viste at innbyggernes tilfredshet med politiets synlighet og tilgjengelighet var blitt dårligere etter reformen. Dette kan også ha sammenheng med at behovet for økt sikkerhet ved utstedelse av nye pass førte til at en del passkontorer ble lagt ned. I politimeldingen pekte Solberg-regjeringen på at politiets synlighet og tilstedeværelse på digitale plattformer var viktig for å kommunisere med befolkningen, samt for å skape en opplevelse av et tilgjengelig og synlig politi.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen mener politimestrene har begrenset handlingsrom til å styre og tilpasse ressursene til politidistriktenes utfordringer. Problemstillingen med at detaljerte krav, øremerkinger og handlingsplaner utfordret helhetlig og samordnet styring av etaten, ble behandlet i politimeldingen. I politimeldingen pekte regjeringen Solberg på behovet for mer langsiktige planer, hvor aktørene i styringsdialogen har felles situasjonsforståelse. Selv om målstyring og handlingsplaner kan begrense politimestrenes handlingsrom, mener disse medlemmer for eksempel målet om to politifolk per tusen innbyggere har vært nødvendig for å sikre tilstrekkelig politidekning, ref. tallene som er gjengitt ovenfor. Hvilke mål og forventninger som skal stilles fremover, må bero på en vurdering av etatens behov og utfordringer. Disse medlemmer mener det er grunn til å se nærmere på Politidirektoratets rolle og oppgaver, herunder følge opp økonomistyringen slik at bevilgningene til etaten brukes i tråd med politiske føringer og etatens behov.

Disse medlemmer mener Riksrevisjonens kritikk er alvorlig, men peker på at forholdene som tas opp, har vært kjent og noe som det har blitt arbeidet med. Disse medlemmer mener Riksrevisjonens vurderinger og anbefalinger er viktige i det videre arbeidet med å styrke politiets evne til å forebygge, etterforske og påtale kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at Riksrevisjonen mener det er alvorlig at oppklaringsprosenten samlet sett har gått ned, fra 53 prosent i 2016 til 49 prosent i 2020. Oppklaringsprosenten går også ned for alvorlige sakstyper som seksuallovbrudd og vold, for førstnevnte fra 64 prosent i 2016 til 57 prosent i 2020. Disse medlemmer viser videre til at mens gjennomsnittlig saksbehandlingstid går noe ned, så holdes ikke fristene i mange saker der gjerningspersonen er under 18 år, voldtektssaker og voldssaker. Voldtektssaker tok i gjennomsnitt 198 dager å etterforske, mens fristen er 130.

Disse medlemmer understreker at det er svært alvorlig for overgrepsofre at det fortsatt er lang saksbehandlingstid, og at oppklaringsprosenten er synkende. Selv om vold og overgrep har vært en prioritert sak for politiet, er dette fremdeles området med størst forbedringspotensial. Disse medlemmer mener det er behov for å se nytt og helhetlig på hvordan man jobber med å forebygge, forhindre og straffeforfølge vold og overgrep, og særskilt voldtekt. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Sosialistisk Venstreparti sitt forslag om å nedsette en voldtektskommisjon, jf. Dokument 8:134 (2021–2022), som er behandlet i justiskomiteen, jf. Innst. 307 S (2021–2022).