Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne
Marthinsen og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes, Trond
Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og Morten Wold, fra Senterpartiet,
Emilie Enger Mehl og Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Kristelig
Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til representantforslaget
om å flytte Norges ambassade i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem. Komiteen finner
det riktig, som det påpekes i representantforslaget, at ambassader
som hovedregel befinner seg i byer som er anerkjent som vertslandets
hovedstad.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil samtidig vise
til at det finnes unntak fra regelen, slik som ambassaden i Sør-Afrika, som
kun befinner seg i én av landets tre anerkjente hovedsteder, eller
ambassaden i Nederland, som er lokalisert i Haag, og ikke Amsterdam
som er grunnlovfestet hovedstad.
Flertallet viser også til at
en offisiell anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad på
nåværende tidspunkt vil være i uoverensstemmelse med Oslo-avtalen
og påfølgende vedtak og erklæringer Norge har tilsluttet seg, senest
gjennom FNs resolusjon A/ES-10/L.-22, der det vises til at Jerusalems
offisielle status må avgjøres gjennom en permanent fredsavtale mellom
Israel og det palestinske folk. Flertallet oppfatter at det kan
være til hinder for arbeidet med den pågående fredsprosessen om
Norge skulle fattet vedtak utenfor rammene av disse forhandlingene. Flertallet viser
til at både alle EU-landenes ambassader og Den europeiske unions
delegasjon i dag har tilhold i Tel Aviv.
Komiteen merker
seg at spørsmålet ble aktualisert da USA under president Donald
Trump den 6. desember 2017 erklærte sin anerkjennelse av Jerusalem
som Israels hovedstad og dermed varslet flytting av sitt lands ambassade. Komiteen understreker
at USAs beslutning bestod i en effektuering av Kongressens vedtak
fra 23. oktober 1995, som i det følgende hadde blitt utsatt av presidenten
hver sjette måned. Komiteen merker
seg videre at den amerikanske ambassadøren til Jerusalem i dag fordeler
sin tid mellom ambassadekontorene i Tel Aviv og Jerusalem, og at
embetsaktivitet finner sted ved begge lokaliteter.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at Jerusalem ble erklært
som hovedstad i Israel rett etter at landet ble etablert i 1948,
basert på byens unike rolle i jødisk historie, religion og kultur. Disse medlemmer viser
til at Jerusalem huser landets nasjonalforsamling Knesset, Høyesterett
og nesten alle departementene og derfor er det uomtvistelige politiske
sentrum i Israel. Disse
medlemmer viser til at den norske ambassaden ligger i Tel
Aviv, selv om flere land – herunder USA – har flyttet eller uttrykt
intensjon om å flytte sine ambassader til Jerusalem. Disse medlemmer mener
at det er naturlig at den norske ambassaden legges til Israels hovedstad,
Jerusalem, og at å opprettholde ambassaden i Tel Aviv er å underkjenne at
Israel som en suveren stat har rett til å utpeke sin egen hovedstad.
Disse medlemmer noterer at
Jerusalem er et av de mest utfordrende temaene i konflikten mellom
Israel og palestinerne, og at en enighet om byens status og avgrensning
vil inngå i en endelig fredsavtale mellom partene. Disse medlemmer noterer videre
at i Oslo-avtalen ble partene enige om at Jerusalem skal inngå i sluttstatusforhandlingene. Disse medlemmer mener
det er fullt mulig å flytte ambassaden til Jerusalem og anerkjenne
at byen er Israels hovedstad, uten at man samtidig tar stilling
til byens endelige status og avgrensning, og merker seg at dette
ligger til grunn for USAs beslutning om å flytte ambassaden til
Jerusalem.
Disse medlemmer viser til at
utenriksministeren i sitt brev til komiteen mener at arbeidet med
å få partene tilbake til forhandlingsbordet vil vanskeliggjøres
om Norge flytter ambassaden til Jerusalem. Disse medlemmer noterer at
det har vært lite bevegelse i fredsforhandlingene mellom partene
de senere årene, og stiller spørsmål ved om norske politiske beslutninger
vil være avgjørende for å bevege partene.
Disse medlemmer noterer videre
at utenriksministeren har uttrykt bekymring for at den amerikanske
beslutningen vil kunne bidra til økt ustabilitet i regionen, og
gjøre det vanskeligere å få partene til forhandlingsbordet. Disse medlemmer har
merket seg at det i etterkant av ambassadeåpningen har blitt inngått en
rekke fredsavtaler mellom Israel og andre land i regionen og at
ustabiliteten som observeres i Midtøsten, er knyttet til andre forhold
enn Jerusalems status. Disse medlemmer mener
at det har vist seg at USAs ambassadeflytting ikke har blitt et
hinder for fredsprosessen, men at det tvert imot har bidratt til
å skape ny dynamikk i regionen. Disse medlemmer mener at økt dialog
og samarbeid mellom regionale aktører også kan føre til en ny dynamikk
i relasjonene mellom Israel og palestinerne.
Disse medlemmer noterer at
ifølge Utenriksdepartementet er Norges offisielle posisjon at «Israel» og
«israelsk territorium» omfatter territoriet som var underlagt israelsk
kontroll før 4. juni 1967 (jf. utenriksministerens svar på skriftlig
spørsmål Dokument nr. 15:1421 (2020–2021)). De delene av dagens
Jerusalem som Israel kontrollerte før 1967, er derfor etter norsk
offisielt syn en del av Israel. Disse medlemmer mener at dette
åpner for at ambassaden kan flyttes til en del av Jerusalem som
etter norsk offisielt syn er en del av Israel.
Disse medlemmer merker seg
at det vises til FNs sikkerhetsrådsresolusjon 476 (1980) og 478
(1980), som fordømte at Israel nedfelte i sin konstitusjonelle lov
(Basic Law) at «det forente» Jerusalem er Israels hovedstad, fordi
dette steget ble ansett for i praksis å være en annektering av Øst-Jerusalem. Disse medlemmer merker
seg imidlertid at Jerusalem ble erklært som Israels hovedstad allerede
i 1949, og at resolusjonen dermed ikke rammer denne problemstillingen. Disse medlemmer mener
for øvrig på prinsipielt grunnlag at ethvert suverent land har rett
til å utpeke sin egen hovedstad på eget territorium, uten at FN
skal overprøve dette. Disse
medlemmer merker seg også at selv om Israel har erklært Jerusalem
som hovedstad, har byens grenser og status vært gjenstand for forhandlinger
mellom Israel og palestinerne i flere runder.
Disse medlemmer viser til at
A/ES‑10/L.22 er en resolusjon foreslått av Jemen og Tyrkia, som
ble vedtatt i FNs generalforsamling i etterkant at USAs beslutning
om å flytte ambassaden til Jerusalem. Disse medlemmer merker seg
at blant annet USA stemte imot og Canada avsto fra å stemme. Disse medlemmer noterer
at vedtak gjort i FNs generalforsamling ikke er bindende, og at
vedtak som omhandler situasjonen i Midtøsten, har tradisjon for
å være sterkt politiserte i Israels disfavør.
På bakgrunn av dette
mener disse medlemmer at
det hverken er politiske eller juridiske hindringer i veien for
å flytte den norske ambassaden til Jerusalem, og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv
til Jerusalem.»