Styring og koordinering gjennom
den nasjonale styringsmodellen:
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
mener at utredningene har hatt svakheter, og at disse har bidratt til
at det har oppstått forsinkelser. Riksrevisjonen mener disse svakhetene
samlet er sterkt kritikkverdige. Komiteen viser til at Riksrevisjonen
tematiserer svakhetene i fire kategorier:
-
Rask teknologisk
utvikling har gjort åpne plattform-/økosystemløsninger mer aktuelle
for helsesektoren, men utredningene har blitt forsinket fordi dette
ikke har blitt fanget opp tidlig nok.
-
Sentrale fagmiljøer
har ikke blitt tilstrekkelig involvert, og utredningene kunne vist
til et bredere forskningsgrunnlag
-
Det valgte konseptet
for Akson har høy kompleksitet, usikkerhet og risiko, og enkelte
forslag om å redusere denne gjennom å dele opp tiltaket har ikke
blitt tatt til følge.
-
Konsekvensene for
helsenæringen har ikke blitt tilstrekkelig vektlagt
Komiteen viser
til at det under høringen var flere aktører, blant annet Norsk Sykepleierforbund
og Oslo kommune, som pekte på at økosystemløsning er den løsningen
som er mest egnet for å nå målsetningene. Tidligere statsråd Bent
Høie pekte på hvordan plattform og økosystem har vokst fram som
mer aktuelle løsningsalternativer de senere årene.
Komiteen merker seg hvordan
flere av aktørene på området opplevde et sterkt ønske om å få til
en felles løsning, og at det har vært krevende å komme gjennom med
andre ulike standpunkter. IKT Norges direktør for strategi- og forretningsutvikling,
Fredrik Syversen, sa følgende under høringen:
«Sånn vi opplever
den første biten som gjelder styring, og prosjektet som ble kalt
Akson etter hvert, har utfordringen stort sett vært at man ønsket
å gå for denne store, statlige løsningen som skal omfatte alle journalsystemer,
istedenfor å gå for det som var det viktigste for oss fra næringens
side, og som vi har opplevd også fra andre deler av sektoren: å
få til samhandling på tvers, som det ble nevnt fra Legeforeningen,
i og for seg både vertikalt og horisontalt hvis man skal tenke sånn.
Det ble ikke prioritert. Sånn som vi opplever det, var dette det
man jobbet for fra dag én, og uavhengig av de utredningene som kom,
var man like enig seg imellom i sentrallinjen – holdt jeg på å si
– som gikk fra departementet til direktoratet, om at dette skulle
gjennomføres koste hva det koste vil.»
Komiteen merker seg at Syversen
sa følgende noe senere i høringen:
«Hvorfor kom vi
ikke gjennom? Det er et veldig godt spørsmål. Jeg opplevde at de
var så bundet til det prosjektet – og da tenker jeg på ministeren,
departementsråden og lederen for Helsedirektoratet – dette var det om
å gjøre å kjøre gjennom, koste hva det koste vil. Sånn oppfattes
det fra vår og mange andres side.»
Videre merker komiteen seg
at Syversen også sa følgende:
«Vi følte at det
var bundet til den løsningen som ble nevnt her, at det skulle være
én stor statlig løsning, og det var det man jobbet for. Alle dokumenter
som ble kreert, var en underbygging av det. Slik opplevde vi det. Det
kan godt hende at vi tok feil, men jeg står allikevel på det.»
Legeforeningens
Jan Emil Kristoffersen sa følgende under høringen:
«Status i dag er,
som andre har vært inne på, at vi har tapt mye tid ved at vi har
hatt et veldig stort fokus på å bygge store komplekse løsninger,
høye ambisjonsløsninger, som dessverre ikke var realiserbare.»
Komiteen merker seg at Kristoffersen
også uttalte følgende under høringen:
«Vi opplevde vel
det som Fredrik Syversen for så vidt også peker på, at her hadde
man allerede mållåsing på en anskaffelse av et stort system.»
Komiteen merker seg de ulike
utsagnene som underbygger Riksrevisjonens funn og kritikk om at
åpne plattform-/økosystemløsninger ikke ble fanget opp tidlig nok. Komiteen vil
minne om det grunnleggende poenget om at man ved arbeid for å nå
politiske mål må ha selve målet i sikte, og ikke gjøre virkemiddelet
til et mål i seg selv.
Komiteen viser også til Riksrevisjonens
funn om at sentrale fagmiljøer ikke har blitt tilstrekkelig involvert.
I høringen var det flere aktører på området som ga uttrykk for å
ikke ha blitt tilstrekkelig involvert.
Komiteen merker seg at Ivar
Halvorsen fra Legeforeningen uttalte følgende:
«Så kan en lure
på: Hvorfor gikk dette galt? Hvorfor oppdaget vi det ikke og fikk
stanset det litt tidligere? Det som har kjennetegnet prosessen,
er en mangel på bruk av høring. Det er svære investeringer det er
snakk om, på langt over én milliard, og en hadde stått seg på å
bruke høringsverktøyet på en annen måte. Det ble ikke brukt. En
laget innspillsrunder som nok frustrerte ikke bare vår organisasjon,
men alle, fordi innspillene blir en helt annen type prosess enn
en høring. En har mindre tid og vet ikke helt hva som skjer med
det som en leverer fra seg. Det bygger ned tillit, ikke opp tillit,
og det er ikke egnet til å avdekke den typen vesentlige motforestillinger
som det har vært i denne saken.»
Komiteen merker seg at Mette
Nord fra Fagforbundet sa følgende:
«Jeg vil understreke
at det alltid er positivt å bli inkludert i prosesser som har betydning
for våre medlemmer, og vi er fornøyd med å ha blitt inkludert på
et tidlig tidspunkt i arbeidet med Akson. Men en problemstilling
som alltid reiser seg i et slikt arbeid, er om vi får reell innflytelse,
eller om vi blir tatt til inntekt for løsninger som vi til slutt
ikke kan stå inne for. Under arbeidet med Akson ble det dessverre
etter hvert klart at vi ikke kunne støtte prosjektet i den formen
det til slutt fikk»
Komiteen merker seg at Kristin
Weidemann Wieland, områdedirektør i KS, sa følgende:
«Det er klart at
det har vært litt ulike faser. I konseptvalgutredningen opplevde
man veldig god involvering, og at man ble lyttet godt til. Der var
det veldig fokus på behov. I forprosjektet, som jeg var inne på,
var det en mer lukket prosess, hvor man sendte over skriftlig materiale som
man kanskje ikke helt så igjen i de underlagene som kom, og det
var veldig press på tid. Som sagt reiste vi bekymring om det, og
det tok vi også opp med departementet – i den administrative ledelsen
i departementet, hvor vi foreslo å dele arbeidet i to, nettopp fordi
vi så at dette ikke kom til å komme i land med tanke på kvalitet. Det
viste seg etter hvert å stemme. Det har vært veldig uheldig for
den videre utviklingen, vil jeg si.»
Komiteen merker seg at også
Kristiansand kommune og Oslo kommune pekte på at det tidvis var
korte frister, og at involveringen varierte underveis i prosessen.
Komiteen viser til at tidligere
direktør i Direktoratet for e-helse, Christine Bergland kommenterte
denne kritikken på følgende måte:
«Når det gjelder
manglende lydhørhet: Jeg synes ikke vi har gjort annet enn å lytte.
Hele fundamentet for det arbeidet vi har gjort, har vært kommunenes
veldig tydelige beskjed om at dagens løsninger må byttes ut, og at
man ønsker seg en annen retning enn det som har vært. Vi har etter
beste evne i tusenvis – vil jeg si – av møter og dialoger i disse
årene prøvd å få med stemmene. Så tror jeg ikke at Sykepleierforbundet
har vært så kritisk til dette, men vi vet at Legeforeningen ikke
har vært fornøyd. Spørsmålet er om de har vært fornøyd med måten
vi har lyttet på, eller om de har fornøyd med om vi har sagt og
gjort det de mener. Det kan vel kanskje være litt forskjellig etter
hvem man spør.»
Komiteen merker seg at tidligere
statsråd Bent Høie sa følgende om involveringen:
«Det er alltid et
forbedringspotensial på involvering, men jeg mener at det ikke er
noen tvil om at det var en sterk grad av involvering – også fra
de aktørene – i dette prosjektet, både fra direktoratets side og
fra departementets side. Selv var jeg i flere møter med dem og fikk
høre deres synspunkter. Men det er jo sånn, og det er alle som har
drevet med politikk, veldig klar over, at det er forskjell på å
bli hørt og å få det som en vil. Jeg har vel kanskje et visst inntrykk
av at de som ikke var helt fornøyd med resultatet, opplever en større
grad av klage på prosess enn de som kanskje var mer enige i resultatet.»
Komiteen mener Riksrevisjonens
funn og kritikk understreker at den desentraliserte styringsmodellen
i helsesektoren gjør involvering av fagmiljøer og aktører i feltet
svært viktig. Dette inntrykket er forsterket i høringen. Komiteen understreker
at utredningsinstruksen setter krav om at tiltak med vesentlige
virkninger normalt skal legges ut på høring. En bred og god medvirkning
fra aktørene gir også bedre resultater. I tillegg er det politisk
viktig å sikre forankring i sektoren når man skal oppnå resultater. Komiteen mener
at man med resultatet i hånd kan legge til grunn at involveringen
burde vært bedre. Det kunne bidratt til å redusere de kritikkverdige
forsinkelsene. Manglende involvering må ses i sammenheng med at
man ikke fanget opp den raske teknologiske utviklingen tidlig nok,
og at enkelte forslag om å redusere kompleksiteten gjennom å dele opp
tiltaket ikke ble tatt til følge.
Komiteen viser til at den
norske helsesektoren består av en rekke aktører med stor grad av
autonomi. Det er stort behov for å videreutvikle den nasjonale styringsmodellen
for e-helse og bruke konsultasjonsordningen aktivt. Komiteen viser
til at deltakerne under komiteens høring i saken hadde ulik oppfatning
av beslutningsprosessene og -strukturene rundt utredningene av Én innbygger - én
journal.
Komiteen viser til at tidligere
direktør Bergland i komiteens høring uttalte at:
«Den nasjonale styringsmodellen
utviklet seg over tid, og i 2016 fikk vi et e-helsestyre. Det lurte
politisk ledelse litt på hva egentlig var. Det vi sa til dem, er
at dette er en arena hvor vi kan møte sektoren, ha dialog med alle
aktørene, og et sted som departementet kunne bruke som en arena
for innspill. Det er ingen tvil om at det skulle være en måte å
gjøre styringen fra departementet og politisk ledelse enklere, fordi
vi hadde samlet aktørene rundt samme bord.»
Komiteen understreker at i
etableringen av felles beslutningsprosesser for IKT-utvikling som
omfatter hele sektoren må den statlige myndighetslinjen ligge til grunn. Komiteen mener
beslutningsstrukturene må legge gjeldende ansvarsdeling mellom aktørene
til grunn og involveringsprosessene må tydeliggjøre forholdet mellom
innspill og beslutning.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
har påpekt at måten veikartet ble til på, tyder på at Helse- og
omsorgsdepartementet har hatt et ønske om å samle sektorens aktører
om en felles retning. Dette har over tid vist seg å ikke være mulig,
spesielt ettersom flere av aktørene allerede hadde igangsatt betydelige
investeringer og søkt mot egne prosjekter som var bedre tilpasset
deres egne behov, slik Riksrevisjonen observerer det. Etter Riksrevisjonens
vurdering har aktørene hatt gode argumenter for å gjøre disse valgene,
og sektorens organisering legger ikke opp til at det er naturlig
for departementet å overstyre dem. Komiteenviser særlig til Riksrevisjonens
observasjon om at det heller ikke er gitt at en overstyring ville
hatt heldige konsekvenser.
Komiteen viser videre til
at Riksrevisjonen mener aktørenes veivalg samtidig kan være uttrykk
for at de ikke har hatt tilstrekkelig tillit til at den nasjonale
utredningsprosessen har ledet i riktig retning. Riksrevisjonens
vurdering er derfor at dagens veikart ikke er et resultat av gjennomtenkt
styring og planlegging fra departementets side. Riksrevisjonen mener
dette gir en betydelig risiko for at det kan bli utfordrende for
departementet og direktoratet å koordinere IT-utviklingen og ivareta
helheten i det videre arbeidet slik at målene i Én innbygger – én journal nås.
Komiteen viser også til at
Riksrevisjonen mener rollen til nasjonale myndigheter ikke er tydelig
definert, og at mekanismene for styring, prioritering og forankring
av e-helseutviklingen ikke er effektive nok. Riksrevisjonen mener
den nasjonale styringen ikke har ført til økt gjennomføringsevne. Komiteen viser
også til at Riksrevisjonen mener at avklaringer knyttet til rollefordeling,
finansiering og gode mekanismer rundt prioritering er avgjørende
for å sikre god fremdrift. Manglende avklaring på disse områdene
har, etter Riksrevisjonens vurdering, ført til at gjennomføringsevnen
ikke har økt, noe som særlig skyldes at man ikke har lyktes med
å sikre gode finansieringsmodeller. Riksrevisjonen har også pekt
på at aktørenes mangel på innflytelse over hvordan samfinansieringsmidlene
brukes, har ført til at frivillig samfinansiering ikke har hatt
større effekt. Komiteen deler
Riksrevisjonens vurdering av at en grunnleggende forutsetning for
samstyring er at aktørene opplever at de oppnår mer sammen enn hver
for seg.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Venstre, stiller seg
derfor bak Riksrevisjonens vurdering av at det er kritikkverdig
at mange aktører i sektoren opplever at de ikke har tilstrekkelig
medinnflytelse på nasjonale prioriteringer.