Bierverv

Komiteen viser til forslaget om at helsepersonell ansatt i offentlige sykehus ikke skal ha mulighet for private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling og de samme pasientene som de har ansvar for i det offentlige. Komiteen er kjent med at dette kan være begrenset i lov eller gjennom tariff- og arbeidsavtaler, og at det også er tilfeller der en arbeidstaker nektes å ha bierverv dersom dette drives i konkurranse med egen arbeidsgiver. Komiteen viser til at arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten skal innføre meldeplikt om bierverv for ansatt helsepersonell. Helsepersonell har allerede selvstendig opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 19 første ledd. Komiteen mener det er svært viktig at det utvikles god oversikt og transparens rundt bierverv hos arbeidsgivere i helsetjenesten. Samtidig er det viktig at det arbeides for å styrke heltidskulturen og reduksjon av deltidsstillinger i helseforetakene.

På den annen side støtter komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, at en arbeidstaker også bør ha muligheten til å velge arbeidsformer som passer bedre for den enkeltes livssituasjon og ønsker.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den offentlige helsetjenesten skal være bærebjelken i tjenestetilbudet. Dette flertallet anerkjenner at det kan være potensielt uheldige sider ved at helsepersonell har ulike ansettelsesforhold som kan være i konflikt, men mener at så lenge dette er godt lovregulert og basert på åpenhet, kan det være mange positive sider ved at det er mobilitet mellom offentlige og private sykehus.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at for Norge er kompetente fagfolk landets viktigste ressurs. Det kan oppstå dilemmaer når enkelte ansatte, særlig legespesialister, arbeider i offentlige sykehus og for private oppdragsgivere samtidig.

Disse medlemmer er kjent med at de regionale helseforetakene har innført retningslinjer og systemer for rapportering og kontroll av ansattes bierverv.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag for hindre rolleblanding i helsetjenesten:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at helsepersonell som er ansatt i offentlige sykehus, ikke har private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling og de samme pasientene som de har ansvar for i det offentlige.»

Disse medlemmer viser til Dokument 3:2 (2017–2018), der Riksrevisjonen har gjennomgått helseforetakenes oppfølging av de ansattes plikt til å melde fra om bierverv. Disse medlemmer merker seg at Riksrevisjonen trakk følgende hovedkonklusjoner:

• Ansatte i helseforetakene rapporterer i liten grad om bierverv.

• Systemene som er etablert for å rapportere og følge opp bierverv, brukes i liten grad.

• De regionale helseforetakene har ikke hatt god nok oppfølging av krav som er stilt i foretaksmøter.

Disse medlemmer anser Riksrevisjonens funn som uakseptable, og vil understreke viktigheten av at rapporteringsplikten blir fulgt opp.

Overbehandling og ansvar ved komplikasjoner og skader

Komiteen viser til forslag om overbehandling og eventuelt økt ansvar for private aktører ved komplikasjoner og skader. Komiteen viser til at både private og offentlige er underlagt krav om forsvarlige tjenester, internkontroll og systematisk arbeid med kvalitetsforbedring, pasientsikkerhet m.m. Komiteen viser til at også private aktører i fritt behandlingsvalg-ordningen skal følge opp alle deler av helsehjelpen, både undersøkelser, behandling og oppfølging. Helsepersonelloven gjelder også private. I tillegg viser komiteen til at alle i privat helsetjeneste skal melde fra og yte tilskudd til Norsk pasientskadeerstatning. Dette er lovfestet, og tilskuddets størrelse er fastsatt i forskrift. Komiteen viser til at denne ordningen skal sikre alle pasienter den samme tryggheten, uavhengig av hvem som har behandlet dem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at overbehandling er en særegen utfordring knyttet til privatisering. Det er et stadig press om mer diagnostikk og behandling, selv der det ikke er medisinsk begrunnet. Disse medlemmer viser til forskning av blant andre John Wennberg, som viser at tilbudssensitive tjenester fungerer slik at jo flere tjenester som tilbys, desto mer blir det av testing, helsepersonell, medisinering, pasientmisnøye og pengebruk.

Disse medlemmer viser også til at infeksjoner, bivirkninger av legemidler og andre skader alltid er en risiko ved medisinsk behandling. Kommersielle helsetjenester skal også gjøre en slik vurdering, men har et sterkt incentiv til å tilby overbehandling.

Disse medlemmer er bekymret for dette, og mener det er nødvendig å utrede om private helseaktører i større grad utfører overbehandling, og om disse aktørene i større grad bør bære risikoen for skader ved inngrep som ikke er prioritert i den offentlige helsetjenesten, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om private helseaktører i større grad utfører overbehandling, og om disse aktørene i større grad bør bære risikoen for komplikasjoner og skader ved inngrep som ikke er prioritert i den offentlige helsetjenesten, og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.»

«Kommersielle engangsleger»

Komiteen viser til forslag om «kommersielle engangsleger». Da dette er et uklart begrep, velger komiteen å legge samme definisjon til grunn som statsråd Bent Høie gjør i brevet til komiteen. At «kommersielle engangsleger» betyr helprivate aktører som konkurrerer med fastlegene, men som ikke kan tilby samme kontinuitet over tid. Komiteen støtter gode gjennomganger av helsetjenestene våre uavhengig av hvem som leverer tjenestene, og understreker at reguleringen stiller like krav til kvalitet og forsvarlighet til både fastleger og de helprivate aktørene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, tar til etterretning at statsråden mener det ikke er hensiktsmessig på nåværende tidspunkt å gjennomgå «kommersielle engangslegers» praksis for legemiddelutskriving og henvising når det mangler et datagrunnlag for å avdekke eventuelle forskjeller.

Flertallet viser til at de «kommersielle engangslegene» som forslagsstillerne tar opp i forslaget, har gjort en betydelig innsats med smittetesting under denne pandemien i mange kommuner. Blant annet bidro de «kommersielle engangslegene» med testing av mangfoldige tusen innbyggere i Arbeiderpartiet-styrte Oslo for å få ned køene, og derigjennom med bedre kontroll på smitten. Flertallet viser til flere høringsinnspill, blant annet fra Hjemmelegene, der det fremkommer at Hjemmelegene, på oppdrag fra Oslo kommune, har stått for testingen av ca. ni prosent av alle påviste koronatilfeller i Oslo, også ved utstrakt hjemmetesting. Godt utviklet teknologi, og en evne til å omstille seg raskt, viste seg å bli et meget viktig tilskudd til Oslo kommunes arbeid for å bekjempe pandemien og beskytte eldre, kroniske syke og sårbare innbyggere. Flertallet tror at private, på samme måte som de bidro til smittetesting, også kan bidra til vaksinering av sårbare pasienter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at fastlegekrisen er et faktum, og at flere større byer har en prekær mangel på fastleger. Resultatet er at det har åpnet seg et marked for helprivate aktører. Lovverket som regulerer dette, er i all hovedsak helsepersonelloven, som krever at «helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig» (lov om helsepersonell m.v., kapittel 2 § 4).

Disse medlemmer mener at gjeldende lov- og rammeverk ikke er tilpasset disse nye tjenestene, og at kun et fåtall aktører selv har satt begrensninger på egne tjenester for å redusere samfunnets direkte og indirekte kostnader.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en utredning om helprivate tilbydere, og at en slik utredning særlig må ta for seg forskrivningspraksis hos kommersielle legepraksiser som kun tilbyr nettkonsultasjoner – dette i lys av avsløringer om antibiotikaforskrivning som skjer via nettkonsultasjon, og der pasienter ikke trenger å betale dersom det ikke blir skrevet ut resept. Disse medlemmer konstaterer at dette skaper et økonomisk incitament til å skrive ut antibiotikaresepter. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunnen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå helprivate tilbyderes praksis for legemiddelutskriving og henvisning, og fremme forslag om strengere regulering hvis praksisen tilsier at det er systematiske forskjeller.»

Prioritering av pasientene

Komiteen viser til forslag om å gjennomgå private aktørers praksis med å holde av plasser for kunder som betaler. Dette er en problemstilling som ble kommentert av flere deltakere på komiteens høring, og også i statsrådens brev til komiteen. Statsråden presiserer at avtalene mellom de regionale helseforetakene og private leverandører kan regulere hvordan tilbudet skal planlegges og leveres, for eksempel jevnt fordelt over en gitt periode. For leverandører som har avtaler med de regionale helseforetakene, er det slik at leverandører ikke skal markedsføre sitt private tilbud til pasienter som henvender seg til instituttene, med mindre pasienter eksplisitt selv ber om det. Komiteen er kjent med at offentlig finansierte spesialisthelsetjenester skal innfri aktuelle lovkrav knyttet til spesialisthelsetjenesten med tilhørende forskrifter og retningslinjer, og at dette også gjelder prinsippene for prioritering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret over meldinger om at private helseaktører som har avtaler med helseforetakene, holder av plasser og tilbyr henviste pasienter raskere behandling mot betaling. Disse medlemmer mener dette strider mot prinsippene om å tilby like gode helsetjenester til alle, uavhengig av økonomi og geografi, basert på faglige prioriteringer, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå private aktørers praksis med å holde av plasser for kunder som betaler, og fremme forslag til regulering som sikrer at det er helseprioriteringer, og ikke betalingsvillighet, som gir raskest behandling.»

Gjennomgang av utviklingen av private helseaktører og privat helseforsikring

Komiteen viser til forslag om å innføre en omsetningsavgift på private helseforsikringer for å styrke den offentlige helsetjenesten. Komiteen er enig i at det ikke er ønskelig at omfanget av private helseforsikringer øker. Det skal tilbys så gode offentlige helsetjenester at private helseforsikringer er unødvendige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener den viktigste motvekten til helseforsikringer er en sterk offentlig helsetjeneste som gir befolkningen trygghet for at de får god behandling når de trenger det. Flertallet viser til at regjeringen i 2018 nedsatte et ekspertutvalg som skal gå gjennom og kartlegge bruk av private leverandører innenfor offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget leverte sin innstilling den 20. desember 2020. Rapporten er nå på høring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det har vært en kraftig økning i private helseforsikringer, over 600 000 har nå en helseforsikring. Disse medlemmer mener dette er en sterk driver for en todeling av helsetjenesten, fordi det gjør at betalingsevne og ikke helsefaglige prioriteringer avgjør om man får hjelp.

Disse medlemmer mener det er rimelig å utrede en avgift på helseforsikringer, slik at mer ressurser kan brukes på å styrke vår felles helsetjeneste. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en omsetningsavgift på private helseforsikringer for å styrke den offentlige helsetjenesten.»

«Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå utviklingen innen private helseaktører og privat helseforsikring i Norge, og foreslå tiltak for å forhindre en todelt helsetjeneste.»

Pristak på tannhelsetjenester

Komiteen viser til forslaget om å innføre pristak på tannhelsetjenester i de tilfeller der offentlige stønadsordninger skal dekke hele eller deler av tannhelsebehandlingen. I dag får 12,8 prosent av voksenbefolkningen stønad til tannbehandling fra folketrygden. Komiteen er enig i at skjermingsordningene for enkelte grupper, også for dyr tannbehandling, gradvis bør utvides.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er enig i at større deler av tannhelsetjenesten bør dekkes av det offentlige, blant annet ved å videreutvikle tannhelsetjenesten og gradvis utvide skjermingsordningen.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at i dag er det langt flere som mottar stønad til tannbehandling fra folketrygden enn før 2014. Dette flertallet viser til at det nå er over en halv million voksne som hvert år mottar stønad til tannbehandling fra folketrygden. Dette flertallet viser videre til at dette er et område regjeringen kontinuerlig jobber med, men at fokuset først og fremst er rettet mot å styrke tjenesten til dem som har størst behov og med sykdommer og tilstander som gir økt risiko for tannhelseproblemer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i dag har private tannleger fri prissetting, noe som fører til at differansen mellom prisen som settes på behandling, og refusjonen som mottas, kan være svært stor. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre pristak på tannhelsetjenester i de tilfeller der offentlige stønadsordninger skal dekke hele eller deler av tannhelsebehandlingen.»

Disse medlemmer vil samtidig minne om at regjeringen snart må komme tilbake til Stortinget med egen sak om styrking av norsk tannhelse, jf. vedtak 20 fattet ved behandlingen av Innst. 39 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener Norge på sikt bør få en offentlig tannhelse, men mener det også snarlig må innføres pristak på tannhelsetjenester i de tilfeller der det offentlige refunderer deler av behandlingen.