2.4.2 Komiteens merknader
Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteen understreker viktigheten
av solide banker og at oppbygging av egenkapital i gode økonomiske
tider gjør bankene bedre rustet for tap i nedgangstider. Styrkingen
av soliditeten i banksektoren det siste tiåret har vært en styrke
under pandemien.
Komiteen viser til at tross
en stor økning i bankenes utlånstap i 2020, så har tapsnivåene vært
moderate og norske banker var fortsatt lønnsomme. Komiteen merker seg Finanstilsynet
peker på at dette må ses i lys av kraftige finans- og pengepolitiske
tiltak som har bidratt til å begrense pandemiens negative virkning
på norsk økonomi.
Komiteen viser til at systemrisikobufferkravet
ble økt fra 3 til 4,5 pst. med virkning fra utgangen av 2020. Dette
skal gjøre bankene mer solide og robuste overfor utlånstap og andre
forstyrrelser som kan oppstå som følge av strukturelle sårbarheter
i økonomien.
Komiteen viser til at boliglånsforskriften
og forbrukslånsforskriften fra 1. januar 2021 er erstattet av en ny,
felles utlånsforskrift. Den nye forskriften viderefører kravene
til utlånspraksis for bolig- og forbrukslån, og gjelder til 31. desember
2024. Komiteen viser
til at forskriften skal evalueres høsten 2022. Komiteen viser videre til
at regjeringen i forbindelse med dette tar sikte på å vurdere en
utvidelse av forskriften til å også omfatte lån til husholdninger
med pant i andre eiendeler enn bolig, som bil og fritidsbåt.
Komiteen mener god regulering
over mange år har bidratt til at norske banker er blant de mest
solide i Europa.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at bankers
risiko på utlån til eiendomsutviklingsprosjekter ofte er høyere
enn på andre eiendomslån, og at dette gjenspeiles i kapitalkravene.
For de mindre bankene som bruker den såkalte standardmetoden, så
følger kravene direkte av EØS-reglene, uten mulighet for nasjonal
tilpasning. Størrelsen på kapitalkravet avhenger da av hvorvidt
eiendomsutviklingsprosjektet er å anse som spekulativt eller ikke.
Flertallet viser til at Finanstilsynet
i et rundskriv om høyrisikoengasjementer i desember 2020, som følge av
en forespørsel fra finansnæringen, klargjorde sin forståelse av
hvilke prosjekter som skal anses som spekulative og la til grunn
at alle investeringer i fast eiendom skal risikovektes med 150 pst.
Etter dette har imidlertid norske banker stilt spørsmål ved konklusjonene
i rundskrivet. Flertallet viser
i den forbindelse til at Finansdepartementet har varslet at de nå
ser på praksis i de ulike landene, bl.a. viser det seg av Tyskland
ikke anser det som et høyrisikoengasjement dersom mer enn halvparten
av boligene i et eiendomsprosjekt er forhåndsolgt, at slike prosjekter
kan risikovektes med 100 pst., og at departementet snarlig vil komme
tilbake til hvordan reglene bør praktiseres for norske eiendomsprosjekter. Flertallet imøteser
en snarlig avklaring.
Flertallet viser til at EU
i mai 2019 vedtok nye regler for banker og andre kredittinstitusjoner
om blant annet kapitalkrav (CRR2 og CRD5) og krisehåndtering (BRRD2),
gjerne omtalt som EUs bankpakke. Regelverksendringene skal gjelde
i EU fra juni 2021. Flertallet viser
til at gjeldende norsk regelverk må endres for å gjennomføre de
forventede EØS-regler som svarer til dette, og viser til behandlingen
av Prop. 147 LS (2020–2021) i Innst. 553 S (2020–2021). Flertallet viser
til meldingen for omtale av bankpakkens innhold.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet
De Grønne og Rødt viser til at de nye reglene om krisehåndtering
og innskuddsgaranti trådte i kraft 1. januar i 2019. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at garantien opprettholdes på 2 mill.
kroner og ikke må senkes som følge av EU-tilpasninger. Det er etter disse medlemmers
syn uheldig at det fortsatt foreligger usikkerhet rundt disse spørsmålene
og at norske bankkunder lever i uvisshet rundt størrelsen på innskuddsgarantien. Disse medlemmer ber
regjeringen intensivere arbeidet for å sikre innskuddsgarantien.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser
til endringene i kapitalkrav for banker som en følge av at EUs kapitalkravsregelverk
(CRR/CRD IV) ble gjennomført i Norge ved utgangen av 2019, og da spesifikt
hevingen av systemrisikobufferkravet fra 3 til 4,5 pst. Disse medlemmer understreker
at disse medlemmer,
i likhet med banknæringen og næringslivet, over lang tid har etterlyst
gjennomføring av SMB-rabatten i Norge som vil senke kapitalkravene
for utlån til små og mellomstore bedrifter, men at denne fortsatt ikke
er gjennomført.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet
De Grønne og Rødt påpeker at obligasjoner med fortrinnsrett
(OMF) står for om lag halvparten av bankenes markedsfinansiering.
Dette innebærer at utviklingen i boligmarkedet er en risikofaktor
for bankenes finansieringsmuligheter i OMF-markedet. Disse medlemmer er
bekymret for at kombinasjonen av høy boligprisvekst over tid, sammen
med historisk høy gjeldsgrad i husholdningene og stor usikkerhet
i boligmarkedet som en konsekvens av koronapandemien, utgjør en
risiko for finansiell stabilitet.
Disse medlemmer viser til
at forretningsbankloven § 24 og sparebankloven § 24 sier at bankene
ikke kan plassere mer enn 4 pst. av forvaltningskapitalen i aksjer
og andeler. Bestemmelsene reflekterer en norsk banktradisjon, der
bankene ikke skal være både eiere og långivere til næringslivet. Disse medlemmer viser imidlertid
til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan
holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste
norske banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere.
En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer
som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje.
Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en
utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også
virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår
kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne
av seg selv og kunder. Disse
medlemmer understreker at vi ikke har noen garanti for at
bankene i fremtiden ikke vil ta større risiko i verdipapirer eller
derivater. I så fall kan en samordning av verdipapirvirksomhet og
tradisjonell bankvirksomhet være uheldig for finansiell stabilitet.
Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget, bestående av Randi Flesland,
Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein Reegård, Bent Sofus
Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefalte at bankenes adgang
til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten,
bør avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk
bank- og konsernlovgivning.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag som ytterligere reduserer bankenes
adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Rødt viser til at erfaringer fra finanskrisen i 2008 tilsier
at utenlandske banker i stor grad velger å trekke seg ut fra fremmedmarkeder
i en krisesituasjon. Det er derfor maktpåliggende at en tilstrekkelig
stor andel av det innenlandske bankmarkedet betjenes av banker hjemmehørende
i Norge. I motsatt tilfelle kan konsekvensene av f.eks. en global
finanskrise bli svært mye mer alvorlige for Norge enn de ellers
ville ha blitt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan man
kan øke markedsandelene til banker og finansinstitusjoner hjemmehørende
i Norge, og komme tilbake til Stortinget med en melding om dette
senest våren 2022.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at utbyttebegrensninger kan gå ut over sparebankenes gaveinstitutt
som går til allmennnyttige formål.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Finanstilsynet i
et rundskriv om høyrisikoengasjementer i desember 2020, som følge
av en forespørsel fra finansnæringen, klargjorde sin forståelse
av hvilke prosjekter som skal anses som spekulative og la til grunn
at alle investeringer i fast eiendom skal risikovektes med 150 pst. Disse medlemmer påpeker
at den nye fortolkningen fra Finanstilsynet gjør boligbygging i
distriktene dyrere og undergraver de lokale bankene. Lån til boligbyggingsprosjekt
vil fremover kreve 50 pst. mer egenkapital enn i dag for de mindre
bankene, mens store nasjonale og internasjonale banker slipper unna
disse nye kravene. Dette vil være sterkt konkurransevridende, ettersom lån
med høyere egenkapitalkrav er dyrere for bankene. Disse medlemmer har hatt en
rekke møter med sparebanker og viser til at disse partiene tidligere
har etterspurt utnyttelse av handlingsrommet. Disse medlemmer viser også
til at norske banker har stilt spørsmål ved konklusjonene i rundskrivet. Disse medlemmer er
kjent med at Finansdepartementet har varslet at de nå ser på praksis
i de ulike landene, bl.a. viser det seg at Tyskland ikke anser det
som et høyrisikoengasjement dersom mer enn halvparten av boligene
i et eiendomsprosjekt er forhåndssolgt, og at slike prosjekter kan
risikovektes med 100 pst. Det etterlyses handlekraft fra regjeringen,
og at det haster med å få endre praktiseringen for norske eiendomsprosjekter,
slik at store og små banker, norske og utenlandske banker har samme
konkurransevilkår. Disse
medlemmer mener det har tatt uforholdsmessig lang tid og at
det haster med å få regelverket på plass.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne
og Rødt fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede den samlede effekten for finansiell stabilitet
av bankfinansiering gjennom obligasjoner med fortrinnsrett (OMF)
med tilhørende avhengighet av utvikling i boligmarkedet, krysseierskap
til OMF mellom banker og åpning for verdipapirisering etter verdipapiriseringsforordningen.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt påpeker at
bankene eier mye av hverandres obligasjoner med fortrinnsrett (OMF).
Videre påpeker disse
medlemmer at stortingsflertallet i februar 2021, mot disse medlemmers
stemmer, har gjennomført EUs verdipapiriseringsforordning (forordning
(EU) 2017/2402) i norsk rett, jf. Innst. 301 L (2020–2021). Disse medlemmer er
bekymret for at kreditt til boligmarkedet som en følge av forordningen
kan bli ytterligere verdipapirisert. Disse medlemmer mener det
er grunn til å advare mot den samlede effekten for finansiell stabilitet
av at bankenes finansiering avhenger sterkt av boligmarkedet, samtidig
som bankene er sammenkoblet gjennom stor grad av krysseierskap i
hverandres OMF, og det nå legges til rette for ytterligere verdipapirisering
av boligkreditt.
Disse medlemmer mener det
er behov for en vurdering av hvordan disse forholdene påvirker finansiell
stabilitet.
Disse medlemmer understreker
at stabile rammevilkår og forholdsmessighet i regulering er viktige forutsetninger
for å kunne opprettholde mindre sparebanker i konkurranse med store,
internasjonale banker i Norge. Likevel ser man stadig eksempler
på brå endringer i sparebankenes rammevilkår, som ved Finanstilsynets
rundskriv om høyrisikoengasjementer 17. desember 2020, der sparebankenes
kapitalkrav for boligprosjekter ble kraftig skjerpet med 14 dagers
varsel uten høring.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Rødt påpeker at den nye fortolkningen
fra Finanstilsynet gjør boligbygging i distriktene dyrere, og undergraver
de lokale bankene. Lån til boligbyggingsprosjekt vil fremover kreve
50 pst. mer egenkapital enn i dag for de mindre bankene, mens store
nasjonale og internasjonale banker slipper unna disse nye kravene. Dette
vil være sterkt konkurransevridende, siden lån med høyere egenkapitalkrav
er dyrere for bankene. Disse
medlemmer viser til at Senterpartiet har fremmet følgende
forslag i Dokument 8:250 S (2020–2021):
«Stortinget ber
regjeringen tilpasse praktiseringen av kapitalkrav til høyrisikoengasjementer
i tråd med det faktiske norske regelverket for salg av boliger slik
at inngåtte kjøpekontrakter, heller enn ferdigattest, legges til grunn
som skjæringspunkt for vurdering av om lånefinansieringen er høyrisiko
eller ikke.»
Disse medlemmer påpeker at
opphevingen av det såkalte Basel I-gulvet i all hovedsak kommer
IRB-bankene til gode, og ikke de bankene som benytter standardmetoden
eller grunnleggende IRB-metode. Disse medlemmer påpeker at
hevingen av systemrisikobufferkravet for disse bankene gir høyere
kapitalkrav enn det som var tilfellet tidligere. Disse medlemmer er bekymret
for at det økte systemrisikobufferkravet vil svekke norske og lokale/regionale
bankers konkurranseevne. Videre viser disse medlemmer til at det
økte systemrisikobufferkravet vil redusere bankenes utlånskapasitet
og evne til å finansiere husholdninger og næringsliv i Norge. Disse medlemmer påpeker at
dette er noe som særlig kan ramme bedrifter i mindre sentrale områder. Disse medlemmer viser
til innspill fra Finans Norge i brev til finanskomiteen om at
«EU-reglenes nasjonale
handlingsrom innen standardmetoden for beregning av kapitalkrav,
…, bør kartlegges.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser
til at bankene under koronapandemien har fått en rekke gunstige
vilkår som har gjort det mulig for dem å øke sine utlån: Den motsykliske
kapitalbufferen har blitt satt ned i strid med Finanstilsynets råd,
styringsrenten er satt til null og Stortinget har opprettet en lånegarantiordning
for lån til bedrifter der staten tar 90 pst. av tapene.
Disse medlemmer vil peke på
at mange levedyktige bedrifter med store likviditetsproblemer, for
eksempel i utelivsbransjen, ikke fikk lån gjennom lånegarantiordningen. Disse medlemmer er
derfor bekymret for at ordningen ikke i tilstrekkelig grad har virket
etter hensikten, samtidig som bankene har nytt store økonomiske
fordeler av krisepolitikken.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen evaluere effekten av krisetiltakene rettet mot bankene
og kartlegge hvor mye av bankenes fortjeneste i 2020 og 2021 som
kan tilskrives krisetiltakene.»
«Stortinget
ber regjeringen foreta nødvendige endringer slik at man kan differensiere
mellom utbytte til aksjonærer og utbytte til allmennyttige formål
i anbefalinger og regler om utbytte.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at en større bruk
av offentlige finansinstitusjoner kunne sørget for at flere levedyktige
bedrifter fikk støtte, uten at man hadde trengt å subsidiere profittsøkende
private banker. I en eventuell fremtidig krise av lignende art bør
Norge ha en finansiell beredskap i de offentlige finansinstitusjonene
til å yte kreditt, og også til å sørge for betydelig raskere utbetaling
til dagpengemottakere og andre stønadsmottakere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at Norge har beredskap i offentlige finansinstitusjoner
til å umiddelbart yte kreditt til næringslivet i en akutt økonomisk krise.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser
til at bankenes utlån i hovedsak går til eiendom. I følge Norges
Banks rapport «Det norske finansielle systemet 2020» går 77 pst.
av bankenes utlån til norske kunder i dag til bolig og næringseiendom,
og under 2 pst. til industri. Disse medlemmerviser til
at en hovedårsak til at kreditten allokeres slik, er at å gi mest
mulig lån med pant i fast eiendom er det som er bedriftsøkonomisk
mest lønnsomt for de private bankene. Det er likevel langt fra samfunnsøkonomisk
optimalt. Det bidrar til problemene med høy gjeld, høye boligpriser
og finansiell ustabilitet – en slags «økonomisk forurensning». Disse medlemmer peker
på at ny kreditt er ny kjøpekraft i økonomien, og bør i betydelig
større grad kanaliseres i retning av nye, grønne næringsprosjekter. Disse medlemmer mener
dette problemet må belyses og kartlegges, slik at vi kan få et kredittvesen
som i størst mulig grad støtter opp under samfunnets økonomiske
mål.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede i hvilken grad bankenes kredittgivning er
samfunnsøkonomisk gunstig og vurdere hvordan kredittregulering kan
gjøre allokeringen av kreditt mer effektiv med sikte på å nå særlig
målene i Parisavtalen og ellers støtte realøkonomien.»