Bakgrunn

Det fremgår at forslagsstillerne fremmer forslag om endringer i Grunnloven §§ 14, 50, 53 til 64, 71 og 72 om valgordningen på bakgrunn av forslagene i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – ny valglov.

Forslaget fremmes av en tverrpolitisk gruppe representanter for å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag for behandlingen i neste periode. Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller seg bak samtlige paragrafer og/eller alternativer.

Regjeringen nedsatte 21. juni 2017 et bredt sammensatt offentlig utvalg for å fremme forslag til ny valglov. Utvalget har bestått av 18 medlemmer. Ni av dem er fra partiene som er representert på Stortinget, resten er personer med solid fagkompetanse innen jus, statsvitenskap, IT-sikkerhet og praktisk valggjennomføring.

Utvalgets utredning ble lagt frem 27. mai 2020, jf. NOU 2020:6.

Utvalget har hovedsakelig foreslått å videreføre dagens valgordning.

Det fremgår av utvalgets mandat at Stortinget har vedtatt en regionreform med sikte på å redusere antall fylker, og at dette medfører spørsmål om endring av valgordningen. Valglovutvalget skulle etter mandatet vurdere om dagens inndeling av valgdistrikter skulle videreføres, eller om antall valgdistrikter skal reduseres i tråd med fylkesstrukturen.

Det fremgår videre av mandatet at utvalget skulle vurdere hvilke bestemmelser som bør ligge i Grunnloven, og hva som kan reguleres i valgloven. I tillegg til forslag til endringer i valgloven har Valglovutvalget derfor utarbeidet forslag til endringer i Grunnloven §§ 14, 50, 53 til 64, 71 og 72. For flere av bestemmelsene er det fremsatt alternative forslag. Forslagene er presentert i kapittel 26 i NOU 2020:6. Begrunnelsen under de enkelte forslagene er hentet direkte fra utredningens kapittel 27.

Bakgrunn

Forslagsstillerne viser til Stortingets behandling av Innst. 126 S (2019–2020), jf. Dokument 12:40 (2015–2016). Ved Stortingets behandling oppnådde ikke forslaget om å utelukke at stortingsrepresentanter kan utnevnes som statssekretærer, det nødvendige antall stemmer for å bli vedtatt.

Forslagsstillerne mener forslaget, som første gang ble fremmet i Dokument 12:1 og 12:1B (2011–2012) av representanter for alle daværende partier representert på Stortinget, var godt begrunnet, og vil derfor fremme forslaget på nytt. Forslagsstillerne vil sitere fra Dokument 12:1 (2011–2012):

«Etter at ordningen med statssekretærer hadde vokst frem i praksis, fikk den uttrykkelig grunnlovsforankring gjennom § 14, som ble vedtatt i 1976. Samtidig ble § 62 endret for å gjøre det klart at statssekretærer – på samme måte som statsråder – ikke samtidig kan fungere som stortingsrepresentanter.

I de senere år har stortingsrepresentanter flere ganger blitt beskikket som statssekretærer. Eksempler finnes fra regjeringer med ulik politisk farge. Den som tiltrer som statssekretær, må automatisk tre ut av Stortinget og kan først gjeninntre dersom han eller hun får avskjed i løpet av valgperioden. På begge punkter innebærer ordningen at en annen statsmakt (regjeringen) får direkte innflytelse på Stortingets sammensetning. Dermed blir den kontrollerte instans med på å bestemme hvordan kontrollinstansen skal settes sammen, og kan hypotetisk sørge for å få «opposisjonelle» elementer ut av Stortinget og inn i mer kontrollerte omgivelser i et departement.

Selv om ordningen potensielt gir regjeringsapparatet en vid tilgang til flere av deres dyktige og kompetente politikere, innebærer den et praktisk sett ikke uvesentlig avvik fra den grunnlovfestede og prinsipielt sett grunnleggende ordning at det er velgerne, og ikke den utøvende makt, som skal bestemme Stortingets sammensetning.

Det samme problemet er selvfølgelig ikke til stede når en stortingsrepresentant blir utnevnt til statsråd. Her er vi på en helt annen måte i kjernen av det konstitusjonelle systemet, noe som ikke minst kommer til uttrykk ved at statsrådene siden 1884 har rett – og i praksis langt på vei plikt – til å møte i Stortinget og ved deres konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for regjeringens og departementenes virksomhet.

På bakgrunn av den gjeldende ordningens betenkelighet i et demokratiperspektiv, tar forslaget sikte på å stenge den mulighet som i dag finnes for å hente statssekretærer fra Stortinget. Ettersom endringer ikke er tilsiktet på noe annet punkt, vil bl.a. reglene om valgbarhet (§ 62) bli stående urørt. Formålet realiseres enklest ved å endre Grunnloven § 14 om Kongens kompetanse til å beskikke statssekretærer (§ 14).

(…)

Regjeringen bør ikke ha større frihet til å gripe direkte inn i Stortingets sammensetning ved å tilsette rådgivere enn ved å beskikke statssekretærer.

Fast møtende vararepresentant regnes i denne sammenheng som «stortingsrepresentant» og vil dermed være uaktuell som statssekretær. Det samme gjelder for vararepresentanter som er innkalt til Stortinget under den faste representantens sykdom mv.

Forslaget vil derimot ikke stenge for at vararepresentanter kan beskikkes i perioder da de ikke er innkalt til Stortinget. Men så lenge de gjør tjeneste som statssekretær, vil den neste på listen over vararepresentanter måtte innkalles i stedet, jf. Grunnloven § 62 annet ledd. På samme måte vil vararepresentant måtte innkalles for statssekretær som blir innvalgt på Stortinget, men som ikke har tatt avskjed før den nyvalgte forsamlingen har trådt sammen.

Forslagsstillerne fremmer på dette grunnlag grunnlovsforslag om å utelukke at stortingsrepresentanter kan utnevnes til statssekretærer, i tre alternativer. Alternativ 2 omfatter i tillegg til statssekretærer også politiske rådgivere ved statsrådets kontorer. Alternativ 3 omfatter kun politiske rådgivere ved statsrådets kontorer. Det vises ellers til begrunnelsen for dette gjengitt ovenfor fra Dokument 12:1 (2011–2012).

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

«I

§ 14 nytt annet ledd skal lyde:

Alternativ 1:

Stortingsrepresentanter kan ikke utnevnes til statssekretærer.

–

Stortingsrepresentantar kan ikkje utnemnast til statssekretærar.

Alternativ 2:

Stortingsrepresentanter kan ikke utnevnes til statssekretærer eller ansettes som politiske rådgivere ved statsrådets kontorer.

–

Stortingsrepresentantar kan ikkje utnemnast til statssekretærar eller tilsetjast som politiske rådgjevarar ved statsrådskontora.

Alternativ 3:

Stortingsrepresentanter kan ikke ansettes som politiske rådgivere ved statsrådets kontorer.

–

Stortingsrepresentantar kan ikkje tilsetjast som politiske rådgjevarar ved statsrådskontora.

II

I trer i kraft fra det tidspunkt Stortinget trer sammen etter stortingsvalget i 2025.»

Grunnloven § 50 (forslag C)

Bestemmelsen regulerer de grunnleggende stemmerettsbetingelsene ved stortingsvalg.

Første ledd første punktum

Forslaget til endring av § 50 første ledd første punktum, alternativ 1, støttes av flertallet i utvalget og innebærer språklige endringer i bokmålsversjonen som gjør bestemmelsen mer i tråd med nynorskversjonen. Den språklige endringen gjør også teksten mer presis, jf. Grunnlovspråkutvalgets begrunnelse i Dokument 19 (2011–2012) side 49, der det fremgår:

«Etter utvalgets mening er formuleringen ‘senest i det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar’ i første ledd i praksis ikke til å misforstå, men den kunne vært mer nøyaktig formulert. Dersom man fyller 18 år i valgåret, men først etter valget, er det for tidlig å si at man ‘har fylt 18 år’ senest dette året idet man gjør bruk av stemmeretten. Utvalget har valgt en mer presis og litt mer utførlig uttrykksmåte: ‘som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året [...]’.»

Alternativ 2 støttes av mindretallet i utvalget og innebærer at stemmerettsalderen ved stortingsvalg senkes til 16 år. Forslaget må sees i sammenheng med forslaget til § 61 alternativ 2, se under.

I Dokument 12:11 (2019-2020) fremmes følgende forslag:

«Forslag C

§ 50 første ledd første punktum skal lyde:

Alternativ 1 (endring kun på bokmål):

Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valgtinget holdes.

Alternativ 2:

Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valgtinget holdes.

–

Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget blir halde.»

§ 50 Første ledd andre punktum

Forslaget støttes av et annet mindretall og er et tillegg til alternativ 1 og 2. Dette forslaget innebærer at utenlandske statsborgere får stemmerett etter seks års botid.

Andre ledd

Forslaget til endring av § 50 andre ledd støttes av et enstemmig valglovutvalg og innebærer språklige endringer som må sees i sammenheng med de andre leddene i § 50.

Tredje ledd

Et enstemmig valglovutvalg foreslår at § 50 tredje ledd oppheves. Det innebærer at det ikke lenger vil være adgang til å fastsette særlige regler for å frata personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet, stemmeretten. Det er i dag ikke fastsatt noen bestemmelser med hjemmel i § 50 tredje ledd. Utvalget mener det heller ikke er aktuelt å fastsette slike regler i framtiden.

Om den nærmere begrunnelse for forslagene vises det til NOU 2020:6 kapittel 9.

I Dokument 12:11 fremmes følgende forslag:

«Forslag D

§ 50 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

Personer som ikke er norske borgere, har stemmerett på de samme vilkår hvis de har vært folkeregistrert som bosatt i Norge de siste seks årene før valgdagen.

–

Personar som ikkje er norske borgarar, har røysterett på dei same vilkåra dersom dei har vore folkeregistrerte som busette i Noreg dei siste seks åra før valdagen.

Forslag E

§ 50 andre ledd skal lyde:

I hvilken utstrekning norske borgere som på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller vilkårene foran, har stemmerett, fastsettes ved lov.

–

I kva mon norske borgarar som på valdagen er busette i utlandet, men som stettar vilkåra ovanfor, skal ha røysterett, blir fastsett i lov.

Forslag F

§ 50 tredje ledd oppheves.»

Grunnloven § 61 (forslag X)

Det er etter gjeldende bestemmelse en forutsetning for valgbarhet at man er stemmeberettiget.

Flertallet i Valglovutvalget foreslår at stemmerettsalderen og valgbarhetsalderen blir den samme, jf. forslagene til § 50 første ledd.

Det foreslås en mindre språklig endring i bokmålsversjonen. Det foreslås ingen endring i nynorskversjonen. Den foreslåtte endringen gjør at ordlyden blir lik på begge målformer.

Mindretallet i utvalget støtter alternativ 2. Forslaget må sees i sammenheng med forslaget om å redusere stemmerettsalderen til 16 år, jf. forslaget til § 50 første ledd alternativ 2.

Om den nærmere begrunnelsen for Valglovutvalgets forslag vises det til NOU 2020:6 side 175 flg.

I Dokument 12:11 (2019-2020) fremmes følgende forslag:

«Forslag X

§ 61 skal lyde:

Alternativ 1 (endring kun på bokmål):

Ingen kan velges til representant uten å ha stemmerett.

Alternativ 2:

Ingen kan velges til representant uten å ha stemmerett og uten å ha fylt 18 år eller fylle 18 år i det året valgtinget holdes.

–

Ingen kan veljast til representant utan å ha røysterett og utan å ha fylt 18 år eller fylle 18 år i det året valtinget blir halde.»

Bakgrunn

Forslagsstillerne viser til at stemmeretten er blant demokratiets mest grunnleggende og beste borgerrettigheter. Gjennom avgitte stemmer i valg skal innbyggerne bestemme hvordan land, lokalsamfunn og egne liv skal styres og utvikles, hvilken retning man ønsker på samfunnsutviklingen, og hvilke muligheter ulike mennesker skal ha.

Dagens stemmerettsalder i stortingsvalg er 18 år. Det er et paradoks, når man vet at dagens 16- og 17-åringer har en rekke plikter og rettigheter pålagt dem gjennom lov. Dette er lover som disse ungdommene ikke har samme muligheter til å påvirke gjennom valg som voksne har.

Den norske valgordningen står på skuldrene til en lang historie med stadig utvidelse av stemmeretten. Fra 1814 måtte man være mann på minst 25 år med eiendom for å anses som stemmeberettiget. I 1898 ble det innført stemmerett for alle menn over 25 år, i 1913 fikk Norge stemmerett for kvinner over 25 år, i 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, i 1946 til 21 år, deretter 20 år i 1967 og 18 år fra og med 1978.

Stemmerettsalderen er med andre ord ikke hugget i stein. Tvert imot har rammene for stemmeretten stadig vært under utvikling: ved at stadig flere mennesker får stemmerett, og ved at stemmerettsalderen stadig kryper nedover. 16 års stemmerett er en naturlig fortsettelse av denne utviklingen.

Nærmere om begrunnelsen for forslaget

Det ligger to prinsipper bak ønsket om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Det ene er at 16-års stemmerett innebærer en utvidelse av det deltakende demokratiet. Det er et viktig prinsipp, fordi det betyr at flere får stemmerett, flere lærer seg å bruke stemmeretten tidlig, og flere kan avgi sin mening i et velorganisert, stemmebasert demokrati.

Det andre er prinsippet om at den som er gammel nok til å ta voksne valg, også bør ha rett til å være med på å velge den lovgivende forsamling og dermed kunne påvirke de lovene de plikter å følge. I Norge er kriminell lavalder 15 år, seksuell lavalder er 16 år, retten til sjøl å velge utdanning kommer etter fylte 15 år, retten til å velge politisk og religiøst ståsted er 15 år, rett til abort er 16 år og retten til å motta (eller nekte) helsehjelp er 16 år. Alt dette peker mot at det er rimelig også å ha en stemmerettsalder i Norge på 16 år.

En rekke land i verden har derfor satt ned stemmerettsalderen til 16 eller 17 år. I Europa har Østerrike innført stemmerett for 16-åringer for valg på alle nivåer – fra lokale til nasjonale valg og folkeavstemninger, vedtatt av den østerrikske nasjonalforsamlingen i 2007. Det første nasjonale valget der også 16-åringer hadde stemmerett, var det østerrikske valget til Europaparlamentet i juni 2009.

Sju delstater i Tyskland har også senket stemmerettsalderen til 16 år ved kommunevalg, én av dem også ved delstatsvalg. Det første kommunevalget med en stemmerettsalder på 16 år ble gjennomført i 1996 i Niedersachsen. I Sveits er det 16-års stemmerett i delstaten Glarus ved lokal- og regionvalg.

Motargumenter

Det er tre motargumenter som gjerne trekkes fram i debatten om 16-års stemmerett. Det første er at ungdom under 18 år ikke er modne nok til å ta stilling i politiske spørsmål. Det andre er at 16-års stemmerett i praksis ikke bidrar til økt valgdeltakelse. Det siste er at både myndighetsalderen og valgbarhetsalderen er 18 år, og at disse to bør samsvare med stemmerettsalderen.

Umodenhet

«Valgundersøkelser fra Tyskland tyder på at ungdom skiller seg fra den øvrige velgerskaren først og fremst ved at de stemmer mer ideologisk og mindre realpolitisk. De stemmer altså mer på ideer enn på saker. Noen vil kalle det litt naivt, andre vil kalle det konsekvent og reflektert. Umodent er det i alle fall ikke.»

(Hege Ulstein, Dagsavisen 30. juli 2012).

I debatter om 16-års stemmerett har det blitt hevdet at 16-åringer er for umodne til å delta i valg. Dette er en diskutabel påstand av tre årsaker. Først fordi modenhet er vanskelig å måle. Noen 16-åringer vil klart være umodne. Men objektive kriterier for modenhet ville nok raskt kunne føre til at også mange voksne og eldre ville vært å regne for umodne, uten at disse blir fratatt stemmeretten. I dag har som kjent også senile og umyndiggjorte mennesker stemmerett.

Den andre årsaken er at det er glidende overganger mellom modenhet og ikke-modenhet. Det er selvsagt ikke slik at før et visst antall år etter fødselen er man umoden, og etter denne datoen er man plutselig moden. Det vil alltid være snakk om glidende overganger, enten man velger 16- eller 18-års stemmerett.

Disse to årsakene gjør at modenhet i praksis også er en politisk vurdering, ikke bare en biologisk vurdering. Og – dette er den tredje årsaken – derfor har man tidligere for eksempel vurdert andre typer modenhet i Norge til en alder under 18 år, som strafferettslig modenhet til 15 år, seksuell modenhet til 16 år og religiøs modenhet til 15 år.

Valgdeltakelse

Det har blitt hevdet at å gi stemmerett til ungdom mellom 16 og 18 år vil bety lavere valgdeltakelse. Det er riktig at unge velgere har en lavere tilbøyelighet til å stemme, og at valgdeltakelse gjerne stiger med årene. Om det faktisk blir netto flere som stemmer, vil derfor andelen som stemmer, synke.

I 2011 ble det gjennomført en forsøksordning med stemmerett i kommune- og fylkestingsvalget for 16- og 17-åringer i 20 utvalgte kommuner. Tallene viser at 16- og 17-åringene hadde en lavere valgdeltakelse enn landet for øvrig. 57,3 prosent av 16- og 17-åringene som fikk mulighet til å stemme, brukte denne muligheten. Valgdeltakelsen i kommunevalget var samlet på rundt 65 prosent.

På den andre siden viste tallene at deltakelsen var langt høyere enn den pleier å være for førstegangsvelgere ellers. Tilsvarende tall for førstegangsvelgere har tidligere ligget så langt nede som på 33 prosent. I forsøket var deltakelsen altså 57 prosent, og blant 16- og 17-åringer i enkeltkommuner som Marker og Vågå var den på over 70 prosent. I Luster kommune var den høyest, med 82,2 prosent.

Myndighetsalder

Det blir stadig hevdet som et argument mot stemmerettsalder på 16 år at stemmerettsalderen bør følge myndighetsalderen. Myndighetsalder, valgbarhetsalder og stemmerettsalder er alle i dag 18 år, slik det har vært siden 1979. I perioden 1948 til 1967 var alderen 21 år for alle tre.

I et norsk historisk perspektiv er det intet sammenfall mellom stemmerettsalder, valgbarhetsalder og myndighetsalder. De fleste årene har det ikke vært noe sammenfall mellom de tre. I periodene 1814–1948, samt perioden 1967–1969 og 1978–1979, til sammen nærmere 140 av de 200 siste årene, har myndighetsalder, valgbarhetsalder og stemmerettsalder ikke vært identiske, mens i 60 av disse årene har de vært sammenfallende – inkludert perioden fra 1979 og fram til i dag.

Om man bare ser på valgbarhet og stemmerett, har disse sammenfalt i Norge siden 1948. Før dette var de ulike. Fram til 1948 var valgbarhetsalderen i Norge 30 år, mens stemmerettsalderen varierte mellom 21 og 25 år. Forslaget har på denne bakgrunn alternativer som sikrer at man kan stemme for at den enkelte kan velges som representant eller regjeringsmedlem både fra 16 og 18 år. Dersom forslaget til endring av § 50 vedtas, følger det av §§ 12 og 61 at stemmerettsalderen avgjør valgbarhet og mulighet til å utnevnes til regjeringsmedlem. Forslagsstillerne har derfor lagt inn forslag som gjør det mulig å senke stemmerettsalderen til 16 år, men samtidig opprettholde alder for valgbarhet og regjeringsdeltakelse på 18 år.

Siden det i inneværende periode også fremmes grunnlovsforslag om å innføre republikk og avvikle det arvelige monarkiet, fremmes forslaget om å endre § 12 i tre ulike alternativer, tilpasset ulike mulige utfall av behandlingen av forslaget om republikk.

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

«§ 12 første ledd første punktum skal lyde:

Alternativ 1:

Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere som har fylt 18 år.

–

Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar som har fylt 18 år.

Alternativ 2:

Regjeringen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere som har fylt 18 år.

–

Regjeringa vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar som har fylt 18 år.

Alternativ 3:

Presidenten velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere som har fylt 18 år.

–

Presidenten vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar som har fylt 18 år.

§ 50 første ledd skal lyde:

Alternativ 1:

Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 16 år.

–

Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget blir halde.

Alternativ 2:

Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valgtinget holdes.

–

Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget blir halde.

§ 61 skal lyde:

Alternativ 1:

Den som skal velges til representant, må å ha fylt 18 år eller fylle 18 år det året valgtinget holdes.

–

Den som skal veljast til representant må ha fylt 18 år eller fylle 18 år det året valtinget blir halde.

Alternativ 2:

Ingen kan velges til representant dersom de ikke har stemmerett, eller dersom de ikke har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valgtinget holdes.

–

Ingen kan veljast til representant om dei ikkje har røysterett, eller om dei ikkje har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.»

Bakgrunn

Forslagsstilleren viser til at i mange land med parlamentarisk styresett er det anledning til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg midt i en valgperiode. I den norske Grunnloven finnes det ikke en slik mulighet.

Det kan være flere situasjoner hvor den parlamentariske situasjonen tilsier at man bør ha muligheten til å skrive ut nyvalg. Det kan enten være i forbindelse med mistillitsforslag, kabinettspørsmål eller andre store nederlag for regjeringen i Stortinget, eller det kan være i forbindelse med andre politiske kriser eller endringer i den parlamentariske situasjonen. Bare i stortingsperioden 2017–2021 har det vært flere mulige store endringer i den parlamentariske situasjonen i Norge, f.eks. om det hadde blitt et annet utfall av Kristelig Folkepartis veivalg i 2018 og ved Fremskrittspartiets uttreden fra regjering i 2020.

I land som Storbritannia og Danmark er retten til å skrive ut nyvalg en rett som tilligger statsministeren. I Sverige er muligheten for nyvalg knyttet til parlamentariske kriser og derfor av et mer begrenset omfang.

Et annet viktig moment er hvordan et mulig nyvalg påvirker valgperiodene. I Sverige har man fast riksdagsvalg hvert fjerde år, og et eventuelt nyvalgt parlament gjelder derfor kun ut den ordinære valgperioden. I Danmark og Storbritannia holdes folketings- og parlamentsvalg senest hvert fjerde og femte år, og fristen for neste valg forskyves når et nytt valg skrives ut.

Forslagsstiller ønsker å gi statsministeren og regjeringen, gjennom vedtak i Kongen i statsråd, muligheten til å oppløse Stortinget midt i en valgperiode og skrive ut nyvalg til nasjonalforsamlingen, uten å endre dagens bestemmelser om ordinære parlamentsvalg. Et eventuelt nyvalgt storting vil med dette forslaget derfor sitte frem til det neste ordinære stortingsvalget. Videre mener forslagsstiller at ytterligere detaljer rundt muligheten for nyvalg bør bestemmes i lov, og at dette allerede dekkes av Grunnlovens eksisterende formuleringer.

Forslagsstiller fremmer med dette to alternative formuleringer til reelt innhold hva gjelder muligheten til å skrive ut nyvalg. Den ene muligheter er knyttet til mistillitsvedtak eller konkret nederlag for regjeringen i Stortinget, mens den andre muligheten legges til Kongen i statsråd uavhengig av dette. Forslagsstiller er av den oppfatning at neste storting bør ha anledning til å drøfte begge muligheter.

Totalt fremmer forslagsstiller fire alternative forslag på dette området, for å ta høyde for mest hensiktsmessig plassering i Grunnloven i tilfelle Stortinget skulle vedta anbefalingene fra valglovutvalget om endringer i § 54 (NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov).

Som en naturlig følgeendring av muligheten til å skrive ut nyvalg foreslås to endringer som regulerer når Stortinget skal tre sammen etter et ekstraordinært valg, og at grunnlovsforslag må behandles på nytt etter neste ordinære valg, ikke eventuelle ekstraordinære valg, for å kunne bli vedtatt.

Forslagsstilleren fremmer følgende forslag:

Ǥ 54 nytt annet og tredje ledd skal lyde:

Alternativ 1:

Kongen kan skrive ut nyvalg til nytt storting som skal avløse det tidligere valgte storting før funksjonstiden til dette storting er omme dersom Stortinget har uttrykt mistillit til regjeringen, eller et vedtak er fattet etter at regjeringen uttrykkelig har motsatt seg det, og statsministeren eller dennes stedfortreder før avstemningen har meddelt at det vil bli utskrevet nyvalg hvis den får et resultat som regjeringen ikke vil godta.

Etter et nyvalg skal neste ordinære valg avholdes på den tiden som følger av første ledd.

–

Kongen kan skrive ut nyval til nytt storting som skal løyse av det tidlegare valde stortinget før funksjonstida til dette stortinget er omme dersom Stortinget har uttrykt mistillit til regjeringa, eller eit vedtak er gjort etter at regjeringa uttrykkeleg har sett seg imot det, og statsministeren eller ein statsråd i hans stad før røystinga har gjort kjent at det blir skrive ut nyval om ho får eit resultat som regjeringa ikkje godtek.

Etter eit nyval skal neste ordinære val haldast på den tida som følgjer av fyrste leddet.

Alternativ 2:

Kongen kan skrive ut nyvalg til nytt storting som skal avløse det tidligere valgte storting før funksjonstiden til dette storting er omme.

Etter et nyvalg skal neste ordinære valg avholdes på den tiden som følger av første ledd.

–

Kongen kan skrive ut nyval til nytt storting som skal løyse av det tidlegare valde stortinget før funksjonstida til dette stortinget er omme.

Etter eit nyval skal neste ordinære val haldast på den tida som følgjer av fyrste leddet.

§ 68 nytt annet ledd skal lyde:

Etter et nyvalg trer Stortinget sammen senest to uker etter at valgtingene er tilendebrakt.

–

Etter eit nyval kjem Stortinget saman seinast to veker etter at valtinga er avslutta.

§ 121 første og annet punktum skal lyde:

Viser erfaring at noen del av denne Kongeriket Norges Grunnlov bør endres, skal endringsforslag fremsettes senest innen utgangen av september måned i året før et ordinært valg og kunngjøres på trykk. Men først etter neste ordinære valg, og senest innen utgangen av september måned høyst to år deretter, tilkommer det Stortinget å bestemme om den foreslåtte endring skal finne sted eller ei.

–

Viser røynsla at nokon del av denne grunnlova for Kongeriket Noreg bør endrast, skal framlegget om endring leggjast fram seinast innan utgangen av september i året før eit ordinært val og kunngjerast på prent. Men fyrst etter neste ordinære val, og seinast innan utgangen av september høgst to år etter det, avgjer Stortinget om endringa skal gjerast eller ikkje.

Alternativ 3:

Ny § 54 a skal lyde:

Kongen kan skrive ut nyvalg til nytt storting som skal avløse det tidligere valgte storting før funksjonstiden til dette storting er omme dersom Stortinget har uttrykt mistillit til regjeringen, eller et vedtak er fattet etter at regjeringen uttrykkelig har motsatt seg det, og statsministeren eller dennes stedfortreder før avstemningen har meddelt at det vil bli utskrevet nyvalg hvis den får et resultat som regjeringen ikke vil godta.

Etter et nyvalg skal neste ordinære valg avholdes på den tiden som følger av § 54 første ledd.

–

Kongen kan skrive ut nyval til nytt storting som skal løyse av det tidlegare valde stortinget før funksjonstida til dette stortinget er omme dersom Stortinget har uttrykt mistillit til regjeringa, eller eit vedtak er gjort etter at regjeringa uttrykkeleg har sett seg imot det, og statsministeren eller ein statsråd i hans stad før røystinga har gjort kjent at det blir skrive ut nyval om ho får eit resultat som regjeringa ikkje godtek.

Etter eit nyval skal neste ordinære val haldast på den tida som følgjer av § 54 fyrste leddet.

§ 68 nytt annet ledd og § 121 første og annet punktum skal lyde:

[Som alternativ 1–2]

Alternativ 4:

Ny § 54 a skal lyde:

Kongen kan skrive ut nyvalg til nytt storting som skal avløse det tidligere valgte storting før funksjonstiden til dette storting er omme.

Etter et nyvalg skal neste ordinære valg avholdes på den tiden som følger av første ledd.

–

Kongen kan skrive ut nyval til nytt storting som skal løyse av det tidlegare valde stortinget før funksjonstida til dette stortinget er omme.

Etter eit nyval skal neste ordinære val haldast på den tida som følgjer av § 54 fyrste leddet.

§ 68 nytt annet ledd og § 121 første og annet punktum skal lyde:

[Som alternativ 1–2]»

Bakgrunn

Forslagsstilleren fremmer med dette forslag om endring av § 57 i Grunnloven om valgdistriktene i Norge. I Grunnloven er det slått fast at det er 169 medlemmer av Stortinget, og at disse fordeles i 19 valgdistrikter (ut fra tidligere fylkesinndeling) basert på areal og folketall og med ett utjevningsmandat per fylke.

Forslagsstilleren mener at Stortinget bør ha mulighet i neste periode til å justere Grunnloven § 57 slik at man i tilfeller der fylkene ønsker det selv, kan innrette valgdistriktene ut fra ny fylkesstruktur. Forslagsstilleren fremmer flere alternative forslag, slik at Stortinget om ønskelig skal ha mulighet til å justere antall valgdistrikter fram mot stortingsvalget 2025. Forslagstilleren tar altså ikke med dette forslaget stilling til hvorvidt noen valgdistrikter bør slås sammen eller ikke.

Forslagsstilleren fremmer også alternativer basert på at Valglovutvalgets flertallsforslag i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg om endring av Grunnloven §§ 56 til 59 blir vedtatt, jf. Dokument 12:11 (2019–2020).

Forslagsstilleren fremmer følgende forslag:

«Alternativ 1:

57 annet og tredje ledd skal lyde:

Riket inndeles i 18 valgdistrikter.

151 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 18 som utjevningsrepresentanter.

–

Riket blir inndelt i 18 valdistrikt.

151 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 18 som utjamningsrepresentantar.

Alternativ 2:

57 annet og tredje ledd skal lyde:

Riket inndeles i 17 valgdistrikter.

152 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 17 som utjevningsrepresentanter.

–

Riket blir inndelt i 17 valdistrikt.

152 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 17 som utjamningsrepresentantar.

Alternativ 3:

57 annet og tredje ledd skal lyde:

Riket inndeles i 16 valgdistrikter.

153 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 16 som utjevningsrepresentanter.

–

Riket blir inndelt i 16 valdistrikt.

153 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 16 som utjamningsrepresentantar.

Alternativ 4:

57 annet og tredje ledd skal lyde:

Riket inndeles i 15 valgdistrikter.

154 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 15 som utjevningsrepresentanter.

–

Riket blir inndelt i 15 valdistrikt.

154 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 15 som utjamningsrepresentantar.

Alternativ 5:

57 annet og tredje ledd skal lyde:

Riket inndeles i 14 valgdistrikter.

155 av stortingsrepresentantene skal velges som distriktsrepresentanter og 14 som utjevningsrepresentanter.

–

Riket blir inndelt i 14 valdistrikt.

155 av stortingsrepresentantane skal veljast som distriktsrepresentantar og 14 som utjamningsrepresentantar.

Alternativ 6 til 10:

§ 56 første ledd og § 59 første ledd skal lyde:

[Som alternativ 1 til 5]»

Bakgrunn

Siden systemet med utjevningsordningen i valglovgivningen ble vedtatt innført i Grunnloven 10. mai 1988, har sperregrensen for utjevningsmandater ligget fast på 4 prosent. Slik forslagsstilleren ser det, bør Stortinget vurdere å heve sperregrensen til 5 prosent. I store deler av tiden siden det nye systemet ble innført, har Norge hatt mindretallsregjeringer, og små partier har fått en langt større makt og betydning enn velgeroppslutningen skulle tilsi.

Et konkret eksempel på stor makt til et lite parti er perioden 1985–1989, da Fremskrittspartiet med to mandater satt i såkalt vippeposisjon. Slik forslagsstilleren ser det, kan det også i fremtiden bli problemer med dannelse av regjeringer og at små partier kan få for stor makt i forhold til oppslutningen fra folket ved valg.

Mange kan komme til å stemme taktisk for å få et parti over sperregrensen, noe som igjen tilsier at de minste partiene får uforholdsmessig stor innflytelse, særlig hvis de avgjør regjeringsspørsmålet.

Man ser også at små partier får en form for «vetorett» i enkelte saker, selv om de bare representerer et lite mindretall av folket. Dette er med på å svekke tilliten til politikerne. En heving av sperregrensen til for eksempel fem prosent, slik Tyskland og Island har, vil kunne bidra til et mer stabilt og legitimt styringssystem.

For å sikre styringsdyktige regjeringer bør sperregrensen for utjevningsmandater heves – ikke senkes – som blant annet foreslått i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov.

Forslaget fremsettes i to alternativer, tilpasset både dagens utforming av § 59 og endringen av § 59 som er foreslått i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov.

Forslagsstiller fremmer følgende forslag:

«Alternativ 1:

§ 59 femte ledd skal lyde:

Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med mindre det har fått minst 5 prosent av det samlede stemmetall for hele riket.

–

Ingen parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 5 prosent av det samla røystetalet for heile riket.

Alternativ 2:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst fem prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har stilt liste i alle valdistrikta og har fått minst fem prosent av dei godkjende røystene i heile riket.»

Bakgrunn

Valglovutvalget (NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg) peker på at disproporsjonaliteten i den norske valgordningen i størst grad skyldes at partiene som ikke kommer over sperregrensa på fire prosent, er underrepresentert på Stortinget. Utvalgets flertall går derfor inn for å nedjustere sperregrensa som det mest hensiktsmessige tiltaket for å gjøre valgordningen mer proporsjonal.

Dagens valgordning favoriserer de største partiene, gjør det vanskelig å presentere nye alternativer for velgerne og fører til at urimelig mange stemmer ikke fører til representasjon. Frykten for fragmentering er ikke godt nok begrunnet til at det kan forsvare det som i realiteten er en svekkelse av det representative demokratiet.

I dagens storting har hver representant fra de seks største partiene i snitt om lag 16 000 velgere bak seg, mens Rødts ene representant har støtte fra 70 522 velgere og Miljøpartiet De Grønnes representant 94 788 velgere. Når veien blir lang fra avgitt stemme til representasjon på Stortinget, kan det bidra til å svekke oppslutningen om demokratiet.

Danmark har en valgordning med en sperregrense på to prosent, noe som bidrar vesentlig til at de jevnt over scorer langt bedre enn Norge når proporsjonalitet måles med det som kalles Gallaghers minste kvadraters metode. Jevnt over ligger Danmark de siste førti årene under to på denne målingen, mens Norge i snitt ligger mellom tre og fem.

Dette gir likevel ikke fragmentering – jevnt over har danskene ved de siste valgene valgt inn ett til to flere partier til Folketinget enn norske velgere har til Stortinget. Det nåværende Folketinget består av elleve partier (representantene fra Grønland og Færøyene ikke medregnet) mot Stortingets ni. Danmark har dessuten en ordning der også alle partier som har vunnet minst ett distriktsmandat, også kvalifiserer til utjevningsmandater.

Forslaget fremmes både i en form basert på endring av paragrafen iht. forslag i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov, og i en form som tar utgangspunkt i gjeldende lovtekst.

Forslagsstilleren fremmer følgende forslag:

«Alternativ 1:

§ 59 femte ledd skal lyde:

Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med mindre det har fått minst 2 prosent av det samlede stemmetall for hele riket.

–

Ingen parti kan få utjamningsmandat utan å ha fått minst 2 prosent av det samla røystetalet for heile riket.

Alternativ 2:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst to prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har stilt liste i alle valdistrikta og har fått minst to prosent av dei godkjende røystene i heile riket.»

Innledning

Komiteen viser til at utredningen var omfattende og preget av mange alternative forslag. Utredningen inneholdt også en rekke forslag til endringer i valgordningen som krever endringer i Grunnloven. For å sikre at disse endringene kunne behandles i inneværende stortingsperiode, ble samtlige forslag til grunnlovsendringer fra valglovutvalget, både flertalls- og mindretallsforslag, fremmet i Dokument 12:11 av en tverrpolitisk gruppe representanter uten å ta stilling til det enkelte forslag. De øvrige forslag som er omtalt i denne innstillingen, er fremmet av de respektive forslagsstillere som deres avklarte standpunkt.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Innst. 143 S (2021–2022) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen som omtaler behandlingen av grunnlovsforslag:

«Komiteen viser til at forslag til grunnlovssaker vert handsama annleis enn andre lovsaker. Handsaminga føreset at befolkninga skal verte kjend med forslaga og kunne ta stilling til dei i eit val.»

Dette medlem viser til at å fremme samtlige forslag fra valglovutvalget uten å ta stilling til det enkelte forslag ikke gjør det mulig for befolkningen å ta stilling til forslagene gjennom valg. Dette medlem bifaller i prinsippet kun forslagene som er fremmet av et samlet valglovutvalg, men har i innstillingen støttet forslag som styrker gjeldende valgordning.

Forslag om endring i § 14 om stortingsrepresentanters adgang til å bli statssekretær/rådgiver i regjeringen

Komiteen viser til Dokument 12:11, der det i § 14 første ledd er foreslått noen språklige endringer i bokmålsversjonen, dette for å oppnå større likhet mellom bokmåls- og nynorskversjonene. Endringen er kun språklig, og endrer ikke innholdet i første ledd. Komiteen slutter seg til endringsforslaget og anbefaler at forslag A i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteen merker seg videre at det i Dokument 12:11 er fremmet to alternative forslag til nytt § 14 annet ledd. Alternativ 1, som støttes av et flertall i valglovutvalget, slår fast at stortingsrepresentanter ikke kan utnevnes til statssekretærer eller ansettes som rådgivere ved statsrådets kontorer. Et mindretall i utvalget støtter alternativ 2 som kun slår fast at stortingsrepresentanter ikke kan ansettes som rådgivere ved statsrådets kontorer. Komiteen viser til at Dokument 12:18 også fremmer forslag om et nytt § 14 annet ledd med tilsvarende innhold i tre alternativer. Forslagsstillernes alternativ 2 og 3 samsvarer med valglovutvalgets alternativer, men dette grunnlovsforslaget har i tillegg et alternativ 1, der det kun slås fast at stortingsrepresentanter ikke kan utnevnes til statssekretærer. Komiteen registrerer at forslagene til nytt annet ledd medfører en begrensning i stortingsrepresentanters anledning til å bli en del av regjeringsapparatet med den begrunnelse at regjeringen på den måten vil påvirke Stortingets sammensetning. Komiteen merker seg at et mindretall i valglovutvalget ikke ønsker å ta inn i Grunnloven en bestemmelse som begrenser regjeringens adgang til å hente stortingsrepresentanter til regjeringsapparatet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker ikke å ta inn i Grunnloven en bestemmelse som begrenser regjeringens adgang til å hente stortingsrepresentanter til regjeringsapparatet. Flertallet viser til at det er mange hensyn som skal ivaretas når regjeringsapparatet skal settes sammen, både når det gjelder alder, kjønn, geografisk tilhørighet, kompetanse og erfaring. Selv om flertallet støtter intensjonen om å hente kompetente medarbeidere utenom de som er valgt til Stortinget, vil en slik begrensning i Grunnloven kunne være en uønsket begrensning i enkelte tilfeller.

Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at forslag B, samtlige alternativer, ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til grunnlovsforslag 18 og den begrunnelse som er gitt for å utelukke at stortingsrepresentanter kan utnevnes som statssekretærer eller utnevnes som rådgivere ved statsrådets kontorer. Dagens ordning medfører at regjeringen får direkte innflytelse på Stortingets sammensetning. Ordningen innebærer også et avvik fra den grunnlovfestede ordning at det er velgerne, og ikke den utøvende makt, som skal beslutte Stortingets sammensetning. Det er viktig å ivareta velgernes suverenitet til å sette sammen Stortinget. Disse medlemmer viser til at et flertall i valglovutvalget foreslår at stortingsrepresentanter ikke skal kunne utnevnes som statssekretærer eller ansettes som rådgivere ved statsrådets kontorer, og til at forslag B alternativ 1 i Dokument 12:11 tilsvarer alternativ 2 i Dokument 12:18. Disse medlemmer støtter flertallet i valglovutvalget, som foreslår at stortingsrepresentanter ikke skal kunne utnevnes til statssekretærer eller politiske rådgivere og anbefaler at forslag B alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i §§ 12, 50 og 61 om hvem som skal ha stemmerett (alder og statsborgerskap)

Komiteen viser til at det i Dokument 12:11 er fremmet forslag både til språklige og innholdsmessige endringer i § 50 første ledd, språklige endringer i annet ledd, og oppheving av tredje ledd. Komiteen ser at de språklige endringene i bokmålsversjonen er gjort for å være mer i tråd mer nynorskversjonen, samt ha en mer presis beskrivelse. Komiteen støtter de språklige endringene.

Komiteen merker seg videre at valglovutvalget samlet går inn for å oppheve tredje ledd, da det i dag ikke er fastsatt noen bestemmelse med hjemmel i dette. Det synes heller ikke som aktuelt å fastsette slike bestemmelser. Komiteen slutter seg derfor til at tredje ledd oppheves og anbefaler at forslag F i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteen viser til at forslagene om innholdsmessige endringer i § 50 første ledd første punktum gjelder stemmerettsalder for norske statsborgere, og at forslaget til nytt annet punktum gjelder stemmerett for utenlandske statsborgere ved stortingsvalg. Flertallet i valglovutvalget støtter alternativ 1 og vil beholde 18 år som stemmerettsalder, som i dag. Et mindretall i utvalget støtter alternativ 2 og vil senke stemmerettsalderen ved stortingsvalg til 16 år.

Komiteen registrerer at et annet mindretall i utvalget støtter alternativ 3, som er et tilleggsforslag til de to andre alternativene, om at utenlandske statsborgere som har vært folkeregistrert i Norge de siste seks år før valget, skal gis stemmerett ved stortingsvalg.

Komiteen viser også til at alternativene 1 og 2 må sees i sammenheng med henholdsvis alternativ 1 og 2 i forslag til § 61, der alternativ 1 slår fast at stemmerettsalder og valgbarhetsalder er den samme og 18 år, og alternativ 2 slår fast at selv om stemmerettsalderen skulle bli 16 år, skal valgbarhetsalderen fortsatt være 18 år.

Komiteen viser videre til at Dokument 12:13 også fremmer tilsvarende innholdsmessige forslag til endring i §§ 50 og 61 med det mål å senke stemmerettsalderen til 16 år, men beholde valgbarhetsalderen på 18 år. Disse forslagene har imidlertid en noe annen språklig formulering. Komiteen registrerer videre at forslagsstillerne i Dokument 12:13 også har tatt høyde for et flertall for å innføre republikk og derfor som en konsekvens av dette fremmer tre alternative formuleringer i § 12 for å stadfeste en valgbarhetsalder på 18 år.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet slutter seg til flertallet i valglovutvalget som vil beholde 18 år som stemmerettsalder slik som i dag. Disse medlemmer mener det er avgjørende at stemmerettsalder og valgbarhetsalder er den samme, og peker på at 18 år på en rekke områder i samfunnet er fastsatt som et skille der en blir ansvarlig for sine egne handlinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det finnes gode grunner for å utvide demokratiet og la 16-åringer få stemmerett, særlig ved kommune- og fylkestingsvalg. Disse medlemmer har derfor støttet å senke stemmerettsalderen til 16 år ved kommune- og fylkestingsvalg, men la valgbarheten forbli 18 år, jf. Dokument 8:139 L (2021-2022) og Innst. 412 L (2021-2022). Disse medlemmer mener man bør høste erfaringene fra en slik endring før man senker stemmerettsalderen ved stortingsvalg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, anbefaler at forslag C alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser videre til forslaget om å gi utenlandske borgere stemmerett dersom de har vært folkeregistrert i Norge de siste 6 år. Dette flertallet står fast på dagens prinsipp om at kun norske statsborgere har stemmerett ved stortingsvalg. Dette flertallet støtter ikke forslaget og anbefaler at forslag D ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Venstre slutter seg til forslaget fra valglovutvalgets mindretall om å senke stemmerettsalderen ved stortingsvalg til 16 år og anbefaler at forslag C alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles, slik at § 50 første ledd skal lyde:

«Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valgtinget holdes.

–

Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget blir halde.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget om å senke stemmerettsalderen til 16 år og beholde valgbarhetsalderen på 18 år i Dokument 12:13. Dette medlems vurdering er at valgbarhetsalderen ved stortingsvalg bør opprettholdes fordi vervet bør ivaretas av personer som har nådd myndighetsalder.

Dette medlem anbefaler på denne bakgrunn at alternativ 2 til § 50 første ledd i Dokument 12:13 bifalles, slik at bestemmelsen skal lyde:

«Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valgtinget holdes.

–

Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget blir halde.»

Dette medlem anbefaler videre at alternativ 1 til § 61 i Dokument 12:13 bifalles, slik at bestemmelsen skal lyde:

«Den som velges til representant, må ha fylt 18 år eller fylle 18 år det året valgtinget holdes.

–

Den som skal veljast til representant må ha fylt 18 år eller fylle 18 år det året valtinget blir halde.»

Dette medlemviser videre til forslag i Dokument 12:13 som gjør det mulig å senke stemmerettsalderen til 16 år, men samtidig opprettholde alder for valgbarhet og regjeringsdeltakelse på 18 år. Dette medlem anbefaler at alternativ 1 til endring i § 12 første ledd første punktum i Dokument 12:13 bifalles.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at partiet har programfestet allmenn stemmerett for 16-åringer og at statsborgerskap bør innvilges etter 5 års botid i landet. På denne bakgrunn støtter dette medlem forslaget fra mindretallet i valglovutvalget om å senke stemmerettsalderen til 16 år, men beholde valgbarhetsalderen på 18 år.

Dette medlem støtter videre forslag fra mindretallet i valglovutvalget om stemmerett for personer som har vært folkeregistret i Norge de siste 6 årene. Dette medlem anbefaler på denne bakgrunn at forslag D i Dokument 12:11 bifalles, slik at § 50 første ledd nytt andre punktum på bokmål skal lyde:

«Personer som ikke er norske borgere, har stemmerett på de samme vilkår hvis de har vært folkeregistrert som bosatt i Norge de siste seks årene før valgdagen».

Komiteen anbefaler at forslag E i Dokument 12:11, om en språklig endring av § 50 andre ledd bifalles.

Forslag om endring i § 53 om tap av stemmerett, og tap av verv

Komiteen merker seg at det i Dokument 12:11 på bakgrunn av et samlet valglovutvalg foreslås å oppheve § 53 som gir adgang til å fastsette særlige regler om at stemmeretten kan tapes ved domfellelse for straffbare forhold. Opphevelsen begrunnes i at det i dag ikke er fastsatt noen bestemmelse med hjemmel i dette. Det synes heller ikke som aktuelt å fastsette slike bestemmelser, og komiteen slutter seg derfor til at innholdet i gjeldende § 53 oppheves.

Komiteen registrerer at et flertall i valglovutvalget i alternativ 1 støtter et forslag om å erstatte dagens innhold i § 53 med en bestemmelse som gjelder fradømmelse av vervet som stortingsrepresentant, en bestemmelse som vil gi en klar hjemmel for straffeloven § 56 som åpner for dette. Mindretallet i utvalget vil altså fjerne dagens innhold og ikke erstatte det med nytt innhold.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener prinsipielt at en stortingsrepresentant skal kunne fratas vervet dersom han dømmes for alvorlige handlinger, men at dette må komme i tillegg og ikke istedenfor tap av stemmerett slik som det er foreslått. Dette medlem mener at stemmeretten fortsatt bør tapes ved domfellelse for alvorlige straffbare handlinger. Dette medlem vil derfor gå imot forslaget slik det er fremsatt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, støtter forslaget om opphevelse av bestemmelsen i § 53 bokstav a om tap av stemmerett ved domfellelse for straffbare handlinger.

Flertallet støtter videre forslaget om opphevelse av bestemmelsen i § 53 bokstav b om tap av stemmerett ved å gå i fremmed makts tjeneste uten samtykke fra regjeringen.

Komiteen støtter ikke at det tas inn en hjemmel i Grunnloven om fradømmelse av vervet som stortingsrepresentant på nåværende tidspunkt, men at dette bør vurderes nærmere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, støtter mindretallet i utvalget og anbefaler at forslag G, alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i §§ 54, 68 og 121 om valgperiode og nyvalg

Komiteen viser til at det i Dokument 12:11 foreslås en utvidelse av gjeldende § 54 for å sikre velgerne muligheten til å stemme ved ekstraordinære situasjoner. Første ledd viderefører dagens bestemmelse med språklige endringer. Andre til sjette ledd er forslag om å innføre en beredskapshjemmel til å forlenge eller utsette valgtinget, eller gjennomføre omvalg, som følge av ekstraordinære hendelser, og rammene for dette. Komiteen merker seg at det etableres en høy terskel for å ta i bruk hjemmelen, og at grunnlaget må være ekstraordinære hendelser som hindrer en vesentlig del av velgerne fra å stemme. Det kreves videre to tredjedels flertall i Stortinget basert på 169 representanter for å ta i bruk hjemmelen. Omvalg kan vedtas på samme bakgrunn. Dersom Stortinget ikke kan samles, gis Kongen i statsråd anledning til å utvide valgtinget med en dag eller utsette valgtinget i inntil 7 dager. Komiteen vil bemerke at nylige sterke restriksjoner grunnet pandemi har synliggjort behovet for en slik utvidelse av § 54. Forslaget støttes av et samlet valglovutvalg. Komiteen slutter seg til forslaget om endring og utvidelse av § 54 og anbefaler at forslag H i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteen viser videre til at det i Dokument 12:26 fremmes forslag i 4 alternativer til nye formuleringer i § 54 med den hensikt å tillate at Kongen kan skrive ut nyvalg midt i en stortingsperiode. I alternativ 1 knyttes dette opp mot mistillit til regjeringen eller der regjeringen motsetter seg å følge opp Stortingets vedtak. I alternativ 2 fremmes en generell rett til å skrive ut nyvalg. I begge alternativer fremmes det også forslag om endring i § 68 om at Stortinget skal tre sammen senest to uker etter at valgtinget er ferdig. Videre fremmes det forslag om endring i § 121 som korter inn tidsrammen for behandling av grunnlovsforslag etter et valg til 2 år. Alternativ 3 er likt alternativ 1, men med annen teknisk plassering i paragrafen, og alternativ 4 er likt alternativ 2 men med tilsvarende plassering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, kan ikke se behovet for å innføre mulighet for å skrive ut nyvalg i 4-årsperioden, og støtter ikke forslagene i Dokument 12:26. Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at Dokument 12:26, samtlige alternativer, ikke bifalles.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det som prinsipp kan være gode grunner til å oppløse Stortinget og avholde nyvalg i stortingsperioden. Dette medlem er imidlertid usikker på om forslaget er gjennomarbeidet godt nok til at det bør støttes slik det er fremsatt. Dette medlem vil derfor ta initiativ til at nytt forslag vil bli fremmet for behandling i neste stortingsperiode. Dette medlem anbefaler på denne bakgrunn at forslaget i Dokument 12:26 ikke bifalles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Stortinget i 2012 behandlet et forslag om investitur og oppløsningsrett, jf. Innst. 212 S (2011–2012). Det fremgår av innstillingen at flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, inkludert Sosialistisk Venstreparti (Hallgeir Langeland),

«viser til at forslag om å gi regjeringen mulighet til å oppløse den folkevalgte forsamling innebærer en vesentlig forskyvning av makt til den utøvende makts fordel, og samtidig innebærer en mulighet for at regjeringen overprøver resultatet av valgtinget.»

Forslag om endring i § 55 om valglov og klage på stemmerett

Komiteen viser til Dokument 12:11, som foreslår en ny formulering i § 55 som er en språklig omarbeidelse og presisering, samt foreslår å fjerne andre punktum slik at Stortinget ikke lenger skal avgjøre klager på stemmerett. Valglovutvalget er samlet om endringsforslagene, og følger opp dette i forslaget til valglov, der det foreslås at riksvalgstyret skal behandle klager knyttet til stemmerett. Komiteen slutter seg til forslagene til endring i § 55 og anbefaler at forslag I i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i §§ 56 og 57 om antall valgdistrikter

Komiteen peker på at det både i Dokument 12:11 og i Dokument 12:23 er fremmet en rekke forslag om antall valgdistrikter. Antallet alternative forslag er begrunnet i alternativet der valgdistriktene skal følge fylkesgrensene. Komiteen inviteres gjennom forslagene til å ta stilling til noen prinsipielle spørsmål. Det første er spørsmålet om valgdistriktene skal knyttes til de til enhver tid gjeldende fylkesgrenser eller ikke. Det andre er om antall valgdistrikt skal slås fast i Grunnloven eller ikke. Et samlet valglovutvalg støtter, uavhengig av sine andre standpunkt, at omtale av antall valgdistrikter og regulering av grensene for disse, flyttes fra § 57 til § 56.

Komiteen viser til at et flertall i valglovutvalget støtter § 56 første ledd, alternativ 1 om at antall valgdistrikter tas inn i Grunnloven. Et mindretall i utvalget støtter alternativ 2 om at dette skal fastsettes ved lov der endring krever to tredjedels flertall og at to tredjedeler av Stortinget er til stede. Komiteen viser videre til at det i alternativ 1 er fremmet forslag om 19, 13, 12 eller 11 valgdistrikt. Komiteen registrerer at et flertall i valglovutvalget støtter forslaget om å beholde dagens 19 valgdistrikter, og dermed prinsippet om at valgdistriktene ikke skal følge fylkesgrensene. Det er varierende mindretall i utvalget som støtter de andre forslagene om antall valgdistrikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt anbefaler at forslag J alternativ 1a i Dokument 12:11 bifalles.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mener det ikke er noe som tilsier at grensene for valgdistrikt til stortingsvalget skal være sammenfallende med grensene for fylkeskommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at mange av innvendingene mot å følge fylkesgrensene som kommer frem i valglovutvalgets utredning ikke gjør seg like sterkt gjeldende når Viken og Troms og Finnmark nå trolig oppløses. Disse medlemmer mener derfor det fortsatt kan være god grunn til å følge fylkesgrensene, men mener dette er noe man bør ta stilling til når fylkesstrukturen har satt seg, og man ser tydelig hvordan fylkene vil se ut fremover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at dagens 19 valgdistrikter er godt innarbeidet, og fortsatt vil være tjenlige for å sikre god deltagelse ved stortingsvalg, og støtter derfor forslaget om å videreføre dagens 19 valgdistrikt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Rødt og Venstre, støtter også at grensene for valgdistriktene fastsettes ved lov og anbefaler på denne bakgrunn at forslag K alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Venstre mener, i likhet med mindretallet i valglovutvalget, at det ikke er hensiktsmessig å fastslå antall valgdistrikt i Grunnloven, og at grensene for valgdistriktene fastsettes ved lov slik det er i dag. Dette medlemanbefaler derfor at forslag J alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles.

Dette medlem mener subsidiært at valgdistriktenes grenser i størst mulig grad bør følge fylkesgrensene.

Komiteen viser til at det videre fremmes 2 alternative forslag til § 56 annet ledd. Flertallet i valglovutvalget støtter alternativ 1, som er et forslag om å videreføre gjeldende rett (flyttet fra § 57 sjette ledd) om at grensene mellom valgdistriktene fastsettes ved lov. Alternativ 2, som støttes av et mindretall i utvalget, har første punktum lik flertallsforslaget, men har i tillegg forslag om at slik endring i lov skal kreve to tredjedels flertall, og at minst to tredjedeler av Stortinget skal være til stede.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i Dokument 12:11 om § 56. Disse medlemmer støtter alternativ 2, om at slik endring i lov skal kreve to tredjedels flertall, og at minst to tredjedeler av Stortinget skal være til stede, og anbefaler at forslag K alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteen viser til at det i Dokument 12:23 er fremmet forslag til § 57 annet og tredje ledd om henholdsvis 18, 17, 16, 15 eller 14 valgdistrikt, og at dette tilsvarende tas inn i § 56 første ledd og § 59 første ledd.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer i tråd med vedtak fra Sosialistisk Venstrepartis partiorganer forslag om at det skal være 16 valgdistrikt. Agder, Trøndelag og Innlandet blir nye kretser. Dette medlem anbefaler på denne bakgrunn at Dokument 12:23 alternativ 3 bifalles.

Komiteen viser til at det i Dokument 12:11 også fremmes forslag om å beholde totalt 169 representanter og justere antall utjevningsmandater i henhold til antall valgdistrikt. Komiteen viser til at det i Dokument 12:11 også er et forslag til en språklig endring i § 57 første ledd som slår fast at det skal være 169 stortingsrepresentanter, og et samlet valglovutvalg støtter dette. Komiteen slutter seg også til dette og anbefaler at forslag L i Dokument 12:11 bifalles.

Det fremmes videre 2 alternative forslag til § 57 annet ledd som omtaler modell for fordeling av representanter mellom valgdistriktene. Flertallet i valglovutvalget støtter alternativ 1, der det fremmes forslag om en endring i beregningsmåten ved å først fordele ett mandat til hvert distrikt, og deretter fordele resten med Sainte-Laguës metode på grunnlag av innbyggertall. Deler av dette flertallet mener dette er den beste modellen uansett antall valgdistrikt, mens en annen del mener dette kun egner seg dersom det beholdes 19 valgdistrikt. Et mindretall i utvalget støtter alternativ 2 som viderefører dagens metode for fordeling av mandatene på grunnlag av antall innbyggere og areal.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener dagens ordning med fordeling av kandidater mellom valgdistriktene på grunnlag av antall innbyggere og areal er en god ordning, og støtter alternativ 2, som foreslår at dette videreføres. Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at forslag M alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Rødt og Venstre støtter valglovutvalgets forslag om en endring i beregningsmåten for fordeling av representanter mellom valgdistriktene, som en bedre metode enn dagens.

Disse medlemmer anbefaler derfor at forslag M alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteen merker seg videre at det er et samlet valglovutvalg som støtter forslag til § 57 tredje til femte ledd som slår fast at hvert valgdistrikt skal ha minst 4 mandater, at fordeling mellom valgdistriktene skal skje hvert fjerde år, og at nærmere bestemmelser om dette skal fastsettes ved lov. Komiteen støtter dette og anbefaler at forslag N i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil at det fremgår av Grunnloven at alle valgdistrikter skal ha minst fire mandater, men ønsker å beholde dagens ordning med at mandatfordelingen mellom valgdistriktene justeres hvert åttende år.

Forslag om endring i § 58 om valg i hver kommune

Komiteen registrerer at det i Dokument 12:11 fremmes forslag om språklig endring og justering i § 58 tilpasset dagens valgordning. Forslaget støttes av et samlet valglovutvalg. Komiteen støtter forslaget og anbefaler at forslag O i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i § 59 om valgoppgjøret (sperregrensen og fordeling av utjevningsmandater)

Komiteen merker seg at det gjennom de forslag som er fremmet i Dokument 12:11, nå er ryddet i paragrafene slik at § 56 regulerer antall og inndeling av valgdistriktene, § 57 regulerer fordelingen av de 169 representantene mellom valgdistriktene, og § 59 regulerer selve valgoppgjøret. Komiteen mener dette er en god og oversiktlig løsning.

§ 59 første ledd omhandler kåring av utjevningsmandater. Et flertall i valglovutvalget støtter alternativ 1 som er en videreføring av dagens ordning med tildeling av ett utjevningsmandat i hvert valgdistrikt på grunnlag av valgresultatet i hele landet. Et mindretall i utvalget foreslår å innføre kåring av utjevningsmandatene etter rekkefølgen på en nasjonal liste for hvert parti.

§ 59 andre ledd omhandler hvordan direktemandatene velges. Et flertall i valglovutvalget støtter forslag 1a, som er en videreføring av dagens bestemmelse med et første delingstall på 1,4. Et mindretall i utvalget støtter forslag 1b, som foreslår å endre første delingstall til 1,2. Det er videre forslag 2a og 2b om at direktemandatene kun skal fordeles mellom de listene som har fått henholdsvis 3 prosent (2a) eller 4 prosent (2b) av stemmene i valgdistriktet. Valglovutvalget er delt i synet på dette avhengig av hvor mange valgdistrikt det skal være i fremtiden.

§ 59 tredje ledd omhandler fordeling av utjevningsmandatene. Det er fremmet en rekke forslag der alternativene dreier seg om tre, fire eller fem prosent sperregrense, om det skal stilles krav om at partiene må ha stilt liste i alle valgdistrikter, og om partier som har fått direktemandat, skal kunne få utjevningsmandat selv om de ikke er over sperregrensen. Komiteen viser til NOU 2020:6 side 400-402 Frie og hemmelige valg, der alternativene er oppstilt:

Alternativ 1a:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst tre prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har stilt liste i alle valdistrikta og har fått minst tre prosent av dei godkjende røystene i heile riket.

Alternativ 1b:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst fire prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har stilt liste i alle valdistrikta og har fått minst fire prosent av dei godkjende røystene i heile riket.

Alternativ 1c:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst fem prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har stilt liste i alle valdistrikta og har fått minst fem prosent av dei godkjende røystene i heile riket.

Alternativ 2:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har fått minst fire prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har fått minst fire prosent av dei godkjende røystene i heile riket.

Alternativ 3:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene, og som har fått minst tre prosent av de godkjente stemmene i hele riket eller har vunnet minst ett direktemandat.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har stilt liste i alle valdistrikta, og som har fått minst tre prosent av dei godkjende røystene i heile riket eller har vunne minst eitt direktemandat.

Alternativ 4a:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har fått minst tre prosent av de godkjente stemmene i hele riket eller har vunnet minst ett direktemandat.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har fått minst tre prosent av dei godkjende røystene i heile riket eller har vunne minst eitt direktemandat.

Alternativ 4b:

§ 59 tredje ledd skal lyde:

Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har fått minst fire prosent av de godkjente stemmene i hele riket eller har vunnet minst ett direktemandat.

–

Utjamningsmandata blir delte mellom dei registrerte politiske partia som har fått minst fire prosent av dei godkjende røystene i heile riket eller har vunne minst eitt direktemandat.

§ 59 fjerde ledd er en videreføring av dagens fjerde ledd, men med språklige endringer. Det fremmes også her i Dokument 12:11 to alternativer som følger opp alternative første delingstall som omtalt under § 59 første ledd, og med samme flertall og mindretall.

§ 59 femte ledd omhandler hjemmel til at nærmere bestemmelser for fordeling av utjevningsmandatene kan fastsettes ved lov. Bakgrunnen for at det også her er to alternativer er forskjellen mellom liste i valgdistriktet eller nasjonal liste som er omtalt under § 59 første ledd. Flertallet i valglovutvalget støtter også her alternativ 1, som er videreføring av dagens sjette ledd med språklige endringer.

Komiteen viser til at det i Dokument 12:16 fremmes alternative forslag med en sperregrense på 2 prosent, og at det i Dokument 12:4 fremmes alternative forslag med en sperregrense på 5 prosent.

Komiteen støtter en videreføring av dagens ordning med at utjevningsmandatene fordeles hvert valgdistrikt på grunnlag av valgresultatet i hele landet som foreslått i alternativ 1 i § 59 første ledd. Komiteen mener dette best fanger opp velgernes tilbakemelding i valget og anbefaler at forslag P alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, støtter også forslaget om å videreføre dagens delingstall for kåring av direktemandatene på 1,4 i andre ledd og anbefaler at forslag Q alternativ 1a i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre støtter mindretallet i utvalget og fremmer forslag om å endre første delingstall til 1,2. Disse medlemmer anbefaler på denne bakgrunn at forslag Q alternativ 1b i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, støtter videre alternativ 1b til tredje ledd som tildeler utjevningsmandat til partiene som har stilt liste i alle valgdistrikt og fått minst 4 prosent av de godkjente stemmene i hele riket. Flertallet anbefaler på denne bakgrunn at forslag S alternativ 1b i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet støtter forslag S alternativ 1c i Dokument 12:11, som tildeler utjevningsmandater til partiene som har stilt lister i alle valgdistrikter og fått minst 5 prosent av de godkjente stemmene i hele riket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, støtter videre alternativ 1 i fjerde ledd, som også er en videreføring av dagens ordning og med et delingstall på 1,4, og anbefaler at forslag T alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter alternativ 2, jf. forslag S i Dokument 12:11, altså sperregrense på 4 prosent, men dette medlem mener det ikke bør være et krav om å stille liste i alle valgdistriktene for å kunne få utjevningsmandater.

Komiteens medlem fra Venstre støtter valglovutvalgets forslag om å redusere sperregrensen til 3 prosent og foreslår derfor at forslag S alternativ 1a i Dokument 12:11 bifalles.

Dette medlem støtter videre valglovutvalgets mindretallsforslag om å redusere første delingstall til 1,2 og foreslår derfor at forslag T alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Venstre mener det ikke er hensiktsmessig å innføre en sperregrense for distriktsmandater og kommer derfor ikke til å støtte noen av valglovutvalgets tilleggsforslag R alternativ 2a eller 2b.

Komiteen støtter også alternativ 1 i femte ledd, som er en videreføring av gjeldende bestemmelse, men med mindre språklige endringer. På denne bakgrunn anbefaler komiteen at forslag U alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

§ 59 sjette ledd omhandler en videreføring av dagens tredje ledd med et forbud mot listeforbund. Forslaget støttes av et samlet valglovutvalg.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, støtter forslaget og foreslår at forslag V i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Rødt støtter kåring av utjevningsmandater etter dagens metode som beskrevet i forslag P alternativ 1 (første ledd) og forslag fra mindretallet i valglovutvalget beskrevet i forslag Q alternativ 1b om å senke første delingstall til 1,2 (annet ledd).

I tredje ledd støtter dette medlem alternativ 4a som beskrevet i NOU 2020:6 side 401:

«Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har fått minst tre prosent av de godkjente stemmene i hele riket eller har vunnet minst ett direktemandat.»

I fjerde ledd støtter dette medlem alternativ 2 som beskrevet i NOU 2020:6 side 402:

«Utjevningsmandatene fordeles på grunnlag av partienes samlede stemmetall i hele riket. Stemmer og mandater til lister som ikke oppfyller kravene i tredje ledd, holdes utenfor. Det gjennomføres en beregning ved hjelp av Sainte-Lagües metode med 1,2 som det første delingstallet. Utjevningsmandatene går til de partiene som har fått færre direktevalgte mandater enn det som følger av denne beregningen.»

I femte ledd støtter dette medlem alternativ 1, om at i hvilke valgdistrikter partiene skal få utjevningsmandatene, fastsettes i lov.

Dette medlem anbefaler på denne bakgrunn at forslag P alternativ 1, forslag Q alternativ 1b, forslag S alternativ 4a, forslag T alternativ 2 og forslag U alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i § 60

Komiteen merker seg at et samlet valglovutvalg støtter forslaget om å oppheve § 60 som lyder:

Hvorvidt og under hvilke former de stemmeberettigede kan avgi sine stemmersedler uten personlig fremmøte på valgtingene, bestemmes ved lov.

Dette begrunnes med at innholdet er ivaretatt i andre paragrafer, og at § 60 dermed ikke lenger har en selvstendig betydning. Komiteen støtter at § 60 oppheves og anbefaler på denne bakgrunn at forslag W i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i § 61 om valgbarhetsalder

Komiteen viser til at det i Dokument 12:11 fremmes 2 alternative forslag til § 61. Forslagene er omtalt under § 50 om stemmerettsalder.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet støtter, i samsvar med standpunkt til § 50, forslag X alternativ 1, som gir samsvar mellom stemmerettsalder og valgbarhetsalder på 18 år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener ikke det prinsipielt er et krav at stemmerettsalder og valgbarhetsalder følger hverandre, men ønsker å beholde begge på 18 år ved stortingsvalg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, anbefaler at forslag X alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Venstre støtter i samsvar med standpunkt til § 50, alternativ 1, som gir samsvar mellom stemmerettsalder og valgbarhetsalder på 16 år, og anbefaler at forslag X alternativ 1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Rødt vil senke stemmerettsalderen til 16 år, men beholde valgbarhetsalderen på 18 år og anbefaler at forslag X alternativ 2 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil senke stemmerettsalderen til 16 år og beholde valgbarhetsalderen på 18 år og anbefaler at forslag til endring i § 61, alternativ 1 i Dokument 12:13 bifalles.

Forslag om endring i § 62 om valgbarhet knyttet til arbeidsforhold

Komiteen registrerer at det i § 62 alternativ 1 fremmes forslag om å utvide kretsen av valgbare gjennom at tjenestemenn ansatt ved statsrådets kontorer, og tjenestemenn som er ansatt ved diplomatiet eller konsulatvesenet, nå er valgbare. Valglovutvalgets flertall støtter alternativ 1 som slår fast at det nå bare er høyesteretts medlemmer som ikke kan stille til valg. Et mindretall i utvalget støtter alternativ 2, der i tillegg ansatte ved statsrådets kontorer, bortsett fra statssekretærer og politiske rådgivere, ikke kan stille til valg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, ønsker ikke å støtte alternativ 1 på nåværende tidspunkt. Flertallet anbefaler at forslag Y alternativ 2 og forslag Z bifalles. Flertallet viser til at valglovutvalget i NOU 2020:6 punkt 10.7.2.3 skriver:

«Begrunnelsen for valgbarhetsbegrensningen for ansatte i departementene er at dette skal sikre et fritt og uavhengig storting, og at politisk ledelse i departementene og allmennheten skal ha tillit til at de ansatte i departementene er faglige og uten egne politiske agendaer. Dette er et legitimt hensyn etter EMK. Praksis fra EMD viser likevel at det er viktig å vurdere om hensynet bak en begrensning i valgbarhet fortsatt gjelder, og at hensyn kan miste sin vekt over tid som følge av den generelle samfunnsutviklingen.»

Flertallet deler dette utgangspunktet med valglovutvalget, men er imot at det ikke skal gjelde noen begrensninger for ansatte i departementene. Flertallet vil se nærmere på de ulike alternativene som valglovutvalget har drøftet, og vurdere å fremme forslag om endring i tråd med disse på et senere tidspunkt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre støtter valglovutvalgets forslag om å utvide kretsen av valgbare gjennom at tjenestemenn ansatt ved statsrådets kontorer, og tjenestemenn som er ansatt ved diplomatiet eller konsulatvesenet, nå er valgbare. Disse medlemmer støtter også valglovutvalgets innstilling til språklig endring i § 62 andre ledd.

Disse medlemmer foreslår at forslag Y alternativ 1 i Dokument 12:11 og forslag Z i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i § 63 om plikten til å stille på valgliste

Komiteen viser til at et samlet valglovutvalg støtter forslaget til endring i § 63, som omhandler plikten til å stille på valgliste og motta valget, samt hjemmel til å i lov fastsette regler for melding om fritak. Det gis også hjemmel til i lov å fastsette regler for når og hvordan representanter som blir innvalgt fra flere valgdistrikt, skal melde hvilket valg de vil motta. Komiteen støtter forslaget og anbefaler at forslag Æ i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i § 64 om fullmakt og klageordning

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merker seg at et samlet valglovutvalg støtter forslaget til endring i § 64. Første ledd er en videreføring av dagens paragraf. Andre ledd innfører en klagerett på Stortingets avgjørelse av om hvorvidt valget er gyldig. Klageretten gjelder kun de som har stilt liste ved valget. Det gis hjemmel til at nærmere bestemmelser om klagerett og klagegrunner fastsettes ved lov, og endelig avgjørelse av klager på Stortingets avgjørelse legges til Høyesterett. Tredje ledd omhandler konsekvensen ved beslutning om ugyldig valg. Flertallet støtter forslaget og anbefaler at forslag Ø i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at dagens ordning er god nok og ser ikke behovet for endringer som foreslått. Dette medlem anbefaler at forslag Ø i Dokument 12:11 ikke bifalles.

Forslag om endring i § 71 om funksjonstid og adgangen til fritak

Komiteen viser til at det i forslag til endring i § 71 foreslås en videreføring av dagens funksjonstid i første ledd, og at det i forslag til nye andre til fjerde ledd foreslås at det tas inn i Grunnloven regler for permisjon.

Komiteen slutter seg i likhet med et samlet valglovutvalg til første ledd, som viderefører og slår fast at valgte representanter er medlemmer av Stortinget i fire år på rad. Komiteen anbefaler på denne bakgrunn at forslag Å første ledd i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteen noterer seg videre at valglovutvalget er delt når det gjelder regler for permisjon. Et flertall i utvalget støtter forslag til nytt andre til fjerde ledd om permisjoner. Forslagene antas i hovedsak å videreføre dagens praksis. Et mindretall i utvalget mener det ikke er nødvendig å ta dette inn i Grunnloven, da spørsmål om nærmere regulering av adgangen til fritak ligger innenfor Stortingets sfære.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, er enig med mindretallet som mener det ikke er nødvendig å ta inn regler om permisjon i Grunnloven, da adgangen til fritak ligger innenfor Stortingets sfære. Flertallet støtter derfor ikke forslaget til nye andre til fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre støtter forslaget om å ta inn en bestemmelse der dagens praksis med å gi permisjoner fremgår av Grunnloven i tråd med forslaget fra flertallet i valglovutvalget. Disse medlemmer anbefaler på denne bakgrunn at også andre til fjerde ledd i forslag Å i Dokument 12:11 bifalles.

Forslag om endring i § 72 om riksvalgstyre

Komiteen viser til at et samlet valglovutvalg støtter forslaget til ny § 72, som omhandler oppnevning av riksvalgstyret. Forslaget beskriver at Stortinget oppnevner et riksvalgstyre på 5 personer, at tre av medlemmene – deriblant lederen – skal være dommere. Det foreslås en funksjonstid på 4 år og noen begrensninger på hvem som kan sitte i styret. Forslaget omhandler også når og hvordan Stortinget kan løse et medlem eller varamedlem fra vervet. Nærmere bestemmelser om riksvalgstyret kan fastsettes ved lov.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til ny § 72 og anbefaler at forslag A-1 i Dokument 12:11 bifalles.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at dagens ordning er god nok og ser ikke behovet for endringer som foreslått. Dette medlem anbefaler derfor at forslag A-1 i Dokument 12:11 ikke bifalles.