Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til at forslaget er en gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/26/EU om kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærståande rettar og multiterritoriell lisensiering av rettar til musikkverk for bruk på nettet i den indre marknaden («direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning»). Kulturdepartementet legger i proposisjonen fram et forslag til ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. Loven regulerer hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skal forvalte opphavsrett og nærstående rettigheter, slik at dette kan gjøres på en effektiv, betryggende og åpen måte. Komiteen viser til at kollektive forvaltningsorganisasjoner ikke er særskilt regulert i norsk rett, og at gjennomføringen av direktivet derfor krever lovendring.

Komiteen viser til at direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning har som formål å etablere en rettslig ramme for kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter, det vil si virksomhet der kollektive forvaltningsorganisasjoner forvalter rettigheter på rettighetshavernes vegne. Slik forvaltning har som regel grunnlag i fullmakt fra den enkelte rettighetshaveren og/eller forvaltningskontrakt med en organisasjon som representerer rettighetshaveren. Gjennom direktivet styrkes rettighetshavernes stilling i situasjoner der disse har overlatt forvaltningen av rettigheter til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Direktivet fastsetter krav til kollektive forvaltningsorganisasjoner, blant annet når det gjelder styring, åpenhet og innsyn, forvaltning av rettighetsvederlag og medlemmenes medbestemmelsesrett. Disse kravene skal sikre at god forvaltningsskikk utøves både overfor rettighetshavere og brukere. Direktivet skal også legge til rette for og forenkle lisensiering av musikkrettigheter for flere territorier (bestemte geografiske områder) og på den måten bidra til å skape et reelt digitalt indre marked.

Komiteen avholdt en åpen høring om Prop. 53 L (2020–2021) den 21. januar 2021.

Komiteen viser til at norske forvaltningsorganisasjoner har hatt en god praksis når det gjelder forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter, samt at denne har hatt høy oppslutning. I Norge utøves kollektiv forvaltning av organisasjoner som TONO, Kopinor, Gramo, Norwaco og BONO. De fleste kollektive forvaltningsorganisasjonene er organisert som «non profit-organisasjoner». Proposisjonen som legges fram for behandling, bygger på etablert forvaltningsstruktur i Norge og tilpasser gjennomføringsloven for å bygge opp under denne. Loven har bestemmelser som i stor grad allerede i dag er i tråd med forvaltningsorganisasjonenes praksis.

Komiteen mener det er flere fordeler ved å regulere forvaltningen. Det gjelder spesielt en tydeliggjøring av rettighetshavernes rettigheter i forvaltningen, som gir noen nye plikter om åpenhet og involvering som forvaltningsorganisasjoner og medlemsorganisasjoner må oppfylle.

Komiteen vil understreke at det etter lovforslaget fremdeles vil være anledning til å fordele deler av vederlagsmidlene kollektivt, som stipender. Komiteen viser til at vederlagsmidler kan fordeles kollektivt når det ikke er mulig å identifisere eller lokalisere individuelle rettighetshavere (lovforslaget § 21 tredje ledd), og når det kan gjøres fradrag fra de innkrevde vederlagsmidlene (lovforslaget § 20), slik at en viss prosent av midlene kan fordeles kollektivt f.eks. som sosiale, kulturelle eller utdanningsmessige ytelser.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til den framlagte proposisjonen som omhandler gjennomføringen av direktivet i norsk rett med ny lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett og endringer i åndsverkloven. Disse medlemmer støtter lovforslaget slik det er utformet.

Disse medlemmer viser til komiteens høring, der det kom fram ulike syn på om medlemsorganisasjonene skal være underlagt loven slik det framgår av lovforslaget § 2 femte ledd. Disse medlemmer mener det er viktig at medlemsorganisasjonene også er underlagt loven, og at dette vil styrke medvirkningen og rettighetshavernes stemme i organisasjonen som forvalter deres interesser. Medlemsorganisasjonene skal sørge for at rettighetshaverne får mulighet til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlag. Det er medlemsorganisasjonen selv som skal beslutte hvordan det skal legges til rette for at rettighetshaverne får denne muligheten. Disse medlemmer ønsker her å trekke fram kapittel 17 Merknader til de enkelte bestemmelser, og omtalen av § 2 femte ledd, som klargjørende for forståelsen av regelverket.

Disse medlemmer er opptatt av at forvaltningspraksis skal gi mer åpen og transparent forvaltning og lovfestet medvirkning til medlemmene og gi rettighetshaverne sterke argumenter for de endrede krav som nå lovfestes og implementeres som følge av direktivet.

Disse medlemmer understreker at det fremdeles vil være anledning til å fordele vederlag kollektivt, for eksempel i form av stipend. En andel av innkrevde vederlagsmidler kan fordeles kollektivt enten som fradrag besluttet av årsmøtet, eller når det ikke har vært mulig å identifisere eller lokalisere rettighetshavere.

Disse medlemmer viser til at det i dag er få lovregler som uttrykkelig regulerer medlemskap i kollektive forvaltningsorganisasjoner og hvilke rettigheter medlemmene i organisasjonene har. Disse medlemmer mener en tydeliggjøring og lovregulering av rettigheter vil styrke tilliten til den kollektive forvaltningen som allerede gjøres i dag, ved at disse endringene implementeres på en god måte. Disse medlemmer ønsker å understreke at flere forvaltningsorganisasjoner gjennom sin praksis allerede utfører flere av endringene som implementeres. Disse reglene er i dag regulert i organisasjonens vedtekter, og samvirkeloven gjelder for forvaltningsorganisasjoner organisert som samvirkeforetak.

Disse medlemmer viser til at det stilles nye krav i loven om medlemskap og medbestemmelsesrett. Etter forslag til § 10 skal en kollektiv forvaltningsorganisasjon gi sine medlemmer mulighet til å kommunisere elektronisk med organisasjonen, også når de skal utøve sine medlemsrettigheter. Videre skal de kollektive forvaltningsorganisasjonene føre register over medlemmene sine og holde registrene oppdaterte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kollektiv forvaltning av rettigheter har stor betydning for formidling av kultur og for å sikre vederlag til opphavere. Disse medlemmer viser til at da Stortinget ga sitt samtykke til godkjenning av direktivet, mente flertallet i komiteen at dette ville ha positive konsekvenser for både tilbydere, forbrukere og rettighetshavere til musikk som brukes i EØS-området.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at den kollektive forvaltningen av opphavsrett og nærstående rettigheter er ansvarlig og transparent, og er positive til at loven stiller krav til de kollektive forvaltningsorganisasjonene med hensyn til økt åpenhet, innsyn, medbestemmelsesrett og forvaltning av rettighetsvederlag.

Disse medlemmer legger til grunn at lovforslaget ikke har til hensikt å bryte ned velfungerende norske ordninger, bl.a. etablerte systemer for fordeling av vederlag, og disse medlemmer viser til at kollektiv fordeling på flere områder er en effektiv metode for å føre vederlag tilbake til rettighetshaverne.

Disse medlemmer viser til at avtalelisens er en ordning som i visse tilfeller gjør det mulig å klarere alle rettigheter på et avgrenset område ved å inngå avtale med en representativ rettighetshaverorganisasjon. Avtalelisens kjennetegnes ved at loven utvider virkningen av avtalen til også å omfatte rettighetshavere som ikke er representert av organisasjonen. Disse medlemmer merker seg departementets presisering av at verken lovforslaget eller EUs direktiv vil berøre den utvidede virkningen av en avtale som en avtalelisens utgjør, og støtter at dette presiseres i en egen lovparagraf. Disse medlemmer viser til den store betydningen en fortsatt videreutviklet avtalelisens vil ha for en effektiv rettighetsforvaltning.

Disse medlemmer viser til at det til nå har vært Kulturdepartementet som har godkjent hvilke organisasjoner som får kreve inn og fordele vederlag for offentlig fremføring og overføring til allmennheten av lydopptak, jf. åndsverkloven, og støtter regjeringens forslag om å videreføre dagens godkjenningsordning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter prinsippet om at rettighetshaver skal kunne velge forvaltningsorganisasjon, men viser til at valgfriheten er begrenset i tilfeller der åndsverkloven regulerer obligatorisk tvungen forvaltning.

Flertallet viser til at tvangslisens er innført slik at brukere skal slippe å klarere enkeltvis med hver rettighetshaver for hvert lydopptak. Dette gjør at lydopptakene kan brukes uten forhåndsgodkjenning og avtale, samtidig som rettighetshaverne sikres et rimelig vederlag for denne bruken. Flertallet er opptatt av at rettighetshavere skal ha krav på vederlag innkrevd etter avtalelisensbestemmelsene uavhengig av om rettighetshaveren er direkte representert av organisasjonen eller er utenforstående, og mener dette må tydeliggjøres i loven, slik at det ikke er tvil om at rettighetshaver har krav på vederlag også når dette er innkrevd ved tvangslisens.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at det er viktig at medlemmer og utenforstående rettighetshavere behandles likt når det gjelder krav på vederlag, men mener prinsippet om likebehandling kommer klart fram av åndsverkloven § 64. Disse medlemmer viser til at bestemmelser om avtalelisens er regulert i åndsverkloven, og ser med dette ikke noe behov for at den nye loven også skal ha tilsvarende regler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er upraktisk at flere organisasjoner skal kreve inn og fordele vederlag for samme utnyttelse, så lenge rettighetshavers interesser er ivaretatt, og støtter høringsinstansenes syn om at det bare bør være én godkjent organisasjon per rettighetsområde.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at godkjenning av organisasjoner for bruk av tvangslisens og avtalelisens reguleres i åndsverkloven, og at den foreslåtte loven om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. ikke tar sikte på å endre vilkårene for slike godkjenninger. Disse medlemmer har merket seg departementets uttalelse om at det ved tvangslisens ikke vil være hensiktsmessig å godkjenne mer enn én organisasjon per rettighetsområde. Disse medlemmer viser til at det også ved avtalelisens normalt bare vil være én organisasjon som godkjennes på det enkelte området, men at det her ikke vil være utelukket at flere kan godkjennes, slik praksis også er i dag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det sikrer legitimitet og representativitet at rettighetsforvaltningen i Norge gjøres av rettighetshaverne selv gjennom deres organisasjoner. Disse medlemmer registrerer at loven legger opp til at fordeling i større grad skal skje på bakgrunn av faktisk bruk, noe som vil stille høyere krav til at brukerne faktisk innrapporterer informasjon om hvilke verker og prestasjoner som brukes. Disse medlemmer støtter høringsinstansenes innspill om at det bør innføres en tvisteløsningsmekanisme ved tvist i rapporteringspliktens omgang, og ber regjeringen vurdere å innføre en tvisteløsning lik den som er etablert i Danmark.

Disse medlemmer viser til at man i Norge har lang tradisjon for kollektiv forvaltning av vederlag i form av stipender. Disse medlemmer støtter intensjonen om at flest mulig av vederlagsmidlene skal fordeles individuelt, men viser samtidig til at kollektiv fordeling på flere områder er en effektiv måte å føre vederlag tilbake til rettighetshaverne på. Dette er særlig vanlig i tilfeller der vederlag er innkrevd som følge av avtalelisens, og hvor det er vanskelig eller umulig å klarere rettigheter individuelt.

Disse medlemmer mener det også framover må være mulig å fordele både kollektivt og individuelt til rettighetshavere, og legger til grunn at intensjonen med implementeringen av loven må være å styrke, ikke svekke, dagens forvaltning og velfungerende systemer for fordeling av vederlag.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen i lovutkastet foreslår å utvide lovens virkeområde ut over kravene i direktivet, gjennom at loven også skal omfatte medlemsorganisasjonene til de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Dette gjelder de tilfeller der de kollektive forvaltningsorganisasjonene ikke har individuelle medlemmer, men medlemsorganisasjoner som igjen fordeler midler videre til sine rettighetshavergrupper. Disse medlemmer viser til at regjeringen dermed går lenger enn direktivet i å pålegge medlemsorganisasjonene plikter, uten at denne utvidelsen hverken er begrunnet eller utredet i dialog med medlemsorganisasjonene. Disse medlemmer viser til at flere av høringsinstansene er kritiske til en slik utvidelse og mener lovutkastet er særlig uklart med hensyn til når medlemsorganisasjonene er omfattet og ikke.

Disse medlemmer mener det derfor er behov for å klargjøre hvor grensene for ansvar og oppgaver skal trekkes mellom forvaltningsorganisasjonene og deres medlemsorganisasjoner, og hvordan dette vil påvirke dagens velfungerende ordninger for kollektiv fordeling av vederlag. Disse medlemmer viser også til at lovbestemmelsene virker mindre anvendelige på medlemsorganisasjonene, da disse i stor grad forvalter kollektive midler i tilfeller der man ikke har klart å identifisere rettighetshaver, og der arbeidet med å identifisere rettighetshaver er avsluttet.

Disse medlemmer er opptatt av at loven ikke må skape unødvendig usikkerhet om dagens krav og praksis rundt forvaltning av kollektive vederlagsmidler, og registrerer at høringsinstansene er bekymret for hvordan loven vil slå ut for medlemsorganisasjonene som forvalter vederlag på vegne av forvaltningsorganisasjonene gjennom en slik toleddet prosess.

Disse medlemmer er opptatt av å unngå et dobbeltbyråkrati og mener det er uklart om regjeringens forslag til utvidelse er overflødig, da formålet til direktivet og lovutkastet kanskje kan ivaretas tilstrekkelig ved en minimumsimplementering.

Disse medlemmer mener det derfor er behov for tydeliggjøring, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å begrense virkeområdet til lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. for medlemsorganisasjoner i samsvar med direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning, og å komme tilbake til Stortinget med en klargjøring av at loven ikke endrer på dagens praksis for kollektiv forvaltning av vederlagsmidler, som stipender.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at en generell klargjøring av at loven ikke endrer dagens praksis for kollektiv fordeling, ikke vil være forenlig med forpliktelsene i direktivet. Disse medlemmer peker på at både lovforslaget og direktivet åpner for at vederlagsmidler i stor grad kan fordeles kollektivt, men at det er medlemsorganisasjonene selv som må vurdere om vilkårene for slik fordeling er oppfylt, f.eks. ved å undersøke om det er mulig å fordele individuelt.

Disse medlemmer viser til merknad fra medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og påfølgende forslag «om å begrense lovens virkeområde for medlemsorganisasjoner i samsvar med direktivet». Disse medlemmer er ikke av den oppfatning at et slikt begrenset virkeområde er i samsvar med direktivet, som har som formål å styrke individuelle rettighetshavere og sikre åpenhet og deltakelse i den kollektive forvaltningen. Disse medlemmer viser til at det er forslag til § 2 femte og sjette ledd som bestemmer hvilke deler av loven som skal gjelde for medlemsorganisasjonene. Disse medlemmer understreker at det er omfanget av den kollektive forvaltningen som gjøres av medlemsorganisasjonen som avgjør om de skal omfattes av loven. Disse medlemmer viser til proposisjonen som utdyper dette. Hvis årsmøtet til en kollektiv forvaltningsorganisasjon har vedtatt og tatt inn i vedtektene at fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag skal gjøres av en av medlemsorganisasjonene, gjelder lovens kapittel 5 og § 25 tredje ledd og § 32 også for medlemsorganisasjonene. Disse medlemmer viser til at medlemsorganisasjonene da som utgangspunkt skal oppfylle de samme kravene til fordeling av rettighetsvederlag til rettighetshaverne som den kollektive forvaltningsorganisasjonen ville ha gjort, dersom den kollektive forvaltningsorganisasjonen hadde fordelt og utbetalt rettighetsvederlagene selv. Medlemsorganisasjoner som skal fordele og utbetale rettighetsvederlag til rettighetshavere, skal sørge for at rettighetshavere får mulighet til å delta i beslutninger om fordeling og bruk av rettighetsvederlag. Disse medlemmer mener dette styrker rettighetshaverne, og viser til at det er medlemsorganisasjonene selv som skal beslutte hvordan det skal legges til rette for at rettighetshaverne får denne muligheten. Ifølge § 2 sjette ledd gjelder § 36, som stiller krav til utarbeidelse av en åpenhetsrapport, også for medlemsorganisasjonene til en kollektiv forvaltningsorganisasjon hvis den kollektive forvaltningsorganisasjonen har besluttet at medlemsorganisasjonene skal utarbeide en åpenhetsrapport.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at innføringen av den nye loven vil kunne medføre nye administrative rutiner og rapporteringsplikt for forvaltningsorganisasjonene og deres medlemsorganisasjoner. For å sikre at organisasjonene gis tid og mulighet til å implementere disse endringene, mener disse medlemmer det derfor er viktig med en overgangsordning som innebærer at reglene for rapportering og fordeling tidligst får virkning for vederlag innkrevd i 2022.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kollektiv forvaltning av rettigheter er svært viktig for at rettighetshavere og opphaveren sikres vederlag for bruk av sitt åndsverk og produkt. Disse medlemmer legger til grunn at lovforslaget gjenspeiler velfungerende norske ordninger som på en effektiv måte sørger for vederlag tilbake til rettighetshaverne, samtidig som deres verk sikres en praktisk tilgjengelighet for publikum og brukerne. Disse medlemmer mener det er et avgjørende prinsipp at den enkelte rettighetshaver selv skal kunne velge forvaltningsorganisasjon, og vil uttrykke skepsis til obligatorisk tvungen forvaltning. Disse medlemmer støtter prinsippet om at vederlagsmidlene som hovedregel skal fordeles individuelt, men ser at kollektiv fordeling på noen områder er nødvendig for at det skal være praktisk mulig å sikre vederlag til rettighetshaverne.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Prop. 97 S (2017–2018), jf. Innst. 90 S (2018–2019), som Stortinget behandlet i 2018, og som gjaldt samtykke til å innlemme det europeiske CRM- direktivet i EØS-avtalen. Dette medlem gjør oppmerksom på at Senterpartiet stemte imot innlemmelsen av direktivet, da partiet ville avvente regjeringens lovforslag. Dette medlem merket seg den gang at CRM-direktivet inneholdt omfattende og detaljerte regler om hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner skulle utøve og organisere sin virksomhet, og at direktivet ville få konsekvenser for rettighetshavere i Norge og deres organisasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at et felles europeisk regelverk for forvaltning av opphavsrettigheter er et godt rammeverk når man legger til grunn at det skal sikre bedre ivaretakelse av rettighetshavere. På den annen side kan det sies at vi i Norge over lang tid har hatt en tillitsbasert og velfungerende forvaltning av opphavsrettigheter, og det har dermed ikke vært nødvendig med særskilte reguleringer. Disse medlemmer merker seg at høringsinstansene er støttende til lovforslaget og implementeringen av direktivet, men vil samtidig peke på at det har vært merknader knyttet til noen av forslagene. Disse medlemmer viser eksempelvis til Kulturdepartementets høringsrunde, hvor en gjennomgående bekymring har vært at direktivet skal være til hinder for gjeldende praksis med stor grad av kollektiv fordeling av vederlagsmidler. Flere høringsinstanser viser spesielt til den lange og velfungerende tradisjonen for kollektiv fordeling i form av stipender, og mener at dette systemet bør bevares. Disse medlemmer deler høringsinstansenes syn.