Lovfesting
av den kliniske etikkomiteen
Komiteen viser til at kliniske
etikkomiteer i dag er opprettet ved alle offentlige sykehus samt
ved de private ideelle sykehusene som har langsiktige driftsavtaler
med regionale helseforetak. Komiteen er kjent med at det
er utarbeidet et nasjonalt mandat for etikkomiteene, hvor det blant
annet fremgår at komiteene skal være frittstående og uavhengige,
og at de skal være bredt sammensatt og ha medlemmer som representerer
brukerne, samt ha kompetanse i medisinsk etikk og helserett. Komiteen har
også merket seg at komiteene ikke har beslutnings- eller sanksjonsmyndighet
og heller ikke er et klageorgan. De kliniske etikkomiteene skal
bidra til økt bevissthet og kompetanse om verdispørsmål knyttet
til pasientbehandling.
Komiteen er kjent med at det
i dag ikke er en lovfestet plikt å opprette kliniske etikkomiteer.
I proposisjonen fremmes det forslag om at det skal fremgå av spesialisthelsetjenesteloven
at helseforetakene har plikt til å opprette en klinisk etikkomité. Komiteen merker seg
at det legges opp til at bestemmelsen skal si noe om sammensetningen
av komiteene, at komiteene skal være selvstendige og uavhengige,
og at komiteene skal bistå med råd på oppfordring fra helsepersonell
eller pasienter.
Komiteen presiserer at det
er foreslått at den kliniske etikkomiteen skal være tverrfaglig
sammensatt og ha medisinsk og helsefaglig kompetanse i tillegg til
etisk og helserettslig kompetanse. Komiteen støtter dette og gir
sin tilslutning til forslagene i proposisjonen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
understreke viktigheten av at også pasienter skal ha adgang til
å be om at en konkret sak behandles i en klinisk etikkkomité, og
at dette også gjelder foreldre eller andre som har rett til å samtykke
på vegne av pasienten, og pårørende dersom det som tas opp, kan
antas å være i samsvar med pasientens ønske. Disse medlemmer mener at denne
muligheten for pasienter og deres pårørende/verger til å kunne løfte opp
saker i klinisk etikkomité må gjøres kjent i tjenestene.
Disse medlemmer viser til at
flere høringsinstanser etterlyser at brukerperspektivet må ivaretas
ved at alle kliniske etikkomiteer skal ha brukerrepresentant, og
slutter seg til at dette nå tas inn i bestemmelsene.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer
at lovfesting skal gjelde offentlige sykehus og sykehus som har
avtale med det offentlige, men ikke tilbydere innen fritt behandlingsvalg. Disse medlemmer mener
at dette er en svakhet, og at kravet om en klinisk etikkomité burde
vært gjeldende for alle som tilbyr pasientbehandling betalt av staten,
inkludert tilbydere innen ordningen fritt behandlingsvalg, så lenge
dette er en del av det samlede pasienttilbudet. På denne bakgrunn fremmes
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere tiltak som sikrer at tilbydere innen fritt
behandlingsvalg også blir pålagt å ha en ordning med klinisk etisk
komité.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at lovforslaget ikke legger opp til en plikt til å opprette
en klinisk etikkomité for private og ideelle sykehus med langsiktige
avtaler med det offentlige. Flertallet registrerer likevel
at ideelle sykehus med langsiktige avtaler med det offentlige i
dag har slike etikkomiteer. Flertallet mener det ikke vil være
rimelig eller forholdsmessig å kreve at private og ideelle som leverer
spesialisthelsetjenester etter avtale med staten, må etablere kliniske
etikkomiteer. Avtaler med private og ideelle er som hovedregel tidsavgrensede
og knyttet til å levere et gitt tjenestevolum. Flertallet mener det heller
ikke vil være rimelig eller forholdsmessig å pålegge tilbydere av
fritt behandlingsvalg å opprette slike kliniske etikkomiteer.